Tenker du over hvorfor du likte en bok? Det er ikke alltid så lett å forklare til andre, men vi vil gjerne hjelpe deg et stykke på vei.

Tekst: Sylvi Linge Hermansson / Foto: Lisa Fotios via Pexels

Du er på biblioteket, kikker rundt deg og ser et vell av bøker, titler, bokrygger og utstilte bøker. Du har ikke tid til å bruke timevis mellom hyllene, men vil gjerne ha «en god bok» med deg hjem. Du spør den bibliotekansatte. Nesten uten unntak får du spørsmålet tilbake: «Hva pleier du å like, da»? Etter å ha tenkt litt svarer du kanskje «Jeg likte Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers – har dere flere slike bøker»? Men har du tenkt på hva du egentlig mener med «slike bøker»? Vil du ha flere bøker om en liten by i sørstatene i mellomkrigstiden? Neppe. Det du tenker på er kanskje det som fanget, grep, berørte deg med akkurat den boken? Det som ga deg en god leseopplevelse. Enkelt kan vi kanskje si at det du spør om er en bok som føles lik Hjertet er en ensom jeger, men som ikke nødvendigvis har samme tematikk eller handling.

Det kan være vanskelig å sette ord på hva som gir deg denne gode leseopplevelsen – det er oftest veldig sammensatt. Noen faktorer går likevel igjen for de fleste:

1. Har du tenkt på hvilket tempo du foretrekker?

Med det mener vi hvilket driv det er i boka. Gir den et inntrykk av rolig bevegelse – en «i ro og mak-fortelling»? Eller har den raskt tempo, kanskje oppjaget, løper framover; en bok der sidene nesten vender seg selv? Eller er den rolig, men oppslukende, fortettet og fengslende?

2. Er bokas person(er) eller karakter(er) viktige elementer?

Hvem er dine favorittkarakterer fra bøkenes verden? Er de beskrevet i detalj eller er det meste overlatt til din egen fantasi? Er de hverdagspersoner eller mer eksentriske, sære og originale? Liker du at de er realistiske og naturtro eller kan de være mer underfundige? I det hele tatt; har du noen spesielle typer du liker best å lese om?

3. Hva slags gjennomgående tone foretrekker du i en bok?

Hva slags stemning vil du at bøkene skal sette deg i? Liker du best hjertevarme, kanskje triste bøker som gir deg anledning til å kjenne medfølelse og gråte en skvett? Eller vil du helst humre litt? Foretrekker du oftest mørke spenningsromaner som gir deg en god grøss eller vil du helst ha en intellektuell utfordring? Hva du foretrekker kommer selvsagt an på humøret, situasjonen eller stemningen du er i og vil på ingen måte være en konstant faktor.

4. Har du noen preferanser når det gjelder bakgrunn og handling?

Mange har en kjærlighet for fortellinger fra en bestemt tidsepoke, fra et spesielt sted, by eller land eller lagt til et uttalt miljø. For andre står bokens handling mer sentralt: er fortellingen preget av ytre handling eller er det psykologiske perspektivet viktigere? Ønsker du en pikant, vilter, erotisk, provoserende eller mystisk historie med mange plan og vendinger, eller foretrekker du en godlynt og lun eller dramatisk realistisk hverdagsfortelling? Er det viktig for deg at boken skyver deg framover, at du lærer noe og blir klokere, eller ønsker du mest å hvile i fortellingen og drømme deg bort i andres liv og historie?

5. Har språket og oppbygging noe å si for hvordan du opplever en bok?

For mange lesere er språket en viktig del av leseopplevelsen; om det er poetisk, eksperimentelt, komplekst, originalt, eller direkte og realistisk hverdagslig. Vi kunne også bruke begreper som velkonstruert, vakkert, upolert, kraftfullt, klassisk eller sanselig. For noen er det viktig at språket tydelig speiler den tiden eller miljøet boka er lagt til og derved blir en del av handlingen. Noen lesere foretrekker at boka har mange parallelle fortellinger som i løpet av boka avslører flere sammenhenger mens andre liker best en lineær historie som fortelles fra a til å.

Hjelp!

Skal du nå bli avkrevd svar på alle disse spørsmålene hver gang du kommer på biblioteket og ber om en anbefaling? Svaret er at det skal du selvfølgelig ikke. Må du forstå nøyaktig hva du liker og hvorfor du liker det? På ingen måte. Daniel Pennac legger i boken Som en roman : om gleden ved å lese fram en liste over leserens 10 ukrenkelige rettigheter. Det siste punktet på listen er «Retten til å tie». Om det sier han: «De sjeldne voksne som har gitt meg bøkenes gave, har alltid trukket seg tilbake for bøkene og voktet seg vel for å spørre meg hva jeg forsto av dem. Til dem snakket jeg selvfølgelig om lesingene mine» (s. 101).

Pennacs liste over leserens rettigheter gjelder for voksne så vel som for barn og unge; du skal ikke bli verken bedømt for hva du liker eller avkrevd forståelse av det du har lest. Du skal bli tilbudt hjelp til å finne veien inn i eller videre fram i litteraturen basert på hva du selv ønsker, liker og foretrekker. Av og til ønsker du «mer av det samme», andre ganger ønsker du noe helt annet. Og det vil vi gjerne hjelpe deg med å finne. En god litteraturformidler i bibliotek skal inneha den litteraturkunnskapen, oversikten og bredden du selv kanskje ikke har. Det er fagfeltet vårt. Men for å finne akkurat det du ønsker akkurat når du ønsker det trenger vi å få tak i dine preferanser og behov, slik at du skal få den beste leseopplevelsen. Så spør biblioteket – det er derfor vi er her.

–

Kilder:
Mundal, R. (2012). Den utfordrande formidlingssamtelen. Bok og Bibliotek, Nr. 3/2012. Hentet 22.11.2018 fra http://www.bokogbibliotek.no/den-utfordrande-formidlingssamtala
Pennac, D. (1999) Som en roman : om gleden ved å lese. Oslo: Tano Aschehoug.
Øyrås, V. (2017). LeserSørvis. Lesersørvishåndbok. Telemark: Telemark fylkesbibliotek.

Merete Lie, avdelingsdirektør for Deichman Hovedbiblioteket, minnes den entusiastiske, varme og kloke forfatteren Klaus Hagerup som gikk bort 20. desember 2018.

Tekst: Merete Lie / Foto: Morten Krogvold, Aschehoug

Jeg håper jo at jeg får den fordi jeg har skrevet noen gode bøker, ikke bare fordi jeg er syk,» sa Klaus Hagerup like før han mottok Brages hederspris i november i år. Med Klaus Hagerup er en entusiastisk og allsidig forfatter gått bort, nesten like beskjeden som han var morsom og raus i møte med dem rundt seg.

Klaus Hagerup fikk en stor leserkrets og bøkene hans er oversatt til en rekke språk. Han visste at arbeidet hans nådde langt. Men hans beskjedne person gjorde at han kanskje ikke var helt klar over hvor mye han betydde for mange. Da min eldste sønn fylte ti år, sto det øverst på ønskelisten: I kveld håper jeg dere leser minst fire kapitler fra «Landet der tiden ble borte». Jeg var selv like begeistret for å lese høyt fra Klaus Hagerup sin første barnebok som barna var for å høre den. Deretter kom bøkene om Markus, og det var særlig disse som skulle gjøre han så populær.

Med Markus og Diana fikk vi i 2001 en av de beste barnebøkene jeg har lest. Det er ikke umulig at Markus er verdens feigeste gutt. Han er redd for høyder og for mørket, for sykler, isbreer og jenter. Aller reddest er han for å være Markus Simonsen. Men når han skriver fanbrev til alle kjendisene for å be om autografer, er han ikke seg selv lenger. Da er han angrende, dopingdømt idrettshåp, eller en gammel, blind bestemor. På denne måten har han skaffet seg en imponerende autografsamling. Med Klaus Hagerup sine bøker ble tema som sorg og savn tatt på dypeste alvor og fortalt med stor respekt, ellevill humor og varme. De mange prisene han mottok i sitt forfatterskap viser at det var mange som ble grepet av det han skrev.

Han var begeistret, begeistrende og inkluderende. Kort sagt en forfatter som svært mange var glad i.

Klaus ble født inn i en kunstnerfamilie der moren Inger skrev lyrikk og faren Anders var barnebokforfatter. Kunstnerfamilien vokste seg etter hvert imponerende stor og produktiv. Broren Helge ble dikter og fikk flere barn som begynte å skrive. Klaus fikk etter hvert to døtre som begge ble barnebokforfattere. I et portrett Klaus Hagerup laget om seg selv skrev han: Med mye skriving rundt meg, var jeg fast bestemt på at jeg i alle fall ikke skulle bli forfatter når jeg ble stor. Et treigere yrke kunne jeg vanskelig tenke meg, dessuten måtte det jo være millioner av folk som skrev bøker. Sannsynligvis over hundre tusen bare i Norge. I min barndom drømte jeg om å bli olympisk mester i tikamp og skuespiller. Etter et skuffende friidrettsstevne skjønte jeg at gullmedaljen aldri kom til å bli min.

Klaus arbeidet både som dramatiker, skuespiller og regissør. Han skrev mye dramatikk og var tidlig på 70-tallet med å starte Hålogaland Teater. I 1988 skrev han biografien om sin mor «Alt er så nær meg». Omtrent samtidig begynte han å skrive for barn og har siden skrevet mange romaner for barn, ungdom og voksne.

Kunnskap og engasjement farget Klaus sin rike produksjon og varierte kunstnerliv, fra hans tidlige politiske engasjement på 70-tallet, hans interesse for teater og sport, til vin, mat, til de mange ulike formatene han skrev i. Og aller mest var han engasjert i menneskene rundt seg. Han var begeistret, begeistrende og inkluderende. Kort sagt en forfatter som svært mange var glad i.

Her kan du låne Klaus Hagerups bøker.

Da Litteraturhuset Fredrikstad åpnet i 2013 [hvor Merete Lie var administrerende direktør], var det naturlig at det ble nettopp Klaus Hagerup som ledet åpningskvelden. Han var scenevant skuespiller og respektert forfatter, og en ruvende skikkelse i byens kulturliv. Klaus møtte godt forberedt, men var samtidig ganske nervøs. Da vi ble bedre kjent, lærte jeg at nervøsiteten var en konstant del av den skapende Klaus og hans personlighet. Før en samtale eller en opptreden på scenen hadde han behov for å sjekke at planen vi hadde lagt sammen forløp som den skulle. Gjerne gjennom daglige, eller ennå hyppigere telefonsamtaler når kvelden nærmet seg. Aldri uvennlig eller vanskelig, kun fokusert, energisk og spent. Underlig nok forsvant noe av nervøsiteten de siste årene da han ble alvorlig syk og virkelig hadde grunn til å engste seg.

Klaus ble etter hvert ikke bare en forfatter jeg respekterte, men også en god venn jeg alltid så frem til å møte. Jeg jeg vil alltid huske han som en entusiastisk, varm og klok mann og sender gode tanker til Bibbi, Hanne og Hilde.

Noen tanker om hvordan vi kan øke leselysten hos barn ved hjelp av eksotiske oppskrifter fra Christian på Biblo Tøyen – biblioteket kun for de mellom 10 og 15 år.

Tekst: Christian Bermúdez / Foto: Marco Heyda

Her er rammen: Et barn kommer til et fremmed sted, treffer en fremmed voksen, som leser i en fremmed bok som inneholder fremmede ord. Det forventes at svaret på dette regnestykket er økt leselyst hos barnet.

Det er noe som ikke stemmer i denne ligningen, men dette praktiseres oftere enn man skulle tro. Til tross for alle gode intensjoner, priser, fantastiske samlinger, nyskapende arkitektur, dyktige bibliotekarer og årevis med utallige forsøk fremstår det fremdeles som et mysterium hvordan vi kan øke barns kjærlighet til bøker. Eller er det kanskje ikke så mystisk som man tror?

