Tekst/Foto: Katrine Judit Urke

Et drøyt år og 561 innlegg etter oppstart har Instagram-kontoen @renpoesi 17 000 følgere. Kontoen brukes til å dele dikt av diverse forfattere, også uutgitte. Opphavskvinnen Ellen Wisløff forteller i et intervju med NRKbok at hun starta @renpoesi fordi hun selv satte pris på lyrikk som ga henne glede og trøst i en hektisk hverdag.

Ikke akkurat en favoritt, men jeg liker at det finnes. Fra Jan Erik Volds Kykelipi (1969). (Unnskyld, mamma.)

Snart blir det bokutgivelse av @renpoesi, noe som føyer seg inn i en trend; Twitter-kontoene til Oslo-politiet, Frode Grytten og profilen @kongendin har allerede blitt bøker. Forlaget skriver følgende om @renpoesi-boka som etter planen utkommer 1. oktober: «Her er boken som samler de aller mest populære diktene fra suksessen. Dette er en unik samling kjente og kjære dikt, samt gullkorn fra noen av de viktigste, nye stemmene i norsk poesi. 100 dikt om kjærlighet, dikt til trøst, inspirasjon og ettertanke – en lekker og meningsfull gave til noen du er glad i.»

En forfatter som går igjen hos @renpoesi, og som sannsynligvis har fått et mye større publikum ved hjelp av kontoen, er Trygve Skaug. Trygve Skaug er låtskriver og artist, kanskje mest kjent fra bandet StMorritz, men han skriver altså også dikt som han kaller mikropoesi. Trygve Skaug skriver søtt, underfundig og treffende, som oftest om parforhold. Et godt eksempel er dette:

- Er det ikke litt for tidlig å si at du elsker meg, sa hun.
- Er det ikke litt for seint å be meg om å la være, sa han.

Brorparten av diktene @renpoesi deler, er snertne, rørende, sjarmerende strofer i Trygve Skaug-stil. Riktignok dukker det opp humoristiske og smågrove dikt i blant (for eksempel fra ovenfor nevnte Vente på fuglen av Frode Grytten og småpornografiske klassikere fra pseudonymet Ella Utøy), men det er det varme og koselige som dominerer stemningen.

Som en kombinasjon av en hyllest til og protest mot @renpoesi, har jeg funnet fram noen av mine litt mindre rene poesifavoritter. Dikt som ikke er påfallende «til trøst, inspirasjon og ettertanke», men som treffer en nerve allikevel.

God fornøyelse! Del gjerne egne favoritter med oss, rene eller urene!

Øverst til venstre: fra Kjersti Wøien Hålands Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti (2013). De to neste er fra Anna Kleivas oversettelse av Ariana Reines’ Coeur de Lion (2015). Nederst til høyre: Fra Mannen er vakker fra livet og opp (2014) av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas.

De to til venstre er fra Mannen er vakker fra livet og opp (2014) av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas. De to til høyre er fra Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti (2013) av Kjersti Wøien Håland.

Tekst: Sara Beskow / Foto: Lars Myhren Holand,  Bokomslag: Gyldendal

Selv om Tonje Tornes akkurat har sendt oppfølgeren til Hulder til trykking, tar hun ikke helt ferie ennå. Aller først skal hun gjeste Deichmans eget cupbibliotek på Ekebergsletta under årets Norway Cup.

Hva skal du lese i sommer?

Jeg skal begynne på Min fars dagbok av Jiro Taniguchi. En grafisk roman om avstandene som oppstår mellom generasjoner. Jeg har hørt mye bra om den, og gleder meg til å synke inn i boken.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?

Jeg er både fantasyforfatter og tegneserieredaktør fordi jeg selv digger disse sjangrene. Det er aspekter ved det å leve og forandre seg som tegnede historier eller beretninger om det fantastiske formidler på en helt unik måte.

Akkurat nå skjer det utrolig mye bra innen disse retningene her i Norge. Av norsk fantasy har vi Ravneringene-serien av Siri Pettersen, Vindeltorn av Tone Almhjell, Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen, Trollskallen av Alexander Løken og mange flere.

Den første kvelden fant vi to solsenger i skumringen på stranden og mens vi hørte på dunk-dunkingen som bølget fra hotellene bak oss leste vi høyt for hverandre Naustet av Jon Fosse.

Blant grafiske romaner så er Lene Asks Kjære Rikard til å gråte av, samt at man får et innblikk i Peer Gynts verden ved å lese den fabelaktige tegneserieversjonen av Geir Moen og David Zane Mairowitz.

Har du en favorittsommerbok?

Jeg har et favorittsommerbok-minne: Da jeg var nettopp blitt kjæreste med min mann dro vi til Kreta på uspesifisert opphold. Vi havnet på det verste partystedet, og følte ikke at stedet var noe for oss. Den første kvelden fant vi to solsenger i skumringen på stranden og mens vi hørte på dunk-dunkingen som bølget fra hotellene bak oss leste vi høyt for hverandre Naustet av Jon Fosse.

Fortsatt er ordene med meg: «Eg går ikkje ut lenger, ei uro er kommen over meg, og eg går ikkje ut. Det var i sommar uroa kom over meg. Eg trefte Knut’en igjen, eg hadde ikkje sett han på sikkert ti år. Knut’en og eg, alltid var vi saman. Ei uro er kommen over meg.»

Dagen etter satte vi oss på en buss og endte på Matala der vi innlosjerte oss hos en gresk familie. Det må være et av verdens vakreste steder, og den røde stranda i månelyset var både skummel og fascinerende.

Kaffeflekkene på dem er bare sjarmerende. Og hva skal man med tomme vegger? Bokhyller er et hjems vakreste møbel. Synes jeg, da.

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?

Jeg leser mer det jeg har lyst til å lese, mens resten av året er mye (ikke alt) av lesningen jobbrelatert. Jeg er tobarnsmamma og med barn har jeg fått en ny glede av høytlesing. Det å lese barnelitteratur høyt for sine små er noe jeg anbefaler alle foreldre.

Jeg ler meg skakk av Kaptein Supertruse sammen med seksåringen, og å oppdage Mio min Mio på nytt var en blandet opplevelse. Lindgrens bøker leses på et annet vis som voksen. Plutselig ser man sosialrealismen som faktisk gjennomsyrer verket. Ridder Catos steinhjerte var blitt mitt, og jeg tror ikke lenger at det kan smeltes.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?

Jeg foretrekker alltid fysiske bøker. De trenger ikke strøm, du trenger ikke være redd for at de blir stjålet mens du tar deg en dukkert. Kaffeflekkene på dem er bare sjarmerende. Og hva skal man med tomme vegger? Bokhyller er et hjems vakreste møbel. Synes jeg, da.

Hva er ditt beste sommerminne?

Fra jeg var tre år til jeg var 18 så gjestet jeg Knattholmen utenfor Sandefjord hver sommer. Det var de samme folkene som kom tilbake år etter år og det føltes som om ingenting hadde forandret seg. Vi var like gode venner hver sommer. Følelsen av svaberg, regn, sol, strand, hytter og sang sitter som et varm klump inne i meg fortsatt. Men det jeg likte aller best med de leirene var at de voksne plasserte oss barn på scenen. Ikke uten krav, vi måtte ha noe å fortelle da vi sto der. Men det tvang oss til å være kreative og dikte opp historier.

Har du et favorittsommersted?

Ha, ha! Det er vel Knattholmen det. I voksen alder er jeg også blitt veldig glad i skrivestuen vår i Opphus kommune, i Østerdalen.

Kire-serien tar utgangspunkt i ideen om at alle – og da mener jeg absolutt alle i hele verden – eventyr er sanne.

Hva er planene dine denne sommeren?

Vi besøker familie både i Bergen og Kristiansand, noe som er flott for en Oslo-familie som oss. På slutten av ferien skal jeg innom Sirdal, der handlingen fra bøkene mine finner sted, før jeg drar til Norway cup og møter barn inne i Deichmanskes telt. Det blir også stas!

Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?

Jeg har akkurat sendt bok 2 av Kire-serien i trykken. Så NÅ er det ferie.

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?

Forbannet, som boken heter, kommer den 20 august. Det er en mørkere fortsettelse av Hulder. Kire-serien tar utgangspunkt i ideen om at alle – og da mener jeg absolutt alle i hele verden – eventyr er sanne. Men siden denne serien handler om ungdom i Norge så møter de huldre, nøkker, magiske dyr og i bok to: Gamle- Eriken selv!

Tonje Tornes skriver sammen med forfatterkollega Renate Nedregård bloggen Fra ord til bok om å skrive bok nummer to. Sjekk den ut her.

Tekst: Hedda Rosenberg/Foto: Heidi Furre

Folk blir sinte på hverandre, de møtes, de går fra hverandre, de ler, de dør og de gråter.

Ingenting skjedde er en samling kortprosatekster, fortalt av en jeg-person, satt sammen i romanform. Den vesle, mintgrønne boka har en kvisthytte med tittelen «IMG_0239.jpg» på forsiden. Forsidebildet, den hemmelighetsfulle baksideteksten og tittelen sier sammen noe om hvilke forventninger leseren skal ha når han eller hun knekker opp permene og begynner å lese de 121 luftige sidene.

Utforsker små hendelser
Ingenting skjedde blir delvis en ironisk tittel; det er mye som skjer i verden til den navnløse hovedpersonen, som i verden ellers. Folk blir sinte på hverandre, de møtes, de går fra hverandre, de ler, de dør og de gråter. Tekstene beskriver flyktige, øyeblikkelige situasjoner om møter mellom mennesker, som for eksempel:

«Tidlig om morgenen. I en seng. Jeg dunket en finger mot brystet hans. Det laget en hul lyd.»

Sanselig
Det sentrale i tekstene er ikke forholdene mellom personene, men sanselige opplevelser som jeg-personen har. Ingenting skjedde tar for seg små hendelser, gir dem plass og utforsker dem. I boka er det nok handling at to personer snakker sammen, det er nok handling at jeg-personen er på en fest hvor hun kjeder seg, at hun møter en bakgårdskatt eller leser en avis.

Likevel passer tittelen Ingenting skjedde, fordi det er så mye informasjon som ligger utenfor teksten, som leseren aldri får vite.

Leseren holdes på avstand
Likevel passer tittelen Ingenting skjedde, fordi det er så mye informasjon som ligger utenfor teksten, som leseren aldri får vite. Forklaringer er utelatt, leseren får ikke vite hva personene føler om hverandre, hvordan de kjenner hverandre eller hvilke relasjoner de har til hverandre. Det gjør også at det skapes en stor distanse mellom teksten og leseren, som for eksempel her:

«For et halvt år siden. I en leilighet. Da jeg våknet opp ved siden av ham, spurte han meg om jeg alltid hadde vært sånn som dette. Jeg tenkte meg om. Så svarte jeg nei.»

Det er mange tekster, som denne, i boka som blir vanskelige å forstå når de er så åpne. Leseren får aldri komme nærmere jeg-personen og vite hva hun tenker eller føler.

Poetisk presisjon
I Ingenting skjedde er store og små situasjoner beskrevet med poetisk presisjon. Knappheten gjør at tekstene blir åpne for tolkning, noen ganger så åpne at leseren selv må legge mye inn i teksten for å forstå den. Bruken av undertekst er helt sikkert bevisst fra forfatteren sin side. For noen lesere vil det være en kvalitet at man blir nysgjerrig på hovedpersonen og hennes univers, mens for andre vil det være frustrerende aldri å få komme tettere inn på henne.

