Barnebibliotekar Pernille R. Bineau lar seg ikke skremme av at oversatte bestselgere dominerer utlånstoppen.

Tekst: Pernille Ryhl Bineau

Kollega Ingela Nøding  sendte meg en forespørsel: «Kan du tenke deg å skrive en liten kommentar til Litteraturbloggen? Det er jo noen saker i media nå om at barn låner mest på bibliotekene, samtidig som de låner mest oversatte bøker. Kanskje har du noen tanker om hvorfor, hva man kan gjøre for å fremme norske/nordiske barnebøker (hvis du mener det er ønskelig, da) eller om vi tvert i mot skal slutte å mase om det og bare glede oss over at barna slår oss voksne på utlånsstatistikken?»

Først tenkte jeg: Mener jeg noe om dette? Spiller det noen rolle for meg, egentlig, hva barn leser? Svaret er både ja og nei. Jeg er helt sikker på at jeg vil at barn skal lære å lese, og helst lære å like det, sånn at de leser mye og blir vant til å gjøre det. At de tester ulike tekster og finner ut hva de liker, blir i stand til å skille skitt fra kanel og løgn fra sannhet, og jeg er villig til å gjøre veldig mye for at det skal skje.

Mitt inntrykk, etter å ha jobbet som barnebibliotekar i 25 år, er at mange barn trenger fellesopplevelser.

Bokmarkedet starter lesebølger

Mitt inntrykk, etter å ha jobbet som barnebibliotekar i 25 år, er at mange barn trenger fellesopplevelser. Det å sende en unge alene inn på rommet sitt og si: Her har du en god bok, sitt for deg selv og les i den i femten minutter, er ikke bestandig noen god idé. Det å være helt alene om en opplevelse føles ikke bra for alle barn. Lesing er på mange måter en ensom ting og det kan kjennes utrygt. Her kommer faktisk den oversatte litteraturen inn i bildet. Særlig den oversatte serie-litteraturen. Gjennom massiv markedsføring av titler allerede etablert som bestselgere i resten av verden, lokkes besteforeldre og folk som skal kjøpe bursdagsgaver til å kjøpe det samme. Da kan det skje at mange barn får tilgang til samme bok samtidig, og i beste fall oppstår det et ønske i resten av barneflokken om å lese denne boka, for på den måten å ta del i leseopplevelsen. Det blir en lesebølge. Da er oversatt serielitteratur gull.

Det å være helt alene om en opplevelse føles ikke bra for alle barn. Lesing er på mange måter en ensom ting og det kan kjennes utrygt.

Biblioteket kjøper både norsk og oversatt litteratur. Vi kjøper inn eksemplarer av bøker vi vet det blir stor etterspørsel etter, og bøker vi tenker folk kan ha glede av, selv om de ikke vet det ennå. Det er jo aldri nok penger til å kjøpe mye av alt, så vi tester ut boka litt før vi kjøper mange eksemplarer av samme tittel. Heldigvis har vi kulturfondbøkene (k-fond)! Ett eksemplar av et stort utvalg nye, norske bøker, og noen få utvalgte titler fra den oversatte litteraturen. Innkjøpt av staten og gitt som gave til alle folkebibliotek. Bøker som utgis uten store markedsføringsbudsjetter kan trenge litt tid på å komme i gang. Disse små snøballene begynner å rulle ganske sakte, før de kanskje blir større og ruller raskere og til slutt når sitt publikum.

Barn trenger samtidslitteratur som beskriver det livet vi lever her og nå, litteratur som på ulikt vis kommenterer vår verden og eksistensielle temaer.

Å bygge opp en lesebølge

Barn trenger samtidslitteratur som beskriver det livet vi lever her og nå, litteratur som på ulikt vis kommenterer vår verden og eksistensielle temaer. Noen av titlene i k-fond bunken peker seg alltid ut som bedre for meg å jobbe med enn andre. Da synes jeg de er lette å skape interesse for, jeg synes at historiene funker. Jeg føler at bøkene har noe ved seg, i tillegg til den litterære kvaliteten: et plott, en idé eller et poeng som bærer.

Det kommer kanskje gode tilbakemeldinger når bøkene leveres igjen, og jeg tenker etter hvert at her er det noe; denne kan jeg jobbe enda mer med. Denne boka kan bli med på klassebesøk og brukes til høytlesning og anbefales til lærere. Her kan det kjøpes inn flere eksemplarer uten at de blir stående på hylla. Jeg kjøper fler, de lånes ut. Jeg føler at jeg er i ferd med å bygge opp noe. Mange vil lese.

Noen ganger oppdager vi ikke hvor bra og brukbar en bok faktisk er, før den er ute av produksjon, og det er sykt irriterende!

Bokmarkedet stopper lesebølger

Hele klasser kommer og vil låne samme bok. Småsøsken kommer. Boka begynner å bli en felles leseopplevelse. Det er behov for enda flere eksemplarer. Men så er det ikke flere eksemplarer å få kjøpt. Det stopper opp. Det blir ingen bølge. De fleste bøker trykkes i små opplag og er til salgs i et par år. Så er de ferdige. Finnes ikke lenger i bokhandel. Noen ganger oppdager vi ikke hvor bra og brukbar en bok faktisk er, før den er ute av produksjon, og det er sykt irriterende!

Bestselgerbøkene preger ikke mitt arbeid i biblioteket. Overhodet ikke. De er ute og jobber. De går fra hånd til hånd på ventelista og står nesten aldri ledige på hylla i biblioteket.  Når de blir ledige, er de utslitt og må kastes og blir i liten grad erstattet, for da har det kommet en ny serie som har overtatt etterspørselen. Og det er helt greit. Min jobb starter når folk kommer til biblioteket for å bli satt på venteliste til en bok som ikke er inne, og må få forslag til noe annet som kan lånes nå.

Hvorfor sliter moderne kvinner i splitter nye romaner med de samme problemene som gode gamle Madame Bovary?

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto over: Ranveig Stende Johnsen, Deichman Tøyen. Foto under: Illustrasjon fra Madame Bovary, v. 2 (1897)

Vi nærmer oss Valentine´s day, 14. februar, en i utgangspunktet liturgisk feiring til minne om en eller flere kristne helgener og/eller martyrer ved navn Valentin eller Valentinus, men som i vår sekulariserte verden handler mest om å kjøpe gaver til kjæresten, hvis vi er så heldige å ha en. Kjærligheten er imidlertid utgangspunkt for like mye ulykke som lykke.

Gustave Flauberts roman Madame Bovary (1857) er fortellingen om den unge Emma som elsker romantisk litteratur, og som oppdager at ekteskapet med den trygge, men akk så kjedelige Charles, er og blir en skuffelse. I forsøk på å fylle tomrommet tar den unge middelklassekona seg stadig nye elskere og begynner å handle luksusvarer for penger hun ikke har. Fortellingen ender nødvendigvis dårlig, Emma får ikke oppleve den store og uforbeholdne kjærligheten hun drømmer om, og ender med å ta sitt eget liv. I uka som gikk åpnet Munchmuseet utstillingen Emma&Edvard – kjærlighet i ensomhetens tid, der Flauberts roman er satt i en moderne kontekst i videoverket Madame B. av Mike Bal og Michelle Williams Gamaker. Den ulykkelige kjærligheten aktualiseres også i en annen kunstform: norsk samtidslitteratur.

Bohemens bryllup,1925–26, Edvard Munch. Munchmuseet

Ubehaget i familiekulturen

I bokåret som gikk fikk vi lese flere romaner som tematiserer den indre tomheten som rører seg i den norske folkesjela. To eksempler er Nina Lykkes Nei og atter nei, og Mari Ulsets Slik lever vi her. I Lykkes roman handler det om enkeltpersoners streben etter romantisk kjærlighet på bekostning av kjernefamilien. I Ulsets bok er det utroskapen og rettferdiggjørelsen av denne, som spiller hovedrollen. Begge bøkene er fortalt via kvinner som kjenner seg grunnleggende fremmede i sine egne, øvre middelklasseliv.

Vår anmeldelse av Slik lever vi her.

Det er tydeligvis noe som skurrer i de norske, litterære hjem om dagen – et sted som ved første øyekast ser ut som hjemme, men som ved nærmere øyesyn fremstår fremmed og ukoselig.

Sigmund Freud skriver i 1929 den kulturfilosofiske avhandlingen Ubehaget i kulturen, hvor dødsdriften likestilles med den allerede etablerte seksualdriften eller livsdriften. Konflikten mellom samfunn og individ er uløselig, den er grunnleggende utilfredsstillende for mennesket, hevdet Freud her. Individet er tvunget til å undertrykke sine naturlige drifter, noe nevrotiske mennesker ikke får til. Aggresjonen som oppstår på bakgrunn av denne undertrykkingen er i konflikt med det kulturelle fellesskapet. «Ubehaget i kulturen» oppstår altså når mennesket må legge begrensninger på egen seksualdrift og på egen aggresjon.  Er det ikke nettopp dette som rir Emma Bovary, på samme måte som hovedpersonene i Lykke og Ulsets romaner?  Eller som Michel Houellebecqs hovedperson i romanen Plattform beskriver det vestlige samlivet: «Vi har skapt et system som det simpelthen ikke går an å leve i, og til alt overmål fortsetter vi å eksportere det.»

Houellebecq-sitatet er gjengitt i Christian Refsums bok Kjærlighet som religion, lidenskap og lengsel i film og litteratur på 2000-tallet (2016) og er ment å illustrere kjærlighetens forutsetning i moderne vestlig sivilisasjon.

 Meget forenklet kan vi si at selv om Gud er død, lever vi fortsatt med en lengsel etter ubetinget kjærlighet. Dermed oppstår det problemer i samlivet.

Kjærlighet –vår nye religion

Refsums bok tar nettopp for seg kjærlighetens vilkår i vårt århundre. I den utforsker han kjærlighetens rekkevidde, spenningen mellom det private og samfunnsmessige, og ikke minst kjærligheten som en moderne sekularisert religion. Meget forenklet kan vi si at selv om Gud er død, lever vi fortsatt med en lengsel etter ubetinget kjærlighet. Dermed oppstår det problemer i samlivet. En alminnelig kjæreste er som regel ikke mye til frelser, noe som Emma Bovary sårt får erfare.

I Refsums bok stilles spørsmålet om hvorvidt det intime er overbelastet i vår kultur. Kanskje oppmerksomheten mot den private lykken fører til at livet skrumper inn og blir for trangt? «Mange er så opptatt av den intime og individuelle kjærligheten at livet blir en skuffelse over forhåpninger som umulig kan innfris», hevder Refsum.

Både Lykkes og Ulsets bøker, så vel som Geir Gulliksens Historie om et ekteskap fra 2015, handler om mennesker som har funnet kjærligheten, men så mister den igjen, enten fordi de blir forlatt, eller fordi de selv skusler den vekk, gjerne en blanding av de to. Spørsmålet blir da, var det da egentlig ekte kjærlighet jeg opplevde? Vi mennesker har en slags innbitt tro på at den romantiske kjærligheten er en engangsgreie, noe som ikke kan være ekte mer enn én gang i livet. Samtidig lever de fleste av oss livene våre som seriemonogame. Ja, det er noe som skurrer her. For er dermed alle forholdene våre falske unntatt ett?

Refsum forholder seg til den britiske filosofen Simon May når han forklarer kjærligheten som følelsen av å være på rett sted. Refsum forholder seg også Georg Lukács begrep «trancendental hjemløshet» fra Theorie des romans fra 1920, et begrep som er knyttet til fremveksten av moderniteten selv.

Hus og hjem

May hevder at kjærligheten er botemiddelet for hjemløshet. Men hva skjer etterpå, etter at man har følt seg hjemme en stund? Det er fristende å trekke inn Freud igjen. Essayet «Das Unheimliche» fra 1919 er Freuds forsøk på å forklare hvorfor vi oppfatter noe som uhyggelig eller skummelt i litteraturen. Det tyske uttrykket «unheimlich» går i flere definisjoner over i betydningene av ordet «Heimlich» (hjemmelig). «Das Heimlich» er beskrevet som noe kjent og kjært, eller hjemlig, der «Unheimlich» blir det motsatte. Men «Heimlich» kan også få betydningen av noe som er skjult, eller det som burde være skjult. Altså får “das Unheimliche” en betydning av noe som er kjent og hjemlig, men likevel fremmed, som igjen gir en følelse av strek uhygge eller ubehag. Vi kan ikke påstå at hverken Lykke eller Ulset skriver litteratur som er ment å være skummel, men det er noe med den «uhjemlige» følelsen i livene til karakterene som mange vil kjenne seg igjen i.

Hva er det som skjer når hjemmene til disse menneskene går fra å være noe trygt og kjent, til å bli direkte ubeboelige? De perfekte husene går fra å være symbol på suksess i kjærlighetslivet, til å bli symbol på overfladiskhet og indre tomhet. I Nei og atter nei kommer dette frem ved at den kvinnelige hovedpersonen Ingrid etter bruddet ikke makter å bo i det felles huset deres lenger, og flytter inn i bilen. Gradvis kvitter hun seg med alle eiendelene sine, og bruker ikke annet enn et stormkjøkken og en balje med vann til alle daglige gjøremål. For eksen Jan og den nye kjæresten hans blir det samme huset etter hvert et fengsel, hvor utroskapshistorien bare gjentar seg.

I «Slik lever vi her» er huset selve kjærlighetsprosjektet. Hjemmet blir et bilde på forholdet, og når det er i ferd med å bli ferdigstilt, raser hovedpersonens verden sammen.

I Slik lever vi her er huset selve kjærlighetsprosjektet. Hjemmet blir et bilde på forholdet, og når det er i ferd med å bli ferdigstilt, raser hovedpersonens verden sammen. Hun utsetter ferdigstillelsen ved å ligge med en av arbeiderne som skal legge innkjørselen. Uroen går ut på at når huset er ferdig, er også kjærlighetsprosjektet ferdigstilt; det var det. Emma Bovary forsøker også å pynte for å glemme. Eller for å dekke over det ordinære og kjedelige.

Freuds essay om det “Unheimliche” er utgangspunktet for Anthony Vidlers bok The architectural Uncanny. Essays in the Modern Unhomely fra 1992. Her går han inn i hva det er denne “uhjemligheten” består i, og hvorfor vi oppfatter noe som uhjemlig og uhyggelig. Han setter det uhjemlige i sammenheng med fremveksten av byen og middelklassen, som lever side om side uten egentlig å kjenne hverandre, og som bygger livene sine i boliger de ikke selv egentlig eier, men bare leier (eller låner av banken). Vidler viser til en sammenheng mellom det uhyggelige og moderne arkitektur. Igjen, en slags fremmedgjøring av det moderne mennesket, avskåret fra naturen, fra sine naturlige instinkter, fra storfamilien og sin egen historie.

Hva er det som er så ubehagelig?

Lykke og Ulsets romaner har til felles at de skaper en ubehagelig følelse av tomhet, en følelse vi kan kjenne igjen fra våre egne liv. Kanskje disse bøkene slett ikke handler om den vanskelige kjærligheten, men først og fremst om den moderne hjemløsheten. Boktitlene peker i den retningen. Karakterene slites mellom dikotomien «trygghet/frihet» og det er ingen steder å henvende seg til for etisk rådgiving. Ute i verden møter de bare en medievirkelighet som dyrker den samme tosidigheten. Alle må finne seg en partner, og alle bør hele tiden elske fritt og hemningsløst, men denne måten å elske på er ikke lagd for å vare. «Bovarysme» er begrepet for det å etterligne den kjærligheten vi finner i romantisk fiksjon, og å forvente å få oppleve det samme i livet.