Går vitenskapelig til verks

Vitenskapen knakk koden for lenge siden. John Hattie i Visible Learning viste at eksponering for litteratur har en positiv effekt for barn når de blir lest for av en forelder eller lærer, men at høytlesing fra andre ukjente mennesker har minimal effekt.
Hattie skapte stor debatt, og jeg er personlig ingen stor fan, mens politikere i Norge ser ut til å omfavne hvordan Hattie reduserer det meste til tall og grafer. Det er lett å miste barnet ut av synet i denne debatten, men har kanskje Hattie et godt poeng allikevel?

Trygge barn tar til seg læring på en helt annen måte enn utrygge barn. Barns utvikling og læring skjer i relasjon til andre, forhåpentligvis trygge, mennesker. Derfor er det helt avgjørende at trygge voksne er rammene hvor barna får utvikle leseferdighet og særlig leselyst. Jeg vil tro at mange som jobber på bibliotek ofte har opplevd det samme som meg; at en forelder drar et motvillig barn til biblioteket og forventer at et mirakel skal finne sted, at barnet plutselig skal få lyst til å lese. «Kan ikke du bare finne en bok for han?», har jeg hørt mange ganger. Mine erfaringer er dessverre at sannsynligheten for at dette blir en god lesestund og mestringsopplevelse for barnet er minimal. Slaget om den gode lesestunden er allerede tapt. Samtalen burde ha startet for lenge siden, ikke med bibliotekaren, men som en undrende prat mellom barnet, foreldre og en bok.

Tilrettelegger for gode lesesamtaler

Så hvordan kan vi som jobber på bibliotekene bidra at barn har mer lyst til å lese? Det sies at «Readers gonna read», at de som leser uansett vil finne fram til bøkene. Det er den viktige, men samtidig passive, funksjonen til bibliotekene, å tilby tilgang til kunnskap. I dag har biblioteket blitt servicetorg, kantine, makerspace og mye mer. Jeg tenker at tiden er inne for at bibliotekene også tar en rolle som tilrettelegger for gode lesesamtaler mellom foreldre og barn, og at de får tilgang til gode bøker og et miljø utenom lekser og skole.

Jeg synes at Deichman har prosjekter som definitiv jobber i denne retningen. Satsningen «Lesefrø» gjør at bøker kan lånes med hjem direkte i barnehagen. Da blir det lett for de voksne å følge barnas initiativ og lyst i valget av bøker. Kanskje er det aller viktigste med dette prosjektet at bøker blir kjente objekter i hjemmet, at de brukes, leses, tygges på og av og til også adopteres av noen familier. Jeg skulle også ønske at Oslo med sitt Framtidsbibliotek også satset på å skape 100 framtidslesere. Et slikt prosjekt kunne kanskje startet med å rekruttere 101 frivillige?

Frivillighet gjør en forskjell

I en tid hvor frivilligheten tar over bibliotek, for å unngå nedleggelse som i England eller for å kunne tilby utvidede åpningstider som i Frankrike, kan det være interessant å tenke nytt rundt hvordan frivillighet kan være en viktig brikke for å øke lesegleden hos barn.

I Nederland har man allerede fått utstrakt erfaring med bruk av frivillighet, og i deler av landet samarbeider 170 bibliotekansatte med hele 800 frivillige. Et viktig fokus for dem er blant annet å øke lysten til å lese. I februar i år hospiterte Wil og Jolanda fra Biblionet Groningen hos oss på Biblo Tøyen, og vi fikk mye ny kunnskap og inspirasjon om hvordan jobbe med frivillighet på en systematisk måte. Personlig ble jeg imponert av Scoor een Boek, et prosjekt hvor de samarbeider med det lokale fotballaget FC Groningen. Her kan du se en film om dette på nederlandsk. Det er lett å forstå hvordan de jobber, og den vil overraske selv deg som trodde du hadde sett det meste på et bibliotek!

Fra Danmark kan det også hentes inspirasjon fra utviklingsprosjektet Læseløft for de 10 til 13-årige med frivillige i skoler og biblioteker som ble gjennomført av folkebibliotek og skoler i Frederikssund, Egedal og Herlev kommune i 2017. Her samarbeidet bibliotekene tett med skoler og frivillige for å skape en helhet i barnas leseverden med gode resultater. Hvis dette fenger interessen din, hent deg en kopp kaffe og les hele evalueringen av prosjektet, skrevet av Hanne Marie Knudsen for konsulentfirmaet Knudsen Syd. Dokumentet er fylt med flyers, skjemaer, how-tos og workshops, ulike verktøy for frivillige, skoler og bibliotek. Dette er en gullgruve, og som avslutning deler jeg en smakebit derfra: «Opskrift på det gode læsemiljø». Bon Appétit!

En historie kan fortelles på mange måter, og mange forfattere leker både med form og forventning. Her er noen eksperimentelle lesetips!

Tekst: Anne Zimmermann / Foto: Nora Nordskar Hoel

Tidligere i høst kom det meg for øre at en leser hadde vært innom biblioteket på jakt etter noe som kunne ligne Josefine Klougarts roman Om mørke. Leseren foreslo en rekke veiledende kriterier, blant andre: lyrisk prosa eller poetiske romaner, ikke-lineære romaner som bryter med de klassiske prinsippene for hvordan romaner skal struktureres eller romaner hvor formen er viktigere enn tematikken. Leseren anførte også at tekstene godt kunne ligne Naturlig roman av Georgi Gospodinov. Bibliotekkolleger la dermed sine hoder sammen og endte til slutt opp med en liste over bøker som på hver sine måter eksperimenterer med form og fortellemåte, og som alle er tekster litt utenom det vanlige.

Noe som ligner Klougarts-roman?

I Klougarts Om mørke møter vi et tekstbilde hvor hver setning omsluttes av mye luft; den viser fram tekstfragmenter som, sett i sammenheng, blir en slags etterligning av livets egen mosaikk.

Om Naturlig roman er det sagt at Gospodinov ‘bygger om romansjangerens skjelett’. Bokas form gjenspeiler fortellerens drøm om en roman som bare består av begynnelser. Av andre ‘eksperimenter’ som fant veien til lista, kan nevnes Allesandro Boffas Du er et dyr, Viskovitsj, en samling korte historier, eller noveller, om Viskovitsj som i hver historie opptrer som et nytt dyr eller insekt. Videre er Deep shit, Arkansas, signert Victoria Durnak, en roman som ifølge forlaget er forma som et filmmanus og en roadmovie. Atter andre, som Torbjørn Oppedal og Svein Størksen i Papirflygere, skaper nye koblinger i en historie fortalt med både tekst og bilder, samt et tilhørende soundtrack komponert av Anne Kolbjørnsdatter Skaare.

Litterære veteraner

På veteransiden er titler av både Astrid Hjertenæs Andersen, Paal-Helge Haugen og, for den modige leser, James Joyce representert. Sistnevntes bok, Finnegans Wake fra 1939, har blitt beskrevet som et av de mest ugjennomtrengelige (og uoversettelige) romanverk i verden, men som, sier de som har prøvd, likevel er verdt et forsøk. Til tross for ‘advarsler’ arbeider visstnok Leif Høghaug med den første norske oversettelsen av Finnegans Wake, planlagt utgitt i 2020. Dr. Gnomen av Astrid Hjertenæs Andersen utkom i 1967 og kan kalles et romandikt som henvender seg til bokas gjennomgangsfigur og samtidig til leseren. Året etter utga Paal-Helge Haugen boka Anne som blir beskrevet som den første punktromanen, komponert som den er med en rekke nedslag i hovedpersonens oppvekst- og sykdomshistorie.

Egne og nye favoritter ?

Av mine personlige favoritter må til slutt nevnes: Livet bruksanvisning av den franske forfatteren Georges Perec. Perec var medlem av forfattergruppen OULIPO hvor man særlig var opptatt av å utforske hvordan ulike regelsett kunne anvendes på litteraturen. I Livet bruksanvisning beveger fortelleren seg i løpet av bokas 99 kapitler mellom leilighetene i en leiegård i Paris etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. En konstruksjon som likevel er mer påfallende (i alle fall for en leser som ikke kan sjakk) finnes i Perecs Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg; en liten roman komponert etter et organigram, eller et organisasjonskart. I boka presenteres en situasjon på stadig nye måter idet forfatteren tar høyde for nær sagt alle eventualiteter som kan dukke opp når man skal be avdelingssjefen om lønnspålegg. For hva skjer om man stikker innom en kollega på vei til sjefens kontor, eller hva om sjefen har spist råtne egg til frokost?

En lignende struktur anlegger Bjarte Arneson i Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, en interaktiv roman hvor leseren gis valget om å følge det ene eller andre, (til slutt begge?) fortellinger som springer ut fra hovedpersonens, og leserens, valg. På denne og andre måter skaper forfatterne til tider særdeles gøyale formtivoli for alle lesere som har lyst til å bli med.

Nye innganger

Tidlig i forrige århundre skreiv den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij at kunstens kanskje fremste oppgave er å ‘underliggjøre’, og slik få oss til å se virkeligheten på nytt. Nevnte titler kan kanskje bidra i en sånn retning med sin utfordring og avautomatisering av vante måter å lese på. En jeg spurte om dette sa det dessuten så fint. Han påpekte at eksperimentene ofte utforsker grensene for hva språket kan uttrykke; at form, komposisjon, språk og klang kan brukes for å si noe ellers uutsigelig, og at registeret av mulige uttrykksformer dermed utvides. Ja, i noen tilfeller kan det til og med bli morsomt!

Bøker på bildene som ikke er nevnt i teksten:

• Trær jeg har møtt av Anna Fiske
• Mølleland av John Erik Riley
• New forest av Josefine Klougart
• Moderato Cantabile av Marguerite Duras
• The Familiar. Vol 2. Into the forest av Mark Z. Danielewski

Få med deg noen av høydepunktene fra året som har gått her på Litteraturbloggen. Variasjonen er stor og leseopplevelsene mange, så jeg håper den vil inspirere deg også.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Jørgen Strømme
Omslag: Kolon, Samlaget, Pax, Cappelen Damm, Natur och Kultur, Aschehoug, Press, Ka og Manifest

Før vi gyver løs på 2019 vil jeg trekke frem noen av tekstene vi har skrevet i løpet av året. Til sammen har mer enn 115 innlegg blitt publisert, så dette er bare en bitteliten smakebit av alt det du kan lese her. Husk at du enkelt kan låne bøkene på våre nettsider og hente dem hos ditt lokale Deichman på nyåret.

Mitt japanske eventyr skriver Thor Arne Sætherholen:

«Oppildnet av suksessen med Pupper og egg kastet jeg meg raskt over neste bok, Kunsten å bli glad i seg selv, av Yukiko Motoya (f. 1979) og oversatt av Magne Tørring, uten å la meg skremme av den «selvhjelpsbok-fra-åttitallet»-aktige tittelen. Igjen blir jeg møtt av denne forfriskende lettheten i teksten, samtidig som den rommer mengder av menneskelig innsikt. Kunsten å bli glad i seg selv er smart bygget opp.»

Les hele teksten her.

Feillesningens farer skriver Goro Aarseth:

«Dette får meg til å tenke på Perpeetum mobile, som er latin og betyr evig bevegelse. Perpeetum mobile var navnet tidligere tiders forskere brukte til å betegne en hypotetisk maskin, som skulle kunne gå til evig tid uten tilførsel av driv- eller brennstoff. Er Presens maskin moderne ord for det samme?»

Les hele teksten her.

Russiske skjebner skriver Wera Birgitte Holst:

«Selv har Krohg-Sørensen bodd i St. Petersburg og er veldig glad i stemningen i “denne rare byen”, som han kaller det. På tampen spør vi han derfor om hva som gjør St.Petersburg så myteomspunnet innenfor skjønnlitteraturen.
– St. Petersburgmyten bygger på hvordan Peter den store tvang gjennom grunnleggingen av denne nye hovedstaden innerst i Finskebukta – det er jo noe absurd over å føre opp en klynge barokke palass og kolossale slott midt i ei blautmyr, forklarer Kristian.»

Les hele teksten her.

Rørende bestemor-portrett skriver Katrine Judit Urke:

«Med den tørre, litt såre humoren minner bestemora meg tidvis om Mathea fra Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg; Johansen skaper på samme måte som Kjersti Annesdatter Skomsvold en troverdig eldre kvinne. Vi blir også kjent med barnebarnet, mest gjennom måten han møter og forteller om bestemora på, men også som forfatter og familiefar.»

