Vi må få en løsning for utlån av norske e-lydbøker i folkebibliotekene, ellers kan det bli begynnelsen på slutten for disse bibliotekene mener syv biblioteksjefer.

Foto: Frank Michaelsen

Denne kronikken er et åpent brev til kulturministeren fra storbybibliotekene (se forfatternavn nederst i innlegget). Teksten sto først på trykk i Aftenposten 11. febuar 2019.

Folkebibliotekene er, enn så lenge, de mest brukte og likte kultur- og læringsarenaene i landet. Mange folkebiblioteker har de siste årene sett en sterk besøksutvikling, mye takket være sterk bevissthet i sektoren om brukernes behov. Bibliotekene tilbyr attraktive kultur- og læringsaktiviteter, ofte med innslag av frivillige krefter som vil bidra til bærekraftige lokalsamfunn og gi de yngste og de eldre blant oss muligheter til å høste av felles goder: kunnskap og kultur.

Suksessrike folkebiblioteker

Eksemplene på suksessrike folkebiblioteker er mange. Vi kunne nevnt Stormen i Bodø, som ble kåret til årets bibliotek 2018, Bergen offentlige bibliotek – som ofte må avvise folk i døren på grunn av plassmangel eller det nye Deichman Stovner i Oslo – som tredoblet besøket etter oppgradering og flytting til et kjøpesenter.

Vi kunne fortsatt med Sølvberget i Stavanger, folkebibliotekene i Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Bærum. Felles er at lokalsamfunn og beslutningstagere har forstått folkebibliotekets sentrale rolle som møteplass, stedsutvikler og plattform for kultur, samtale, debatt, inkludering, demokrati og sosial mobilitet.

Andelen digitalt innhold må økes

Bibliotekene er kulturelt og demokratisk grunnfjell, og grunnstoff bærer i seg muligheten foret klokere samfunn med smartere enkeltindivider, som jo er to sider av samme sak. Det digitale Norge har vært i støpeskjeen i mange år, og vi er blant de mest digitaliserte samfunn i verden. Skal folkebibliotekene henge med og være relevant for nye generasjoner, må andelen digitalt innhold tilgjengelig for brukerne økes.

Det litterære systemet i Norge er på mange måter unikt i verden. En symbiose mellom forfattere, forlegger, biblioteker og offentlige myndigheter som sikrer en økonomi i sektoren som tillater bredde og kvalitet. Gjennom bibliotekvederlagsordningen, statlige innkjøpsordninger for litteratur og kjøp fra norske folkebiblioteker overføres om lag 350 millioner kroner årlig til forlag og forfattere.

«Så langt kan norske folkebiblioteker først og fremst låne ut lydbøker på CD, et format som de færreste nå bruker. Litt som om vi skulle lånt ut VHS-kassetter for film.»

Endeløse køer for nye e-bøker

For dette kan alle låne gratis bøker i folkebibliotekene. I tillegg kommer bokkjøpene fra universiteter og høyskoler. Kulturrådet fikk for få år siden omgjort en del eksemplarer fra innkjøpsordningene fra papir til e-bøker. Deretter kom Nasjonalbiblioteket og Norsk forleggerforening frem til en ordning som gjør at e-bøker har vært tilgjengelige i folkebibliotekene i et drøyt års tid. Omfanget har vært relativt begrenset.
I motsetning til hva som er tilfelle for papirbøker har det i liten grad vært gitt rabatter på nyere e-bøker, og køene er ofte endeløse for dem som vil låne den nyeste litteraturen. For eldre litteratur er det ofte enklere.

Brukerne foretrekker e-lydbøker

Men så var det dette med brukernes behov. De vil i større og større grad låne e-lydbøker og ikke e-bøker. Så langt kan norske folkebiblioteker først og fremst låne ut lydbøker på CD, et format som de færreste nå bruker. Litt som om vi skulle lånt ut VHS-kassetter for film.

Konsekvensen av dette er at vi i dag ikke kan tilby det bokformatet som de yngste generasjonene i biblioteket etterspør. Hva skjer da? De låner engelske e-lydbøker. Av mangel på e-lydbøker er det det beste vi kan tilby, og de av oss som ennå ikke har inngått avtaler med utenlandske tilbydere forhandler i disse dager. Om kort tid tilbyr vi alle e-lydbøker på engelsk.

Vi taper generasjoner av nye lesere

Hvorfor er dette alvorlig? Vi vet at de yngste generasjonenes medievaner er i sterk endring, raskere enn for tidligere generasjoner. De leser i mindre grad tradisjonelle bøker og henter i større grad informasjon og kulturelle inntrykk via levende bilder og podkaster eller e-lydbøker.

Så lenge norske forleggere og Nasjonalbiblioteket ikke kommer frem til en avtale om utlån av norske e-lydbøker i norske folkebiblioteker, taper vi, dag for dag, generasjoner av nye lesere som gjennom ungdomstiden i liten eller ingen grad leser norsk litteratur på norsk,eller er prisgitt å ha en økonomi som gjør dem i stand til å kjøpe norske e-lydbøker på nett. På folkebiblioteket får de dem ikke.

Tilpasning til EU-direktiver

Norske folkebiblioteker har på vegne av sine brukere ventet på en avklaring av e-lydbøker i lang tid, og vi trodde nå man var nær en løsning ettersom kulturministeren forsikret oss om at dette skulle bli en realitet for et års tid siden.

«Vi betaler ofte tre ganger for retten til å låne ut den samme boken, men får altså ikke lov å låne den ut i det formatet brukerne ønsker å  lese den.»

Bibliotekene planla derfor et 2019 med mulighet for mer digitalt innhold og bedre tjenester med e-lydbøker og digital pliktavlevering av bøker. Men nå har forleggerforeningen stoppet forhandlingene om e-lydbøker fordi Kopinor har bedt kulturministeren reversere forskrift om pliktavlevering.

Kopinor vil heller forholde seg til EUs opphavsrettsdirektiv og Bernkonvensjonen enn norsk lov. Dette kan ende med at Nasjonalbibliotekets suksessfulle tjeneste Bokhylla.no rykker tilbake til start, ja faktisk at hele det norske litterære system blir endret for å tilpasse seg EU- direktiver.

Myndighetene må sette foten ned!

Vi roper nå et varsko! Innholdet i norske folkebiblioteker er pr. i dag ca. 95 prosent analogt og 5 prosent digitalt. I motsetning til i universitets- og høyskolesektoren, der det er motsatt. Dersom Norge, med en befolkning som er i ferd med å bli digitalt kompetent, skal forbli et bærekraftig samfunn med hensyn til jevn fordeling av kunnskaps- og kulturgoder på norsk, må norske myndigheter sette foten ned.

Offentligheten betaler norske forleggere og forfattere for innholdet i folkebibliotekene gjennom bibliotekvederlaget, statlige innkjøpsordninger (kulturfond) og direkte anskaffelser fra bibliotekene. Vi betaler ofte tre ganger for retten til å låne ut den samme boken, men får altså ikke lov å låne den ut i det formatet brukerne ønsker å lese den.

