Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Aschehoug
Stille, stille, stille av Synne Sun Løes er en nydelig roman om Toves stille tilværelse. I Toves liv har det bestandig vært henne og faren. Toves far hadde en venn en gang, men nå er han borte, og hun og faren er hverandres beste venner. De er begge mennesker som trives best alene. Og trenger de egentlig noen andre?
Det var sånn livet vårt var, mellom vegger og tak. I den innerste av den innerste av alle dukkekonene. Det var der vi bodde.
Når tryggheten utfordres
Men så skjer det som skal snu livet til den lille familien på hodet. Når faren blir alvorlig syk, opplever de begge hvor fort boblen kan sprekke. Nå får Tove plutselig se sin egen ensomhet utenfra.
En dag begynner det en ny gutt i klassen. Han heter Julian, og etter første time sier han hei til henne. Dette er Toves sjanse. Nå kan hun finne seg en venn. Tove og Julian er like både på godt og vondt. De har begge opplevd å miste en av sine nærmeste, og de trives kanskje litt for godt i det stille. De er introverte, sjenerte og sjarmerende, i tillegg til å være både frivillig og ufrivillig morsomme. Å få en venn er noe nytt for dem begge to, og dette resulterer i litt famling og mye usikkerhet. Og det er så inderlig godt beskrevet.
De kan bare knipse oss nå, turistene, forevige oss i et bilde. Julian, en gutt i pysjamas, i en park. Meg, litt kirsebærkledd ensomhet, til pynt, ytterst på et teppe. Jeg legger hodet på skakke og smiler.
Poetisk og elegant
Synne Sun Løes har skrevet en rekke romaner. For ungdomsromanen fra 2002, Å spise blomster til frokost,
vant hun Brageprisen. Hun er en forfatter som på mange måter representerer det rolige, forsiktige og alvorlige, men samtidig også det varme og det humoristiske.
Som tittelen tilsier er dette en stille bok. Men dette er også en bok som i sin stillhet har en egen evne til å berøre og engasjere. Romanen er troverdig og klok, og viser hvordan tryggheten vår plutselig kan bli utfordret, og at vi av og til må ut av denne tryggheten for å kunne komme videre. Boken tar det alvorlige på alvor, men er heller ikke redd for å få den som leser til å le. For er vi ikke alle avhengige av å kunne finne smilet og latteren også når livet er trist?
Stille, stille, stille er en vakker liten roman om å finne en venn akkurat når man trenger det mest.