Les hele teksten her.

Enestående om samtid og framtid skriver Ranveig Stende Johnsen:

«Dette er en uventet samtidsroman som blander sammen det høylitterære og det samfunnskritiske, med det fabelaktige, sentimentale og absurde. Det genierklærte balanserer ofte på grensen mot det banale, etter min erfaring. Det er så bra at det nesten er dårlig.»

Les hele teksten her.

Oversett: Signe Prøis skriver Marte Storbråten Ytterbøe:

«Når jeg oversetter, lytter jeg liksom alltid etter forfatterens stemme, etter stemmene forfatteren gir karakterene, og så er det disse jeg forsøker å gjenskape på norsk. I Feberdrøm er jo særlig, hva skal jeg kalle det, skummelheten sentral, hver ting som sies er en cliffhanger til det som skjer videre, så da blir jo utfordringen å holde denne spenningen, og å forsøke å velge ord som ikke «gir bort» noe av handlingen, slik Schweblin også gjør selv, at hun velger ord for å se hvor langt hun kan dra spenningen.»

Les hele teksten her.

Med øksane dei haustar inn skriver Astrid Werner:

«Hans bakgrunn i landskapspleie merkes i disse tekstene. Det er mye skog og trær hos Løvåsen, mye bark og insekter. Han har et blikk for natur og for kulturlandskapet. Diktene er prega av et kritisk blikk på utviklingen av det moderne landbruket, samtidig som det ligger både humor og håp mellom linjene.»

Les hele teksten her.

En manns dystopi er en annens utopi skriver Ranveig Stende Johnsen:

«Det er ikke pene bilder av menneskeheten som tegnes opp i disse tekstene. Men kanskje er det slik at for å endre ting må man først bli sinna. Solanas’ tekst forblir i utopi-sjangeren fordi hun tilsynelatende tror på budskapet om at verden blir bedre med tøffe kvinner bak rattet. Kraften derimot er ikke bare en dystopisk roman fordi den tegner et negativt fremtidsbilde, som i følge forfatteren selv er en samtidsbeskrivelse snudd på hodet, men fordi den forteller oss at verden ikke kan bli bedre. Den kan bare bli bedre for noen, og dermed verre for andre.»

Les hele teksten her.

– Jeg viker ikke for nazister skriver Nora Nordskar Hoel:

«– Vi har latt en veldig liten gruppe med nazister og høyreekstremister få påvirke hele den offentlige samtalen, hevder hun. Nå roper motstanderne på forbud som betyr at vi må endre vår grunnlov om ytringsfrihet. Da flytter hele det demokratiske samfunnet på seg, kun på grunn av en liten gruppe voldsmenn.»

Les hele teksten her.

Vi håper dere følger oss i 2019 også. Du kan enkelt få nye innlegg rett i innboksen din. Skriv deg bare opp på abonnement nederst i denne posten. Enn så lenge: Godt nytt år!

Hva skjer egentlig når man setter ukjente folk sammen for å lytte til og snakke om en tekst ingen av dem har lest før?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Patrick Tomasso, Unsplash / Arkivfoto: Leif Ørnelund

Jeg står på trikken etter jobb, klokka er kvart over fire og det er trangt om plassen. Rundt meg er det mange mennesker, og de er alle helt ukjente. Hva hadde skjedd om jeg satte meg ned sammen med en av dem og snakket? Vi kunne jo brukt litteraturen som inngang. – Hva var den siste boka du leste? Så enkle spørsmål kan åpne samtaler om alt fra politikk og aktuelle hendelser til livet og den vanskelige kjærligheten. Men, selvfølgelig, jeg snakker ikke med noen av dem. Jeg blir stående å se og lure på om noen kanskje skal samme sted som meg. Da skal vi i så fall prate…

Jeg er nemlig på vei til en lesesirkel på Deichman Torshov. Jeg har aldri vært med i en lesesirkel, og synes det hadde vært vanskelig å planlegge enda mer «tvungen» lesing inn i hverdagen min. Derfor har jeg tro på at denne lesesirkelen kan være noe for meg, for den krever ingen forberedelser over hodet. Det kalles drop-in-lesesirkel og shared reading og er en engelsk metode. Om du vil lese om hva som ligger bak kan du lese Shared reading er spa for hjernen skrevet av Mari Vannes, som holder lesesirkelen jeg er på vei til, og Goro Aarseth som jobber på Deichman Hovedbiblioteket. Vi skal lese én novelle og ett dikt, men vi skal lese det der – sammen – og snakke om det underveis.

Jeg går av på trikkestoppet, kjøper meg en kaffe og går mot biblioteket. Det er omtrent et kvarter til vi starter og jeg er spent på om det er noen der, og hvem de i så fall er. Jeg har aldri vært på dette tidligere, men har mailet litt med Mari i forkant. Det er nokså stor variasjon i hvor mange som kommer, men det kommer alltid noen. Inne på biblioteket finner jeg veien til et stort, kjølig rom hvor det er satt frem kjeks, te og kaffe. Ved bordet forbereder Mari seg og enn så lenge er alle stolene tomme. Vi hilser, jeg slår meg ned og speider nysgjerrig ut i biblioteket. Én mann kommer. Han er gammel og har tydeligvis vært her flere ganger tidligere. Vi snakker litt om bibliotekbygget og han forteller at det tidligere var bibliotek på Soria Moria. Jeg nikker bekreftende, jeg har sett bilder. Det kommer to damer også, hver for seg, og rett før vi begynner kommer det to unge venninner. De sist ankomne har aldri vært med på dette tidligere de heller. Det er fint å ha noen allierte.

Så går vi i gang, og Mari sender rundt en novelle hun har skrevet ut. De skinnende husene av Alice Munro oversatt til norsk av Vibeke Saugestad. Hun leser høyt. Det går ikke så lang tid før tankene mine flytter seg fra teksten over til de andre rundt bordet. Hvem er de? Hvorfor er de her? De fleste følger teksten med øynene mens de lytter, men en av dem sitter med øynene lukket og bare tar det inn. Hun har vært her en gang før. Hun ser konsentrert ut. Etter å ha kommet et stykke tar vi en pause for å snakke om det vi har lest så langt. Hva tror vi det handler om? Var det noe spesielt vi la merke til?

Praten er ikke overveldende, men vi blir varmere i trøya etter hvert. Vi tar flere stopp underveis, og det blir tydelig at vi er lesere som bringer med oss helt ulik bagasje inn i lesinga. Vi løfter frem ulike sider og vi tolker hendelser ulikt. Vi snakker lite om hvorvidt vi liker det eller ikke.

Vanligvis når jeg snakker om noe jeg har lest har jeg hatt litt tid til å tenke. Her deler vi reaksjoner umiddelbart, til og med før teksten er ferdig lest. Det tar litt tid å venne seg til, men det er morsomt og gjør at jeg legger bedre merke til hva jeg tenker underveis. Ved å høre hva de andre sier ser jeg også sider jeg kanskje ikke ville tillagt så stor verdi på egen hånd, og jeg får gjøre det før historien er ferdig og jeg har gjort meg opp en mening. Det er givende.

Når vi har lest ferdig novellen tar Mari frem en ny utskrift og sender rundt Linda Klakken sitt dikt Det fins et rom i meg som står tomt. Det er kort og går fort å lese. En av kvinnene, hun er svensk, reagerer umiddelbart: Det var hemskt. Diktet klang ikke godt i henne. Vi tenker sammen om hva som blir beskrevet i diktet. Vi snakker aldri om hva det er i hennes liv som gjorde teksten ubehagelig, men det klinger med i vår lesning og forsøk på å forstå. Vi hadde nok lest det på syv helt ulike måter om vi ikke hadde delt reaksjonene våre med andre.

Så er det slutt. En og en halv time har gått overraskende fort. De andre tar på jakker, skjerf og låser seg ut bakdøra. Jeg blir hengende litt igjen fordi jeg vil høre litt mer om hvordan Mari tenker når hun skal velge ut hva hun leser, og hva hun synes om den lesesirkelen vi har delt i dag. Hun påpeker at man aldri vet hvem som kommer eller hva de bærer med seg, og i så måte tar hun alltid litt hensyn og unngår innhold som kan virke provoserende på et eller annet vis. Om Klakkens dikt forteller hun at hun ble overrasket over retningen vår prat tok, da hun hadde tenkt på det som en positiv tekst. Der ser man, vi sitter alle med våre helt egne oppfatninger av det vi leser.

Har du lyst til å prøve en drop-in-lesesirkel? Vi fortsetter på Deichman Torshov og Hovedbiblioteket fremover. Oversikt over alle lesesirkelene på Deichman kan du finne her.

Med sine fargesprakende bøker om dyr som har forsvunnet og de som lever i utsatte områder som Antarktis ønsker forfatter Line Renslebråten å vekke barn og unges begeistring og engasjement.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Bilder: Line Renslebråten

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

Vi begynner med Line Renslebråten som har skrevet flere forskjellige faktabøker for barn som på ulikt vis handler om dyr og miljø. Du kan møte Line på Deichman Hovedbiblioteket lørdag 12. januar klokken 12.00, hvor hun forteller om dyrelivet i Antarktis. Alt om arrangementet finner du her. Men nå, over til vår prat om klima og litteratur:

I boka di, Under polarisen, forteller du om alt som lever i Arktis. Hvorfor ønsket du å fortelle om akkurat det?

– Den første boka jeg skrev med miljøfokus var Dyrene som forsvant. Da hadde jeg akkurat kommet over noen helt utrolige historier om hvordan menneskelig aktivitet har utslettet ulike dyrearter. Blant annet om hvordan vi mennesker hadde utryddet Karolinaparakitten, Nord-Amerikas eneste innfødte pappegøyeart. Den forsvant nemlig på grunn av hattemoten. Det var faktisk så moteriktig å ha fuglefjær i hatten, at moteindustrien fanget og tok livet av 5 millioner fugler bare i 1886!

Alle disse virkelige historiene ble til en hel bok, for barn. Kanskje et trist tema å lage en bok til barn om, men jeg tenkte at «Dette må barn få vite om». For å forandre ting i fremtiden, må man ha kunnskaper om fortiden.

Da jeg var ferdig med den boka var det neste logiske steget å finne ut hvor klimaforandringene har størst effekt nå i dag, hvilket området trenger oppmerksomhet og fokus. Iskantsonen i Arktis har både et av de mest interessante økosystemene i verden og et av de mest sårbare. Klimaendringene har satt dette sårbare økosystemet i fare, noe som kan få store konsekvenser for hele kloden.
Med Under polarisen vil jeg at barn skal bli kjent med de som bor under isen og glede seg over mangfoldet. Jeg ville lage en bok som var lett tilgjengelig for alle, og gi de ukjente og ørsmå planktondyrene like mye plass som isbjørn og sel.
Dessuten slo det meg også at barn i Norge vet mer om dyrene i Afrika enn dyrene i Arktis.

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

– I en travel hverdag med småbarn er det ikke alltid like lett å tenke på miljøet, men som det står bakerst i boka: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
Jeg vet jo at de små tipsene bakerst i bøkene mine ikke kan løse problemene, men det er viktig å gi barn noe de kan gripe tak i slik at man ikke legger frem problemer som føles håpløse eller uløselige. Håp er viktig!

I all hovedsak er intensjonen min å gjøre barn nysgjerrig, opplyse og forhåpentligvis engasjere.Gjennom å gjøre barn og unge oppmerksomme på hvilke fantastiske vesner som lever på jorda vår kan man kanskje så et frø. Jeg tenker at det å fryde seg over mangfoldet i naturen kan skape et ønske om å bevare det.

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

– Jeg tror både sakprosa og skjønnlitteratur er veldig viktig for at folk skal få øynene opp for det som skjer rundt oss. Skjønnlitteratur kan for eksempel få oss med i forestillingen om en fremtid hvor vi kan se konsekvensene av våre herjinger med natur og miljø. Det kan være både sterkt og effektfullt, som for eksempel i Maja Lundes Bienes historie. Men jeg tror også at sakprosa blir viktigere og viktigere. Internett kan virke som et stort oppslagsverk, men man trenger god sans for kildekritikk for å navigere seg gjennom fakta og fiksjon. Det er kanskje enklere og bedre å stole på en bok, der er det gjort kildekritikk på forhånd.

