Deichman litteraturbloggen

Tekst: Bodil Aga Aandstad / Omslag og illustrasjoner: Kagge forlag

Vivian bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. Skolen hun går på har ingenting å si på at guttene går med t-skjorter der det står ting som “Great legs – when do they open”, og kommer med kjønnsdiskriminerende utsagn i timene. Heller ikke aksjonen “dulteklå” gjør at gutta får noen reprimander fra skoleledelsen. Som “real texan ladies” må jentene finne seg i trakasseringen. De må også sørge for å kle seg slik at de ikke oppfordrer guttene til å få lyst på dem. En dag får den snille og pliktoppfyllende Vivian nok. Hun lar seg inspirere av morens fortid som punker, og gjør opprør.

Effektiv og humoristisk fanzine

Moxie handler om og er navnet på fanzinen som Vivian i all hemmelighet trykker opp for så å spre på skolen. Fanzinen får etterhvert sitt eget liv. Det vokser frem en bevegelse som forsøker å gjøre opprør mot inngrodde holdninger og tydelig diskriminerende mønstre på skolen. Fanzinen er enkel og effektiv. Gjennom boka får vi se alle utgavene av Moxie, både de som kommer i plakatform og de større utgivelsene. Fanzines agenda er enkel opplysning og opprør.

Det fine med fanzinen er at den ikke umiddelbart slår an. Kun et fåtall reagerer når det første nummeret som oppmuntrer alle som er lei av at “en viss type mannlige elever sier “Fiks litt mat!” når dere gir uttrykk for hva dere mener i timene” til å tegne stjerner og hjerter på hendene sine. Slike hendelser preger Moxies utgivelsesfrekvens og innhold. Fanzinene oppfordrer til direkte handling mot diskrimineringen. Handlingene de oppfordrer til er enkle, og realistiske. Det gjør også godt å lese om dem, for selv om Moxie er politisk motivert har de fleste aksjonene også en dose humor i seg.

Blaserte voksne

Det mest slående i romanen er hvordan de voksne menneskene er så fraværende i opprøret. Ingen av lærerne har substans nok til å ta tak i problematikken. Er de voksne så blaserte at de ikke ser hva som skjer? Eller er de så vant til diskrimineringen at de faktisk godtar den, fordi i deres lille by er det rett og slett bare slik? De tydeligste personene i romanen er skolens rektor, Vivians mor og hennes besteforeldre. Rektoren er helt klart på guttas side, mens Vivians slekt er langt inne i de blasertes rekker.

Vivian fortviler over at moren ikke lenger er en opprører, og skylder dette på farens død. Hadde ikke han dødd ville ikke moren flyttet hjem til byen hun en gang flyktet fra. Da ville hun heller ikke funnet seg en så tafatt kjæreste, og funnet seg i at han har helt andre politiske meninger enn henne. Det er tydelig at denne romanen står på ungdommens side, da det er disse karakterene som viser flere sider seg selv. Vi blir ikke bare godt kjent med Vivian styrker og svakheter, vi ser de også hos flere av hennes jevnaldrende. De voksne, med et lite unntak i Vivians mor, fremstår derimot i stor grad som karikaturer. De blir kun symboler på mennesker som er fanget av eller har gitt opp å kjempe mot inngrodde handlingsmønstre.

Vivians opprør er godt fortalt, og fortelles med engasjement. Historien skildres gjennom Vivians øyne, og lar oss oppleve hvordan hun observerer og reagerer på menneskene rundt seg. Fra den første fanzinen og nervøsiteten i å se hvem som har tegnet hjerter og stjerner på hendene sine. Gleden ved å se sin utkårede gutt komme med symbolene på hendene. Men også Vivians umiddelbare fordommer mot jentene som ikke tegner på hendene sine. Og hva med jenta som, sammen rektor, står foran alle de andre jentene på skolen og ber dem oppføre seg som “real texan girls”?

Riot grrrls

Forfatteren, Jennifer Mathieu, bruker flittig feministiske referanser, hvor den mest utpregede er Riot Grrrls og deres fanziner. Som lærer på High School i Texas kjenner hun målgruppen og miljøet, noe som er tydelig for undertegnede som også har bodd i en liten by i USA. Det er noe veldig gjenkjennbart i de små tingene, som Sonic, Diary Queen, at fotballgutta er byens helter og at fotballkampene er det den lille byen lever for. Det Kansas jeg bodde i som tenåring og det Texas som beskrives i Moxie er to ganske forskjellige områder av USA, men som norsk blir jeg perpleks over beskrivelsen forfatteren gir av skolens og byens diskrimineringsproblematikk. I løpet av boken kommer det frem at det ikke bare gjelder kjønn, men også rase. Har USA virkelig ikke kommet lenger? Kan man tolke romanen, som utkom i USA sommeren 2017, dithen at Trumps makt gjør at man nå legitimerer at gutter på High School kan være drittsekker?

Hvor er den norske Moxie?

Moxie er forhåpentligvis en tankevekker for ungdom, særskilt i statene. Heldigvis har romanen skapt reaksjoner i noen kretser, deriblant når en kritiker mente at det ikke var rom for gutter som feminisme-allierte i historien. Noe av stoffet i fortellingen kan føles fjernt, men mye i boka bør også være gjenkjennelig for norsk ungdom. Det blir derfor spennende å se om norsk ungdom plukker opp oversettelsen av Hilde Stubhaug.

Selv om vi i det siste har fått flere bøker om feminisme, nyligst fra Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa, mangler vi en sterk ungdomsroman som roper like høyt som Moxie. Det kan være det nærmeste vi kommer er Danielle av Ida Jackson. Men selv om guttenes syn på jenter og Danielles aktivisme kan være paralleller til Moxie, er ikke feminismen det største temaet i denne romanen. Likevel er det nettopp Jackson jeg gjerne skulle hatt en slik roman fra, spesielt etter intervjuet i Aftenposten lørdag 3.november

At en roman som Moxie trengs i verden er udiskutabelt. For selv om man kan si at vi i har kommet langt her til lands, dukker diskrimineringen opp på stadig nye arenaer. Så ikke la deg lure: feminisme er fortsatt nødvendig.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel /
Bilde: Detalj fra Jacopo Tintorettos «The Capture of Constantinople in 1204»

– Året er en forrædersk konstruksjon men en veldig god konstruksjon for forfatteren, forklarer Elisabeth Åsbrink. Hun har skrevet boka 1947, en bok om året vår moderne tid begynte. Joar Hoel Larsen, som har skrevet 1968 sammen med Eva Bratholm, er helt enig og understreker at mye av det vi kjenner fra historiebøkene om det året var høydepunkter i en lang rekke hendelser som strakk seg fra før 1968 og ofte ikke ble avsluttet før flere år senere.

Under Norsk sakprosafestival i oktober ble fire forfattere samlet, og felles for dem var nettopp interessen for ett bestemt år. Kan hvilket som helst år skrives om? Hva skiller et slikt år fra andre? I panelet satt Thorvald Steen (1204), Elisabeth Åsbrink (1947), Joar Hoel Larsen (1968) og Per Anders Madsen (1989). Oppgaven de fikk var å forsvare sitt utvalgte år som det viktigste året, men allerede der hadde Åsbrink innvendinger mot oppgaven:
– 1947 er ikke det viktigste året i verdenshistorien, men mange viktige valg for vår tid ble tatt det året, understreker hun.
At hun selv innså det skjedde etter at hun hadde lest seg gjennom to svenske aviser fra det året, fra 1. januar til 31. desember på jakt etter noe helt annet. Året sto dermed klart frem for henne, med store hendelser som opprettelsen av en israelsk stat, frigjørelsen av India og Marshall-hjelpen, i tillegg til større kunst- og kulturhendelser. At ingen allerede hadde skrevet boken overrasket henne.

Relevant i dag

At et års viktighet måles ut fra relevans for oss den dag i dag er kanskje ikke så rart, og i et kommersielt marked må man jo også finne noe leserne faktisk er interessert i. Et årstall som er underkommunisert og nærmest ukjent for mange av oss er Thorvald Steens 1204. Han understreker at det var det også for ham, til tross for å ha studert blant annet idéhistorie. 1204 var året det fjerde korstoget invaderte Konstantinopel, ødela byen og stjal gullet. At korsfarerne herjet og ødela er ikke nytt, men betydningen dette fikk for vår tid og kultur er veldig stor.
– Det var et angrep på pluralisme, forteller Steen. I det bysantinske riket levde nemlig alle de store religionene side om side, noe det ble slutt på etter angrepet. Det ble også slutt på fri forskning, som gjorde store skader for særlig naturvitenskapen her i den vestlige verden.

Den dag i dag finner vi igjen konflikter som startet tilbake på 1000-tallet. Konflikter mellom de store verdensreligionene, i tillegg til stridigheter innad i ulike religioner. Et år som satt en stopper for mange splittelser var 1989. Per Anders Madsens bok om året er under arbeid og er derfor ikke ute enda. Motivasjonen for å ta for seg akkurat 1989 kommer fra flere steder, men viktig er det for ham å løfte frem et år som er hans egen, opplevd samtid samtidig som den er historie for hans egne barn. Året har definerte tiden etterpå, barnas samtid, sterkt, men han var usikker på hva de egentlig visste om det.
– I det store og hele var 1989 et år med «happy ending» sett fra Vestens side, sier Madsen.
I kjølvannet fulgte frihet på mange områder, men ingenting varer for alltid…

Lever vi i en brytningstid?

For hva med året vi står i akkurat nå? Kan 2018 fortjene en bok? Flere av forfatterne nølende, det er alltid vanskelig å se sin egen tid klart. Men Åsbrink er ikke særlig i tvil, hun mener at 2018 ikke blir stående som et spesielt merkverdig år, men kanskje 2016 eller 2017.
– Det kan vise seg å bli tydelige brytningsår, sier hun, noe som har vært hennes motivasjon for å velge 1947 fremfor f.eks. 1948.
– Mulighetene står fortsatt åpne og viktige valg er enda ikke tatt.

Om 2018 blir stående for ettertiden gjenstår å se, men enn så lenge kan vi nærme oss samtiden via historien gjennom noen av disse nøkkelårene forfatterne har funnet verdig en hel bok. Er du ikke overbevist om at 1947 fortjener en bok, eller at det er mulig å begrense seg til å fortelle om kun 1968? Er virkelig 1204 vesentlig for oss i dag? Lån, les og finn det ut selv!

Flere bøker om ett enkelt år

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Niklas Lello, Aschehoug / Omslag: Aschehoug

Bokhøsten har surfet på etterdønningene av #metoo og Dagbladet døpte det en feministisk tsunami. En av forfatterne som har bidratt til synliggjøringen av feminisme i norsk samtidslitteratur er Helene Guåker. I høst er hun ute med diktsamlinga Farvel alle hemmeligheter. Boka er rå, uredd og konfronterende, og har fått en god mottakelse. Klassekampens anmelder, Hedda Lingaas Fossum, skriver følgende: «På sitt beste er Guåkers språk sanselig, bildeskapende og effektivt konfronterende.» Også flere bokbloggere har plukket opp boka og hos Elise Cathrin kan vi lese: «Guåker har skrive ein heftig og heseblesande tekst om verdas syn på kvinners seksualitet.»

Vi har invitert Helene Guåker og Wenche Mühleisen til å snakke om Nina Lykkes bok Nei og atter nei. Samtalen er en del av Feministisk leseliste, og du kan møte dem, i samtale med Marta Breen, onsdag 14. november på Deichman Lambertseter.

I forkant av arrangementet har vi tatt en kjapp prat med Guåker om hennes siste bok; om dikt, kropp og åpenhet. Men aller først, noen linjer fra boka:

kommer jeg til å savne det
når jeg ikke lenger er gjenstand for noens blikk?
kommer jeg til å angre
på at jeg ikke nøt det mer?

I høst er du aktuell med en ungdomsbok og ei diktsamling, Farvel alle hemmeligheter. Sistnevnte er din første diktsamling for voksne. Hva var det ved dette innholdet som krevde denne formen?

Jeg kunne kanskje skrevet en roman om det samme temaet, men det var ikke det som kom – det var dikt. Og dikt er mye mer konsentrert, i en roman kan man risikere at noe forsvinner i mengden. Det unngår man i en diktsamling.

Wenche Mühleisen er kjent for sin bakgrunn som performance-kunstner med utstrakt bruk av sin egen kropp. Hvilken rolle spiller din kropp i din skriving?

Jeg, eller kroppen min har ulike erfaringer som jeg innimellom har brukt i skrivingen. Men den er viktig også hvis jeg skal beskrive en kroppslig handling. Ofte gjør jeg en bevegelse ut i lufta for å kunne beskrive eksakt hvordan det ser ut. Det er vel en av grunnene til at jeg har hjemmekontor og ikke sitter og skriver på kafé, vil jeg tro.

I vår tid er det stort fokus på åpenhet og å være uredd og dele det vanskelige, gjerne så det går viralt. Hva tenker du om denne åpenhetskulturen?

Ved at menneskelige erfaringer blir synliggjort på en annen måte enn tidligere, tror jeg flere finner gjenkjennelse og dermed kan føle seg mindre ensomme. Og når noen åpner seg og forteller om sine vanskelige erfaringer, blir det lettere for andre å gjøre det samme også.

Boka di har fått navnet Farvel alle hemmeligheter, synes du det er nødvendig at vi kvitter oss med alle hemmelighetene våre og er åpne om alt?

Ja, jeg synes alt skal snakkes om. ALT! Ikke bare mensenbæsj og andre kroppslige ting, men alt det andre som vi ikke har snakka om før. Hvorfor er det fortsatt så mange som blir utsatt for seksuelle overgrep? Hvorfor meldes det om større og flere grenseoverskridelser enn noen gang? Hva har skjedd med seksualundervisningen i skolen? Hvorfor har det ikke skjedd en utvikling i skolen som er i takt med samfunnet? Tilgangen på porno helt ufattelig lett, unger ned i 11 år ser på porno og lærer hva sex er gjennom porno! Spør du meg, er ikke porno sex. Men er det noen som lærer ungene og ungdommene våre om det? Hvis guttene ikke vet forskjellen på porno og sex, så er veien veldig kort til et overgrep, som de ikke engang vet at de gjør. Dette må vi snakke om. Blant annet.

Hvilke tema engasjerte deg mest i lesingen av Nina Lykkes Nei og atter nei?

Alle forventningene Ingrid og andre rundt henne har til henne, og hvordan hun ser på alderen sin og livet vs. døden.

Vil du ha mer feministisk påfyll? Her kan du høre tidligere samtaler i Feministisk leseliste som podcast.

Tekst: Rune Christiansen / Foto: Stillbilder fra Fanny och Alexander (1982)

Ensam jag skrider fram på min bana.
Längre och längre sträcker sig vägen.
Ack, uti fjärran döljes mitt mål!
Dagen sig sänker, nattlig blir rymden.
Snart blott de eviga stjärnor jag ser.
Men jag ej klagar flyende dagen.
Ej mig förfärar stundande natten.
Ty av den kärlek som går genom världen,
föll och en strimma in i min själ.

– Erik Gustaf Geijers dikt «Natthimmelen»
lest av Farmor Helena Ekdahl spilt av Gunn Wållgren

La meg begynne denne presentasjonen av Ingmar Bergmans siste storfilm Fanny og Alexander med en påstand, vel og merke med en i positiv forstand diskutabel påstand: Fanny og Alexander er Ingmar Bergmans mest optimistiske og mest fortrøstningsfulle film. Og når det er sagt, skynder jeg meg, for argumentets skyld, å legge til at jeg ikke ønsker å forfekte at dette er Bergmans letteste eller mest entydige film, snarere tvert om.

Som episk krønike, med familien Ekdahl som midtpunkt, står Fanny og Alexander frem med et tydelig dramatisk sujettet og en serie sceniske prinsipper som vekker assosiasjoner til både Charles Dickens og E.T.A. Hoffmann: Dickens på grunn av de opprørende intrigene og den eskalerende dramatikken som Bergman utvikler og fordyper fra tablå til tablå. Gjenklangen fra Hoffmann finner vi i Bergmans frimodige bruk av skrekkelementer, eventyrligheter og aller viktigst: Ved den eksplisitte synliggjøringen av barnets fantasiverden.

