Tekst: Nadia Faris og Goro Aarseth / Foto: Julie Pike, Gyldendal forlag / Omslag: Gyldendal forlag

«Jeg hadde ikke trodd at en historie om to minoritetsungdommer fra Stovner skulle få så stor oppmerksomhet. Forhåpentlig har den bidratt til å gi innsikt i livet til mennesker som tidligere ikke har blitt skildret særlig i skjønnlitteraturen» sier Zeshan Shakar i et intervju med forlaget sitt. I 2017 debuterte han som forfatter med romanen Tante Ulrikkes vei der ungdommene Mo og Jamal fra Stovner forteller om dagliglivet sitt til en forsker fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Det resulterte i at han vant den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris!

I juryens begunnelse står det: «Forfatteren setter ulike språkpraksiser opp mot hverandre for å vise personenes ulike perspektiv, og særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet.» Mo er ressurssterk og skoleflink, Jamal er fra en ressurssvak familie, møter mer trøbbel og liker ikke skolen. Jamal snakker kebabnorsk, og når han forteller om sin hverdag til NOVA-forskeren foretrekker han å snakke, ikke skrive: «Halla, hører du meg elle? Ehh … Du sa jeg skal fortelle om livet mitt liksom. Dagbok liksom. Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass.» Det er veldig gøy å lese denne kebabnorsken, det føles ekte og ærlig og skaper en fin kontrast til Mos velformulerte bokmål. Språket bidrar mye til at man blir glad i disse guttene. Man tror på dem rett og slett.

Vi har tatt en prat med Shakar om utdanning, Stovner og identitet.

To ytterpunkter

Hvem var målgruppen for Tante Ulrikkes vei da den ble utgitt? Er målgruppen den samme som forventet, ett år etter utgivelsen?

– Jeg hadde ikke noen bestemt målgruppe da jeg skrev. Jeg var først og fremst opptatt av å fortelle om hverdagen til ungdom på Stovner, slik jeg og mange jeg kjente opplevde den da vi vokste opp. Sånn sett kan man si at en viktig målgruppe var nettopp de som selv har vokst opp i Groruddalen og på Stovner, og jeg har fått veldig mange gode tilbakemeldinger fra dem om at de kjenner seg igjen i boka. Samtidig får jeg mange tilbakemeldinger fra personer som er en helt annen alder enn meg og har vokst opp helt andre steder, og som sier de har fått innsikt i et område og mennesker de tidligere har visst ganske lite om. Det er også veldig hyggelig å høre.

Du er oppvokst på Stovner, hvor mye av din egen oppvekst har du lagt inn i historien? Kjenner du en «Mo» eller en «Jamal»?

– Ingen av disse karakterene er meg eller mine venner, direkte. Men universet handlingen foregår i er i aller høyeste grad et univers jeg selv kjenner. Mo og Jamal er på en måte to ytterpunkter, men begge typene finnes i virkeligheten også, selv om flertallet av ungdommene på Stovner nok er et sted midt i mellom de to.

Var det statsviteren med egne erfaringer (Zeshan er spesialrådgiver i seksjon for utdanning i Byrådsavdelingene i Oslo kommune), eller «gutten» som vokste opp på Stovner som skrev boka?

– Det var på mange måter en blanding. Oppveksten på Stovner har selvfølgelig vært helt avgjørende for boka. Det betyr at jeg vet hvordan livet på innsiden av blokkene ser ut, høres ut og lukter. Jeg vet hvordan menneskene snakker og tenker, og jeg vet hva de er opptatt av. Samtidig har jeg hatt god nytte av bakgrunnen som statsviter, kanskje særlig i forhold til å beskrive det politiske klimaet og utviklingen i dette, som jo er et viktig bakteppe for bokas handling.

Er Tante Ulrikkes vei en norsk eller flerkulturell roman?

– Tante Ulrikkes vei er først og fremst en historie fra det moderne Norge.

Relevante kulturtilbud

Personer med innvandrerbakgrunn bruker minst kulturtilbud, viser en SSB undersøkelse om kultur- og mediebruk. Hva tror du er feilen?

– Det kan skyldes mange ulike ting. Økonomi kan være et hinder for ganske mange. Deltakelse i idrett er for eksempel ganske kostnadskrevende. Samtidig kan det handle om kulturelle vaner, hva man er vant med fra landene man kommer fra. Samtidig mistenker jeg også at det kanskje handler om at mange ikke opplever kulturtilbudene som relevante for seg. At de ikke handler om ting som de bryr seg om.

Når det gjelder identitetssaker, hva er mest nyttig eller konstruktivt: debatter, dialog eller det å skrive en bok?

– Jeg tror ikke det er ett svar på det. Jeg tror det er viktig at spørsmål om identitet, fremmedgjøring og utenforskap beskrives gjennom ulike kanaler. Gjennom forskning, kronikker, debatter og ikke minst gjennom kulturuttrykk. Musikk, slik som hip hop musikk, har lenge behandlet slike tema. Jeg tror også litteraturen er viktig, for gjennom litteraturen kan du dykke langt mer ned i det personlige og individuelle enn det du kan gjennom f.eks. en forskningsrapport. Det gir lesere et helt annet forhold til hvordan utfordringer rundt f.eks. identitet utspiller seg i det daglige.

Er utdanning løsningen?

Jamal tenker at utdanning er løsningen. Er det din nåværende stilling (spesialrådgiver i seksjon for utdanning) som gjør at du fremhever det i boka?

– Ja, absolutt, men jeg har også vært opptatt av betydningen av utdanning lenge før jeg begynte i den jobben her. Utdanning er, og har over lang tid vært, den viktigste kanalen for sosial mobilitet. Det gjelder ikke bare for barn av innvandrere, men generelt. Jeg er derfor veldig opptatt av at ordninger som Lånekassen og gratis høyere utdanning består. De er helt avgjørende for å sikre denne muligheten til sosial mobilitet for kommende generasjoner.

Hvilke råd vil du gi til Mo og Jamal?

– Til Mo: Tenk på alt du egentlig har gående for deg, tross alt. Verden er det lite du kan gjøre noe med, men du kan ta tak i deg selv og fullføre det du begynte på. Du har alle forutsetninger for å klare det helt fint.

– Til Jamal: Tenk på hvor sterk du egentlig er. Alt du har klart og holdt ut med. Og ikke vær så redd for å be andre om hjelp. Du trenger den hjelpen.

Hva vil være temaet i din kommende bok?

– Ingen anelse ennå. Mer Stovner, kanskje, kanskje ikke? Mer identitet og utenforskap, kanskje, kanskje ikke? Jeg vet ærlig talt ikke ennå.

*

25. april kl. 19.00 kommer Zeshan Shakar til Deichman Lambertseter for å møte forfatteren Demian Vitanza i en litterær samtale om nettopp oppvekst, identitet, integrering, radikalisering og ekstremisme.

Arrangementet er helt gratis. Velkommen!

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto og bokomslag: Cappelen Damm

Om dansk borgerkrig

Fortellingen er høyst surrealistisk, med snakkende dyr og mennesker som lever endeløse liv. Den er bygget opp av fortellerstemmens tilbakeblikk og minner, avbrutt av passasjer med anekdoter fra samtidsdanmark. Hovedpersonen er 575 år gammel og lever sammen med sin etter hvert meget selvbevisste hund, Geoff.

Også dyrene forteller sine historier på fabelaktig vis i boka. Man må bli med på antakelsen om at dyr blir mer og mer lik mennesker jo lenger vi lever sammen for at deler av boka skal gi mening. Dyrene utvikler følelser som empati, skam og skyld, og aller mest er det utviklingen av selvbevissthet som endrer adferden deres. Her er romanen på sitt mest filosofiske.

Kaspar Colling Nielsen har skrevet en pessimistisk fortelling om samtiden og framtiden. Den er blitt kalt samfunnskritisk, og dette finner vi igjen både i forklaringen på hvorfor borgerkrigen bryter ut, og i forklaringen på hvordan mennesker (og dyr) blir blaserte sjeler av å leve lange liv i overflod. Det er kritikk man kan velge å ta inn over seg som rik, vestlig borger av Skandinavia.

Krigen i Danmark bryter ut som en følge av finanskrisen i Europa, og et økende skille mellom vanlige og velstående folk. Bankene er hovedfienden, som sammen med politikerne har villedet folket ut i økonomisk ruin. Danskene har lånt over evne og blir fanger i sine egne hjem, som ikke lenger lar seg selge. Noen flytter ut på landet, isolerer seg i fraflyttede gårder og forsøker å leve utenfor samfunnet, samtidig som København brenner. Romanens hovedperson lever et dobbeltliv hvor han kjemper i krigen, men er i all hemmelighet styrtrik og kan derfor når som helst trekke seg ut av elendigheten. Han kjemper på de fattiges side, samtidig som han forsvarer sin egen rett til overflod og mulighet til å unnslippe når kampene blir for ille. Dette kan han ikke fortelle kjæresten eller vennene, som hater og dreper rikfolk i rettferdighetens navn. Han forblir grunnleggende ensom gjennom hele fortellingen.

Etter krigen blir hovedpersonen en del av et slag superutviklet stamcelleprogram som muliggjør evig liv. Bare noen få utvalgte og høytstående mennesker deltar i det moralsk tvilsomme programmet. De har sannsynligvis betalt seg inn, og kan dermed også betale inn sine kjære. Vår hovedperson tok med seg bikkja, bokas viktigste bikarakter.

En original superstjerne

Mottakelsen av boka har vært enestående. «Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur», skriver Sindre Hovdenakk i VG.  Forfatteren har dessuten fått stjernestatus i hjemlandet. Hvorfor? Jeg tror det først og fremst handler om originalitet. Dette er en uventet samtidsroman som blander sammen det høylitterære og det samfunnskritiske, med det fabelaktige, sentimentale og absurde. Det genierklærte balanserer ofte på grensen mot det banale, etter min erfaring. Det er så bra at det nesten er dårlig. Og av og til er denne fortellingen banal. Særlig i hvordan dyrene blir fremstilt som uutviklede sjeler som både kan lære seg å snakke og å ta selvmord. Men boka røsker tak i deg og utfordrer deg til å tenke: Er dette bra? Er dette seriøst? Vi har helt tydelig å gjøre med en forfatter som driter litt i hva som er høylitterært innafor, og det er ganske uimotståelig i en bokhverdag der mye av samtidslitteraturen velger å legge seg så tett innpå virkeligheten som mulig. Kudos til den som bringer fantasi og samtidslitteratur litt nærmere hverandre igjen, spør du meg.

Det er så bra at det nesten er dårlig.

Nå har jo dystopien som sjanger fått stor medfart de siste årene, nettopp for å bringe den litt slappe samtiden sammen med den fryktinngytende framtiden. Vi lider vel kanskje litt av både samtidsapati og fremtidsangst i Skandinavia for tiden. Vi er redde for global klimakatastrofe, men vi orker ikke å kildesortere hele tida. Vi frykter økonomisk krise, men vi ønsker oss flere ting. Dermed opprettholder vi det systemet vi drømmer om å bryte ned. Colling Nielsen tar dette på kornet. Hovedpersonen hans kjemper en krig som i drømme. Han kan når som helst klype seg i armen og våkne i silkelaken på den andre siden av byen. På samme måte kjemper vi andre en slags kamp mot det vi vil ha mer av. Romanen peker i den retningen uten å moraliserende eller velmenende, og det er deilig. Forfatteren har likevel sagt at boka bør leses som et varsel. Det kan så være, men han gir oss ingen oppmuntrende løsninger å støtte oss på. Selv om mange av anekdotene i boka er preget av humor, så er det morsomste også det mørkeste. Vi er altså problemet, men vi er ikke nødvendigvis løsningen. Når dyrene blir selvbevisste, blir de så deprimerte at de tar livet av seg. Å innse et problem er ikke det samme som å løse det.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boka. Ikke fordi den er den beste boka jeg har lest, men mest fordi jeg faktisk aldri har lest noe lignende.

Tekst: Thor Arne Sæterholen / Foto: Forlaget Press, Pax Forlag, SolumBokvennen / Omslag: Forlaget Press, SolumBokvennen

I år skal jeg delta som publikummer på Norsk litteraturfestival som går av stabelen på Lillehammer 29. mai til 3. juni. Da jeg fikk se at årets program blant annet legger stor vekt på japansk litteratur, slo det meg med en viss skam at jeg knapt hadde lest en roman fra Japan. Ikke engang Haruki Murakami. Dermed bestemte jeg meg for å lese i hvert fall én japansk roman i forkant av festivalen. Den boka ga såpass mersmak at jeg nå har lest én bok av hver av de seks japanske forfatterne som kommer til Lillehammer i år, alle oversatt til norsk.

Kvinnekroppen i Japan

Den tittelen jeg kanskje av åpenbare grunner var mest nysgjerrig på var Pupper og egg av Mieko Kawakami (f. 1976). Kawakami har en fortid som popsanger, men debuterte som forfatter i 2006 før hun fikk sitt gjennombrudd med denne romanen i 2008. Skjønt roman? Teksten klokker inn på rundt 100 sider og kan like gjerne leses som en lang novelle. I oversetter Magne Tørrings gode og informative etterord blir jeg opplyst om at denne typen mellomlang tekst er helt vanlig i Japan, og at dette igjen har en sammenheng med at litterære tekster ofte først trykkes i tidsskrifter før de blir utgitt i bokform – da kan de ikke være for lange.

Pupper og egg er lett og nesten naivistisk i formen, men det blir fort tydelig at dette er en smart tekst med flere og dypere lag. Og ja, den handler om pupper. Og egg – men antagelig på en annen måte enn det man hadde sett for seg. Et sentralt motiv er hva det faktisk vil si å ha en kropp, eller følelsen av å være innesperret i en, i dette tilfellet, kvinnekropp. Kroppen som subjekt. Kroppen som objekt. Det handler ikke minst om menneskelige relasjoner. Boka er morsom, trist, tankevekkende, og en fryd å lese. Annerledes, ja, men også gjenkjennelig. Akkurat dette har for meg vært den største gleden ved å oppdage et annet lands litteratur; den helt særegne stemningen, smaken, kulturen, men også opplevelsen av at det fortsatt kan handle om meg, om oss, om allmenne menneskelige problemer.

Forfriskende letthet

Oppildnet av suksessen med Pupper og egg kastet jeg meg raskt over neste bok, Kunsten å bli glad i seg selv, av Yukiko Motoya (f. 1979) og oversatt av Magne Tørring, uten å la meg skremme av den «selvhjelpsbok-fra-åttitallet»-aktige tittelen. Igjen blir jeg møtt av denne forfriskende lettheten i teksten, samtidig som den rommer mengder av menneskelig innsikt. Kunsten å bli glad i seg selv er smart bygget opp. Vi møter den kvinnelige hovedpersonen med det norskklingende navnet Linde i ganske frittstående novellelignende kapitler som gjenspeiler hennes ulike livsfaser. I første kapittel er hun 16 år, i andre kapittel er hun 28, i tredje 34 osv. fram til hun er 67. Vi følger henne gjennom pubertet, ekteskap, skilsmisse og begynnende alderdom, og de ulike historiene er i seg selv så gode at vi i løpet av rundt 160 sider føler vi er kommet tett på et helt liv. Dyktig gjort, altså.