Ambivalens
Inger Wold Lunds debut er et behagelig tekstunivers å tilbringe noen timer i, særlig fordi tekstene veksler fint mellom lettleste, humoristiske øyeblikk til tyngre, sanselige opplevelser. Boka har presise, minimalistiske skildringer og ofte lar Wold Lund teksten slutte i en spennende, ambivalent stemning. Men hvem jeg-personen er og hva hun vil, det går jeg fortsatt og lurer på.

Tekst: Hege Bergravf Johnsen/Foto: Liv forlag

Hun har en direkte væremåte som gir assosiasjoner til andre litterære figurer som Ambjørnsens Elling og Pippi Langstrømpe.

Erika er 25 år gammel, og innlagt ved et sykehus i Norge. Hun har tvangslidelser og vurderes for en rekke andre diagnoser. Selv påpeker hun at det ikke er lidelser, ei heller noen tvang. Det er bare en måte å leve på. På sykehuset møter hun Ole som arbeider som lege og behandler. Sammen jobber de for å sette Erika i stand til å takle livets og sinnets utfordringer.

Omslaget (og for så vidt tittelen) kan gi assosiasjoner til vage sjangerbetegnelser som «løkkeskriftromaner» eller «den nye dameromanen». Dette disharmonerer imidlertid med romanens innhold.

Småfrekk, bedrevitende, selvopptatt og selvhøytidelig
Erika har levd et begrenset sosialt liv som følge av sine psykiske lidelser. Ensomhet er en del av hverdagen. Erika fremstilles i begynnelsen som en person uten spesielt mye selvinnsikt. Hun har en direkte væremåte som gir assosiasjoner til andre litterære figurer som Ambjørnsens Elling og Pippi Langstrømpe. Hun oppfattes som småfrekk, bedrevitende, selvopptatt og selvhøytidelig. Ole er en anerkjent forsker og lege som gir Erika god plass og armslag til å bli frisk.

Det er ved hjelp av møtet med Sigarmannen, som på flere måter har det vanskelig selv, at hun tar grep og begynner å se litt utenfor egen sfære.

Dynamisk forhold mellom hovedpersonene
Romanens første del foregår på sykehuset hvor Erika er gjennom en lengre behandlingsperiode. Gjennom små tilbakeblikk får vi se hvordan Erikas har levd med sykdommen, og gjennom historier fra sykehuset lar hun oss bli kjent med Ole via sin helt spesielle måte å oppfatte verden på. Det er Erika og Oles samspill som driver fortellingen fremover. Forholdet mellom hovedpersonene er dynamisk, det utvikler seg over tid, etter hvert som de blir kjent med hverandre. Erika tør etter hvert opp overfor Ole, og man kan ane en gryende begeistring og glede over han. Vendepunktet i fortellingen kommer når Ole forteller at han har fått en stilling ved et annet sykehus, og Erika får tildelt en annen behandler. Ikke lenge etter dette anses Erika frisk nok til å komme hjem.

Å ta grep og se utenfor seg selv
I fortellingens andre del har Erika kommet hjem. Hun anskaffer en katt og forsøker å leve etter beste evne i leiligheten. Katten bidrar til at Erika kommer i kontakt med en person hun kaller for Sigarmannen. Sigarmannen er også en person som sliter med sitt. De blir etter hvert venner og Erika retter sin oppmerksomhet og omsorg mot han og katten. Det er ved hjelp av møtet med Sigarmannen, som på flere måter har det vanskelig selv, at hun tar grep og begynner å se litt utenfor egen sfære. Sigarmannen beskrives som en einstøing. Sakte utvikles et vennskap mellom de to sjelene som lever på utsiden av samfunnet. Slutten er åpen og full av håp.

”Ole synes sjampoen er helt fin. Det er den samme han har hjemme. Nettopp, sier jeg. Det er slett ikke en god sjampo, han kan jo bare se på sitt eget hår.” (s. 24)

Humor og naivistisk språk
Romanen er holdt i et kortfattelig og enkelt språk. Store deler av fortellingen er dialog. Erikas personlighet og væremåte bidrar til en del ufrivillig komiske situasjoner og replikkvekslinger. Humor er et virkemiddel som benyttes aktivt igjennom hele fortellingen. Språket tenderer til naivistisk, og det er dette som skaper mye av humøret i boka.

Begrensninger, men håp
Å skrive om psykisk sykdom kan være vanskelig, men Med himmelen under oss kan bidra til innsikt. Hagelund har klart å gi Erika en troverdighet og en egen stemme. Vi får se hvordan Erika får sitt liv begrenset av psykisk sykdom, men romanen gir også håp.

*

Anja Hagelund (f. 1987) kommer opprinnelig fra Trondheim, men bor i dag i Oslo. Hun debuterte med boken Med himmelen under oss i januar 2015.

Forfatter og tidligere fotballspiller Arild Stavrum sitt beste sommerferieminne er helt ferskt, og involverer sønnen hans, en merkelig krydret bratwurst og et Barca-flagg.

Tekst: Anne Thoresen/Foto: Sverre Aurstad

I år kom tredje og siste bok i Arild Stavrums serie om småguttespilleren Mikkel. Denne gang utspiller handlingen seg på Norway cup – og det er mye som står på spill for Mikkel. I forbindelse med denne nye boka er Arild Stavrum en selvskreven gjest på Deichmans eget cupbibliotek på Ekebergsletta under årets Norway Cup.

Og så er det noe med det å sitte foran et utebål, kvelden lys nok til å lese.

Hva skal du lese i sommer?

Sommer er uten tvil den store lesetiden. Jeg leser selvsagt året rundt, men har jo tross alt litt ekstra tid når det blir sommerferie. Og så er det noe med det å sitte foran et utebål, kvelden lys nok til å lese. Akkurat nå leser jeg mursteinen Jeg er pilegrim, av Terry Hayes. Den er spennende i sommersola. I alle fall de første 300 sidene. Ellers står John Irving og Ian McEwan på leselisten. Den kan komme til å endre seg. Bøkene er kanskje ikke lange nok …

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?

De som ikke har lest Luke Rhineharts Terningmannen bør gjøre det.

Hva er din favorittsommerbok?

Den er skikkelig tykk, og vanskelig legge fra seg. Den må ha et stort driv, gjerne korte og mange kapitler. Slik at man hele tiden bare må lese ett kapittel til.

 Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?

Sommeren er det eneste tidspunktet da jeg kan finne på å lese om grilling.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?

Sannheten er vel at jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg vet det kanskje er ”riktig” å svare at det er noe med det å holde en bok, og at det aldri kan bli det samme med et nettbrett. Det er ren romantisk svada. Alt grunner ned til historien. Er den bra, glemmer man tid, sted og om man leser den på papir, elektronisk eller risset inn i berget. Jeg har ikke tall på det, men jeg har en ren subjektiv oppfatning av at flere på T-banen i London leser bøker på nettbrett enn i Norge, og at vi her hjemme i større grad tyr til mobilen som tidtrøyte.

Hva er ditt beste sommerminne?

Jeg kunne ha valgt blant mange ferieturer, for eksempel til Australia, Fiji, USA eller Vietnam, men jeg må si at det å se Champions League-finalen live i Berlin i sommer, sammen med sønnen min, var ganske spesielt. Etterpå satt vi i mørket, utenfor Olympiastadion, og spiste hver vår litt merkelig krydret bratwurst, mens vi diskuterte kampen. Sønnen min holdt intenst med Juventus. De tapte. Etter kampen kom en fra Barcelona og ga ham et flagg. Da var det greit at Barca vant. Da var Barca tilgitt.

Har du et favorittsommersted?

Mens jeg svarer på disse spørsmålene sitter jeg på en vingård i Portugal. Det er et lite paradis, med stjerneklar himmel, frosker som kvekker beroligende, og vin – det kan de.

Hva er planene dine denne sommeren?

Vi skal være i Portugal i nesten tre uker. Med en liten avstikker til Spania. Dette mest for å spise Pata negra, verdens beste skinke. Grisene lever av eikenøtter. De dagene spiser vi kun på steder med skinker i taket.

Tar du helt ferie, eller blir det skriving også?

Det surrer en historie rundt i hodet mitt, som jeg nesten har fått tak i. Snart, men ikke på vingården og ikke med skinker i taket, setter jeg meg ved tastaturet igjen.

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?

Jeg er akkurat ferdig med bok nummer 3 i barnebokserien om Maradona og tre unge fotballspillere. Jeg har jobbet utelukkende med disse det siste drøye året. Når jeg nå går i gang med ny bok er planen å skrive en roman, krim, for voksne. Den vil tidligst være klar høsten 2016. Alt jeg vet er at den skal være spennende og ikke handle om fotball.

Tekst: Astrid Werner/Bokomslag: Aschehoug, Foto: Akam1k3

«Tenk om du bare går mot porten, dytter ned håndtaket, går ut, oppover veien. Du kan gjøre det. Vil det egentlig være så farlig? Bare gå nå, så de kan slippe. For du er bare noe å slippe unna, tenker du. Så kan de finne seg bedre til rette, da kan de trives. Eller var det du som ville trives da, hvis du hadde forsvunnet? De ville nok trives.» (side 75)

Det Ibsen ikke skrev
Å lese Mattis Herman Nyquists Det er jeg som er Torvald er som kikke inn vinduet til naboen. Vi møter Torvald og Emma og deres barn Aksel og Ea. Alt er tilsynelatende helt vanlig, men det er bare på overflaten.  I Ibsens Et dukkehjem er det Nora som drar, mens i Nyquists bok er det Torvald som fra første side fabulerer om å forlate alt.

Nakent beskrevet
Tankene Torvald har om sin egen rolle i familien og de observasjonene han gjør, er interessante. Det er godt skrevet om det å stå utenfor og ikke være en del av noe. Torvald kjenner seg utenfor det meste av tiden. Både i samværet med egen familie, men også på jobb og i samfunnet generelt. Språket i denne teksten formidler dette godt. Likevel er jeg i tvil om hva jeg som leser egentlig synes, kanskje fordi det er ubehagelig å få dette så nært på livet, så nakent beskrevet?

Emma har regien
Torvald er på samme tid en irriterende fjott og en fjott det er synd på. Det er noe av det som gjør han vanskelig å forholde seg til.  Han er den som blir bedt om å røre i sausen, han er den som gjør det han får beskjed om, tar sjelden eget initiativ og snakker lite. Romanen gir stadige eksempler på at det er Emma som har regien, hun gjør avtaler, hun ordner med barna, bestiller mat til hageselskapet, husker på alt som skal ordnes; kort sagt er hun den som holder familien i gang. I tillegg er hun den som «tar hensyn» til Torvald, for denne mannen er som en skjør skapning som ikke tåler all verden og parallellen til «overspente kvinner» med tynnslitte nerver er slående.

Denne mannen er som en skjør skapning som ikke tåler all verden og parallellen til «overspente kvinner» med tynnslitte nerver er slående.

Rollen til de ubehjelpelige
Jeg vet ikke om det skyldes eget humør om dagen eller om noe av bokas stemning har krøpet under huden på meg, når en av Lillebjørn Nilsens gamle sanger til stadighet surrer oppe i hodet mitt med disse linjene:

«… få lagd et skilt av messing, ett som lett blir sett, mellom fire skruer: tunge tanker uønsket! Jeg tenker på en hjort jeg så en gang, så underlig den sprang, den gjorde hopp – over en bekk, plutselig var den vekk!»
(Fra «Kjærlighet & Karlsons lim» fra albumet Sanger (1988))

Kanskje er det på tide å kunne vise fram at også menn kan ha denne rollen? Rollen til de ubehjelpelige, de som trenger hjelp og assistanse på mange områder i livet. En rolle som tradisjonelt har vært tildelt kvinner, men som egentlig er mer universell enn vi liker å tro.