Komediens lille verden

Men hva så med det fortrøstningsfulle? Og hva med påstanden om at dette verket tross alt bærer i seg optimisme? La meg ta en liten omvei: I så å si alle Bergmans komedier er det den lille verden som får gjennomgå, det er den lille verden, altså familien og kjærlighetsrelasjonene, som settes på prøve, som intimideres og som trues med splittelse. Og trusselen kommer like mye innenfra som utenfra. Men i komediene, og da innlemmer jeg også Fanny og Alexander i sjangeren, er den indre trusselen ofte håndterbar: misforståelser, umodenhet, forvirring, sjalusi, ja til og med utroskap, alt dette lar det seg gjøre å løse, å tilgi, å bære over med – disse feilskjærene og villfarelsene er en del av det menneskelige, en del av spillet i den lille verden. Det er som i de amerikanske screw ball-komediene fra trettitallet der den mannlige og den kvinnelige hovedpersonen er i kontinuerlig konflikt helt til siste minutt hvor de endelig finner ut at de elsker hverandre. Bergmans En lektion i kärlek er et eksempel på denne sjangerens lystbetonte strategi.

Dette både risikable og fornøyelige spillet danner utgangspunktet for brorparten av Bergmans filmer fra femtitallet: Kvinnors väntan (1952), En lektion i kärlek (1954), Sommarnattens leende (1955), Smultronstället (1957), og Ansiktet (1958) omhandler alle styrkeprøven mellom idyll og syndefall, vyer og fiasko, permanens og flyktighet. Så kan det utvilsomt innvendes at verken Smultronstället eller Ansiktet uten forbehold kan sjangerbestemmes som komedier, men også disse filmene inneholder en rekke nøkkelscener hvor komediens kjennemerker lett lar seg spore, ikke minst med sine spissformulerte avsløringer av patetiske ekteskapelige ritualer – tenk på møtet med det kjeklete ekteparet i Smultronstället. Og hva med den høyst farseaktige slutten Ansiktet legger for dagen? Jo visst, også disse filmene er i utsøkt dialog med komediesjangeren. Fortellingen om Fanny og Alexander, og om familien Ekdahl, har en lignende arketypisk dramaturgi, men i en forstørret og mer storslått form. Både i lang og kort versjon bærer Fanny och Alexander preg av å være tilpasset tv-serie-formatet, men denne ekspansjonen er en ressurs som Bergman til fulle utnytter. I Fanny og Alexander assossierer han friere enn noensinne, scenene utvikles med en rikere flertydighet. «One room spills into another», skrev den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert i sin begeistrede anmeldelse. Og dette tidsmessige og sceniske overskuddet gir Bergman mulighet til i ett og samme verk å dyrke sine forbilder med kløkt og autoritet.

Charles Dickens og E.T.A. Hoffmann er allerede nevnt. I Fanny og Alexander finner vi også tydelige spor av Anton Tsjekhov, August Strindberg og ikke minst Hjalmar Bergman. Vi ledes rakt inn i familiens tradisjonsrike julefeiring. Det er et storslått og lystig gjestebud, nærmest som et drømmespill å regne, freudiansk i sine begjærligheter, og uttalt viktoriansk i sin prakt. Bergman iscenesetter filmens første premiss som et både overdådig og hjemlig tablå. Den fornøyelige samhørigheten og den nær sagt amorøse fortoligheten gir det Ekdahlske hjem, og dermed også filmens igangsettende moment, dybde og takhøyde. Det er som om Bergman åpner opp for sitt eget mest forbilledlige univers, en fullendt tilstand for et lite samfunn. Men idyllen, som lett kan tolkes som den lille verdens forskansning mot den store verdens ubegripelige trykk, rives opp. Allerede ved julefeiringens nattlige finale, krakelerer harmonien. Mens de dorske, lønnlige og burleske atspredelsene utspiller seg idet festen er i ferd med å sovne hen, lar Bergman de Ekdahlske maskene falle. Han minner oss om enda en av sine forbilder, Henrik Ibsen, mer presist om Villandens patetiske og narraktige skikkelse Hjalmar Ekdal – legg merke til navnet.

Summen av en filmskaper

Det første store vendepunktet i Fanny og Alexander inntreffer som en serie onde varsler, men det er ikke døden per se som i Det sjunde inseglet (1957) som banker på døren til det Ekdahlske hjem, det er ikke Bengt Ekerots ikoniske, kritthvite dødsmaske som trer frem i kinomørket. I Fanny og Alexander er det det indre sviket, små og store bedrag og nederlag, som forgifter og forkvakler den lille verden, og døden er alt annet enn en metaforisk stedfortreder. Jeg skal styre unna et handlingsreferat, men la meg bare skissere: Oscar Ekdahls død er et tragisk og fatalt tap, og for barna, for Alexander og Fanny, virker prøvelsene som snart følger ufravikelige, og for deres mor Emilie er tapet av ektemannen et lammende slag. I en paralysert etterdønning stiger de sammen inn i marerittet. I et storslått og mesterlig sveip sender Bergman oss fra familieidyllens paradoksale, ståkete og håpefulle livsvilkår lukt inn i forsakelsens og brutalitens skrekk-kabinett.

Det er som om hver og en av Bergmans egne traumer og besettelser er omdannet til anekdoter og fortellinger i dette overflødighetshornet av en film. Og han fraviker med stort hell sitt tidligere prinsipp om å redusere det filmiske uttrykket. Han åpner tvert om for en slags Offenbachsk prakt. Jeg undres om Bergman noen gang fikk sett Michael Powells The Red Shoes (1948) og The Tales of Hoffman (1951). Han ville antakelig ha elsket dem begge. Og slik Alfred Hitchcock oppsummerte sine bragder i to omganger, først i 1940 med Foreign correspondent og senere i 1959 med North by northwest, utdypet Ingmar Bergman med Fanny og Alexander hele sitt filmiske repertoar. Ja, han uttalte vel at dette var summen av hans liv som filmskaper. Fra og med dukketeaterprologen og julefeiringens storartete ouverture tas vi med gjennom hele Bergmans tematiske inventarium: nostalgisk lykksalighet, selvplageri, begjær, tro og villrede. Og hva er da mer naturlig enn å la epilogen slutte med Alexander som henført lytter til farmor mens hun leser fra Strindbergs Ett drömspel (utgitt i bokform i 1907)?

Bergman sa en gang om sin russiske kollega Andrei Tarkovskij at ingen kunne filme, altså visualisere drømmer, som ham. Så er det fristende å snu på det og vende det samme blikket mot Bergman selv for å si at ingen kunne filme drømmenes virkninger, drømmenes betydning med større ettertrykk enn Ingmar Bergman. Om jeg skulle fremsette en påstand om at det finnes et gjennomgripende motiv i Ingmar Bergmans verk, vil jeg hevde at det er drømmens og forestillingens prekære nærvær i et menneskeliv som hele tiden var filmskaperens beveggrunn. Fra gulv til tak i Fanny och Alexander, dette egenartede filmiske verket, er det drømmene og drømmenes visuelle synonymer: illusjonene, forestillingene, minnene, synene og demonene, som trer frem.
Jeg vet bare én annen filmskaper som på lignende vis fletter sammen erindring, turbulent familieliv, illusjon og realitet. Jeg tenker på Terence Davis, og da særskilt på filmene Distant voices, Still lives (1988) og The Long day closes (1992). De kan begge med hell tjene som companion pieces til Fanny och Alexander. I en samtale med den britiske filmviteren Geoff Andrew utrykker da også Terence Davis sin dype beundring for nettopp Bergmans Fanny och Alexander. Og når jeg nå likevel er inne i en digresjon: Jeg anbefaler også Orson Welles The Magnificent Ambersons (1942) og David Leans filmatisering av Noel Cowards This Happy Breed (1944) som interessante og relevante verker for den som vil sette Bergmans film inn i en utvidet tematisk og filmhistorisk sammenheng.

Ender det godt?

Men la meg så vende tilbake til påstanden om at Fanny og Alexander kan betraktes som Ingmar Bergmans mest fortrøstningsfulle film? Det åpenbare argumentet krever at jeg nok en gang henter frem Charles Dickens. Hvis det kan være inneforstått at det går bra med David Copperfield, at fortellingen om Oliver Twist ender godt, ja, hvis vi kan enes om at selv eventyret om Ebenezer Scrooge ender med innsikt og fordraglighet, da ser vi snart at også Fanny og Alexander beveger seg ut på en fortvilet og opprivende ferd brolagt med urettmessighet og gruoppvekkende tragedier, frem til en beskyttet tilværelse: «En beskyttet tilværelse» ikke i pastoral betydning eller som sødmefylt og naiv uforstyrrethet, men en tilværelse preget av tillit, overensstemmelse og forhåpninger.

Det er nettopp at det ender godt til tross for kvalenes og håpløshetens uttrykkelige og omstendelige nærvær i Fanny og Alexander som gjør denne filmen så oppløftende i Bergmans filmografi. Kan man så beskylde Bergman for å søke tilflukt i viktoriansk optimisme og overdådighet, slik som for eksempel som filmkritikeren Pauline Kael mer enn antydet i sin anmeldelse av filmen? Jeg mener nei. Det ville være det samme som å forlange at Charles Dickens skulle la slyngelsen Uriah Heep ta innersvingen på Mr. Micawber mot slutten av fortellingen om David Copperfield. Og det ville omdanne Fanny og Alexander til en kynisk kanossagang uten forløsning, ja, det ville helt enkelt frarøve verket det vesentlige momentet av katarsis, renselse. For nettopp i denne vidløftige fortellingen som er så breddfull av nederlag og mismot, velger Bergman å følge Dickens prinsipp om at etter sorgene, fornedrelsen og de dystre perspektivene, skal alle ting gjenopprettes. Så kan det være på sin plass å avslutte med et sitat fra Salmenes bok kapittel 30, vers 5: «om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.»

Ønsker du å låne noen av Rune Christiansens bøker? Her finner du dem!

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Pernille Marie Walvik, Cappelen Damm
Omslag: Cappelen Damm

I oktober 2012 besøkte Prableen Kaur Deichman Hovedbiblioteket og snakket om selvbiografien Jeg er Prableen, der hun blant annet forteller om hvordan hun som 19-åring overlevde massakren på Utøya. I oktober i år var hun på Deichman Furuset sammen med Kjersti Annesdatter Skomsvold, og snakket om sin romandebut Ferdig med ting. Den 25 år gamle politikeren og jusstudenten har rukket å utrette mye, og har opplevd verre ting enn de fleste av oss gjør i løpet av et helt liv. Er hun ferdig med å gjøre ting, slik romantittelen antyder? Heldigvis ikke. Romanen handler om Ilone som gjerne vil gjøre seg ferdig med ting, i betydningen legge dem bak seg. Ilone har vært i et vanskelig forhold og føler at hun ikke helt fortjener å ha det godt. Hun er en flink pike; høyt presterende og selvkritisk – en person som mange unge jenter i dag nok kan kjenne seg igjen i.

Mer kortprosa enn roman?

Vi følger Ilone i hverdagen som student og i flere tilbakeblikk. Både fortiden og nåtiden er stort sett skrevet i presens. For at tidssprangene ikke skal bli forvirrende, har forlaget tatt i bruk en teknikk jeg aldri har sett i en roman før. Alle tilbakeblikk er trykket med fiolett skrift for å skille dem fra partiene i nåtid med svart skrift. Det er et ganske fint og estetisk grep som også fremhever det estetiske ved teksten. Ilone er nemlig svært opptatt av alt som er vakkert og sanselig, særlig kropp, klær og mat. Det er lite tekst på mange av sidene, og boken kan gi mer inntrykk av å være en samling korttekster, enn en roman. Her er noen eksempler på måten Kaur skriver på, om kropp:

«Drar hånda mi gjennom håret hans. Kjenner voksen mellom fingrene, men gjør det igjen. Fletter beina mine inn i hans. Det er godt. Hud mot hud. Kjenner håra på beina hans, at mine bein er hårløse, at beina våre er myke.» (s. 97)

Om klær:

«Føler meg så fri, så fin. Kjenner kjolestoffet mot huden. Den er kongeblå, langermet, med åpen rygg, figurnær, rekker meg til knærne. Jeg tror det er polyester, og det er ikke så bra kvalitet, men den sitter godt, inntil huden og kroppen, rammer meg inn.» (s. 111)

Og hvordan hun varter opp med detaljerte beskrivelser av matlaging og anretning:

“Henter tallerknene jeg har dekket med på bordet. Begynner i midten. Legger litt og litt squash utover. Jamie Oliver har sagt det på youtube, at man skal begynne i midten og jobbe seg utover. Da blir det pent, sånn som på restaurant og blogger. Jeg jobber ikke helt ut til kantene, det må være litt rom, sånn at øyet kan se maten og at det er luft, at man kan fordøye det man ser med øynene.” (s. 121)

Øyeblikksbildene får luft og rom rundt seg, akkurat som maten Ilone anretter på tallerknene. Men at tekstmengden på hver side er sparsom gjør ikke teksten sparsommelig. Det er en strøm av inntrykk som i noen partier fungerer godt. Ofte er det imidlertid så myldrende fullt av korte setninger uten subjekt og litt andpustne detaljer at jeg føler meg helt nærsynt etter en stunds lesing. Setningene er litt for like til å fungere som kortprosa, og det er for lite utvikling i fortellingen og i hovedpersonen til at boken fungerer helt som roman. Det er akkurat som om prosjektet faller litt mellom to stoler.

Løft blikket

Ilone forsøker å komme over Thomas, som vi treffer i tilbakeblikkene. Hun trener, studerer, går på fest, tar seg av en venninne med kjærlighetssorg, får en ny snill kjæreste, Benjamin, og tar eksamen i psykologi. Den overordnede handlingen trer fram gjennom øyeblikksbildene. Ilone lever et normalt og rolig liv, men er urolig og usikker på innsiden. Hun er en karakter å kjenne seg igjen i, uten at man av den grunn blir særlig godt kjent med henne. Jeg ønsker meg mer av Ilones refleksjoner og mindre sansninger. Nå går jeg glipp av helheten for bare detaljer.

Ting spisser seg litt til mot slutten. Ilone har vonde drømmer og bryter sammen utenfor Kitch’n i Torggata. Hun gråter: «Jeg trenger hjelp, Benjamin. Jeg må ha hjelp. Noen må rydde i hodet mitt. Jeg må bli ferdig med ting.” (s. 140) Denne romanen blir på en måte beviset for at, ja, Ilone bør nok bli ferdig med ting og løfte blikket, ikke bare vekk fra fortiden, men oppover og utover. Det tror jeg også Prableen Kaur vil være tjent med å gjøre i sin neste roman.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Sverre Knudsen og Aschehoug forlag

For noen er Sverre Knudsen synonymt med The Aller Værste!, for andre er det ungdomsbøkene hans som har satt spor. Mange har nok lest en oversettelse av David Walliams hysteriske barnebøker, også de ved Sverre Knudsens penn. En så bred og langvarig interesse for kultur og språk må jo også manifistere seg i boksamlingen. Vi er derfor veldig nysgjerrige på hva som gjemmer seg i Sverre Knudsens bokhyller!

Dette ser ut til å være en bokhylle i aktiv bruk! Kan du aller først fortelle litt om selve hylla: Hvilket rom står den i og hvor har du kjøpt den?

Disse hyllene, og en god del til, er i min skrivestue/hjemmestudio i Spania. Jeg har bygget dem selv, men fikk hjelp til å male dem.

Hvis jeg tyder det rett ser det ut til at den store veggen er skjønnlitteratur, nokså alfabetisk sortert. Hvordan sorterer du boksamlingen din?

Skjønnlitteratur prøver jeg å ha alfabetisk. Men dikt og skuespill er for seg, og de står litt mer tilfeldig. I tillegg har jeg mange seksjoner som jeg stadig mister oversikt over hva som egentlig var det samlende elementet; Ordbøker går greit. Men siden de havna i en bokhylle på gjesterommet bestemte jeg at de burde stå sammen med biografier, slik at gjestene fikk mer enn ordbøker å lese. Og når først biografier kom dit syntes jeg essays om litteratur også hørte til der, men det er litt rotete. Andre essays står under filosofi eller den aller mest rotete avdelingen som er fagbøker. De står på tre forskjellige steder, og jeg skjønner ikke lenger systemet jeg en gang begynte med.