I klimadebatten er litteraturen viktig for å engasjere og opplyse folk om ulike aspekter og effekter av vår miljøpåvirkning. Sakprosa for barn om disse temaene er spesielt viktig for å skape en grunnleggende forståelse om vår påvirkning på naturen. Forhåpentligvis kan dette skape et ønske om å lære mer, og ta vare på den fantastiske planeten vi lever på.

Kan du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt?

– Vanskelig å velge, det finnes så mye bra for tiden! Jeg synes alle burde lese Insektenes planet av Anne Sverdrup Thygeson. Ellers vil jeg anbefale: Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl. Bienes historie og Blå av Maja Lunde. Vega av Elin Viktoria Unstad. Havboka av Morten Strøknes.

Hva kan en ny, norsk pamflett-serie tilføre samfunnsdebatten? Sakelige debatter og rom for ettertanke mener forlagsredaktøren Litteraturbloggen har snakket med.

Tekst:  Nora Nordskar Hoel / Foto: Det norske Samlaget

Vi hører stadig at oppmerksomheten vår blir kortere og evnen til å fordype oss svekkes. Kan det være noe av grunnen til suksessen for de tynne pamflettene til Det norske Samlaget? Er det de sterke, personlige erfaringere fra vår samtid som engasjerer? Eller kanskje er det de brennhete temaene som får folk til å plukke dem opp? Uansett hva det skyldes, pamfletten er tilbake og folk leser. Vi har tatt en prat med Therese Tungen, en av to redaktører (den andre er Cecilie Seiness) som har jobbet med prosjektet Norsk røyndom som bringer engasjement og politikk til mange lesere.

2018 viste seg å bli året pamflettene returnerte, i stor grad drevet av Samlagets satsning Norsk røyndom. Hva var det som satte i gang denne idéen hos dere?

– Heilt konkret vart vi i sakprosaredaksjonen inspirert av ein pamflettserie gitt ut av danske Gyldendal etter at vi var på besøk til dei for eit par år sidan. Den serien er meir akademisk  og heiter Til tiden, men vi likte lengda og formatet. Vi ville ha bøker som er lett tilgjengelege, som det ikkje tek lang tid å lese, men som likevel har substans, gode analyser og lengre resonnement. Og vi ville at bøkene skulle handle om noko forfattarane sjølve syntest var viktig å fortelje om, ei side ved vår norske røyndom som fleire burde kjenne til. Etter at vi fann fram til det romslege omgrepet «norsk røyndom», var det neste å finne ut kven vi ville skulle skrive i serien. Dei aller fleste som er blitt spurt har sagt ja, og også for forfattarane trur vi det har vore givande å arbeide i eit litt kortare format.

Vi lever i et samfunn der mye av den politiske samtalen foregår på nettet, i ytringer, blogginnlegg og twittertråder. Hvorfor er det fremdeles viktig å utgi politiske tekster som dette på papir?

– Vi har stor tru på papirboka og den roa og refleksjonen som kjem av å lese ein tekst mellom to permar. Det er gjerne kort veg frå tanke til ord på mange av nettforuma, og argument blir raskt plukka frå kvarandre og diskusjonane hissige. Fleire av forfattarane har vore veldig aktive i debattar på nettet, i saker som handlar om seksualitet, hudfarge, innvandring og å kjenne seg annleis på ulike måter. Kristin Fridtun granskar i boka si den norske homotoleransen. Noreg tevlar med andre vestlege statar om å vera det mest homotolerante landet i verda. Men kva går homotoleransen ut på? Bjørn Hatterud skriv om korleis det er å leve med funksjonshemmingar og å ikkje passa inn på noko vis. Camara Lundestad Joof skriv om korleis den gjentakande kvardagsrasismen et seg fast i tankane hennar og kva det gjer med korleis ho ser på seg sjølv.

I røyndom-bøkene har forfattarane uforstyrra og usensurert fått framføre lengre resonnement som så er blitt lest og diskutert, både på nettet og ute i verkelegheita. Vi meiner bokformen gir meir rom for ettertanke og saklege debattar enn mange av nettdiskusjonane. Ein ting som har gledd meg spesielt i mottakinga av bøkene er korleis dei har rørt ved folk og blitt brukt i så mange ulike samanhengar, frå debattinnlegg om rasisme, asylpolitikk, homosak, til diskusjonar om kor sakprosaen er på veg.

Her kan du låne alle bøkene i Norsk røyndom

Hva ønsker du at disse utgivelsene skal bidra med?

– Vi kan jo håpe at dei får fleire til å lese sakprosa, dørstokken blir ikkje så høg når bøkene er så korte. At dei i tillegg er personlege, godt skrivne og brennande engasjerte hjelper også. Eg håper dei når fram til dei som kjenner seg igjen, og dei som gjennom bøkene får innblikk i nye sider ved det norske samfunnet.

Hittil har det kommet sju titler i serien, av ulike skribenter med ulik bakgrunn. Hva er dere opptatt av når dere inviterer folk til å skrive?

– Vi har ønskt oss eit stort mangfald, nettopp for å vise samfunnet frå ulike sider. Korleis er det å vere homofil, korleis er det å vere kristen etter å ha mista eit barn, korleis er det å komme hit som flyktning, kvifor er matbutikkane våre som dei er? Fleire av forfattarane har ikkje skrive bok før, og vi har vore på leiting etter gode stemmer, gjerne dei som har andre historier å fortelja enn dei vi er blitt fortalte før.

Det personlege engasjementet gir stor kraft til tekstane. Skribentane investerer så mykje i det dei skriv om, det pregar teksten, det kjem gjennom når dei snakkar om boka, og lesaren merker det. Mange av tekstane er djupt personlege, andre er meir saksorienterte. Vi ønskjer begge delar velkomne, både i denne serien og elles.

Hvordan har pamflettene blitt tatt imot?

– Bøkene har fått mykje merksemd, meir enn vi hadde venta. Kvar av forfattarane har kome til orde i mange ulike samanhengar, og dei når jo også ut til svært ulike grupper ut frå kven dei er, kva nettverk dei har og kva tema dei skriv om. Bøkene har fått mange særs gode meldingar, og har fått stor merksemd i i aviser og radio. Det har vore inspirerande å sjå korleis desse bøkene når ut og skapar engasjement.

Er det noen temaer dere gjerne vil gi ut bøker om men som er vanskelig å få til, eller kan alt behandles i dette formatet? Hvorfor er det i så fall vanskelig?

– Svært mykje kan vel behandlast i dette formatet, så lenge det handlar om den tida og samfunnet vi lever i, også store, komplekse tema. Vi skulle gjerne hatt fleire bøker som tek for seg samfunnet sett frå arbeidarklassa, både i serien og elles. Elles er det jo nok brennbare tema å ta av. Den viktigaste føresetnaden er nok at historia eller tematikken eignar seg i eit kort format.

Hva kan vi forvente fremover fra Norsk røyndom?

– Vi gir ut nokre fleire titlar neste haust. Kor mange det blir er ikkje heilt klart endå, men vi veit at det kjem bøker om foreldreskap og morskap, om avfolking av bygda og truleg også om ytringsfridom og sensur.

Det norske Samlaget er ikke de eneste som har sluppet pamfletter den siste tida Spartacus gav ut Anne Bitsch sin bok Brev til en ufødt datter høsten 2018, forlaget Manifest har i flere år utgitt politiske pamfletter og Gyldendal har blant annet gitt ut to titler av Chimamanda Ngozi Adichie i det korte formatet. Med andre ord, pamfletten lever!

Bare så det er sagt, jeg har flere bøker av kvinnelige forfattere enn det ser ut som, må Knut Nærum understreke når han presenterer bokhylla si for Litteraturbloggen.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Portrettfoto: Agnete Brun, Cappelen Damm / Foto: Privat

Vi har invitert oss selv inn i hylla til Knut Nærum, mannen som tuller og tøyser, skriver og tegner og er veldig glad i biblioteket. Men, hva har han i sine egne bokhyller? Er det noen overraskelser? Og hva kan hyllene avsløre om hans ordenssans?

La oss begynne med hylla i seg selv. Hvor er den fra og hvilket rom står den i?

Hjørnehylla står i stua. Det er en ekte Billy fra IKEA, og den skarpsynte vil se at den er banket sammen med så stor utålmodighet at bakplata i venstre seksjon er stiftet fast feil vei, med den ubehandlede siden ut. Ingen gjester har ennå kommentert dette slomset. Dette kan skyldes at folk ikke har sett det, at ingen bryr seg eller at det virker som typisk meg.

Jeg ser både kjente og ukjente titler, men jeg klarer ikke å avkode et tydelig system. Hvordan har du sortert boksamlingen din?

Mest etter kategorier, litt etter format. På dette bildet fins kategoriene: innbundne tegneserier, skjønnlitteratur jeg ennå ikke har lest, Penguin-bøker, stort format (nederst), hipp amerikansk skjønn fra 90-tallet, lesesirkelbøkene til fruen, tegneserier i lite format, sist leste sakprosatitler, dikt, reiseguider, reiseskildringer, folklore og filmlitteratur. Pluss klynger av Saabye Christensen, Morgan Kane, Dag Solstad, Barry Gifford og Ola Bauer. Og Patrick Melrose-bøkene. Bare så det er sagt, jeg har flere bøker av kvinnelige forfattere enn det ser ut som.

Ikke så overraskende er det ganske mye tegneserier også, med kjente navn som Donald Duck, Sprint og MAD. Har du en skjult, tegnet skatt i samlingen du vil fortelle oss litt om?

Det meste av tegneserier står i andre hyller. Av skjulte, tegnede skatter: Siden jeg vanker blant seriefolk, har jeg fått en del bøker med tegning og hilsen fra mange av de beste norske tegnerne. Og en Jimmy Corrigan signert av Chris Ware.

Kjell Aukrust er en forfatter og tegner mange er glad i, og du har altså et signert eksemplar av hans bok Bror min med en dedikasjon til Gunnar Sønsteby. Hvorfor er denne boka spesielt betydningsfull for deg?

Dette er jo et monument: Norges største humorist hilser til vår største krigshelt.

Du er også en av de som kjøper suvenirer når du er på ferie, eller? De har attpåtil fått en sentral plassering midt i øyehøyde. Bak treskoen og gondolen gjenkjenner jeg Big Ben, men hva er det mest eksotiske stedet du har nips fra?

Å bruke verdifull hylleplass til annet enn bøker er noe som kan diskuteres, men tanken er å bryte opp det massive “Les meg!”-preget. Det mest eksotiske stedet jeg har nips fra er det ytre rom, en liten meteoritt av jern og nikkel. Av steder jeg har vært: En håndmalt lundefugl i syntetisk harpiks, fra Vega. Eksotisk så det holder.

Alle som har mange bøker vet at det også tar mye plass, og det er ikke alle bøker man kan ha stående i hylla. Har du noen krav til de bøkene du tar vare på?

De må oppfylle minst ett av tre krav:
1) Jeg må tro at jeg kan få lyst til å lese dem igjen.
2) De er minner om noe nødvendig, viktig eller flott. Som tatoveringer du kan bla i.
3) Jeg må tro at jeg får lest dem en gang.

Jeg er ikke overrasket over at du har så mange krimbøker – men hvor mange har du egentlig?

Flere enn dem på bildet; der fins det mest av noen få favorittforfattere. Men 800–1000.

Det ser ikke ut til å være veldig mange nye bøker på krimhylla, men én stikker seg ut og ser ut til å være eldre enn de fleste.  Hva kan du si om eksemplaret av Wilkie Collins Damen i hvidt?

Den kommer fra et av min barndoms loft. Jeg har tilbrakt mye tid på loft, med å granske innholdet i kasser, sånt som eldre slektninger verken ville ha eller kaste. The Woman In White kom i 1860 og er en hjørnestein i kriminallitteraturen. Denne oversettelsen er fra 1899, utgitt på Landsbladets trykkeri, og ikke mer moderne enn at den er satt med gotisk skrift. Nyere krim bor i kasser og stabler, og er ofte bare på kortere besøk i leiligheten.

Her kan du låne alle Knut Nærums bøker!