Men hvorfor sliter moderne kvinner i splitter nye romaner med de samme problemene som gode gamle Madame Bovary? Den eneste forskjellen ser ut til å være at de ikke stuller og steller for mannen lenger, men for det store, såre øyet den sosiale mediehverdagen har åpnet inn i privatlivene våre. De fortsetter å pynte på fasaden, i stedet for å fylle huset med innhold, drevet av mimetisk etterligning av ekte kreativitet. Å henge opp bilder er ikke det samme som å male dem. Å kjøpe vaser er ikke det samme som å lage dem. Å pynte er ikke det samme som å skape.

Når følelsene i magen og følelsene i underlivet stadig ser ut til å forveksles med hverandre, er det fort gjort å gå den veien tissen peker. Og for fru Bovarys vedkommende går det lukt til helvete.

Spørsmålet om hvordan vi skal redde oss selv ut av denne ubehagelige familiekulturen blir stående ubesvart i både Lykkes og Ulsets romaner, så vel som i Munchmuseets nye utstilling. Den aller siste rammen i utstillingen rommer kun et speilbilde. «Følg hjertet ditt, vær tro mot deg selv og følg din egen magefølelse» er de evige mantraene i den vestlige kulturen. Men når følelsene i magen og følelsene i underlivet stadig ser ut til å forveksles med hverandre, er det fort gjort å gå den veien tissen peker. Og for fru Bovarys vedkommende går det lukt til helvete. Hvor sikker er du på at du kommer til å vite forskjellen, når følelsene melder seg? “Madame Bovary, c’est moi!” skal Gustave Flaubert ha uttalt om sin etterhvert så berømte karakter. Hva i all verden tror du han mente med det?

Alternativ Valentine´s day: Om samlivsbrudd, utroskap og ubehag

Ingen date på Valentine´s day? Du trenger ikke være alene!

I anledning dagen inviterer vi Nina Lykke, Mari Ulset og Vidar Kvalshaug til en samtale om samlivsbrudd, utroskap og den vanskelige kjærligheten i middelklasse-Norge. De tre forfatterne har i året som gikk skrevet om forhold som er gått opp i liminga, om havarerte ekteskap og forhold på si. Nina Lykkes Nei og atter nei er en skarp, morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne, og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet. Hun er nominert til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris 2016 for boka. Slik lever vi her er Mari Ulsets tredje roman og handler om Åshild, en fysioterapeut i slutten av 30-åra, som har oppnådd det hun ønsket seg, både privat og i yrkeslivet. Likevel er det noe som mangler. Gjennom beretningen om Åshild skapes et portrett av oss selv og hvordan vi lever livene våre. Hva har disse romanene til felles, og hvorfor mislykkes karakterene i å leve i trygge og gode samliv?

Samtalen ledes av litteraturanmelder, kommentator og forfatter Vidar Kvalshaug som selv har skrevet om det vanskelige samlivet i Alt på stell. Her undersøkes relasjonene mellom barn og foreldre, og ektefeller i sorg og ekstase over mulige nye partnere og nye veier i livet. Velkommen til et Valentine´s day-arrangement garantert fritt for romantikk, når vi graver oss ned i den ubehagelige familiekulturen!

Deichmanske bibliotek Tøyen, tirsdag 14. februar kl. 19.00

Har du noen gang tenkt på hvor mange bøker som blir gitt ut hvert år? Bare er en brøkdel av disse blir formidlet i media, i bokanmeldelser og på biblioteket. Mange titler forsvinner under radaren, og en god del av disse er engelske bøker som ikke blir oversatt til norsk. Her får du en oversikt over engelske ungdomsbøker som ble mine favoritter i 2016.

Tekst og foto over: Siri Johnsrød Traneid/Bokomslag: Scholastic Press, Scholastic Fiction, Little, Brown&Atom, Bloomsbury, Faber&Faber, Knopf Books.

2016 har vært et fantastisk år litterært, og her på Litteraturbloggen har vi formidlet så mye vi kan av nye bøker, serier og forfattere. Deichmans boktips for ungdom fokuserer ofte på norske bøker og utenlandske bøker som er blitt oversatt til norsk, men det finnes masse spennende engelsk ungdomslitteratur på bibliotekene som kan gi deg en like god litterære opplevelse som norske og oversatte bøker.

Vennskap

Et vennskap utvikler seg mellom to eller flere personer som trives i hverandres selskap og ofte har noe til felles. Noen ganger oppstår vennskap uten at de involverte har felles interesser eller like bakgrunnshistorier. I Run av Kody Keplinger ser vi et eksempel på dette. Boken handler om Bo som kommer fra en vanskelig familie og svaksynte Agnes som opplever å bli skjermet fra omverdenen av overbeskyttende foreldre. Disse to ungdommene blir bestevenninner mot alle odds, og en kveld når Bo havner i trøbbel bestemmer de to jentene seg for å rømme sammen.

En annen bok fra året som har gått som omhandler vennskap er Rebel, Bully, Geek, Pariah av Erin Jade Lange. Her møter vi den tatoverte rebellen Andi, bøllen York som plager de fleste, nerden Boston som drømmer om å begynne å studere på et prestisjefylt universitet og Sam som alltid gjør seg usynlig i sosiale omgivelser. Disse fire guttene har lite til felles, men når de plutselig befinner seg i en stjålet bil på flukt fra politiet, må de trosse sine forskjeller og samarbeide.

Det finnes mange ulike typer vennskap, og i J.J. Howards ungdomsbok Sit, stay, love skildres vennskapet mellom dyr og menneske. Cecilia jobber frivillig hos dyrebeskyttelsen hvor hunden Potato blir bragt inn til, og forelsker seg øyeblikkelig i den lille mopsen. Dessverre blir Potato adoptert av den populære gutten Eric før Cecilia rekker å blunke. Eric har planer om å trene Potato til å vinne konkurranser, og siden Cecilia har skapt et tillitsbånd til hunden trenger han hennes hjelp.

Kjærlighet

2016 har gitt oss mange kjærlighetshistorier, og flere av dem handler om hvordan kjærlighet kan gjøre en blind. I boken Crush av Eve Ainsworth møter Anna drømmetypen Will og faller pladask. Will er perfekt i Annas øyne, og han vil at hun bare skal være hans og ingen andres. Det er jo ikke så rart å ville det når man er kjærester, men hva skjer når Will prøver å holde Anna borte fra vennene og musikken? Boken stiller spørsmålstegn ved hvordan en kjæreste skal oppføre seg.

Our Chemical Hearts av Krystal Sutherland gir leseren et innblikk i den første kjærligheten fra et mannlig perspektiv. Tenåringen Henry har aldri vært forelsket før, og når det endelig skjer, forelsker han seg ikke i den stereotypiske jenta han hadde forestilt seg å falle for. Grace går med stokk, bruker gutteklær og det virker som hun aldri dusjer. Under et samarbeid om å gi ut skoleavisen faller Henry for Grace, og boken viser hvordan forelskelse gjør blind. Henry ser bare de gode sidene til Grace, og forelsker seg derfor i en illusjon av den mystiske jenta. Denne boken blir utgitt på norsk i løpet av våren, og jeg gleder meg til å lese den norske oversettelsen.

I 2016 var det ti års jubileum for Twilight-serien hvor Bella forelsket seg i vampyren Edward. Deres episke kjærlighetshistorie har blitt beskrevet i flere bøker og filmatisert med Kirsten Stewart og Robert Pattinson i hovedrollene. For å markere jubileet, har forfatteren Stephenie Meyer utgitt Twilight: Life and Death, som er en gjenfortelling av den samme historien, men denne gangen er det en tenåringsgutt som flytter til tettstedet Forks og forelsker seg i en mystisk kvinnelig vampyr.

Berømmelse

Flere av fjorårets bøker har fokusert på det å være berømt – både frivillig og mot sin vilje. Accidental Superstar av Marianne Levy er en av disse bøkene. Den handler om Katie som blir superstjerne etter at en video av henne som synger på rommet sitt går viralt. Boken handler om hva som skjer når man blir kjendis på kort tid, og hvordan det kan påvirke hverdagen.

En annen jente som får hverdagen snudd på hodet er sytten år gamle Nina som blir tilbudt jobb på turnéen til det populære bandet The Point i boken Love Song av Sophia Bennett. Hun takker ja til å være den nye assistenten til vokalistens forlovede, selv om hun vet at forloveden er bortskjemt og full av divanykker. I Cuckoo av Keren David møter vi tenåringsskuespilleren Jake som har en rolle i Englands største såpeserie. Problemet er bare det at karakteren hans gikk opp trappen til rommet sitt for seks måneder siden og kom aldri tilbake igjen. Boken viser hvordan det kan gå når man er ung, mister jobben og har en familie som er økonomisk avhengig av deg.

I Girl vs. Boy Band av Harmony Jones er det den sjenerte jenta Lark som er hovedpersonen. Hun får ut mye frustrasjon ved å skrive sanger om livet sitt, skolen, forelskelser og familien. Larks mor er direktør i sitt eget plateselskap, og nå skal det britiske boybandet Abbey Road bo sammen med familien hennes mens de lager sitt første album. Boybandet sliter med egne problemer, og Lark vikles inn i rampelyset når et av bandmedlemmene plagierer en av Larks låter og gir den ut som sin egen.

Identitet

Selv om de fleste ungdomsbøker handler om identitet og det å finne seg selv på en eller annen måte, er det noen bøker som fokuserer mer enn andre på press og krav fra samfunnet for hvordan man skal se ut, prestere og oppføre seg. If I was Your Girl av Meredith Russo er en slik bok, og ble en av mine favorittbøker fra 2016. Boken handler om den nye jenta på skolen som ønsker å passe inn og være normal. Problemet til Amanda Hardy er at hun er livredd for at klassekameratene hennes skal finne ut av hvorfor hun byttet skole. Hva vil de si når de finner ut at Amanda Hardy ikke finnes, og at det egentlig er Andrew Hardy hun er født som?

En annen av årets bøker, Holding up the Universe av Jennifer Niven, handler om indre og ytre identitet. Vi møter Libby, en overvektig tenåringsjente som ingen legger merke til, og skolens kuleste gutt Jack som alle legger merke til. Boken viser vennskapet som blomstrer opp mellom Libby og Jack, og om det å se menneskers personlighet i stedet for bare deres utseende.

Fantasy og spenning

Monstre, tidsreiser og stormfulle netter er noe av det vi møter i spenningsbøkene fra året som har gått. The girl from everywhere av Heidi Helig er første bok i en ny fantasy-serie om Nix. Faren hennes kan seile gjennom tid og sted, og har muligheten til å besøke både ekte- og fantasisteder så lenge han har et kart foran seg. På sine mange reiser har de plukket opp forskjellige mennesker og slik fått sin egen lille familie på båten, men faren til Nix er besatt av å finne et kart som kan ta ham tilbake til hans store kjærlighet, Nix’ mamma, selv om dette kan utslette Nix’ eksistens for godt.

Think Twice av Sarah Mlynowski er en annerledes spenningsbok, og fortsettelsen av Don’t Even Think About It. I den første boken ble leseren introdusert for et knippe elever som fikk telepatiske evner etter å ha tatt en vaksine mot forkjølelse, mens i bok nummer to holder disse evnene på å forsvinne. Har de muligheten til å få dem tilbake?

Strange Star av Emma Carroll begynner med at en fremmed jente dekket av merkelige arr hamrer på døra til Lord Byron en stormfull natt i 1816. Hun leter etter sin søster, og er redd for at hun har blitt forfulgt hit. Bokens handling minner om Frankenstein av Mary Wollstonecraft Shelley, og blir dermed en god måte å introdusere barn og unge for gotisk litteratur på.

Hva jeg gleder meg til

Jeg ser frem til et nytt år fylt med nye bøker, og gleder meg til å lese Life in a Fishbowl av Len Vlahos. Den handler om familien til Jackie som sliter med å få endene til å møtes på grunn av farens uhelbredlige kreft og store legeregninger. Jeg har også store forhåpninger til Amy Wilsons A Girl Called Owl om en jente som plutselig en dag oppdager merkelige mønstre på huden sin. Og A Quiet Kind of Thunder av Sara Barnard, en fortelling om vennskapet mellom stumme Steffi og den nye gutten på skolen som viser seg å være døv. Becky Albertalli, forfatteren av den fantastiske Simon og Homo Sapiens-agendaen (les vår omtale av den her) kommer også ut med en ny ungdomsbok i år. Denne heter The Upside of Unrequited, og handler om Molly som blir betatt fort, men aldri tør å si det til den hun liker. Men det jeg gleder meg mest til i år er de bøkene som jeg kommer til å lese ved en tilfeldighet. For det er som oftest dem jeg ender opp med å like best.

Follow

Danielle er vant til å klare seg selv, men hvem kan hjelpe henne når hun ligger febersyk og den rusa eksen hennes hamrer på døra?

Tekst: Heidi Westgaard Sætre / Foto: Aschehoug

Danielle er seksten år, rastløs og lystløgner. Hun begynte å drikke da hun var ti, og etter det har hun prøvd det meste. Hun nyter å provosere og elsker å få oppmerksomhet fra dem rundt seg. Moren hennes driver med porno, stiller ikke opp når det trengs og lar barskapet hjemme stå vidåpent. Men Danielle er lynende intelligent og klarer seg stort sett alene. Hun har en eldre kunstnerkjæreste, men når han mister kontrollen på dopbruket sitt skjønner hun at hun må komme seg vekk. Han blir forbanna på henne etter en fest, og det er duket for dramatiske scener med hamring på leilighetsdører og jakt med skytevåpen.

Historien om Danielle rommer mange temaer. Boka handler om politikk, kunst, seksuell frigjøring og vennskap. Den er en hyllest til Oslo og jenter som gir faen. Men det er nok den såre historien om et mildt sagt trøblete mor/datter-forhold som jeg kommer til å huske best.

Forholdet mellom Danielle og den håpløse moren hennes er hjerteskjærende. Moren er ikke der når Danielle trenger det, tvert imot stikker hun på hyttetur og slår av telefonen. Det Danielle egentlig trenger er en voksen hun kan snakke med, en som stiller opp for henne når hun er syk, og som vet hva man skal gjøre med voldelige stalkere… Heldigvis har Danielle bestevenninnen sin, Ellinor.

Jeg er skikkelig fin. Jeg har lilla strømper og miniskjørt med tyll under og en lilla fuskepelsjakke og lilla fuskepelsørevarmere. Jeg har lilla hår for anledningen. Elva fortjener å se meg. Endene fortjener å se meg. Jeg er så kul at jeg lyser i mørket.
(s. 7)

I denne boka skjer ting i et forrykende tempo. Den er actionfylt og spennende, og passer for utålmodige lesere. Den er også morsom, og har et friskt og troverdig ungdomsspråk. Personbeskrivelsene er satt på spissen, det gjør dem litt vanskelige å tro helt på. Likevel liker jeg at forfatteren har tatt sjanser. Ida Jackson har skildret de annerledes ungdommene tydelig, og selv om de virker litt karikerte, ser jeg Danielle og de merkelige vennene hennes tydelig for meg.

Forfatteren avslørte i et sommersnakk-intervju her på Litteraturbloggen at dette blir en serie på fire bøker, en om hver av de fire ungdommene i vennegjengen. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper det blir roligere tider for Danielle i neste bok (selv om jeg vet at hun kommer til å klare seg uansett!).

Follow

 Når lyrikk på sosiale medier flere lesere? Vi har snakket med Hedda Lilleng som skriver dikt på Instagram.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Skjermdumper og Hedda Lilleng

Hedda Lilleng trives med å bruke Instagram som publiseringsplattform for poesien hun skriver. Lilleng la ut sitt første dikt på Instagram-kontoen @heddalilleng i november 2014. To år og 2400 følgere seinere har vi tatt en prat med poeten for å finne ut hva som er greia med å publisere tekster på et bildeverktøy.