Lite undertekst

Etter dette begynte forventningene mine å stige. Bok nummer tre ble den mye omtalte Merkelig vær i Tokyo, av Hiromi Kawakami (f. 1958), en langt mer merittert forfatter med over tredve bøker bak seg. Merkelig vær i Tokyo har gått sin seiersgang over store deler av verden, og blitt oversatt til en rekke språk. Her møter vi to ensomme, litt skeive og forhutlede karakterer som blir kjent med hverandre på bar. Sakte men sikkert blir de viktige i hverandres liv. Språket er enkelt og greit også i denne boka, men her er det lite undertekst å hente. Det blir for tydelig at teksten forventer at jeg som leser skal synes disse karakterene er rare og sjarmerende; at jeg skal bli glad i dem. For meg blir dette påtrengende feelgood-litteratur og lite troverdig, men jeg er åpenbart i mindretall her. Det er godt mulig det ender med kjærlighet, at våre to venner får hverandre mot slutten av boka, men etter førti sider hadde jeg dessverre fått mer enn nok. Også denne boken er oversatt av stødige Magne Tørring.

Intellektuell

Yoko Tawada (f. 1960) er av den mer intellektuelle sorten. Hun har skrevet romaner, men det som er oversatt til norsk har enten vært dikt eller kortere prosa. Jeg har lest boka Talisman ; Forvandlinger, som egentlig er to bøker utgitt samlet på norsk, og de er faktisk oversatt fra tysk av Arild Vange. Tawada er nemlig en tospråklig forfatter som har vært bosatt i Tyskland siden åttitallet. Talisman ; Forvandlinger er gitt ut som skjønnlitterær prosa, men jeg synes disse tekstene snarere minner om essays eller poetikk. Her er det mange interessante refleksjoner rundt nettopp dette å være tospråklig, de ulike språkenes forskjellige kvaliteter, ord som ikke kan oversettes, samt mange andre tanker rundt kultur, litteratur og språk. Interessant og velskrevet. Jeg har veldig lyst til å få lest en roman av henne i tillegg. Deichman har forøvrig bestilt flere bøker av disse forfatterne oversatt til engelsk, titler som ikke finnes på norsk.

I overkant sentimental

Neste bok ut var Katten av Takashi Hiraide (f. 1950) og oversatt av Ika Kaminka, den eldste forfatteren i dette utvalget, og eneste hane i kurven. Katten har i likhet med Merkelig vær i Tokyo blitt en internasjonal bestselger, og det er ikke fritt for at jeg denne gangen gikk til lesningen med en viss angstfylt forventning om nok en kjip feelgood-opplevelse. Slik ble det heldigvis ikke. Romanen kan nok trygt plasseres innenfor det «lettere» sjiktet, men jeg opplevde den som varere, mer smak- og stemningsfull enn Merkelig vær … Nå skal det dessuten sies at jeg som katteelsker er et lett bytte for en fortelling om et barnløst par som plutselig får en liten katt inn i livet og leiligheten sin, og som blir nært og inderlig knyttet til den. Tja. Katten er nok i overkant sentimental, og ingen favoritt i bunken. Likevel.

Kropp og sanselighet

Siste bok ut har imidlertid ikke et snev av feelgood, heldigvis. Hiromi Ito (f. 1955) har i en årrekke vært en av Japans viktigste samtidspoeter. Hun skriver ganske muntlige, ofte fortellende dikt. Og i likhet med Mieko Kawakami har hun mye kropp og sanselighet i litteraturen sin, og slett ikke av det behagelige slaget. Det finnes et større utvalg av hennes dikt på norsk under tittelen Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, og den tittelen er forsåvidt dekkende for det Ito skriver om. Det gjelder også for langdiktet Eg er Anjuhimeko, som jeg leste. Dette diktet er nærmest en fabel eller et eventyr om ei tre år gammel jente, Anjuhimeko, som blir gravd ned i sanden som spebarn fordi faren ikke tåler synet av henne. Dette er starten på en unik fortelling om svik, fortvilelse, vold og hensynsløshet, men også om en livsvilje og kjærlighet som overvinner alt! Og overraskende nok får jeg sterke asossiasjoner til Jon Fosses prosa her. Det er en musikalitet og rytme som ligner, godt hjulpet av Ika Kaminkas flotte gjendiktning til nynorsk. Eg er Anjuhimeko ligner likevel ikke noe annet jeg har lest. En gripende, mystisk tekst.

Enten du nå har blitt en smule nysgjerrig på hva som rører seg i den japanske litteraturen for tida, eller ikke, har du muligheten til å være med på en japansk festaften her på Deichman hovedbiblioteket førstkommende torsdag 26. april etter stengetid kl. 19.00. Da blir det japansk musikk, bar og ikke minst et unikt møte med blant annet oversetterne Ika Kaminka og Magne Tørring som gjør en uvurderlig innsats for å gjøre japansk samtidslitteratur kjent i Norge.

Tekst: Katrine Judit Urke / Forfatterportrett: Håkon Borg / Foto av hyller: Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin tredje bok, novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden. Det er en ekstrem bragd i seg selv, men særlig stort gjort er det når forfatteren er født helt på tampen av 1980-tallet. Velkommen inn i kollektiv-rommet til Koritzinsky der vi kan beskue bøker i hyller og enda mer på et bord, et bokbord, har jeg valgt å kalle det.

– Her ser vi altså en klassisk svart hylle med ganske lange mellomrom mellom hylleplatene. Kan du fortelle litt om selve hylla: Hvilket rom står den i og hvor har du kjøpt den?

Hylla står på rommet mitt (et uttrykk som gir meg følelsen av å være fjorten igjen) – jeg bor nemlig i kollektiv. Jeg kjøpte hylla på IKEA. Egentlig hadde jeg lyst på en litt høyere sak med flere plater, men den var utsolgt, og siden jeg verken har lappen eller bil, men hadde fått en venn til å kjøre meg ut til Slependen akkurat den dagen, tok jeg til takke med den første og beste.

– Og så til rosinen i pølsa eller elefanten i rommet: Du har altså et bord med bøker. Kjøpte du bordet for å bruke det til bøker? Kan det anbefales, å ha et bok-bord?

Haha, nei. Da jeg flyttet inn i kollektivet for to år siden, fikk jeg raskt beskjed om at jeg snart måtte flytte ut igjen fordi et boligfirma hadde kjøpt opp gården og skulle pusse den opp. Ergo tenkte jeg at det var smart å ha færrest mulig møbler for å gjøre prosessen mindre strevsom. Dermed kjøpte jeg bare én bokhylle, samtidig som boksamlingen selvfølgelig har økt i volum. Bordet på bildet sto igjen da en medkollektivbeboer flyttet ut, og jeg tusket det til meg og har ikke sett meg tilbake siden.

– Fortsetter bokbord-ordningen bortover på enda et bord, eller ser jeg feil? Går det kun i åndelig føde hos deg, eller har du bord som du få brukt når du skal spise også?

Nei, den slutter her. På bordet ved siden av står det en lysestake og en plante. Jeg har heldigvis vett på å spise, men det gjør jeg enten i senga eller i stua.

– Her har vi litt gammelt, litt nytt. Noen moderne klassikere. Ingen norske forfattere. Stort sett europeere. Er dette bunken din med favoritter, eller er det noen spesiell du ønsker å vise fram til Litteraturbloggens lesere?

De siste ukene har flere spurt meg om hvilke bøker eller forfattere som inspirerer meg. For hver av de tre bøkene jeg har skrevet, har det stått kanskje ti bøker rundt og gitt meg hjelp. Da jeg skrev Jeg har ennå ikke sett verden, var bøkene på bildet blant de viktigste. Ikke Lettiparken, da, for den kom ut i fjor høst, men Sommerhus, senere og Alice av samme forfatter.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Agnete Brun / Bokomslag: Samlaget

Drømmehuset ligger i strøket der de allerede bor. Det bør helst gå for bare litt over prisantydning, og selv da vil de ikke ha råd til å pusse opp på lenge. Legg til at Hanne og Andreas er senere ute med barn og huskjøp enn sine jevnaldrende, og det er duket for desperasjon. Kanskje kunne de klart seg med den leiligheten de har, hvis de bare var litt ryddigere av seg? Det tenker iallfall jeg, da.

«Ho kom heilt bakpå med middagen på grunn av all ryddinga. Ho hadde tenkt å diske opp med andebryst med appelsinsaus men måtte bestille sushi-take-away i staden, køyrd på døra. Ho var heilt utsliten då gjestene kom.»

Sånn er det å bo trangt, men Andreas og Hanne er av typen som ville måttet rydde dobbelt så mye i et større hus. Dette reflekterer de overhodet ikke over, og dette er bare én av flere ting de tar nokså lett på. Det viser seg etter hvert å være urovekkende sider ved dette huset som jeg tenker at et par i 40-årene burde hatt et skarpere blikk for. På den annen side er det lett å la seg rive med når man står overfor store valg, og dømmekraften til paret blir kanskje også noe svekket av at det går med adskillige flasker vin i prosessen. Eikemo har et satirisk blikk på meglerbransjen og på personene sine, men når det kommer til stykket, er det mer mørkt og klaustrofobisk enn morsomt.

Verdivurdering eller vurdering av verdier?

Marit Eikemo skriver gjenkjennelig og ubehagelig om familieliv og klisjéfylte drømmer. Dagens mer eller mindre selvpålagte krav fører til en følelse av utilstrekkelighet hos Hanne.

Megleren som kommer for å verdivurdere leiligheten, snakker om hvor viktig det er å gi verdiene videre til barna: «Mange trur at dei kan kjøpe seg eit hus, pusse det opp til dei har fått det som dei vil ha det, og så kan dei slappe av. Men då tar dei feil! Viss du på eit tidspunkt skulle føle at huset ditt er ferdig, at det ikkje er meir å gjere med det, bør du vurdere å flytte ut og kjøpe deg eit nytt. Elles vil tida og store verdiar gå frå deg. […] – In the end, seier ho med autoritet, – skal vi alle selje!»

Eikemo har et satirisk blikk på meglerbransjen og på personene sine, men når det kommer til stykket, er det mer mørkt og klaustrofobisk enn morsomt.

Et av kronargumentene for å kjøpe huset er at ungene skal få en fin oppvekst og hvert sitt rom. Huset representerer en verdi som kan gis videre til barna, men hvis anskaffelsen strekker familieøkonomien til bristepunktet, spørs det om oppveksten blir så fin? Dette er ikke noe tema for Hanne, som er villig til det meste for å bli huseier, til og med nesten tigge svigerforeldrene om penger. Hun kan godt nedverdige seg for å nå et mål der framme. Andreas er derimot stolt og korttenkt. Han sier opp jobben øyeblikkelig en gang han føler seg behandlet under sin verdighet, slik at Hanne må forsørge dem begge i en periode. Livet handler om verdier, kortsiktige som langsiktige, og jeg synes Eikemo lykkes svært godt i å sette verdiene opp mot hverandre på flere plan i Gratis og uforpliktande verdivurdering.

Husporno

Det er strevsomt å hele tiden drømme om gresset, som er like lysegrønt som bokomslaget, på den andre siden av hagegjerdet. Hanne ser for seg at hun skal komme med vafler og saft til ungene som leker i hagen en sommerdag, men forsømmer den bakhagen hun faktisk allerede har.

Hanne drømmer om huset døgnet rundt, men etter hvert forstår vi at det egentlig er ganske mye som bør gjøres med det for at det skal bli slik som de vil ha det. Andreas er mest opptatt av hva de har, mens Hanne er mest opptatt av hva de kan få, med litt planlegging. Kanskje koker det hele ned til soverommene? Hun mener at soverommet de har trenger oppussing før de eventuelt skal selge: «Synest du det ser ut som et rom folk vil ha sex i, seier ho.» Langt senere snakker han om alt som må gjøres med drømmehuset: «Er dette eit rom du ser for deg å ha sex i?» spør Andreas, som et ekko.

Løgn og sannhet

Eikemo viser hvordan lysten til å se for seg fremtiden må balanseres med evnen til å leve i øyeblikket. Hanne og Andreas er motpoler i så måte; det er både det som gjør at de trekkes mot hverandre og fra hverandre. Vi får mange tilbakeblikk fra Hanne på samlivet med Andreas. Nesten alle fine minner har også en liten skygge ved seg – og slik er det vel kanskje bare? Også drømmehuset har en bakside. Én ting er at det må pusses opp, men det har også behov for drenering. Det har Hanne og Andreas også, viser det seg.

Det er strevsomt å hele tiden drømme om gresset, som er like lysegrønt som bokomslaget, på den andre siden av hagegjerdet.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», skrev Ibsen i Vildanden. Eikemo er ute i samme ærend, og ettersom budrunden nærmer seg, begynner jeg å tenke på skuespillet Lang dags ferd mot natt av Eugene O’Neill. Det er en spennende ferd som innfrir mer enn den lover innledningsvis: Det er bare å spenne seg fast.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Katrine Judit Urke / Bokomslag: Kagge og Gyldendal

Det er tirsdag kveld og Helene Heger Voldner og Jan Kjærstad tar plass på scenen i skjønnlitteratur-avdelingen på Hovedbiblioteket. De sitter godt plassert i godstoler foran «peisen», men når Kjærstad ser stolene til oss på fremste rad, ber han faktisk om å få bytte. Så om noen skulle se på bildet over her og tenke at Kjærstad ikke sitter så godt, så kan vi altså informere om at han har valgt det sjøl.

Romanen Berge som kom ut i 2017 er Kjærstads største suksess hittil. Boka er mørk og politisk og så spennende at den passer like godt til lesere som er glad i krim som i de som helst leser romaner.

Hvor er det Kjærstad finner inspirasjonen fra? Biblioteket vil fremover invitere populære forfattere til å fortelle om sine favoritter. For du har kanskje lest Berge og er i villrede om hva du skal lese nå? Eller lurer du på hva du skal lese mens du står i den lange ventelisten for å få låne boka?

Kjærstad har valgt tre favoritter som kan forklare noe av bakgrunnen til suksessen. Det er bare å lene seg tilbake og bli matet av litteraturen som i kveld er:
– Mørkets hjerte av Joseph Conrad
– Vekten av Don DeLillo
– Nattskog av Djuna Barnes

Første bok ut er Mørkets hjerte. Helene forteller at hun velger å lese bøkene på norsk; det er viktig å støtte oversetterne! Utgaven hun har funnet fram er oversatt av Bjørg Hawthorn. Og den inneholder faktisk et etterord av selveste Jan Kjærstad. Så hans forhold til boka er dypt; han forteller at han har lest den åtte-ni ganger og den blir dypere og dypere. Fra Mørkets hjerte er det mye dette med «bestrebelsen etter å finne noe som er tapt» han oppgir som inspirasjon. Flere av Kjærstads karakterer opplever noe av det samme som Conrads Marlow som leiter etter Kurtz.

Det går ikke an å ‘pitche’ «Nattskog».

Mange mener Don DeLillo skreiv om 11. september lenger før 11. september 2001. På litt samme måte har Jan Kjærstad skrevet om 22. juli, men med handling plassert noen år før. Eller som forlaget skriver: «Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.»

