Mitt første bokprosjekt: Mari Tveita Stagrim

«Dagboka er den beste venn du kan få». Debutant Mari Tveita Stagrim har bladd i sine gamle bekjennelser.

Tekst og foto: Mari Tveita Stagrim/Forfatterportrett: Ingrid Pop

Vi har bedt debutant Mari Tveita Stagrim dele fra sin barndoms skriblerier. Stagrim kommer fra Nesodden i Oslo og utga høsten 2015 novellesamlinga Alle nyanser av sinne. Siden hun er en interessant, ny litterær stemme, ba vi om et innblikk i hennes skrivende fortid.

Det fikk vi. Dermed skal du nå få se utdrag fra forfatterens gule skrivebok der hun skreiv dikt over flere år. Boka inneholder både glede og smerte og et eget dikt til venninnen Aase.

Dette skriver hun til oss:

Den første boka der jeg bare skrev dikt var en lodden, gul skrivebok som jeg fikk av søsteren min etter å ha vunnet filipine i jula. Jeg hadde nettopp fylt elleve, og sidene er fylt med dikt som jeg skrev over flere år. Jeg hadde vært en ivrig dagbokskriver i lang tid, og det første diktet var derfor dedikert til dagboka mi:

Jeg var som mange andre på samme alder glad i enderim. Med ulikt hell prøvde jeg meg frem, og det tok en stund før det fungerte. Etter en periode med enderim prøvde jeg meg på engelsk. Jeg leverte dette diktet til engelsklæreren min i 8. klasse, og var uendelig stolt:

Tilbakemeldinger fra lærere var viktig, og det var enormt motiverende! Jeg prøvde meg også på nynorsk, men kan vel trygt si at det ikke var noen suksess. Kan se ut som jeg glemte å sjekke ordboka.

Du skal ikkje skjula
dine triste tårer

Du skall ikkje visa
at du gret

Du skal ikkje være
beskjeden, og skjula
dine meiningar

og du skall ikkje
sei at du er betre
enn du er

Etter hvert ble skrivingen mer eksperimentell, det er bare å tolke i vei!

Hes, jeg er hes!
Hvorfor?
– Jeg vet ikke

Smerten hopper opp
og biter meg i hjertet.

– Sitt, smerte!
– Ligg, smerte!

Men smerte vil ikke adlyde.

Å lage merker på kroppen
med strykejern,
er ikke lurt
tenkte den blomstrende jenta,

for så å varme opp
kjelen
istedenfor.

I boka står også et dikt til venninnen min Aase, hun er fortsatt er en av mine beste venner, og fortjener vel å få dette diktet nå, etter alle disse årene. Så vær så god, Aase, dette er det jeg tenkte om vennskapet vårt da jeg var 13 år:

Et ekte smil

Å sitte sammen deg,
ved ensomhetens mørke tjern
betyr mer for meg enn du tror

Å se deg smile med all din
ynde og se deg slappe
av med meg gjør meg
glad.

Når du lytter til mine tragiske
og sårende ord,
uten å snu deg bort,
så hjelper du meg til å
smile utvendig, og kanskje
til og med innvendig

At du er min venn,
Betyr mye mer for meg
enn du tror, fordi da kan
jeg være meg.