– Du skreiv sikkert før du fant Instagram som plattform – hva var planen med diktene dine da? Viste du fram diktene dine tidligere også, eller la du dem i skrivebordsskuffen?

– Jeg har skrevet siden tenårene. En stund var jeg innom Dagbladets Diktkammer, men prioriterte ikke nok tid og energi til å få utbytte av det. En jul trykket jeg en bok i et (veldig) lite opplag, som jeg ga til venner og familie. Så ja, jeg delte litt, men ikke med noen tydelig plan.

– For meg har det å dele dikt på Instagram handlet om å finne en stemme, et språk. Det jeg legger ut er ikke ferdig. Instagram (og Facebook) er et sted jeg øver. Det er en positiv utfordring, og skjerpende for skrivinga.

Hedda Lilleng er også aktuell som redaktør for antologien Ren sommer (planlagt utgitt i mai). Boka blir i samme serie som Ren poesi (redaktør Ellen B. Wisløff) og Ren snø (redaktør Vidar Kvalshaug) som også er diktantologier med bidrag fra både bøker og Instagram-kontoer. Disse bøkene har fått mye oppmerksomhet, noe som trolig skyldes den populære (68 000 følgere) Instagram-kontoen @renpoesi, der Ellen B. Wisløff legger ut norske dikt hun liker.

– Tror du Instagram-kontoer som din egen og @renpoesi kan ha fått flere til å bli interesserte i korte litterære tekster?

– Jeg tror @renpoesi har hatt en viktig rolle i å reaktualisere poesi generelt. Og så håper jeg at Insta (og andre SoMe-plattformer) kan bidra til at flere blir interessert i å lese poesi. Kanskje kan det avmystifisere sjangeren litt, og rekruttere til bøkene?

– Hvorfor tror du korte uavhengige tekster slår så godt an – har vi fått for dårlig tid til å lese lengre tekster?

– For å fungere på Insta har jeg erfart at tekstene må være meningstette, og ha en viss umiddelbarhet over seg. Men det kan man jo også oppnå med et godt valgt utdrag, som har mening isolert, men egentlig inngår i en lengre tekst. (Slik jeg synes enkeltdikt også får mer mening hvis jeg kjenner forfatteren, boken og konteksten).

– tl;dr (internettslang for «too long; didn’t read», red.anm.) påvirker kanskje evnen (eller lysten og interessen) til å lese lengre poesi, på samme måte som det gjør i mediene. Men så er det jo noe ved papirboka da, som kanskje nettopp er det vi trenger. Det å gå inn i et univers uten forstyrrelser, hvor man ikke kan hoppe av teksten, Google et ord, rote seg bort i Facebook og miste tiden, før man kommer på igjen hva man egentlig holdt på med … Der tror jeg de lange diktene kan leve fortsatt.

– Hvem er leserne dine? Har du inntrykk av at leserne dine er de samme som leser poesi i bokform, eller skiller de seg fra hverandre?

– Det er både òg. Noen er hovedsakelig Instapoesi-lesere, mens andre har både dypt og bredt referansegrunnlag. Og, har jeg erfart – en lesers alder er ikke nødvendigvis proporsjonalt med hvor belest hun er.

– Hvem er din favorittpoet?

– Jeg har mange og veldig ulike favoritter, klarer ikke å plukke ut én. Det blir som å skulle si hvilket familiemedlem jeg elsker høyest. Noen har jeg hatt et nært forhold til siden jeg var tenåring, andre er debutanter fra siste året. Flere av dem har takket ja til å være med i Ren sommer-boka som kommer til våren!

Jeg har mange og veldig ulike favoritter, klarer ikke å plukke ut én. Det blir som å skulle si hvilket familiemedlem jeg elsker høyest.

– Hvilke Instagram-kontoer ønsker du å anbefale Litteraturbloggens lesere?

– Jeg er veldig glad i @horvli og @cecilieblanca, som begge har holdt på med poesi lenge. Svenske @bokpoesi sitt prosjekt er fascinerende. @vildevalerie (publiserer på engelsk) er samtidig både sart og brutalt naken. @digresjoner kombinerer bilde og tekst på en fin måte.

– Og: @PoesiRingen (med Arild Vedvik som redaktør) er verd å følge på Facebook! I tillegg til Øyvind Rangøy og Jan I. Sørensen, og selvsagt Helge Torvund.

Torsdag 2. mars kl. 19.00 møter du Hedda Lilleng i samtale med poet Ingvild Lothe og forsker Øyvind Prytz på Oppsal filial. Stikkord for samtalen er: Hva skiller Twitter-, Facebook-, Jodel- og Instagram-oppdateringer fra andre korte lyrikk-, prosa- og essaylignende sjangre? Sosiale medier påvirker ofte tematikk og handling, men på hvilke måter påvirkes språket?

Foto: Privat, Stephen Butkus, Privat

Arrangementet er nummer to av tre samtaler i serien «Ctrl + P» om litteraturen, språket og det digitale. Siste arrangement blir torsdag 30. mars på Bøler filial, da skal det handle om blogging og bøker. Vidar Kvalshaug leder alle samtalene.

Ikke så kjent på disse trakter? Ta den flotte Østensjø-banen (linje 3 mot Mortensrud) ut i drabantbyene. Bøler og Oppsal filialer ligger rett i nærheten av sine respektive T-banestasjoner.

Follow

Det er ikke lett å være ung. Men det er jammen ikke problemfritt å være voksen heller. Det opplever Mila da hun og faren reiser på ferie til USA.

Tekst: Anniken Thorsen

Mila er tolv år og bor i London sammen med foreldrene sine. Historien starter like før påskeferien, og Mila og faren Gil står på farten til New York. De skal besøke farens bestekompis, Matthew. Mila har ikke møtt ham siden hun var liten, men føler at hun har et spesielt bånd til ham likevel. En gang for lenge siden, før Mila ble født, reddet nemlig Matthew livet til faren hennes. På et vis har hun ham å takke for livet, synes hun.

Dagen før de skal dra, ringer Matthews kone, Suzanne, og forteller at Matthew har dratt hjemmefra uten et ord. Hun aner verken hva som er skjedd eller når han vil dukke opp igjen. Men Suzanne vil svært gjerne at de kommer likevel. Så de reiser.

En gåte

Vel fremme i USA kjører de dit hvor Matthew bor sammen med sin kone, sin lille søte ettåring og den herlige, kosete hunden Honey. Matthew er fortsatt ikke kommet til rette. Mila undrer seg: Har han blitt utsatt for noe kriminelt? Eller har han forlatt alt dette frivillig? I så fall hvorfor? Hva kan få en voksen mann til å dra fra dem han elsker og som elsker ham tilbake? Og hvorfor forsvinne like før barndomsvennen kommer på besøk etter mange år?

Gil og Suzanne har sluttet å snakke, og bilen er full av private tanker. Suzannes tanker er overraskende klare, mens Gils er dempede og myke. Gil tenker nok på Matthew. Det er en gåte i hodet hans, og i Suzannes og mitt. Hvor har Matthew dratt? Og hvorfor?

De skjønner at å lete etter Matthew blir som å lete etter en nål i en høystakk. Men de har ikke annet valg. De må prøve. Mila og faren legger ut på veien, og ferien utvikler seg til å bli helt annerledes enn de først hadde sett for seg.

Voksenproblemer

Ungdomsbøker handler som regel mest om ungdom. Naturlig nok. Ungdomstiden føles for mange som den mest avgjørende perioden i livet. Det er da vi famler og strever og forsøker å finne ut hvem vi egentlig er. Hva vi skal gjøre med livet vårt. Hvem vi skal omgås. Mange voksne sier de synes ungdomstiden var veldig vanskelig, og at de skulle ønske de hadde visst dengang at det faktisk kom til å gå over. At tilværelsen kom til å bli ganske bra. Det er ikke dermed sagt at voksenlivet er problemfritt. Noen ganger skjer det ting som gjør at man må stoppe opp litt og spørre seg om man er på rett spor. Om man kunne gjort noe annerledes.

Er dette egentlig en voksenbok, tenker du kanskje? Jeg tror i hvert fall voksne vil kjenne seg igjen i tingene som tas opp, og jeg tror voksne vil like boka. Men de voksne i historien blir sett med tolvåringen øyne, en tolvåring som begynner å bli nysgjerrig på hvordan det egentlig er å være voksen.

Hvis du, som jeg, har sansen for litt filosofiske historier om det å være menneske, men som også liker at en bok har driv, et spenningsmoment som gjør deg nysgjerrig og får deg til å bla fort fra side til side, så passer kanskje denne boka for deg. Jeg gleder meg til å lese mer av den amerikansk-britiske forfatteren Meg Rosoff.

På engelsk heter boka Picture me gone, og den er fint oversatt til norsk av Heidi Sævareid.

Follow

Follow

John Ajvide Lindqvist har skrevet en selvbiografisk skrekkroman dedikert til fansen. I Bevegelsen: det andre stedet er de sosialrealistiske og surrealistiske elementene sauset sammen i kjent Lindqvist-stil. En «acquired taste» som samtidig gir mersmak.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Mia Ajvide

John Ajvide Lindqvist har denne gangen virkelig sluppet fantasien fri. Litt for fri, vil noen sikkert mene. Hvis du ikke har lest Ajvide Lindqvists tidligere bøker, vil jeg ikke anbefale deg å starte med denne. For oss som har fulgt forfatterskapet hans hele veien, blir hengivenheten til Sveriges ubeseirede skrekkmester både forsterket og belønnet. Og la meg ha mitt på det rene, jeg er uten tvil en del av fan-skaren! Så før du fortsetter å lese må jeg advare deg, dette kommer til å bli personlig fra min side.

Bevegelsen handler om nitten år gamle John Lindqvist som flytter inn i en bygård i sentrum av Stockholm. Året er 1985 og sosialisme er i ferd med å bli byttet ut med individualisme. John forsøker å livnære seg som tryllekunstner og gateartist, og lever et relativt ensomt og innesluttet ungdomsliv. Etter hvert som dagene går begynner han å kjenne på «trykket» som ligger over tilværelsen. Følelsen kommer både innenfra ham selv, fra Brunkebergstunnelen som befinner seg like i nærheten, og ikke minst fra vaskekjelleren i bygården han leier i. Dunkle minner fra barndommen dukker opp, og John starter arbeidet med å skrive dem ned. Trykket kulminerer i drapet på statsminister Olof Palme, som John blir vitne til ved slutten av fortellingen.

For oss som har fulgt forfatterskapet hans hele veien, blir hengivenheten til Sveriges ubeseirede skrekkmester både forsterket og belønnet.

Bevegelsen, eller Rörelsen som den heter på svensk, er en merkelig selvbiografisk roman hvor Ajvide Lindqvist gir oss bakgrunnen for hvorfor han nettopp ble skrekkforfatter. Det er ikke første gang Lindqvist bruker seg selv i forfatterskapet. I for eksempel debutromanen La den rette komme inn (originaltittel Låt den rätte komma in) fra 2004 gir forfatteren ofte uttrykk for at hovedpersonen i fortellingen er basert på ham selv som barn. I Bevegelsen gir han ikke seg selv noe alias. Boka er en slags fortsettelse av Lindqvists forrige roman Himmelstrand: det første stedet og nylig slapp han gladnyheten om at dette blir en trilogi. Med Bevegelsen tar han et stort skritt vekk fra den tradisjonelle horroren, der vampyrer, zombier og spøkelser figurerer.

Les vår omtale av Himmelstrand: det første stedet her.

Fordi denne boka gir seg ut for å være selvbiografisk, og fordi forfatteren hele tiden avbryter handlingen med å kommentere seg selv, sin egen skrivestil og forfatterskap, bryter han opp autonomien. Dermed er ikke boka like skummel som en del av Ajvide Lindqvists tidligere tekster. Likevel skal det sies at denne mannens talent for å skremme ikke først og fremst er basert på sjokk og gørr (selv om vi finner begge deler i denne fortellingen). Heller er det basert på den uhyggelige fremstillingen av det hverdagslige og hjemlige som gjennom møtet med det overnaturlige og skrekkelige, blir strukket og vrengt. I Bevegelsen utnytter han denne «vrengeteknikken» til det maksimale.

Hvem er monstret?
For virkelige å kunne nyte denne boka, forutsettes det at du liker John Ajvide Lindqvist og kjenner hans litterære universer fra før. Og jeg kan anbefale alle å gi ham et forsøk. Selv liker jeg ham så godt at jeg valgte å skrive masteroppgave om en av bøkene hans i sin tid. Ajvide Lindqvist er ingen stor poet, han skriver ikke spesielt høylitterært, og han er aldri redd for å trekke inn populærkultur og egne favoritter. Ajvide Lindqvist skriver enkelt, men godt. Han unngår bevisst lange beskrivelser av omgivelsene, samtidig som han effektivt får fram poenget: «Jag såg mig runt i köket. Det var ett typiskt femtiolalskök som jag inte ser någon anledning att beskriva. Det gick i gult och var slitet men rent».

Det jeg fant og fortsatt finner aller mest verdifullt i forfatterskapet hans, i tillegg til det deilige skumle, er sammenstillingen av det sosialrealistiske med det overnaturlige. Og resultatet som nesten alltid blir at monstret sjelden er den du tror det er. Felles for Ajvide Lindqvists fortellinger er spørsmålet: «Hvem er egentlig monstret?».

Vi har som regel en opplagt kandidat: en vampyr, en zombie, og i denne boka en ansiktsløs gestalt som dreper statsministeren. Men monstret er kun en speiling av menneskene, og ikke i seg selv ond. I Bevegelsen er dette gjort helt bokstavelig. Den monstrøse gestalten kan bare speile det de som ser på den forventer å se. Den unge John Lindqvist finner i løpet av fortellingen også monstret i seg selv.

Felles for Ajvide Lindqvists fortellinger er spørsmålet: «Hvem er egentlig monstret?».

Sosialsurrealisme, hva er nå det?
Forrige gang jeg ga meg i kast med å analysere John Ajvide Lindqvists romaner, forsøkte jeg meg på begrepskonstruering. Ordet jeg brukte var «sosialsurrealisme». Kort fortalt prøvde jeg å lage en kobling mellom Ajvide Lindqvists sosialrealistiske skrekk-stil og surrealismen (jeg kan røpe at det gikk helt midt på treet, rent karaktermessig, men jeg gir meg altså ikke av den grunn).

Surrealistene benyttet begrepet «underliggjøring» for å skape en sjokkeffekt i kunsten. Slik kunne de bringe de fremmedgjorte følelsene frem i lyset, og kanskje også tilbake i balanse. Sjokket ble gjerne fremkalt ved å plassere objekter eller språklige bilder i sammenstillinger hvor de ikke hørte hjemme. Jo lenger fra hverandre bildene og assosiasjonene de avgir er, jo bedre sjokkeffekt, derav den vanlige talemåten som for eksempel «det var helt surrealistisk at han dukket opp der, ass!».

«Underliggjøring» er et begrep hentet fra en av den russiske formalismens grunnleggere, Viktor B. Sjklovskij og hans artikkel «Kunsten som grep» fra 1916. Her tar han for seg skillet mellom det praktiske og det dikteriske språket. Det praktiske, ordinære språket vårt, beskriver han som «økonomisert», det vil si effektivisert og kortet ned, i motsetning til det dikteriske språket som ofte er utvidet og underliggjort. Dagligspråket bør være så enkelt og praktisk som mulig, for at vi skal gjøre oss forstått. Det samme er ikke nødvendigvis gjeldende for det dikteriske språket.