Forleggerforeningen må bidra

Norsk forleggerforening må komme på banen og bidra til en løsning som åpner for utlån av norske e-lydbøker i norske folkebiblioteker. Å blokkere utlån av det format unge bibliotekbrukere etterspør, vitner om kortsiktig strategi og liten forståelse for at neste generasjons lesere, både lånere og kjøpere, står på spill.

I mellomtiden, mens folkebibliotekenes brukere venter, lekker nye generasjoner av dem ut av et av verdens minste språkfellesskap, som står i fare for å bli enda mindre. Da er spørsmålet om det på sikt egentlig trengs folkebiblioteker i dette landet. Det bør bekymre kulturministeren.

Knut Skansen, Deichman bibliotek Oslo. Leikny H Indergaard, Bergen offentlige bibliotek. Berit Skillingsaas Nygård, Trondheim folkebibliotek. Paul Henrik Kielland, Tromsø bibliotek og byarkiv. Anne Torill Stensberg, Sølvberget bibliotek og kulturhus, Stavanger. Anne Kristin Undlien, Kristiansand folkebibliotek. Trine Overskott Schøning, Bærum bibliotek.

Her kommer en påminnelse til alle bokelskere om å velge den riktige boka, fra forfatteren av Boken: en hyllest.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Line Hoven

Vi elsker bøker, og alt det som følger med dem; opplevelser, minner, følelser, samlinger. I dag vil vi feire boken her på Litteraturbloggen og får dele et kapittel fra Boken: en hyllest, skrevet av tyske Burkhard Spinnen og oversatt fra tysk av Per Qvale, med dere.

Dette er kjærlighetserklæring til papirboka og alle dens særegenheter. Den inneholder kapitler som «Den brente boken», «Bokhyllen» og «Den ufullstendige boken». Men i dag skal vi vie litt oppmerksomhet til den riktige boka…

Den riktige boken

«Siden bøker har utstrekning, fortrenger bøker andre gjenstander fra plassen de befinner seg på. Eller: Der det er en bok, der kan det ikke være en annen bok. Det lyder som en fysisk selvfølge, det er det da også, men det blir smertelig relevant når det for eksempel gjelder å pakke ryggsekken for en kortere reise eller kofferten til en lengre ferie. For i begge transportbeholdere er det bare plass til et begrenset antall bøker. Hvilket betyr at man må foreta en utvelgelse.

Og det gjelder ikke bare for jobbreiser og feriereiser. Bare det å anskaffe en bok er et (muligens smertelig) valg. For å kjøpe en bok betyr å bringe en gjenstand inn i huset som vil innta en plass som ingen annen – du skjønner nok hva jeg mener. Bokhyller fyller seg, men bare inntil de er helt fulle. Stablene på skrivebord, nattbord og småbord bokser til de tipper over og ramler ned. Og selv om det først så ut til å være ubegrenset plass i kjelleren og på loftet, så – tro du meg: Det er det ikke!

Bokens karakter av gjenstand fører altså til transport- og oppbevaringsproblemer man gjerne skulle løse. Men boken som fysisk objekt er også et sinnbilde på den kjedelige omstendigheten at vi bare kan lese en begrenset mengde bøker. Som i hyllene er det begrenset hva man kan fylle på med av bøker i livet. Det finnes noen beregninger; de varierer mellom en øvre grense på rundt fem tusen bøker, en grense man bare når dersom man er en skikkelig storleser. Med én bok i uken (og det er ikke lite!) gjennom seksti aktive leseår blir det omtrent tre tusen bøker. Hva vi får lest hvis vi anstrenger oss, får altså plass langs veggene i et middels stort værelse.

Med andre ord: Det er en viss overensstemmelse mellom vår lesekapasitet i tilværelsen og bokkapasiteten i rommene der vi lever. Det får åpenbart så mye tekst inn i hodet som det er plass til bøker i en gjennomsnittsbolig, forutsatt at man har gjort plass til et bibliotek der. Hver eneste nye bok vi anskaffer for å lese, opptar omtrent samme plass i vårt leseliv som i våre bokhyller.

Bare av den grunn burde det være den riktige boken.»

Boken: en hyllest av Burkhard Spinnen, til norsk av Per Qvale, s.48-49. Illustrasjon fra boka av Line Hoven. Gjengitt med Pax forlags tillatelse.

Har du lyst til å dele leseopplevelser med andre? Liker du å snakke med folk om det du har lest? Eller ønsker du inspirasjon til egen lesing? Bli med i en lesesirkel!

Tekst: Ingela Nøding/ Foto: Bunches and Bits {Karina} og quattrostagioni, Flickr

Denne vinteren starter vi opp igjen med lesesirkeler på Deichman Hovedbiblioteket. I den anledning reposter vi denne saken fra 3 år tilbake om hvordan du kan starte din egen lesesirkel for å møte og snakke om bøker sammen med andre.

Oversikt over alle lesesirklene på Deichman finner du her, noen er åpne og noen har et begrenset antall plasser.

1 – Idéstadiet

Luft ideen med kolleger, venner, familie og bekjente. Er det noen som kan tenke seg å få lest litt mer? Kanskje treffes litt oftere også? Hva med å kombinere dette ved å starte en lesesirkel? I vår tid er all tidsbesparing av det gode. Og en lesesirkel kan være litt som å trene; når du har avtalt med noen du kjenner å treffes til et fast tidspunkt, blir det lettere å faktisk prioritere denne hobbyen.

2 – Boklista

Lag en liten liste over bøker du har hatt lyst til, men ikke rukket å lese. Forhør deg gjerne med biblioteket. Hva kan passe din og dine «sirkel-venners» smak? Hvilke bøker kan være interessante å diskutere? Be dine sirkelvenner gjøre det samme. Bruk første samling til å diskutere dere fram til en felles bokliste og spikre datoer dere kan treffes. Dette treffet kan bli en morsom anledning til å åpne opp for leseopplevelser du ikke hadde fått alene. Forslagene du må legge bort, kan du heller lese for deg selv en annen gang. Vil dere heller spare første treff til å diskutere første bok, kan dere opprette en lukket Facebook-gruppe og diskutere dere fram til en bokliste der.

3 – Skaffe bøkene

Bestill boka dere har valgt til neste samling på Deichman, eller ditt nærmeste biblioteket. Er dere heldige, har biblioteket nok eksemplarer til hver og en eller kan skaffe det, men bestill hver for dere. Det går trolig raskest.

4 – Møtested

Husk å planlegge noe godt å spise og drikke til hvert lesesirkeltreff, men gjør det enkelt. Kaffe/te og kjøpte kjeks og frukt er helt bra nok. Bytt gjerne på hvem som stiller hjemmet til disposisjon, så blir det ikke et så stort ansvar å ta på seg for hver og en. Ta eventuelt kontakt med biblioteket og forhør dere om muligheten til å ha lesesirkelen der, hvis dere vil ha et nøytralt møtested og slippe å støvsuge før alle kommer.