Aller sist: De siste dagene har sosiale medier strømmet over av folk som diskuterer hvite bokhyller, der bøkene står med ryggen inn. Hva er din oppfordring til folk som vurderer å kaste seg på trenden?

Det er ikke en trend, det er klikkagn.

Debutantforfatter Kathleen Rani Hagen ønsker å gjøre oss oppmerksomme på naturen rundt oss, fordi det er først når vi kjenner dens nyanser vi kan forstå hvilket tap det er å miste deler av den.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Pernille Marie Walvik / Omslag: Forlaget Oktober

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

En av fjorårets forfatterdebutanter, Kathleen Rani Hagen, var biologistudent da hun skrev Grunnleggende plantediversitet. Det er lett å se når en leser boka, da boka er krydret med sånt som gressarter og planters latinske navn. Teksten har stor varme for naturen som omgir oss, som den også har for fortellingen om en gryende forelskelse som vokser frem.

I romanen din, Grunnleggende plantediversitet, skriver du om en botanikkstudent som forelsker seg. Hennes fascinasjon for alt det som vokser rundt oss får også mye plass i boka. Hvorfor valgte du å inkludere så mye faglig stoff i fortellingen din?

– Hva som utgjør det biologiske mangfoldet var noe jeg var veldig opptatt av på det tidspunktet jeg begynte å skrive romanen. Jeg har vært opptatt av klima og natur helt fra barnsben av, men på et tidspunkt som voksen skjønte jeg at det var så lite jeg egentlig visste om det jeg brydde meg om, så jeg bestemte meg for å virkelig sette meg inn i det. Det å skrive romanen falt dermed sammen med tilegnelsen av det faglige stoffet. I ettertid har jeg tenkt mye på hvor viktig det er å vite hva som finnes av arter, for det er først når vi vet om dem at vi kan forstå hvilket tap det er å miste dem. Det er kanskje heller noe jeg selv har lært av å skrive romanen, ikke noe jeg bevisst mente å gjøre da jeg skrev den.

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

– Jeg er med i en naturvernorganisasjon, men må ærlig si at jeg ikke har vært så aktiv det siste året. Ellers tar jeg fly sjeldent (jeg elsker toget!), eier ikke bil, stemmer grønt, spiser som oftest vegetarisk og kjøper det meste brukt (eller låner!).

Her kan du låne Grunnleggende plantediversitet!

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

– Det kan være vanskelig å se sammenhengene i verden, hvordan det ene påvirker det andre. Spesielt når det gjelder klima er det et problem. Kanskje kan man se dem bedre når man leser litteratur?

Kan du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt? 

– Jeg synes ofte at romaner hvor klima/natur/miljø er temaet er overfladiske og flate, som om klima/natur/miljø bare er der for å fungere som en kulisse for menneskene. Det blir som om klima/natur/miljø er noe vi kan bale med når det passer oss. Derfor vil jeg gjerne anbefale The Overstory av Richard Powers, fordi Powers nettopp klarer å skrive sammen menneskenes og trærnes liv. Nydelig skrevet er det også, særlig de åtte første kapitlene som nærmest kan leses som små noveller i seg selv. Romanen er forøvrig fri for klissete naturromantikk og miljøvernere som er ”glad i å være ute”. Det er fint, synes jeg. Man trenger ikke å være et friluftsmenneske eller drive småbruk for å tenke grønt.

Har endelig tiden kommet for at din favorittroman blir til film? Eller må du skynde deg å lese boka alle har snakket om før filmen er ute? Her er fem filmer som kommer på kino denne våren.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Bøker som blir filmatisert kan gi både glede og gremmelse. Denne våren kommer mange kjente historier til norske kinolerret, inkludert én stor norsk roman. Her får du en oversikt over noen av filmene du kan glede deg til, eller en liste over hvilke bøker du bør lese før din neste kinotur. For ikke glem at boka alltid er bedre enn filmen.

Ut og stjæle hester av Per Petterson

Ikke alle norske romaner blir lest like hyppig 15 år etter utgivelsen som Per Pettersons Ut og stjæle hester. Boka har reist verden rundt og er tilgjengelig på hele 50 språk. Kanskje vil filmen få de aller siste av oss som enda ikke har lest den til å plukke opp den høyt elskede bygdefortellingen?

The Hate U Give av Angie Thomas

Vi gleder oss veldig til å se en av de aller beste ungdomsbøkene de siste årene, The Hate U Give, få liv på skjermen. Boka forteller historien til Starr som lever to vidt forskjellige liv. På den rike privatskolen er hun en av få svarte, mens hjemme i nabolaget er hun kjent som datteren til Maverick. Men, når Starr blir eneste vitne til at politet skyter bestevennen hennes, Khalil, forandrer alt seg. Opprørende og engasjerende!

Hvor ble du av, Bernadette? av Maria Semple

Utrolig mange forskjellige lesere har lest og likt Hvor ble du av, Bernadette? Den er både morsom og smart, og forteller engasjerende om å føle seg utenfor og ikke mestre folks forventning om sosiale ferdigheter. Dagsavisens anmelder oppsummerte det godt: Festlig feelbad.

Burning basert på novellen «Brenne låver» av Haruki Murakami

Murakami har forført norske lesere med sine fantasifulle univers i årevis. Nå har den koreanske regissøren Lee Chang-dong filmatisert novellen Brenne låver fra samlingen Elefanten som forsvant. 22. februar får endelig norske seere selv se om Chang-dong klarer å overføre Murakamis magi til lerretet.

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap av Romain Puértolas

Den franske debutantforfatteren vakte leseglede over hele Europa med den fargerike fortellingen om Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap. Under filmfestivalen i Haugesund vant filmen prisen «Gledessprederen». Det ser med andre ord ikke ut til at filmen blir noe mindre morsom enn boka, der den tar oss med fra India, via Paris og Tripoli til IKEA.

Enda flere filmer kommer denne våren, basert på bøkene Skammerens datter 2 av Lene Kaaberbøl, Britt-Marie var her av Fredrik Backman og The Sun is also a Star av Nicola Yoon, samt filmen Greyhound som har The Good Shepherd av C. S. Forester som utgangspunkt. Til vinteren igjen kan vi glede oss til André Bjerkes mesterverk De dødes tjern!

En gang i uka leser Ellen høyt for noen som ikke kan lese selv. Hun har vært leseombud i halvannet år og vi har pratet med henne for å lære hva det innebærer og hvorfor det er noe man bør bruke tid på.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Aller først: hva er egentlig et leseombud? Det er folk som leser høyt for andre som ikke kan lese selv, av den ene eller andre grunnen. De fleste gjør det på fritida si, og mange leseombud leser på institusjoner som sykehjem, skoler og barnehager. Det gjør ikke Ellen Trautmann Olerud. I over et år har hun lest for en blind mann, og jeg ville høre hva hun har å si om det å være leseombud.
– Det gir meg en enorm glede og følelse av å være til hjelp for andre, gjentar hun flere ganger i løpet av samtalen vår. Det blir raskt tydelig for meg at Ellen er et strålende eksempel på hvor givende det kan være med leseombud, både for den som lytter og for den som leser høyt.

Men, la oss ta noen skritt tilbake og se hvordan Ellen startet som leseombud. Da hun var student ønsket hun å gjøre noe som ikke handlet om henne selv, men syntes det var vanskelig å finne frivillig arbeid som hun hadde lyst til å gjøre. På biblioteket fant hun en lapp som spurte «Har du lyst til å lese høyt for andre?» Ja, det kunne hun tenke seg! Det gikk litt tid, men så tok Ellen kontakt med koordinator for leseombudene på Deichman Torshov, Hege.
– Hun spurte meg når og hva jeg kunne tenke meg og lese, forteller hun. – For meg var det greit: jeg måtte lese etter jobb på hverdager, og det utelukket institusjoner sykehjem.
Noen uker senere ringte Hege tilbake til Ellen og fortalte at hun hadde møtt en mann som gjerne ville bli lest for. Han er en storleser og kunne godt tenke seg noen som ville lese bøkene han ikke har tilgang til på lydbok eller i punktskrift.
– Det var spennende å komme hjem til han første gang, forteller Ellen om det første møtet. – Jeg ble tatt godt i mot og følte meg velkommen med en gang.

Her kan du melde deg som leseombud i Oslo

Vennskap gjennom bøkene

Siden den første gangen har ikke Ellen behøvd å gjøre annet enn å møte opp. Han bestemmer hva de skal lese og boka de først ga seg i kast med hadde stått på hylla i femten år.
– Den første boka vi leste sammen var Myten om Sisyfos av Albert Camus, forteller hun. – Og noe av det morsomste med hele oppgaven er jo at han også åpner dører for meg, da jeg får lese noe jeg aldri ville lest for meg selv.

Som leseombud kommer man nærme, slik alle som deler leseopplevelser og refleksjoner over tid vil gjøre.
– Man blir veldig godt kjent som personer, forklarer Ellen. – Det er jo et slags vennskap som oppstår. Og vi begynner alltid, før vi starter å lese, med å snakke litt om hva som har skjedd siden sist og om vi har det bra og spise litt kokosboller. Særlig når man leser litteratur som Myten om Sisyfos, om det evige strevet og livet man må stå i uansett, deler man jo. Vi er to bokinteresserte mennesker som møtes, så selvfølgelig diskuterer vi og utveksler tanker.
Ellen opplever altså at hun får mye ut av lesestundene selv, og etter hver eneste lesestund blir hun fylt med ny glede.
– Det er en så utrolig takknemlig oppgave, understreker hun. – Vi sier alltid vi bare skal lese en time, men ofte blir det to. Jeg vil jo også lese ferdig kapittelet.

Når Ellen snakker om de ukentlige lesestundene lyser det i øynene hennes og skravla går fort. Jeg lurer på om det virkelig ikke er noen utfordringer med å være leseombud?
– Man kan jo bli litt sliten i stemmebåndet og jeg må passe på å ikke lese for fort, sier hun med et smil. – Så spesielt utfordrende er det ikke.
Men hun understreker samtidig at det kan være lurt å lære seg noen teknikker for å lese høyt.
– Noen ganger kan det være vanskelig å være tilstede i teksten, sier hun. – Jeg henger meg litt opp i hvordan jeg sitter, og at jeg puster godt. Da er det fort gjort at man ikke får med seg innholdet.

Gleden av å dele

Det er ikke mange leseombud i Oslo, men Ellen har deltatt på ett kurs sammen med et knippe andre i regi av biblioteket. Det hun likte best med det var å komme i kontakt med andre som deler sterke litteraturopplevelser med andre, men hun skulle gjerne sett det var flere leseombud.
– Jeg tror det er mange leseglade mennesker der ute som ikke vet at man kan dele denne hobbyen med et annet menneske, sier hun. – Det er et lavterskeltilbud som ikke koster noe for noen, og det er en så enorm glede i mitt liv.
Ellen merker at han setter enorm pris på at det er noen som kommer bare for å lese for ham. Hun understreker at oppgaven som leseombud også minner henne på hvor viktig bøker og historier er for folk, uansett om man klarer å lese selv eller ikke.
– Det er veldig givende å få lov til å gjøre bøkenes verden tilgjengelig for noen, avslutter hun.

—-

Har du fått lyst til å melde deg som leseombud, men nøler fortsatt litt? Ellen har ett tips til deg.
– Start med én bok og se hvordan det går, foreslår hun. – Det handler om kommunikasjon og å ikke være redd for å snakke om det. Det er kanskje litt typisk norsk: «Jeg kan ikke starte fordi da er jeg kneblet for alltid, så da er det bedre å ikke gjøre det.»  Det er bedre å lese én bok og ta det derfra!

Har du lyst til å bli leseombud men bor ikke i Oslo? Kontakt ditt lokale bibliotek for hjelp med å komme i gang.

Forfatter Espen Stueland tok utgangspunkt i egne opplevelser da han skulle skrive om klimaendringene. Han mener det er langt mellom dem og politikernes språk og avtaler.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Tomas Moss / Omslag: Forlaget Oktober

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

Espen Stueland er essayist, kritiker og tidligere tidsskriftredaktør. Han har skrevet flere diktsamlinger siden debuten i 1992, men det er den kritikerroste boka 700-årsflommen som gjør at vi i dag ønsker ham velkommen til Litteraturbloggen. Med den boka føyer Stueland seg inn i rekken av forfattere som bruker litteratur til å adressere klimaproblemet. Boka består av 13 tekster hvor litteratur, politikk og natur står side om side.  I 2004 ble han kåret til en av Norges ti beste forfattere under 35 år av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

I boka di, 700-årsflommen, skriver du om hvordan klimaendringene omtales av politikere og i litteratur. Hvorfor ønsket du å fortelle om akkurat det?