Don DeLillo-boka Kjærstad har tatt med seg denne mandagskvelden er derimot ikke en av disse tekstene. Men Vekten er også en politisk roman og handler om drapet på John F. Kennedy. Kjærstad forteller en personlig historie knyttet til Vekten: Da han var ung gikk han med «No heroes»-button, men han hadde likevel én helt: Gordon Hølmebakk som var redaktør i Gyldendal. Det var han som ga ham boka, et anmeldereksemplar på engelsk, før boka ble utgitt (både på engelsk og på norsk i Knut Johansens oversettelse). Og Kjærstad ble frelst: Ifølge ham er DeLillo en helt klar nobelpriskandidat og Vekten er selve definisjonen på en samtids- eller samfunnsroman. Men nå mener dessverre DeLillo at terroristene har tatt over for forfatterne.

Vi får et bonus-boktips her: «Hvis dere har god tid, les alle Kolon-bøkene»! Gordon Hølmebakk var redaktør for Kolon-serien, en serie Gyldendal ga ut som inneholder, ifølge Kjærstad, alle de beste bøkene som finnes.

Da han var ung gikk han med «No heroes»-button, men han hadde likevel én helt: Gordon Hølmebakk som var redaktør i Gyldendal.

Siste bok ut er Djuna Barnes’ Nattskog som er Kjærstads inspirasjonskilde for stemning. «Det går ikke an å ‘pitche’ Nattskog», sier han. Det er ment som et kompliment. Her er det et «møte med atmosfære» mer enn handling og Kjærstad forteller at boka var en direkte inspirasjon for partiet om dommeren i Berge. Nattskog er oversatt til norsk av Ingebjørg Nesheim.

Det åpnes for spørsmål fra publikum, og her tror jeg vi alle får hjelp til å samle noen tråder: Det blir foreslått at karakterene i Berge er plukka fra Joseph Conrad, handlinga er tatt fra Don DeLillo og stemningen er henta fra Djuna Barnes. «Bra pitch», svarer Kjærstad.

Det som går igjen i disse fire bøkene, Berge, Mørkets hjerte, Vekten og Nattskog, er mørket og ondskapen. Kjærstad er redd for at forfatterne skal slutte å skrive om viktige temaer, at vi er tilbake til der vi var før 22. juli, men han har heldigvis en løsning:

Kjærstad: «Vi er på god vei til å gjenopprette boblen.»
Helene: «Hva skal vi gjøre med det?»
Kjærstad: «Skrive enda bedre romaner.»

Tekst: Jorun Irene Husdal / Foto: Adriana Bianchedi / Bokomslag: SolumBokvennen

Eduardo Halfon, født 1971, er en guatemalansk forfatter, utdannet ingeniør, som jobber som litteraturprofessor på Universidad Francisco Marroquín i Guatemala City. Boka han har skrevet, Den polske bokseren, handler om Eduardo Halfon, en guatemalansk forfatter, utdannet ingeniør, som jobber som litteraturprofessor.

Handlingen går rett inn i hverdagen til litteraturprofessor Halfon og klassen hans med ganske umotiverte og privilegerte ungdommer fra middelklassen, som han underviser uten særlig glede. Men blant disse er det én perle som skinner med en helt egen styrke: Juan Kalel, en ung mann som får studere takket være et stipend. Han tilhører en av flere guatemalanske minoritetsgrupper. Der de andre studentene fremstilles som late og blaserte, er han derimot en klok og ydmyk fyr, og dessuten en ekte poet, og det er noe ved ham som fanger Halfons interesse. Når han brått slutter på universitetet, setter Halfon seg i bilen og kjører ut til slummen for å finne ham og få en forklaring. Forholdet mellom ham og Juan er kanskje den eneste tilnærmet røde tråden som følger gjennom boka: Halfons romantisering av utenforskapet. Det er nemlig bare ute i marginene at han finner det han opplever som autentisk. Selv er romanfiguren Halfon åpenbart en del av middelklassen, og selv om han prøver å fremstille seg som belest og beleven, utspiller det seg til tider en litt dårlig skjult klasseforakt. Han har liksom denne trangen til å være radikal og gi litt ekstra faen i møte med sine likemenn. Det hadde vært interessant om han i større grad hadde problematisert denne spenningen man kan forestille seg at oppstår mellom tilhørighet og avstand, men det oppleves mest tablåaktig.

Setter seg selv i et flatterende lys

På smussomslaget er Den polske bokseren omtalt som roman, så det må man bare gå ut ifra, selv om virkelighetens Halfon er til forveksling lik romanens Halfon. Ikke at det er så spesielt å ta fra eget liv, eller bruke sitt eget navn i prosaen, verken i samtiden eller historisk. Men der forfattere som Knausgård maler frem ganske komplekse bilder av romanpersonaen sin, kan det nesten virke som om Halfon i stedet benytter anledningen til å sette seg selv i et påfallende flatterende lys. Han iscenesetter romanfiguren Halfon som en særlig kultivert type, blant annet ved hjelp av en endeløs rekke akademiske og «korrekte» kulturreferanser, få av dem egentlig opplysende eller utdypende. Det oppleves til tider som en slags snikskryt, og det kan godt være at noe her har blitt «lost in translation», kanskje en ironi jeg ikke klarer fange opp. Men for meg oppleves det litt flaut, som om et vaklende selvbilde må holdes skjult under kule klær og smarte referanser, og man kan lure på hvem det er han skriver frem denne romanfiguren for.

Det er mulig at jeg misforstår helt, at brodden i den søramerikanske intelligensians sjargong går meg over hodet, men setninger som «Jeg likte godt hånden hennes og vet ikke hvorfor den fikk meg til å tenke på et vers fra et dikt av E.E. Cummings som Woody Allen siterer i en av filmene han har lagd om utroskap.» Eller: «Vi tok en øl til og snakket om ungdommens dekadanse, om grever som murer motstanderne sine inne, om teorien om superstrenger (…), om oralsex i den tibetanske tantrismen og om oralsex i en av Cortázars noveller.» Eller: «(…) mens jeg snakket om ett eller annet som hadde å gjøre med en tiger hos Dario Fo som jeg hadde likt (…)», får det til å vri seg litt i meg. Det virker krampaktig og pretensiøst, mer enn faktisk kult og smart.

Mangler sammenheng

Den polske bokseren oppleves ikke som en sammenhengende roman, så mye som en slags tilfeldig samling tekster. At romanen betegnes som «episodisk» gjør den egentlig ingen tjenester, for kapitlene er sprikende, og gir ikke så stor mening i en større sammenheng. «Episodene» hører liksom ikke helt sammen. Tittelen henviser til en, faktisk ganske rørende, historie om bestefaren. Over et par glass whisky forteller han det voksne barnebarnet sitt om den egentlige historien bak tallrekken på underarmen, som ikke er et telefonnummer som Halfon alltid har trodd, men et fangenummer. Bestefaren var i Auschwitz, men kom fra det i live takket være en polsk bokser. For øvrig er bestefaren bare omtalt et fåtall ganger og historien om Auschwitz får ingen tydelige etterspill og står litt isolert i forhold til resten av teksten. Tittelen på boka virker sånn sett noe vilkårlig. 

Hennes viktigste funksjoner  virker å være det å ligge med Halfon, og å tegne bilder av orgasmene sine mens de «sitter friskt i vaginaminnet».

Jeg sliter også med den kvinnelige bi-figuren, Lía, et underlig, og tidvis endimensjonalt vesen. Jeg opplever henne som en i overkant sensuell affære, som i hovedsak blir manifestert gjennom sin sanselighet. Hennes viktigste funksjoner  virker å være det å ligge med Halfon, og å tegne bilder av orgasmene sine mens de «sitter friskt i vaginaminnet». Det kan for eksempel tegnes ut «som en strek som så ut som et fjell eller en fjellkjede med ulike høyder og bredder. Noen ganger var fjellplatået kort, noen ganger var det rundt, noen ganger strakte det seg horisontalt i det som kunne utgjøre flere kilometer. Noen steder sprang det frem små fossefall, nesten alltid (men ikke alltid) fra krateret.»  Det er ikke måte på, altså!

At en romanfigur har en seksuell dimensjon er selvfølgelig ikke problematisk i seg selv, tvert imot, men hun er liksom ikke så mye mer. Som kvinne selv, kan jeg ikke hjelpe at det irriterer litt ekstra. Om ikke annet er hun nesten like god som Halfon på å lire av seg smarte henvisninger til døde kunstnere.

Noen av mine største litteraturhelter er helt ufyselige.

Interessant pianist

Men når romanfiguren Halfon blir kjent med Milan Rakić, en klassisk utdannet pianist fra Serbia, som mer enn noe annet ønsker å hengi seg til bruset i sigøynerblodet fra farssiden, så begynner det å bli litt interessant. Når pianisten reiser videre, får Halfon nemlig en mengde postkort av ham, fra alle tenkelige og utenkelige destinasjoner i USA og Europa. Disse er nedskrevet med noen perler av sporadiske sigøynermyter og -historier. Når postkortstrømmen opphører, tar faktisk Halfon turen til Serbia for å prøve å spore ham opp. Dette er det lengste kapitlet, og her glemmer han nok seg selv litt. Det er som om han svekkes noe i møte med en verden han ikke uten videre håndterer med bare å være sitt sedvanlige kule og kultiverte seg. Når han reiser ut til slummen for å finne studenten Juan, er det med de samme drivkreftene, men med en viss kontroll. Turen inn i et ukjent Serbia er derimot tidvis absurd og karnevalisk. Og selv om det ikke skrives med rene ord, så virker det på meg som at hans naivitet, idet han søker seg ut i marginene han svermer sånn for, gjør at han blir brukt og utnyttet av et allerede brukt og utnyttet sigøynerfolk. Og de virker ikke det minste interessert i å hjelpe ham med å finne en serbisk pianospiller. Om Halfon har noen utvikling i løpet av boka, er den å finne her: For det er nettopp når han begynner å vakle i møte med omgivelsene at han er iferd med å fremstå som et langt mer sammensatt menneske enn han gjør tidligere i boka. Om enn litt for lite litt for sent.

Men i det store og hele fremstår Den polske bokseren dessverre som et noe slepphendt og lite gjennomført verk. Store deler av narrativet henger ikke på grep, og romanfiguren Halfon er vanskelig å like. Det siste trenger ikke å ha noen stor betydning for øvrig: Noen av mine største litteraturhelter er helt ufyselige. Men de reflekterer gjerne noe utover seg selv – noe sårt og desperat, noe humoristisk eller provoserende. Halfon får meg ikke til å le, han provoserer meg heller ikke, men han irriterer meg en hel del.

Og selv om det ikke skrives med rene ord, så virker det på meg som at hans naivitet, idet han søker seg ut i marginene han svermer sånn for, gjør at han blir brukt og utnyttet av et allerede brukt og utnyttet sigøynerfolk.

Så hvorfor ta seg bryet med å oversette en middelmådig roman til norsk? Det har jeg tenkt en hel del på. Og forstå meg rett, jeg tror ikke Halfon er en spesielt dårlig forfatter, og rent språklig er han tidvis veldig god. Imidlertid har den norske oversettelsen en god del skrivefeil. Mange nok til at det blir påfallende. Og da jeg søkte opp biografiske opplysninger, leste jeg i forbifarten at det skulle fire forfattere til for å gjøre den engelske oversettelsen, så det er jo mulig at noe faktisk er tapt i oversettelsen.

Men det forandrer ikke det faktum at mitt totalinntrykk er ganske skuffende, og jeg var fristet til å forkaste boka etter første kapittel. For debutanten Eduardo Halfon sin del, håper jeg han tør å slippe fasaden mer i fremtiden. Postkortene og turen til Serbia og er nesten bok nok i seg selv, og hadde tittelen vært Den serbiske sigøynerpianisten, tror jeg kanskje jeg hadde likt den bedre, for det er der jeg tror kimen til en riktig fin historie ligger.

Tekst: Thor Arne Sæterholen, Marte Storbråten Ytterbøe / Omslag: Tiden Norsk Forlag, Gyldendal Norsk Forlag, Aschehoug Forlag, Pax Forlag, Forlaget Oktober, Samlaget / Foto: Frank Michaelsen

Tror du at du du har lest alt av rare bøker, men har gått glipp av «Mnem»? La deg forføre av Simon Stranger!

Denne romanen er underlig, original og storslått.

Sitat fra boken:
«Du åpner øynene for første gang og lar lyset sive inn gjennom pupillene og synsnervene og avtegne det slørete bildet som rommet utgjør, og det er først mange år senere at du skal innse denne enkle kjennskjerningen: at det ikke er du som ser ut på verden, men at det er verden som siver inn i deg.»

Bestill den her:  Simon Stranger: «Mnem»

 

 

 

 

Hvis du liker å bli utfordret og kanskje føle litt ubehag anbefales den lille novellesamlingen «Largo» på sitt sterkeste.

Denne novellesamlingen er ekkel, tankevekkende og fascinerende.

Sitat fra boken:
«Han satt og kjente i tankene hvordan det er å drive en hesjestaur ner i marka. Løfte den, sikte, drive den ner med et jupp; bende hullet ut, men ikke for meget, løfte stauren på nytt, sikte peise den loddrett ner i mulden. En staur skal stå så den ikke lar seg rugge. Det er en kunst.»

Bestill den her: Agnar Mykle: «Largo»

 

 

 

Hvis du liker gode og velkomponerte noveller må du bare kaste deg over Merethe Lindstrøm.

Denne boken er kvalmende, uforutsigbar og urovekkende.

Sitat fra boken:
«Barnet på skuldrene hans, foruroligende høyt oppe, en silhuett mot himmelen, et vakkert monster, et fabeldyr, eller en gud ridende på et menneske.»

Bestill den her: Merethe Lindstrøm: «Arkitekt»

 

 

 

Hvordan var det egentlig å være husmor på 50-tallet? Eva Ramm er muligens en glemt forfatter, men denne boken bør definitivt ikke glemmes!

Denne boken er morsom, lettlest og en feministfavoritt.

Sitat fra boken:
«Vi husmødre har en rekke sunne prinsipper å arbeide efter, som for eksempel: «La ingen gjøre noe oftere enn deg», og «Gjør alt mulig like godt og helst litt bedre enn naboen», og da kan det ikke bli noen slendrian.»

Bestill den her: Eva Ramm: «Med støv på hjernen»

 

 

 

 

Gått opp for gode true crime-bøker? Gjør et dypdykk i Torgersen-saken!

Denne boken er deprimerende, opplysende og gripende.

Sitat fra boken:
«Dette er den alvorligste straffesak vi har hatt i landet etter krigen.»

Bestill den her: Jens Bjørneboe: «Tilfellet Torgersen»

 

 

 

 

Ørstavik skriver så presist og inderlig at det er umulig å ikke like. Les den hvis du er interessert i mellommenneskelige relasjoner, eller rett slett bare fordi liker skikkelig godt språk.

Denne boken er nydelig, vond og skummel.

Sitat fra boken:
«Jeg prøver å åpne munnen, men det er som om tungen er for stor, tungen har hovnet opp, jeg tenker at det er som å ha en omvendt pikk i munnen, et stort og svulmende organ som henger fast inni meg.»