Kunstbøker er også et problem fordi jeg plasserte bøker om musikk sammen med dem. Da måtte jeg jo også plassere tekstsamlinger fra folk som lager tekst og musikk sammen med dem, selv om de egentlig burde være på poesi. Resultatet er at store bøker med sangtekster er sammen med billedkunstbøker, mens små bøker med sangtekster er under poesi. Bortsett fra de som er plassert ved toalettet sammen med enkelte diktsamlinger, og korte fagbøker med gode illustrasjoner.

Her kan du låne Sverre Knudsens bøker

Jeg har en egen avdeling for bøker fra eller om 1979 eller andre interessante årstall fra ca 1955 (da jeg ble født) til 1994 (da jeg slutta å drikke). 4 av disse bøkene er gamle Hvem Hva Hvor, mens resten av Hvem, Hva Hvor-ene befinner seg sammen med ordbøker og biografier. Sammen med 1979 etc-bøkene står også en samling på ca 30 gamle notatbøker, mest fra 70-tallet, og jeg vurderer å flytte til øverste hylle slik at ingen skal komme til å lese dem. De er temmelig pinlige, men veldig fine å se på, utenpå, så jeg klarer ikke bestemme meg.

Og den lave hylla i front, hvilke bøker har du der?

Der er – på forsiden – først dikt og skuespill, så en del fagbøker fra ca 1997, så noen LP-er og cd-er som burde stått i første etasje, men hvor det ikke er plass for øyeblikket. Og ytterst, flere av mine egne bøker og noen oversettelser. På baksiden er det masse cd-er og LP- som ikke er veldig viktige, dårlige bøker jeg ikke får meg til å kaste og joggesko og lette fjellstøvler med tilhørende sokker.

I hylla ser jeg at det er både cder og plater også. Hva slags forhold har du til slike gjenstander? Er det noe du bruker aktivt, eller har de mest en sentimental verdi?

Det blir stadig mer LP-spilling i Oslo, hvor jeg har et godt anlegg, men mer cd i Spania hvor jeg bruker det fine stereoanlegget i hjemmestudioet. Men fremdeles er det nok mest strømming av musikk.

Jeg ser at hylla også er utsmykket med et par små figurer, en flodhest og en elefant. Hvorfor har disse to fortjent en slik hedersplass?

Jeg samla på pyntegjenstander – mest fra 50- og 60-tallet, men egentlig alt jeg synes var fint – fram til midten av 80-tallet. Da kvittet jeg meg med det meste, men har ennå noe igjen. Nå har jeg klart å få en fin liten samling av samtidskunst som har førsteprioritet på veggene mine, og disse små gjenstandene plasseres gjerne om i kjølvannet av et nytt bilde.

Hvis du skal anbefale én bok fra din samling til våre lesere, hvilken og hvorfor?

Det må nok bli en av Naomi Klein; Sjokkdoktrinen eller Dette forandrer alt. Den første om politikken som har formet oss, og fremdeles gjør det, og den andre om klimakrisen. Virkeligheten kan være kjip, men det er greit å vite om den også.

Du kan møte Sverre Knudsen på Hovedbiblioteket 22. november klokken 19.00. Der deltar han på Classical Album Sundays serie Lyrikken i musikken. Arrangementet er gratis.

Tekst: Ingela Nøding / Foto: Eva Lene Gilje Østensen, Forlaget Oktober
og Nora Nordskar Hoel / Omslag: Magikon og Kagge

Torsdag 22. november deles Brageprisen ut på Dansens hus i Oslo. Prisvinnerne, som plukkes ut av bokhandlere, bibliotekarer og kritikere, mottar 75 000 kroner. Brageprisen ble etablert for å skape interesse for norsk litteratur. Det har den definitivt bidratt til. I en jungel av bokpriser er det nok rimelig ukontroversielt å si at den står frem som en av de viktigste. Kategoriene i 2018 er som vanlig skjønnlitteratur, barne- og ungdomsbøker, sakprosa og åpen klasse. Gunnar Wærness er en av fire som kan ende opp med en statuett i hånda for beste skjønnlitterære utgivelse. Wærness forrige diktsamling kom i 2013. Det tok altså noen år å ferdigstille Venn med alle, og han er brutalt ærlig om arbeidet bak det nominerte verket.

– Det vanskeligste med boka var å enda en gang måtte innrømme for meg selv at jeg ikke klarte å skrive noen andre dikt enn akkurat disse. Først fire år med stygge utkast og dernest et halvt år med ambivalens og hybris flettet rundt halsen. Dernest stillheten etterpå, der jeg skal representere ei bok som for meg nå føles som den er skapt av noen annen, skriver Wærness til Litteraturbloggen fra en dyr og sviktende internettlinje på Zanzibar.

Betyr dette at du sier takk for deg som poet?

– Nei, jeg kommer ikke til å slutte å lage poesi. Men den kommer sikkert til å drive vekk fra boka, ut i noe annet, spår dikteren.

For illustratør og barnebokforfatter Kristin Roskifte har det ikke vært forfatterens, men leserens mestringsfølelse som har vært utfordringen under arbeidet. Hun har skrevet en vrimlebok for barn med fargerike plansjer fylt av mennesker. Mange av personene går igjen på bildene gjennom boka. I en vrimlebok er formålet å lete og finne detaljer i bildene, som i Roskiftes bok er knyttet til gleden ved å telle. Tittelen på den nominerte boka er Alle sammen teller.

– Det vanskeligste har nok vært balansen mellom å forklare og å overlate ting til fantasien, forteller hun. Jeg måtte stole på at leserne fant sin egen måte å bruke boka på. Det var fristende å forklare mer, men jeg var også opptatt av at leseren skulle føle en mestring ved å finne ut av ting selv.

Har du lest boka sammen med et barn? Hvilke reaksjoner har du fått?

– Ja! Jeg har lest den for barn i forskjellige aldre, og det har vært ulike ting de har blitt opptatt av. Men felles for dem har vært at de synes det er gøy å oppdage at de kjenner igjen folk. Jeg har lagt inn en side med spørsmål til slutt, for å hjelpe til med å sette i gang ulike tankeprosesser og måter å lese boka på. De yngste liker å lete etter konkrete ting, noen prøver å telle så langt de klarer, og de eldste jeg har lest for vil følge historiene til folk gjennom boka og kanskje snakke om eksistensielle spørsmål.

Her får du oversikt over alle de nominerte til Brageprisen

Brageprisens åpen klasse er i år dedikert til populærvitenskap for voksne, barn eller ungdom. I denne kategorien er Menneskets grunnstoffer av Anja Røyne nominert, en bok om byggeklossene vi og verden er laget av. Mange av oss har nok hørt om problemene med verdens omfattende utvinning av metaller, til forbruksvarer som mobiltelefoner og andre duppeditter. Litteraturbloggens til dels kunnskapsløse åpningsspørsmål til Røyne styrker imidlertid Brage-juryens valg av dette som en nødvendig utgivelse.

Hvilke grunnstoffer vil verden gå tom for først?

– Nå er det egentlig ikke sånn at vi går tom for grunnstoffer. Med unntak av helium, som er så lett at det stiger til værs og kan forsvinne helt ut i verdensrommet etter at vi har brukt det, blir det meste vi har brukt på jorda værende her, forklarer hun.

– Problemet er at det kan bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i det vi trenger. Vi utvinner grunnstoffene fra forekomster der geologiske prosesser over tusener og millioner av år har samlet dem sammen for oss. Når vi har tømt de beste forekomstene, må vi gå over til dem som ikke er så gode, der vi må grave dypere, pulverisere mer fjell, og bruke mer og mer energi og penger på å få tak i det vi trenger.

– Vi går ikke tom for hverken jern, kobber eller kobolt, men en gang i fremtiden kan det bli veldig dyrt å utvinne nok av disse grunnstoffene. Det er også slik at forekomstene av noen viktige grunnstoffer kontrolleres av noen få land. Det gjelder for eksempel fosfor, som er en viktig bestanddel av DNA-et vårt og helt avgjørende for å kunne dyrke mat. Over to tredjedeler av alle kjente reserver av fosfor befinner seg i Marokko. På den måten er tilgangen på grunnstoff også et politisk spørsmål.

En annen knapphet verden kan stå overfor er arbeidsplasser. Nyhetsbildet består jevnlig av spekulasjoner rundt hvilke yrker som vil falle bort først, når verden rundt oss stadig blir mer mekanisert. Dette dilemmaet har Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal undersøkt i boka Borgerlønn. Ideen som endrer spillet, som er Brage-nominert i klassen for sakprosa. Kan det være en løsning å gi norske borgere en fast inntekt direkte fra staten, hvis robotene tar over inntjeningen? Vi spør Eliassen.

Hvilke erfaringer har man gjort seg i land som har testet ut borgerlønn?

– Borgerlønnprosjekter ulike steder i verden har gitt mange like utslag: mindre fattigdom, færre familiekonflikter og lavere kriminalitet, mer skolegang, bedre ernærte barn, mer privat initiativ. Borgerlønn fører ikke til at folk flest slutter å jobbe. En del jobber noe mindre, for eksempel kvinner med små barn og studenter. Fattige som får borgerlønn jobber mer enn før, fordi de får en mulighet til å forfølge drømmer og legge planer som de ikke hadde mulighet til før. Når fattige får litt ekstra penger, bruker de dem lokalt og stimulerer den lokale økonomien. Det setter i gang en positiv økonomisk spiral.

Hva har vært vanskeligst å få til i arbeidet med denne boka?

– Det var utfordrende å finne et nivå som er faglig solid og som samtidig treffer virkeligheten og skaper gjenkjennelse blant lesere i Norge.

Forfatternes kamp med manus er uansett over. Etter torsdag står de kanskje ikke igjen med en gravert klokke, men i hvert fall blomster, stor anseelse og noen av dem også penger som kan brukes til nye strevsomme skriveprosjekter.

Leserkontrakten om at romaner er ren fiksjon står stadig svakere. Virkelighetslitteraturen og vår digitale hverdag utfordrer vår lesing av romaner, men er det egentlig så farlig?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Frank Michaelsen

Vi har snakket om virkelighetslitteratur i flere år allerede, men stadig kastes det nye kubber på bålet. Sist ut er Tomas Espedals roman Elsken og den første doktorgradsavhandlingen om Karl Ove Knausgårds Min kamp skrevet av Kjersti Aarstein ved UiB. Hvis vi ser på bruken av ordet «virkelighetslitteratur» i avisene de siste årene viser det en markant stigning, fra 8 treff i 2015 til 231 treff to år senere*. Har dette noe å si for oss lesere? Er egentlig virkelighetslitteraturen så annerledes enn annen litteratur?

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag er at Forleggerforeningen inviterte til et seminar om skjønnlitteraturen og det etiske ansvaret tidligere denne uka. Det kom i kjølvannet av den allerede nevnte debatten, og blant deltakerne var Ingunn Økland, kommentator i Aftenposten, og Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. Noen gjengivelse av debatten skal jeg ikke gi, men den fikk meg til å tenke på leserens plass i denne samtalen. For, som en av debattantene, forfatter Kristine Næss, hevdet: «Når man leser en roman inngås det en kontrakt mellom boka og leseren om at det som står der er fiksjon». Det høres jo ganske enkelt ut, men så lett er det kanskje ikke?

Faktasjekke fiksjonen

Jeg tror ikke det har så mye å si for meg, om det finnes et forelegg i den faktiske verden til boka jeg leser. Det er allikevel vanskelig å ikke tenke tanken noen ganger, mye på grunn av avisenes store oppslag om «avsløringer av virkeligheten» i den ene romanen etter den andre. Samtidig lever vi i en kultur der man gjerne skal dele personlige historier, i sosiale medier, på bloggenes glansa overflater og i bøker. Vi lever også i en kultur der spennet mellom sannhet og «fake news» stadig utfordres og det blir stadig viktigere å kunne være etterrettelig. At det smitter over på andre ting vi leser, som en roman, er kanskje ikke så rart.

Kan man faktasjekke fiksjonen? Nei, selve ordet ‘fiksjon’ betyr jo nettopp oppdiktet. Å faktasjekke det har derfor ingenting for seg og det er strengt tatt heller ikke mulig. Allikevel føler mennesker seg både krenket og utlevert av utgivelser med merkelappen roman. Og, det er noe litt pikant ved tvilstilfellene der virkeligheten og romanuniverset ser så like ut på overflaten. Det er noe som vekker vår nysgjerrighet når vi leser noe som ser ut som en «sann» mening fra forfatteren. Kanskje gir det oss noen ganger mer lyst til å lese en bok, når vi er usikre på hva som er sant og hva som bare er funnet på.

Hvor virkelig må det være?

Brit Bildøens bok, Tre vegar til havet, er også en av disse som grenser mot virkeligheten. I boka bruker Bildøen sin personlige historie, men allikevel understreker for eksempel Aftenpostens anmelder at boka ikke er virkelighetslitteratur. Hvor skillet går er for meg veldig uklart. Må det gjengis noe konkret, som et begravelsesprogram eller en faktisk politianmeldelse, for å være tett nok på virkeligheten til å være virkelighetslitteratur? Eller må delen forfatteren dikter opp være så annerledes enn virkeligheten at det overskygger de andre sidene? Jeg vet ikke!

Det er ikke lett å si hva som kommer først, men at mye oppmerksomhet har blitt viet de såkalte virkelighetsromanene og at mange av dem har nådd et stort publikum er et faktum. Vi kan aldri vite hvor mange som ville lest Arv og miljø om Vigdis Hjorth hadde skrevet lenger unna virkeligheten, avisoppslagene hadde uteblitt og søsterens bok aldri hadde blitt skrevet. Vi kan heller ikke vite om leseopplevelsen hadde blitt mer eller mindre god av dette, men det er i alle fall ikke et entydig en-til-en forhold mellom nærhet til virkeligheten og kvalitet.

Kontrakten om at en roman er ren oppdiktning er nok ikke så klar som Kristine Næss ønsker at den skal være. Samtidig tror jeg også at for mange av oss lesere er ikke likheten med virkeligheten i en del romaner hverken så synlig eller vesentlig som noen aviskommentatorer får det til å fremstå. Det som teller for meg, og jeg tror flere lesere med meg, er om boka er god, om jeg blir grepet av historien som fortelles og om jeg kjenner meg igjen i karakterene. Om forfatteren har skrevet det med utgangspunkt i faren sin eller kun ut fra fri fantasi er ærlig talt fullstendig likegyldig for meg.

* Tall hentet fra papiraviser via Retriever.

Forfatter Elisabeth Åsbrink ønsker å bringe åpenhet og toleranse tilbake til den offentlige samtalen. Det er kvaliteter hun savner når debatten raser om ekstreme holdninger, ytringsfrihet og nazisme.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Forfatterportrett: Tove Falk Olsson, Natur och Kultur

For Elisabeth Åsbrink er det personlig, for hun bærer med seg en arv knyttet til et av de aller mørkeste kapitlene i menneskets historie. Hennes jødiske far flyktet fra Ungarn i 1956, og møtte hennes engelske mor i Sverige. Det gjorde Elisabeth annerledes enn dem hun gikk i klasse med, med mørkt, krøllete hår og en dyster familiehistorie i bagasjen.

– Sverige har ikke det samme stigmaet rundt nazisme som land som Norge og Danmark, forteller Åsbrink meg da vi møtes over en kaffe en kald høstdag i Oslo. Det finnes nazister i Sverige, og de kommer til overflaten med ujevne mellomrom. Det finnes en nazistisk konstant.
Det tar ikke lang tid før samtalen med Åsbrink peiler inn på dagens situasjon med høyreekstreme og hatefulle ytringer. Hun forklarer mye av dagens problemer i Sverige med at det ikke var noe oppgjør, hverken juridisk eller moralsk, etter krigen.
– Nazismen forsvant fra overflaten som en ubåt, sier hun. Og når konjekturen eller andre sosiale omstendigheter trigger den kommer den tilbake. Det er forferdelig.

Men, det er ikke bare personlig. Det handler også om å diskutere historiske og ideologiske verdier åpent. Denne høsten er hun aktuell med sin femte bok, Orden som formade Sverige. Boka en er en reaksjon på debatten om svenske verdier. I den gjør hun det hun har gjort siden debuten i 2009, tar til orde for en nyansert, engasjert og opplyst debatt.

Forfatter ble hun etter alvorlig sykdom. Inntil da hadde hun jobbet som journalist, alltid drømt om å skrive en bok men aldri turt. Nå fikk det stå til, hun skulle i alle fall ikke dø uten å ha forsøkt.
– Jeg ble veldig gjerrig på livet, deler hun åpenhjertig. Det kjentes ut som om jeg hadde fått et nytt liv. Og skulle jeg bli så svak igjen, tenkte jeg, ville jeg ikke klare å komme meg ut av sykehuset igjen.