5 – Samtalen

Mens du leser, marker med lapper i boka steder du tenker kan være interessante å diskutere. Det kan være passasjer du bare liker spesielt godt, avsnitt du ikke skjønner helt eller steder i historien som du synes var viktige for helhetsinntrykket. Generelle spørsmål som kan hjelpe dere å komme i gang, kan være:

• Hvilke tanker satt du igjen med etter endt lesning?
• Hva gjorde personene i fortellingen interessante/uinteressante?
• Hvordan var språket? Miljøskildringene? Dialog og tankereferat? (For eks. originalt, poetisk, stemningsfullt, sanselig, realistisk, platt eller intenst.)
• Lærte du noe nytt?
• Hvilken effekt ga bokens fortellerstemme, perspektivvalg og oppbygning? (For eks. upålitelig forteller, perspektivskifte, historien starter med slutten, stadige frampek osv.)

6 – Gode råd

Begynn gjerne litt forsiktig når dere treffes første gang. Dere trenger ikke ha noen stram mal på hva dere skal snakke om i løpet av kvelden. La hele sirkelen få fortelle kort om hva de synes om boka først og ta gjerne utgangspunkt i disse første uttalelsene for å komme videre. Bruk bare forslagene over hvis dere står fast eller trenger litt inspirasjon. Prøv å sørge for at alle får bidratt litt til samtalen.

Husk at formålet med lesesirkelen er å få forlenget og beriket leseopplevelsen og oppleve gleden ved å dele den med andre. Ikke å komme med en «riktig» tolkning eller få fortalt alt man tenkte på da man leste.

God lesning!

Er det vanskeligere å skrive den andre enn den første boka? Og hvor finner man historien man vil fortelle? Litteraturbloggen har tatt en kjapp prat med Maria Navaro Skaranger om å skrive, å finne inspirasjon og om den andre romanen hennes, Bok om sorg.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Frank Michalsen

Maria Navarro Skaranger debuterte med et smell i 2015 og boka Alle utlendinger har lukka gardiner. Den vakte oppsikt med sitt kreative bruk av kebabnorsk, hun ble nominert til Tarjei Vesaas-debutantpris og nylig innvilget Norsk filminstitutt over 12 millioner kroner til filmatisering av boka. I høst kom Skarangers andre roman, Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen). Den er – selvfølgelig – helt annerledes enn debutromanen og handler om en familie som blir igjen etter at en bror har dødd.

Sammen med Else Kåss Furuseth gjester Maria Navarro Skaranger FUBIAK tirsdag 26. februar 2019 kl. 18.00. De skal snakke om hvordan man kan skape mening og sammenheng i en verden som tilsynelatende ikke lenger henge sammen.

Hvor kommer historien i Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) fra?

Bok om sorg kommer fra at jeg ville skrive tekster om barndom, som etterhvert ble tekster om en familie, som til slutt måtte kretse rundt Nils’ død. Sikkert fordi min egen bror døde, da ble det naturlig at en av karakterene også døde.

Hvordan har skriveprosessen for «den vanskelige andreboka» vært?

Den har vært vanskelig, ikke fordi det er «andreboka», men fordi skrivinga alltid er vanskelig. Skrivinga er vanskelig når livet faller ned i hodet på en. Jeg har brukt tre år på å skrive, så har jeg jobba det siste året med struktur, fylle hull, gjøre ferdig tekst osv. Skriving er alltid vanskelig, jeg sitter så lenge og surrer før jeg skjønner hvordan romanen skal se ut. Jeg føler at jeg har jobba innmari intenst, jeg var så sliten da jeg var ferdig.

Leser du mens du skriver, og i så fall hva?

Jeg leser mens jeg skriver, men når jeg begynner å bli ferdig med teksten, når alle tekstene begynner å ligne på en roman, da leser jeg nesten ingenting. Kanskje en bok i ny og ne..

Hva slags leser er du?

Jeg er en litt treig leser tror jeg, de bøkene jeg liker ordentlig godt, leser jeg nesten alltid flere ganger.

Hvilke følelser håper du at boka di vil vekke i leseren?

Jeg håper leseren får plass til seg selv og sine erfaringer i boka, selv om Bok om sorg i utgangspunktet handler om Nils sin familie.

Her kan du låne Maria Navarro Skarangers bøker

Hvem er dine litterære forbilder?

De som skriver langt: Roberto Bolaño. Men også de som skriver ting jeg ikke alltid forstår, kanskje de er litt ugjennomtrengelige (kanskje de som ikke alltid skjønner selv hva de skriver heller): Per Olov Enquist, Lucia Berlin, Inger Bråtveit, Tove Jansson.

Hvilke andre inspirasjonskilder har du?

Jeg ser på film, jeg hører på musikk. Det beste er kanskje å snakke med folk. Folk sier så mye rart, særlig barn og eldre. Eldre og ungdommer er alltid en kilde til livsvisdom og one-liners! Anna Fiske, kan hun være en inspirasjonskilde? Jeg synes hun gjør så morsomt og fint. Leken!

Hvorfor har så få kvinner blitt genierklært spør Marta Breen i sin nye bok, Om muser og menn. En bok det er vanskelig å ikke la seg hisse seg opp over, ifølge vår anmelder.

Tekst: Goro Helene Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Om mus og menn er romanen det tar to timer å lese og tyve år å glemme, skriver Pax forlag på siden sin om John Steinbecks roman fra 1937. Den har ikke mange likhetstrekk med sin ferske, norske tittel-etterligning Om muser og menn, men Marta Breens faglitterære bok er nok enda vanskeligere å glemme. Her er det mange skjebner!

“Musene er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne” skriver SNL. Mange menn har brukt levende kvinner som muser, men kvinner har sjelden brukt menn på samme vis. Forfatter og journalist Marta Breen har en tydelig feministisk profil i alt hun skriver, også denne gangen. De siste årene har hun blant annet laget flere kule tegneserier sammen med Jenny Jordahl. Både Kvinner i kamp og 60 damer du skulle ha møtt er viktige utgivelser, spesielt for den oppvoksende generasjon. De bør lånes eller kjøpes til alle døtre og sønner, og det er garantert nyttig og opplysende å lese dem selv også.

Om muser og menn åpner med en liste over synonymer til ordet “rom” som gir assosiasjoner til frihet. Et eget rom er en forutsetning for å kunne tenke og skrive, skrev Viriginia Woolf i essayet Et eget rom i 1929. Breen har en mengde eksempler på kvinnelige forfattere som har skrevet og fått utgitt ting på tross av dårlige arbeidsforhold. Hun har tilsvarende få eksempler på kvinnelige genier:

“Riktigere enn å spørre om hvorfor det finnes så få kvinnelige genier, vil det […] være å stille spørsmålet: Hvorfor blir så få kvinner genierklært? Da nærmer vi oss spørsmål og svar i samme setning. En oppdatert og mer presis definisjon på ordet “geni” burde lyde slik: “Et geni er en person som er blitt genierklært av omverdenen.”” (s. 135)

Så hvordan står det til med omverdenen?