Bestill den her: Hanne Ørstavik: «Like sant som jeg er virkelig»

 

 

 

 

Det er få familier som er like fascinerende som den siste russiske tsarfamilien. Livlegen er en spennende og gripende fortelling fra fordums tider!

Denne boken er opplysende, spennende og trist.

Sitat fra boken:
«- Vis oss den blodige!»

Bestill den her: Tor Bomann-Larsen: «Livlegen»

 

 

Hva skjer når andre husker annerledes enn deg og gjerne vil pynte på din pynting?

Denne boken er fornøyelig, oppfinnsom og 80-talls-gøy.

Sitat fra boken:
«- Ottar! Hun skriver at du mishandlet henne da hun var liten. Er det noe du kan leve med?»

Bestill den her: Selma Lønning Aarø: «En rekke avbrutte forsøk»

 

Fan av Jon Fosse på teaterscenen? Prøv han i romanform, da vel!

Denne boken er rytmisk, oppslukende og angstfylt.

Sitat fra boken:
«Eg skal skrive, skrive og der, der sit han på flybussen og han er på veg inn mot sentrum og han tenkjer at no må han sjå kva klokka er.»

Bestill den her: Jon Fosse: «Bly og vatn» 

 

 

 

 

Interessert i den unge kvinnen som litterær karakter? Om ensomhet og seksualitet? Kast deg ut i Mona Høvrings univers!

Denne boken er lettlest, erotisk og dyp.

Sitat fra boken:
«De siste dagene hadde jeg vandra omkring i ei drømmeaktig tåke. Jeg visste ikke om det var forelskelse eller bare anspenthet, man tar som regel feil av slike størrelser.»

Bestill den her: Mona Høvring: «Noe som hjelper»

 

 

 

 

En økonomisk konkurs er kanskje ikke så ille? For Tom Reber er det en siste sjanse til å se hva som egentlig betyr noe i livet.

Denne boken er gåtefull, spennende og annerledes.

Sitat fra boken:
«Han var ikke vant til å snakke til andre om noe som helst. Det medførte at han oppfattet og tolket sin familie og sine venner ved å tyde hva de gjorde. I årenes løp hadde han kommet til at det også var det mest pålitelige.»

Bestill den her: Øystein Lønn: «Tom Rebers siste retrett»

 

 

Skal man egentlig nekte seg noe bare fordi det er ansett som umoralsk? Eller bør kanskje ikke begjæret styre? Anbefales hvis du liker tankevekkende og erotiske romaner.

Denne boken er sensuell, tankevekkende og irriterende.

Sitat fra boken:
«Hendende hans glir ned og legger seg helt lett på hoftene mine. Jeg tror ikke jeg har planer om å tenke.»

Bestill den her: Anne Oterholm: «Tilfeldigvis begjær»

 

 

Føler du deg ensom i sorgen? Les Per Petterson og finn trøst i litteraturen.

Denne boken er røff, humoristisk og sorgtung.

Sitat fra boken:
«Det er mørkt inne, men ute er det lyst. Det er morgen, det er sol mot nakken, men jeg tør ikke snu meg.»

Bestill den her: Per Petterson: «I kjølvannet»

 

 

Hva skjer når en hele tiden skal jakte etter det perfekte? Med denne romanen kommenterer Tonje Røed vår higen etter en konstant glatt overflate. Blir vi egentlig lykkeligere av det perfekte liv?

Denne boken er lettlest, småirriterende og tankevekkende.

Sitat fra boken:
«Det var perfekt. Det var akkurat slik hun ville ha det. Det var så hun mistet pusten da hun sto på terrassen og så utover alt sammen.»

Bestill den her: Tonje Røed: «Skjønne utsikter»

 

 

For deg som liker tilsynelatende beskjedne romaner hvor dramatikken ulmer bak ordene.

Denne boken er hverdagsnær, lavmælt og intens.

Sitat fra boken:
«Sammenkrøllede kvitteringer, en tom sigarettpakke. Hva var det hun lette etter egentlig? Et brev? Et bevis på at de hadde vært der?»

Bestill den her: Mari Ulset: «Biltur»

 

 

 

 

Poetisk og stille, og aldeles nydelig. Les «Sigd» for en større litt større innsikt i menneskesinnet.

Denne boken er underfundig, tankevekkende og trist.

Sitat fra boken:
«tenk at du lever/ seier eg, ser på han som/ alle stader har vore, som/ alt har sett og alt har gjort»

Bestill den her: Ruth Lillegraven: «Sigd»

 

 

 

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Wera Birgitte Holst

Tina Tsiplakis er en av deltakerne på Hovedbibliotekets arrangement om framtidens bokbransje lørdag 5. mai. Her snakker hun om sine erfaringer som selvstendig bokutgiver.

Fant ikke bok

Det var sønnen Emil som satte henne på sporet av ideen: å lage bok om flyktninger for barn.

-Sønnen min spurte meg: “mamma, hva er en flyktning”, og jeg ville gi et fordomsfritt svar, forklarer Tina Marie Tsiplakis.

De to dro til biblioteket på Furuset for å låne bok for barn om flyktningene, men fant ikke det de var på jakt etter. Dermed måtte Tsiplakis lage boka selv.

Kontaktet “hele Norge”

Men den driftige kvinnen manglet finansiering.

-Enkelte forlag sa nei til boka, innholdet var jo sensitivt, forklarer Tina Tsiplakis.

Løsningen ble crowdfunding, et slags spleiselag der folk kan gå sammen og støtte prosjekter. Tina kontaktet skoler, barnehager, bydeler og grupper på Facebook.

-Jeg tror jeg kontaktet hele Norge! sier hun.

Kontaktnettet bar frukter: Tina fikk inn hele 120 000 kroner på 30 dager via crowdfunding-nettsiden Funde.

Imot stereotypier

Inntil for fem år siden bodde norsk-greske Tsiplakis i Hellas. Der ble hennes engasjement for flyktninger vekket. Og motivasjonen til å lage bok om flyktninger for barn:

-I Hellas kunne barna selv se flyktningene som kom inn på stranden. Barna her i Norge opplever ikke det samme som i Hellas. Det er så stor avstand mellom “oss” og flyktningene. Vi får dermed ikke den samme empatien, mener Tina Tsiplakis.

Hun ble imponert over hvordan grekerne reagerte på flyktningene.

-På tross av økonomisk krise tok grekerne imot flyktningene, hjalp dem og tok de inn i sine egne hjem, påpeker Tina, som ville ta med seg åpenheten og empatien hit.

-Stereotypier og titler fører til ekskludering. Hvorfor sier vi “flyktningebarn” og ikke barn? Barn er barn! sier den engasjerte norsk-grekeren.

Hardt arbeid

Før hun fikk penger til bokprosjektet, måtte hun klargjøre budskapet i prosjektet, lage video og budsjett.

-Det var spennende og nytt for meg, sier kvinnen, som innrømmer at prosessen har krevd hardt arbeid.

Hun liker å være sin egen sjef. Ulempen var at hun selv måtte finne fagfolkene hun trengte. Boka måtte være kvalitetssikret og like bra som om den kom ut på et etablert forlag.

Tina Tsiplakis fikk hjelp fra både barnevernet og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk til å lage boka. Selv skrev hun et utkast på gresk, og fikk en forfatter til å oversette og skrive ferdig sluttproduktet som ble til Jeg gikk meg over sjø og land.

Ikke blitt rik

Jeg gikk meg over sjø og land ga hun ut på sitt eget Mangfold forlag, som er et non-profit forlag.

-Alt vi tjener skal gå til utvikling av bøker, forteller Tina Tsiplakis.

Hun har solgt rundt 1000 av bøkene og gitt bort rundt 500. Bibliotekssentralen har nå kjøpt boka av henne, så den er til utlån i biblioteket.

-Hvis alt går som planlagt, kan jeg begynne å ta ut lønn fra august. Jeg har tro på at jeg får det til, sier Tina, som altså ikke er blitt rik.

-Men det viktigste for meg er ikke pengene, men muligheten til å påvirke andre, sier forleggeren.

Nå vil hun skrive om terror for barn.

-Barn tar svarene våre seriøst. De suger til seg det vi sier. Derfor er det så viktig at vi voksne er bevisste på hva vi svarer på barnas spørsmål, som kan være både tabubelagte og samfunnsrelaterte, påpeker hun.

Bruker eggklokke

-Kontakt alle du kjenner. Du trenger deres støtte!

Det er Tinas heteste tips hvis du ønsker å finansiere et bokprosjekt via folkefinansiering, selv om hun egentlig synes det er vanskelig å gi råd til uerfarne bokutgivere.

-Jeg hørte ikke på tips selv, men erfarte at det var gjennom selve prosessen at jeg lærte mest.

Likevel deler hun raust av sine erfaringer:

-Si til alle at du lager bok. Start salg parallelt med å lage boka. Sett av penger til å få hjelp til sosiale medier, facebook-annonser og så videre.

De 120 000 kronene hun fikk strakk ikke til for alt dette, innrømmer hun, før hun røper sitt hemmelige triks i prosessen:

-Jeg bruker eggklokke. Når jeg jobber med bokprosjektet er jeg helt oppslukt. Etter 45 minutter ringer eggklokka – da lufter jeg meg og tar et kvarters pause. Pauser er så viktige!

*

Har du en bok i hodet, men ikke helt vet hvordan du skal få den ut? Eller bare nysgjerrig på hva fremtidens bokbransje kan bringe? Kom til Hovedbiblioteket førstkommende lørdag for en inspirerende og lærerik dag!

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Rawpixel

-Vær forberedt på læringskurven, skriv så mye du bare makter og bli tykkhudet. Og ikke minst, ”perfect is the enemy of done”. Sett strek, publiser og skriv neste bok.

Andreas Christensen svarer kort og kontant når han blir spurt om tips for å lykkes med uavhengig skribentvirksomhet. Han er sannsynligvis Norges eneste forfatter som lever av å skrive e-bøker på fulltid. Lørdag 5. mai gjester han arrangementet «Hva skjer med framtidens bokbransje?» på Deichman Hovedbiblioteket.

Uavhengig

Christensen hadde puslet litt med skriving i mange år.

-Men det ble liksom aldri noe seriøst av det, forteller 42-åringen, som hadde inntrykk av at norske forlag stort sett var interessert i krim.

Den halvferdige science fiction-boka hans ble lagt på is. Men i 2011 fikk skribenten en aha-opplevelse:

-Jeg leste om uavhengige forfattere i USA og ble veldig inspirert av det.

Samme året fullførte og ga han ut science-fiction boka si på engelsk, på Amazon.

Publiserer e-bøker uten forlag

Andreas publiserer e-bøkene sine direkte til forhandlere som Amazon og BoldBooks. Via en distributør publiserer han også på Apple iBooks. Papirbøkene, som utgjør en liten andel av salget, produserer han via CreateSpace, som distribuerer til forhandlere verden over. Det er bare lydbøkene som blir publisert på en mer tradisjonell måte: han har lisensiert ut rettighetene til et amerikansk og et canadisk forlag.

-Forskjellen fra Norge er at lydbøker nesten bare selges som digitale nedlastinger, og sånn sett blir det nærmere å sammenligne med e-bøker når man tenker på distribusjon, utdyper skribenten.

Alle inntekter, etter forhandlers andel, går til forfatteren. Ikke til verken hagefester eller svinedyre lokaler.

Sponser ikke hageselskap

Han har altså ikke noe forlag i ryggen. Det ser indieforfatteren på som en fordel:

-For forfatteren er dette er rett og slett en bedre forretningsmodell. Alle inntekter, etter forhandlers andel, går til forfatteren. Ikke til verken hagefester eller svinedyre lokaler. Det gjør at jeg kan konkurrere på pris. Jeg beholder rettighetene til mitt eget arbeid.

Andreas setter også pris på friheten som uavhengig forfatter:

-Du kan skrive hva du vil, gi ut det du vil, kjøre kampanjer som du vil og prissette som du vil.

Bokinntektene ble større enn lønna

E-bok-forfatteren hadde fast jobb på Nav. Etter hvert reduserte han stillingen for å skrive. Når bokinntektene gikk forbi lønna sa han opp og hoppet uti det.

Han har foreløpig ikke blitt rik av virksomheten. Men kanskje kan han bli det i fremtiden:

-Det fine med e-bøker er at de ikke går ut på dato. Potensielt kan en e-bok gi inntekter til forfatteren livet ut og 70 år etter. Da blir det meningsløst å selge bokrettigheter for en årslønn, mener Andreas Christensen.

Bratt læringskurve

Forfatterens viktigste nøkkel til suksess er kvalitet:

-Du må ha en god historie. Dessuten må boka være godt redigert og gjennomarbeidet.

Andreas har også erfart at det er viktig å finne ut hvilke oppgaver man kan gjøre selv, og hvilke som er bedre å sette bort:

-For eksempel trenger du et profesjonelt cover, det vil si et cover som kommuniserer sjanger, tone, stil på en klar og tydelig måte.  Alle sjangre har forskjellige konvensjoner for hva som er bra og dårlig, og en dyktig coverdesigner kan noe om dette, utdyper han.

Selv kjente han ingen i bransjen da han startet.

-Det viktigste har vært å konstant lære. Jeg har prøvd meg mye frem, i tillegg til at jeg har bygget opp et stort nettverk av andre forfattere, distributører og markedsføringsfolk.

Les deg opp på markedet

En dose markedsorientering må også til for å lykkes:

-Les deg opp på hvordan ting fungerer på det markedet du vil inn på, tipser skribenten.

Andreas Christensen har jobbet med det engelskspråklige markedet siden 2011.

-Det er så totalt forskjellig fra det norske som man kan komme. Der er det e-bøker som dominerer, mens papir er et kjekt tilleggsprodukt. Lydbøker er i vekst, men ingen bruker CD-er lenger. I det engelske markedet kan du glemme alt om norske priser, stipender, innkjøpsordningen, bokhandlere og opplag. Og ikke minst, markedsføringen er helt annerledes.

Husk at e-bøker i 2008 bare utgjorde ca 1% av markedet i USA. I dag, kun ti år etter, utgjør e-bøker et sted mellom 30% og 40%. Så det har vært en kolossal vekst, og mye av dette er det indieforfatterne som står for.

Indierevolusjon

Indieforfatteren mener at e-bøker potensielt kan skape en «indierevolusjon».

-Indierevolusjonen og e-bokrevolusjonen henger tett sammen. Dersom e-bøker får et gjennombrudd i Norge, vil mye forandre seg. Flere forfattere vil se at det lønner seg å være selvstendig, og samtidig vil det dukke opp en hel bransje av støttetjenester som fyller behovene for redigering, coverdesign og markedsføring. Nye salgskanaler vil utkonkurrere de gamle, forlagseide kanalene.

Lesere som tidligere ikke har funnet bøker i ”sine” sjangre vil endelig få de bøkene de har ønsket seg. Det finnes nemlig et marked for både «cowboy romance», «time travel» og «steampunk»!

Sjangermangfold

For leseren gir dette mulighet for rimeligere bøker, hyppigere utgivelser og flere sjangre, ifølge Andreas Christensen.