– Skal jeg vike til side? Nei, for helvete

Det var altså med denne kraften hun gikk inn i arbeidet med det som skulle bli hennes debutbok, Smärtpunkten – Lars Norén, pjäsen Sju tre och morden i Malexander. Den kom ut i 2009 og blåste liv i en sak som lå ti år tilbake i tid. Boka utforsker historien rundt teaterstykket Sju tre, som Lars Norén skrev i samarbeid med tre fengslede tungt kriminelle menn på slutten av nittitallet. Det endte med en kontroversiell forestilling som viste frem fangenes nazistiske holdninger, og fikk et dramatisk sluttpunkt med drapet på to politimenn i Malexander. Historien hadde hun jobbet med som journalist, og hun kjente mange av de involverte mennesker – alt fra fengselsbetjenter, en av fangene til Lars Norén selv. Men, hvorfor ble det akkurat denne fortellingen Åsbrink debuterte med?
– Jeg hadde ikke holdt ut om noen andre skulle fortelle denne historien, sier Åsbrink. Jeg hadde så mange nøkler til å fortelle den. Den var min.

Her kan du låne alle Elisabeth Åsbrinks bøker

Ti år har gått siden Åsbrink skrev Smärtpunkten, men i våres ga forlaget den ut på nytt. Det er ikke tilfeldig. I dagens Sverige raser det igjen debatter om nazister og ytringsfrihet. Det nådde et dramatisk høydepunkt under Bokmässan i Göteborg 2017 da det ble igangsatt en boikott av messen etter at arrangørene tillot den høyreekstreme avisa Nya Tider å delta. Da hadde Elisabeth Åsbrink sittet som leder i Svenska PEN kun noen måneder, og signerte oppropet om boikott.
– Idet jeg skrev under kjente jeg umiddelbart at det var feil, forteller forfatteren.
Hun trakk derfor etter hvert sin støtte til boikotten og deltok på messen. Hva var det som fikk henne til å reagere så sterkt?
– Det var veldig personlig for meg, understreker hun. Jeg har familiemedlemmer som ble drept av nazistene. Skal jeg da flytte meg når nazistene tar ett steg frem? Skal jeg vike til side? Nei, for helvete, det gjør jeg ikke.
Valget hennes fikk mye oppmerksomhet og forklaringen hun ga ble trykket i Dagens Nyheter. Hun fikk innvendinger, men også mye oppmuntring, fra både kjente og ukjente. Hun trekker særlig frem støtten fra holocaust-overlevende som veldig verdifull for henne.

Det er ganske enkelt: Jeg hater nazisme

Forfatteren er oppgitt over samtalen om nazistiske holdninger i dagens Sverige. Det er en av grunnene til at Smärtpunkten igjen er i salg.
– Vi har latt en veldig liten gruppe med nazister og høyreekstremister få påvirke hele den offentlige samtalen, hevder hun. Nå roper motstanderne på forbud, som betyr at vi må endre vår grunnlov om ytringsfrihet. Da flytter hele det demokratiske samfunnet på seg, kun på grunn av en liten gruppe voldsmenn.
Åsbrink påpeker at det er stor forskjell på den offentlige samtalen i dag og hvordan man diskuterte det som skjedde rundt Lars Norén på 90-tallet. I boka blir det synlig.
– Da var samtalen rik og interessant, og gode argumenter kom fra begge sider, forklarer hun. I dag opplever jeg debatten som fattig. Det er to sider, og egentlig ingen debatt. Det gjør meg opprørt, og derfor ville jeg minne om at samtalen var mye rikere da enn den er i dag.
En av grunnene hun forklarer dette med er at mange av kulturpersonlighetene som deltok ikke lenger har faste jobber. Alle jobber med prosjekter, og man tørr ikke å være kritisk offentlig fordi man aldri vet hvem man skal jobbe med neste gang.

Jeg skiller ikke min fars og mitt tap, og det kan jeg likeså godt bruke i skrivingen.

Åsbrink er en forfatter med mange og sterke meninger, og vekker også sinne hos flere. For henne er det allikevel ganske enkelt:
– Jeg hater nazisme, jeg hater rasisme, jeg hater folkemordet på jødene.
Hun er likevel ikke ute etter den raskeste og, tilsynelatende enkleste, løsningen, og hun synes ikke man skal forby nazisme.
– Det finnes en grense, og den defineres av lover, sier hun. Frem til det skal det være maksimal frihet, og så må vi lære oss å tolerere det som er ubehagelig.

Arvesorgen

Noen har hevdet at alle hennes bøker kunne båret tittelen til debutboken hennes, for det er nettopp dit hun går – til smertepunktet – for å finne drivkraft til sine prosjekter.
– Jeg skulle ønske jeg ikke hadde arvet det, men jeg kommer ikke unna og kan ikke velge noe annet, understreker hun. Jeg skiller ikke min fars og mitt tap, og det kan jeg likeså godt bruke i skrivingen. Sorgen blir ikke mindre av å brukes, men den kan lindres av at andre ser den og kjenner seg igjen.

Mange har lest og anerkjent det Åsbrink skriver. Blant annet har hun blitt hedret med Augustprisen og Ryszard Kapuscinski-prisen. Sakprosaen har blitt hennes form for å nærmer seg virkeligheten, kritisk og analyserende.
– Jeg synes virkeligheten er fryktelig interessant, og ofte mer interessant enn fiksjonen, forteller hun.
Men hun ønsker ikke å skrive som en typisk historiker eller journalist. Mye inspirasjon finner hun i annen litteratur, og da særlig poesi. Hun trekker selv frem poeten Anne Sextons sitat som inspirasjon: Det er forbudt å være kjedelig.

Elisabeth Åsbrink ønsker å vekke oss, invitere flere stemmer til samtalen og vise oss verdien av en rik samfunnsdebatt der vi ikke er redde for det ubehagelige. For å gjøre det skriver hun; bøker som ikke ligner fagbøker vi vanligvis leser men som byr på personlig tilstedeværelse og et smittsomt engasjement.

Oslo, 24. november 2018

Kjære leser,

Jeg skriver dette brevet fordi jeg ikke husker når jeg skrev et brev sist. Jeg skriver mange eposter hver eneste arbeidsdag og på mobilen sendes korte meldinger frem og tilbake hele tiden. Jeg søker jobb via internettportaler, jeg liker mine forbilders Instagram-bilder eller retweeter tekster fra forfattere jeg mener flere bør lese. Men, når satte jeg meg ned med penn og papir for å skrive et brev sist? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å ikke gjøre det så ofte…

Det finnes mange slags brev og gjennom årene har noen brev fått enorm betydning for verdenshistorien. Andre har kanskje ikke hatt noe å si for andre enn de to som har skrevet til hverandre. Viktige personer har skrevet brev til andre viktige personer, mange har skrevet til sine nære og kjære og barn har skrevet til sine helter. Et eksempel på det siste er syv år gamle Amy Corcoran som sendte et brev og en gave til Roald Dahl. Gaven var en flaske med drømmene hennes, og farget vann, olje og glitter. I Shaun Ushers Bemerkelsesverdige brev kan vi lese Dahls svar:

Kjære Amy
Jeg må skrive spesielt til deg og takke for drømmen i flasken. Du er det første mennesket i verden som har sendt meg en slik drøm, og jeg synes det var veldig spennende. Dessuten likte jeg drømmen. I natt skal jeg gå ned i landsbyen og blåse den inn av vinduet til et sovende barn og se om det virker.
Hilsen
Roald Dahl (undertegnet)

Å få en flaske fylt med drømmer hører til sjeldenhetene, men det drøyeste eksempelet på et vedlegg finner man nok i et brev fra Jack the Ripper, også gjengitt i Ushers bok. I brevet til George Lusk, som stadig jaktet på ham, sendte the Ripper nemlig med en bit av nyren til et av sine ofre, og hevder å ha stekt og spist resten. Heldigvis er dette et drøyt unntak. Vanligvis skriver man om hva man har opplevd i det siste og hvordan man har det. Å kommentere været er selvsagt også viktig.

Her på Deichman har høsten har kommet for fullt, bladene har falt og kulda satt seg i veggene. Korridorene er tomme og kalde, og en gang i blant brytes stillheten av en gruppe på omvisning. Utenfor vinduene ligger himmelen høy og grå. Ekebergskrenten forsvinner under noe som ligner bomull. Blir det for kaldt kan man trekke ned i magasinene, og løpe trappene opp igjen. Og det er nettopp der jeg har vært tidligere i dag, i magasinene for å finne noen brevvekslinger. Det er jo ganske mange mindre forbløffende brev som også blir tatt vare på.

Her kan du låne noen av brevsamlingene vi har

At Olav H. Hauge er en habil skribent er å underdrive, men det er allikevel ingen selvfølge at hans brevveksling med Bodil Cappelen skulle bli trykket og tilgjengeliggjort for hvem som helst å lese. Brevene strekker seg over fem år, fra det aller første brevet Cappelen sendte ham, flere år før de første gang møttes, til hun flytter inn hos ham og de senere gifter seg. I det aller første brevet skriver hun:

Kjære Olav Hauge,
Jeg sto opp i morges og tenkte på et rom møblert med bøker fra gulv til tak. Bli ikke forbauset når jeg skriver slik til deg og du ikke kjenner meg – det går over, man kan vel møtes i et brev så vel som på gaten. […]
Vel – Kanskje du ikke er av dem som skriver brev? Det er jeg vant til. Dessverre er det visst slik i vår TV tid at folk ikke lenger skriver til hverandre.

Heldigvis svarte han på brevet hennes, og de skrev åpent om stort og smått gjennom årene som gikk. Brev 1970-1975, som først ble utgitt 1996 to år etter Hauges død, har blitt lest av mange, og om den skriver Mette Karlsvik: «Breva dannar eit narrativ, dei bygger opp under ei spenning, det er ei kjærleikshistorie av den store, fine typen ein her les om. Det er pur kjærleik, det som ein kan lese i desse breva.» Og nettopp det, at denne nærheten oppstår, gjør det godt å lese også for oss utenforstående. Det var selvsagt ikke intensjonen da Cappelen skrev de første, prøvende brevene, men det har det altså blitt.

Nå må jeg runde av før dette brevet blir for langt. Det er mye mer jeg vil dele og mange flere bøker jeg vil fortelle om, men det er det ikke plass til. Helt til sist vil jeg få invitere dere alle til brevskrivingskveld på hovedbiblioteket. Vi åpner den vakre hovedsalen vår på kveldstid 29. november og håper på en kveld med penn, papir og mange ord. Vi har også invitert noen musikere til å spille, så det hele blir en stemningsfull opplevelse og et avbrekk fra en ellers travel, digital hverdag. Håper vi sees!

Med varme hilsener fra
Nora Nordskar Hoel.

PS! Brevene på bildene er fra Deichmans eget arkiv, og viser brev sendt til direktør Haakon Nyhuus rundt forrige århundreskiftet. Bildene er tatt av meg.

Tre ledere av Den norske Forfatterforening har samlet de 13 viktigste tingene som må sikres om vi skal fortsette å ha en rik norsk litteratur.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Detalj fra Litteratur, politikk og samfunn

En rik litteratur er avhengig av gode politiske rammer, og ofte er det kunstnerorganisasjonene som kjemper frem det. En av de organisasjonene er Den norske Forfatterforening, som i år fyller 125 år. Foreningen for skjønnlitterære forfattere har kjempet frem kollektive avtaler, forutsigbare rammer og stadig bedre kår for litteraturen. Dette er selvsagt også viktig for oss lesere, så vi får tilgang til et bredt utvalg av norsk litteratur. I forbindelse med jubileumet har tre ledere av foreningen, Hilde Marie Kriznik, Sigmund Løvåsen og Anne Oterholm, gått sammen om å skrive en pamflett, Litteratur, politikk og samfunn, om viktigheten av politisk vilje, forutsigbare premisser og levende offentlig samtale om litteratur. I innledningen skriver de blant annet: «Vi mener det må foregå en kontinuerlig diskusjon om hva som skal til for at skjønnlitteratur fortsatt skal bli skrevet, produsert, distribuert, formidlet, snakket om og lest.»

Pamfletten avsluttes med 13 punkter forfatterne ønsker å sette fokus på, for at vi også i fremtiden skal ha en rik, norsk litteratur tilgjengelig for alle slags lesere. Den har vi lyst til, og har fått lov til, å dele med dere, som en påminnelse om de viktige rammene som gjør det mulig å skape, møte og lese norsk litteratur for oss alle.

Barn og unge må gis en skolehverdag hvor de kan oppleve det mangfoldet og refleksjonsrommet kunsten og skjønnlitteraturen kan gi. De må gis anledning til å utvikle personlighet og skapende evner gjennom kunstfag i skolen, de må få møte kunst og litteratur på kunstens og litteraturens egne premisser.
Forfatterne må gis mulighet til å utvikle sin kunst gjennom fordypning og langsiktig arbeid. Lønnsreformen for kunstnerstipendene må følges opp, og stipendene må i framtida som et minimum følge lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig.
Kunstnerne må oppnevne stipenkomitéene som behandler søknadene til Statens kunstnerstipend. Sammenslåinger eller andre endringer i stipendkomitéstrukturen må ikke skje uten at det er faglig gode grunner til det. Fagfellevurdering og kunstfaglig skjønn må være det sentrale i stipendbehandlingen.
Forfatterne må sikres muligheten til et kollektivt framforhandlet avtaleverk gjennom lov eller forskrift.
Det må utarbeides en litteraturlov hvor forfattere, forleggere og bokhandlere sidestilles. Loven må inneholde bestemmelser om litteraturabonnement og en lengre fastprisperiode enn dagens, og som likestiller alle titler og formater. En lov må utformes slik at spredning og formidling av alle typer bøker styrkes sammenliknet med dagens situasjon.
Åndsverkloven må sikre alle kunstneres rett til kontroll over eget verk og rett til et godt og rimelig vederlag, også for framtidig bruk.
Framtidas bibliotekvederlag må bli betydelig høyere og gjøres teknologiuavhengig. Beregninsgrunnlaget må derfor være format- og teknologinøytralt, men fortsatt vise til det innholdet lånerne har tilgang til.
Innkjøpsordningene må styrkes for at litteraturen bedre skal nå fram til leserne. Innkjøp av digitale lisenser må videreutvikles, og forfatternes vederlag økes gjennom økte bevilgninger til ordningen.
De teknologiske og digitale nyvinningene må utnyttes til fordel for leserne og forfatterne uten at det gir tapt vederlag til forfatterne.
Forfatterne må sikres høyere royalty og en større andel av bokkrona for at de skal kunne skape ny litteratur, utvikle forfatterskap og tilføre leserne og bokmarkedet nye og viktige utgivelser.
Forskjellene i befolkningens bibliotektilbud må utjevnes gjennom et større biblioteksløft. Det må innføres en egen lov om skolebibliotek, slik at alle elever i grunnskolen får et godt fungerende bibliotek. Kommunesammenslåing må ikke føre til færre folkebibliotek og filialer. Folkebiblioteket må styrkes, ikke svekkes, uansett antall kommuner.
Kunstnerne må likestilles med vanlige arbeidstakere når det gjelder sosiale rettigheter. Det må blant annet innføres opptjening av trygderettigheter og pensjon uavhengig av om en er arbeidstaker eller frilanser/selvstendig næringsdrivende.
Det må etableres støtteordninger for oversettelse av barne- og ungdomslitteratur til samisk, og ordninger for oversettelse av samiske bøker til norsk. Det må etableres egne stipendkvoter for samiske forfattere, og størrelsen på stipendene må økes. Det bør gjøres en større utredning av nåværende og framtidige litteraturpolitiske virkemidler for samisk litteratur med mål om å bedre samiskespråklige leseres tilgang til litteratur på eget språk.

Ønsker du å lese hele pamfletten? Da må du smøre deg med litt tålmodighet. På nyåret vil forfatterforeningen tilgjengeliggjøre den som e-bok.