På tross av ambivalente følelser for boka, vet jeg at jeg må lese ferdig de få sidene jeg har igjen. Jeg er nødt til å vite hvordan det går videre med Torvald og med familien hans.  Jeg takler simpelthen ikke å ikke vite hva han foretar seg og om det er mulig å skjønne hvordan det hele ender, for hvem er egentlig Torvald?

 Tekst: Cathrine Strøm/Foto: Cathrine Strøm og Kjersti Johanne Barli

Du har kalt utstillingen «Inni granskauen – karakterstudier fra Norge», hvorfor det?

Det er egentlig noe så inni granskauen rart at bygdedyret fortsatt skal få herje rundt oss i 2015.

Navnet på utstillingen er tenkt som et bilde på Norge og oss nordmenn – her vi bor inni fjellheimen. «Inni granskauen» er i tillegg et uttrykk vi gjerne bruker når vi skal forsterke et budskap. Norge har en veldig sterk identitet utad, med fjell, fjorder, skog, eventyr og det hele. Turister fra fjerne land har en felles oppfatning av et fjell- og fjordlandskap fylt med troll og vikinger. Jeg retter søkelyset mot et forholdsvis alvorlig fenomen – bygdedyret – samtidig som det gjøres med mye humor, noe tittelen også gjenspeiler. Det er egentlig noe så inni granskauen rart at bygdedyret fortsatt skal få herje rundt oss i 2015.

Kan du si litt om hva slags utstilling dette er, og hva publikum kan få se?

Dette er en slags prosessutstilling, som gjør opp status for min visuelle forskning rundt bygdedyret. Bygdedyret er en sosial mekanisme som har som mål å holde folk innenfor en sosial gruppe eller samfunnsklasse på plass. Det kan på mange måter sies å være janteloven, som Norge også er berømt for, i praksis. Bygdedyret er summen av mange stemmer som hvisker og tisker. Bygdedyret er et hårete beist som lusker i skyggene og passer på at ingen skiller seg ut fra flokken uten at det får sosiale konsekvenser for vedkommende.

Et sted på veien oppdaget jeg at bygdedyret har blitt en slags kompis for meg.

Min interesse for å jobbe med denne tematikken springer ut fra en liten hendelse på en fest i hjembygda for noen år siden. Jeg var hjemme på juleferie og ble invitert på en fest med gamle venner, hjemme hos en gammel kompis. Jeg tok med meg en vinflaske og fikk et vinglass i hånden da jeg kom inn. Kvelden forløp rolig, med musikk, prat og etter hvert tilløp til dans. Stuen fyltes av mennesker, en god del jeg ikke kjente. Utpå natten kom en fyr bort til meg og ville stille meg et spørsmål. Det lød «er det fordi du bor i Oslo at du drikker vin av vinglass?» Jeg hadde aldri sett denne mannen før, men han hadde altså fått nyss i at jeg var utflytter, og likte ikke mine fjonge vaner. I august 2014 åpnet min første soloutstilling Er det fordi jeg bor i Oslo? på Grønland i Oslo.

Besøkende på utstillingen vil se mine forskjellige forsøk på å nærme meg tematikken. Jeg forsøker å ufarliggjøre, eller kanskje hjelpe bygdedyret gjennom mitt arbeid med tematikken. Et sted på veien oppdaget jeg at bygdedyret har blitt en slags kompis for meg. Et misforstått dyr som kanskje ønsker et bedre liv selv også, frigjort fra all fremmedfrykten og sjalusien.

Jeg samarbeider for tiden med forfatter Ellen Mari Thelle om en billedbok, og i en tekst hun skrev etter å ha lest min mastertese snudde hun om på det og så verden fra bygdedyrets ståsted, i tråd med mine tanker om at det kanskje er et misforstått dyr. I verkene Inni byen og Inni parken kan man se et lite bygdedyr i form av en katt, som forsøker å finne tilhørighet andre steder etter at bygda har glemt helt hvem han er. Samtidig rommer utstillingen også andre, mer brutale fremstillinger av bygdedyret.

Du har allerede holdt på med dette prosjektet en stund, hva slags reaksjoner har du fått?

Jeg har egentlig bare fått positive tilbakemeldinger. Folk synes det er et veldig interessant tema, og deler gjerne av egne erfaringer med bygdedyret. Jeg vet ikke hvordan det oppfattes i bygde-Norge at jeg sitter i byen og tegner bygdedyr, det er i alle fall ingen som har konfrontert meg med det hittil. Jeg tenker at selv om nordmenn er glade i bygda, er vi jo ikke helt fri for selvironi der heller. Jeg tenker også at en av grunnene til at nettopp jeg kan ta opp denne tematikken er at jeg har tilbragt størsteparten av mitt liv på bygda. Jeg har hatt hund, katt, kaniner, hest, gris og sau, samt vært avløser i stall og kufjøs. Jeg heter Kjersti Johanne Barli og er oppvokst på Barlia i Barliveien 5 i Verdal. Tilhørigheten til bygda er absolutt på plass.

Når det er sagt vil jeg presisere at når man snakker om bygdedyret i 2015, behøver man ikke nødvendigvis lenger skille mellom bygd og by. Bygdedyret finner man begge steder, om enn i forskjellige former. Hele Norge er dessuten ei bygd i verdenssammenheng, og man kan finne forskjellige versjoner av bygdedyret innenfor alle land, samfunnsklasser og kulturer. Selv om begrepet «bygdedyret» oppstod som betegnelse for noe som før primært foregikk på bygda, har det fått avkom som stadig har tilpasset seg nye omgivelser og som nå strekker seg langt utover små kommune- og landegrenser.

Jeg har imidlertid arbeidet med det originale «moderbygdedyret» som utgangspunkt i mitt arbeid hittil. Tor Jonsson, en ensom dikter i Lom, innførte begrepet på 1930-tallet. Han kjente veldig på ensomhet og utestenging, og endte med å ta sitt eget liv i ung alder. Alf Prøysen videreførte begrepet i sin eneste roman for voksne, Trost i taklampa, hvor Gunvor får gjennomgå når hun er hjemme på ferie fra livet som fabrikkansatt i byen.

Du har nylig gitt ut boka Peculiar Forest på det slovenske forlaget Look back and laugh (gratulerer!). Hva slags bok er dette, og hvordan har det seg at du gir ut en bok på et slovensk forlag?

Look back and laugh kontaktet meg tidligere i vår med spørsmål om jeg ville gjøre et lite bokprosjekt med dem. Zoran Pungerčar, som driver forlaget, ønsket å gi ut en samling med tegninger, og jeg fikk full frihet utover det. Jeg var da i startfasen av arbeidet mot denne utstillingen, og tenkte at dette måtte da kunne kombineres. Boken Peculiar Forest ble til i løpet av fire effektive uker. Det er en liten bok, bestående av én setning og femtito sider med et visuelt narrativ om bygdedyret. Tittelen på denne utstillingen slo ned i meg da jeg funderte på hva det norske navnet på boken kunne vært.

Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?

Jeg står opp rundt kl. 9, spiser knekkebrød til frokost og tusler inn i arbeidskottet mitt. Jeg har et 4 kvadratmeter stort kott i leiligheten som fungerer som mitt kontor enn så lenge. Det har et vindu, men det er ut mot stuen. Heldigvis har jeg en liten huleboer i meg, og synes egentlig det er skikkelig koselig. Jeg forsøker likevel å komme meg ut en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg bor like ved botanisk hage og jeg går gjerne en tur der inne. Eller får i stand kaffeavtaler med venner. Eller jogger en tur. Eller sitter på balkongen en stund.

I opptakten til utstillingen har jeg hatt stor glede av å besøke Oslos parker på pinnejakt. Jeg fikk en idé om å ramme inn et par av trykkene med greiner, og dermed var letingen etter bra pinner i gang. Fikk en del undrende blikk fra forbipasserende. Det ligger fortsatt noen skitne pinner i badekaret som ble til overs. Og balkongen er full av greiner.

Etter dagens utflukt er det rett inn i kottet igjen. På morgenen svarer jeg på mailer, gjør research og leser aviser, på ettermiddagen og kvelden tegner jeg. Det er i alle fall strukturen jeg forsøker å holde meg til. Tidligere har jeg til tider jobbet omtrent døgnet rundt, i en tanke om at så lenge jeg er våken, er jeg på jobb. Jeg har heldigvis blitt flinkere til å ta litt fri på kveldene etter hvert. Det er vinn-vinn – jeg får brukt tid på andre ting og prosjektene jeg jobber med får modnet litt «i fred» i underbevisstheten. Når det er sagt er jo frilanslivet uforutsigbart – plutselig har jeg en deadline om 24 timer (oftest på grunn av prokrastinering) og må bortprioritere alt annet for å komme i mål. Det er spennende.

På utstillingen kan man se både trykk og keramikk. Kan du fortelle litt om teknikkene du bruker, og hva slags materiale du liker best å jobbe med?

Når det kommer til teknikker er det collage som favoritten. Jeg begynner ofte den visuelle delen av et prosjekt med å tegne, klippe og lime sammen karakterer. Deretter er disse med på å gi liv til prosjektet, og utvikle ideene videre. Collage gir så mye gratis, både med tanke på fargene og teksturene i de forskjellige papirene, men også i selve formgivningen. Jeg klipper feil eller bytter om på kroppsdeler mellom de forskjellige karakterene og vips! Nye karakterer og retninger oppstår. Jeg pleier å lage karakterer og alt annet av innhold for hånd først, for deretter å komponere de sammen til ferdig tegning i Photoshop.

Ellers trives jeg selvfølgelig også godt med blyanten. Underveis i masterprosjektet mitt ved KhiO begynte jeg også å eksperimentere med keramikk og modelleire, som et ledd i utforskningen av hva visuell historiefortelling kan være. Det endte opp i en større produksjon av skulpturer, fliser og skåler, som fortalte om bygdedyret. Å la hendene arbeide med leiren er også noe jeg opplever som veldig fruktbart for resultatet – nye former oppstår, og jeg oppdager ting jeg kan ta med meg tilbake inn i tegningen igjen senere.

Hva (eller hvem?) inspirerer deg?

Oi, det er så enormt mye! Er det lov å si at jeg blir inspirert av å være ute i naturen? Det er jo sant. Jeg passer en hest en gang i uken, og under rideturene i skogen ramler det mange ideer ned i hodet mitt. Kanskje er det bare klisjéen om at straks man foretar seg noe annet (som for eksempel å dusje) så løsner alt, som viser seg å stemme. Ellers følger jeg selvsagt med på arbeidet til utallige tegnere, kunstnere og illustratører i Norge og rundt om i verden, og jeg leser skjønnlitteratur og biografier og alt mulig annet når jeg har tid. Ingen nevnt, ingen glemt?

Du er en av tretti nominerte til prisen Young Illustrators Award 2014, som deles ut i Berlin til høsten. Hva slags pris er dette, og hva betyr det å bli nominert?

Ja! Det er veldig gøy. Prisen deles ut under illustrasjonsfestivalen Illustrative i Berlin. De omtaler seg selv som «world wide leading festival for illustration», skjønt jeg hadde ikke hørt om de før de tok kontakt med meg. De ønsker å være en arena hvor illustratører kan møtes og utveksle kunnskap. At prisen heter Young Illustrators Award betyr ikke nødvendigvis at illustratørene er unge, men at illustrasjonsstilen til de nominerte er «current and fresh», som de selv skriver på nettsidene sine. Morsomt. Det er klart det er kjekt med nomineringer og priser, og så får jeg reise til Berlin og se på alt spennende folk driver med, delta på utstilling, danne nye bekjentskaper, gå på foredrag og på fest. Og Berlin er jo alltid bra.