I skjønnlitteraturen utvides den såkalte «persepsjonsprosessen», og beskrivelser av et objekt eller en hendelse blir gjerne beskrevet som om det er første gang man ser eller opplever disse. Tenk på for eksempel et dikt om roser. Her gjelder det å beskrive alle rosens kvaliteter og dra det ut, slik at leseren virkelig opplever rosene. Men skulle du fortalt kjæresten din over telefonen hva du ville ha i bursdagsgave, ville det holde å si «Jeg vil ha roser!» for at han skal skjønne tegninga.

Sjklovskij har også et begrep han kaller «automatisering», en slags ekstrem hverdagslighet, alt i livene våre som blir spist opp av hverdagsligheter. Tenk på dagen din i går. Hvor mye av den kan du egentlig huske? Eller tirsdag i forrige uke? En stor del av livene våre går rett og slett på automatikk. Det underliggjørende i kunsten kan være en vei ut av dette, få oss til å se tingene på nye måter, og oppdage detaljene. Surrealistene tøyde strikken for denne underliggjøringen langt, og hadde en slags visjon om å forene drøm og virkelighet i en høyere form for virkelighet, eller «overvirkelighet» som de kalte den.

Noe av det som gjør Lindqvists bøker så unike er nettopp den sosialrealistiske bakgrunnen, den ekstremt hverdagslige hverdagen, som blir snudd på hodet og vrengt på vrangen gjennom introduksjonen av «den fremmede».

Min tese var altså at John Ajvide Lindqvist har et prosjekt i romanene sine som går ut på å «frigjøre» hverdagslivet, gjennom en underliggjøring av det, på samme måte som surrealistene. Denne underliggjøringen er helt konkret, han setter det overnaturlige og surrealistiske inn i en sosialrealistiske ramme. Og vips har vi et nytt ord: sosialsurrealisme.

Noe av det som gjør Lindqvists bøker så unike er nettopp den sosialrealistiske bakgrunnen, den ekstremt hverdagslige hverdagen, som blir snudd på hodet og vrengt på vrangen gjennom introduksjonen av «den fremmede». Det overnaturlige trer inn og skaper stemning av uhygge, fordi romanuniverset ligner så mye den egentlige verden, samtidig som det kun er en tynn gardin som skiller den fra ren og skjær ondskap. Fordi Ajvide Lindqvist gjerne skriver i retrospekt og blander inn følelser av nostalgi, og dermed fremhever det sosialrealistiske ytterligere, kan tekstene dessuten minne om drømmer. Når du tenker på traumatiske opplevelser fra din egen barndom, er det ikke lett å skille bearbeidede minner og følelser, fra det som egentlig hendte. I Bevegelsen går Ajvide Lindqvist enda lenger inn i det selvbiografiske enn han gjorde i La den rette komme in. Her bruker han helt eksplisitt seg selv i hovedrollen, sin egen biografi og sitt forfatterskap, og skaper en usikkerhet omkring hva som er virkelighet, hva som er drøm og hva som er ren fantasi.

Det sosialsurrealistiske får en enda sterkere klang når bokas klimaks er vevd sammen med Sveriges nasjonaltraume: drapet på Olof Palme. Palme-mordet er aldri blitt oppklart i virkeligheten, men skal vi tro denne romanen er ikke det så merkelig. Her får vi nemlig servert en oppklaring som er så surrealistisk at André Breton selv bare kan gå og legge seg. Uten å røpe for mye kan jeg si at det er den unge John Lindqvist selv og hans gode naboskap som er skyld i statsministerens død. Dermed kan vi si kanskje si at det er drømmen om det kollektive har løftet Palme fram, og drømmen om å gjenopprette det kollektive som tar ham ut. Jappetid, individualisering og tilbakegangen av sosialismen straffer seg. Nettopp her finner vi en link til tradisjonell horror. På samme måte som Frankensteins monster er et resultat av den medisinske og teknologiske utviklingen «gone bad», er Ajvide Lindqvists monsters udåd et resultat av den onde individualiseringen, på bekostning av det sosiale kollektivet.

I skrekklitteraturen vil nemlig fremskrittet alltid straffe seg: Månelandingen gav oss mye fiksjon om «alien-invasjon». Den seksuelle frigjøringen på 60- og 70-tallet gav oss fantastiske bøker og filmer om kvinner som blir besatt av Satan eller som føder hans avkom. I dag er vi fortsatt inne i et fint driv om verdens undergang, om zombie-smitte og naturkatastrofer, som konsekvens av at vi har ødelagt naturen og miljøet vårt. Bevegelsen i romanen Bevegelsen fører vekk fra sosialismen mot individualismen.

Skrekklitteraturens essens er grunnleggende reaksjonær. Men kan vi lære noe av den likevel? Antakelig ikke … Som samtidslitteratur går den gjerne inn under populærlitteratur, og det er en grunn til det. Men flere kritikere har pekt på horrorens rensende effekt, altså skrekk som «katharsis», en ventil for vårt egne indre ubehag. John Ajvide Lindqvist benytter seg av denne katharsis-effekten i Bevegelsen for å skrive seg ut av sin egen monstrøsitet. Hvis vi som lesere kan oppleve noe av den samme effekten ved å lese boka, vil jeg si at han har lykkes. Og det er en befrielse å lese Ajvide Lindqvist nettopp av denne grunn. Jeg er sikker på at i hvert fall fansen vil trykke denne boka til sitt bryst.

Follow

Folk leser færre klassikere enn før. Er det noe å gråte over? Vi har spurt en litteraturprofessor. 

Tekst & foto over: Wera Birgitte Holst/Omslag: Gyldendal, Samlaget og Bokvennen

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Cecilie Naper, har studert utviklingen i norske lesevaner hvert år siden 1997. Tallene viser at folk leser færre klassikere enn før. Det var Klassekampen som først meldte om dette i sommer. Men trenger vi egentlig disse gamle, kanoniserte bøkene folk sier er så viktige og bra? Og hvorfor heter de egentlig «klassikere»?

Ikke overrasket

Professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, Jan Haarberg, er ikke overrasket over Napers funn: -Det er et faktum at såkalte klassikere ikke er i handelen fordi etterspørselen er så liten. Dette har skjedd gradvis, men nå får vi et slags vitenskapelig belegg for tendensen.
Haarberg forklarer utviklingen slik:
-Verden blir flatere i strukturene. Det er ikke lenger den herskende klasse som definerer kultur, ettersom vi har begynt å gi helt vanlige folk utdannelse. Dermed får vi også en større bredde i kulturen.

-Gråt møter latter i Vinjes Ferdaminne, sier professor Jon Haarberg ved Universitetet i Oslo.

Overklassen

Begrepet klassiker kan spores helt tilbake til Romerrikets overklasse. Først ble det brukt om borgerne som tilhørte den høyeste skatteklassen, og som hadde en stabilt høy inntekt. Begrepet ble overført på litteraturen, på forfattere som tilhørte den høyeste klassen, og som representerte en stabilt høy verdi. Opp gjennom historien har skolen hatt en spesiell betydning for klassikerne:

-Den viktigste mekanismen for å definere klassikere har vært skolepensumet, påpeker Haarberg.

Må være viktig

Men hva er det ellers som gjør at en bok blir en klassiker?

-En klassiker er en utgivelse som er definert av kulturen som spesielt verdifull. Det betyr ikke at den nødvendigvis er spesielt god, understreker professoren og trekker frem et eksempel:

–Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe fikk æren av å ha avgjort borgerkrigen i USA ved å gripe inn i diskusjonen rundt slavehold. Men flere vil si at den ikke holder litterær toppkvalitet. En klassiker trenger altså ikke å være ubestridelig sublim. Men den må ha et element av noe viktig i seg, det være seg politisk, etisk eller religiøst.

-Siden klassikeren er fra en annen tid, representerer den en verden som ikke er vår. Hvis man er eventyrlysten er det usannsynlig spennende å gå inn i den.

Tre grunner til å lese klassikere

Det er mange gode grunner til lese klassikerne, ifølge Haarberg. Han trekker spesielt frem tre av dem. Den første er muligheten til å forstå sin kultur:

-Hvis man er passe interessert i sin egen kultur, bør man lese verkene som har vært viktige i kulturen. Klassikerne har en svært sentral posisjon i vår historie.

Haarberg peker også på klassikernes underholdningsverdi:

-Siden klassikeren er fra en annen tid, representerer den en verden som ikke er vår. Hvis man er eventyrlysten, er det usannsynlig spennende å gå inn i den. Når klassikeren attpåtil er viktig, slår man to fluer i en smekk.

Kanskje ikke så overraskende er den gode kvaliteten nok en grunn til at man bør lese klassikere, ifølge Haarberg:

-Generelt holder klassikerne god kvalitet. Ved å lese dem, oppøver man sin egen estetiske dannelse og dømmekraft, sier han.

-Les Lukian. Morsommere blir det ikke.

Og selv om klassikerne er fra en annen tid, mener Haarberg slett ikke at de er utdaterte:

-Tenk om vi sa om historie generelt: «La oss slutte med historie fordi det er uaktuelt.» Det er et ekstremt standpunkt, konstaterer professoren.

Professorens favoritter

1.

En hyllest til flua og andre personportretter av Lukian, som inneholder flere dialoger og satirer.

-De er lyse å lese også i vår tid. Les Lukian. Morsommere blir det ikke, sier Haarberg.

Den syriske forfatteren Lukian eller Lukianos, skrev på gresk og levde fra ca.120-180 e. Kr. Han gjorde blant annet narr av de greske gudene. En hyllest til flua og andre personportretter er nyoversatt og inngår i Gyldendals serie “Kanon. Antikkens litteratur på norsk” med gamle greske og romerske klassikere.

-Et fabelaktig prosjekt, sier Haarberg om satsingen.

På Deichman finner du også Menippéiske satirer av samme forfatter.

2.

Forfatter Aasmund O. Vinje er den andre av stjernene i Haarbergs klassiker-utvalg, med boka Ferdaminne fra 1861.

-Ferdaminne har gått ut av handelen, men er en fryd å lese. Det er Vinjes morsomste bok, bedyrer Haarberg.

Boka er en slags reisereportasje hvor kongekroningen av Karl XV i Nidarosdomen er målet for reisen.

-Vinje skriver om alt som er høytidelig, for eksempel kongekroningen, på en komisk måte. Han lanserer begrepet “tvisyn” – å se retten og vrangen i et eneste øyekast, sier professoren, som også anbefaler sterkt å lese Toril Mois essay om Ferdaminne. Den er basert på et foredrag som Toril Moi holdt på Nasjonalbiblioteket.

3.

Haarbergs tredje anbefaling er Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe.

-Dette er en av de mest interessante bøkene som er skrevet om rasisme. Mange har bare lest kortversjonen. Les heller den fullstendige norske oversettelsen som kom for få år siden, oppfordrer Haarberg.

Motkultur

Tallenes tale er klar: Det er nye bøker som er mest populært. Cecilie Naper har hentet ut statistikk fra biblioteksystemet Bibliofil. Den viser at nesten alle de 100 mest utlånte bøkene i Norge fra mars til september 2016 var samtidslitteratur.

Men selv om interessen er dalende og utvalget i bokhandlene ikke er på topp, minner Haarberg om at det fortsatt er håp for klassikeren:

-På biblioteket finner man jo folk som er interessert. Det blir en slags motkultur til den bærende kulturen, påpeker han.

Follow

En aktuell bok om syriske Omar som må flykte fra landet sitt når borgerkrigen bryter ut.  

Tekst: Siri Johnsrød Traneid/ Foto: Macmillan Children’s Books

En helt vanlig gutt
Hovedpersonen i Elizabeth Lairds bok Welcome to Nowhere befinner seg plutselig i sentrum av en borgerkrig. Tolv år gamle Omar er en helt vanlig gutt som drømmer om å bli en rik og suksessfull foretningsmann en dag. Da leseren møter ham for første gang, bor han i byen Bosra i Syria, går på skole og jobber for å tjene penger til seg selv og familien. Han er arbeidsom, flittig og tar vare på dem rundt seg, spesielt broren sin, Musa, som har cerebral parese. Etter hvert flytter familien til Daraa på grunn av farens jobb, og i løpet av kort tid blir storebroren Musa engasjert i den voksende konflikten mellom myndighetene og folket.

Demonstrasjoner og krig
Omar finner fort ut at Musa er involvert i noe farlig, og prøver å overbevise ham om at han ikke burde være så synlig i sitt politiske engasjement. Helst ser Omar at storebroren holder seg unna demonstrasjonstogene i gatene og slutter å samle informasjon om myndighetenes behandling av det syriske folk. Jo lengre ut i boken man kommer, jo verre blir det: Demonstrasjoner blir til blodbad, og snart bombes byen. Familien bestemmer seg for å flykte, og tar med seg det de kan bære. De lærer fort at uansett hvor de reiser i Syria følger krigen etter, og ser seg til slutt nødt til å rømme landet.

En viktig historie
Elizabeth Laird har gjort grundig bakgrunnsarbeid for å skrive denne boken. Forordet i boka forklarer hvorfor og hvordan krigen brøt ut i Syria i 2011, og virkeligheten flettes på den måten inn i fortellingen. Boken forteller en viktig historie og inneholder flere forferdelige beskrivelser av hvordan denne konflikten har ødelagt så mange fantastiske steder, knust så mange drømmer og tatt så mange liv. I tillegg til noen gripende illustrasjoner av Lucy Eldridge gir historien leseren et innblikk i hvordan det er å bli tvunget på flukt og hvordan det er å leve i et krigsherjet land. Selv om boken er lang, og til tider ganske tung med tanke på det forferdelige innholdet, er det en historie man blir gående å tenke på lenge etter man er ferdig med den. Selv om den er skrevet for unge voksne, kan de som er litt eldre gjerne lese fortellingen om Omar.

NB. Boken er så langt bare utgitt på engelsk.

Follow

I helgen ble poesien feiret på Hamar, og tirsdag 21. mars er det verdens poesidag. Hva er det egentlig med diktformen som vekker oss?

Tekst: Cathrine Strøm

Poesien. Når oppdager man den? Når man ligger i mørket som barn og hører: «Sov sødt, Barnlille, Lig rolig og stille. Saa sødelig sov som Fuglen i Skov, som Blomsterne blunde i Enge»? Eller når man kommer litt forsinket inn på Nordisk Poesifestival på Hamar en tidlig lørdagsmorgen i mars, finner en plass bakerst i en (overraskende) fullstappet salong, og får høre setningene over – halvt sunget, halvt hvisket over høyttalerne – på mykt dansk, som del av et fremragende foredrag av dikteren Pia Juul?

Ikke engang lyden av den milde, stødige stemmen til Pia Juul kan alene forklare hva som nok en gang ga meg dette øyeblikket av poesi-kick.

Det gikk i alle fall opp for meg igjen, som en plutselig innsikt i den riktignok halvvåkne tilstand jeg var i: Hva det er med poesien. Altså, hvorfor jeg er så opptatt av denne sjangeren, og hva det er jeg leter etter når jeg leser og lytter til poesi. Det var slett ikke bare ordene i den gamle, grundtvigske vuggesangen, ei heller bare rytmen eller rimene, eller konteksten den ble fremført i. Ikke engang lyden av den milde, stødige stemmen til Pia Juul kan alene forklare hva som nok en gang ga meg dette øyeblikket av poesi-kick. Hva var det så?

Men først: Hva er det med poesiformidling og tidlig morgengry?