Hva skjer når du inviterer tre nålevende forfattere til å velge seg ett verk hver fra de siste 25 årene som fortjener en plass i framtidens norske kanon?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Cappelen Damm, Pelikanen og No Comprendo Press

Hva skal til for å få plass i den litterære kanon? Hvilke kriterier velges det etter? Og hvem bestemmer det? Denne høsten har det vært flere arrangement på Deichman om nettopp kanonbegrepet, blant annet i Nydalen og på Majorstuen. Tidligere denne uka var Erlend Loe, Ida Hegazi Høyer og Morten Strøksnes invitert til Deichman Majorstuen, hvor de skulle velge seg ett norsk verk fra de siste 25 årene og holde en forsvarstale for den. Det var selvsagt knyttet stor spenning til hvilke bøker de hadde valgt seg, og hvilke kriterier de vektla. Loe trakk frem et kunstnersamarbeid som imponerte ham med sin kompleksitet og enorme arbeidsinnsats. Hegazi Høyer valgte ut fra følelsen boka vekket hos henne og at den minnet henne på noe hun savnet uten å vite om det. Strøksnes valgte et ambisiøst, kompromissløst og salgsmessig mislykket prosjekt.

Her kommer forkortede utdrag fra de tre forsvarstalene:

Det godes prosjekt, Ida Hegazi Høyer

Pelargonia av Frederik Svindland

«Hvem i all verden bestemmer seg for å skrive en roman uten handling? Hvem er sprø nok, dumdristig nok, ikke minst dyktig nok til å begi seg ut på et sånt prosjekt? Jo, Frederik Svindland er det.

Språket er hovedkarakteren, narrative og komposisjonen. Språket er det som driver hele romanen fremover. For leseren blir språket en vill skog å vandre inn i, en myk sofa å sette seg ned i, en bløt og fyldig vin man bare vil ha mer og mer og mer av, og dette er en av de to hovedårsakene til at jeg mener Pelargonia burde inngå i framtidens norske litterære kanon. Pelargonia er, som en av få norske romaner eller muligens eneste, fullstendig språkbåren. Svært få forfattere har gitt seg ut på et tilsvarende prosjekt, og virkelig la språket bli til et helt romanunivers i seg selv.

I en anmeldelse boka fikk står «Besjelingene av natur og ting går over stokk og stein. Romanen starter lavmælt og vakkert, med noen fine og stilsikre tekster, men går etter hvert språklig bananas.» Ja, den gjør det! Den går språklig bananas. Svindland er tøylesløs, uhemmet, kompromissløs og fri – jeg vil si han er nesten som et naturbarn som kommer inn i et rigid klasserom og går berserk. Språklig er det noe av det aller mest befriende jeg har lest, og kanskje nettopp derfor, fordi språket løsriver seg fra normal scenisk forankring og konvensjonell betydning, står teksten frem som dypt eksistensiell.

Så ja, Pelargonia er, i aller beste forstand, et språkprosjekt. Når jeg sier at boka er fullstendig språkbåren så ligger i det at Svindland ikke benytter seg av noen andre virkemidler for å underholde leseren. Kort sagt: det finnes ikke ett eneste spenningsmoment i denne boka.

Det som gjør at den skiller seg ut er, ikke bare språket, men det at den skildrer en god oppvekst. Alle her har lest oppvekstromaner, det finnes en drøss av dem. Det er tross alt aldri for sent å ruge på den mistrøstige barndommen sin, det er aldri for seint å nære av de vonde traumene – det finnes et hav å ta av. Men, var det ikke på tide at noen skrev en bok om den fine og trygge oppveksten også? En god og varm bok om hva det vil si å høre til i et trygt hjem i en omsorgsrik familie.»

Her kan du låne Pelargonia!

Uhyrlig, eller i hvert fall urimelig, og uhørt, Morten Strøksnes

Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden

«Rammefortellinga til boka er en reise til Irak, rett før den andre Gulfkrigen er i ferd med å bryte ut i 2003. At det ble Irak er ganske tilfeldig. Det viktigste for forfatteren var å dra i krig og teste ut noen ganske kontroversielle sosiologiske hypoteser, som i korthet går ut på at det bare er i krig mennesker viser sitt sanne jeg. Det er en trassig bok som insisterer på Geir Angell Øygardens unike, obsternasige individualitet. Samtidig som det er noe dypt urimelig over hele prosjektet, er det noen ganger så dypt urimelig at det sakte men sikkert glir over i det heroiske. Angell Øygarden dyrker outsiderposisjonen inntil det dumdristige, uten å ta gisler.

Som nesten alle gode bøker har Bagdad Indigo også sine lyter. Men, det kan hende at det som jeg i dag ser som lyter i framtidas kanon vil bidra til å styrke boka ytterligere. For eksempel er det som om forfatteren ikke holder ut tanken på at vi som leser skal mistenke ham for å ha gått glipp av en eneste bok, at han ikke har lest alt. Så, han bruker lange tolkninger på det ene verket etter det andre, noen ganger hele sjangere.

Boka gjør sitt beste for å unndra seg klassifisering. Det er jo en sakprosabok, men den beveger seg bevist lang unna den akademiske prosaen, og definitivt også unna journalistikken. Formmessig veksler den mellom essay, intervju, avhandling, memoarer, reportasje, reiseskildring og det rent lyriske. Han har dessuten en enorm språkglede; boka er full av one-linere, paradokser, similer, smarte ordspill, skjulte sitater, sarkasmer og beviste blødmer. Så, om man er tålmodig og kjemper seg inn i boka så kommer perlene, ikke som på en snor akkurat, men med ganske jevne mellomrom. Den er krevende å lese, men man får sin belønning.

Det er akkurat slike bøker som hører hjemme i framtidens kanon. Ofte oversette bøker. Et verk som representerer et brudd, eller en åpning eller noe nytt som befant seg i samtidens blindsone eller som vi var for nærsynte til å se.»

Her kan du låne Bagdad Indigo!

Panegyrisk hyllest av ukjent kunstner, Erlend Loe

Olaf G. av Lars Fiske og Steffen Kverneland

«For meg var denne boka er døråpner inn i en verden jeg ikke visste noe om, og en norsk kunstners liv og skjebne som jeg ikke visste noe om. Steffen og Lars som, i et samarbeid, jobber om å hylle en tegner de har oppdaget. De er nesegruse av beundring og skjønner at dette må de til bunns i og finne ut mer om hvem han var.

Det de gjør er å, med sin egen ganske karakteristiske, to helt forskjellige tegnestiler, bruke denne biografien til å beundre og forstå Olaf G. sin tegnestil, samtidig som de etterligner hans stil og hyller den. Det er gjort på en så levende, overskuddsmessig måte som krasjer alle sjangere og utvider biografisjangeren på en vidunderlig måte.

Det er både en historielekse, europeisk, tysk, og norsk kunsthistorie, det er en reiseskildring, det er en hyllest, det er journalistisk, det er biografi og det er, ikke minst, to stemmer som er med på å gjøre det til en bok om sin egen tilblivelse som jeg liker enormt godt. I tillegg har de veldig godt grep om fortellerformen, de operer med sorthvitt når det er tydelig tilbakeblikk, de operer med fotografier noen ganger av seg selv og Olaf G. og de operer med faksimiler av Olaf G. sine tegninger som de er vilt begeistra over.

Det er en pilegrimsreise som er fortalt med et vanvittig overskudd og presisjon. Jeg har jo lest en hel del tegneserier, og jeg synes det er sjeldent at presisjonsnivået er så høyt og voldsomt som det er her, samtidig som de ikke mister gleden og følelsen av improvisasjon. De får det til å se slentrende ut, men boka er alt annet enn slentrende. Den er superstram og veldig smart komponert, noe jeg beundrer veldig. Det er ingen kjedelige sider. Alt bobler av lek og overskudd. Allerede året boka kom (2004) ekstremt godt mottatt. Så har jeg egentlig ikke hørt så mye mer snakk om den siden. For meg er det en selvskreven ti på topp-bok fra de siste 20 årene, av det jeg kjenner til.»

Her kan du låne Olaf G.!

Arrangementet var ledet av Eirik Ingebrigtsen fra Norsk Forfattersentrum og støttet av Fritt ord.

Citizen av Claudia Rankine skildrer sårbarhet i møtet med rasisme i USA. Danske Lone Aburas bruker raseriet som motor i sin tekst om rasisme. Hva får Aburas ut av å lese Rankines bok?

Tekst: Wera Birgitte Holst / Forfatterportrett: Robin Skjoldborg, Gyldendal / Foto: Nora Nordskar Hoel

Lone Aburas kommer til Deichman Furuset 4. desember for å snakke om boka Citizen (Medborgar) sammen med Sumaya Jirde Ali. Den praten inngår i arrangementsrekka Feministisk leseliste. Vi har snakket med Aburas i forkant av arrangementet, om hennes egen tekst Det er et jeg som snakker (regnskapets time) og Claudia Rankines Citizen, som nylig ble gjendiktet til norsk av Kristina Leganger Iversen og Camara Christina Lundestad Joof.

Raseriet som motor

De to forfatterne Rankine og Aburas har begge skrevet tekster om sine erfaringer med rasisme i henholdsvis USA og Danmark. Rankine som afroamerikaner, Aburas som ikke-hvit danske, med egyptisk muslimsk far. De har likevel svært forskjellige uttrykk i sine tekster. Rankines tekst har et sårt uttrykk, hun snakker blant annet om hvordan rasismen setter seg fysisk i kroppen hennes. Lone Aburas skildrer rasismen med et større raseri i Det er et jeg som snakker. Hvordan klarer hun å være så tøff?

– Jeg ble veldig berørt da jeg leste Rankines Citizen, nettopp fordi tekstene uttrykker sorg og smerte. Hun viser en sårbarhet i møtet med diskriminering og rasisme som jeg absolutt kan identifisere meg med. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av maktesløshet og en usikkerhet på om det er en selv som er for sensitiv og paranoid. Fordi det som oppleves som rasisme enten ikke blir oppfattet sånn av avsenderen eller bortforklares som en slags overfølsomhet av mottakeren.

Aburas minner om at det å bli utsatt for den slags nedverdighet som rasisme er, skaper følelsen av skam.
– Jeg leser sjelden opp den første halvdelen av boka mi, fordi den handler om min egen opplevelse med rasisme som jeg skammer meg over å ha blitt utsatt for. Det er noe med å belemre folk med smerten og urettferdigheten man har opplevd. Det kan også gjøre noen mennesker sure fordi de synes det er ubehagelig å innse at de tilhører en hvit majoritet. Raseriet har vært en motor og en drivkraft for å få skrevet om disse tingene i bokform, fordi skam og sorg for meg virker hemmende i forhold til å kunne skrive disse personlige tingene som en brun person.

For meg var raseriet et verktøy til ikke å vende følelsen av urettferdighet og maktesløshet innover, som for meg i verste fall kan virke nedbrytende og gjør meg angstfylt.

Står sammen i raseriet

– Jeg synes jo at folk som utsettes for diskriminering, rasisme og homofobi er i sin fulle rett til å reagere med sinne, påpeker Aburas.
Men raseri fungerer helt klart best i tekster, mener forfatteren.“In real life” fungerer det ikke på samme måte.
– Hvis jeg møter folk i forbindelse med arrangementer som handler om boka mi, så synes jeg det er ubehagelig å skulle forsvare hvorfor rasismen gjør meg sint. Da virker sinnet absolutt ikke som et brukbart verktøy. Hvis folk synes jeg overdriver eller gjør meg selv til et offer, er det verste jeg kan gjøre å reagere med sinne.

– Et av de viktigste verktøyene i møte med rasisme er kanskje følelsen av å ha flere i ryggen, av ikke å stå alene, sier Aburas og viser til en annen bok av Rankine, Don’t let me be lonely. Aburas ønsker å oppnå en tilsvarende effekt med Det er et jeg som snakker:
– Jeg håper boken gir folk som opplever rasisme en følelse av ikke å være alene. Å bli sett og gjenkjent. Da kan man godt kalle boka aktivisme; hvis aktivisme kan forstås som en måte å tale til noen som opplever det samme.
På denne måten kan litteratur fungere som et ledd i bekjempelsen av rasisme, mener Lone Aburas.
– Litteraturen kan beskrive erfaringer man som ikke hvit-person kan speile seg i. I alle former for kunst, kanskje særlig i litteratur, i film og i serier, er det et kjempepotensiale for å bekjempe kulturelle stereotyper. Eller bare fraværet av ikke-hvite personer. Det tenker jeg er en måte å bekjempe rasisme på, forklarer hun.

At ikke-hvite barn skal vokse opp og aldri se en ikke-hvit person som annet enn en grønnsakshandler, terrorist eller biperson til en hvit hovedperson, vil forhåpentligvis ikke være en norm særlig mye lengre.

Større bevissthet i USA

Både afroamerikanske Rankine og danske Aburas har beskrevet rasisme i sine bøker. Men hva er den største forskjellen mellom rasismen i USA versus Danmark?
– Jeg tror at man i USA er bedre til å erkjenne at det finnes rasisme. I en amerikansk kontekst er rasisme noe man har måttet ta hensyn til på grunn av apartheid og slavetiden. I Danmark er det en selvforståelse av at vi er en søt lilleputt-nasjon, men i realiteten har vi vært en kolonimakt både i Grønland og på de vestindiske øyene. Med det mener jeg at følelsen av å være en overmakt og se andre kulturer som underlegne, ikke er fremmed.

Hun utdyper beskrivelsen av de danske tilstandene slik:
– Det er fortsatt massevis av rasisme i USA, som man jo kan lese i Citizen. Men i Danmark har man en oppfatning og en selvforståelse om at den ikke finnes. At alle er fargeblinde. Hvis man som ikke-hvit person opplever rasisme er det ofte man blir møtt med en forestilling om at man er paranoid og oversensitiv. Muslimer er i mange år blitt demonisert og helt avskrevet enhver form for individualitet. Det er dem man går til valg på når man er politiker: Hvem kan være mest hard overfor grupper fra ikke-vestlige land? Ut å dømme fra et politisk synspunkt kan man nærmest ikke være en fornuftig og velfungerende person hvis man er erklært muslim. Da skal man i hvertfall bevise det først.

Inspirasjonskilder

En av Aburas’ inspirasjonskilder til Det er et jeg som snakker er venn og forfatterkollega Caspar Eric som har skrevet diktsamlingen Nike.
– Han skrev sorgfylt og kult om en hverdag med cerebral parese. Det gjorde han så godt og modig at jeg tenkte jeg godt kunne åpne opp for mine smertepunkter, altså mine erfaringer med rasisme, forteller Lone Aburas.
Hun er også inspirert av den danske dikteren Klaus Høeck og hans diktsamling Sorte sonetter fra 1981.
– Han skriver vakkert, voldsomt og likefremt om palestinernes frihetskamp i sonette-form. I min egen bok beskriver jeg jo også hvordan konkrete politiske lover, tiltak og retorikk har stor, ofte dødelig, effekt for flyktninger og immigranter, legger hun til.

Aburas’ manifest

På det hårete avslutningsspørsmålet: hvordan kan vi i det hele tatt bekjempe rasismen (bortsett fra via fortreffelige tekster) kommer Aburas med ikke mindre enn et ferdigsnekret manifest:
– I starten av 2018 skrev min venn og forfatterkollega Hanne Højgaard Viemose og jeg et manifest hvor vi til slutt kommer med konkret råd om hvordan man bekjemper det systemet som aktivt vil være fritt for personer fra ikke-vestlige land. For meg er det også rasisme. De anvisningene tåler gjerne å bli gjentatt her i en norsk kontekst.
Herved viderebringes manifestet direkte oversatt:

Slutt opp om Ingen udvisninger uden modstand. Det er en gruppe som aktivt forsøker å forhindre utviste asylsøkere i å bli deportert til det landet de har flyktet fra ved å møte opp på flyplasser og blokkere for at slike tvangsutvisninger kan finne sted.

Hjelp enslige mindreårige flyktninger med å få familiegjenforening. De skal selv betale for deres familiemedlemmers flybilletter og det kan de naturligvis ikke, hjelp med penger, innsamlinger, arrangementer (opplesninger, konserter, middager etc) hvor pengene går til familiegjenforeninger.

Hjelp flyktninger som skal tvangsutvises med å skjule seg for myndighetene.

Hvis vi skal endre Danmarks praksis med umenneskelige utvisninger krever det massivt press på alle fronter. Nekt å fly med personer som tvangsutvises hvis du er passasjer på samme fly. Det har lenge vært dansk praksis at asylsøkere settes på vanlige rutefly. I november i fjor døde en ikke navngitt algersk mann da han skulle tvangsutvises fra Danmark.