Jeg ønsket å ta utgangspunkt i min egen opplevelse av flommen på Voss i 2014, som var en ekstrem hendelse. Det er mange ulike måter å formidle slik hendelser på: tekniske målinger av vannstand, gjennomstrømming i elver, meteorologiske beskrivelser av nedbør og jordskrefare, til de erfaringsbaserte og personlige – folk som hjelper til med å redde unna campingvogner og bobiler på campingplassen, som ser elva vaske ut grunnen under barndomshjemmet der familiebildene fortsatt henger på veggen, folk som må sette opp varseltrekanter når de ser grunnen under Europaveien er i ferd med å feies bort. Det er uendelig varierte opplevelser, og i tillegg ettervirkninger i lokalsamfunnet, nye bilder av natur og kultur. Dette er den nye virkeligheten, som forskerne beskriver som en konsekvens av den globale oppvarmingen, naturvitenskapelig og statistisk sett. Det er ofte langt fra politikernes språk om hvor «viktig» det er at vi klarer å overholde Parisavtalen, til hva de gjør og ikke gjør.

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

De vanlige måtene: Ved å legge til rette hverdagen med ulike måter å få ned mitt eget og familiens karbonavtrykk på (sykle og ta tog fremfor å kjøre bil og fly, i størst mulig grad), ha et bevisst forhold til kjøttforbruk og langveisfraktet mat, sortere, kompostere – de vanlige tingene. Og ved å skrive om det, med utgangspunkt i hvordan jeg opplever at verden endres på grunn av oss, vårt karbonforbruk. Ord er handling, tilhørighet, forpliktelse og motstand. Ordvekslinger fører til at bevisstgjøring, refleksjon – for flere og flere er det ikke lenger like selvsagt at forbrukskultur og vekstøkonomi er et mål på hvilket samfunn vi ønsker i framtiden. Hvis vi virkelig ønsker en verden som er like god å leve i for våre barnebarn som den er for oss i dag, må vi spørre oss: Er vi villige til å ta konsekvensene av det ved å gjøre endringene som må til for at det skal være mulig?

Her kan du låne Espen Stuelands bøker

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

Ved å sette klimaendringene øverst på dagsordenen, og slik protestere mot at alt – også måten historier fortelles på – fortsetter som før. Siden ord er handling, tilhørighet, forpliktelse og motstand, som kan motivere og bidra til bevisstgjøring, har litteratur noe å bidra med her. Det finnes mange sjangre den kan gjøre det i: Poesi, roman, cli-fi, dystopi, og ikke minst sakprosa, essayistikk. Hvis det er slik at vi ikke engasjerer oss fordi vi ikke merker konsekvensene på kroppen, og fordi det skjer langt borte, kan litteraturen skape bilder som tydeliggjør hva vi er i ferd med å miste nå.

Kan du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt?

Carl Frode Tillers roman Begynnelser vil jeg absolutt anbefale. Alle kan lese sakprosabøkene Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen og Naomi Kleins Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet, selv om sistnevnte er noe omfattende. Jeg vet ikke om så mange er klar over at Pave Frans’ Laudato Si’ (Lovet være du), som er skrevet ut fra et knallsterkt klimaengasjement, er oversatt til norsk. Den kan anbefales! Og så kan man runde av denne lesestunden med å lese Theis Ørntofts formidable diktsamling Dikt 2014, som også er gjendiktet til norsk.

På ski fordi glir lett ned hos vår anmelder, men klarer denne begeistrede skiboka å engasjere folk som ikke allerede liker å gå på ski?

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

“Ski under føttene gir frihet. Vi kan flyte gjennom vilt vinterlandskap der vi ellers ville sunket nedi for hvert steg, vi kan suse nedover bakkene langt raskere enn om vi hadde løpt, vi kan bevege oss langt der føttenes egen fremdrift ville kommet til kort. […] Det er i denne muligheten for grenseoverskridelse opphavet til den gode skifølelsen ligger” (s. 124)

Før jul, akkurat i tide til skisesongen, kom det ut en liten bok med den fengende tittelen På ski fordi med undertittelen: Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse. I et intervju med forfatteren i NRK, forstår jeg at dette handler om skiglede sett fra et kvinneperspektiv. Jeg har i grunnen aldri reflektert over at det meste av den norske ski-litteraturen er skrevet av menn, om menn. Tidligere direktør for Skimuseet, Karin Berg, er et hederlig unntak med flere bøker på samvittigheten. Kari J. Spjeldnæs, som er forlagsdirektør for litteratur i Aschehoug, er foreløpig eneste kvinnelige etterfølger med denne boka utgitt på Pax.

Kjærlighet og språk

Kari J. Spjeldnæs elsker å gå på ski, og har virkelig gjort alt for at hele familien skal bli like glad i skiturer som henne. Hun har imidlertid ikke lykkes like godt med alle. Mannen hennes, sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, har for eksempel aldri blitt bitt av ski-basillen. Han forbinder ikke så mye med det, annet enn at det er typisk norsk. For Kari er det derimot halve barndommen:

“Går jeg på ski fordi jeg alltid har gjort det? Jeg er ganske sikker på at svaret er nei. Like sikker på det som at det er uendelig mye lettere i å bli glad i å gå på ski om du begynner tidlig. Jeg er vokst opp i en familie der vi gikk søndagstur, og lørdagstur. Hver søndag, hver lørdag.” (s. 102)

Mannen Thomas er dødssyk, og Kari takler dette blant annet ved å gå på ski. Det oppstår et behov for å forklare både for seg selv og for ham, hva skiløping betyr for henne:

«Hans avvisning av min begeistring har gjort meg nysgjerrig: Hvorfor klarer jeg ikke å forklare hvorfor jeg liker å gå på ski? Jeg arbeider tross alt med språk og formidling, er like glad i ord som å gå på ski. […] Hvorfor finner jeg ikke språket som kan formidle skigleden?”

Over myr og vann i Nordmarka

Spørsmålet er om hun finner det rette språket med denne boka. Prosjektet er sympatisk og gjennomsyret av nysgjerrighet og naturglede. Hun setter ord på stemninger og følelser jeg kjenner igjen fra egne skiturer og egen barndom. Jeg har for eksempel aldri tenkt spesielt mye på forskjellen mellom myrer og vann om vinteren, men i kapittelet som heter “Naturlig variasjon” får jeg en liten aha-opplevelse:

“Jo, da. Jeg liker vann […] Men jeg blir aldri lei av myr. […] I en god vintermyr er torv og is i kompakt forening, tilslørt av snø. Myren gjemmer seg om vinteren, kamuflasjen fungerer, ofte er det bare landskapet rundt som avslører at det må være myr. Men det er alltid morsommere å gå på ski over myr enn over vann. Myr byr på variasjon, om enn bare ørlite mer hump i sporet enn over et paddeflatt vann.” (s. 63)

Men blir folk utenfor ski-menigheten grepet av dette? Ikke av prosaen tror jeg. Språket til Spjeldnæs er som myra i sitatet over, litt humpete og stakkato. Det er mange gjentakelser og tanker om avgrensninger av bokprosjektet i starten. Begynnelsen er litt kjedelig, men når forfatteren kommer i siget, skriver hun interessant og engasjert om skisportens fremvekst, kvinnelige ski-pionerer som Eva Nansen og Nordmarkas historie. Jeg har lest ytterst lite ski-litteratur, så mye av det hun skriver om er nytt for meg. Jeg får lyst til å lese flere bøker om skisport, samtidig som jeg får en sterk trang til å komme meg ut på ski i Nordmarka, selv om Østmarka er «min» mark. Boka er liten og lettlest, og omslaget er stilrent. Kanskje vil den appellere til andre enn de som allerede vet hva skiløping dreier seg om. Jeg synes den fortjener det.

For noen få dager siden kom nyheten om at Spjeldnæs går av som forlagsdirektør for litteratur i Aschehoug. Hun vil gjøre noe nytt, sier hun. Hun slutter nok ikke som forlagsdirektør for å gå enda mer på ski (det er jo ikke nytt for henne), – men tanken om det er likevel fasinerende!

Andre nyere ski-bøker:

Siste tur : historier om spor i pudder som skal snø igjen, 2018

Marka på sitt beste : en bok om snø, skimuligheter, islagte vann og klimaendringer i Oslomarka, 2017

Mitt liv som middels langrennsløper, 2016

Fra første stavtak, 2015

Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn, 2015

Hun ønsker seg en daglig rapport om hvordan det står til med klimaet, og hva vi må gjøre for å bedre det. Kjersti Wøien Håland har samtidig tro på litteraturens kraft til å vekke våre følelser og mane oss til handling.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Kjersti Wøien Håland / Omslag: Flamme forlag

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

Siden Kjersti Wøien Håland debuterte med diktsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti i 2013 har hun skrevet én roman, to diktsamlinger og en boksingel til. Med romanen Dommedøgn ble hun i 2015 nominert til Ungdommens kritikerpris. I nominasjonen skrev juryen: «Wøien Håland har skrevet en sprelsk og humoristisk roman som ikke går av veien for å snakke alvorlig om ideologi og meningsløshet, fellesskap og ødeleggelse.» Vi er veldig glade for å i dag få ønske den lekne og engasjerte forfatteren velkommen til Litteraturbloggen.

I boka di Dommedøgn befinner vi oss i ei bygd på vei mot undergangen, på grunn av nedleggelser men også på grunn av den truende omkringliggende naturen. I et intervju med Vårt land knytter du begrepet dommedag tett sammen med naturfenomener. Hvilken rolle spiller de i din bok?

Naturfenomena i Dommedøgn er satt opp som ein kontrast mot det planlagde og det rasjonelt menneskelege. Dette er inspirert av stader der natur og kultur er tett på kvarandre men samstundes er skarpe kontrastar, i dette tilfelle ei fabrikkbygd. Eg ser dette som ein mikrokosmos av den menneskelige tilstand generelt. At vi strukturerer liva våre i organiserte former og utafor er naturen eit kaos som er vakkert men også skremmande. I Dommedøgn teller ein ned til ei naturkatastrofe og idéen er at ingen veit det, ingen ser dommedagen kome. Det er ikkje ulikt korleis offentligheita handterer klimakrisa. Det blir likestilt med alt anna, ofte viktige ting, men ein kan vel ikkje argumentere for at noko er viktigare enn at menneskeheten går under. Om ikkje ein er nihilist eller medlem av ein dommedagskult eller så rik at ein har bygd seg ein hemmelig to-roms på Mars.

Vi gjer ting som skadar vår kollektive kropp, planeten, for kortvarig lukke som berre gjer at vi ønsker meir.

Eg skreiv eit dikt om det i fjor som eg posta på Instagram der premissen er at det er ikkje planeten som går under, det er vi som gjer det. Det kjennes ofte som om ein snakkar for lite om at vi skadar oss sjølve når vi skadar naturen. Det heng saman med at vi psykologisk forsøker å fjerne oss frå den. Vi avviser kor symbiotiske vi er med miljøet vi lev i. Det er som vi prøver å dytte det i frå oss og dyrkar eit system med insentiv som aukar dette skiljet meir og meir. Iallfall i rike land der overforbruk er eit stort problem. Eg sit ikkje på min høge hest når eg seier det. Eg kjenner det att i meg sjølv. Eg tenker på det som eit politisk problem, men også som eit psykologisk eit. At mykje av det vi gjer som skadar naturen er ei søken etter lukke eller meining som er fullstendig forvirra, men samsvarer perfekt med samfunnet vi har vakst opp i, og nøkkelen er å finne meining og lukke på andre måtar. Det er som ein skadar kroppen sin med destruktive vaner der minus-spalta etterkvart tar igjen for pluss-spalta men ein konkluderer med at det ein treng er ei sterkare dose. Vi gjer ting som skadar vår kollektive kropp, planeten, for kortvarig lukke som berre gjer at vi ønsker meir. Det er som om vi er avhengige av eit system som gir dei fleste av oss lite tilbake. Det er nesten som vi treng ei kollektivt avvenning som eg trur vil gjere oss like mykje godt på individ-nivå som det vil hjelpe menneskeheten. Vi treng politisk mot frå leiarane våre til å identifisere problemet og jobbe for løysingar som samsvarar med alvoret, og klimakrisa burde skrivast om i avisa og snakkast om i media kvar dag. Eg forstår ikkje heilt kvifor det ikkje får meir plass. Eg vil gjerne ha ein daglig rapport på kva som skjer, kven som gjer noko for å fikse det og korleis ein kan hjelpe, i alle kanalar.