Gallerirommet, Galleri VIS, er et rom alle brukerne av biblioteket må gjennom, og mange stopper opp og kikker.

Hva tenker du om å holde denne utstillingen på biblioteket på Grünerløkka?

Det er helt fantastisk! Allerede første monteringsdagen av utstillingen snakket jeg med så mange forskjellige mennesker. Jeg passet barn, sparkesykler og hunder, jeg diskuterte bygdedyr med turister og jeg snakket med småbarnsmødre om fargebruk i barnebøker. Gallerirommet, Galleri VIS, er et rom alle brukerne av biblioteket må gjennom, og mange stopper opp og kikker. Hit kommer folk for å låne bøker, lese, studere, ha møter, printe dokumenter, gå på do(!) eller bruke internett. Det er et rom med konstant sirkulasjon og med et bredt publikum som ikke er det typiske kunstpublikummet, og det er spennende.

I tillegg vanker det også skribenter og forfattere og andre som kanskje har bruk for en illustratør der. Tegning er jo tett knyttet til litteraturen, og det hadde jo vært utrolig gøy om det dukket opp nye samarbeidspartnere som følge av denne utstillingen. Jeg er også utrolig fornøyd med det fysiske gallerirommet – for et takknemlig rom å jobbe med! Gammelmodig og akkurat passe «stille», jeg opplever at arbeidene vokser veldig på det. Tusen takk!

*

Utstillingen henger i Galleri VIS hele sommeren, frem til 31. august.

Boka Peculiar Forest, trykk og keramikk er til salgs på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka i utstillingsperioden.

Galleri VIS er et samarbeid mellom Grafill og Deichmanske bibliotek, Grünerløkka.

Les mer:

Kjersti Johanne Barlis hjemmeside

Se bilder fra utstillingsåpningen her.

Annette Münch fikk Brageprisen for boka Badboy: Steroid i 2014. Det kommende året skal hun reise rundt med en helt ny Badboy-multimedia-produksjon, som en populær norsk rap-duo har skrevet fire låter til. Og nei, hun kan faktisk ikke røpe hvilken rap-duo hun har med på laget – selv om hun har veldig lyst!

Tekst: Heidi Berg Bentele/Foto: Cappelen Damm

Hva skal du lese i sommer?

Noen ganger trenger vi bare å lese noe som gjør oss glade!

Da jeg i går kom hjem etter en måned på reisefot, ble jeg møtt av en høy stabel med Aftenposten og Dagens Næringsliv som leieboeren min hadde tatt inn for meg. Det var hyggelig (spesielt siden jeg ikke abonnerer på Aftenposten …). Så de må jeg først pløye gjennom.

Ellers vil det gå i både faglitteratur og skjønnlitteratur. Jeg leser en del om temaer knyttet til content marketing, som jeg jobber med, og så holder jeg på å avslutte den humoristiske romanen Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. En venninne anbefalte den fordi den var morsom, og hun hadde rett. Noen ganger trenger vi bare å lese noe som gjør oss glade!

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?

Prøv en ny forfatter! Det jobber mange kjempeflinke folk i bokhandler og bibliotek rundt om i landet – fortell dem gjerne hva du liker, og spør om tips. Siden kropp og dårlig selvbilde er et spesielt aktuelt tema akkurat nå i sommer, må jeg jo også anbefale Badboy: Steroid, både for gutter og jenter!

Så lenge solen skinner og jeg er i nærheten av vann, er jeg fornøyd.

Har du en favorittsommerbok?

Hm, nei. Ikke som jeg kommer på, dessverre.

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?

Jeg leser mye mer om sommeren enn ellers, fordi jeg tilbringer mye tid i parker og på stranden. Derfor unner jeg meg også å lese enkle, underholdende bøker som jeg sjeldent prioriterer resten av året. Som oftest leser jeg fordi jeg ønsker å få noe ut av den aktuelle boken, men om sommeren kan jeg også lese kun for hyggens skyld.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?

Nettbrett er veldig greit på fly og ferier, da jeg får med mange bøker uten at det veier noe særlig (#overvekt …) Ellers fungerer begge deler like fint for meg. Men jeg må innrømme at det likevel er noe spesielt med fysiske bøker. De store, sterke historiene foretrekker jeg som ekte bøker, mens enklere litteratur og faglitteratur passer like greit på nettbrett. Synes jeg.

Beste sommerminne må være på hytta på Hurum, da jeg var liten og fortsatt gikk på barneskolen. Bading, fisking, spikking, strand, Donald-blader, svømmebasseng, grilling – og å se på lynet over Oslofjorden på regnværsdager.

Hva er ditt beste sommerminne?

Det må være på hytta på Hurum, da jeg var liten og fortsatt gikk på barneskolen. Bading, fisking, spikking, strand, Donald-blader, svømmebasseng, grilling – og å se på lynet over Oslofjorden på regnværsdager.

Har du et favorittsommersted?

Så lenge solen skinner og jeg er i nærheten av vann, er jeg fornøyd. Både ferskvann, saltvann og svømmebasseng gjør susen. Jeg elsker fortsatt å ligge på flytemadrass i vannet, selv om jeg kanskje er litt for «voksen» til det nå …?

Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?

Som mange andre forfattere, forbinder jeg ferie med skrivetid. Da har jeg mer ro og tid til å virkelig å fokusere og kose meg med skriveprosjekter. Så ja, planlegging, research og skriving skal det bli!

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?

Jeg kommer til å bruke en del tid det kommende året på å reise rundt med en helt ny Badboy-multimedia-produksjon, som en populær norsk rap-duo har skrevet fire låter til. Så det kommer med andre ord ikke noen bok til neste år. Kanskje året etter? Jeg er i gang, men det tar meg erfaringsmessig rundt to år å få ferdig et manus.

*

Vil du lese mer om bøkene til Annette Münch? Her er nettsiden hennes: http://annettemunch.com/

Det er utrolig hva man kan lære av å søke i gamle aviser. Alt om Deichmans mørke fortid for eksempel. Dette er Del 1.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf og Anders Beer Wilse) og Deichmanske bibliotek

Jeg har usjarmerende store hull i mine historiekunnskaper. Krigen kan jeg for eksempel skammelig lite om. Jeg kan litt litteraturhistorie, men med tanke på at jeg er bibliotekar er egentlig ikke de kunnskapene så veldig mye å skryte av heller. Og det man er dårlig på, er man jo gjerne ikke så interessert i, så historiekunnskapene mine blir ikke bedre med tida (eller historien, om du vil…).

Men nå har jeg kasta meg på en idé om å finne fram gamle saker om Deichmanske bibliotek og samtidig få vist dere noen av mulighetene som finnes i databaseutvalget vårt. Jeg har brukt Nasjonalbibliotekets avisdatabase som har digitalisert flerfoldige aviser, noen av dem helt tilbake til slutten av 1700-tallet.

For hundre år siden er folk nokså opptatt av lyspærer, korsett og mat og drikke.

Jeg har funnet fram saker om Deichmanske (med søkeord «Deichmanske», så eventuelle saker der det bare står «Deichman» er utelatt) fra årene 1915, 1925, 1935, 1945, 1955, 1965, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015. Her er del én (av to), med mine personlige favorittsaker fra 1915–1955.

Jeg har leita meg fram til Deichman-saker blant mengder av:

• Annonser for bedrifter som brukte biblioteket som veianvisning (typ «Vi holder til i Fredensborgveien 1, like bak Deichmanske bibliotek»)
• Informasjon om utstillinger. Jepp, bokutstillingene i biblioteket ble ofte annonsert i avisene.
• Hva skjer-annonser. Selv om vi fikk ny formålsparagraf i bibliotekloven i 2014 der vi i større grad enn tidligere har blitt pålagt å være et aktivitets- og formidlingshus, skjedde det mye på biblioteket «i gamle dager» også: Barneteater, sjakkturneringer, foredrag og musikkarrangementer. Sistnevnte var det særlig mye av på 1950-tallet, musikk-kvelder på hovedbiblioteket og Grünerløkka filial, viet klassisk musikk med musikkbibliotekar Ella Arntsen som innledende kåsør.
• Reklame. Ikke reklame for Deichmanske, men reklame som det likevel er umulig å la være å feste blikket ved. Skal si en lærer mye om hvordan det var å leve i ei anna tid ved å se på reklame, både på produktene og framstillingen. De morsomste reklamene er selvsagt de som er ordentlig gamle (for hundre år siden er folk nokså opptatt av lyspærer, korsett og mat og drikke) og de som er fra 1980-tallet (mye prisfest og SALG SALG SALG. Anbefaler for øvrig på det varmeste å sjekke ut A-magasinet, for eksempel 5. januar 1985).

Deichmanske for 100 år siden: Fakta og glede

Jeg får 28 treff på «Deichmanske» i arkivene fra 1915. Jeg lærer at Morgenbladet fortsatt brukte gotisk skrift til forskjell fra for eksempel Aftenposten. Så jeg googler gotisk skrift og lærer videre at bruken av gotiske fonter i Norge så godt som forsvant etter første verdenskrig på grunn av assosiasjoner til tysk nasjonalisme (og der lærte jeg litt om en krig også, gitt!).

Ellers lærer jeg ikke så altfor mye. Det er stort sett fakta- og gladsaker Deichmanske blir nevnt i for hundre år siden. Et eksempel på førstnevnte er en notis i Aftenposten som forteller om antall «folkeboksamlinger» i landet. Rundt århundreskiftet skjer det en revolusjon innen norske bibliotek; de blir flere og større. Per 23. mai var antallet 1014, og hele 119 av dem lå i Romsdals amt med Søndre Bergenhus amt på en «annenplass» med 69 stk. I Oslo (Kristiania) var det to: Deichmanske hovedbibliotek og Grünerløkka filial.

Frk. Buhre

Et eksempel på en gladsak er en sak om barns sommerlesning i Aftenposten 16. juni. Journalisten har her observert at det, til tross for alle fritidsaktiviteter barn har å beskjeftige seg med, er mange besøkende i «Deichmanske læsesal for ungdom». Barna oppfører seg pent, og bibliotekaren som uttaler seg om dette, er frk. Buhre (bildet). Frk. Buhre jobbet altså i ungdomsavdelingen der bøkene fra 1900 til 1919 var plassert i bur.

 Frk. Buhre jobbet i ungdomsavdelingen der bøkene fra 1900 til 1919 var plassert i bur.

Deichmanske for 90 år siden: «Hvor Deichmanske skal ligge»

Året 1925 gir meg 59 treff. Her får vi 16. mars i Aftenposten en fin parallell til dagens situasjon i Bjørvika. Den første utgravinga av tomta til dagens hovedbibliotek er omtalt og avbilda. Fire dager seinere er det i samme avis en uttalelse fra daværende «chefbibliotekar», Arne Arnesen, som er bekymra over bokmengdene – biblioteket, som på dette tidspunkt ligger i «Eventyrgården» i Kristian IVs gate, har så mye bøker og så lite plass at det er umulig å holde oversikt over bøkenes fysiske tilstand og tyverier. Jeg håper Arne Arnesen pusta letta ut da «gamle nye Deichman» sto ferdig på Hammersborg i 1933.