Bli informert – bli indignert – fortell de usynlige historiene. Den eneste måten de danske myndigheter kan slippe unna med grove og brutale overgrep mot mennesker på flukt er at de avvistes historier er usynlige for størstedelen av befolkningen, samt det faktum at mediene ikke interesserer seg for det. Hjelp derfor med å fortelle disse umenneskelige historier til din omgangskrets. Gjør dem oppmerksom på hvordan Danmark ødelegger livet til mennesker på flukt hver eneste dag.

I tegneserietegner Anja Dahle Øverbyes Bergen står livets små og store hendelser side om side. Vi har tatt en prat med henne om depresjonens apati og visuell historiefortelling.

Tekst: Victoria Kielland / Illustrasjoner: Utdrag fra Bergen, Jippi / Foto: Renate Madsen

Noen husker kanskje Anja Dahle Øverbye sin første tegneserieroman Hundedagar som kom i 2015 og ble kåret til Årets tegneserie. I år kom oppfølgeren Bergen. Den er på alle måter seig materie. Det er en fortelling om en tung depresjon, preget av ensomhet og selvskading, plassert midt mellom fuktige hus og glatte brostein i Bergen sentrum. Alt skildret gjennom Dahle Øverbye sin umiskjennelige strek.

Når man jobber i svart/hvitt (blyant og tusj) på den måten du gjør og jobber med depresjonen som tema, tenker jeg at det også må være lett å tenke symbolsk. Altså at depresjonen er svart og hvit, alt eller ingenting på en måte. Er det ikke da er en fare for å banalisere sykdommen?

Ja, og det er ein balansegang på kva ein skal vise og ikkje vise. Det eg iallfall ikkje ville var å romantisere depresjonen, og det er og derfor eg viser den så seig og tiltakslaus. Eg viser og dei tinga som kan være representativt for depresjon for nokre; ein full oppvaskkum, for mykje alkohol, tilfeldig sex, å komme heim tidleg på morgonen og slenge frå seg skoa i gangen etter eit one-night-stand. Sjølvskading. Det er jo konkrete scener der Maria rispar seg på armane, men sjølvskading kjem i mange former. Å drikke for mykje og bli med tilfeldige menn heim kan jo og være ei form for sjølvskading for nokre. Noko som letter på trykket der og da, men på lengre sikt berre gjer alt verre.

Mange steder både i skjønn – og faglitteraturen kan man ofte lese beskrivelser av depresjon som et raseri som vendes innover. Basert på egne erfaringer opplever jeg det som en veldig treffende beskrivelse, gjelder det for Maria?

Depresjon oppfattes og oppfører seg veldig ulikt, og for mange kjem det som eit raseri innover, slik du nevner. Men dette er meir eit symptom, enn sjølve depresjonen, tenkjer eg. Maria opplever ikkje dette sinnet, men meir ein stille fortvilelse over den smerten ho ber på. For mange oppleves depresjon som ei sterk avmakt, og ei sterk kjensle av at ein ikkje er i stand til å endre sin eigen situasjon. Dette kan óg ofte føre til eit sinne, slik du nevner, og ein veldig skremmande følelse av at dette aldri kjem til å gå over.

Depresjon er smertefullt, og då er det veldig individuelt kva slags mestringsstrategiar ein tyr til. Sinne kan være ein av dei. Eit av symptoma på depresjon er ofte at ein blir overmanna av heilt dagligdagse gjeremål, og dette ser me hjå Maria. Å levere ein film på videokiosken eller ta oppvasken blir for ho heilt uoverkommeleg. Så hjå Maria kjem nok depresjonen meir fram som ein slags apati enn eit raseri. Når me treff ho, så har depresjonen blitt så tung at ho går til legen. Men me får ikkje vite kor lenge ho har bært på denne kjensla, eller om det har skjedd noko konkret i forkant av legebesøket. Eg tenkjer at det ikkje er ei konkret episode som er årsaka til legebesøket, men ei snikande smerte og avmakt som har kommet over tid, og kanskje først no har blitt så uholdbar at ho ikkje orkar gå med det lenger.

Så hvordan forteller man en historie som er så full av avmakt, håpløshet og smerte? Må en historie om depresjon innta depresjonens form?

Dette er jo ikkje ei historie med ein klar narrativ, slik ein ser i klassisk historiefortelling. Lesaren blir meir ein slags observatør til dette mørke og seige som er i depresjonens natur. Historia har ikkje ei klar årsak/virkning eller ein tydeleg slutt. Nokre har syntes dette var litt vanskelig, og har uttrykt eit ønske om å høyre årsaka til Maria sine problem. Dette kjem jo ikkje fram i historia. Men det er akkurat slik depresjon kan arte seg; det kan komme snikande utan at ein sjølv veit årsaka. Eller det kan være fleire underliggande årsakar som sakte akkumulerer i ein depresjon fleire år seinare. Eller det kan være ein kjemisk ubalanse i hjernen. Det var litt dette eg ville formidle med historia. Mange har spurt kvifor Maria er deprimert, men eg håpar at ein kan ha utbytte av å lese historia utan å vite ei konkret årsak. At ein heller berre observerer dette året i Maria sitt liv utan å måtte få alle svara. Verken om kva som har skjedd før, eller kva som skjer etterpå. Så slik inntar historia depresjonens form. Ein er berre tilstede i eit mørkre prega av ein slags stillstand.

Her kan du låne alle bøkene til Anja Dahle Øverbye

Dette mørket er både symbolsk og helt konkret. Og fortellingen pendler mellom hva språket kan si med ord i dialogen, og hva bare tegningene klarer å vise oss uten en eneste snakkeboble. Det er som om det ukonsentrerte deprimerte blikket velger å fokusere på ting og situasjoner «som ikke betyr noe». Filmatisk nesten. Hvordan har du jobbet med utvalget av scener?

Det er akkurat dette eg synes er veldig spanande med teikneserier; å kunne jobbe med scener og sekvensar, og å kunne styre blikket, tempoet og stemninga i historia. Ved å vise både det som er avgjerande i handlinga sidestilt med meir ubetydelige motiv, prøver eg å vise dagleglivet slik det ofte framstår. Dei avgjerande hendingane i liva våre glir ofte inn i det dagligdagse, og store hendingar står ikkje avskjært frå resten av livet. Det er derfor eg ofte velgjer å vise dagligdagse scener, bakgrunnsinteriør eller eit motiv frå ein anna vinkel enn kva me forventar. Eg beskjær ofte motiva for å sjå dei frå ein ny ståstad. Det er jo gjerne slik livet ser ut?

Eg velgjer og å supplere viktige dialogar med scener frå H&M eller at karakterane ser på Ungkaren. Eg vonar at dette gjer dei meir mennesklege og lettare å kjenne seg att i. Dette er og eit grep for at det skal bli meir interessant for lesaren visuelt sett. At dialog ikkje skjer som ei avskjert hending, men at me har noko visuelt som skjer i tillegg. Det kan være noko så enkelt som at dei tenner seg ein sigarett eller går ein tur.

Sammen med Ingrid Brubaker har Dahle Øverbye etablert forlaget Blokk som fokuserer på tegneserier, fanziner og artist books. Byrjing, Blokks første antologi og Øverbyes utgivelser kan du låne hos oss!

– Alle bør ha bøker rundt seg, i kaos! sier Sigrid Bonde Tusvik. Vi er derfor glade for å få kikke litt nærmere på hennes kaos og se hvilke bøker vi finner der.

Tekst: Katrine Judit Urke og Nora Nordskar Hoel / Foto: Norsk olje og gass, Privat

Sigrid Bonde Tusvik er kjent som komiker og for å ha en skarp og tydelig stemme, både i podcasten Tusvik & Tønne og som spaltist i Dagsavisen. Vi har invitert oss inn i bokhyllene hennes, en samling som vitner om stor nysgjerrighet og leseglede.

Et deilig syn: Her er det bøker på hele vegger fra gulv til tak. Kan du fortelle litt om selve hylla: Hvilket rom står den i og hvor har du kjøpt den?

Jeg har fått spesiallaget hylla for å få den fra gulv til tak, jeg liker at det er en hjørnebokhylle og at jeg kan fylle den med alt fra printeren min, album fra barndommen, rusk i esker, pyntegjenstander og ikke minst bøker! Jeg er fra et stort bokhjem og syns alle bør ha bøker rundt seg, i kaos!

Det er liksom så ryddig i hylla, samtidig som det er bittelitt kaos. Et perfekt utgangspunkt for å være kreativ. Jeg liker at en hel hylle, etter hva jeg kan se, er viet til notatbøker. Har alle disse notatbøkene ulike funksjoner?

Jeg kjøper alltid notatbøker på museer når jeg reiser rundt, man bør alltid ha plass til notatbøker i veska. Så tar jeg vare på dem og legger dem i kasser og esker i kjelleren og etter noen runder blir de kanskje kastet, men det er viktig å kunne tenke og skrive for hånd og klusse! Alle er uten linjer, som jeg lærte på westerdals. Ellers blir du ikke kreativ nok. Jeg har egne notatbøker til standupene jeg gjør. Alt jeg gjør på scenen skriver jeg ned for hånd bortsett fra de store showene. Men ellers er alt skrevet i svarte bøker fra Granit.

Litt spill, noen matrusjkadukker og litt annet stæsj, det er bra å bryte opp litt i hyllene. Men hva skjer med den hånda som viser djeveltegn? Den ser liksom så levende ut og unnskyld meg litt ekkel ut. Er det et stearinlys, eller hva er det? Og hvorfor får den en hel hylle?

Hånden er laget av stearin og kjøpt på Palais de Tokyo for veldig mange år siden! Jeg er veldig glad i den og håper jeg aldri vil brenne den opp. Den er ekkel og pen å se på samtidig! Den har egen hylle fordi den hylla ikke er høy nok til bøker, det er dessverre problemet med å ha laget sin egen bokhylle, mange bøker må ligge for de er for høye for hyllene mine.

Mye god og variert skjønnlitteratur her: Ayn Rand, Murakami, litt Linda Olsson. Hvilken bok vil du trekke fram herfra til Litteraturbloggens lesere?

Jeg anbefaler caitlin moran sin kunsten å være kvinne, Marit Tusvik 26 små romaner og Linda Olsson La meg synge deg stille sanger, og Kafka på stranden av Murakami. Ayn rand er martin sin bok, jeg leser ikke bøker på engelsk. Jeg har heller aldri klart å lese mer enn 1,5 bok av min kamp! Det blir for mye mannlig detalj.

– Selvfølgelig, det er den konflikten vi må ta! Det er der det brenner, og det brenner fremdeles, sier forfatter Tharaniga Rajah. Hun har skrevet en kraftfull debut om krig og terror som rokker ved vårt selvgode norske selvbilde.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

En av årets debutbøker jeg har lest skiller seg fra mye annet jeg har lest. Den er hvit og uten smussomslag. På forsiden er det bilde av et vinterlandskap i duse toner og forfatterens navn står skrevet med skinnende kobberskrift. Det vakre omslaget står i sterk kontrast til historien som blir fortalt i boka. Det er lenge til skumring er en brutal fortelling om krigen mellom Norge og Sápmi, spekulativ fiksjon fortalt i et poetisk språk. Forfatteren er Tharaniga Rajah, en 34 år gammel legesekretær fra Moi i Rogaland, som i høst har utgitt sin første bok.

På bokas bakside oppsummeres handlingen slik: «Noreg har utsett samane for utreinsking, så Raisa tek med dottera Násti til Finnmark. Der blir dei del av ein samisk fellesskap, som bygger ein samisk stat. Men snart blir den nye staten angripen av nabolanda, og Raisa må kjempa for å verna det nye landet sitt og dottera.» Jeg møtte henne for å snakke om den fiktive krigen, om skriving og språk og om rasisme.

I utgangspunktet så Tharaniga Rajah for seg å skrive om en konflikt mellom Norge og Sverige, men idéen satt ikke helt. Heldigvis begynner hun aldri å skrive på en idé umiddelbart, men lar den ligge minst et par år. Hun brukte tiden på å se seg om etter noe annet, gjerne et sted hun kunne tenke seg å dra selv.
– Da fant jeg Sápmi – som ligger i Norge, Sverige, Finland og Russland, og som er egnet for en krigsbok, med fornorskinga som en ekstra dybde, forklarer hun. – Selv er jeg fra Moi, helt sør i landet, og hadde bare møtt noen få samer, så det var ingen naturlig tanke for meg å først tenke på konflikten mellom samer og nordmenn. Men nå, i ettertid, tenker jeg selvfølgelig, det er den konflikten vi må ta! Det er der det brenner, og det brenner fremdeles.
Den historiske spenningen var nokså ukjent for Rajah, som den fremdeles er for mange av oss. Hun forteller at hun har ønsket å røske litt opp i det norske selvbildet; hun har kalt det sin 22. juli-fortelling.

«Ilska overdøyver alt anna: Eg andar sinnet inn nasen og ut munnen. Driv vondskapen frå raudt til blått. Me blei fødd, me blei fødd feil, difor må me døy. Me blei fødd, me blei fødd feil, difor må me døy.» (s.153)

Drivende sinne

Et stille sinne har drevet skrivinga av boka fremover fortalte Rajah i et intervju med Vårt land.
– Det er ikke noe eksplisitt plott eller spenningskurve i boka, sier hun. – Men det er det sinnet, som kommer av strukturell rasisme jeg selv har opplevd, og som samer og folk i boka mi har opplevd, som ligger i bunn hele tida.
Rajah har som nevnt vokst opp på Moi, sammen med sin tamilske familie. Det var ikke lett å være annerledes, og da hun begynte på skolen sluttet hun å snakke tamilsk, for som hun selv sier: jeg ville jo ha venner.
– Å adressere sinnet er viktig, fordi man i grupper som er utsatt for diskriminering ser det er langt mer vold, rusproblematikk og selvmord, utdyper hun. – Det ser man blant annet hos urfolk, svarte i Amerika og jeg vil tro man også finner det hos innvandrergrupper her i Norge. Hvis man ikke bruker det sinnet konstruktivt tar en det ut over seg selv og sine nærmeste.

Poetisk inspirasjon

Nylig ble debutanten nominert til P2-lytternes romanpris, sammen med blant andre Per Petterson og Maria Kjos Fonn. Men, det er ikke første gang Rajah er involvert i radiolytternes egen pris. I 2015 satt hun selv i juryen, og i et intervju hun gjorde da trakk hun frem Øyvind Rimbereids bok Solaris korrigert som en personlig favoritt.
– Du har kanskje lagt merke til at det er noen forfattere jeg er ganske glad i, sier hun når vi møtes og jeg vet umiddelbart hva som kommer. – Som Cormac McCarthy og Øyvind Rimbereid.
– Jeg elsker Solaris korrigert, fortsetter hun. – Jeg blir ikke ferdig med den boka. Det var en så organisk opplevelse å lese den, så jeg tror kanskje jeg fikk sterkere språknevroner da jeg leste den. Og den følelsen var så deilig. Det er noe jeg har tenkt på når jeg skriver selv, at hvis noen kan få en sånn organisk opplevelse blir jeg veldig fornøyd!

Her kan du låne Det er lenge til skumring!

Det er ikke umulig at lesere som gir seg i kast med Det er lenge til skumring vil kjenne seg både utfordret og beriket. I boka bruker forfatteren både nordsamisk og nynorsk.
– Jeg skrev bokmål frem til 2011, så begynte jeg å teste ut nynorsk, forklarer hun. – Da oppdaget jeg at det var hjertespråket mitt, fordi det ligger så nær måten jeg selv snakker. Det blir veldig konservativt men det har en funksjon, fordi jeg klarer å få til følelser og nerver jeg ikke får til med bokmål. Jeg lyver litt mer for meg selv når jeg skriver på bokmål.
Med en så rå og nådeløs historie er det ingen mulighet for å slippe unna med enkle, behagelige løsninger, hverken for oss lesere eller for forfatteren selv. For henne er nynorsken språket som gjør det umulig å glatte over.
– Det er ubehagelig å skrive om disse tingene, understreker hun. – Det er kjempeubehagelig og jeg skammer meg. Jeg er livredd for at folk skal tro at jeg er forstyrra, for det er en skam i å skrive om vold.
Allikevel var det først når hun brakte inn et helt annet og fremmed språk magien oppsto.
– For meg skjedde det noe magisk da jeg begynte å bruke det samiske, fortsetter hun. – Teksten endret seg fra å være en ren fortelling til å bli kunst. Det var akkurat som om det ble mer levende, i hvert fall for min del. Og det endret prosjektet fullstendig.
Tharaniga Rajah plukker tar boka og slår opp på en av de aller første sidene og leser: «Eg er eadni, norsk gjer meg kvalm no.» Hun sier at etter å ha skrevet dette, ble det umulig å ikke bruke det samiske språket. Det var ikke fordi hun kunne samisk fra tidligere, hun kunne ikke mer enn et ord eller to, men en innsikt om hvor vesentlig språk er for å ivareta og i det hele tatt ha en kultur.
– Jeg skriver ikke om fornorskinga, men den ligger der og ulmer i bakgrunnen hele tiden, sier Rajah. – Nettopp språket er så utrolig viktig, og jeg tror veldig mange nordmenn ikke forstår hva det innebar eller at det var et slags folkemord. Jeg tror det er vanskelig å identifisere seg med det, men vi er veldig like og sletter du kulturen sletter du folket.