NRK P2 sender sitt diktprogram Diktafon lørdagsmorgener kl. 7 (ja takk til podkaster!). Nordisk Poesifestival er ikke snauere enn at de starter lørdagsprogrammet sitt kl. 10 med arrangementet: «Hva er poesi? Innlegg ved poetene Tone Hødnebø, Pia Juul og Eiríkur Örn Norðdahl.» Selv om disse er blant Nordens aller fremste poeter, var jeg forberedt på å måtte gjøre entré inn i et glissent lokale når jeg (etter buss for tog) endelig var fremme på Hamar i strålende vårsol. Men det var som nevnt fullt hus, og folk responderte aktivt på foredragene med latter og mm’ing. Så signalet til arrangørene er tydelig: Tidspunktet spiller (nesten) ingen rolle. Gi oss litt god poesi, så kommer vi.

«I diktet skal det skje så mye som mulig på så liten plass som mulig,» sa årets utvalgte festivalpoet Øyvind Berg i en samtale litt senere på dagen når han skulle beskrive diktningen sin.

Poeten Gunnar Wærness. Foto: Ole D. Hesledalen

«Boka bør helst leses i ett strekk, som et langdikt, en helhet,» sa poeten Nils Chr. Moe-Repstad om sin 750-sider (!) lange diktbok Wunderkammer i arrangementet etter.

Les vårt intervju med Moe-Repstad om Wunderkammer her.

«Poesien er en idiolekt som finnes begravd i alle språk, men poesiens universalitet finnes ikke. Behovet for poesi, og måten den uttrykkes på er grunnleggende forskjellig fra kultur til kultur. Det nytter ikke å komme til Kenya og tro at poesien skal redde deg,» sa Gunnar Wærness etter sin syngende diktfremføring akkompagnert av det zimbabwesiske instrumentet mbira.

Det enkle svaret på hva poesi er, finnes neppe. Men hvorfor treffer den oss? Denne gangen hadde tidspunktet kanskje likevel noe med saken å gjøre for min del. Jeg tenker på den følelsen man får når noe kommer litt uforvarende på en, og er litt utenfor tida, kanskje litt utidsmessig, litt odd og veldig vakkert – med andre ord litt eksepsjonelt. Du kan ikke helt forklare hva det er. Eller for å si det med Pia Juul: «Hvad er poesi? Jeg ved det ikke. Ingen ved det. Eller alle ved det, de ved det bare endnu ikke.»

*

Poesi-sirkel

Leser du også dikt? Vil du snakke om det du leser med andre? Nå starter Deichman egen lesesirkel for poesi – Sirkel, sirkel. En gang i måneden møtes lesesirkelen på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka for å snakke først og fremst om nyere norsk poesi, men det er også rom for diktning fra andre land og fra andre tider. Første bok ut blir Mona Høvrings Ekornet og den vaklevorne brua.

Tid: Onsdag 15. mars kl. 14-15

Sted: Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

*

Poesi-fest

OPS! Oslo Poesisentrum har også i år en poesifest i samarbeid med Deichmanske hovedbibliotek. Dyktige poeter, publiserte og upubliserte, musikere og sangere, performance artister, stevere og skuespillere skal på scenen og fremføre dikt. Årets tema er: kjærlighet.

Tid: Lørdag 1. april, kl.18.00

Sted: Deichmanske hovedbibliotek

Follow

Jeg elsker Termin: En framstilling av vold i Norge. Det er original og stor litteratur. Men jeg hater å ikke vite om jeg hadde elska den dersom den ikke var nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Nina Kristin Nilsen/Bokomslag: Tiden

Det er vel få av oss som stoler helt og fullt på egen smak. Dette ble jeg voldsomt konfrontert med under lesningen av Henrik Nor-Hansens Termin som jeg leste etter at boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris sammen med Vigdis Hjorths Arv og miljø. Jeg har ikke lest verken anmeldelser av romanen eller bedømmelseskomiteens begrunnelse for nominasjonen, men nominasjonen i seg selv farga lesningen min. Og så klarte jeg ikke unngå å få med meg at Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland mener at nominasjonen er ufortjent. Derfor ble lesningen gjort med disse to motstridende tankene i bakhodet: Er Henrik Nor-Hansens Termin stor litteratur? Eller bør jeg fortsette å forholde meg til dette forfatterskapet på samme måte som jeg hittil har gjort, nemlig ved å smile av de underlige romantitlene, trekke de tynne bøkene så vidt ut av hylla på biblioteket for så å sette dem på plass igjen?

God historie i en utradisjonell form
Jeg elsker Termin: En framstilling av vold i Norge. Og jeg hater å ikke vite sikkert hvorvidt jeg hadde elska den dersom den ikke var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Ville jeg da også måpt og tenkt på boka som, ja, faktisk, genial? Ville romanen også da gitt meg nye tanker om litteratur og kunst? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg uansett ville likt boka. At nominasjonen muligens har ført til at jeg elsker boka får bare bli en bonus både for min egen del og for dere som leser denne anmeldelsen; det er jo så mye mer interessant både å skrive og lese om terningkast 6 enn terningkast 4!

Det ypperste innen fortellerkunst er jo nettopp som Boyhood; en god historie pakka inn i en utradisjonell form som ikke overskygger innholdet, men som likevel utfordrer uttrykkets rammer.

For noen dager siden hadde jeg et herlig gjensyn med Boyhood fra 2014, filmen Richard Linklater lagde over elleve år med de samme skuespillerne. Her opplever jeg stadig at en del av hjernen hopper ut av handlingen og ser på håndverket: Tenk at alle skuespillerne hadde troa nok på dette til å forplikte seg slik! Tenk å tørre å satse på et så stort prosjekt, tenk å ha den selvtilliten! Og så alle disse tidsbildene som gir filmen en følelse av noe dokumentarisk, samtidig som den ikke er det, dette er jo bare en flott fiktiv oppveksthistorie, men alt oppleves så veldig virkelig.

Det ypperste innen fortellerkunst er jo nettopp som Boyhood; en god historie pakka inn i en utradisjonell form som ikke overskygger innholdet, men som likevel utfordrer uttrykkets rammer. I Termin er det historien om Kjetil Tuestad som fortelles i løpet av de 85 sidene den vesle romanen rommer. 26 år gammel blir han i hjemstedet Hommersåk i Rogaland utsatt for blind vold, og får av dette hjernerystelse, ansiktsfrakturer, bryst- og ribbeinsbrudd. Dette er i 1998, deretter får vi fortellingen om Tuestad som skrives inn og ut av psykiatriske institusjoner og innleder og avslutter kjærlighetsforhold mens han selv stort sett føler seg utenfor sitt eget liv. Alt er noenlunde kronologisk fortalt fram til 2015, ispedd fortellinger om utviklingen av nærmiljøet og oljeindustrien.

Hvem forteller? 
Hvem det er som forteller oss dette, er imidlertid uklart. Språklig er dette tørt og beskrivende som en legejournal:  «Kjetil Tuestad sier i dag at han minnes lite av den første tiden. Oppvåkningen var smertefull. Kjetil kan fortelle at han etter hvert fikk en uvanlig hodepine. De hadde rullet ham til radiologisk avdeling. Bildene viste da hjerneblødning. Kirurgisk drenering ble vurdert. Kjetil tror han kanskje lå en stund i korridoren. Senere kan de ha rullet sengen inn på et nærliggende rom. Her opplevde Kjetil angivelig en rekke synsforstyrrelser. Man vet at han ble usikker på menneskene rundt seg.»

Jeg kommer også innom tanken på om dette kan være en slags politirapport; i noen deler av handlingen er stemningen truende, Nor-Hansen fletter inn diverse voldsepisoder som skal ha skjedd i nærmiljøet mot både mennesker og dyr, og det kan nærmest virke som om disse er frempek mot at Tuestad skal bli kriminell i likhet med personen som påførte ham volden. Men til tross for skremmende elementer, er ikke dette en kriminalroman eller en tekst som på annen måte ender i oppklaring. Dermed forblir det uklart hvem som forteller, og denne usikkerheten gjør romanen svært fascinerende.

Det rapporterende språket speiler tittelen på samme måte som hos Nor-Hansens to foregående romaner, En kort evaluering av psykososialt stress og En redegjørelse for reisestipendet 2010, som også skal være ført i den samme prosaiske stilen. Bruk av termer fra psykiatrien som «dissosiative lidelser» og «depersonalisering» forsterker det sterile og det legejournal-aktige. I tillegg bruker Nor-Hansen fotnoter, tolv til sammen, som vi jo også kun er vant til fra fagtekster. Dette grepet fungerer imidlertid ikke optimalt; det er aldri innlysende hvorfor disse delene er plassert i fotnoter mens andre lignende deler står i den øvrige teksten. Eksempelvis inneholder ikke fotnote 6  noe som ville brutt med den øvrige teksten dersom Nor-Hansen hadde plassert utdraget der: «Kjetil Tuestad forteller hvordan han senere stod ved kassen og så sine egne hårtjafser på gulvet. Han så også hår på fotstøtten under frisørstolen. Avklipte tufser skal ha samlet seg i fanget og rutsjet ned kappen i mørke flak.» Hensikten er kan hende å visuelt forsterke dette fagtekstlige som står i kontrast til romanformen.

Fra språk til kunst
Det er plausibelt å anta at Nor-Hansen har valgt et nøkternt språk for å speile hovedpersonens opplevelser av å være utenfor seg selv. Kan hende er det faktisk Tuestad selv som forteller, fortelleren varierer nemlig mellom å framstå som en som har observert Tuestad på avstand og en som har vært svært nær ham: «Kjetil Tuestad forteller at de sjelden pratet om overfallet. Han var på denne tiden heller ikke særlig plaget av hevntanker. Man antar at det var mye ved overfallet han ikke forstod. Kjetil sier han ikke fikk grep om volden. Han hadde likevel begynt å gå tur i nabolaget. Det var også i tråd med anbefalinger som ble gitt.»

Ordentlig interessant blir imidlertid språket når disse rapporteringene ispes detaljerte og i blant poetiske skildringer av natur og omgivelser.

Ordentlig interessant blir imidlertid språket når disse rapporteringene ispes detaljerte og i blant poetiske skildringer av natur og omgivelser:
«Første påskedag var det periodevis sol, men fortsatt vind.»
«Kjetil har også minner om å ha anvendt høytrykksspyler på eget hus. Han kan se for seg vann og malingsflak som blåses bortetter vegg og vinduer.»
«I grålysningen hadde det regnet mot vinduet. En del måker sto urørlig på gresset nedenfor.»
Det er her jeg tar meg selv i å måpe av begeistring. Dette stilbruddet er uhyre virkningsfullt. Her blir hovedpersonen et tenkende og følende menneske i stedet for bare en klient eller pasient, samtidig som det beholdes en form for distanse mellom ham og leseren grunnet selve språket. Alt er så balansert, journalspråket, poesien, fortellingene om oljeindustrien, tidsbildene, hvert element er porsjonert ut i passende doser. Det eksperimentelle ved teksten skaper enorm undring og begeistring, men ikke på bekostning av opplevelsen av å ha lest en god roman. Dette er stor og original litteratur som så absolutt fortjener nominasjonen til Nordens mest høythengende pris.

Follow

Follow

Søstrene Grace og Tippi er alltid sammen. 24 timer i døgnet, 365 dager i året. De er vant med at folk synes synd på dem for det. Men de kunne ikke drømme om å ha det annerledes.

Vi har

to hoder,

to hjerter,

to sett med lunger og nyrer.

Vi har fire armer også,

og ett par velfungerende bein

(…)

Tarmene begynner

                  hver for seg

                  så smelter de sammen.

Og nedenfor det er vi

                  ett.

Tekst: Anne Thoresen

Én av Sarah Crossan er en nydelig historie om noen avgjørende måneder i de sammenvokste tvillingene Grace og Tippi sitt liv.

Ny hverdag

Hele livet har Grace og Tippi hatt skole hjemme. Nå er det slutt på pengene som har gjort hjemmeundervisningen mulig, og jentene må begynne på vanlig skole. De er «dyre i drift». Selvfølgelig. Når du har en underkropp og to overkropper kreves det noen spesialtilpasninger.

Er de en eller to personer? Har de hvert sitt pass? Hvordan gjør de det når de går på do? Grace og Tippi er vant med å svare på spørsmål. Dumme spørsmål og altfor private spørsmål. De er vant med å bli beglodd, at andre synes synd på dem og synes de er groteske. Og de er vant med å leve med vissheten om at de ikke kan forvente å leve et langt liv slik som dette.

Yasmeen blir jentenes fadder på skolen. Hun og hennes venn Jon møter jentene med et åpent sinn og fordomsfritt blikk – en god start.

Er man 16 så er man 16

Er man 16 år så er man 16 år. Røyking, drikking og nakenbading bare må prøves ut, og nye følelser dukker opp enten det passer seg eller ikke. Sammen med Yasmeen og Jon får Grace og Tippi være så vanlige som de kan bli. Plutselig har de fått venner som de kan besøke, dra på hyttetur med, teste grenser med. Grace liker imidlertid ikke at Tippy røyker. Slik tenker hun om det:

Når Tippi vil noe

              tar hun det med

              begge hender

              og

              med en kropp som tilhører

             oss begge.

Viktige valg

Gradvis begynner de unge kroppene til Grace og Tippy å bli syke, slitne. Tippy vil si det til legen, Grace vil late som det ikke har skjedd. De vet så altfor godt hva dette betyr. At de må forholde seg til spørsmål som er altfor store for noen som akkurat har begynt smake på livet, og at alt vil bli forandret.

Hun er ikke en del av meg.

Hun er helt og holdent meg

(…)

Jeg har aldri lest en bok med denne tematikken, og kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det igjen, det finnes antakeligvis ikke så mange romaner om siamesiske tvillinger. (Men Aldri alene av Lori Lansens kan sjekkes ut!) Det er fascinerende å lese om hvordan jentene ikke kan tenke seg å leve på en annen måte enn de gjør, og historien er usedvanlig godt skrevet.

Normal er den hellige gral

og bare de som ikke har den

vet hva den er verdt.

Det er det eneste jeg har ønsket meg noen sinne

og jeg ville ha byttet

rar eller frikete eller spektakulær eller usedvanlig

mot normal

hver dag hele uka.

«Jeg elsker normaliteten din», sier jeg til ham,

og kjenner ansiktet mitt

brenne opp

mens jeg spør meg hvordan jeg kunne slippe

disse ordene ut –

ord som er for tett på sannheten.

Prosalyrikk

Teksten er skrevet som prosalyrikk, som et langt dikt med korte linjer og mange avsnitt, og det lille som blir sagt er desto mer meningsbærende. Kapitlene er korte, noen ganger bare én side, og beskriver korte øyeblikk, en kort dialog, en drøm, en kjøretime, en episode fra en skoletime. Det er så mange fine sitater i denne historien at jeg helst ville fylt hele denne anbefalingen med bare sitater! Det kan jeg ikke, men jeg kan si at jeg tror dette kan være en veldig motiverende bok å lese for en som helst unngår lange bøker – denne er nemlig mye kortere enn den ser ut til, samtidig er den fin å bruke god tid på.

Follow

Follow

Erlend Flornes Skaret tek oss med på ein lang køyretur som gir stor innsikt i det aller minste.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Espen Santosh Meling

Som eg har nemnd tidlegare synest eg Demian Vitanza er litt eksotisk fordi han bur i bubil. Erlend Flornes Skaret vart også bubil-bebuar etter at han sa opp jobben i 2013. Likevel har Skaret fått ufortent lite merksemd.

Nomade (2016) er den tredje romanen til Skaret. Tidlegare har forfattaren skrive bøkene Wroclaw (2011) og Lucida (2013) som begge handlar om å reise. Nomade handlar også om å reise, men her i nærast ekstrem forstand; her møter vi ein namnlaus mann som i likskap med forfattaren set seg i bilen etter han har sagt opp jobben. Han trykker ned gassen, plottar inn Lübeck på GPS-en og køyrer for å flykte frå hausten:

«Målet var å reise sørover, mot varmen, mot sommaren, bort frå hausten, og haustens front som forplanta seg sørover som noko smittsamt.»