Deichmanske for 80 år siden: Jubileum, nytt bygg og nye muligheter

Eventyrgården, Deichmanske bibliotek før Hammersborg

I 1935 gir Nasjonalbibliokets avisdatabase meg 119 treff. I notatene mine har jeg skrevet «Tar jo helt av. Sikkert på grunn av nytt bygg i 1933.».

Deichmanske 150 år
Ikke bare har Oslo forholdsvis nytt hovedbibliotek, Norge fikk også sin første biblioteklov dette året, og dessuten feira Deichmanske 150 år. Mye avisplass er derfor via Deichmanskes historie. I Aftenposten 11. januar er det viet en tre kvart side til en slik Deichman-sak med overskrift «Biblioteket som ikke vilde dø. Tross motstand og motgang en vekst fra 6000 til 245 000 bind og 3 filialer». Deichmanske bibliotek ble stifta i 1785 ut ifra kanselliråd Carl Deichmans boksamling bestående av 6000 bind. Erkebiskop Aslak Bolts bibel er nok den mest kjente blant bøkene. Bibelen er fra ca. 1250 og er Norges eneste bevarte kirkelige middelaldermanuskript og finnes fortsatt på hovedbiblioteket sammen med andre skatter.

Mein Kampf er blant de tre mest populære fagbøkene.

I forbindelse med 150-årsjubileet finner jeg dessuten et radioopptak (fordi jeg hadde glømt å begrense søket til «Aviser») med intervjuer med avdelingsbibliotekarene: sjefsbibliotekar (ovenfor nevnte Arne Arnesen), katalogsjef, utlånsjef (som kan informere om at Mein Kampf er blant de tre mest populære fagbøkene), lesesjalsjef, sjef for teknisk avdeling (teknisk avdeling ble oppretta fordi bibliotekarene med innkjøpsansvar for faglitteraturen stort sett var humanistisk orientert og slik forsømte teknologisk og naturvitenskapelig litteratur) og sjef for barneavdelingen. Opptaket er fra 12. januar, på selve jubileumsdagen. Det er imidlertid ikke så behagelig å lytte til grunnet «Knitring, skraping, hakk og brudd». Jeg drømmer om at noen bibliotekhistorisk interesserte elektronikamusikere sampler opptaket.

Carl Deichman (1700–1780)

Barnas hender og stemmer
I forbindelse med 150-årsmarkeringa omtaler dessuten Aftenposten 15. januar Deichmanbladets jubileumsnummer: «dets velredigerte organ Deichmanbladet har selvfølgelig sendt ut et jubileumsnummer». Deichmanbladet ble utgitt fra 1932 til 1957, og som mange av dere vet ble bladet vekka til live igjen med første (av hittil 4) nummer høsten 2013. Jubileumsnummeret inneholdt selvsagt biblioteksjefens beretninger om Carl Deichman, men blant innholdet er det også en sak om den daværende barneavdelingen på Grønland: «Alle barn må vise frem rene hender når de kommer til biblioteket, og de som har glemt å vaske sig, finner det heldigvis i sin orden at de må gå hjem og ta igjen det forsømte.»

Også 17. januar blir barneavdelingen omtalt i Aftenposten i en gladsak om leselyst. Barnebibliotekaren har laga en konkurranse der oppgaven er å velge en favoritt blant fjorårets bøker og skrive en bokomtale. Avisen har trykket vinneren, 17 år gamle Sverre Holm, sitt bidrag. Blant det han skriver om Sverre Amundsens Maskingutten som blev bilkonge er dette:

Alle barn må vise frem rene hender når de kommer til biblioteket.

«Denne bok er virkelig verdifull, for den lærer mig at det må arbeides, det må utrettes noget i livet, – det må utrettes noget mere enn å tjene til det daglige brød, – det må utrettes noget til hjelp for menneskeheten. – Hvor mange mennesker går det ikke i dag – i vårt land – i hele verden – til de dør, – de har ikke utrettet noget i livet, noget virkelig.
      Ja, men alle kan da vel ikke bli opfinnere, blir det sagt.
      Nei, man behøver ikke bli opfinner for å utrette noget i livet,  nei, det ligger tusen på tusen opgaver i livet, – det er det bare om man tør å ta fatt.»

Vakre og ødelagte bøker
Kåringen Årets vakreste bøker, som nå blir organisert av Grafill, ble innstiftet i 1933. 14. februar omtaler Aftenposten en utstilling på biblioteket i den forbindelse. Nesten alle bøkene er fortsatt å få lånt på biblioteket. Blant vinnerne er Karl Rosners Ungarske kunstnertresnitt i det tyvende århundre som blant annet inneholder originaltresnitt av Paul C. Molnár, noen av dem virkelig vakre! På bildet til høyre gjengir jeg ett av dem etter beste evne.

Den på Litteraturbloggen tidligere nevnte «Biblioteket er skuffet»-saken fra Deichmanbladet 1935 er 22. mars gjengitt i Aftenposten. Deichmanske har her sett seg lei på unødvendige kostnader grunna lånernes (og særlig barns) dårlige behandling av bøkene: «Dere klager over at vi har for få bøker. Dere har selv skyld i det». Fire dager senere trykker samme avis et forslag til løsning fra en leser: Ved å innføre en egenandel på skolebøker slik at barna får et eierforhold til dem, vil barna trolig behandle bøkene bedre og slik bli oppdratt til en generell respekt for bøker.

Gumlende studenter

«Gumlende, pratende, sittende og spaserende studenter»
Aftenposten trykker også et sint, og nokså sarkastisk, Deichmanske-innlegg 23. mars. Her er det en som har sett seg lei av at «studenter okkuperer Deichman» når de heller burde sitte på universitetet. Ikke bare fører dette til at ikke-studerende blir fratatt leseplasser: «Studentene tillater sig å omdanne halve biblioteket til spisebrakke. Allesteds gumlende, pratende, sittende og spaserende studenter. Jeg vil foreslå at styret for det Deichmanske bibliotek likeså godt tar skrittet helt ut og omdanner utlånssalene til sovesaler for studentene.»

En liten måned etter (20. april) følges dette opp i samme avis, og nok en gang refereres det til Deichmanbladet der det har stått at studenter og ikke-studenter er like velkomne, men at biblioteket anser studenter som kun leser egne bøker som et problem: «I forleden morgen var der av ca. 160 besøkende bare 16 som brukte en Deichman-bok» og dette «Forholdet har innbragt biblioteket mange klager». «Sykt nørd å klage på det,» sa kollegaen min da jeg leste opp dette til henne, men vi forstår at det er frustrerende å oppleve at «byens borgere henvises til gaten og kaféene», som forfatteren av det første innlegget skriver.

Rojal adresse
Ellers ser jeg flere steder at hovedbiblioteket er adressert med Henrik Ibsens gate 1. Adressa til hovedbiblioteket er i dag Arne Garborgs plass 4. Men fra 1930–2006 var adressa Henrik Ibsens gate 1. I 2006 var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, og da fant byrådet og bydelsutvalget ut at «dagens Henrik Ibsens gate ikke helt er forfatteren ‘verdig’», så da flytta Henrik Ibsens gate til Vika via Slottet som faktisk overtok bibliotekets adresse (fram til 2012, vel å merke, men resten er ikke så viktig her. Det viktige er selvsagt at hovedbiblioteket har hatt samme adresse som Slottet.).

Deichmanske for 70 år siden: Etter krigen

1945 er, forståelig nok, ikke et år med masser av Deichman-stoff. Jeg får 51 treff i Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

30. mai melder Dagbladet om den fortvilte situasjonen som har oppstått fordi hjemmestyrkene siden 8. mai bruker hovedbiblioteket (altså ikke Grønland, Grünerløkka og Torshov filialer) som overnattingshus, fortsatt er det hele 300 mann som sover i biblioteket. Sentralborddamen mottar tusenvis av oppringninger hver dag fra et frustrert lesetørst publikum. Først 26. juni melder Aftenposten at hovedbiblioteket er åpent igjen.

5. desember er det en frustrert leser som har sendt et brev til Dagbladet der han rett ut foreslår at bibliotekene sensurerer nazistisk litteratur. «Quisling er død, men hans ånd lever fortsatt – på Deichman», skriver innsenderen. Avisen har snakka med en universitetsbibliotekar som slår hardt ned på forslaget: «Vi må ikke innskrenke trykke- og lesefriheten. Det ville minne for meget om nazimetoder».

«Quisling er død, men hans ånd lever fortsatt – på Deichman», skriver innsenderen.

På tampen av året, 29. desember 1945, forteller sjefbibliotekar Aalheim til Aftenposten at leselysten begynner å bli normal igjen, altså mindre enn under krigen:
«– Er leselysten like stor ennu?
– Nei, slett ikke så voldsom som i krigsårene – det går tilbake og begynner å nærme seg det normale igjen.»

Deichmanske for 60 år siden: Kommunesammenslåing og søte bibliotekarer

I 1955-arkivet får jeg 80 treff. 6. januar kan Aftenposten fortelle at Deichman-filial nr. 25 er åpna. Her kan det se ut som om det har skjedd en helt vanvittig oppblomstring på svært kort tid, men den enorme økningen i filialantall (fra 3 til 25, altså) skyldes sammenslåingen av Oslo og Aker kommune i 1948.

15. januar er det i Aftenposten på trykk en morsom liten analyse av fresken i midtsalen på hovedbiblioteket, Axel Revolds Teknikken og vitenskapen. Innsenderen reagerer på at kvinnene på bildet kun har en symbolsk betydning mens det er mennene som her er de lesende subjektene. Men innsenderen prøver å forstå kunstnerens intensjoner, at Revold kanskje tenkte at «det ikke ble nødvendig med litterært interesserte kvinner på maleriet, når det overalt ellers i salen finnes søte bibliotekspirer i nette kontorforklær, som leter blant kartotekkort og stiller bøker tilbake på riktig katalognummerplass i hyllene.»

Kvinnene i biblioteket fortsetter åpenbart å skille seg ut gjennom året; i Dagbladet 20. august omtaler Einar Granum tredjebibliotekar Gerd Sælid som en «smilende, sommermild ungfrue som like gjerne kunne stått bak disken i et finere parfymeri». Granums reportasje er ellers morsom og velskrevet, og vi får vite at Gerd Sælid har sterk yrkesglede og -stolthet:

«– Det finnes neppe et mer interessant yrke. Store deler av tiden går med til å svare på det folk spør om. Vi legger stor vekt på referansearbeidet, og får aldri to like spørsmål. Telefonen ringer ustanselig og alltid foregår en spontan forandring hva emnet angår. Vi leser selvfølgelig alt vi kan komme over, ellers får vi støtte oss til vårt solide gjennomarbeidede katalogsystem.»

Legg merke til at du kan få tilgang til noen av databasene hjemmefra.

Morsomt er det at nåværende hovedbibliotekansatt Astrid Werner tidligere i år skreiv et begeistra innlegg om referansearbeid her på bloggen.

*

Her er databaseoversikten vår: https://www.deichman.no/side/databaser
Legg merke til at du kan få tilgang til noen av databasene hjemmefra. Og at der generelt er mye bra. Anbefaler spesielt dem som har nettbrett å sjekke ut PressDisplay!

Her er informasjon om Nasjonalbibliotekets avisdatabase: http://www.nb.no/Tilbud/Samlingen/Samlingen/Aviser
Og her er oversikten over avisene som finnes i databasen med fra og til-datoer: http://www.nb.no/nbsok/statistics/newspapers

Bortsett fra avisartiklene har jeg brukt det imponerende og praktfulle verket By, bok og borger: Deichmanske bibliotek gjennom 200 år av Nils Johan Ringdal som kilde til denne artikkelen. Og så litt Wikipedia.