Opp gjennom historien har kvinner blitt nektet eller måttet ta til takke med dårlig og mangelfull utdanning, de har blitt tvunget inn i ekteskap og har ikke fått utøve sitt yrke av ektemenn osv. Breen skriver om mange kjente og noen mindre kjente skjebner. Det er både fascinerende og opprørende lesning. Hun skriver for eksempel om menn som skaffet seg koner som kunne legge ting til rette for dem på alle måter (André Bjerke, Ingmar Bergman, Theodor Kittelsen, Knut Hamsun, Sigmund Freud), men også om kvinner som skaffet seg en forfatterhustru som kunne avlaste dem (Gertrude Stein, Selma Lagerlöf). Kvinnene ble sjelden mistenkt for å være homofile, men fremsto som kvinner som bodde sammen av praktiske årsaker. Mange kvinner ga ut bøker anonymt eller skrev under mannlig psevdonym (Camilla Collett, Mary Shelley, George Eliot, Brontë-søstrene, Hanna Winsnes, Nini Roll Anker). Andre kvinner trakk i mannsklær (matematikeren Émilie du Châtelet, maleren Rosa Bonheur, og forfatteren George Sand). Denne siste strategien for å få innpass brukes fremdeles av kvinner i land som Saudi-Arabia og Afghanistan.

Breen kommer også med sjokkerende eksempler på hvordan nobelprisvinnerne Sigrid Undset, Selma Lagerlöf og Elfriede Jelinek har blitt diskreditert, nedvurdert eller ikke fått den statusen man kunne forvente etter en slik utmerkelse.

“Det skrives fremdeles langt færre biografier om kvinner. Det skrives færre festskrifter og nekrologer om kvinner enn om menn. Kvinner får sjeldnere navnet sitt på gater, plasser og bygninger, og det er stor manko på byster og statuer som forestiller kvinner.” (s.133)

Omverdenen er med andre ord fortsatt ikke på høyde med realitetene.

Kulturkvinnens skjebne

Breen er innom flere forfattere og kulturpersonligheter av begge kjønn enn det er mulig å nevne, men alle hun skriver om understreker et fenomen eller et poeng i fortellingen om kulturkvinnen. Hun skriver vekselvis morsomt og alvorlig om kulturmannen, om mansplaining og om hvordan mannlig genialitet og galskap har en mytisk kobling, mens visdomsord fra en kvinnelig alkis sjelden er populært. Jeg har inntrykk av at Marta Breen klarer å belyse alle sider ved kulturkvinnens skjebne før og nå. Hun skriver om kjønnsmarkedskreftene som gjør at manusforfatterne forsøkte å gjøre fotballtrener Helena Mikkelsen i tv-serien Heimebane varmere og mer sympatisk jo nærmere innspillingsdatoen de kom. Vi kan nok takke skuespiller Ane Dahl Torp for at Helena fikk beholde sin opprinnelige form. Selv om jeg, og mange med meg, sikkert kjenner til en del av disse historiene fra før, er det mange detaljer som blir fylt ut, og mye som også vil være nytt for de fleste.

Her kan du låne alle Marta Breens bøker

Boka er ytterst velskrevet, engasjerende, underholdende og samtidig systematisk. Breens noter forstyrrer ikke teksten, men er samlet bakerst sammen med litteraturlista og spenner over 13 sider. Det skal godt gjøres ikke å bli sint underveis i lesingen, så det passer bra at boka avsluttes med et kapittel viet forargelsen:

“Det har slått meg at vi i langt større grad aksepterer at verdens svarte befolkning bærer med seg et sinne over historien enn at kvinner gjør det. Det forventes at kvinner har gjort seg “ferdig med det”. Det at den litterære kanon er full av kvinnehat, er for eksempel noe vi ikke bør henge oss for mye opp i. […] Men kvinneforakten er ofte blitt båret frem av filosofer og humanister som burde ha visst bedre. Dette er menn som har vært opptatt av menneskets rett til frihet og rettferdighet, og som har løftet fram demokrati og likeverd. Men altså kun for menn.” (s. 180)

Marta Breens bok hører med til allmenndannelsen. Den kan øve opp oppmerksomheten og gjøre at vi ikke går i fella, men passer oss for den, både mus, muser, menn og alle andre.

Da Neda Alaei var 6 år skrev hun sin første bok, som fikk plass mellom de ordentlige bøkene i bokhylla hjemme. Nå, over 20 år senere, gleder hun seg til å finne sin debutbok, Dette er ikke oss, på bokhyller i bibliotek landet rundt.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Det er bare en drøy uke siden Neda Alaei holdt debutboka si for første gang. Da skulle hun også stå foran 200 ungdommer å snakke om den, sammen med hennes litterære forbilde Arne Svingen. Oppgaven tok hun på strak arm. Å snakke med ungdom er nemlig noe Alaei gjør daglig i jobben som barnevernspedagog. Men noe var annerledes denne gangen, det var som forfatter hun sto der og hun var spent på hvordan de ville ta i mot Sanna, Yousef og resten av boka hennes.

Dette er ikke oss forteller om 14 år gamle Sanna. Hun bor på St. Hanshaugen sammen med pappaen sin som ikke lenger klarer å stå opp, lage mat eller svare når Sanna snakker til ham. Mammaen til Sanna har dødd for ikke så lenge siden, og hverdagen har blitt helt annerledes og grå. Heller ikke på skolen har Sanna det som før, for bestevenninnen hennes Mie har funnet seg en ny bestevenn. Når en ny gutt, Yousef, begynner i klassen rykkes Sanna ut av den nye hverdagen og begynner å se verden rundt seg på en annen måte.

– Min største drøm er at en ungdom skal komme bort til meg og si «jeg kjenner meg igjen i Sanna».

Mitt første lånekort

Samtidig som Alaei utdannet seg til barnevernspedagog tok hun den toårige forfatterutdannelsen ved Norsk barnebokinstitutt. På samme tid som hun kjente at det ikke kunne være sant at hun hørte til der var hun helt sikker på at dette var veien hun skulle gå, noe hun fikk rett i. Det avsluttende eksamensprosjektet ble boka hun nå har debutert med. Jeg åpner samtalen vår med å spørre om hun alltid har drømt om å bli forfatter.
– Ja, sier hun kontakt. – I alle fall siden jeg var 6 år. Jeg startet med å skrive eventyr i kladdebøker med stive permer som faren min kjøpte til meg. I dem risset jeg inn navnet mitt på ryggen, skrev en historie på 3-4 sider og satte dem i bokhylla.
Alaei har vokst opp i en familie som ikke var interessert i bøker, og uten en skikkelig boksamling hjemme. Heldigvis hadde hun biblioteket.
– Lesinga var min egen greie og jeg var på biblioteket hele tiden, fortsette hun. – Jeg har fremdeles det første bibliotekkortet mitt, hvor jeg har skrevet hele navnet mitt med løkkeskrift – uten å vite at det skal være stor forbokstav også på etternavn. For meg var det uaktuelt at foreldrene mine skulle ha ansvar for det, og jeg kjøpte lommebok kun for å ha lånekortet mitt i den.