Hovudpersonen i Nomade har derimot ikkje eit uttalt mål med å seie opp jobben slik som Skaret hadde då han slutta for å skrive. Lübeck som stad er like vilkårleg som retningane resten av reisa tar, mannen køyrer frå by til by etter kva han føler for, av og til søv han på hotell, nokre gongar parkerer han på rasteplassar og søv i bilen.

Retningslaus nomade
Når vi ser for oss ein nomade, ser vi kanskje ein person som tilhøyrer ei gruppe. Hovudpersonen i denne boka reiser derimot åleine og knyter ingen eigentleg nære og iallfall ikkje varige band til nokon av dei han møter på reisa. Av ytre handling skjer det ikkje så mykje i romanen, sjølv om hovudkarakteren stadig er i rørsle, er boka nokså stilleståande. Likevel er ikkje Nomade ein innovervend tekst. Skaret skildrar omgivnadane, gjerne dei heilt trivielle, med stor detaljrikdom og presisjon. Opplevinga blir litt som å sjå på eit høgoppløyst bilete eller ein svært sakte film, slik som her, når vi får «sjå» ei ung jente som gjer seg klar for eit løp i Thessaloniki:

Det var ein parabelforma intensitet over sjølve strekket, først svakt, så sterkare og sterkare til rørsla igjen avtok tilsvarande gradvis. Eg bad servitøren om ein pakke sigarettar, sidan blei eg sittande og studere korleis den mjuke jenta gjorde sine siste konsentrerte førebuingar. På fortauet utanfor fasaden stilte ei anna jente seg opp og begynte å ta bilde av den første. Då ho oppdaga dette, begynte ho å posere på ein tydeleg tilgjord måte. Eg slutta at dei to måtte vere venninner.

Skaret skildrar omgivnadane, gjerne dei heilt trivielle, med stor detaljrikdom og presisjon.

I starten av forteljinga drar hovudpersonen med seg episodar frå livet i Noreg med seg i teksten, men etter kvart sluttar han å tenke attende på heimlandet eller generelt på menneske han har møtt i forteljingas preteritum. Han oppnår vel på sett og vis det mange drøymer om: Å «leve i noet», om enn på noko nihilistisk vis, eller pessimistisk, som her:

«Ho heva glaset mot meg og sa: – Hugs, glaset er halvfullt, ikkje halvtomt. Eg støytte glaset mitt mot hennar, og eg klarte ikkje la vere å seie det: – Glaset er laga av ein barnearbeidar i Bangladesh. Det kostar ein euro på Ikea.»

Absurde episodar
Ein av dei hovudpersonen møter på vegen, er ein grekar som fortel ei underleg historie frå Noreg. Den blir fortald i eg-form, då mannen les høgt frå ei slags vitskapeleg dagbok. Her oppstår det fleire interessante brot med den øvrige teksten: Vi får ein slags botanikar-rapport frå 1950-åra som er skrive på bokmål i tillegg til at dette er ei uhyre merkeleg historie der naturen møter det overnaturlege. For dei som hugsar dr. Ritter frå Ida Hegazi Høyers Fortellingen om øde (2014) eller som ellers kjenner til desse merkelege, skremmande forteljingane frå Galapagos-øyene, kan denne rapporten, om ei bergflette som blir levande, minne litt i stil og stemning:

Jeg nærmet meg planten forsiktig. Den holdt ikke stor fart, den beveget seg sakte, men jevnt. Da jeg bøyde meg ned, så jeg at det var de klatrende blomsterløse skuddene som besørget fremdriften, det var de som førtes mot underlaget, det var skuddet som fant feste og som presset marken bakover mens det roterte om sin egen forgreining, en forgreining som virket å være tilstrekkelig fleksibel til at den kunne ivareta en slags leddfunksjon.

Det er eit par kortare absurde, draumeaktige episodar også utanom dette som på fascinerande vis bryt med resten av teksten; det aller meste av romanen er nemleg nokså kvardagsleg. Og det er nettopp det ultrakvardagslege som er romanens største styrke, denne detaljrikdomen som kan minne om ein Karl Ove Knausgård som skodar utover i staden for innover. Vi får sjå dei ørsmå «pikslane» vi ikkje er merksame på i kvardagen, men som vi alle likevel kjenner igjen, og som vi føler oss rikare av å ha blitt gjort merksame på, innzoomingar interessante nok til at mange av dei kunne stått som sjølvstende tekstar.

Og det er nettopp det ultrakvardagslege som er romanens styrke, denne detaljrikdomen som kan minne om ein Karl Ove Knausgård som skodar utover i staden for innover.

Ingen klassisk danningsroman
Det er noko enormt menneskeleg med denne utfluktstrongen som vi kjenner igjen frå så mykje litteratur, både den som er skrive for barn og for vaksne. Men her er det altså ein nærast ekstrem flukt som vi ikkje veit korleis ender. Dette er ikkje ein danningsroman der hovudpersonen vår til slutt vender heim til sitt og sine.

Med si tredje bok klarer Erlend Flornes Skaret på snedig vis både å zoome inn og ta oss med ut. Hovudpersonen sluttar seg til nomadelivet og fortset å køyre, og sjølv om eg ikkje køyrer bil sjølv, kjenner eg det rykke i foten. Eg kjenner det er lenge sidan eg har fått meg ein ordentleg køyretur.

Follow

Follow

Andrew Hardy har blitt til Amanda Hardy, og flyttet til faren sin for å starte med blanke ark på en ny skole. If I Was Your Girl er en gripende fortelling om hvordan det er å være født i feil kropp. 

Tekst: Siri Johnsrød Traneid
Foto: Alloy Entertainment, Usborne Publishing Ltd.

If I Was Your Girl er fortalt fra perspektivet til en transseksuell tenåringsjente, og veksler mellom nåtid og fortid. Den forteller om Amandas nye start i en ny by, samtidig som den gir et tilbakeblikk på hennes fortid som Andrew. Ved hjelp av tilbakeblikkene får leseren innblikk i ulike deler av prosessen, hvordan menneskene rundt Andrew takler at han er født i feil kropp og alle de følelsene Andrew selv sliter med. Tilbakeblikkene til tiden da Amanda var Andrew er veldig triste, og gir et troverdig bilde av følelsene og tankene en transseksuell sliter med.

En ny start
Amanda Hardy har blitt sendt til en liten by i Tennessee i Amerika for å bo sammen med faren sin og gå siste året på videregående der. Byen beskrives som en konservativ kristen by hvor flere av innbyggerne har homofobiske holdninger. Faren til Amanda oppfordrer henne til å ligge lavt, og Amanda er selv enig etter hvordan ting eskalerte på den forrige skolen hun gikk på. Som de fleste andre nykommere til en skole vil hun passe inn og være normal.

I buried my face in his neck and breathed him in again. I thought about what he had said, that I could tell him anything, and I knew that he was right – or at least he thought he was. But until the moment he learned the truth, I couldn’t know how he would feel, and that was a risk I wasn’t ready to take.

Kjærlighet
Selv om Amanda hadde bestemt seg for å gli igjennom det siste året på videregående uten å tiltrekke seg oppmerksomhet, blir det vanskelig for henne å holde mennesker på avstand. Hun beskrives som en vakker jente som folk vil være venner med og som flere forelsker seg i. Hun finner kjapt en venninnegjeng som hun trives med, og etter hvert oppdager hun også at hun har fått følelser for en gutt som heter Grant. Han er forelsket i henne også, og snart tilbringer de mer og mer tid sammen. Amanda vil gjerne dele fortiden sin med Grant, men er samtidig redd for hva han vil si når han finner ut at hun er født som gutt. Hun er livredd for at han er en av dem som ikke greier å se forbi det at hun kom til verden i feil kropp.

Hemmeligheter og konflikter
Som leser av If I Was Your Girl blir man sittende og gruble på hvordan dette skal ende. Kommer Amanda til å dele hemmeligheten sin med noen av jentene i venninnegjengen? Kommer hun til å fortelle at hun ble født som gutt til kjæresten sin? Eller vil hun greie å holde på hemmeligheten resten av livet? I litteraturen er det sjeldent at hemmeligheter forblir hemmelige særlig lenge, bare se på kjente klassikere som Henrik Ibsens Et Dukkehjem og Gustave Flauberts Madame Bovary, eller av nyere dato: Donna Tarrts Stilisten. Vil Amandas hemmelighet forbli hemmelig?

Viktig bok
If I Was Your Girl er en viktig bok fordi den normaliserer det å være født i feil kropp. Forfatteren Meredith Russo kjenner godt til det hun skriver om for hun ble selv født som gutt. Russo, i motsetning til Amanda, begynte å leve som kvinne da hun var voksen, og dette kan man lese mer om i bokens etterord. I den amerikanske utgaven av boken er det også brukt en transseksuell modell på coveret for å gjøre boken mer autentisk. Boken er Meredith Russos første utgivelse, og jeg gleder meg til å se mer av hennes arbeid fremover.

NB. Boken er kun utgitt på engelsk.

Follow

De profesjonelle bloggene har utkonkurrert de første, sarte web-dagbøkene. Nå skriver proffbloggere for forlagene. Vil de komme til å ta over bokmarkedet også?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Frank Michaelsen

For noen dager siden varsla Facebook meg om at det var ti år siden jeg oppretta bloggkontoen. Ti år føles som en digital evighet. Men husker dere alle bloggene vi hadde før Facebook? Det gjør iallfall jeg!

Vi er ved årtusenskiftet, før smarttelefonene, før Google som vi kjenner den nå og før tjenester som Facebook, Wikipedia og WordPress som er publiseringsverktøyet vi bruker her på bloggen. Pc-ene på ungdomsskolenes datarom blir ikke brukt til YouTube, men til å sjekke ut nettsidene til String Emil, rotten.com, deiligst.no og Rate my poo, i tillegg til å spille gangster-spillet Mujaffa. Vi oppretter personlige hjemmesider på «webhoteller» som Geocities og Piczo med java-animerte bakgrunnsbilder. Hjemmesidene har gjestebøker besøkende kan legge igjen hilsener i, og vi bruker dem ellers gjerne til å skrive litt om oss selv og kanskje legge ut bilder av venner og kjæledyr.

Fra dagbok til politikk til interiør
Og så kommer bloggene. Som mange vet stammer ordet blogg fra ordene web og logg, weblogg, altså en slags dagbok på nett. Og som vi for eksempel kan lese i Stavanger Aftenblads artikkel «Bloggeboom på nettet» fra 2004 fungerer de fleste blogger på denne tida som en personlig dagbok: «Vanligvis er formen som i en personlig dagbok, men det finnes også blogger som kommenterer nyhetene og bruker mengder av lenker, eller rapporterer fra moderne forskning.» Og det er nettopp slik jeg husker det, fra min egen blogg i nettopp 2004 og fra andre blogger jeg leste, at de fleste var som dagbøker, hverdagslige, og noen med forsøk på å være litt litterære.

Pc-ene på ungdomsskolenes datarom blir ikke brukt til YouTube, men til å sjekke ut nettsidene til String Emil, rotten.com, deiligst.no og Rate my poo, i tillegg til å spille gangster-spillet Mujaffa.

Men som ved alt annet innen teknologien endrer bloggens funksjoner seg fort. Det blir færre og færre av disse dagbokaktige bloggene, det oppstår flere fagblogger og politiske blogger. Snart forsvinner mange av disse også, antakelig på grunn av Facebook og Twitter, som Kristan A. Bjørkelo skriver i blogghistorie-boka Gi meg en scene: «Nokre bloggarar nemner Facebook som den viktigaste årsaka til at dei slutta å blogge. Kvifor leggje lenka du fann ut i ein blogg, med nokre kjappa kommentarar til den, når du kan gjere det same på Facebook og få langt meir respons. Eller Twitter for den saks skuld.»

I samme bok leser jeg at vi fra 2005 får en eksplosjon av såkalte rosablogger, og så går tida fram til vi sitter igjen med dagens bilde: En bloggliste, altså en liste over landets mest leste blogger, bestående stort sett av såkalte mamma-, livsstil-, skjønnhet-, mat- og interiørblogger. «Rosabloggene» har forandra seg til noe mer voksent og luksuriøst, krydra med bilder så flotte at de ser profesjonelle ut.

Skjermdump fra blogglisten.no 22. mars 2017

«Rosabloggene» har forandra seg til noe mer voksent og luksuriøst, krydra med bilder så flotte at de ser profesjonelle ut.

Fra blogg til bok
Noen av de «proffe» bloggerne fra den siste tida har gitt ut bok, for eksempel Sophie Elise Isachsen og Eirin Kristiansen. Sistnevntes utgivelse, Miss Independent, fikk Dagbladet litteraturansvarlig Marie Kleve til å føle seg «som en deprimert norsklærer». Kleve mener dessuten å se en trend, at «enhver blogger med et respektabelt antall lesere, før eller siden må utgi bok.»

Men hvor har det blitt av alle de lette, morsomme hverdagsbloggerne fra starten av blogghistorien – har alle disse vokst fra bloggene og begynt å skrive bøker i stedet? Eller har de begynt med Instagram-poesi? Eller har de begynt å holde dagbøkene sine innelåst i nettopp dagbøkene?

Fra blogg til bok til begge deler
Linnéa Myhre er en av disse bloggerne som skriver fra hverdagen. Myhres arkiver på linniiie.com går tilbake til 2008. Det er spydig, sårt og humoristisk hele veien. Hun var mest aktiv i perioden 2008–2011 til hun tok en pause fra blogginga fra 2012. Nå er Myhre skjønnlitterær forfatter, hun har skrevet hele tre bøker, og hun er også aktuell som spaltist i Morgenbladet. Likevel står hun seg fortsatt som en av landets mest kjente bloggere.

Men hvor har det blitt av alle de lette, ømme, morsomme hverdagsbloggerne fra starten av blogghistorien – har alle disse vokst fra bloggene og begynt å skrive bøker i stedet?

Myhre starta så smått opp igjen bloggen i 2016, siste innlegg er fra januar i år og humoren er like treffende som tidligere. Hennes to første romaner, Evig søndag (2012) og Kjære (2014), er selvbiografiske, og bortsett fra at de er litt mørkere i tematikk og mindre humoristiske, ligner bøkene på tekstene som er publisert på bloggen. Forfatterens foreløpig siste bok, Hver gang du forlater meg (2016), er derimot en tradisjonell roman uten likhetstrekk med bloggen. Det er interessant at det altså var rundt lanseringen av den siste romanen at Myhre starta å blogge igjen.

Skjermdump fra strekhjerte.com

Forfatter og markedskoordinator i Flamme, Linn Strømsborg, er også en av disse hverdagsbloggerne. Strekhjerte.com går tilbake til 2006. Her får vi sarte beskrivelser av hverdagen og innlegg som er proppfulle av anbefalinger og referanser til populær- og indiekultur. Den siste tiden har strekhjerte blitt oppdatert ca. to ganger i måneden og språket og stemninga minner veldig om språket i de tre romanene hennes, Roskilde (2009), Furuset (2013) og Du dør ikke (2016). 

Disse to bloggene fra 2000-tallet er altså fortsatt i drift til tross for at bloggerne har skrevet tre bøker hver. Hvorfor fortsetter de å blogge når det finnes forlag som vil utgi tekster av dem i bokform? Oppfyller plattformene ulike behov? Er disse forfatterne avhengige av blogg for å skrive bok, eller er det ett fett hvor de publiserer? Og hva med alle disse livsstilsbloggerne, blir det slik som Kleve skisserer at alle disse gir ut bok? Og kommer de da til å ta over bokmarkedet?