-I USA har flere sjangre eksplodert etter at indieforfattere begynte å gi ut i dem, forklarer han.

-Dette er sjangre som forlagene har neglisjert i mange tiår, der indieforfattere nå dominerer totalt. Gjerne nisjer innen etablerte sjangre eller krysninger av sjangre, som for eksempel «scifi-romance». Lesere som tidligere ikke har funnet bøker i ”sine” sjangre vil endelig få de bøkene de har ønsket seg. Det finnes nemlig et marked for både «cowboy romance», «time travel» og «steampunk»!

*

Fikk du lyst til å gi ut din egen e-bok? Eller har lyst til å høre Andreas snakke om sine erfaringer? Kom til Hovedbiblioteket førstkommende lørdag for en hel dag viet til fremtidens bokbransje. 

Tekst: Elen Betanzo / Foto: Anna-Julia Granberg, Cappelen Damm, Aschehoug forlag, Finn Ståle Felberg, Torunn Nilsen, Oktober forlag  / Omslag: Cappelen Damm, Aschehoug forlag, Audiatur forlag

Noen forfattere skriver bare for barn, noen skriver bare for voksne, og noen bare for ungdom. Men vi har sett litt nærmere på de forfatterne som med sin siste utgivelse går litt nye veier, i forhold til seg selv og sitt eget forfatterskap. Noen har skrevet for voksne i mange år før de skriver sin første barnebok. Andre har flere barnebøker på samvittigheten før de utgir sin første roman for voksne. Hva skjer med bøkene deres da? Er det noe som endres når man bestemmer seg for at en bok er for barn eller at en bok er for voksne? Hva tenker forfatterne selv? Vi spurte noen aktuelle forfattere hvordan de har tenkt når de har beveget seg over i deler av litteraturfeltet som de ikke har vært i før.

– Voksne er tross alt også barn

Fredrik Høyer (1988) har tidligere utgitt diktsyklusen Grønlandsutraen og romanen Månehund & fatter’n, begge myntet på et voksent publikum. I vår kommer han med sin første bok for barn, nemlig De voksne.

– ­Ideen til De voksne startet med at jeg var interessert tematikken unge mennesker og konspirasjonsteorier. Hvordan konspirasjonsteorier på mange måter er fortellinger, bare at fortellingen har gått så langt at den har blitt et helt verdenssyn. Etter hvert fikk jeg ideen om denne gutten på ungdomsskolen som har det vanskelig hjemme. Han og kompisen finner på en konspirasjonsteori om at voksne er slemme av en grunn, fordi de voksne er et fremmed virus på hjernen som systematisk tar over jorden og gjør slaver av alle verdens barn, dreper barndommen deres og omprogrammerer barnas hjerner til å bli voksne. For sånn kan man jo tro at det faktisk er.

Har språket ditt endret seg når du nå skriver for barn? Og hva med tematikken, ble den annerledes?

– Jeg har ikke endret språket særlig. Tematikken er også litt voksen, fordi det handler om å vokse opp. Jeg prøver å skrive sånn at det er gøy å lese, men med et underliggende alvor, mye fordi jeg ønsker å ta leseren like mye på alvor som om jeg skriver til en voksen. Voksne er tross alt også barn. Innerst inne.

Når leseren ikke trenger å lande mykt

Tania Kjeldset (1960) er en erfaren barne- og ungdomsbokforfatter som har utgitt en rekke bøker både for små og mellomstore lesere. I fjor kom hun med sin første utgivelse for voksne, novellesamlingen Halloween.

– Den første av novellene i samlingen skrev jeg etter en hendelse på Åsjordet T-banestasjon, og det var ganske opplagt at dette ikke egnet seg for barn. Novellen ble imidlertid liggende i flere år, før jeg koblet meg på igjen og skrev novellen om Rakel som gjemmer seg i sitt eget hjem på Halloween. («Ikke mitt barn» ) Det oppsto en mulighet til å bruke Halloween som en slags fellesnevner for novellene, det vil si at alle historiene utspiller seg på den samme dagen. Og jeg liker at tittelen er såpass ladet med betydning. Det er et broket persongalleri som befolker disse åtte historiene. Alt bundet sammen av T-banen som fra den første novellen, «Avstand mellom tog og plattform», sparker hele syklusen i gang.

Har du jobbet på en annen måte med denne boka enn med barnebøkene dine?

– Som barne- og ungdomsbokforfatter føler jeg et visst ansvar for leserne. Dystopien er mer fremtredende i Halloween, og ansvaret for å la «leseren lande mykt» trenger jeg jo ikke å ta hensyn til her. Forøvrig er det historien, eller den bærende ideen jeg kommer opp med, som til enhver tid bestemmer hvem jeg skriver for.  Om jeg skriver for små eller store mennesker, så er jeg opptatt av mye av det samme: At jeg tror på hovedpersonen og intrigen. At språket klinger og bringer bilder til leseren. At jeg får til å overraske meg selv og styrer unna de mest opplagte løsninger.

Å dra fortellingen ut i svingene

Agnar Lirhus (1978) har utgitt flere romaner for voksne, samt to barnebøker. I år kommer han med sin første roman for ungdom, Ellers er jeg ikke noe menneske. Og vi lurte på: Hvordan er det å skrive en ungdomsbok etter mange år i voksenbokfeltet? Hvordan begynte det?

– Først hadde jeg skrevet en skisse til en annen ungdomsroman. Jeg var på et møte med en redaktør, men innspillene jeg fikk var så kjedelige at jeg ikke kunne forestille meg å skrive mer på den boka. På vei ut fra møtet fikk jeg plutselig en slags fantasi over Brødrene Løvehjerte, som jeg nettopp hadde lest for jentene mine. Jeg dro hjem og leste begynnelsen igjen, og den kloa som er der, den var det bare å skrive løs på. Tematisk har Mathilde en del til felles med Skorpan fra Brødrene Løvehjerte. Jeg håper i hvert fall det. Hun er rettferdig, sterk og ærlig. Det liker jeg. Hun ville aldri gjøre noe bare for å skaffe seg fordeler.

Har du jobbet på en annen måte med denne boka enn med romanene dine for voksne?

– Det som kanskje er litt annerledes er at jeg har tillatt meg å dra fortellingen skikkelig ut i svingene. Det er noen ganske heftige scener i boka. Det som er en liten hemmelighet, er at jeg har hentet forelegget til flere av disse scenene fra virkeligheten. Den som leter litt, vil kanskje finne ut hva jeg refererer til. Og hvorfor har jeg gjort det? Jo, fordi jeg synes det i enda større grad viser hvor brutalt livet til en fjortenåring kan være. Og hvor ille rasisme kan arte seg. Og hvordan det faktisk står til med miljøet på jordkloden vår.

Har språket ditt endret seg når du nå skriver for ungdom?

– Jeg har måttet jobbe ganske mye med språket. Da har det i hovedsak handlet om å slipe ned, fjerne unødvendige beskrivelser og å tenke gjennom hva en leser i denne aldersgruppen er opptatt av, og hva de er vant til å lese. Selv om jeg er lærer selv, måtte jeg rett og slett hente inn lesere fra målgruppen. Tre stykker har lest på forskjellige stadier i skrivingen. Jeg ga dem manus, de leste, etterpå snakket jeg med dem, og forsøkte å finne ut hva de hadde likt og ikke likt, hva de hadde skjønt, og hva som hadde gått over hodet på dem.

Å beholde liv, etter at man har skapt det

Lars Roar Engebretsen (1974) har gitt ut tre diktsamlinger for voksne, før han i fjor utga sin første diktsamling for barn, Vers for paraplyer.

– ­Da jeg begynte å konsentrere meg om teksten som skulle bli til Vers for paraplyer, hadde jeg ingen tanke for aldersbegrensning. Målgruppe. Alt sånt. Det kommer jo seinere, først i møtet med forlag får man dette spørsmålet som det byr meg imot å svare på. Man får ri ut bølgen først. Siden får man jo en viss idé om hvilke folk som kan komme til å like boka, det er som at man kan se dem for seg iblant, når visse linjer får lys på seg for første gang.

Engebretsen vil og håper at Vers for paraplyer er en bok for hvem som helst over fire år, som «har utviklet en viss språkiver, og også har en del innlevelse og lekenhet i møte med ord og illustrasjoner.» Og han har ønsket at boka skal kunne leses på tvers av aldre.

– Men skal det være en bok for hvem som helst, må ordforrådet tilpasses, ord utesluttes, samtidig som språket skal skjerpes og formes rundt i dette tilfellet en paraplys ekstase over å endelig bli tatt med ut i regnet. Til syvende og sist er det feeling som bestemmer: Ordene, linjene, fyller en form til bristepunktet, og flyter noen ganger over tidligere verseføtter, fordi innholdet krever det, innholdets liv blir sterkere av det. Det handler alltid om å beholde liv, etter at man har skapt det.

Og kanskje er det nettopp slik det er: At forfatterne først og fremst ønsker at teksten skal nå ut til flest mulig lesere, uavhengig av alder eller andre former for merkelapper? Målgruppe eller ei: Det viktigste er tross alt hensynet til historien og til det som skal fortelles.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Omslag: Gyldendal Norsk Forlag

Jeg har en historie å fortelle, men denne historien er ikke for hvem som helst. Dette er en fortelling for den som ønsker å se, den som våger å holde forstørrelsesglasset opp til øyet og betrakte det forunderlige. Dersom du er blind for den slags er ikke dette en historie for deg, men hvis øynene dine er åpne, må du høre godt etter. (Fra «Guttene»)

Slik åpner Guttene av Jessica Schiefauer som kom ut i norsk språkdrakt i fjor høst. En oversettelse som Line Almhjell vant Kulturdepartementets pris for for beste oversatte barne- og ungdomsbok. Og det er ikke rart å skjønne hvorfor. Almhjell har klart å ivareta den helt spesielle tonen og stemningen til den svenske forfatteren. Språket er intet mindre enn nydelig, og det flyter godt gjennom hele boken. Hvordan er det å oversette fra svensk? Og hvordan ivaretar en oversetter stemningen og den særegne stilen til forfatteren?

Først og fremst, gratulerer så mye med Kulturdepartementets pris for beste oversatte barne- og ungdomsbok, nemlig Guttene. Hva betyr en slik pris for en oversetter?

Tusen takk! Det betyr så klart veldig mye. Å være oversetter er for det meste en ganske ensom jobb, og tanken på at flinke folk med peiling har lest noe jeg har gjort og syntes at det var skikkelig bra, er fantastisk.

Hvordan er det å oversette fra svensk eller dansk kontra det å oversette fra engelsk? Er det «lettere» med svensk?

Både og. Fra engelsk må setningene og ordene bygges fra bunnen av, og det tar mer tid og tankekraft. Men etterpå vet jeg i alle fall at teksten er ‘min’. Fra svensk og dansk kan det gå fortere, men det er mye lettere å dra med seg setningsoppbygging, falske venner og annet rusk som høres ok ut, men som ikke er god norsk. Det er mange feller å gå i, og de er ofte godt skjult, så i utgangspunktet er ikke svensk lettere enn engelsk, men det kommer an på boka. Noen ganger ligger de skandinaviske språkene nærmere hverandre i tone og nøkternhet, og det hjelper.

Var det noe med denne oversetterjobben som var særlig utfordrende?

Guttene er en ganske spesiell bok, og det mest utfordrende var å få til den riktige stemningen. Historien tar flere uventede vendinger, men er hele tiden bundet sammen av en følelse av at naturen er vevet inn i både handling og språk. Som slyngplanter, jord og grønske. Det er poetisk, men ikke nødvendigvis vakkert hele tiden. Det var spennende å jobbe med.

Hun sto som en dronning under glasstaket. Hodet var stort, trompetformet. Det så tungt og fuktig ut, men det hang ikke ned mot stilken, det satt så godt fast og så ut som det tittet opp mot stjernehimmelen. Ansiktet hennes fikk meg til å tenke på tørst og lengsel og åpne munner: avlange, mørkelilla bladtunger rundt noe sart og gullhvitt helt innerst. (Fra «Guttene»)

Hvor vanskelig er det å ivareta tonen til forfatteren og beholde den særegne stilen når du oversetter? Hvordan jobber du med dette? Er du i dialog med forfattere hvis bøker du oversetter?

Hvor vanskelig det er varierer veldig fra bok til bok. Jeg prøver å alltid å være bevisst, helt ned på ordnivå. Før jeg sender oversettelsen til forlaget, leser jeg den alltid høyt for meg selv. Det er en utrolig god test, både for å høre om språket flyter og for å sjekke om stilen funker. Jeg gjør alltid mange endringer mens jeg leser høyt.

Jeg har faktisk aldri hatt behov for å kontakte en forfatter ennå, men jeg tipper det kommer til å skje før eller siden. Hvis noe er litt vagt eller tvetydig beskrevet i originalen, hender det at jeg trenger mer informasjon for å kunne formulere den samme beskrivelsen på norsk. Jeg prøver meg på egen research først, og så langt har det vært nok. Jeg har for eksempel brukt Google Streetview for å kunne beskrive bygninger og gater riktig, og et par ganger har forlaget sjekket enkle spørsmål for meg, som om endringer i navn og alder på hovedpersoner er greit.

Du oversetter en god del ungdomsromaner, gjør du mye research på hvordan ungdom snakker i dag eller er det viktigste å beholde så som mulig av forfatterens originale tone? Blir du noen gang fristet til å rette litt på ting for å gjøre teksten bedre?

Jeg prøver å finne tilsvarende uttrykk og gjøre dialogen naturlig, men er ganske forsiktig med slang. Hvis jeg leser en bok som er oversatt fra engelsk, synes jeg norske dialekter og veldig tydelige sosiolekter bryter med universet jeg befinner meg i. Dessuten bruker tenåringer rundt omkring i Norge ofte veldig forskjellig slang. Jeg synes ikke det er en god løsning å bruke et språk som er vanlig på to–tre Oslo-skoler, men som får lesere i Bergen, Tromsø eller Trondheim til å stusse. Noen ganger krever teksten et saftig slanguttrykk, så klart, eller at sosiolekt brukes for å skille grupper i boka fra hverandre, og da må man jo bare finne en løsning. Kudos til alle oversettere som får til dette, det er ikke lett!

Jeg leser at du også er innholdsprodusent for nettsider for ungdom, hvor viktig tror du språket er for ungdom når de selv leser? Kaster de det fra seg med en gang de ikke opplever det som realistisk?

Jeg tror det er viktig, og spesielt dialog ungdommer imellom må være realistisk. Jeg husker selv fra da jeg var på den alderen, at noe av det pinligste som fantes var voksne som prøvde å snakke slik som oss. Som oversetter håper jeg å aldri havne i den kategorien. Men vi nordmenn er vant til at språket vi leser skiller seg ganske mye fra språket vi snakker, og det gjelder ungdom også.

Du har jo oversatt Når hundene kommer også, som jeg hadde en utrolig sterk leseropplevelse med. Det er jo en ganske røff roman om hatkriminalitet, men også om intens og altoppslukende forelskelse. Hva slags forfatter er Jessica Schiefauer? Hva gjør henne annerledes enn andre ungdomsbokforfattere?