Ikke alle barnevernspedagoger bør skrive bok

Skriving og lesing har alltid vært viktig for Alaei, men det er tydelig at hun brenner for den andre jobben sin også.
– Idéen jeg hadde da jeg begynte å skrive var ei jente i ungdomsskolealder som må passe på pappa og det går ikke bra, sier hun. – Jeg ville skrive om omsorgssvikt, og den grunntanken var der hele tiden. Men jeg ville skrive om en omsorgssvikt som ikke er så lett å se, som ikke er så lett å oppdage for folk rundt og heller ikke for den det gjelder. Jeg savnet å lese om konflikter man ikke så enkelt kunne sette ord på, noe annet enn de stereotypiske historiene om vold eller misbruk. Det er selvfølgelig alvorlig, men hvor mange står ikke i en situasjon som Sanna uten å vite at heller ikke det ikke er bra!?

I boka har hun skrevet inn barnevernet, og hvordan de gir Sanna trygge rammer. Hun ønsket å vise at man ikke er alene som ungdom, og at man kan få hjelp til å komme seg ut av vanskelige situasjoner. For Alaei handler det alltid om ungdommen. Hun ønsker å nå dem med boka si, men hun understreker flere ganger at hun også håper voksne vil lese den.
– Min største drøm er at en ungdom skal komme bort til meg og si «jeg kjenner meg igjen i Sanna», sier hun. – Eller «jeg kjenner folk som har det sånn» eller «jeg føler meg litt mindre alene av å lese denne boka». Da vekkes barnevernspedagogen i meg.
Dette er uten tvil en forfatter og pedagog som vil mye, og som tror på litteraturens kraft.
– Jeg føler jeg har mange intensjoner med boka, og ambisjoner videre, for jeg vil nå ungdom på en annen måte enn jeg gjør i den andre jobben min, utdyper hun. – Ikke alle barnevernspedagoger bør nødvendigvis skrive bok, men jeg dyrka det fordi det var så viktig for meg som ungdom.

Den store drømmen på biblioteket

Siden hun skrev navnet sitt på det første lånekortet har biblioteket blitt værende i Alaeis liv. Da hun flyttet til Oslo som 19-åring var noe av det første hun gjorde å oppsøke Deichman Hovedbiblioteket og få seg lånekort her. Siden har hun brukt biblioteket flittig, både til lesing og skriving.
– Store deler av boka har jeg skrevet på Deichman Majorstuen, forteller hun. – Der er det så rolig og fint. Biblioteket er noe helt spesielt og det gir en ro å ha bøkene rundt seg. Jeg har jo også hatt en stor drøm om å finne min egen bok i hyllene, og det skjer nå!

For Neda Alaei har veien som forfatter bare begynt, og etter å ha fått oppfylt den første drømmen, om å skrive en bok for dem som trenger det mest, går hun nå den neste i møte.
– Det største blir å se boka mi i hylla på biblioteket, sier hun med et stort smil om munnen. – For jeg vet det er der ungdommer finner litteraturen sin. Innkjøpsordningen er det beste som kan skje en ungdomsbok, og jeg kommer nok til å følge mer med på utlånstallene enn salgstallene. Det er på biblioteket ungdommene leser.

Nå er boka ute og straks på vei ut i bibliotekhyllene. Da gjenstår det bare å se hva ungdommen synes om Sanna, Yousef og Dette er ikke oss.

Aldri vil en bok fremstå identisk for to lesere, allikevel kan vi finne stor glede i å lese samme bok og dele opplevelsen, tanker og følelser.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Frank Michaelsen

Det finnes mange grunner til å lese skjønnlitteratur, og det finnes enda flere leseopplevelser. En leseopplevelse vil alltid være personlig og knyttet til erfaringer og humør. Hvordan den påvirker deg varierer, men finner du riktig bok på riktig tidspunkt kan litteraturen forandre liv. Det har det blitt forsket på.

Thor Magnus Tangerås har skrevet doktoravhandlingen med den lange tittelen “How Literature Changed my Life”: A Hermeneutically Oriented Narrative Inquiry into Transformative Experiences of Reading Imaginative Literature (OsloMet, 2018). I det arbeidet har han snakket med 20 ulike lesere som alle mener at ett bestemt skjønnlitterært verk har forandret deres liv. Tangerås understreker at det er snakk om mennesker i vidt forskjellige livsfaser og sinnsstemninger som har opplevd dette, i møte med helt ulik litteratur.

Tangerås er også en av de som aktivt driver med shared reading, eller samlesing som Tangerås ønsker å kalle det, i Norge, en lesesirkelvariant vi har skrevet om tidligere her på Litteraturbloggen. Det er en måte å dele leseopplevelser med flere, som tar utgangspunkt i en tekst man leser sammen der og da. I et intervju med avisa Vårt land om det fremhever Tangerås nettopp det emosjonelle ved lesingen som spesielt virkningsfult:

– Å lese er å bli beveget, og du kan ikke unngå emosjonelle endringer. Det å gi åpning for litterære opplevelser, vil sette i gang store og små endringsprosesser. Symbolrikdommen og det estetiske i litteraturen er språk for følelsene. Alle som er glade i litteratur, kan fortelle om sterkt positive opplevelser knyttet til bøker. Det skjer noe i oss i møte med god litteratur. Det forsterkes når vi deler det med andre, og kan også bidra rent kontemplativt.

Den stadige jakten

At litteratur kan være svært sterk er det ikke vanskelig å overbevise en bokelsker om. Allikevel er ikke historiene Tangerås gjenforteller helt gjenkjennelige for meg. Det skal mye til for at noe virkelig forandrer et liv, enten det er å endre handlinger, livsanskuelser eller vaner. Allikevel gir det gjenklang i meg når jeg hører om lesere som har fått endret sitt syn på seg selv eller en situasjon de befinner seg i. For er det ikke det vi alle håper å finne når man plukker opp en bok, klar for å tas med inn i et litterært univers? Håpet om å finne den riktige boka? Håpet om å kjenne at lesingen forandrer noe inne i seg?

Her kan du lese hvordan jeg hadde det på en shared reading-lesesirkel

Kanskje vil jeg aldri oppleve noe så sterkt som de menneskene Tangerås intervjuet i sitt arbeid, men jeg vil allikevel fortsette å lete. Jeg vil fortsette å lese og la meg berøre, fordi jeg tror på litteraturen, dens kraft og evne til å åpne rom i meg jeg ikke visste var stengt.