Torsdag 30. mars kl. 19.00 kommer Linn Strømsborg, Linnéa Myhre og Marie Kleve for å snakke om blogging og bøker på Bøler filial. Stikkord for samtalen er: Hvordan påvirker korte nettsjangre de mer tradisjonelle tekstformene? Hvordan er det for bloggere å skrive bok, skriver de på en annen måte når de bytter format? Er det en sammenheng mellom den selvbiografiske litterære trenden og framveksten av selveksponerende sosiale medier? Kommer bloggerne til å ta over bokmarkedet?

Foto: Heidi Furre, Einar Aslaksen, Bjørn Langsem

Dette er den siste av tre samtaler i serien «Ctrl + P» om litteraturen, språket og det digitale. Vidar Kvalshaug er ordstyrer.

Ikke så kjent på disse trakter? Ta den flotte Østensjø-banen (linje 3 mot Mortensrud) ut i drabantbyene. Bøler filial ligger rett i nærheten av Bøler T-banestasjon.

Kilder

Stavanger Aftenblad 30. oktober 2004: «Bloggeboom på nettet» av Mari Hauge Aasland

Kristian Bjørkelo (red.) (2013): Gi meg en scene!: Norskblogghistorie. Humanist forl.

Dagbladet 24. april 2016: «Ukas mestselgende bok får meg til å føle meg som en smådeprimert norsklærer» av Marie Kleve

Follow

Er det noe jeg liker, så er det ungdomsbøker som er skrevet på en realistisk måte. Våre kjemiske hjerter er så absolutt det. Den skildrer den første forelskelsen og usikkerheten som følger med det å like noen.

Tekst: Siri Johnsrød Traneid/ Foto: Gyldendal

Henry Page har aldri vært forelsket før, selv om han går i tredjeklasse på videregående. Da en ny jente begynner i klassen hans, skjer det endelig! Selv om Grace Town ikke akkurat er den han hadde sett for seg som drømmejenta, faller han hardt for henne uansett. Hun er ikke akkurat sexy med sine altfor store gutteklær, stokken hun pleier å gå med og rufsete hår, men Henry kan ikke slutte å tenke på henne. Det at hun er ny på skolen gjør henne bare mer mystisk og interessant. Da de begge blir valgt til å være redaktører i skoleavisen, får Henry sjansen til å bli bedre kjent med henne, og et slags vennskap oppstår.

Liker vi personen vi ser foran oss eller ideen vi har laget oss av hvordan personen er?

Forelsket i en idé
Boken gir leseren et realistisk bilde av den første forelskelsen, og det er forfriskende å lese om temaet fra Henrys perspektiv. Man får et innblikk i opp- og nedturer av en forelskelse, og historien skildrer angsten man føler når man virkelig liker noen og man ikke er sikker på om de liker deg tilbake. Henry er forelsket i den personen han tror Grace er, og boken gir et godt eksempel på hvordan kjærlighet gjør blind. Liker vi personen vi ser foran oss eller ideen vi har laget oss av hvordan personen er?

Underliggende temaer
Boken handler også om vennskap, familie og identitet. Den tar også for seg dypere temaer som sorg og hvordan mennesker reagerer forskjellig i sine møter med døden. Det er ganske tydelig at det har skjedd noe traumatisk i livet til Grace før hun møtte Henry, og at dette er grunnen til at hun har byttet skole. Som leser blir jeg frustrert over hvordan Grace oppfører seg, og kanskje enda mer frustrert over hvordan Henry alltid forsvarer hennes oppførsel. Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved de voksnes handlingslammelse i denne boken. Hvorfor tar de ikke tak i problemene Grace tydeligvis har og får henne til å søke profesjonell hjelp? Heldigvis blir leseren etter hvert introdusert for hva som har skjedd med Grace, og dette gjør at irritasjonen over karakteren går over i sympati.

Realistiske skildringer
Debutanten Krystal Sutherland har skrevet en ærlig og rå ungdomsbok om den første forelskelsen. Hovedpersonen Henry er snill og morsom, en man får lyst til å være venn med. Flere av bipersonene er herlige, som for eksempel den litt gærne australske bestevennen, den rebelske storesøsteren og foreldrene, som gjør at man ønsker å være en del av familien deres. Flere ganger tok jeg meg i å le høyt, som for eksempel da Henry forteller om sin første opplevelse med tequila og da han lager en «Hvorfor du skal date meg»-powerpoint. Hvis du liker ungdomsbøker av forfattere som John Green, Rainbow Rowell og Becky Albertalli kommer Våre kjemiske hjerter til å falle i smak.

Den norske utgaven av denne boken vil bli utgitt i mai 2017. I mellomtiden kan du kose deg med den engelske versjonen.

Follow

Hver teatersesong er full av romaner, noveller og barnebøker som dramatiseres, og denne våren er intet unntak. I dag er det verdens teaterdag, og vi har vi laget en oversikt over litteratur du kan se på scenen denne teatervåren.

Tekst: Siri Johnsrød Traneid
Foto: Oslo Nye Teater, Fredrikhalds Teater, Nationaltheatret

Mange norske teaterforestillinger er adapsjoner av bøker, og en vesentlig andel er basert på bøker skrevet av norske forfattere. Vi på bibliotekene merker økt interesse for bøker som settes opp som teater, og snakker med lånere som forbereder seg til forestillingen ved å lese boken. «Romanteateret» skal være for alle – uansett om du som publikum har lest boken eller ikke. Kanskje kan de to ulike formene, bok og teater, likevel berike din opplevelse av fortellingene?

Når romaner dramatiseres, tar våre favorittkarakterer steget fra fantasien over til scenen.

Når bøker blir til teater

Når romaner dramatiseres, tar våre favorittkarakterer steget fra fantasien over til scenen. Flere romaner har detaljerte beskrivelser av steder, stemninger, tanker og minner, og når en hel roman skal overføres til scenen er det ikke tid, plass eller mulighet til å ta med alt dette. Når man leser, lager man et indre bilde av handlingen som foregår, og en teateroppsetning kan ødelegge det mentale bildet man allerede sitter med i hodet. Man kan rett og slett ende opp med å bli skuffet over resultatet. Da kan det være lurt å tenke på at en teaterforestilling er et alternativ til en leseopplevelse. Andre ganger kan man bli overrasket over hvordan ting har blitt løst på scenen, og oppleve at øynene åpnes for andre måter å forestille seg handlingen på.

Barnebøker til scenen

Riksteatret, bedre kjent som hele landets teater, reiser rundt med forestillingene sine for å nå ut til flest mulig nordmenn. De samarbeider med forskjellige norske teatre, og sender populære forestillinger ut på turné. Riksteateret er for tiden på turné med blant annet Bukkene Bruse på Badeland. Forestillingen er basert på en barnebok av Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund som handler om de tre bukkene Bruse som er på vei til seters for å gjøre seg fete. Men på veien dit blir de oppmerksomme på et nytt skilt hvor det står «Badeland – 200 meter,» og de tre brødrene bestemmer seg for å dra på badeland istedenfor å dra til seters. Boken er veldig populær blant våre unge lånere, og det samme gjelder for oppfølgeren Bukkene Bruse vender tilbake. Forestillingen ble opprinnelig satt opp på Oslo Nye Teater.

Riksteatret skal også ut på tur med forestillingen Pulverheksa og vennene hennes. De populære bøkene om Pulverheksa av Ingunn Aamodt har inspirert teaterforestillingen hvor Maj Britt Andersen har rollen som Pulverheksa. Forestillingen tar oss med inn i Pulverskogen, og flere av de kjente skikkelsene fra bøkene finner veien opp på scenen.

På Oslo Nye Teater vises Thorbjørn Egners klassiker Karius og Baktus. I forestillingen kjemper de to rampete tanntrollene mot tannlegen, og du vil få høre dem rope sitt kjenningssitat «Ikke gjør som mora di sier, Jens.» 

Den populære barneboken Den Lille Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans dukker også opp på Oslo Nye Teater i løpet av våren. Forestillingen handler om akkurat det som er tittelen på barneboken og er basert på en billedbok av tyske Werner Holzwarth. 

På det Norske Teatret finner dessuten Jakob og Neikob veien opp på scenen. De populære barnebøkene av Kari Stai handler om positive Jakob som alltid sier JA og negative Neikob som alltid sier NEI. Jakob og Neikob har naturlig nok ofte problemer med å komme til enighet, og bokserien om dem er populær blant våre yngre lesere.

Norske romaner til scenen

Det Norske Teatret setter opp stykker på nynorsk og norske dialekter. Teateret vil fremme ulikhetene i det norske språket, og transformerer hver sesong flere romaner, dikt og verker fra tekst til scene. Denne våren vises for eksempel Jon Fosses Ales. Historien skildrer flere generasjoner i en slekt som bor ved fjorden. Her møter vi blant annet Signe, som har mistet mannen sin på fjorden for 23 år siden. Både boken og forestillingen viser hvordan mennesker bearbeider traumer forskjellig og uavhengig av tid og hverandre.

Dette temaet tas også opp i forestillingen Sju dagar i august, som er basert på romanen med samme navn av Brit Bildøen. Her møter vi et ektepar som prøver å leve videre etter å ha mistet en datter under 22. juli-terroren. Bildøen fikk P2s romanpris for boken, og det er store forventninger knyttet opp mot forestillingen som har premiere i april.

Songfuglen av Jan Roar Leikvoll dukker også opp på Det Norske Teatret i løpet av våren. Forestillingen handler om Jakoba som snart er tenåring. Han bor i et samfunn hvor det bare er kvinner, og lever i skjul med hemmeligheten om at han er født som gutt. Da han forelsker seg i en av jentene i byen begynner forviklingene.

Fra stykket Songfuglen av Jan Roar Leikvoll. Foto: Fradrik Arff.

Utenlandske romaner på den norske scenen

Det Norske Teatret setter også opp Mark Haddons Den merkelege hendelsen med hunden den natta. Denne populære roman har nådd et stort publikum blant både voksne og ungdom.

Det er ikke bare norske romaner som med suksess har blitt dramatisert og vist fram på scenen. Fra vårt naboland Sverige kom i høst forestillingen En mann ved navn Ove, som er basert på boken med samme navn. Fredrik Backmans suksessroman om grinebiteren Ove som styrer borettslaget med jernhånd har tidligere blitt filmatisert, og  ble satt opp på Oslo Nye Teater med Sven Nordin i hovedrollen. Senere denne våren skal forestillingen ut på turné med Riksteateret.

Den franske selvbiografiske debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule av Édouard Louis er akkurat ferdigspilt på Det Norske Teatret – men må allikevel nevnes i denne artikkelen. Den korte romanen fikk strålende kritikk da den ble utgitt i 2014, og er en oppvekstskildring av en gutt fra underklassen i Frankrike. Forestillingen har gått for fulle hus, og som tilskuer, eller leser, får man være vitne til at den unge Eddy er villig til å forandre sin kropp, identitet og væremåte for å bli en del av fellesskapet.

Det Norske Teatret setter også opp Mark Haddons Den merkelege hendelsen med hunden den natta. Denne populære roman har nådd et stort publikum blant både voksne og ungdom og handler om Christopher som er en litt annerledes gutt. Da han en natt finner nabohunden Wellington som han er veldig glad i brutalt myrdet med et hageredskap, bestemmer han seg for å ta saken i egne hender og finne ut av hvem som har drept ham. Boken har blitt dramatisert i Storbritannia, og går fremdeles for fulle hus der.

Hvert år finner også flere klassikere veien til scenen. Disse verkene har påvirket samfunnet og den litterære verden, og er fremdeles aktuelle for å forstå hvordan verden har vært eller er.

Klassikere

Hvert år finner også flere klassikere veien til scenen. Disse verkene har påvirket samfunnet og den litterære verden, og er fremdeles aktuelle for å forstå hvordan verden har vært eller er. De fleste klassiske romanene settes opp på Nationaltheatret, men noen også på Det Norske Teatret. Nationaltheatret setter opp den moderne klassikeren 1984 av George Orwell. Dystopien regnes som en av de største science fiction-klassikerne, og handler om overvåkning og manipulasjon. Historien fokuserer på Winston Smith som gjennom jobben i Sannhetsministeriet reviderer historien etter gjeldende retningslinjer. I Orwells samfunn har myndighetene som mål å kontrollere alle innbyggerne inkludert deres følelser og tanker. Alle er til enhver tid overvåket. Hovedpersonen Smith har imidlertid en hukommelse som fremdeles fungerer, og utgjør derfor en trussel mot styringsmaktene.

Giovanni Boccaccios Dekameronen er snart ferdigspilt på Nationaltheatret. Verket er en novellesamling med hundre historier fra 1300-tallet. Det har samme oppbygging som Tusen og en natt: en rammehistorie som inneholder flere korte historier. Flere av historiene som blir fortalt er svært erotiske, og man kan se på verket som en slags middelalderens Fifty Shades of Gray. Dekameronen handler om ti mennesker som flykter ut av byen når pesten når Firenze. De bosetter seg i et slott i ti dager, og får tiden til å gå ved å fortelle hverandre historier. Hver dag forteller de én historie hver.

Jean Baptiste Molières Don Juan blir også å se på scenen denne våren. I forestillingen spiller Anders Baasmo Christiansen legenden og forføreren Don Juan. Det finnes flere bøker om legenden, og Don Juans historie har blitt fortalt av mange forskjellige forfattere. Noen fremstiller ham som en skjørtejeger som bare var ute etter én ting (derav synonymet Don Juan for en forfører), mens andre fremstiller ham som en mann som så skjønnheten i enhver kvinne han forførte.

Fyrsten av Machiavelli blir dramatisert og satt opp på Nationaltheatret i april og mai. Forestillingen, som allerede er utsolgt, vil handle om hvordan man får, beholder og utøver makt. Det blir spennende å se hvordan denne fagboken vil bli presentert som et teaterstykke, og hvordan publikum vil ta imot den.

På Det Norske Teatret settes det opp en versjon av Edda. Edda er en del av vår norske kulturarv, og ble skrevet ned på Island på 1200-tallet. Denne forestillingen er basert på utdrag fra Jon Fosses gjendiktning av Den eldre Edda, og tar for seg norrøn mytologi. I dette stykket er det den berømte dramatikeren Robert Wilson som har regien for forestillingen, og indie-bandet CocoRosie har komponert musikk til forestillingen.

Haugtussa, med Ane Dahl Torp i spissen, skulle egentlig bare bli vist et par ganger på Det Norske Teatret. Forestillingen, som er basert på en diktsamling av den norske forfatteren Arne Garborg, tok det norske publikum med storm, og forestillingen har nå blitt spilt i en periode på over tre år. Stykket blir beskrevet som «eventyr for voksne.»

At sider i en kjent bok transformeres til replikker og bevegelser på en scene holder liv i bøkene og historiene de rommer.

Fra side til scene

At sider i en kjent bok transformeres til replikker og bevegelser på en scene holder liv i bøkene og historiene de rommer. Teateradapsjoner levendegjør litteraturen, når et bredere publikum og gjenopptar tematikk og problemstillinger fra kjente og ukjente bøker. Ved å gi de litterære skikkelsene liv på scenen, appellerer forestillingene til bokormer og lesehester, og en del av teaterpublikummet vil bli introdusert til figurer de allerede kjenner fra før. Når en bok transformeres fra en side til scene kan det hende at historien treffer publikummet så hardt at de bestemmer seg for å oppsøke boken og lese historien i forfatterens egne ord. Det er her biblioteket kommer inn.

Vi har bøkene som teateret adapterer til scenen. Søk dem opp her!