Her kan du låne alle Kjersti Wøien Hålands bøker

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

Eg prøver å lytte til søstera mi som er veldig engasjert og informert på dette området. Eg prøver å lese meg litt opp på klimakrisa fordi, eg skal vere ærlig på at realfag ikkje alltid har vore mi sterke side, det er mykje eg ikkje forstår av detaljane. Det som går igjen som ting vi som enkeltindivid kan gjere er å forbruke mindre, å fly mindre og å ete mindre kjøtt. Eg prøver no å legge til meg gode vaner som å bruke handle-nett i staden for plastposar eller ein termokopp i staden for å kjøpe kaffi i papirkoppar med plastlokk, å handle brukt, resirkulere og reise kollektivt. Eg stemmer på parti som tar klimakrisa på alvor, og dette syns eg er ganske viktig for det er trass alt eit felles løft vi må gjere her, og sjølv om dei fleste partia snakkar om miljø er det ikkje alle som setter det på agendaen på ein reell måte. Eg er ikkje noko klima-forbilde, men tenker om eg skal ha noko nyttårsforsett i år så er det å leve meir miljøvennleg.

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

På same måte som litteraturen kan påverke på andre områder. Det kan fortelje frå den emosjonelle sida av saken. Eg trur miljøspørsmål fort kan kjennes abstrakte og store, og eg meiner at i media og på politiske arenaer burde samtaler om klima vere faktaorientert og forankra i den verkelige verda. I litteraturen kan ein utforske subjektive opplevingar, tenkte scenario, forminske og forstørre, hoppe fram i tid, bruke symbolikk og poesi til å vekke kjensler. Det er ei rolle litteraturen alltid kan ta.

Vil du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt?

Eg har diverre ingen konkrete anbefalingar på akkurat dette, men er sikker på det finnes mange. Les ei vegansk kokebok som inspirerer til å ete mindre kjøtt.

Den svenske stjerneforfatteren Sara Stridsberg ønsker ikke å la oss slippe unna det ubehagelige. Hun nagler oss fast med et vakkert språk, og lar oss få glimt inn til livet etter døden i sin nye roman.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

– Jeg elsker biblioteket, svarer Sara Stridsberg umiddelbart når jeg spør henne hva slags forhold hun har til det. Hun leser all slags litteratur og bruker biblioteket mye. Samtidig innrømmer hun også, litt skamfull, at hun ikke er så god til å levere bøkene tilbake, og derfor nesten alltid har gebyrer å betale.

Nå er Sara Stridsberg aktuell med en ny bok på norsk, hun gjester Oslo og tar seg tid til en prat med Litteraturbloggen. Kjærlighetens Antarktis er hennes fjerde roman siden brakdebuten Happy Sally i 2004. I mellomtiden har hun blitt nominert til Augustprisen fire ganger, vunnet Nordisk råds litteraturpris for Drømmefakultetet, skrevet en rekke dramaer og blitt en del av – og trukket seg fra – Svenska Akademien. Men nå er det altså romanen Kjærlighetens Antarktis hun har kommet for å snakke om.

– Hadde aldri forestilt meg å skrive en sånn bok

Romanen, som har fått strålende mottakelse, fortelles av en kvinne som blir drept – men som deretter blir værende, i en slags parallell tilværelse. Derfra observerer hun sin egen død igjen og igjen, samtidig som hun reflekterer over hva livet hennes var og hvordan det går med de to barna hennes. Hvor i all verden kom denne idéen fra?
– Jeg skriver veldig intuitivt og følger, i dette tilfellet, en sterk stemme jeg ikke vet hvor skal ta meg, begynner Stridsberg. – Det er som å følge etter Huldra inn i skogen, og når man har kommet så dypt at man ikke kan finne veien hjem snur hun seg og det er bare et stort, gapende sår. Sånn kan det kjennes å skrive, at noe drar i meg som jeg ikke kommer unna. Noe som er både enormt skremmende og samtidig lokkende.

For en som aldri har skrevet noen roman er det vanskelig å forestille seg hvordan man kan la seg forføre så sterkt av sine egne forestillinger, men for Stridsberg er dette den eneste mulige måten.
– Jeg gjør det lenge, følger en slags blind intuisjon, fortsetter hun. – Så handler det om å forstå det jeg har skrevet og ta konsekvensene av det, noe som kan være vanskelig. Det kan gi meg fortellertekniske problemer som videre gir meg store utfordringer.
Når hun forteller hvordan arbeidet går videre derfra må jeg trekke på smilebåndet.
– Det er som om en galning har skrevet frem teksten, og så må en slags embetsperson forsøke å forstå og ta ansvar for den, forklarer hun. – De er begge like viktige i skrivingen, de må slippes til når det trengs og begge er helt nødvendige for å skrive en god bok.

Dveler ved dødsøyeblikket

Stridsberg gjør det ikke enkelt, hverken for oss lesere eller for seg selv. I Kjærlighetens Antarktis var noe av det hun synes var aller vanskeligst å forstå hvordan hun kunne konstruere hele historien ut fra ett punkt – dødsøyeblikket. Det befant seg i et tidløst nullpunkt, men det er også her hele motivasjonen for boka ligger. Hun ønsker å være en motvekt til underholdningsvolden, alle drepte kvinner i litteraturen.
– Synes dere det er så flott med døde kvinner så vær så god, bryter hun ut. – Her skal dere virkelig få døden, men da må dere også bli værende og se. På samme måte som kvinnen ikke kan flykte slipper heller ikke leseren unna. Historien er fortalt som om en stor hånd stadig trekker deg tilbake.

– For meg er romanen et slags krasj mellom virkeligheten og fortellingen

I Stridsbergs hjemland har Kjærlighetens Antarktis blitt koblet til Catrine da Costa-fallet, et drap som rystet Sverige på 80-tallet. Forfatteren understreker at boka ikke er basert på den spesifikke historien.
– Jeg ønsker at dette skal være en representant for flere skjebner, ikke et enkelt tilfelle, forklarer hun. – For meg er den ikke knyttet til de virkelige hendelsene, men noe større, noe evig.
Akkurat som i Norge er man også i Sverige opptatt av spenningen mellom det biografiske og fiksjonen. Stridsberg har tidligere brukt flere virkelige modeller, så når jeg spør henne om forholdet mellom romanen og vår verden har hun et klart svar.
– For meg er romanen et slags krasj mellom virkeligheten og fortellingen, sier hun. – Virkeligheten må alltid være nærværende, ellers vil det være meningsløst å skrive for meg.

Dramatikeren

Før vi runder av må jeg spørre om dramatikk, for i tillegg til romaner har Stridsberg skrevet en rekke teaterstykker. Denne våren settes Kunsten å falle opp på Nasjonalteatret i Oslo. Hvordan skiller egentlig arbeidet med dramatikk seg fra romanskrivingen?
– På et vis er det den samme verdenen, fordi det uansett er jeg som skriver, svarer hun. – Egentlig er mine replikker og sceneanvisninger bare et brev til regissøren og skuespillerne. Jeg tenker ikke på oppsetningen. Flere har sagt til meg at sceneanvisningene mine er helt umulige å gjennomføre. Det kan stå sånt som «Han lyser opp som om noen har tent en glødelampe inni ham», og det er jo romanens språk. Men jeg tenker at nei det er kanskje ikke mulig å vise, men det gir noe til skuespilleren – et bilde han kan bære med seg.
Premieren her i Norge skal ikke Stridsberg se, det gjør hun sjeldent utover urpremieren. I likhet med dramatikken legger hun også romanene bak seg, og vender fokus med det som opptar henne her og nå. Akkurat nå handler det om Kjærlighetens Antarktis samt arbeidet med å oversette Virginia Woolfs Orlando.

Så er tiden vår ute. Vi pakker sammen og skal ta noen bilder før hennes neste avtale. Da avbryter hun meg:
– En av de viktigste sidene ved biblioteket er å være et fristed. Det er så utrolig viktig i dag, at det finnes et sted man bare kan være uten å betale, uten at noen krever noe av deg.
Vi kunne selvsagt ikke vært mer enige.

Er du glad i å lese bøker og å høre på podcast? Da har du kommet rett plass. Vi har samlet noen bokpodcaster vel verdt å høre på, fra inn- og utland.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: ThoroughlyReviewed

Fra de etablerte mediene er NRKbok en selvfølge å ha i podcastappen. Her får du forfatterintervjuer, reportasjer og anmeldelser. Vil du følge med internasjonalt tar The Book Review Podcast med oss på innsiden av det litterære USA. Her møter du kompetente lesere i en nokså uformell tone.

Ønsker du godt fortalte historier om alt fra bokhandelkjedenes oppstart til verdens mest glamorøse bibliotekar er Annotated et godt valg. Den byr på nokså korte episoder med godt innhold du neppe kjente til fra før. Ønsker du heller en mer uformell og litt skravlete podcast kan den svenske Mellan raderna anbefales. Her diskuteres mest ny, aktuell litteratur.

Er du glad i streker, ruter og tegninger har den amerikanske tegneseriebutikken Big Planet Comics podcast noe for deg. Eller, hvis du elsker science fiction, fantasy eller skrekk kan podcasten fra den svenske Science Fiction bokhandeln anbefales. Selvhjelpsbøker leses av mange, selv om det kanskje ikke er alle som liker å snakke om det. I By the Book, med Jolenta Greenberg og Kristen Meinzer, lever de to seg gjennom en utvalgt selvhjelpsbok for hver episode.

Har du lyst til å vite mer om bøker for barn og unge? Barnebokforfatter Arne Svingen snakker med kollegaer om alle slags ulike sjangre og temaer i Svingens barnebokverden. I YAS, podcasten om Young Adult-litteratur, har Københavns biblioteker invitert ungdom selv til å snakke om bøkene skrevet for dem. En stor favoritt om barne- og ungdomslitteratur for voksne, Bladen brinner, er dessverre lagt ned, men har du ikke hørt den tidligere anbefaler jeg å gå tilbake i arkivet og høre på det som finnes.

Fra bibliotek og forfattere

Flere norske bibliotek lager også egne podcast, de aller fleste med opptak av arrangement som har foregått hos dem. Sølvberget, biblioteket i Stavanger, har et stort og variert tilbud med over 130 episoder tilgjengelig. Du kan høre om alt fra Fjodor Dostojevskij, via Mette Marit og Carl Frode Tiller til aktuelle debatter. Bergen offentlige bibliotek sin BOBcast har også mye innhold å friste med. Litteraturhus i både Bergen og Oslo slipper også mange av arrangementene sine som podcast.

Om det er forfatterne du er mest interessert i finnes det flere muligheter. The Writer’s Voice lar deg høre kjente og ukjente forfattere lese opp egne noveller. Her kan du høre store navn som Zadie Smith, Ian McEwan og Linn Ullmann. Ønsker du å komme på baksiden og forstå hvordan forfattere jobber er den svenske Skrivarpodden et godt sted å begynne. Den er også full av tips om du har lyst til å prøve og skrive selv.

Har du en favorittpodcast om litteratur? Del den gjerne med oss i kommentarfeltet!

Gert Nygårdshaug ønsker at flere forfattere retter blikket mot klimaet og jordas fremtid. Han når mange lesere med sine øko-thrillere.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Forfatterportrett: Fredrik Arff / Omslag: Cappelen Damm og Mime forlag

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

30 år har gått siden Mengele Zoo kom ut for første gang. I årene siden har boka blant annet blitt lest av utallige lesere, engasjert skoleklasser og stemt frem som «folkets favoritt» i 2007. Fire bøker til har fulgt i kjølvannet, Himmelblomsttreet, Afrodites basseng og Chimera, og sist i fjor Zoo Europa. Forfatteren har gjennom alle bøkene hatt et tydelig miljøfokus, og brukt velkjent knep for å vekke lesernes bevissthet. Vi har tatt en kjapp klimaprat med Gert Nygårdshaug:

I Mino-bøkene oppstår det en rekke ulike økologiske katastrofer. Hvorfor har du ønsket å bruke dette som vesentlig drivkraft i fortellingene?