Vår bokoppsetter Kristian presenterer gammelt materiale han har funnet på Hovedbibliotekets kjeller og loft.

Tekst: Kristian Reppesgård/Foto over: Michael Hodge, Flickr

På lørdag kunne både Dagbladet og NRK fortelle oss om familien Bjerke, som ved hjelp av inkubatorutstyr fikk klekket to kyllinger fra eggene de kjøpte på REMA 1000. NRK ønsket en ekspertuttalelse i saken sin, og valget falt tilfeldigvis på eggebonden Ole Egge.

Egge er langt fra førstemann som har særdeles god match mellom navn og virke. Johan Oluf Olsen var en av Norges fremste mykologer på slutten av 1800-tallet. For å unngå forveksling med en navnebror i distriktet, skiftet han imidlertid navn i 1907, og tok etternavnet Sopp. Mykologen Olav Johan Sopp skrev en rekke bøker om blant annet matsopp, giftig sopp, ølbrygging, gjæring og konservering.

Olav Johan Sopp i 1922. Foto: Anders Beer Wilse

Lån bøker om sopp og ølbrygging på Deichman:

Matsopp

Ølbrygging

Hvis noen hadde nektet Hilde Hagerup å skrive i ferien, hadde hun blitt gal.

Tekst: Gro Johansen Raih/Foto: Aschehoug

Hilde Hagerup er en kjent og kjær barne- og ungdomsbokforfatter, og mange av bøkene har blitt oversatt til flere språk. De siste årene er det spenningsserien «Spøkelsene på Frostøy» som har gjort mange unge lesere kjent med forfatteren.

Hva skal du lese i sommer?

I sommer skal jeg lese mer av Simon Stranger. Han skriver viktige bøker om det vi i Norge burde være aller mest opptatt av: hvordan vi skal forholde oss til resten av verden på anstendig vis.

Og så skal jeg lese Anne Karin Elstads bøker enda en gang. Jeg jobber med en biografi for voksne om henne, men jeg synes at ungdom også skal lese Elstad. Begynn med Innhaugfolket – men sett av litt tid. Du kommer til å få problemer med å legge bøkene fra deg.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?

Bortsett fra Elstad og Stranger? Les Kaja Dahle Nyhus’ fine bok Vil du høre en hemmelighet. Og Anna Fiskes bøker om følelser. Og Vera Michaelsens utrolig morsomme Discosatan.

Har du en favorittsommerbok?

Jeg liker jo godt spøkelseshistorier, og det fantes en bok med noen skikkelig grusomme og bloddryppende i bokhylla hjemme hos mamma og pappa. Jeg husker ikke hva den het, men jeg husker at jeg og vennene mine noen ganger tok den med når vi overnattet i telt i hagen. Det var grusomt og fantastisk på en gang.

«Jeg liker jo godt spøkelseshistorier, og det fantes en bok med noen skikkelig grusomme og bloddryppende i bokhylla hjemme hos mamma og pappa.»

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?

Om sommeren kan jeg kanskje dykke enda mer ned i litt større bøker og følge hele forfatterskap. Men nei, egentlig ikke. Jeg leser det jeg har lyst til og det som interesserer meg uavhengig av årstid.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?

Fysisk bok.

Hva er ditt beste sommerminne?.

Jeg husker sånne varme, lyse dager da jeg var liten og ikke skulle noe spesielt, men bare kunne sykle litt rundt for å se hvem som var ute og ville være med og leke. Jeg er vokst opp på et lite sted ved sjøen utenfor Fredrikstad, det var ikke så mange barn og vi kjente hverandre godt. Noen ganger endte vi opp på stranda og noen ganger i skogen, og noen ganger på bussholdeplassen som vi brukte som ballplass. Og det var liksom ingen planer og ikke noen store ting som skjedde, men bare en fantastisk frihetsfølelse. Vind i håret og båtis. Sånne ting.

Har du et favorittsommersted?

Jeg liker meg veldig godt på Oksvalstranda på Nesodden der jeg bor. Der treffer jeg liksom alltid noen jeg kjenner, og så er sjøen full av krabber som stiller opp sesongen gjennom og nesten alltid lar seg fiske og putte i plastbøtte. Det er fint. Og så er det kort vei hjem hvis vi har glemt noe.

Hva er planene dine denne sommeren?

Jeg skal være mye hjemme, men også litt på fjellet, og så skal jeg en tur til Storbritannia. Jeg bodde der i femten år og har veldig mange venner der, som jeg gleder meg til å se.

Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?

Jeg tar aldri helt ferie. Jeg ville blitt gal hvis jeg ikke fikk lov til å skrive. Jeg ville i hvert fall blitt veldig sur og vanskelig å bo sammen med. Men jeg skal gjøre mindre av andre ting, og så skal jeg henge veldig mye med barna mine og drikke smoothie og spise is. Og bade.

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?

Spøkelsene på Frostøy – Oppgjøret, blir siste bok i Frostøyserien og den kommer til høsten. Det blir en stor kamp mellom Jens og de gode spøkelsene på den ene siden og grusomme Johannes med hanekammen og gjengen hans på den andre. Det blir mørkt og skummelt som vanlig, og passer best for lesere som liker å bli skremt.

*

Vi lever i et overflatisk samfunn. Hvorfor krever vi ikke bedre bokcovre?

Tekst: Ingela Nøding

I juni skrev vi blogginnlegget «Topp 10 beste ungdomsbokomslag» og fikk en del oppmerksomhet rundt det. En lesers førsteinntrykk av en bok er nemlig viktig. Ikke nødvendigvis avgjørende, men viktig. Ikke bare fordi vi lever i et overflatisk samfunn, men fordi vi gjerne tror at omslaget sier mye om bokens innhold. Når vi da scanner en bokhandel, en bibliotekhylle eller en bokustilling med blikket, plukker vi gjerne opp bøkene som har et appellerende cover. Så hvordan står det egentlig til med omslag på bøker for voksne? Holder de mål?

Enten eller

Jeg har lenge vært av den oppfatning at bøker utgitt på engelsk i sin allminnelighet har langt mer spennende bokcovre enn dem som utgis på norsk. Til gjengjeld har norskutgitte bøker gjerne info om både bokas innhold og forfatter på (smuss)omslaget, mens de engelske gir deg lite annet enn intetsigende blurbs på baksiden. Kunne man ikke fått til begge deler? Jo, noen kan. Og noen gjør det. Men først en kjapp, uvitenskapelig og grovmeislet innføring i norske bokomslag.

Alt annet ville være kapitalistisk horeri og et overgrep mot åndsverket.

Kjeeedelig!

Norske bøker kan i all hovedsak inndeles i følgende stiltyper:

«(Den nordiske) Kvalitetslitteraturen»:

Her ser vi ofte grå- og bruntoner, utsnitt av skyggelagte menneskansikt, nakne trær, grener og landskap. Eller tittel og forfatter mot ensfarget bakgrunn. Det virker omtrent som om forlaget ikke vil selge disse bøkene. Eller kanskje det er et utslag av nordisk jantelov; alt norsk skal være pietistisk beskjedent, ujålete og skittenrealistisk. Eller det foreligger en slags uuttalt regel om at disse bøkene skal selges/lånes kun på grunnlag av sitt dyptpløyende og språklig raffinerte innhold. Alt annet ville være kapitalistisk horeri og et overgrep mot åndsverket.

Sånn ser gjerne denne type litteratur ut:

«Krimromanen og (den mye omtalte) Løkkeskriftromanen»:

Til forskjell fra ovennevnte, er dette en type bøker som har fått mye kritikk. Det vil si, Krimromanen har kanskje sluppet billigere unna enn den fortjener. Disse omslagene er Kvalitetslitteraturens rake motsetning; designet for å selge og pepret med blurbs og terninger. Løkkeskriftromanene byr på lillatoner, frodige hager, solnedganger og kvinner med ryggen til. Tittelen kan knapt tydes fordi den snirkler seg ukontrollert med skrifttype «Times New Romance». Men det er ikke så farlig for det er visst ikke tittelen kunden bryr seg om, det er typen bok.

Det samme gjelder Krimromanen. Her holder man seg strengt og ufravikelig til én fargepallett bestående av svart og rødt. Hvitt kan forekomme til nød. Døde kvinner, triste barn og dukker, eventuelt noen av de ovennevntes korppsdeler, skumle biler, veier, trær og falleferdige hus; her er det heller ikke lett å skjelne en bok fra en annen. Sånn sett likner de paradoksalt nok Kvalitetslitteraturen.

Slik ser gjerne denne typen litteratur ut:

«De andre»

Til slutt har vi en relativt stor kategori. Her plasserer jeg nemlig for enkelhets skyld alle de andre omslagene. De som prøver på noe annet enn kategoriene Kvalitetslitteraturen og Krim- og Løkkeskriftromanen. De som kladder på og roter det til med farger og figurer, de som prøver å gjøre Kvalitetslitteraturen litt mer spennende, men ikke lykkes helt og de som virkelig slår til og svøper den litterære kunsten i et grafisk mesterverk. Under har jeg ført opp en liten liste av tilfeldig utvalgte eksempler på det siste. Det er snakk om prosa utgitt i løpet av de siste fem år. Diktsamlinger og skuespill er utelatt denne gang.

Omslagene er valgt ut fordi de er originale, ryddige, har en god komposisjon, gjennomtenkt fargevalg eller tekstur, er interessevekkende og profesjonelt utført.

Jeg forstår at det koster mer å lønne en profesjonell designer enn å klippe og lime fra en bildebank. Og jeg forstår også at «gråpapirbøker» er in om dagen. Men se på omslagene under, da folkens! Jeg har kun en ting å si:

Mer av detta, forlagsvenner!

Gode bokomslag

Omslagsdesignerne

• En av oss sover av Josefine Klougart, Heinesen. Omslag: Stian Hole

• Silkesvarten av Anna Sewell, Transit. Omslag: Espenart

• Det er jeg som er Torvald av Mattis Herman Nyquist, Aschehoug. Omslag: Ikke oppgitt

• Ny by av Maria Børja, Oktober. Omslag: Bendik Kaltenborn

• Skadedyr av Gøhril Gabrielsen, Aschehoug. Omslag: Jesper Egemar

• Tyskland av Liv Mossige, Cappelen Damm. Omslag: Martin Lundell

• Mord i oppgangen av Jon Øystein Flink, Cappelen Damm. Omslag: Elisabeth Vold Bjone

• Jeg så alt av Kirsti Blom, Oktober. Omslag: Exil Design

• Sjiraffens hals av Judith Schalansky, Press. Omslag: Judith Schalansky

• En studie i rødt av Sherlock Holmes, Bokvennen. Omslag: Christian Bloom

• Jules Verne-nyutgivelser, Vidarforlaget. Omslag: Aina Griffin

• Parissyndromet av Heidi Furre, Flamme. Omslag: Aslak Gurholt Rønsen (Yokoland)

• Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen, Gyldendal. Omslag: Frøydis Sollid Simonsen

• Biene av Laline Sall, Oktober. Omslag: Exil Design

 Dette spurte Deichmanbladet om i 1937. Hva ville du svart i dag?

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Soppakanuuna, Wikipedia, CC.