For mer informasjon om forestillingene se:
Det Norske Teatret
Nationaltheatret
Oslo Nye Teater
Riksteatret

Kommende helg er siste sjanse til å få med seg en bokutstilling utenom det vanlige.

Tekst og foto: Cathrine Strøm

Tegneserieskaper og illustratør Kristoffer Kjølberg stiller ut tegninger, tegneserier og hjemmesnekra bøker i Galleri Vis på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka.

Du har snekra nærmere 200 bøker i tre, og funnet på titler til dem alle sammen. Til en utstilling på et bibliotek. Synes du det er for få bøker på biblioteket? Er dette bøker du gjerne skulle sett eksisterte i virkeligheten?

Jeg synes vi har et fantastisk bibliotekvesen i Norge, men jeg synes det var noe med ironien ved å stille ut bøker i et bibliotek som tiltalte meg, særlig i disse dager hvor litteraturen flyttes over i skyen. Ikke at jeg har noe i mot det, jeg leser faktisk ganske mye digitalt, men jeg synes papirbøker som objekt har en egenverdi. I denne installasjonen er de blitt forenklet til sin minste bestanddel: en tittel på en rygg.

Hvilken av boktitlene skulle du helst sett realisert, og av hvem?

Jeg kunne tenke meg å lese Jeg levde med en råtass skrevet av Märtha Louise, Brannfarlige frisyrer av Eli Hagen og Dyr som er lette å drepe av Lars Monsen.

Kristoffer Kjølberg. Foto: Flu Hartberg, Gyldendal.

Hvor viktig er boka i ditt virke som illustratør og serieskaper?

Jeg er veldig glad i å jobbe med bøker, både som illustratør, serieskaper og designer. Det er noe helt spesielt ved å holde en splitter ny bok i hånda som du har laget selv. Kanskje det var derfor jeg laget denne bokhylla; nå fikk jeg oppleve det veldig mange ganger på kort tid.

Hva er den viktigste boka i ditt liv?

Det må være Dongery-boka (No Comprendo Press, 2012). 1456 sider som stort sett bare handler om meg selv og vennene mine.

Hva (eller hvem) inspirerer deg?

Lista over ting som inspirerer meg blir altfor lang til å gjengi her, så jeg nøyer meg med å si at jeg gjerne lar meg inspirere av ting som forundrer meg, eller til og med forvirrer meg. Og ting som kanskje er litt stygt. Nå høres det ut som jeg bare prøver å være vrien, men sånn er det.

Det viktigste verktøyet er nok fantasien. Så lenge jeg klarer å finne på gode idéer er det liksom underordnet hvordan de settes ut i livet.

Du bruker åpenbart mange ulike teknikker og formater, men foretrekker du helst å jobbe på papir eller digitalt? Og hva er det viktigste verktøyet i din arbeidshverdag?

Det går i perioder. For tiden jobber jeg nok mest digitalt, men det blir aldri det samme som å bruke tusj på papir. Så jeg vender alltid tilbake til det. Men det viktigste verktøyet er nok fantasien. Så lenge jeg klarer å finne på gode idéer er det liksom underordnet hvordan de settes ut i livet.

Du er med i tegneseriekollektivet Dongery som fyller 20 år i år – gratulerer! Har dere lagt noen planer for feiringen?

Takk! Vi skal bruke jubileumsåret på å riste vantro på hodet og si «nei og nei så fort som tiden går». Da vi plutselig skjønte at vi hadde holdt på i 20 år måtte vi finne frem kalkulatoren for å sjekke at det faktisk stemte. Vi er fortsatt ikke helt overbevist om at vi ikke har regnet feil.

*

Kristoffer Kjølberg (1980) er illustratør og tegneserieskaper, bl.a. tilknyttet tegneseriekollektivet Dongery. Han har art director-utdannelse fra Westerdals og en bachelor i design og illustrasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Kjølberg har gitt ut billedbøkene Jeg elsker Oslo (2015) og Pokalen (2016), og har illustrert flere barnebøker.

I Kristoffer Kjølbergs tegninger og tegneserier kjemper humoren om plassen med håpløshet og tristesse, om enn i sin mest komiske form. Tegningene kan ofte virke enkle, men poengene finnes like gjerne i den gjennomgående bruken av tekst i tegningene.

Utstillingen henger fra 2. mars til 2. april.

Se også Kristoffer Kjølbergs nettside: www.kristofferkjolberg.com

Galleri VIS er et visningssted for tegneserier, illustrasjon og typografi, og er et samarbeid mellom Grafill og Deichmanske bibliotek, Grünerløkka.

Kunstner Anders Damonso (f.v.), fagperson Flu Hartberg og sosiolog Jens Hjort, analyserte Kristoffer Kjølbergs kunstneriske virke ved åpningen av utstillingen.

Follow

Faren til Jackie oppdager at han har en hjernesvulst. For å sikre familien sin økonomisk, bestemmer han seg for å gjøre noe drastisk. Han auksjonerer livet sitt bort på eBay.

Tekst: Siri Johnsrød Traneid
Foto: Bloomsbury

Life in a Fishbowl av Len Vlahos handler om den lille familien til femten år gamle Jackie. Allerede på side to får leseren være flue på veggen når Jared, faren til Jackie, er hos doktoren og får vite at han har en hjernesvulst. Etter å ha lest i avisen om en mann som har solgt alle eiendelene sine på nettet etter en skilsmisse, får Jared en idé: Han vil auksjonere bort livet sitt til høystbydende. På den måten kan han sikre familien sin økonomisk, og gi dem det livet han så gjerne skulle gitt dem mens han var i live.

This isn’t real life. Nothing on TV is real life. It is fiction. The only part of this that’s true is that my dad is dying, and that he is – that we are -being robbed of our privacy and dignity.

Reality-tv
En pengegrisk tv-produsent kommer over annonsen ved en tilfeldighet, og bestemmer seg for å utnytte situasjonen ved å gjøre familiens triste livssituasjon om til et tv-konsept. Alt som skjer i husholdet blir nå filmet, og kan ende opp på tv-programmet som har fått navnet Life and Death. ANT, nettverket som har kjøpt faren til Jackie, fikser og trikser slik at deres hverdagsliv blir til god tv. Det familien sier og gjør blir klippet slik at det blir til dramatiske scener i programmet.

Kampen mot tv-programmet
Jackie er lei. Hun blir veldig frustrert over faren sin, som selger livet sitt uten å snakke med familien sin først. Hun er nå med på et tv-program mot sin vilje, og prøver iherdig å finne ut av hvordan hun kan unngå alle kameraene og tv-crewet. Jackie bestemmer seg for å lage sin egen YouTube-kanal hvor hun legger ut videoer og forteller om sin opplevelse av programmet. Der deler hun sannheten om hvordan ANT redigerer og manipulerer. Selv om Jackies stille motstandskamp blir oppdaget og slått ned på, skildrer forfatteren hvordan internett kan skape debatt og samhold. Youtube-kanalen blir en hit, og illustrerer hvordan mennesker kan skape samhold selv om de sitter bak hver sin dataskjerm.

Humoristisk historie
Len Vlahos har skrevet en humoristisk historie om familie, sykdom og mediamanipulasjon. Historien er fortalt i tredjeperson, og gir leseren et innblikk i hva både Jackie og faren hennes tenker og føler. Forfatteren har til og med gitt liv til svulsten som lever inne i hodet til Jared. Man får også følge flere av karakterene som ser tv-showet, som for eksempel en nonne, en gamer og en millionær. Life in a Fishbowl blir en kommentar til hvordan reality-tv lages og til dem som ser på uten å tenke på at programmene ikke nødvendigvis viser virkeligheten.

NB: Boken finnes så langt bare på engelsk.

Follow

Alexander Sandtorv har brukt testlesere for å få boken sin best mulig. Men én ting er han svært bevisst på.

Tekst: Bodil Aga Aandstad/Foto av Sandtorv over: Emil W Breistein

Det er ikke nytt at voksne bruker tilbakemeldinger fra barn og unge når de skal skape film og litteratur som treffer. Da svenske Ingela Korsell, Åsa Larsson og Henrik Jonsson utarbeidet ungdomsserienserien PAX , ønsket de å samarbeide med målgruppen. Derfor tok de kontakt med skoleklasser som ga tilbakemeldinger. Slik sikret de at hovedkarakterene og deres jevnaldrende har et språk som leserne kjenner seg igjen i. I nett-dramaet SKAM benytter Julie Andem og Mari Magnus seg av tilbakemeldinger fra blant annet kommentarfelt og nettfora.

I bok-Norge har vi imidlertid ikke hørt så mye om ungdommer med denne påvirkningskraften. Men da Alexander Sandtorv skulle skrive sin ungdomsroman Profetien Laura som utkom nå i mars, valgte han akkurat denne strategien. Han tok kontakt med målgruppen, og lot dem bli med på skriveprosessen. Og i vår har unge mellom ni og tretten muligheten til å være testlesere på Deichmanske Hovedbibliotek. Så hvordan foregår egentlig samarbeidet mellom testleser og forfatter? Vi har spurt Sandtorv.

-Det var spennende, for alle leserne fokuserte på ulike ting. Noen hang seg opp i historien, andre i karakterene og andre igjen på symbolikken i boken.

Hvorfor valgte du å bruke testlesere?
Da jeg sendte ut manuset til forlagene, var jeg så heldig å få konsulentuttalelser. Problemet var bare at jeg ikke klarte å benytte dem. Det var vanskelig å «oversette» innspillene til en faktisk retning. De skrev om dramaturgi og litterære reisverk, og selv om jeg leste mange ganger og forsøkte å ta inn over meg det som ble sagt, kom jeg til kort. Da bestemte jeg meg for å finne noen alternative lesere, kanskje i målgruppen, som kunne gi meg et blikk som ikke var faglig.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Foto: Mario Antonio Pena Zapat, CC https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/

Hvordan gikk du frem for å nå dem?
Bibliotekene var viktige støttespillere. De satt meg i kontakt med lokale ungdommer. Skolebibliotekene var også viktige, de satt meg i kontakt med norsklærere som syntes at prosjektet var spennende. Vi diskuterte over epost, og jeg svarte på spørsmål. Så ble vi enige om opplegget.

Hvordan går du frem når du ønsker tilbakemeldinger, hvilke metoder bruker du?
Av og til stilte jeg konkrete spørsmål (Hva synes du om hovedpersonen? Hva synes du om spenningskurven i boken? Hva handler boken om? og så videre), men for det meste ga jeg testleserene fritt rom til å skrive det de ønsket til meg.

Det var spennende, for alle leserne fokuserte på ulike ting. Noen hang seg opp i historien, andre i karakterene og andre igjen på symbolikken i boken. Jeg følte det ble feil å tvinge leserne til å gå gjennom bestemte spørsmål, jeg ønsket heller å oppmuntre dem til å skrive fritt. Med ungdommer føler jeg ofte fritt spillerom er et godt verktøy for å komme til kjernen. Spørsmål kan av og til fungere mot sin hensikt.

-Her er det noe svært viktig som veldig få forstår: Testleserne tar alltid feil.

Kan man miste sin stemme som forfatter ved å ha et testpanel?
Absolutt! Og her er det noe svært viktig som veldig få forstår: Testleserne tar alltid feil. Med det mener jeg at testlesernes følelser, meninger og tolkninger er helt valide, men i nesten alle tilfeller følger jeg aldri lesernes anbefaling direkte. Et eksempel kan være at en leser mener at noe som skjer i kapittel 5 er utydelig, derfor må jeg kutte det; istedenfor å følge anbefalingen, spisser jeg heller scenen. Kanskje en testleser mener at en karakter er lite troverdig og bør få mindre plass, istedenfor tydeliggjør jeg karakteren.

Hvis jeg tok alle innspillene og fulgte dem direkte, ville jeg for det første fått et kaos av en bok som ingen hadde klart å lese, men jeg hadde også fullstendig mistet min historie. Det er jeg som er i førersetet, det er jeg som vet hvilken historie jeg vil fortelle. Testleserne hjelper meg å se bak kulissene, men dette er jo ikke deres bok, og jeg er ekstremt selektiv og kritisk når jeg leser tilbakemeldingene.

-Testleserne hjelper meg å se bak kulissene, men dette er jo ikke deres bok, og jeg er ekstremt selektiv og kritisk når jeg leser tilbakemeldingene.

For andre som vurderer å bruke paneler eller større grupper med testlesere er det derfor helt helt helt essensielt å være bevisst på denne problematikken. Ikke skriv noen andres bok! Jeg måtte ha et krystallklart bilde av historien min, som jeg holdt på både før, mens og etter at jeg brukte testlesere.

Burde en bok kreditere testlesere som medskapere?
-Absolutt ikke. Testleserne har jo ikke skapt noe som helst. De har verken skapt en historie, en karakter, et språk, en fortelling, en stemning eller et tema. Det er jeg som skaper og sliper min historie. Jeg synes derimot at det er på sin plass at testleserne skal takkes for hjelpen, tiden og engasjementet.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Noen vil kanskje påstå at en prosess med testing av et produkt ikke er for å sikre kvalitet, men for å sikre salg. Hva tenker du om det?
-Haha, det synes jeg var et veldig fiffig spørsmål. For det første: Forlagene og redaktørene er ABSOLUTT opptatt av å sikre salg og markedsføringspotensiale til alle manus som kommer inn. Dette er tross alt en forretning. Jeg har hatt samtaler med de store forlagene hvor de har ønsket at jeg skal skrive om manuset og tilføre mer forelskelse, mer pubertet, mer tenårings-angst, og mindre av alt det andre. De vil, med andre ord, at min bok skal bli mer salgbar, fordi de vet veldig godt at slike bøker selger (for det finnes en million av dem). Jeg tror derfor alle forlagsprosesser handler om markedsføring og salgbarhet. Det er ikke mange forlag som tar på seg en bok som er helt umulig å selge.

-Testlesernes funksjon er verken å kvalitetssikre eller sikre salg. Ikke vil de kjøpe boken når den kommer ut heller, de har jo lest den allerede.

-Dessuten tenker jeg man overvurderer leseren sterkt, hvis en tror at en femtenåring har en følelse av hva som selger, og hvordan et manus skal bli mer salgbart. Samtlige av dem tror for eksempel at en blir rik av å være forfatter. Testlesernes funksjon er verken å kvalitetssikre eller sikre salg. Ikke vil de kjøpe boken når den kommer ut heller, de har jo lest den allerede.

Bød tilbakemeldingene på temaet mobbing på noen overraskelser for deg som forfatter?
-Det kommer jo en del sterke historier, på facebook-chatten eller på mail. Det er noen som har fortalt at boken gjorde veldig sterkt inntrykk, at den var realistisk skildret fordi de kjente seg igjen. Og ikke minst: at de følte seg mindre alene.

Er det noen opplevelser under arbeidet med ungdommene du husker spesielt godt?
-Mobbesvaret er en av dem. En annen er at jeg har gitt dem mareritt, noe jeg synes er fantastisk. De sendte lange tolkninger med fine refleksjoner, og hadde helt tydelig tenkt og fundert, noe jeg liker. Det er en fin følelse når et manus skaper refleksjon hos en yngre leser.

*

Hjelp en forfatter!

Har du, barnet ditt eller noen du kjenner lyst til å være testleser?

Du som er mellom ni og tretten år kan møte to forfattere som vil ha hjelp fra akkurat deg når de skriver boka si. Forfatterne Anna Kompelien og Helene Lo Cascio Sætre er alle i gang med sine bokprosjekt på Barnebokutdanningen på Norsk barnebokinstitutt. Kanskje du er den som gjør boka enda bedre!

Vi serverer popcorn.

Onsdag 5. april og onsdag 3. mai arrangerer vi Hjelp en forfatter på Deichmanske Hovedbibliotek.
Trykk her for mer informasjon!