Ingen snill forfatter

Det er ingen enkel historie vi møter i Det er lenge til skumring. Selv understreker forfatteren at det også var emosjonelt krevende å skrive boka.
– Jeg er ingen snill forfatter mot leseren, svarer hun når jeg deler at jeg ikke synes det var så lett å lese boka hennes. – Jeg skjønner at det ikke er noen snill bok jeg har skrevet, og det har også vært hovedintensjonen min – å bringe krig og konflikt nærmere oss. Selv hater jeg ikke nordmenn, jeg er veldig glad for å bo i Norge og føler meg norsk selv, men det var skuffende å oppdage hvordan nordmenn har behandlet samene. Jeg tenker at vi har bodd i en fredelig boble, så vi trenger å kjenne litt på det ubehagelige.
– Det øyeblikket du leser om nordmenn som oppfører seg sånn blir det på en helt annen måte enn om du leser om bosniere og serbere, fortsetter hun. – Det er noe som skjer i en, og det er nettopp det at jeg utfordrer den naturlige patriotismen. Å plassere det her var derfor veldig bevisst, og det har vært viktig for meg at man ikke bare skal ha sympati med én av sidene – det skal veksle. For krig er ikke lett, og det er aldri bare en side som har rett.

Tharaniga Rajah ønsker å gi oss et mer nyansert blikk på krig. Til tross for at det nå, når boka er ferdig, er tydelig at den handler om strukturell rasisme, og at den gjenspeiler hennes egen tamilske arv og møter med rasisme, var ikke det et bevisst valg da hun gikk i gang med skrivingen.
– Det er noe som gjør meg veldig sint, og jeg har vært veldig klar over at det er et ønske om rettferdighet som har drevet meg, sier forfatteren. – Jeg koblet det ikke til meg selv før etterpå, for det er ikke bare folk som har blitt utsatt for rasisme som blir sint over det. Det er jo mange som er engasjerte! Det var det jeg tenkte, men da jeg ble ferdig så jeg at dette er personlig.

– Det er fordi me lever i rasismen

Vi kommer tilbake til hvor hun finner inspirasjon til å gi dette engasjementet og sinnet et kunstnerisk uttrykk, og opp av veska trekker hun frem Ædnan av Linnea Axelsson, en massiv diktbok som nylig vant Augustpriset. Den er kjempefin forteller hun. Vi kommer innpå svensk litteratur og jeg spør om hun har lest Johannes Anyuru.
– Ja, sier hun. – Det var etter jeg var ferdig med boka mi at jeg oppdaget ham, men det var første gang jeg leste en bok hvor noen drev på med det samme som meg. Vanligvis er ikke de som skriver spekulativ fiksjon så opptatt av å ha et poetisk språk, men han er jo en poet. Det var deilig!

I sommer hadde Tharaniga Rajah æren av å holde åpningstale under Dei nynorske festspela og i den oppsummerte hun på mange måter kraften som ligger bak hennes lyriske og hardtslående prosa: «Det er ikkje tilfeldig at Yahya Hassan, Athena Farrokhzad og Johannes Anyuru skriv om rasisme, det er ikkje tilfeldig at eg debuterer med ein bok om rasisme og krig. Det er fordi me lever i rasismen. Me kjenner det på huda kvar dag.»

“I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”, heter det i Johannesevangeliet 1.1. Har ordet makt til å skape et nytt univers? I Gunnhild Øyehaugs nyeste roman Presens maskin er det bokstavelig talt det som skjer.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Anna sitter på altanen og leser i en svensk diktsamling, mens datteren Laura på to og et halvt år sykler rundt i hagen. Anna skal til å lese ordet trädgård, altså hage på svensk, men feilleser ordet slik at det blir tärdgård isteden. Feillesningen gjør at verden deler seg og det oppstår et parallelt univers: «ho høyrde ei stemme inne i hovudet som sa, med lys skrekkfilmkvinnestemme, som om stemma skulle lokke Anna mot eitt eller anna: Täääärdgård.» (s. 40) Datteren sykler videre i det ene universet, mens moren sitter igjen i det andre. Ingen av dem forstår eller husker hva som har skjedd. De blir på en måte utradert fra hverandres hukommelse, men det oppstår et savn i dem begge som de ikke vet hvor kommer fra.

Jeg ble utrolig fascinert av denne idéen og den rare tittelen på romanen – Presens maskin. Jeg har aldri lest noe av Øyehaug før, og tenkte at nå er det på tide. Gunnhild Øyehaug har utgitt diktsamlinger, essays, noveller og flere romaner. Hun er universitetslektor i litteraturvitenskap og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun har en velutviklet interesse for språk med andre ord, og det gjennomsyrer boka. Tittelen er forøvrig også en feillesning som jeg ikke skal røpe originalen til. Alle kapitlene i boka har korte substantiv-overskrifter som Rømmingstrappa, Stafetten, Kongen, Fabelen, Språket… Anna i romanen er forfatter og i ferd med å skrive en roman om språk. 21 år etter at Laura forsvant, har hun en ny mann og to tenåringsbarn. 24 år gamle Laura i det parallelle universet, er gravid, underviser i litteratur og har en musiker-kjæreste.

Her kan du låne Presens maskin!

Om språk og virkelighet

Presens maskin er, i likhet med Annas roman, en historie om språket og virkeligheten. Hovedpersonene er litterært interesserte mennesker og bifigurene illustrerer ofte litterære poenger. En av Lauras nettstudenter sitter for eksempel i fengsel og studerer novellen “Studenten” av Anton Tsjekhov. Laura går så langt som til å oppsøke Jesper i fengselet for å forklare ham ansikt til ansikt at novellen må leses ironisk. Hun har nemlig feillest denne novellen før, dvs. ikke forstått ironien i den. “Studenten” handler om en prestestudent som en langfredag lekser opp om Peters svik for en fattig mor og datter. Moren har sveket datteren, viser det seg, og slik speiler “Studenten” både Anna, Laura, Jesper og språket på finurlig vis.

Romanen har mange slike metanivåer, både åpenlyse og mer skjulte. Spørsmålet blir om det kommer en historie av kjøtt og blod ut av dette, eller om romanens personer og handling bare er illustrasjoner til et språkprosjekt? Biblioteksentralen skriver i sin omtale at “Romanen handlar djupast sett om den eksistensielle einsemda som aldri kan bøtast for godt, og om kjærleiken som heller ikkje kan det.” Jeg må nok innrømme at jeg blir mer fascinert av historien enn grepet av karakterene. Den eksistensielle ensomheten til Laura og Anna er mer tenkt enn følt. Gunnhild Øyehaug klarer likevel å gjøre karakterene levende og tredimensjonale. De baler med sitt; sjalusi, kjærlighet og gjenkjennelige hverdagsproblemer. Øyehaug syr sammen språktematikken og handlingen på en stilig og original måte, og man kan kose seg med å oppdage stadig nye sammenhenger i teksten.

Evig bevegelse

Musikk spiller en nesten like viktig rolle som språket i denne velkomponerte romanen. Både mor og datter spiller piano i hvert sitt univers. De øver begge til samme konsert der Erik Saties Vexations skal fremføres: «»Vexations» er berre to striper med notar øvst på eit ark, men dei skal spelast 840 gonger. Det tek om lag tjuefem timar å gjennomføre alle 840 repetisjonane, alt etter kor fort ein spelar.» (s. 21) «Vårens særaste konsert» skal fremføres på Høgskulen i Volda, og både Anna og Laura søker om å få være med blant pianistene som skal avløse hverandre under fremføringen.

Dette får meg til å tenke på Perpeetum mobile, som er latin og betyr evig bevegelse. Perpeetum mobile var navnet tidligere tiders forskere brukte til å betegne en hypotetisk maskin, som skulle kunne gå til evig tid uten tilførsel av driv- eller brennstoff (Wikipedia). Er Presens maskin moderne ord for det samme? Er språket en hypotetisk maskin? Kan det gå på tomgang? Kan det skape en ny virkelighet? Og det viktigste spørsmålet til slutt: Kan musikk forene det som har blitt skilt av ord? Den som leser får se.

Vi har invitert Deichmans bibliotekarer til å dele den beste boka de har lest i år. Det resulterte i en lang og svært variert liste vi håper vil inspirere deg!

Omslagsbilder: fra forlagene

Da Litteraturbloggen inviterte våre kollegaer til å oppsummere leseåret 2018 kom det inn mange tekster. Noen klarte ikke å velge bare én bok, mens andre bad om strengere begrensninger for å klare og bestemme seg. Til slutt ble lista med anbefalinger så lang at vi delte den i to. På denne lista er det derfor kun bøker som ble utgitt i år.
Husk! Alle bøkene kan lånes på våre bibliotek. Ser du en bok du har lyst til å låne klikker du på tittelen og bestiller den til ditt lokale Deichman.

Vidunderkuren : hvorfor du bør elske og frykte antibiotika av Sophie Berg

Siri, Rikshospitalet: Jeg jobber på et sykehusbibliotek og leser mye helsefaglig litteratur i løpet av et år. Den beste fagboken jeg har lest i år er Vidunderkuren, skrevet av medisinstudenten Sophie Berg. Den gir et innblikk i antibiotikaens historie og diskuterer det kommende samfunnsproblemet antibiotikaresistens. Berg er lidenskapelig opptatt av hvordan den overdrevne bruken av antibiotika fremmer resistensutvikling og kommer med ulike løsninger til hvordan bruken kan reduseres og alternativt erstattes. Jeg anbefaler boken fordi forfatteren har lagt inn en stor innsats for å gjøre temaet spennende og språket forståelig, noe som gjør at folk som ikke jobber innen helsesektoren også kan dra nytte av den.

En liten bok om kjærlighet av Ulf Stark

Ingrid, Holmlia: Mange har fått med seg og leser Maja Lunde og Lisa Aisatos Snøsøsteren. Jeg vil gjerne slå et slag for denne litt oversette perlen av en julebok. Handlingen foregår på slutten av andre verdenskrig. Hovedpersonen, med det ikke helt passende navnet Fred, kjenner en gryende forelskelse han ikke forstår, til Elsa i klassen. Boka gir et fint tidsbilde, og med krigen som bakteppe får både kjærligheten og hverdagens store og små valg en annen betydning.

Händelsehorisonten av Balsam Karam

Paal, Grünerløkka: Med Händelsehorisonten vil Balsam Karam beskrive en utopi utenfor «det kapitalistiska, patriarkala, vit makt-samhället». På en plass kalt «Utkanterna» lever kvinner og barn som har blitt fordrevet fra den store byen de en gang ankom som flyktninger. Uten de store faktene, i et vakkert språk, skildres de utstøttes sta motstand og mislykkede revolusjonsforsøk, og omsorgen og solidariteten dem i mellom. Jeg har ikke lest maken. Händelsehorisonten er Balsam Karams debut som forfatter. Hun jobber til vanlig som barnebibliotekar på Rinkeby bibliotek.

Insektenes planet : om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten av Anne Sverdrup-Thygeson

Åshild, Hovedbiblioteket: Hvor finner du kapitteloverskrifter som «Små vesener med smart design», Sex for seksbeinte», «Fra silke til skrivesaker» og «Insekter som vaktmestre»? Jo, i denne innmari fine boka. Eneste ulempen ved denne boka er konstant måping, mye av det man får vite om disse små sitt liv og virke er svært forbausende. Bortsett fra det er dette å komme nærme et sant eventyr, sett med lupe.

Leselyst av Tone Selboe

Ingela, Hovedbiblioteket: Gjenlesing, bruktbøker, leselister og gamle brev – hva vi leser og hvordan vi gjør det gir ulike opplevelser og innsikter. Tone Selboes Leselyst er en liten samling fine tanker om gleden ved å lese. Selboe er professor i litteraturvitenskap ved UiO, en erfaren leser, som fletter lesende karakterer fra hele litteraturhistorien inn i sine betraktninger, fra Dante til Roald Dahl. Men boken blir aldri tung eller belærende, snarere elegant, personlig, lettlest og interessant.

Frykt og medlidenhet av Ane Barstad Solvang

Berit, Grünerløkka: En utilpass Lotte er på fest med gamle venner fra ungdomsskolen. De sammenligner hverandres liv siden sist og ser på henne med ubeskjemmet og ufin medlidenhet. Lotte, på sin side, blottlegger sitt liv preget av sosial frykt ved å legge ut om evinnelige underlivsplager i årene som har gått. En tegneseriedebut det svinger av, som overrasker og med herlige frekke betroelser!

De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru

Goro, Hovedbiblioteket: En ung muslimsk jente har vært med på en terroraksjon mot en bokhandel i Göteborg. Hun er nå innlagt på en mentalinstitusjon. Jenta kontakter romanens forfatter, og forteller en sår, rystende og selvopplevd historie om et dystopisk fremtidssamfunn. Hva har skjedd? Er hun mentalt syk? Hva kan komme til å skje? Svenske Anyuru vant Augustprisen for denne vakre og skremmende romanen i 2017.

Transitt av Rachel Cusk

Katrine, Tøyen: Svenske Johannes Anyurus De kommer til å drukne i sine mødres tårer var kanskje den aller sterkeste opplevelsen min i år, helt fram til jeg nylig leste Rachel Cusks Transitt, som er hennes andre bok i trilogien om forfatteren Faye. Første bok, Omriss, var også knallgod, men i andreboka synes jeg Cusk bruker den originale teknikken sin enda smartere og at samtalene vi får «høre på» er enda klokere og mer eksistensielle. Vi treffer nye mennesker i nesten hvert kapittel og blir underholdt av sprø, ærlige historier som disse forteller til Faye, ofte til tross for at de knapt kjenner henne. Faye slipper nesten ikke til, vi blir bare indirekte kjent med henne, og slik forblir hun et mysterium jeg er nysgjerrig på å finne ut mer om. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Rottefangeren fra Sorø skrevet av Gaute Heivoll, illustrert av John Kenn Mortensen

Ingela, Hovedbiblioteket: Denne nærmest gotiske fortellingen i ord og bilde, kunne vært hentet rett fra Edgar Allan Poes forfatterskap. En rotte som kan skifte ham til menneske, forteller sin historie til en artsfrende. Hans opphold hjemme hos en heslig og grisk begravelsesagent, som nærer et sadistisk hat mot rotter, er en selsom fortelling illustrert med karikerte svart-hvit tegninger av lange nesegrev og goldt 1800-tallsinteriør. En klar kandidat til romjulslesning for store og små med forkjærlighet for mørk estetikk.

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Annike, Hovedbiblioteket: Jeg likte den veldig godt fordi forfatteren selv er så tydelig i historien, og bryter opp det som er en helt grusom historie. Jeg likte også godt strukturen, elsker språket og synes det er veldig rørende måten han selv omtaler sin egen familie. Jeg kjenner at jeg er litt lei av bøker om annen verdenskrig, men dette var en spesielt lesverdig bok om en tid vi ikke må glemme.

De velvillige av Joyce Maynard

Siri, Rikshospitalet: Helen har havnet i en vanskelig livssituasjon, og hun føler seg veldig alene. Da hun utvikler et vennskap med det innflytelsesrike ekteparet Havilland tror Helen at lykken er på vei til å snu, til tross for at magefølelsen hennes sier at hennes nye venner oppfører seg merkelig. Maynard har skrevet en spennende roman om vennskap og hvor langt man er villig til å gå for å beholde det. Jeg kjente meg igjen i karakterene og ble imponert over måten hun portretterer livets gleder og prøvelser. En fantastisk leseopplevelse!