Mellom 1932 og 1957 ga Deichmanske bibliotek ut den første versjonen av Deichmanbladet. I 1937 spør Deichmanbladet sine lesere om de klarere å komme på ti kjente norske romanskikkelser fra før 1930:

«Vi (…) stiller nu bibliotekets låntagere og i særdeleshet «Deichmanbladets» lesere på en liten prøve: Er Deres lesning så omfattende, – sitter den litteratur De har lest, så godt fast i hukommelsen, – og er personene i de norske romaner så levende i Deres bevissthet, at De kan svare på det spørsmål overskriften stiller?»

I dag er romanen den klart rådende litterære formen, den som får mest oppmerksomhet og lesere i vår del av verden.

Roman og lesning

En slik forespørsel minner om hvor mye som faktisk har skjedd innen norsk litteratur de siste 85 åra. Romanformen ble svært populær på 1800-tallet. Innkjøpsordningen og momsfritak på bøker er faktorer som har gitt den norske romanen gode vekstvilkår i forrige århundre. I dag er romanen den klart rådende litterære formen, den som får mest oppmerksomhet og lesere i vår del av verden. Vi er dessuten et lesende folk. Ifølge Forlegger- og Bokhandlerforeningens «Leserundersøkelse 2014 «, leser 93% av Norges befolkning over 15 år bøker (skolebøker ikke medregnet).

Så hvilke ti norske romankarakterer har betydd mest for oss? Hvilke har vi trykket til vårt bryst? Hvilke er mest kjent?

Det kommer jo an på om man mener innenfor eller utenfor landets grenser. Hvis jeg skal gå uvitenskapelig til verks, og gjette på hvilke navn nordmenn flest (ikke bare litteraturinteresserte) har et forhold til, vil jeg tippe disse (i tilfeldig rekkefølge):

Kjente norske romanskikkelser

1. Karl Ove Knausgård i Min kamp 1-6 av Karl Ove Knausgård. (Like nasjonal folkekjendis som internasjonal)

2. Harry Hole i Jo Nesbøs kriminalromaner. (Se over)

3. Victoria i Knut Hamsuns roman med samme navn. (Mange skoleelever og personer som skal lære norsk gjør seg kjent med henne)

4. Jeg-personen i Knut Hamsuns Sult. (De fleste kjenner vel denne navnløse fyren og hans dilemma?)

5. Sajjad i Pakkis av Khalid Hussain (Svært mange elever har lest dette første litterære verket skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer)

6. Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset i romantrilogien med samme navn. (Nobelprisvinnerens urnorske heltinne)

7. Lille Marius i Gift av Alexander Kielland (Nevnes i de fleste skoledebatter)

8. Kim Karlsen i Beatles av Lars Saabye Christensen (Sykt mange jeg møter nevner denne boka som skjellsettende for deres liv og lesnad. Har aldri lest den selv.)

9. Jeg-personen i Naiv Super av Erlend Loe (Alternativt Doppler – to romanskikkelser som alle ikke-lesende unggutter har et forhold til.)

10. Sofie i Sofies verden av Jostein Gaarder. (Verdenskjendisen fra boka som opprinnelig ikke ble skrevet som en roman)

Lister og laster

Dette er en høyst subjektiv, rotete og tilfeldig liste. Den består blant annet av personer jeg tror mange bare har hørt om i bøker de ikke har lest, eller personer de ikke husker navnet på i bøker de har lest. Noen av personene kjenner folk bare delvis, fordi de ga opp å lese hele boka, andre føles som en del av leserens omgangskrets.

Uansett tror jeg mange nordmenn kjenner til dem. Hva tror du? Hvem ville du satt på lista? Legg gjerne igjen en kommentar under.

(Og hvem satt Deichmans lesere på lista i 1937? Svaret på det ligger et sted i våre bunker av gamle Deichmanblader i kjelleren et sted.)

Bokcovre: Aschehoug og Gyldendal.

I år som i fjor publiserer Deichmans litteraturblogg «Sommersnakk», en intervjurekke med ungdomsbokforfattere. Her forteller de om sommerplaner, gode sommerminner og lesefavoritter. God sommer!

Forfatter Aasne Linnestå liker at bøkene hennes lever litt utsatt.

Tekst: Caroline Seljestad/Foto: Aschehoug

Aasne Linnestå ga ut sin første ungdomsroman tidligere i år, jeg håper ikke det blir den siste. Boken heter Mamma er et annet sted og er en sterk fortelling om hvordan Tale kommer seg gjennom sommeren etter morens død. Forfatteren skriver poesi, skuespill, romaner og noveller og holder også skrivekurs.

Hva skal du lese i sommer?
I sommer er nok den første romanen jeg kommer til å gå løs på, Edouard Louise’s Farvel til Eddy Bellegueule. Sara Stridsbergs Beckomberga ligger også og venter i den fine lille bokstabelen på arbeidsrommet mitt nå. Og diktlesning hører selvsagt med; jeg gleder meg til å lese den canadiske poeten Ann Carson på ny, i Glass, ironi og Gud som er nydelig gjendiktet av Tone Hødnebø.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?
Tiril Broch Aakres Redd barna er en sterk, liten roman som gjør inntrykk. Og en fantastisk allalderbok er Kjersti Annesdatter Skomsvolls Meg, meg, meg, som både er en latter-, tanke- og språkvekkende liten bok.

Har du en favorittsommerbok?
Uten tvil Virginia Woolfs Mrs Dalloway! Jeg blir aldri lei av denne romanen, og har lest den flere somre på rad. Woolf har en helt egen måte å skrive fram stemninger på. Jeg tenker ofte at hun innhenter livet selv, med et språk som liksom drysses over boksidene, så jeg blir sugd inn i et romanunivers, som både gjør at jeg kjenner meg svimmel, og klarsynt, samtidig. Har man Portugal-planer, er også Saramagos Det året Ricardo Reiss døde en moderne klassiker. Å lese denne romanen mens man befinner seg i Lisboa, anbefales på det sterkeste.

Nettbrett? Nei takk. En bok vil alltid forbli et fysisk objekt i min verden. Noe å bla i, kjenne på, kanskje skrible eller tegne i, dra inn luktene av.

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?
Jeg er medlem i Det Litterære Råd, og leser først og fremst norsk samtidslitteratur. Så i juli, hvis det lar seg gjøre, leser jeg mer enn gjerne litteratur fra andre deler av verden.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?
Nettbrett? Nei takk. En bok vil alltid forbli et fysisk objekt i min verden. Noe å bla i, kjenne på, kanskje skrible eller tegne i, dra inn luktene av. Jeg liker at bøkene viser seg fram, gjennom omsorgsfulle omslag, gjennom en synlig tilstedeværelse i rommene. Og de må gjerne få slenge litt rundt, og gjerne leve litt utsatt, i skjelvende stabler.

Hva er ditt beste sommerminne?
Jeg har tusen sommerminner. De flyter bare sammen når jeg forsøker å sjalte ut noe som kan kalles «det beste». Men det jeg kan si, er at da jeg var liten, var det fantastisk å reise til Stavanger for å besøke familien min der. Jeg kommer fra Rjukan, og for meg var det å bade på jærstrendene, som er så åpne og lyse og som ligger ved havet, noe veldig eksotisk.

Har du et favorittsommersted?
Et fantastisk sommersted vi har oppsøkt de siste årene, ligger en times tid nord for Lisboa. Det er et rosa, gammelmodig hotell som heter «O’Facho Guesthouse». Å være gjest hos Jorge og Elsa som driver hotellet, er nesten som å komme hjem. Se solnedgangen i Atlanterhavet, drikke Jorges lyse portvin, og høre summingen av portugisisk, et språk jeg har blitt veldig glad i.

Hva er planene dine denne sommeren?
Norge. Innlandet, sjøen, fjellet. Leve enkelt, på lavbluss.

Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?
Jeg vet ikke lenger hva «helt ferie» egentlig er. Har alltid med meg en bok, har alltid et skriveprosjekt. I sommer skal jeg påbegynne skrivingen av en kammeropera for fullt, og drive rundt i et lite hav av dikt, som roper etter samling, retning.

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?
Jeg er i gang med noe, det er jeg hele tida, men jeg tror nok at det blir en stund til neste bok. En roman er under oppbygning, og det lille jeg kan si om den, er at den nok vil handle om en far og en datter, og om det jeg kaller «det naturnære», der landskap, som innbefatter alt fra norske vidder til mongolske stepper, blir et slags bakteppe for handlingen.

Hørt om å låne ebøker? Hva kan du låne? Og hvordan? Les dette og kom igang!

Tekst: Ingela Nøding/Foto over: Maximilian Schönherr, Wikimedia. Under: Mike Licht, Flickr

Kanskje kan du alt om eboklån for lengst. Ifølge utlånsstatistikken gjør du ikke det. Eventuelt kan kanskje be om hjelp av dine foreldre eller besteforeldre. Samme statistikk viser nemlig at mange eldre låner ebøker. Alternativt kan du lese disse ti trinnene til suksess. (Eventuelt kan du si deg fornøyd etter «Trinn 6″.)

Trinn 1:

Registrer deg som låner på Deichmanske bibliotek. Du kan enten starte med å fylle ut vårt registreringsskjema her:

https://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?mode=visnylaanerskjema

eller ta med deg legitimasjon med foto og gå direkte til en av våre filialer. Oversikt over dem og deres åpningstid finner du her:

https://www.deichman.no/filialer

Trinn 2:

Kjøp eller lån en platform å lese på. Enten Iphone, Ipad eller Android.

Trinn 3:

Gå på App Store eller Google Play.

Søk opp appen eBokBib og last den ned.

Ikonet ser slik ut:

Trinn 4:

Logg deg inn med lånenummeret ditt (det står bak på kortet, husk å ta med alt som står der inkludert stor N og *null*null* før nummeret)

Deretter PIN-koden (fire tall du har valgt selv da du fikk lånekortet)

Trinn 5:

I menyen nederst kan du trykke på «Finn e-bøker» og bla blant (idag) 906 ebøker. Du blar ved å dra fingeren over skjermen mot venstre. Finner du en bok du er nysgjerrig på, trykker du på den og du får opp litt informasjon om boka samt knappen «Lån boka». Trykker du på den, vil boka bli lastet ned til platformen du bruker.

Trinn 6:

Når du vil begynne å lese en bok du har lastet ned, trykker du på «Mine e-boklån» nederst til venstre. Trykk deretter på ønsket bok og bla fram og tilbake i den ved å trykke på skjermens høyre eller venstre side. Vil du lukke boka, trykker du midt på skjermen og deretter øverst til venstre. Trykker du midt på skjermen får du også muligheten til å bla raskt i boka (ved å dra sirkelen nederst på skjermen mot høyre). Du kan endre lysstyrke (trykk på sol-ikonet) eller skrifttype- og størrelse (trykk ikonet «Aa»).

Trinn 7:

Tilbake i hovedmenyen kan du trykke på «Anbefalinger» nederst til høyre og få opp lister over bøker anbefalt av norske bibliotek.

Trinn 8:

Vil du søke opp bøker for en spesiell aldersgruppe, med et spesielt tema, hva som er nytt, ledig eller poplulært? Eller ønsker du bare bøker på nynorsk eller bare på bokmål? Gå tilbake til «Finn e-bøker» og trykk på de tre strekene øverst til venstre. Da får du opp alle disse valgmulighetene og flere til.

Trinn 9:

Lær deg følgende: Lånetid er 14 dager. Du trenger ikke levere boken, du får heller aldri purringer, for den leverer seg selv. Om du likevel vil levere den før forfallsdato, eller om du ikke har lest ferdig og vil fornye lånet, trykker du «Mine eboklån» og drar fingeren horisontalt over boka. Trykk deretter «Forny» eller «Lever».