Har du en bok, et dikt eller en novelle som har forandret ditt liv? Del det gjerne i kommentarfeltet.

Der er meget snobberi i det med at læse på originalsproget, mener oversetter Sara Koch. Vi har snakket med henne om å oversette fra norsk til dansk, og hvorfor det kan være vanskelig.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Morten Gaustad / Omslag: Lindhardt og Ringhof og Tiderne Skifter

Vi har snakket med mange oversettere her på Litteraturbloggen, men de aller fleste av dem oversetter litteratur fra hele verden til norsk. Nå vil vi snu litt på det, og se på hvordan det er å oversette fra norsk. For hva er det egentlig som kjennetegner det norske språket? Hvilke gleder byr det på, og hvilke utfordringer gir det å ha to skriftspråk? Finnes det noen fellestrekk mellom bøkene som reiser ut i verden, og har oversetterne noe å si for hvilke bøker som blir oversatt?

I dag skal du få bli litt kjent med den danske oversetteren Sara Koch. Hun har jobbet som oversetter siden 2005, og har oversatt flere av våre aller mest kjente forfattere til dansk. Om hennes første norske oversettesle, Karl Ove Knausgårds Ute av verden, fikk hun blant annet rosende mottakelse av Grith Lygum, bookworm.dk: ”Det er nok nærmere til oversætteren Sara Koch min bøn skal rettes, hun har oversat Ude af verden […] Hun gør et fortrinligt stykke arbejde med denne første roman, tak for det Sara!”

Men nå, la oss høre hva Sara Koch har å si om å oversette norsk.

– Norsk er tett på det danske språket. Hva er det vanskeligste med å oversette mellom to språk som er så like?

Man skal holde tungen lige i munden når man oversætter fra norsk til dansk for sprogene ligger så tæt op ad hinanden. De falske venner, fx rar, sprut, grine og frokost, er en ting, dem skal man bare lære, men der kan ofte opstå problemer med præpositioner, og hedder det nu rad og række eller række og rad?

– I Norge har vi to skriftspråk, nynorsk og bokmål, og du har oversatt begge. Byr de to ulike språkene på ulike utfordringer for deg?

På mange måder er nynorsk lettere at oversætte fra fordi der er længere mellem dansk og nynorsk end mellem dansk og bokmål, derfor er der også færre fælder at falde i. Jeg har primært oversat Gunnhild Øyehaug fra nynorsk, og hendes forfatterskab holder jeg virkelig meget af, så jeg associerer ofte nynorsk med Øyehaug. Hendes kombination af vid og humor er enestående.

– Hvorfor er det nødvendig å oversette norsk til dansk? Kan vi ikke bare lese hverandres språk?

Nogle læser problemfrit på norsk og svensk (og engelsk og japansk for den sags skyld), andre gør det ikke. Det er dem der ikke gør det vi oversætter for.  Der er meget snobberi i det med at læse på originalsproget. Mange som gør det og gerne taler om det, behersker ikke altid originalsproget så godt som de tror.

Jeg elsker mit modersmål. Nelson Mandela har vist engang sagt noget med at man forstår sit modersmål med hjertet og fremmede sprog med hjernen, og det tror jeg virkelig på. Jeg synes desuden det er en gave til det danske sprog at lade det møde de norske forfattere.

Man kan altid se hvis en oversættelse er dårlig, men ikke altid om den er god.

– Hva mener du er det viktigste å ivareta i en oversettelse?

Tone, stil, særtræk. Hvis noget er mærkeligt på norsk, skal det også være det på dansk. Enhver bog har sin egen stemme, sin egen måde at bruge sproget. Det vigtigste en oversætter gør, er at lytte til det og efter bedste evne genskabe det som det havde lydt hvis forfatteren var dansk.

– Endrer oversetterarbeidet seg når du jobber med mange bøker av samme forfatter, som du f.eks. har gjort med Karl Ove Knausgård?

Knausgård har farvet mig som menneske og mit sprog mere end jeg bryder mig om at tænke på, men han er en enestående forfatter, så det er i en udpræget positiv retning. At begynde på en bog af Knausgård er på mange måder som at komme hjem. At være så meget hjemme i et forfatterskab har frigivet overskud til at arbejde mere med metode og reflektere over de valg jeg tager. Jeg tror det har gjort mig til en bedre oversætter.

– Hvilken bok er du mest stolt over å ha oversatt og hvorfor?

Jeg er meget ydmyg over for de opgaver jeg står over for undervejs og bagefter, derfor er stolthed ikke et ord jeg plejer at bruge om mine oversættelser. Det er måske lidt trist for jeg er glad for dem og tilfreds med dem. Men de 4148 siders Min kamp er en bedrift jeg er glad for. Ellers har Will Self Paraply, en stream of conciousness-roman, en stor plads i mit hjerte.

– Hvilken bok var den vanskeligste å oversette?

Thure Erik Lunds selvopfundne sprog i Inn er noget af det sværeste og sjoveste jeg har oversat. Will Selfs Paraply bød også på udfordringer ud over det sædvanlige, foruden brugen af stream of conciousness kan romanen i en sætning springe 100 år i tid og gå fra tredjepersonfortæller til førsteperson. Det var en udfordrende opgave. Men jeg elsker at lege med sprog, så svært, altså vanskeligt, er godt. (Svær er også en falsk ven).

– I hvor stor grad kommer du med innspill til bøker som bør utgis i Danmark?

I nogen grad. Jeg ringede rundt til de danske forlag da Knausgårds En tid for alt udkom. Jeg havde studeret på Blindern i nogle år, og dengang var Ute af verden det helt store samtaleemne, debutanten der fik kritikerprisen. Det blev begyndelsen på min oversætterkarriere. Jeg har i flere år været konsulent for Gyldendal og læst en del for dem og har således været med til at påvirke hvad som udkom. Jeg ville gerne følge mere med, og af og til sender agenterne også bøger direkte til mig, men der er ikke råd til at investere i alt det jeg gerne ville.

– Hvordan mener du at man som leser best kan bedømme en oversettelse uten å ha lest originalen?

Man kan altid se hvis en oversættelse er dårlig, men ikke altid om den er god. Hvis den er dårlig, hakker sproget og man fornemmer originalsproget inde bag ved. Man tænker over at romanen er oversat. Men en roman hvis sprog flyder let, er ikke altid en god og dækkende oversættelse. Ofte er det, men ikke altid. Men hvis en roman på originalsproget er knudret, skal den også være det i oversættelsen.

Oversættelseskritik er en vigtig og desværre meget forsømt disciplin. Og det er værre i Danmark end i Norge. Jeg startede for nogle år siden et oversættertidsskrift Babelfisken netop for at skabe rum for oversættelseskritik.