Hun er uredd, allsidig og utrolig stødig. Hun har en fantastisk evne til å blande kortene og få det til å virke som den naturligste ting i verden. Hatkriminalitet og forelskelse, som du nevner. Fantasyelementer i noe som ikke er en fantasybok. Når hundene kommer og Guttene er begge klassifisert som ungdomsbøker, men de er helt klart kvalitetslitteratur som like gjerne kunne stått i voksenhylla. Det er å ta ungdom som lesere på alvor.

Guttene er jo ungdomsroman som ikke ligner så mange andre ungdomsromaner jeg har lest. Her er det tre jenter som drikker en slags nektar og forvandles til gutter nattestid. Jeg vet om noen (voksne) lesere som lar seg provosere. Hva handler Guttene om for deg? Forstår du at noen lesere kan bli provosert? Hvorfor, hvorfor ikke i så fall?

Ja, det er mange temaer i Guttene. Diskusjonen rundt de trange kjønnsrollene er kanskje det som stikker seg mest ut for meg, men også hvordan alt og alle vokser frem fra frø, blir til spirer, blomstrer, visner og dør. Kim har så mange roller i løpet av boka, hun fødes på nytt flere ganger.

Jeg kan forstå at denne boka innbyr til diskusjon, og jeg har lest om foreldre til tenåringsgutter som føler seg støtt av måten guttene i klassen blir beskrevet. Men dette er ikke en beskrivelse av oppførselen til alle tenåringsgutter. Det er imidlertid en beskrivelse av ting som skjer i virkeligheten. Og de aller fleste, både gutter og jenter, synes det er vanskelig å reise seg og si ifra når de er vitne til den slags oppførsel. Det er et problem.

Før de snudde og gikk sin vei, hveste de at vi var ekle, at vi var noen helvetes stygge fittejenter som ingen kom til å ha lyst til å knulle, ikke om de fikk betalt engang. (Fra «Guttene»)

Hva tenker du om opplevelsene Kim, Bella og Momo har med gutter på skolen? Er de realistiske?

Ja, det tror jeg. Jeg husker selv episoder som kan minne om ting som skjer i Guttene, og har ingen problemer med å tro at det kan bli mye verre enn det jeg selv erfarte.

Hva slags erfaringer gjør disse jentene seg som gutter og hva tenker du om det?

På vei inn i puberteten opplever jentene at guttene rundt dem plutselig får en makt de ikke har. Når de ved hjelp av blomsten blir gutter selv, kjenner de hvordan det er verden rundt dem, både voksne og ungdommer på deres egen alder, som gir dem denne makten. De føler seg plutselig som konger, og det er berusende. På individnivå tror jeg slett ikke at tenåringsgutter går rundt og kjenner på denne makten og selvtilliten hele tiden, alle har sin usikkerhet, angst og sårbarhet. Men de generelle kjønnsrollene og maktstrukturene som Guttene beskriver, er det viktig å snakke om og prøve å forandre. Maskulinitet er ikke farlig, men jeg mener det er et stort problem at samfunnet ofte dyrker og belønner det å nedverdige andre for å hevde seg selv, som det Bella opplever på skolen. I dag er det veldig lett å kategorisere det som seksuell trakassering, men for bare et år siden, ville nok mange ha akseptert denne oppførselen og kalt den ‘guttestreker’.

Har du en bok du drømmer om å oversette?

Hm, nei.

Hva jobber du med nå?

Akkurat nå jobber jeg med to vidt forskjellige bøker, og jeg elsker begge to. Laini Taylors Strange The Dreamer er en overdådig og vakkert skrevet fantasybok. Og fra svensk oversetter jeg romanen Ellinor av Katarina von Bredow, som er en av Sveriges beste ungdomsbokforfattere.

*

Vi publiserer ved ujevne mellomrom et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Kjell Ove Storvik / Bokomslag: Vigmostad & Bjørke

Jeg har tidligere skrevet om krimbøkene til Frode Granhus og jeg nevnte den gangen at flere av bøkene hans har barn i hovedrollen. Granhus sin siste bok Forsvinningen er ikke noe unntak. Også her handler det om vanskjøtsel av et barn og hvilke konsekvenser det får, mange år etter ugjerningen. Urett mot barn kjennes alltid ekstra fælt å lese om, men Granhus klarte å få fram det uhyrlige uten å dvele for mye ved detaljer. En god forfatter greier å skape uhygge ved antydningens kunst og ved å gi deg som leser en mulighet til å skape dine egne (skumle!) bilder.

Lofoten

Granhus evner å gi sine historier lokal forankring. Vi er aldri i tvil om at vi befinner oss i Reine i Lofoten. Inngående lokalkunnskap gir bøkene ikke bare en ramme, men er med på å gjøre fortellingene troverdige, på samme måte som menneskene som befolker dem også virker autentiske.

Et mye brukt litterært grep er å knytte en hendelse fra fortiden til vår egen tid. Innenfor krimsjangeren er dette et hyppig brukt virkemiddel og Granhus behersket dette til det fulle.

I Forsvinningen er det gammel-lensmannen som setter handlingen i gang for alvor. Han har gått av med pensjon, men en av de gamle sakene gir han ikke fred. Et mye brukt litterært grep er å knytte en hendelse fra fortiden til vår egen tid. Særlig innenfor krimsjangeren er dette hyppig brukt og Granhus behersket det til det fulle. Teksten gir mange hint og spor og vi blir introdusert for mange mennesker. Min eneste innvending ligger her i det at det kan bli litt vel mange å forholde seg til underveis.

Høyt tempo og fin flyt

Vår (anti-)helt Rino Carlsen er på nippet til å si opp jobben som politibetjent for å følge kjærligheten til Bodø når denne saken dukker opp. Han skjønner raskt at det befinner seg en galning i området og får hverken tid eller anledning til å trekke seg. En person som først og fremst er ute etter å straffe, heller enn å drepe, går løs. Flere personer blant lokalbefolkningen får kjenne vreden, samtidig som vedkommende etterlater seg budskap skrevet med sprittusj. Uhyggen sprer seg. Rino får en vanskelig og etter hvert farlig jobb når han stadig tar innpå gjerningsmannen. Han skjønner at det haster og tempo skrus flere hakk opp.

Som «flink» krimleser trodde jeg et stykke ut i fortellingen at jeg hadde løst mysteriet, men så enkelt var det heldigvis ikke.

Som «flink» krimleser trodde jeg et stykke ut i fortellingen at jeg hadde løst mysteriet, men så enkelt var det heldigvis ikke. Språket flyter fint og det er mye dialog. Jeg tar meg i å savne å ha denne boka på lyd, siden jeg har hørt på flere av de andre bøkene til Granhus som lydfiler. Det er Nils Johnson som leser og gir bøkene den ekstra dimensjonen en nordnorsk opplesning gir.

Jeg synes det er trist at dette ble Frode Granhus sin siste bok; jeg har hatt stor glede av de andre bøkene fra Lofoten. Når fortellingen er over, overlates vi som lesere på egenhånd til å gruble over Rino Carlsens videre skjebne.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto: Forlaget Press / Bokomslag: Forlaget Press, KA forlag

Kraften i romanen kommer i form av elektriske støt som unge kvinner kan skyte ut av håndleddene og ramme motstanderen med. Boka følger fire ulike karakterer gjennom oppvåkningen og revolusjonen som følger av den nye oppdagelsen. Romanen er skrevet i retrospekt, vi finner en fiktiv forfatter, som skiller seg fra den faktiske forfatteren, Alderman, som forsøker å rekonstruere et mulig forløp der maktovertakelsen fra mannen til kvinnen har funnet sted. Han blir møtt med skepsis fordi i den verden han lever i i dag, er det kvinnene som er de naturlige overhodene. Menn er ansett som det underlegne, svakere kjønn, best egnet til å ta seg av hus og hjem og adlyde sitt kvinnelige overhode. At denne naturlige ordenen på noe tidspunkt skulle ha vært annerledes, er det vanskelig for folk å tro på.

Aldermans bok er mer underholdende enn den er politisk slagkraftig. Den snur om på kjønnsrollene men uten å gå veldig dypt inn selve konstruksjonene. Likevel tror jeg den kan åpne noen nye øyne. Boka setter fokus på kjønn og makt, på den gode, gamle født sånn eller blitt sånn-problematikken.

Når mannens eneste overtak på kvinnen, den fysiske overlegenheten, forsvinner, kunne potensielt en verden av muligheter ha åpnet seg. Men Aldermans bok er ingen utopi. Det tar ikke lang tid før kvinnene begynner å drepe, dope seg, voldta og føre krig. I Kraften overstyrer makten, kjønnet. Det er ingen forskjeller i menneskesinnet hva angår vårt anlegg for hverken omsorg eller vold. Det som styrer oss er makt, og makt korrumperer. Den sterke forgriper seg på den svake, kun fordi hun kan. Den svakeste trenger beskyttelse fra den sterkeste. Beskyttelse blir ofte til undertrykkelse. Svaret på om vi er født sånn eller blitt sånn? Naturligvis begge deler. Det eneste som er sikkert i denne boka, er at folk i utgangspunktet ikke vil hverandre godt.

Dystopi eller samfunnsbeskrivelse?

Kraften har det til felles med Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale at undertrykkelsen er basert på virkeligheten slik vi kjenner den i dag. Det har blitt pekt på at alt det som skjer kvinnene i The Handmaid’s Tale, skjer kvinner i verden dag. Den hender bare ikke oss. Alderman sier om sin bok at alt det som skjer mot mennene, egentlig skjer kvinner i verden i dag. Vi snakker om kjønnslemlestelse, voldtekt som krigføring, vold i nære relasjoner, og systematisk undertrykking av det ene kjønnet på samfunnsnivå.

Når anmeldere har kalt romanen dystopisk, pleier Alderman å svare: Den er bare dystopisk hvis du er mann. Poenget hennes er at overgrepene hun beskriver allerede foregår i verden nå – men mot kvinner. Vi er bare blitt vant til at det er sånn.
– Hvis du kaller denne boka for en dystopi, anerkjenner du at vi lever i en dystopi i dag. – Én manns dystopi er alltid en annens utopi, vet du, sier forfatteren til Siss Vik i NRK.

Society for Cutting Up Men

Å lese Kraften får meg til å tenke på Valerie Solanas’ SCUM Manifesto fra 1967. Hennes utopi er enhver manns, dystopi , må man kunne si. Manifestet er en rasende tekst som fremmer den tøffe, gale og rocka kvinnen som jordens rettmessige arvtaker. Fienden er mannen og all verdens fordervede pappajenter. Mannen er kvinnen underlegen på alle måter og vis, han er dum, svak og motbydelig, og å underkaste seg han er Solanas’ svar på hva som er galskap.

SCUM, eller Society for Cutting Up Men, er i følge forfatteren en bevegelse. SCUM-manifestet er deres oppskrift på overtakelsen. Det er en ravende gal fremgangsmåte for å endre dagens kjønnskonstruksjon. På samme tid er den treffende, intelligent og morsom, den tar kjønnsrollene på kornet, selv om det er til det ekstreme. Kort fortalt er det snakk om at kvinner og menns selvforståelse må svitsjes om på. At kvinnen må innse sitt intellektuelle overtak på mannen, og at mannen må innse at han er det svake kjønn. Han er uforbederlig, kun drevet av dyriske drifter og ego, og ikke minst er han fullstendig overflødig. Ikke ulikt det som hender i Kraften, altså. Solanas foreslår å bytte ut mannen med maskinene. Med tanke på reproduksjon er han allerede overflødig, det gjelder bare å sette i gang teknologien vi allerede har. Først når mannen, både fysisk og som sosial konstruksjon, utraderes, kan kvinnen begynne å konsentrere seg om de viktige tingene i livet. Avskaffing av pengesystemet vil frata mannen all makt.

Metode i galskapen

Det er fristende å tenke at Solanas’ tekst er satirisk, at den er ment som en provokasjon alene. Det er fullt mulig å tolke den slik. Hvis vi gjør det, blir den i likhet med Aldermans bok et fiktivt bilde på hvor galt det kan gå hvis vi ikke løsriver oss fra kjønns- og maktkonstruksjonene en gang for alle. Samtidig er myten om Valerie Solanas, den psykotiske, prostituerte og narkomane kvinnen som skjøt og nesten drepte Andy Warhol, så sterkt til stede i verden. Det er likevel opp til leseren å lese fornuft ut av teksten hennes, og på underlig vis er det både fornuft og visdom i SCUM-manifestet. Den er anbefalt lesning og finnes i norsk oversettelse av Marianne Røise Kielland, med strålende forord av Wencke Mühleisen. Manifestet er dessuten utgangspunktet for Sara Stridsbergs roman Drømmefakultetet fra 2006 som forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris for.

Det er ikke pene bilder av menneskeheten som tegnes opp i disse tekstene. Men kanskje er det slik at for å endre ting må man først bli sinna. Solanas’ tekst forblir i utopi-sjangeren fordi hun tilsynelatende tror på budskapet om at verden blir bedre med tøffe kvinner bak rattet. Kraften derimot er ikke bare en dystopisk roman fordi den tegner et negativt fremtidsbilde, som i følge forfatteren selv er en samtidsbeskrivelse snudd på hodet, men fordi den forteller oss at verden ikke kan bli bedre. Den kan bare bli bedre for noen, og dermed verre for andre.

Jeg kunne tenke meg en god fremtidsroman om hvordan verden ser ut dersom vi endelig klarer å oppheve skillet mellom kvinner og menn, og hvilke problemer som måtte oppstå eller oppløses, skulle det skje.

 

Kjønnskrig og ekstremfeminisme

Uansett ender verden i Kraften og i SCUM manifest på omtrent samme sted. For at kvinnene skal vinne kjønnskrigen, må mannen undertrykkes slik kvinnen har vært undertrykket til nå. I Kraften blir det rettferdiggjort ved at mannen er fysisk underlegen fra naturens side. Han trives med å være under beskyttelse av kvinnen. Dessuten er han farlig og egentlig ganske overflødig:

Hvor mange menn trenger vi egentlig? Tenk over det, sier de. Menn er farlige. Menn begår det altoverveiende antallet forbrytelser. Menn er mindre intelligente, mindre omhyggelige, mindre hardtarbeidende, de har hjernen i musklene og i pikken. Menn er mer utsatt for sykdommer og de tærer på landets ressurser. Vi behøver dem selvsagt til å lage barn, men hvor mange trengs til det? Ikke så mange som kvinner. Gode, rene, lydige menn vil det selvsagt alltid være plass til. Men hvor mange er det? Kanskje én av ti? (Alderman 2017).

Solanas rettferdiggjør sitt prosjekt gjennom å si at kvinnen rett og slett er mannen intellektuelt overlegen, og at mannen er, og vil være, en krypende hund:

Forut for innføringen av automatisering og utskiftningen av menn med maskiner, bør mannen være til nytte for kvinnen, varte henne opp, tilfredstille hver minste nykke hun måtte ha, adlyde alle hennes befalinger, være henne totalt underdanig, leve i perfekt lydighet under hennes vilje; i motsetning til den fullstendig forvrengte, degenerere situasjonen vi har nå med menn som ikke bare ikke-eksisterer og roter til verden med sitt skammelige nærvær, men blir smisket for og får kvinner flest til å krype for seg; millioner av kvinner ligger fromt og tilber gullkalven, hunden har herren i bånd, enda mannen egentlig, unntatt når han er dragqueen, er minst ulykkelig når hundenaturen hans anerkjennes – når ingen stiller urealistiske emosjonelle krav til ham og den fullstendig samlede kvinnen sitter i førersetet. Fornuftige menn ønsker å bli skviset, tråkket på, knust og knast, behandlet som de ynkelige svina de er og få sin egen motbydelighet bekreftet. (Solanas 1976).