Det er flere grunner til det. Det viktigste har vel vært å påvise hva som kan skje i ytterste konsekvens om vi ikke bestreber oss til en større og bredere naturforståelse. Det andre er for å trekke leseren med i en spennende handling, «pageturner-effekten», på denne måten kan bredere lesegrupper nås, spesielt ungdommen.

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

Først og fremst politisk ved å stemme frem politikere som har en analyse av hvilke krefter som truer med å ødelegge vår klode, i klartekst: Den kapitalistisk/liberalistisk økonomiske tenkemåten. Mitt daglige engasjement har de siste 20-30 årene vært å skrive romaner med politisk/økologisk tema.

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

Opp gjennom historien har de mest toneangivende forfattere svært ofte hatt et samfunnsengasjement som bakteppe, kunne ha nevnt i fleng klassikere som Saramago, Zola, Walraff, Ibsens, etc. I dagens litteratur finner vi lite av dette, derfor tror jeg det er svært viktig at også forfatterne nå fremover, i den situasjon kloden befinner seg, i langt større grad bidrar med litteratur som vender seg mot fremtiden og de utfordringer den kan bringe.

Kan du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt?

Her må jeg få lov til å anbefale fem bøker som jeg selv har lært mye av: Peter Wohlleben: Trærnes hemmelige liv, Dave Goulson: Humlejakt, Stefano Mancuso: Smarte planter, Anne Sverdrup-Thygesen: Insektenes planet, og sist, men ikke minst: Elizabeth Kolberts: Den sjette utryddelsen.

Fortellingen om en belastet, svensk bydel går over til å bli en marerittaktig jakt hvor vår anmelder synes det er vanskelig å skille romanens virkelighet fra fortellerens hallusinasjoner.

Tekst: Astrid Werner / Forfatterportrett: Soraya Mirgalou / Foto: Nora Nordskar Hoel

«Og så var jeg forundret over hva, egentlig? Jeg hadde jo omgitt meg med uro, hadde valgt den, søkt meg til den. Det hadde vært ubevisst kanskje, ok, men allikevel, jeg var tross alt hverken blind eller spesielt stutt i hodet, jeg hadde søkt meg til dette vel vitende. Og det var jo klart da, etter så mange år, at dette røret bare hadde fortsatt. Jeg og samboeren var nå på adresse nummer seks på like mange år, og jeg bodde for andre gang og på tredje adresse i Göteborg.» (s. 15)

David Lie debuterte i 2013 med Absolutt presens. Nå er hans andre roman ute: Festningsverket. I den møter vi jeg-fortelleren i en sliten leilighet i området Biskopsgården i Göteborg. Her bor han sammen med sin svenske samboer og deres to små døtre. Han er arbeidsledig og hjemme med barna. Vi får tidlig et inntrykk av jeg-fortellerens anlegg for hysteri og angst.

Krevende språk

Første del av boken består av lange setninger, med mange innskutte bisetninger. Kombinert med et akademisk språk og mange gjentagelser gjør dette boka tung å lese. Det er i tillegg få avsnitt og layouten frir ikke akkurat til leseren med stor lesevennlighet og muligheter for pusterom. Som språklig virkemiddel derimot, er gjentagelsene med på å forsterke inntrykket av en hjerne på høygir. Det gir meg som leser et bilde av en manisk jeg-person. Fortelleren har store problemer med å takle tilværelsen. Lies dialoger er gode og skiftet mellom samboerens svenske dagligtale og jeg-fortellerens mislykkede forsøk på å forklare hvordan han opplever hverdagen er godt beskrevet. Et eksempel kan være dette, fra side 26:

«Hadde jeg sagt: Du, det gode humøret ditt, det imponerer meg virkelig, hadde den påfølgende replikkvekslingen raskt eskalert for så å ha endt med denne diagnostiseringen hennes, som til syvende og sist, etter det vanlige snakket om pessimisme, defaitisme og så videre, ville ha landet på: Du er deprimert, eller: Det er bare du som er deprimert, da til forskjell fra at det var hun som var påfallende glad. Hvorpå jeg ville ha sett meg nødt til å svare, naturlig nok, og hun til å åpne denne depresjonsparaplyen og la de idiosynkratiske trekkene og bristene den tross alt rommer, ramle ut i bevisførsels øyemed, hvilket i praksis oftere enn ikke brakte oss lukt tilbake til pessimismen og defaitismen og så videre, men da gjerne…»

Et viktig element i boka er støy. Biskopsgården har fått bevilget penger til renovering og dette medfører naturlig nok mye støy. Arbeidet foregår hovedsaklig på dagtid, på den tiden jeg-personen er hjemme med sine to døtre. Støyen tvinger han ut av leiligheten og det er da problemene kommer til overflaten. Hans paranoia og angst-anfall får etterhvert frie tøyler. Han skriver en flere siders klage til ansvarshavende for renoveringen, med nøyaktige beskrivelser av hvordan støyen oppleves knyttet til hvert enkelt verktøy. Det er utmattende lesing, hverken mer eller mindre.

Festningsverket oppleves som en fragmentarisk tekst, som er vanskelig å få ordentlig tak i. Boka er delt i tre deler. Del én heter Opptrappingen, og den utgjør hoveddelen og foregår i fortellingens nåtid. Del to har fått den noe underlige titelen Faktisiteten. I denne delen blir vi med bakover i tid, til barndommen. Vi møter en navnløs familie og ser hendelsene utenfra, som bak en gardin, og vår veiviser er Barnet. Den tredje, og for meg mest forvirrende delen, er Frelse. Vi rykkes tilbake til nåtid og det som starter som en noe ukonvensjonell terapitime for jeg-fortelleren tar etterhvert helt av og blir til en jakt. Terapeuten forsvinner i fullt firsprang ut i natten, med klienten halsende bak, bærende på hennes kåpe og veske. Jakten minner mer om et mareritt enn virkelighet. Et mareritt fortalt av en som lider av hallusinasjoner.

En bok om svenske tilstander?

Intervjuer med forfatteren i flere aviser (Østlendingen, Aftenposten, Dagsavisen m.fl.) gir inntrykk av at Festningsverket først og fremst handler om det som kalles «svenske tilstander». Hovedvekten legges på vold, gjengkriminalitet og et stort innslag av innvandrerungdom som preger flere av de største svenske byene. Området Biskopsgården i Gøteborg, hvor romanen starter, trekkes fram spesielt. Forfatteren bekrefter også at deler av teksten er selvopplevd. Likevel opplever jeg det som en litt spesiell vekting, siden aspektet rundt gjenger og kriminalitet kun utgjør en liten del av boka og da mer som en del av bakgrunnen enn et hovedtema. I bokas første del refereres det til en skyteepisode i nærområdet, som naboene snakker om. Utover det ligger det kun mellom linjene at Biskopsgården er et område de fleste vil flytte fra. Det framstår ikke som et område folk ønsker å bo, men heller ikke dette utgjør en viktig del av boka.

Her kan du låne David Lies bøker

At boka har en åpen slutt, er i beste fall en underdrivelse. Jeg har problemer med å skjønne hva som egentlig skjer og sitter igjen med en uklar følelse av at jeg forlater bokas forteller i et vakum. At siste del har fått overskriften Frelse, gjør meg enda mer forvirret. Vårt Lands anmelder, Mari Reinholt Aas,  ser denne delen som et dypdykk ned i underverdenen, som igjen blir et symbol på jeg-personens sinn. Det vil i så fall gi mer mening, men fortsatt er det vanskelig å få hode og hale på det hele. Festningsverket har noen gode dialoger, men er utover det en vanskelig tilgjengelig tekst. Den er både vag og i overkant pratsom. Fremdeles vet jeg ikke hva forfatteren egentlig vil fortelle.

Denne våren blir bøker av blant andre Tarjei Vesaas og Siri Hustvedt levendegjort på scener rundt omkring i hele landet. Vi anbefaler noen av bøkene bak forestillingene.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Toppfoto: Mohammad Jangda, Flickr
Nordland Teater, Teater Ibsen, Det norske teatret, Erika Hebbert: Oslo Nye teater og Øystein Klakegg: Hordaland Teater.

For en stund tilbake meldte vi om noen av bøkene du kan se på kino den våren, men det er ikke bare kinosalene som fylles opp av historier vi kjenner fra før. Aftenposten meldte nylig at hver tredje teaterpremiere i Oslo denne våren er basert på en bok. Deres teaterkritiker, Per Christian Selmer-Anderssen, understreket at det ikke nødvendigvis er en god ting, men Litteraturbloggen går i alle fall god for disse bøkene.

Fuglane av Tarjei Vesaas. Nordland Teater.

I år blir det tredje gang Tarjei Vesaas’ hovedverk Fuglane settes opp som teater. Det er over 60 år siden boka ble skrevet, men den leses fortsatt både ute i verden og i klasserom her hjemme. Mange lesere har et sterkt minne om å ha lest den, som Dina på Hovedbiblioteket: «Det er utruleg lenge sidan eg las ho. Først og fremst er det vel det vedunderlege språket til Vesaas som fangar ein. Korleis han så enkelt og stillfaren kjem inn på personar og natur. Korleis han formidlar tankane til den «tilbakeståande» guten. Stemninga. Det er vel dette som sit att etter ca 45 år. Kanskje ikkje så verst?»

Underkastelse av Michel Houellebecq. Teater Ibsen.

Den franske provokatøren Michel Houellebecq vakte oppsikt med romanen Underkastelse som utkom i 2015, samme dag som attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo. I kjølvannet av lanseringen ble boka lest av mange, og stemplet både som «en lovsang til den frie, kunstneriske ytring» av Knut Hoem i NRK P2 og for å være kulturpessimistisk og islamkritisk. Les denne før du kaster deg over hans nye roman, Serotonin, som snart er ute på norsk – tilsynelatende like oppsiktsvekkende provoserende som den forrige.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Rommen scene/Det Norske Teatret.

Det er få leseglade som ikke har fått med seg Zeshan Shakars brakdebut Tante Ulrikkes vei. Berit, som jobber i samlingsseksjonen med innkjøp og katalogisering, sier dette om boka: «God miljøskildring som jeg både kjenner og ikke kjenner, siden jeg bor på Stovner men boka foregår i et helt annet miljø enn mitt. Gode personskildringer gjorde meg glad i hovedpersonene, og man ler og gråter med dem.» At boka nå kommer til live på en scene i sitt eget nabolag er det med andre ord mange av oss som gleder oss til.

Sommeren uten menn av Siri Hustvedt. Oslo Nye Teater.

Siri Hustvedts bok Sommeren uten menn har fått bli med på manges sommerferie siden den kom på norsk i 2011. Historien handler om Mia, en 55 år gammel poet, som akkurat har blitt forlatt av sin ektemann etter 30 år. Sommeren skal derfor tilbringes alene, men i stedet for å bli uten menn, blir den med kvinner. Hustvedt skriver som vanlig skarpt og fult av referanser, men også morsomt og med en stor dose varme for kvinnene vi blir kjent med.

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson. Hordaland Teater.

Den islandske perlen til Bergsveinn Birgisson har gått sin seiersgang blant norske lesere siden den kom på norsk i 2012. Helene på FUBIAK leste boka da den kom: «Det er noen bøker man plukker opp i forbifarta; omslaget ser fint ut, den er litt kort, en tittel som appellerer. Så, plutselig så sitter du der og har lest en bok som blir med deg videre i mange år framover. Det er Svar på brev frå Helga for meg. Jeg husker ikke handlingen, og selv om jeg ikke er islandsk sauebonde på slutten av livet traff den meg. Jeg husker stemningen, skildringene, det tapte, det ensomme, valgene man tok, kanskje uten å vite om det. Kjærligheten, det kompliserte, språket, direkte og rett i magen. Puh!»