Å lage bokomslag krever både kreativitet, tekniske ferdigheter og en hel del lesing. Møt en av designerne bak Exil Design, Ellen Lindeberg, for en prat om bokas ytre.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Exil Design og Nora Nordskar Hoel

Exil Design er et av Norges mest profilerte designbyråer som jobber nesten utelukkende med bokdesign og består av Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg. I deres lyse, luftige lokaler i Oslo tar Lindeberg i mot meg. Haraldsen er i deres andre kontor i Antwerpen, Belgia. Jeg har invitert meg selv til dem for å høre om hvordan de jobber fra idé til ferdig bok og hvilke valg og hensyn de tar underveis.

– Jeg synes ofte det ikke helt åpenbare og overtydelige er mest interessant, sier Ellen Lindeberg når jeg spør henne om hva som kjennetegner en bok designet av Exil. Hun nøler litt, og synes det er vanskelig å sette ord på eget arbeid.  – Jeg ønsker at det vekker nysgjerrighet og har noe tvetydig i seg. Det må være noe man vil se på flere ganger.

En dreven leser

Når man møter en bokdesigner forventer jeg å treffe noen med stor visuell kompetanse, noe Lindeberg bekrefter. Både hun og Haraldsen har utdannelse i grafisk design og kommunikasjon, og jobber i tillegg til digitalt med frihåndstegning, maling, foto og andre uttrykk. Allikevel er det en annen ferdighet som nesten like raskt trekkes frem som essensiell for arbeidet: å være en leser.

– Vi leser alltid, forteller hun. – Det er ikke alltid vi leser alt, det har vi ikke tid til, men vi leser nok til at vi får en følelse av å ha fanget bokas stil, form og tone, innholdet og temperaturen. Nok til å vite hva slags tekst det er.

Hvordan hun, eller hennes makker, oppfatter teksten danner dermed utgangspunktet for uttrykket boka får. Lindeberg understreker at vi alle gjør våre egne lesninger, også de i sitt arbeid.
– En bok kan ha veldig mange omslag, og det blir derfor opp til fortolkning, understreker hun. – Jeg skal forsøke å fange en iboende form i boka og det kan gi mange mulige svar. Jeg spør meg selv: Hvordan kan historien se ut, hvordan skal jeg illustrere den?  Derfra har vi mange måter å angripe arbeidet på.

Og det er akkurat der arbeidet begynner, i møte med teksten. På samme måte er det like frustrerende om hun ikke får lese det hun skal presentere.
– Da har jeg ingen kontakt med litteraturen, forklarer hun. – Jeg vil kjenne på temperaturen i den spesifikke teksten. Det betyr alt.

Hvor begynner en idé?

Men hvor går så veien videre, fra en diffus følelse av tekstens tone og stil? Hvordan velge mellom ulike uttrykk, om boka skal være illustrert med et grafisk uttrykk, fotografi, tegning eller kollasj? Det finnes ingen fasitsvar, og ofte springer det ut fra intuisjon og hva som trigger lysten akkurat der og da.
– Kanskje har jeg laget veldig mange omslag med foto de siste ukene og har lyst til å gjøre noe annet, utdyper designeren.

Et annet element som kan forme bokas utseende er bokas tittel. I møte med riktig font kan den alene bli en slående innpakning.
– Vi ser alltid på tittelen, om den er lang eller kort, og tenker på hva slags font den kan kle, sier Lindeberg. – Er det et kort ord kan det kanskje blåses stort opp og fylle hele omslaget. Det kan være nok i seg selv.

Og nettopp dette med fonter er noe som kjennetegner Exils uttrykk. Både Ellen Lindeberg og Egil Haraldsen er usedvanlig opptatt av typografi og hva en font alene kan uttrykke.
– Jeg synes det er en viktig del av omslaget, understreker hun. – Det kan uttrykke så mye. De ulike fontene sier forskjellige ting, og vi vil at det skal være bevissthet i hver minste detalj.
Og slik kan et bokcover vekkes til live.
– Det trenger ikke å være vanskelig, fortsetter hun. – Det kan være så enkelt som at vi har kjøpt en ny font vi vil bruke. Sammen med en riktig tittel og farge kan det funke.

Ulike uttrykk

Mulighetene er med andre ord mange, og noen ganger er utgangspunktet tydeligere enn andre. Noen ganger har forlaget tydelige ønsker, andre ganger kommer forfatteren med noe han vil ha med – som med Rune Christiansens siste bok, Jeg uttaler meg feilaktig om årstidene eller De små epistlene som fikk den storslagne tittelen Det gylne skinnet.
– Forfatteren kom med en kul kollasj han gjerne ville bruke, og det ble vår oppgave å gi det en form, forteller Lindeberg. – Han kom også med en uvanlig lang tittel, så hvordan kunne vi plassere den oppå alle bildene?
Boken endte med å få et hvitt smussomslag med utskjæringer i, så du aner den fargerike kollasjen under, og med god plass til den lange tittelen.

Andre ganger er det helt andre prioriteringer som former arbeidet, som hvilket publikum boka skal nå. Å arbeide med smale diktutgivelser og kommersielle satsninger gir ulike føringer for bokdesignerne, og med det følger ulike utfordringer. En oppgave Lindeberg synes er spesielt utfordrende er serier. Hva ønsker man å formidle og hvordan skal bøkene knyttes sammen?
– Det er veldig gøy, sier hun. – Men det er også veldig utfordrende. Å lage seks bøker i en serie er vanskeligere enn å lage seks enkeltstående titler. Å komme frem til et konsept som fungerer, som formidler det man ønsker, som henger sammen og som kan stå seg over tid krever mye arbeid.

Et eksempel på det er hvordan de jobbet med Elena Ferrantes bøker. Det hele startet med et bilde fra forlagsredaktøren til den aller første boka, og så gjensto det å skape et helt konsept.
– Vi ønsket å lage en slags logo ut av forfatterens navn, forteller designeren. – Den kunne bli med videre til senere bøker, som også er viktig, for å vekke gjenkjennelse og fange oppmerksomheten.
Logoen ble til slutt forfatterens navn i en elegant font som alternerer mellom to ulike farger.

Om pene ting på internett

Vi omgir oss alle med kunst, mote og Instagram og får ny inspirasjon hele tiden. Vår tid er en visuell tid, og jeg lurer på om all den visuelle kommunikasjonen har påvirket arbeidet til Exil.
– Ja, det tror jeg, svarer hun raskt. – Design har blitt mye viktigere for folk, og folk har blitt mye mer bevisste, på godt og vondt. Mange tenker dessverre at de har en visuell kompetanse fordi de har en Instagramkonto, men det har de ikke. Det er jo et fag. Da kan det komme innblandinger som ikke bringer så mye til bordet.

Det er viktig å skille mellom designarbeid og evnen til å gjenkjenne «pene ting på internett». Å designe bøker krever en bred faglig forståelse, evnen til å veksle mellom en stor variasjon av uttrykk og interesse for litteratur.