Children of Blood and Bone av Tomi Adeyemi

Madeleine, Holmlia: Årets store snakkis innen YA-fantasy levde opp til forventningene! Adeyemi har skrudd spenningen opp til elleve, og skrevet en bok jeg måtte lese i lunsjen, på trikken, under middagen og før jeg la meg. En spesielt hårsår konge klarte å tømme verden for magi for et tiår siden, og nå lever de som en gang kunne kontrollere den, maji, på andres nåde. Hovedpersonen har kort lunte og gjør dumme valg med forferdelige konsekvenser, og jeg likte henne så utrolig godt. Neste bok i serien, takk!

Gud, hunden og jeg av Will Gmehling

Mette, Hovedbiblioteket: Om en Gud som melder seg på dagliglivet til vanlige folk, og kommer mens gutten husker utenfor blokka. Gud husker som en gal selv etter hvert, men først tar han en sigar sammen med gjengen av arbeidsløse og snakker med moren til gutten så hun lyser opp i tusen farger foran kassa-køen. En aktivt interessert Gud, som oppsøker folk der de er; befriende alternativ til bøkene vi er vant til med kristent innhold for barnehagebarn.

Europe’s Fault Lines. Racism and the Rise of the Right av Liz Fekete

Paal, Grünerløkka: Rasistiske partier og bevegelser får stadig større oppslutning. I Europe’s Fault Lines viser Liz Fekete hvordan rasismen når lenger og lenger inn i Vestens statsapparater. Boka er spekket med eksempler, også fra Norge, på hvordan politisk retorikk og politiske beslutninger dehumaniserer flyktninger og muslimer, og på hvordan denne dehumaniseringen går hånd i hånd med den nyliberale statens behov for billig arbeidskraft. Boka er rystende og uunngåelig lesning for den som vil forstå verden rundt seg.

Sikade av Shaun Tan

Anne Elisabeth, Skoletjenesten: Ei nydeleg biletebok om Sikade som jobbar i eit grått kontorlandskap der dei andre ikkje er snille med Sikade, og korleis det til slutt er Sikade som ler best. Fantastisk fin biletebok med nydelege illustrasjonar fra ein mester i utanforskap og å vere framand. Denne boka bør du lese om du er liten eller stor, for deg sjølv, for andre og for din beste ven. Den er kort og godt den søtaste boka dette året!

Der ingen finn oss av Mathias Nyhagen Asplund

Mette, Hovedbiblioteket: Denne debutboka, som gjorde dypest inntrykk på meg i år, skiller seg ut fra hovedtrendene. Stille og sår. To utsatte barn flykter inn i fantasileken sammen. Det gir dem styrken som skal til for å møte den uholdbare virkeligheten.

Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue

Goro, Hovedbiblioteket: Om hvordan det er å leve med større fysiske begrensninger enn andre, skrevet av en intellektuell kapasitet. Boken er innom de fleste aspekter ved livet, og bør leses av alle som kan sitte og gå. Gjennomlevd og velskrevet fra ytterst til innerst.

Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo av Eivind Hofstad Evjemo (red.)

Nora, Hovedbiblioteket: Selv om jeg i utgangspunktet ikke interesserer meg for kunst i offentlig rom gav jeg Det felles eide en sjanse. Redaktør Evjemo har samlet et stjernelag av skjønnlitterære forfattere som skriver levende om varierte kunstuttrykk som omgir oss alle. Etter å ha lest boka vil du aldri igjen gå forbi en gås i bronse uten å se den og du vil alltid lure på om det du ser rundt deg er kunst eller bare pynt.

Endelig! Den nyeste boka til Tor Åge Bringsværd er som en gave helt ut av det blå, akkurat Når du minst venter det. For meg var det som å finne tilbake til en lenge savnet venn.

Tekst: Astrid Werner / Forfatterportrett: Frank Michaelsen / Foto: Nora Nordskar Hoel

Jeg er trett av ansvar, sier jeg.
Langt ifra, sier Parisha. Det er ansvar som gir livet ditt mening. Slik har det alltid vært.
La meg være alene, sier jeg og trekker kamelteppet opp til haken.
Kunne ikke falle meg inn, svarer dyret og legger seg rett over føttene mine. Tro ikke at du er den eneste som har ansvar her i verden! (s. 131)

Grunnen til min begeistring ligger først fremst i fortiden, nærmere bestemt i Gobi-serien som Tore Åge Bringsværd skrev på 80- og 90-tallet. Den første boka var Barndommens måne; her ble vi kjent med Wolfgang fra Godesberg som fulgte med et av de mange barnekorstogene som gikk fra Europa til Jerusalem på 1200-tallet. Bok nummer to het Djengis Khan og verden ble aldri mer den samme for meg.

Årets bok, Når du minst venter det, er på sett og vis åndelig beslektet med Gobi-serien og vår forteller og reisefelle Pietro kunne vært en venn av Wolfgang, selv om han har sitt opphav blant uyghurene og ikke fra Europa. For meg er det som å finne tilbake til en lenge savnet venn. Så framstår det også nesten magisk at jeg tidligere i vinter begynte å høre på Gobi-serien som lydbok, som ble tilgjengelig etter alle disse årene.

Marco Polos følgesvenn

Når du minst venter det er en fortelling lagt i munnen på, eller kanskje ført i pennen av, Pietro. Hvem er så det? Pietro var Marco Polos trofaste reisefølge. Han nevnes i Marco Polos testamentet, men ellers er det lite vi vet om ham. Han er med andre ord en virkelig person. Likevel er det ikke mye fakta vi har om Pietro. Bringsværd har helt tydelig latt seg inspirere til å skrive ned denne historien om hvordan det kunne ha vært, ved hjelp av de kildene vi faktisk har knyttet til blant annet Marco Polos reiser. Pietro var alltid ved sin mesters side og alltid klar til å få sin herre ut av trøbbel og vanskeligheter. Det var ikke sjeldent at det var nødvendig, det skjønner vi ganske raskt. Pietro forteller:

Selv ble jeg utdannet som livvakt og oppvarter, helst for utenlandske gjester. Jeg lærte språk og nærkamp. Ble satt på stadig større prøver. Vi uyghurer har ord på oss for å være nyttige og tjenestevillige – og fremfor alt: trofaste. Min første virkelige oppgave var å ta meg av den unge Marco Polo. Jeg var fjorten år. Han var nesten dobbelt så gammel. (s. 22-23)

I Bringsværds bok blir vi kjent med reisene til Polo, for det var ikke bare en reise, det var flere. Pietro var alltid med, og i boka gir han stemme til mange av de utrolige opplevelsene dette følget av europeere kom ut for. Han er en god forteller og vi sitter som storøyde barn og hører på. Siden Marco Polo, hans far Niccolo og onkel Maffeo fikk stor oppmerksomhet og etterhvert også skaffet seg rikdommer i sine møter med fremmede konger og overhoder, skaffet de seg selvfølgelig også fiender. Dette førte som sagt til mange konfrontasjoner i årenes løp og alt dette får vi som lesere også ta del i i denne fortellingen.

Pietro kom til Kublai Khans hoff i Khanbalik som barn, «i en alder hvor jeg knapt kunne gå», og husker derfor bare brokker av barndommen før det. Kublai Khan var den siste av Djengis Khans nærmeste slekt (hans barnebarn) som styrte det enorme mongolske riket, og her finner jeg igjen forbindelsen til mongolene jeg møtte i Gobi-serien, som nå styrer et rike som stadig er på vikende front og som definitivt har sett sine glansdager.

Over ett år har gått siden Marco Polos død, og vi skriver år 1325. For det er da Pietro sitter i Yazd og skriver ned sin historie. Yazd ligger i Iran, 270 km sørøst for Ishfahan, og regnes som et senter for zoroastisk religion og kultur. Pietro blir kjent med zoroasterne, som lever svært adskilt fra resten av byens befolkning. Det er blant disse han finner venner og støtte. Siamak, som ikke lenger har noen tunge og som kommuniserer med tavle og kritt, er en av dem og han blir Pietros mest trofaste venn i denne ørkenbyen. Bringsværd greier å gi liv til både Pietro og Siamak i tillegg til hunden Parisha.

Skaper levende karakterer

Tor Åge Bringsværds Pietro er lett å identifisere seg med. Han har mange av de egenskapene som gjør en hovedperson elsket. Han er både modig og redd, opprørsk og lydig, han er oppfinnsom og har et stort talent for å fortelle historier. Han har på sine eldre dager blitt både klok og forsiktig, uten å bli feig; som selvsagt er noe helt annet. Pietro har et stort hjerte for dyr og hunden Parisha er også en viktig del av denne fortellingen, som vi så i sitatet jeg åpnet med.

Som reisefelle til en av tidenes store oppdagere må det ha vært et utrolig liv. I Bringsværds bok får vi stadig smakebiter fra reisene, ofte i form av fortellinger som Pietro framfører dels for Marco Polos datter Moreta og dels for sine venner zoroasterne. Det er refleksjoner gjort i moden alder av en mann som har sett mer enn de fleste, både tatt i betraktning tiden fortellingen utspiller seg i, og som også i dag ville ha vært få forunt.

Bringsværd er god til å fortelle historier fra svunne tider og fjerne strøk. Han greier å gjøre dem levende ved å skape personer som er gjenkjennelige og mulige å identifisere seg med. Dette grepet, å la fortellingen bli sett gjennom øynene til noen som var tilstede og som kan gi et troverdig bilde av hendelsene, er klokt gjort. Sorg og savn er evige og universelle temaer, akkurat som kjærlighet og vennskap er det. Alle disse emnene finner vi også i Når du minst venter det. Det er bare å glede seg og håpe at Bringsværd holder koken og fortsatt gjør det han er aller best til: skrive gode bøker.

Vi har invitert Deichmans bibliotekarer til å dele den beste boka de har lest i år. Det resulterte i en lang og svært variert liste vi håper vil inspirere deg!

Omslagsbilder: fra forlagene

– Jobber du på bibliotek? Da må du lese mange bøker! Og ja, her på Deichman er vi mange som leser all slags litteratur. I løpet av året har vi til sammen lest veldig mange bøker, og Litteraturbloggen har invitert alle som vil til å dele årets høydepunkt. Noen har bidratt med flere bøker og andre rakk ikke, men til sammen ble det så mange at vi måtte dele lista i to. Her får du derfor kun bøker utgitt før 2018.
Alle bøkene kan du selvsagt låne på et av våre bibliotek. Om det er en bok du får lyst til å lese klikker du bare på bokas tittel og bestiller den til ditt lokale Deichman.

Legionärerna av Per Olov Enquist

Thor Arne, Hovedbiblioteket: Det er snart tredve år siden jeg leste Enquist for første gang, og jeg har fulgt ham med stor interesse siden. Men av en merkelig grunn har jeg aldri lest hans gjennombruddsroman Legionärerna før i år. Den har stått i hylla, men hver gang jeg har bladd gjennom den har jeg tenkt at den ser litt tung og kjedelig ut. For mye historie; for mye politikk. Så feil kan man altså ta. Etter endelig å ha lest den tenker jeg at dette er en komplett roman: medrivende, kunnskapsrik og tilstedeværende. Den tar for seg en spesiell del av Sveriges etterkrigshistorie: utleveringen av 146 baltiske krigsfanger til Sovjetunionen. Under den saklige, litt kjølige og rapporterende skrivestilen ligger det en trykkoker av følelser og empati. Min sterkeste leseopplevelse på lang, lang tid.

Kraken av China Miéville

Madeleine, Holmlia: Jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne med å forklare denne boken engang. Den gir meg lyst til å ta folk i skuldrene og riste dem mens jeg roper «herregud har du LEST denne?!». Boka er absurd, skummel og ufattelig spennende. Men det er som å kalle Versailles et hus. Miéville liker ikke å holde seg innenfor boksen. For å si det sånn, boksen er ikke å se i horisonten engang. Han tar alle konsepter du tror du kjenner innen fantasy, vrir på dem og, som en origami-mester, bretter dem til det blir noe av det mest originale jeg har lest. Bare les den.

Offa : forteljingar frå ei øy av Ronnie M.A.G. Larsen

Ragnhild, Majorstuen: Herlige fortellinger om og fra Giske, med et persongalleri man kan bli usikker på om er mest fantasi eller virkelighet. Larsen beskriver Giske og befolkningen der med varme og humor, og selv de såreste fortellingene fikk meg til å trekke på smilebåndet. Offa kom ut i 2008 og kan godt tenkes å ha inspirert fjorårets bok av Joakim Kjørsvik, Folk jeg husker.

Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer

Jorun, Hovedbiblioteket: Det mest provoserende med Everything is Illuminated er at Safran Foer skrev den så himla ung. En fyr i tjueåra har altså skrevet noe av det morsomste, mest groteske, sammensatte og overraskende jeg har lest av nyere litteratur på veldig lang tid. Det er et semantisk kunstverk. Det er rene hjernepornoen. Boka er lag på lag med brev, historiefortelling, og den underligste, vidunderligste, reiseskildringen siden Hunter S. Thompsons dager. Everything is Illuminated er sånn type bok som gir selv når den holder tilbake. For selv når du ikke skjønner noe, så er språket bare så deilig å ha i hodet. Og før du vet ordet av det åpner det seg, og du forstår alt allikevel.

Akira av Katsuhiro Otomo

Berit, Grünerløkka: En definitiv tegneserieklassiker, og en av de aller første mangaene som ble oversatt til engelsk. Den animerte filmen fra 1987 holder seg også overraskende bra etter dagens standard. Et skjellsettende cyber punk epos som foregår i et futuristisk Neo-Tokyo, hvor tegningene tok pusten fra meg da jeg leste den første gang. Vil Kaneda klare å hindre sin barndomsvenn Tetsuo fra å bruke sine telekinetiske evner til å vekke Akira som vil sikre klodens undergang?

The Hate U Give av Angie Thomas

Anne Elisabeth, Skoletjenesten: Starr lever to ulike liv. Ho er ei av få svarte på den rike privatskulen ho går på, medan ho er kjent som dottera til Maverick heime i nabolaget. Så blir Starr einaste vitne til at politiet skyt bestevennen frå barndommen, Khalil, og alt forandrar seg. Denne boka er kjempespennande, og du blir sint, forbanna, både på kor urettferdig verda er og korleis verda behandlar Starr som svart tenåring. Les denne, det er den beste boka eg las i 2018!

Det er ingen drager i dette eventyret av Lou Carter

Ingrid, Holmlia: Varianter av kjente eventyr har nesten blitt en liten sjanger innen barnebøker for de minste. Det er ingen drager i dette eventyret skiller seg ut med sine flotte, fargerike tegninger, og ikke minst på grunn av hovedpersonen: en drage! Barn i barnehage- og småskolealder blir lett begeistret for dragen, kanskje kan de identifisere seg med hans leting etter sin egen plass i verden? Boka egner seg fint som utgangspunkt for fabulering sammen med barna – hva hadde egentlig skjedd hvis Rødhette og ulven fikk med seg en drage i eventyret?

Hillbillyens klagesang: en biografi om en familie og en kultur i krise av J. D. Vance

Goro, Hovedbiblioteket: Vil du forstå mer av USA? Liker du å lese om kultur, samfunn og klassereiser? Da bør du unne deg denne boka. Forfatteren kommer fra en fattig, hvit arbeiderklasse-familie i Appalachene der nedlagt industri, skyhøy arbeidsledighet og store sosiale problemer er regelen. Vance skildrer sin oppvekst i hillbilly-kulturen med stor kjærlighet, mye forståelse og et kritisk blikk.

Et lite liv av Hanya Yanagihara

Lene, Torshov: Det er en bok som sitter igjen lenge etter den er lest og som gjør et enormt inntrykk på leseren. Det er fysisk vondt å lese den, så vondt at jeg ikke ville lese lenger, men samtidig klarte jeg ikke å legge den fra meg. Den er godt skrevet og karakterene er så levende og realistiske at jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Å lese Lolita i Teheran av Azar Nafisi

Nora, Hovedbiblioteket: Som leser kan jeg ønske meg mye forskjellig av boka jeg leser, og denne klarer å forene to viktige elementer på en gang: den er nær og engasjert samtidig som den forteller om langt større problematikk, om likestilling, litteratur og politikk. Å lese Lolita i Teheran er smart, personlig, provoserende og oppmuntrende.