Hvis man vrir og vender på ordene, omtrent tilbake til hvordan verden har sett ut frem til i dag, så er det, om enn ekstreme, så ganske velkjente argumenter. Den sterke undertrykker fordi han kan og den svake lar seg undertrykke fordi hun egentlig vil ha det slik. Vi kjenner også igjen argumentene om mannens overflødighet fra ekstremfeminismen.

Så en manns dystopi er en annens utopi, indeed. Her har vi to tekster om en menneskehet som alltid vil være delt i to, og som aldri vil kunne leve i harmoni, fordi den ene vil forsøke å hevde seg på den andres bekostning. Det er kjønnskrig som ikke kan vinnes. Kraften har en høyere underholdningsverdi enn SCUM manifest, men begge bøkene er spennende lesning hvis man er interessert i temaet ekstremfeminisme. Men hvor går vi herfra? Jeg kunne tenke meg en god fremtidsroman om hvordan verden ser ut dersom vi endelig klarer å oppheve skillet mellom kvinner og menn, og hvilke problemer som måtte oppstå eller oppløses, skulle det skje.

Kraften er oversatt til norsk av Knut Ofstad.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Gorm K. Gaare

De er samlet på Deichman Hovedbiblioteket alle sammen. Shabana Rehman Gaarder, Nancy Herz, Iram Haq, Nazneen Kahn-Østrem, Namra Saleem og Martine Næss Johansen. De er sterke og modige stemmer og pionerer i det norske kulturlivet. Anledningen er Elif Shafaks nært forestående besøk til Oslo og til Deichman i forbindelse med Framtidsbiblioteket. Elif Shafak er en forfatter som bryter med forventningene, som tar opp omdiskuterte spørsmål i bøkene sine og som lar en mangfoldighet av stemmer komme til orde. Vi inviterte dette kraftfulle panelet i samarbeid med Fritt Ord og Født Fri for å snakke om litteraturen som har formet dem som mennesker, hvordan personlige erfaringer gjør seg gjeldende i deres egne verk (fra film til sakprosa til skjønnlitteratur) og om hvordan litteratur også er individets stemme.

Litteraturbloggen har samlet litteraturtipsene som kom denne kvelden og vi håper du vil la deg inspirere videre.

Nancy Herz er kanskje mest kjent for boka Skamløs, og hun mottok Fritt Ords honnørpris i 2017 for sitt arbeid sammen med «De skamløse jentene». Hun forteller om en bok kalt I Killed Scheherazade: Confessions of an Angry Arab Woman av Joumana Haddad, en roman som virkelig traff henne da hun leste den i 2014. I tillegg nevner hun Hijab and Hymens: Why the Middle East Needs a Sexual Revolution av Mona Eltahaway. Her erfarte Herz virkelig ordenes frihet og hvor mektig det er.

Iram Haq er filmskaper og får strålende kritikker for sine filmer. Hennes seneste film er Hva vil folk si, en dypt personlig fortelling. Haq forteller om hvordan hun i oppveksten lette etter identiteten sin og hvordan hun brukte litteratur for å finne en gjenklang i seg selv. En av romanene som gjorde inntrykk var Bydels-Buddha av Hanif Kureishi. Men også Tove Ditlevsens Barndom, Ungdom og Gift nevnes som gode leseropplevelser.

Iram Haq er ikke den eneste som nevner Hanif Kureishi som en betydningsfull forfatter. Nazneen Kahn-Østrem var på jakt etter noe som kunne riste litt i det borgerskapet hun vokste opp i, og heldigvis fant hun fram til Kureishi som gjorde denne jobben. Noe hun er evig takknemlig for. Kahn-Østrem vokste opp i Storbritannia og i Norge, og hun er journalist, statsviter og forfatter. I 2005 ga hun ut Min hellige krig. Da Zadie Smith kom med White Teeth ga også denne boken henne et rom hun kunne være i. Andre forfattere som har vært betydningsfulle er Angela Carter, en noe ukjent forfatter i Norge, men som har hatt stor feministisk innflytelse ute i den store verden.

Namra Saleem forteller om da hun fant ut at det gikk an å være punk-muslim, en bevegelse som startet i den fiktive verdenen til Michael Muhammed Knight, men som spredte seg raskt til den virkelige verdenen. Muslimer omfavnet denne nye måten å være muslim på, og Namra Saleem fikk bekreftet at det går an å være akkurat som man vil. Saleem er forfatter, musiker og journalist, og kom selv ut med bok i 2016, I morgen vi ler.

Det finnes kanskje ikke så mange bøker som har en skeiv hovedperson og som ikke problematiserer nettopp det å være skeiv. Dette ønsket Martine Næss Johansen å gjøre noe med, og hun har foreløpig skrevet romanene Hvite jenter kan ikke synge blues og Lykkelige mennesker har ikke bikkje. Selv leste hun mange døde hvite menn i oppveksten, og gjerne russiske, men oppdaget etter hvert poeter som Eileen Myles. Et annet lesetips som er verdt å merke seg er Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? av Linda Nochlin.

Sist, men ikke minst, anbefalte vår samtaleleder, den modige samfunnsdebattanten Shabana Rehman Gaarder, Dødevaskeren av Sara Omar som beveger seg bort fra såkalt offerporno. Her, påpeker Rehman Gaarder, finner vi virkelig litterær aktivisme.

*

Hvis du ble enda mer nysgjerrig på Elif Shafak og Framtidsbiblioteket ønsker vi deg hjertelig velkommen til seremonien i Nordmarka og samtalen med den engasjerte forfatteren her på Hovedbiblioteket lørdag 2. juni kl. 13.30. Vi får aldri lese Shafaks verk som hun overrekker denne lørdagen, men kanskje barnebarna dine kommer til å få muligheten? Og kanskje kommer de til å oppleve kraften fra denne litteraturen som ble skrevet for så veldig lenge siden.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Oppland fylkesbibliotek

Jeg har akkurat ankommet Lillehammer, fått på meg festivalbåndet og svetta rundt i gatene med min nyinnkjøpte «weekendbag» og foreløpig rukket å tenke mer på at jeg burde kjøpt en sånn liten, snerten trillekoffert som alle andre går rundt med enn på hvor jeg er og hva jeg skal. Men jeg får meg iallfall satt meg ned med en kaffe med noen kollegaer i Søndre park før vi stikker inn i kunstmuseet. Der blir jeg pent nødt til å legge fra meg bagen i et skap; et museum er jo fortsatt et museum selv om det er festival.

Oppland fylkesbibliotek og Norsk bibliotekforening samarbeider om debatten som de har gitt den fantastiske tittelen «RIP litteraturkritikk? I stedet for blomster ønsker vi debatt!». Jeg elsker samtaler om litteraturkritikk, så for meg er dette en pangstart på årets høydepunkt.

I panelet sitter Marte Storbråten Ytterbøe (som blir sjarmerende introdusert av vår kollega i fylkesbiblioteket som Marte «Jeg har ikke briller» Ytterbøe), Audun Lindholm, Marta Norheim og Sigrid Hvidsten. Min favorittordstyrer, Vidar Kvalshaug, leder samtalen. Marte er min gode kollega og redaktør for Deichmans litteraturblogg, Lindholm kjenner vel de fleste fra Vagant, Norheim er like kjent fra NRK mens Hvidsten er kulturredaktør i Dagbladet.

Målet med samtalen er å skissere opp status og framtid for litteraturkritkken. Kvalshaug innleder med to motpoler: Morgenbladet-kritiker og fersk forfatter Bernhard Ellefsen som krangler med Aftenposten-kritiker Atle Christiansen kontra regionsavisen der en norsklærer jobber som kritiker for ørsmå honorarer. Treffende bilder!

Audun Lindholm viser fram hva som har forandra seg ved å peke tilbake til 1995 da diktdebutanter kunne regne med å få kjempemange anmeldelser. Nå er bredden blant det som blir anmeldt blitt dårligere. Og så har det skjedd noe med kritikerne også, tidligere var de færre og mer markante, han visste liksom hvem alle var, nå er det mye utskiftning og man mister oversikt.

Marte minner om at vi ikke må overse alt som skjer på nett: Deichmans litteraturblogg, littkritikk.no, barnebokkritikk.no – for å nevne noen. Og så er vi, fra biblioteket, så heldige å kunne konsentrere oss om for eksempel debutanter uten å tenke på at vi trenger mange lesere for å tjene penger.

Men bør vi ikke konsentere oss om de gode bøkene, da, ikke bare de store utgivelsene? Alle i panelet er enige i det, men Hvidsten forklarer at det er nok vanskeligere for Dagbladet enn det er for Deichmanbloggen å ta tak i mengder av de smale titlene. Men Lindholm minner oss på at kritikeren har, eller hadde, eller bør ha, en makt: Dersom en fra før av ukjent forfatter får en rosende anmeldelse, kan dette føre til at mange, ikke bare lesere, men også kritikere, får øynene opp for boka.

Alle i panelet er enige om at vi ikke skal slakte debutanter, eller iallfall unngå det. Her får vi en anekdote fra Norheim: En gang slakta hun faktisk en debutant og fikk telefon fra vedkommedes mor dagen etter …

Et gjennomgående poeng er at antall kulturanmeldelser har gått drastisk ned de siste årene. Dette er ikke en nyhet, men noe som har skjedd over en tiårsperiode. Men arrangementer og sceneintervjuer har fått en større rolle enn før, det merker vi på biblioteket, men også ellers. Så kulturdebatten er verken død eller døende, men har til en viss grad skifta form.

Som alle i salen kunne forutse, er det Hvidsten fra Dagbladet som får hardest medfart hele veien. Vi kulturfolk slutter jo ikke å klø litt når vi tenker på møtet mellom kultur- og tabloidjournalistikk. Særlig når vi kommer til terningkast blir det litt alle mot én-stemning i panelet, her får vi til og med et «over mitt lik» fra Norheim (som vel å merke trekker det tilbake) når hun blir spurt om NRK Boks forhold til terningkast.

Men terningkast kan vi nok sette av en hel egen debatt-time til. Og det samme gjelder bibliotekets rolle. Vi bibliotekarer har snakka om dette i mange, mange år, men jeg merker nå, både i publikum og blant paneldeltakerne, at det fortsatt er mange som tenker på oss som noe annet enn det vi føler oss som. Jeg kjenner på litt motstand i salen mot at bibliotekarer skal drive med litteraturkritikk.

Det er ikke stille i biblioteket lenger, biblioteket skal blant annet være en debattarena, og dette henger sammen med hvorvidt biblioteket skal mene noe om litterær kvalitet framfor å bare tilgjengeliggjøre litteraturen og anbefale det som er likandes. Vi arrangerer og deltar i samfunnsdebatten – heldigvis! Men Deichmans litteraturblogg trenger likevel ikke å slakte bøker nærmest for slaktens skyld og kaste terningkast 1 – det får noen andre eventuelt ta seg av.

*

Her kan du se debatten i sin helhet. Følg med på Litteraturbloggen dagene framover for flere oppdateringer fra Norsk litteraturfestival 2018!

Og så anbefaler jeg alle å ta en titt på formålsparagrafen til bibliotekloven! 

Tekst: Ranveig Stende Johnsen / Foto: Tale Hendnes, Dansens Hus

Forventningene bygger seg opp blant publikum allerede ved innslipp. De fleste forsøker å sette seg litt bak, fordi ryktet om involvering av publikum allerede har spredd seg i køen. Noen sier at de har hørt at det lønner seg å sitte langt frem for å slippe unna, og dermed flytter en del folk seg. Jeg blir igjen litt bak og tenker at «danserne» kanskje har barmhjertighet med en gravid dame i varmen. Det er flere litterære kjendiser i salen. Bak meg hører jeg Frode Grytten hviske til sidemannen at publikumsinvolvering er det verste han vet. Jeg må si meg enig. Stemningen er spent.

Litteratur som samtidsdans

Forestillingen Forfatterbevegelen har allerede vært oppsatt på Dansens Hus, det er Marie Bergby Handeland som står bak prosjektet og koreografien. Konseptet er at seks anerkjente norske forfattere skal utgi et av verkene sine på nytt, denne gang som samtidsdans. Mottakelsen har vært litt blandet, men jeg har bestemt meg for å holde et åpent sinn når jeg nå skal se forestillingen på Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Først ut er Gro Dahle. Du vet hun mener alvor når de karakteristiske museflettene trekkes ut og blir til en topp bak på hodet i stedet. Så fremfører hun dansen sin i total stillhet. Det er litt underlig. Det er mye armer og en litt gorilla-aktig sving på dem. Kanskje er det litt fint og?

Nestemann ut er Tina Åmot med dansen Det blir aldri lyst her. Begynnelsen er ganske krøkete, det er mye slenging med armene også her. Jeg synes fortsatt det er litt underlig, selv om det hjelper at det følger med lyd på dette nummeret.

Så er det Kjartan Fløgstad sin tur. Han har på seg en glitrende kort jakke og danser litt sånn matador-aktig som passer til. Dansenummeret har fått navnet Tohundreogsyttini, som er sideantallet til boka den er basert på. Fløgstad teller seg gjennom sidene. Det er på en måte litt morsomt.

Aina Villangers fremføring har også ord i seg. Det gjør det mindre pinlig for min del. Det blir litt poesi over det, performance-poesi kanskje? Det er ok.

Så er plutselig alle på scenen, til Celine Dions «It`s all coming back to me now». Det er litt som å være på en gøyal fest, seint og fuktig, der folk plutselig føyer seg inn i en spontan koreografi på stuegulvet. Så forsvinner fem av forfatterne og bare Henning Bergsvåg blir tilbake på gulvet. Han gir seg ikke. Dansen er først litt småsensuell. Etter hvert er han mye nede på gulvet i noe som ligner breakdance i ekstremt slow motion.

Til sist er det Gunnstein Bakke sin tur. Det er mye hoftebevegelser. Han har med seg en kompis i matchende blå joggesko som slenger seg med en stund. Også Bakke har en del fremoverlent slenging med armene. Jeg tar meg selv i å tenke at forfatterens nærmeste slektning jo tross alt er, i likhet med oss andre, apen.

Et ord som går igjen i mottakelsen av Forfatterbevegelsen er «rørende». Jeg er enig at det er noe rørende over dette, men det er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel. Det rørende kan noen ganger være mest vondt å se på.