Trinn 10:

Som en ekstra bonus har du mulighet til å laste ned såkalte «frie ebøker» som du kan ha til odel og eie hvor lenge du vil. Dette er gamle norske bøker som ikke er rettighetsbelagte lenger. Her kan du gå på skattejakt og finne alt fra Krag til Collett.

Voilà! Du er herved en vaskeekte eboklåner.

Har du spørsmål? Noe som ikke fungerer? Finn svar på vanlig spørsmål her:

http://ebokbib.no/faq.php

Bor du ikke i Oslo? Kontakt ditt nærmeste folkebibliotek for å forhøre deg om hvordan du skal gå fram for å låne ebøker. Alle fylker i Norge har et eboklån-tilbud.

Her kan du se noen bøker som er ledige å låne idag:

Tekst: Vidar Kvalshaug

«Dette er ei sterk barndomsskildring frå Oslo på 1960-talet. Finn bur åleine saman med mor si i ei blokkleilighet på Årvoll heilt til ei mystisk lita halvsøster dukkar opp med Grorudbussen. Då skjer det store omveltningar i den vesle familien. Ei engasjerande bok som gav meg mykje – skulle ønske ho hadde vore lenger slik at eg kunne fulgt hovudpersonane vidare i livet! Som lokalpolitikar sit eg mykje i bilen på veg til eit eller anna møte. Då kan det vere fint å lytte til ei lydbok. Bøkene låner eg på Hurum folkebibliotek og der får eg alltid god og hyggeleg hjelp til å finne lydbøker etter mitt ønske», skriver Gunn-Torill Homme Mathisen, 53 år og ordførerkandidat for Venstre i Hurum.

En lokal sak

Det er valg i september, og biblioteket der du bor er i aller høyeste grad en lokalpolitisk sak. Lokalpolitikerne bevilger pengene og bestemmer hvordan tilbudet og åpningstidene skal være.

Denne uken la kulturminister Thorhild Widvey frem sine planer for bibliotekene. Alle skal bli arenaer for debatt og litterære arrangementer og hun lovte det skulle komme penger til formålene. Likevel må det lokal velvilje til for å holde hjulene i gang.

Deichmanske bibliotek har bedt lokal- og fylkestingspolitikere fra hele landet og fra alle partier til å stikke innom sitt lokale bibliotek og vise oss sin favorittbok. I løpet av august og september skal vi vise flere som har deltatt i #mittbokvalg, og uten å legge oss opp i hva du skal stemme valgdagen, kan du trolig stole på at politikerne som velger å delta er gode venner av biblioteket og vil kjempe de nødvendige kampene for at du skal få et så godt tilbud som mulig.

Duft i lukket bok

Vi tar også med favoritten til Sanja Pasovic (49) som står på lista til SV i Tinn kommune i Telemark:

«#Mittbokvalg er «Balansekunst» av Rohinton Mistry. Jeg jobber ved Rjukan bibliotek og har selv  anbefalt boka til flere lesere. Tilbakemeldingene har vært enstemmige: Kjempebra bok!
Det er en fantastisk fortelling om en verden hvor alt kan bli enda verre. Fint språk med mange adjektiver og flotte beskrivelser, hvor du kjenner alle lukter og dufter lenge etter at du har lagt boka fra deg.»

Tekst: Anniken Thorsen

I boka Vi er molekyler møter vi Stewart. Han er tretten år og går på en skole for ekstra smarte barn. Han har alltid ønsket seg en søster, men mamma døde før han rakk å få en. Han har nesten ingen venner, så han er nokså ensom, egentlig. Ashley på fjorten er helt motsatt. Hun er kjempepopulær, men ikke særlig flink på skolen.

Flytte sammen

Nå er faren til Stewart og moren til Ashley blitt kjærester, og de to familiene skal flytte sammen. Det er ikke særlig enkelt verken for Stewart eller Ashley. For Stewart er det er rart å forlate huset der de bodde sammen med mamma. Det at de fleste tingene deres blir satt på et lager fordi Ashley og moren allerede har alt mulig, gjør ikke saken bedre. Men Stewart går inn for å være så positiv han bare kan. 89,9 prosent, faktisk.

«Det er kanskje urealistisk å forvente at Ashley skal være glad for at vi flyttet inn sånn med en gang.» sa pappa mens vi gikk der i halvmørke. «Hun har hatt mye omveltninger i livet sitt.»

Den sutrete delen av meg ville si: Hun har hatt omveltninger? Hun må ikke flytte til nytt hus med nytt rom og nytt nabolag! Og ja da, foreldrene er skilt, men de er i det minste LEVENDE! Men jeg nikket og sa: «Jeg forstår, pappa. Tiden leger alle sår …»

Hemmelighold

Ashley, derimot, bestemmer seg fra første stund for å innta motsatt holdning. Hun er rett og slett fly forbanna, og bærer på mye bitterhet etter at faren for en stund siden flyttet fra dem. I tillegg til at hun er lei seg og sint, bruker hun mye krefter på å holde sannheten om hvorfor pappa dro skjult for venninnene sine. Hun tror det vil være helt krise om de får vite hvordan det egentlig henger sammen.

Stefamilie

I annethvert kapittel gjennom hele boka forteller Stewart og Ashley sin versjon av historien, noe som gir oss et fint innblikk i hvor ulikt de ser på tilværelsen og situasjonen de er havnet i.

Boka skildrer det å være del av en stefamilie på en humoristisk og varm måte. Men du trenger ikke tilhøre en stefamilie for å ha glede av denne historien. Den sier egentlig aller mest om hvordan hver og en av oss virrer omkring i tilværelsen og forsøker å gjøre livet så bra vi kan for oss selv og andre. En fin bok!

 Tekst: Vidar Kvalshaug

Stafetten ruller videre blant landets politikere som har fått utfordringen fra Deichmanske bibliotek: Si noe om biblioteket i din kommune og vis oss din favorittbok under knaggen #mittbokvalg. I dag slipper vi til to fra Kristelig Folkeparti.

Pappasnekker’ n

Terje Eikin (40) er orførerkandidat i Arendal og velger boka som skaper aktivitet sammen med barna:

- #Mittbokvalg er «25 kule prosjekter for pappaer og barn» av Todd Davis. Arendal kommune har et moderne og flott bibliotek, en viktig møteplass. De ansatte er flinke til å legge frem bøkene på en innbydende måte. Her om dagen var jeg på biblioteket med sønnen min som skulle låne Harry Potter. Da fikk jeg se boken «25 kule prosjekter for pappaer og barn.» Boken er full av gode ideer, og det beste av alt, er at mange av dem er uteprosjekter, sier Terje Eikin (40) fra Arendal KrF.

Alt om kjærlighet?

Hans partifelle Beate Husa fra Sund i Hordaland, er i det mer romantiske hjørnet og velger boka som var grunnlaget for manuset til en av de største filmsuksessene i 1995:

- #Mittbokvalg er «Broene i Madison County» av Robert James Waller. Denne boken gjorde et enormt inntrykk på meg da jeg leste den som 22-åring. Den appellerte til hele følelsesregisteret: glede, begeistring, fortvilelse, sorg og avmakt. Etter å ha lest denne boken trodde jeg, med ungdommens overmot, at jeg visste det meste om kjærlighet. Men der tok jeg grundig feil… Jeg har senere hatt gleden av å høre den på lydbok lånt på biblioteket i Sund, og sett filmen med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollene. Anbefales, sier Beate Husa.

Bibliotek er i aller høyeste grad lokalpolitikk, og kulturministeren har i høst pekt ut biblioteket som eget hovedsatsingsområde, men det er kommunens økonomi som styrer tilbudet der du bor. I vår serie #mittbokvalg får du i alle fall sett hvem som verdsetter sin kommunes viktigste kulturhus.

Gode forfattere er ofte gode observatører. Noen ganger formulerer de ord man aldri glemmer. Innleggene «BOKSITATET»  inneholder noen av våre favoritter.

Tekst: Astrid Werner/Foto: UN Photo-Mark Garten, Flickr og Aschehoug

Jeg husker fremdeles første gang jeg satt meg ned med Peter Høegs bok med den rare tittelen. Grønland og inuitter var en helt fremmed verden. Sitatet under grep meg med en gang jeg hadde lest det, og fikk meg til å bla tilbake og markere siden ved å legge inn en lapp. Tanken om at det å reise sjøveien var en bevegelse beslektet med det å stå stille, var en åpenbaring og en helt ny tanke for meg:

«For Europa symboliserer havet det ukjente, og det å seile er reisen og eventyret. Det er en tanke uten forbindelse med virkeligheten. Å seile er den bevegelsen som kommer nærmest å stå stille. Å oppleve at man flytter seg, krever landkjenning, det krever faste punkter i horisonten og ispukler som forsvinner under meiene, og synet av fjell sett over napariaq, stenderen bak på sleden, isformasjoner som vokser frem og passeres og synker i horisonten.»

Fra: Peter Høeg - Frøken Smillas fornemmelse for snø (1994)

Tekst: Vidar Kvalshaug

Rune Meier (45) er ordførerkandidat for Høyre i Gran kommune på Hadeland. Han holder frem den betydelig forfyllede og hesteveddeløpveddende kultforfatteren Bukowskis mest kjente roman, når han blir bedt om å si noe om hva han leser og sitt forhold til bibliotek:

Mer enn Bukowski, heldigvis

«Denne boken fikk jeg av min bror til jul i 2004, og det var en morsom og interessant leseopplevelse. Bukowskis levende beskrivelse av den for ham meningsløse jobben på postkontoret, med malende bilder, frustrasjoner, maktmisbruk og byråkrati. Bokens hovedperson, Henry Chinaski (Bukowskis alter ego), har et høyt alkoholkonsum og jobber fordi han trenger penger. Jeg har ikke forutsetninger for å sette meg inn i en slik situasjon, men det gir interessante bilder og perspektiver. Da jeg var innom biblioteket for å ta bilde, var boken utlånt, men jeg hadde med meg mitt eget eksemplar. Heldigvis har biblioteket også mange andre spennende bøker både av Bukowski og andre forfattere», skriver han.

Går på arrangementer

«Jeg er en aktiv bruker av biblioteket i Gran. Biblioteket har fått flotte lokaler som innbyr til arrangement og som er lett tilgjengelig for alle. I år har også filialen i Brandbu fått nye og innbydende lokaler. Gjennom Hadeland Litteraturforum har jeg de siste årene fått med meg mange flotte arrangementer på biblioteket og fått høre foredrag med forfattere som har gitt nye perspektiver og gode leseopplevelser. Jeg mener at det er viktig å fortsette med å gjøre biblioteket vårt til et opplevelsessted og et godt sted å være for alle typer mennesker i tillegg til å tilby det vanlige, tradisjonelle bibliotektilbudet med utlån av bøker.»

Vakker øy-bok

Tove Eivindsen (37) er andrekandidat til fylkestinget for Venstre i Sør-Trøndelag:

«#Mittbokvalg er «Atlas over fjerne øyer – femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til» av Judith Schalansky. Boka vart kåra til årets vakraste bok i Tyskland. Eg er sjølv frå ei øy, og har alltid vore fasinert av fjerne og eksotiske øysamfunn. Dokumentarar frå Påskeøya og barne-tv frå Pitcairn er spikra som barndomsminne. Denne boka tok meg med til fleire øyer eg aldri hadde høyrt om, og historier eg aldri ville ha oppdaga. For ei bok! Eg lånte denne boka av Trondheim folkebibliotek, men likte den så godt at eg faktisk har kjøpt mitt eige eksemplar også.»