Mye teori og god vilje

Jeg får følelsen av at det er mye teori og god vilje rundt dette prosjektet. Handeland har arbeidet med bevegelse blant amatører før. Det er alltid spennende å se nye måter å formidle litteratur på. På vei ut av forestillingen får vi tildelt et hefte med tekster og samtaler mellom forfatterne/danserne, og senere på kvelden skal det foregå en kunstnersamtale om prosjektet. Det er tydelig at det er tenkt mye rundt denne forestillingen. Og det er helt sikkert befriende og terapeutisk for forfatterne som beveger seg på scenen. Men jeg er dessverre veldig usikker på hva det er som skal formidles til oss som ser på? Kall meg bakstreversk, men jeg liker å se folk gjøre det de er gode til. Og dette er ikke det. Innimellom er det rørende, og av og til drar jeg på smilebåndet, men for det meste må jeg innrømme at jeg kjeder meg. Faktisk såpass mye at jeg tar meg selv i å håpe på å bli publikumsinvolvert litt, så jeg i hvert fall ikke dupper av i stolen.

Dessuten får det meg til å tenke på da jeg var på en kunstutstilling med verk av blant andre Ari Behn og Mikael Persbrandt for en tid tilbake, og min 3-årige datter utbryter: «Det ser jo ut som noen har sølt kaffe jo! Jeg venter på deg ute jeg, mamma.» For det er noe litt sånn Keiserens-nye-klær-aktig over det hele. Publikum vil så gjerne at dette skal være en god kulturopplevelse, ansiktene er åpne, de klapper og smiler. Men jeg ser det bare ikke. Dessverre har jeg ikke med meg ungen i dag, og må sitte rolig på plassen min til det er ferdig. Men la det være sagt, jeg er nok mer kvalifisert til å vurdere samtidslitteratur enn jeg er samtidsdans. Så hvis keiserens-nye-klær-analogien var too much, så tar jeg det på min kappe, altså.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Leslie Begby (over), Bente Fagerlund (under)

To kollegaer og jeg avtaler onsdag kveld at vi skal møtes utenfor hotellet kl. 7.15. Vi skal løpe ned (vi bor på «turisthotellet», som det kalles på folkemunne, oppi bakkene der) til Mjøsa og bade og løpe opp igjen i tide til å rekke frokost. Mange vil påstå at dette er det streiteste man kan gjøre, men for meg er det noe av det sprøeste jeg har gjort. Jeg er jo egentlig ikke «en sånn»! Men det er gøy, selv om vannet er umenneskelig kaldt.

Men dette fører til at jeg er så innmari trøtt torsdagen. Jeg la meg jo ikke seint onsdagen, men dere vet hvordan det er å ligge våken fordi man er redd for å ikke få sove nok. Og så er det den varmen, hodet koker jo. Jeg burde tatt meg en hvil på midten av dagen, men det er ikke så lett når det er så mye kult på programmet – torsdagen er den beste festivaldagen for min del.

Men slik er iallfall dagen min:

Første post er Bok og baller med ung seksualitet i litteraturen som tema. Det er opplesninger ved Gro Dahle, Tor Fretheim, Christian Valeur og Jan Tore Noreng. Jeg er der sammen med to kollegaer og alle tre av oss crusher spesielt på Tor Fretheim, for oss et kjent navn, men ukjent type: Godt voksen, lun og mild fyr som siden 1980-tallet har skrevet om gutter som liker gutter. Jeg får veldig lyst til å lese Leons hemmelighet som han leser fra. Dette arrangementet skal vare i to timer, innendørs, på Café Stift. Det er som kjent varmerekorder ute. Vi holder ut første del, debatten i andre del er sikkert også svært interessant, men vi må bare komme oss ut.

Vi rekker å få med oss mesteparten av De voksne, som er en del av Pegasus-programmet. En 7. klasse er invitert til Elephant Kunsthall for å høre på Fredrik Høyer som intervjues av Deichmans Helene Voldner. Og så er vi en liten gjeng voksne som står bakerst der. En fin samtale med slampoet og forfatteren som nå debuterer som ungdomsbokforfatter.

Mens «alle andre» er og hører på Ole Robert Sunde og Naja Marie Aidt stikker jeg til Kunstmuseet på Nynorsk utakt. I disse dager lanseres Nynorsk litteraturhistorie som Jan Inge Sørbø har fått i oppdrag å samle inn. Her får vi den nynorske litteraturhistorien fra Ivar Aasen til Gunnhild Øyehaug. Boka er utgitt i forbindelse med Samlagets 150 års jubileum. Poenget med en egen nynorsk litteraturhistorie er at denne litteraturen stundom er i utakt med resten, av og til ligger nynorsken foran trendene, og av og til bak. Alfred Fidjestøl leder en samtale mellom Einar Økland og Jan Inge Sørbø. Jeg er selv vestlending med nynorsk som hovedmål, men jeg må innrømme at jeg faller litt ut her. Økland snakker mye og litt utydelig. Jeg blir derfor sittende og observere publikum, her fra notatene mine: «Interessant kor gubbete nynorskeliten er. Fleire menn i publikum her enn andre stader. Godt vaksne menn. Kun menn i panelet. Korleis ser nynorskpublikumet om 20 år? Eg trudde det var eit feminint språk (som å stemme SV el.l.), men eg veit ikkje kvifor.»

Så spiser vi lunsj på et travel spisested i Storgata og rekker akkurat debatten Fri (men fattig) med Jannicke Røgler, Trine Skei Grande og Margareta Swanelid i panelet. Vidar Kvalshaug er i likhet med onsdagens debatt også ordstyrer her. Det handler om liberalisering av bibliotekdriften, om «svenske tilstander». Et høydepunkt er kulturministerens skryt av Furuset bibliotek og aktivitetshus etterfulgt av en flott selfie med Fubiaks representanter på festivalen. Et annet er Skei Grandes overraskende sterke og lidenskapelige reaksjon på Buskerud fylkesbiblioteks Trond Minkens påstand om at storbybibliotekene får så mye mer enn de små kommunene. Dette kan vi altså ikke skylde på stat og regjeringen for, de verken kan eller bør bestemme over biblioteket i Haram kommune (for å ta et for meg kjent lokalt eksempel).

Neste nynorsk-post er Folketalen ved Kristin Fridtun. Herlig å være ute i parken! Og morsomt tema: Kvifor irriterer me oss over skrivefeil? Jeg kan avsløre at redaktører er blant de som virkelig må takle å lese skrivefeil, de må klare å se kvalitet bak eventuelt rot. Talen kan du lese i forkorta utgave på Dag og Tids nettsider!

Nå setter vi oss ved et bord på Elephant kunsthall og Natur og samfunn. Det blir vanskelig å konsentrere seg, det begynner å nærme seg middagstid, en av oss har fått solstikk på øynene og det nærmer seg den store quizen, der en av oss på elegant vis har klart å komme på quiz-laget til Ole Robert Sunde, Vigdis Hjorth og Fredrik Wandrup. Jeg er både misunnelig og glad for at det ikke er meg. Men det jeg får med meg på dette arrangementet, som er en samtale mellom Lotta Elstad og Hilde Susan Jægtnes, er at sistnevntes roman, Gildra, høres helt nydelig ut. Jeg har hatt feil inntrykk av boka, jeg har trodd den var grå og trist og litt for smal, antakelig fordi den er utgitt på kvalitetsforlaget Bokvennen som nesten kun gir ut oversatte titler. Gård, «sædmannen, kropp, seksualitet, Island» – denne boka skal jeg lese! Jeg blir helt oppslukt mens Jægtnes’ leser opp, til tross for quiz-iveren, mengder av myggstikk, pollenallergi, sult og et kokende varmt hode. Anbefaler for øvrig også Elstads bok Jeg nekter å tenke som også var tema for samtalen.

Vi rekker en god middag før vi går på quizen. Vi er to Deichman-lag som begge gjør det bra, vi lander vel på øvre midtre del av lista. Selv bidro jeg ikke med noe som helst. Jeg var så trøtt og sløv at jeg knapt orka å være med på å resonnere, klassikerne har jeg dessverre pinlig store hull innen, bibel-spørsmåla fikk jeg heller ikke til, og slike ord- og sitat-oppgaver hadde jeg ikke hode til. Nedtur at det som skulle være festivalens høydepunkt ble litt så der, men imponerende jobba av kollegaene mine! Og godt å legge seg etterpå og ikke skulle stå opp 7.15 neste dag, en stemme inne i meg har oftere og oftere begynt å si at «det kommer en dag i morgen også».

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Leslie Begby

Nå for tida er det slik at alle slags tema skal behandles i samtaleform. Vi som jobber med arrangementer på biblioteket ønsker også alltid å sette opp samtaler og spør hele tiden oss selv om hvem som kan snakke om temaet, hvem passer sammen, hvem er «flinke på scena» og så videre.

På Litteraturfestivalens fredag prøver jeg derimot å gå på et foredrag. Og jeg elsker det! Det er så behagelig å høre på en som har lagt opp en strukturert monolog og laga en powerpoint!

Nå er dette riktignok en svært god foredragsholder. Arrangementet har tittel Algoritmene – fremtidens litteraturkritikere? og foregår i den flotte Holbøsalen i likhet med de andre arrangementene Kritikerlaget arrangerer. Morgenbladets teknologijournalist, Sigve Indregard, snakker. Litteraturkritiker Olaf Haagensen innleder med spørsmålet: «Kommer robotene til å gjøre oss overflødige?». Salen er full, mange er nok nysgjerrige på eller bekymra for svaret.

For hvordan vet YouTube hva dattera til Sigve Indregard har lyst til å se på? Hvorfor står det «77 % likte denne boken» når du googler Iladen? Hvor går grensa til algoritmene?

Men kan et dataprogram erstatte en kritiker? Ja, på en måte, dersom kritikeren skriver etter et fast mønster.

Først får vi en lang innføring i matematikken bak algoritmene. Jeg skjønner ikke noe særlig av det, men det er det heller ikke meningen at vi skal gjøre. Men jeg klarer faktisk fint å holde konsentrasjonen oppe blant ord som regresjon, felles divisor, heuritiske metoder, parametre og korrelasjon.

Så får vi forklart den viktige forskjellen mellom enkle anbefalingsalgoritmer, slike som brukes av for eksempel Netflix og Spotify, og de produktive og kreative intelligente algoritmer som kan mønstergjenkjenne. Sistnevnte funker nesten som et nevralt nettverk, slik som hjernene våre. Det finnes algoritmer som kan lage Van Gogh-malerier ut ifra et hvilket som helst fotografi. Og mange har vel hørt om dataprogrammet som lagde en Bach-symfoni som hørtes ut som et ekte Bach-produkt.

Men kan et dataprogram erstatte en kritiker? Ja, på en måte, dersom kritikeren skriver etter et fast mønster. Bernhard Ellefsen blir brukt som eksempel etter spørsmål fra salen: Hvis vi kan anslå hva han leste sist, hvilket humør han er i, ukedag, forlaget boka er utgitt på, kjønnet på forfatteren og så videre, kan et dataprogram i teorien skrive kritikken.

Med innledningen er det kritikerne Haagensen mener ved å si «oss», men vi får jo litt å tenke på alle sammen. For eksempel er det mange som spør oss bibliotekarer om vi ikke mister jobber nå når vi har internett og utlånsmaskiner. Men som Indregard sier er det jo ingen som gidder å se to maskiner spille sjakk, ikke en gang om disse er dyktigere enn menneskelige sjakkspillere. «Vi er jo tross alt mest interessert i oss sjøl», avslutter han treffende. Og her jeg sitter tenker jeg på foredragsholderen, at ingen robot kunne erstatta Sigve Indregard. Hurra for gode foredrag og dyktige mennesker!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Mette Banken

Å velge seg én favoritt fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer er mildt sagt utfordrende. Men jeg tror faktisk at jeg lander på Bjørnsonsamtalen med Elif Shafak og Jørgen Lorentzen. Kanskje er jeg heller ikke helt objektiv siden Elif Shafak også er årets Future Library-forfatter og skal besøke Hovedbiblioteket på Deichman dagen etter. Likevel, det er en usedvanlig reflektert og intelligent forfatter som sitter på podiet sammen med litteraturviteren Jørgen Lorentzen. Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med.

Den tyrkiske forfatteren, statsviteren og politiske kommentatoren har kanskje ikke oppnådd stjernestatus her i Norge, men ute i den store verden blir hun omtalt som en av Tyrkias fremste forfattere. I dag er hun britisk statsborger og skriver bøkene sine på engelsk. Faktisk har hun avslørt at hennes bidrag til Fremtidsbiblioteket også er på engelsk, og hun kaller seg selv en nomade. Det var på språket engelsk hun kom nærmere hjemlandet Tyrkia, kanskje må man alltid ta et steg tilbake for å komme helt nær. I begynnelsen av samtalen minner hun oss på at verden ikke nødvendigvis alltid går framover, ting kan også gå tilbake, og snakker ivrig om Brexit, den sittende presidenten i USA og nasjonalistiske partier som får mer og mer makt i Europa. Vi lever i såkalte «liquid times», som Zygmunt Bauman (polsk filosof og sosiolog, red.anm.) sa, og Shafak slår videre et slag for pessimismen. Hun er selv medlem av en forening kalt «Internationally depressed writers», og dette temaet kommenterer hun videre i samtalen med Rosie Goldsmith på Deichman lørdag som var. En av bøkene hennes som på engelsk heter Black Milk handler blant annet om fødselsdepresjon, noe forfatteren selv led av en periode, men hun kaller denne depresjonen for snarere en mulighet til å stå mer i ro. Kanskje trenger vi alle litt mer pessimisme i hverdagen?

Videre snakker Shafak flammende om hvordan kunst og ordet har en transformerende kraft, og at bøker forandret henne. Det var gjennom bøkene som hun fant andre dører inn til verden. Lorentzen prøver å riste ut av henne hvilke forfattere som har betydd mye for henne, og litt nølende nevner hun blant annet den tyske kritikeren og filosofen Walter Benjamin og poeten Rumi. Sistnevnte har hun også skrevet roman om, Kjærlighetens førti bud. De gamle russerne skal visstnok også har formet Shafak, men noen flere vil hun ikke ut med. Hun sier at hun lærer fra alt, og at kunnskap er en sirkel: «We are nomads in our minds». Vi er nomader i våre sinn. Og jeg tenker at det var jammen vakkert sagt.

Et annet viktig poeng som får meg til å tenke litt ekstra da jeg går ut fra Nansenskolen hvor samtalen finner sted er at kvinnelige forfattere utenfor Vesten er forventet å skrive om det landet de kommer fra. Forlagene vil ha såkalte «realistiske» historier fra de «fremmede» land. Jo verre, jo bedre. Men da, understreker Shafak, blir «fiction narrowed down to a function». Vi må bekjempe denne identitetspolitikken, og en forfatter kan faktisk skrive om hva som helst, fra hvilket som helst ståsted. Det vil være svært begrensende for en forfatter å kun komponere romaner ut fra et slikt ståsted. Kanskje skal vi som lesere også åpne litt mer opp? Har jeg selv disse forventningene til kvinnelige forfattere utenfor Vesten, at de skal skrive skrekkelige historier og kvinner og kvinners rettigheter fra hjemlandet? Jeg tar med meg Shafaks ord ut i solsteika, litt klokere enn da jeg gikk inn. (Men faktisk ikke så pessimistisk!) Og ganske så stolt over at Elif Shafak har blitt en del av Future Library-familien.