– Å kunne bevege seg mellom ulike uttrykk er noe vi stadig må utfordre oss selv på, avslutter Ellen Lindeberg. – Det er lett å bli flink til å være seg selv.

Alle bildene av bøkene i dette intervjuet er hentet fra Exil Design sin egen Instagram-konto.

I sin nye bok Mot stjernene går danske Carsten Jensen løs på globale utfordringer og klimakrisen. Vi tok en prat med forfatteren om boka, Skam og ei science fiction-heltinne.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Forlaget Press

– Mot stjernene retter seg mot den unge generasjonen, og klimaendringene står sentralt gjennom hele boka, forteller den samfunnsengasjerte forfatteren på besøk i forlagets lokaler i Oslo. Debattboka er nummer to i en politisk bokserie som startet med Kjellermennesker i 2018, begge oversatt til norsk av Håvard Syvertsen. Det var hendelser som Brexit, Trumps inntreden og høyrepopulismens vekst som inspirerte forfatteren, som også er journalist, til å ta opp den politiske pennen:
– Hendelsene ga meg en følelse av at fra nå av er historien uforutsigbar. Tryggheten som vi har hatt siden andre verdenskrig, vissheten om at demokratiet består, er forbi, sier han.
På grunn av den usikre verdenssituasjonen mener Carsten Jensen at tiden nå er inne for et nytt ungdomsopprør, at de unge igjen trer inn på scenen.
– Det har ikke vært behov for noe slikt siden 68-generasjonen. Men noe er i ferd med å skje nå, mener Jensen, og viser til den svenske tenåringsjenta Greta Thunberg som har startet sin egen klimaprotest, og ungdom fra andre land som følger etter.

Skam-research

Fokuset på den yngre garde førte forfatteren rett inn i Skam-universet.
– Da datteren min på tjueto fikk høre hva jeg skrev om, sa hun: har du sett Skam? Hvis ikke vet du jo ingenting om de unge!
Etter å ha sett serien sammen med datteren, dro forfatteren like godt til Nissen skole for å snakke med elevene der. De hadde lest Mot stjernene på forhånd.
– Noen av dem syntes boka var litt vanskelig. Enkelte elever følte seg også provosert, innrømmer Jensen. Han skriver nemlig at han skulle ønske at de såkalt “flinke pikene” skulle gå ut og protestere for klimaet istedenfor bare å fokusere på høye karakterer.
– Det jeg skrev var ikke ment som en anklage mot ungdommene, men mot skolesystemet som er fiksert på karriere. En gang sa man at skolen er for livet. I dag er skolen for næringslivet!

Her kan du låne alle Carsten Jensens bøker

Carsten Jensen opplever at Skam-serien har forsøkt å oppdra sine seere til å være mer åpne og romslige:
– Normalt handler en gruppe om å ekskludere og si: du kan ikke være sammen med oss for du er ikke som oss. Gruppa i Skam er motsatt: Finner du ut at du er homofil, så er det plass for det. Er du manisk-depressiv, er det også greit. Og jaggu er det også rom for å tilhøre en religion og gå med hijab.
I Mot stjernene blir den inkluderende ungdomsgjengen fra Skam satt opp mot den europeiske populismen. Denne populismen kaller Jensen for “Identitetens Berlinmur”. «Når identiteten blir til politikk, blir dens viktigste oppgave å trekke grensen mellom dem og oss» skriver han.

Identitet er en fiende av forandring

Forfatteren vil populismens ekskluderende effekt til livs. I tillegg mener han at populismen, eller det han kaller “identitetspolitikk”, fører til stagnasjon:
– Sett fra den populistiske synsvinkelen handler det om folket mot eliten. Ethvert forsøk på å si til folk: “Dere kan godt bli klokere, dere kan godt bli bedre” oppleves som et overgrep fra eliten, utdyper forfatteren.
Jensen minner om at arbeiderbevegelsen opprinnelig skulle lede folket til noe bedre. Nå er det blitt nærmest umulig.
– Populismens budskap er: “Dere er gode nok som dere er”. For folk som tviler på seg selv er dette et helende budskap. Men det betyr samtidig at du med alle dine fordommer og all din aggresjon, frykt og hat er god nok som du er. Identitet blir en fiende av hver forandring, slår journalisten fast.

Jensen måtte gå til fiksjonen for å finne politisk inspirasjon og ledestjerner. I tillegg til de tolerante Skam-ungdommene, fant han en heltinne i amerikanske Octavia E. Butlers science-fiction-romaner fra nittitallet.
– The parable series er er en fantastisk visjonær serie om klimaforandringer, roser han. Hovedpersonen i serien er Lauren Oya Olamina, ei svart 16 år gammel jente som skaper en stor folkebevegelse.
– Hun vet hvor hun vil. Det er dét vi ofte savner i politikk, og det er derfor hun får folk med seg, konstaterer forfatteren.

I Mot stjernene skriver Jensen: “Olamina har innsett at man kan tilby mennesker i krise to ting: en identitet eller en grunn til å leve”. Selv svarer han retorisk på spørsmålet:
– Hvis man kun tilbyr én identitet, som ofte er statisk, så er det bare en bekreftelse på den du er. Men er det du er godt nok? For å bevege oss fra et sted til et annet må vi være innstilt på forandring.

En invitasjon til å prøve og være et annet menneske.

Det er ikke helt tilfeldig at forfatteren i sin politiske søken går til Skam-serien og andre fiktive univers. Jensen, som i sitt forfatterskap selv sjonglerer glatt mellom fiksjon og fakta, mener nemlig at kunst og litteratur kan bygge broer.
– Fiksjonen er en invitasjon til å prøve og være et annet menneske. Du blir hensatt i en annen kropp, et annet kjønn eller en annen tid. Vi trenger en utvidet innlevelsesevne hvis vi skal kunne samarbeide på tvers av alle mulige politiske og religiøse identiteter, ja hvis vi skal overleve som art.
Kunsten kan dermed også spille en rolle i klimaendringene, som ifølge Jensen er den viktigste utfordringen vi står overfor. For heller ikke her holder identitetspolitikken mål:
– I lys av klimaforandringene må vi tenke hinsides vår egen lille identitet. Vi må tenke på oss selv som en felles menneskehet med felles eksistensbetingelser. Nasjonalisme er ikke svaret. Klimaendringene stiller oss overfor helt andre utfordringer, og svaret på dem kan bare være globalt.

Utfordringer til tross, forfatteren er optimist.
– Det er jeg nødt til. Har man satt barn til verden, skylder man dem det!

Eg er ein trufast lesar av skjønnlitteratur. Altså: Eg les kun skjønnlitteratur. Men no trur eg eg har fått sansen for essay. Bli med meg på vandring, så skal vi sjå om vi kan finne ut av kvifor.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Prioriteringane mine har berre blitt slik, utan at eg har reflektert noko særleg over det; eg les skjønnlitterær prosa, det er vel det eg har kjent meg best på. For ein får jo meistringskjensle av å lese, som av alt anna. Nokre er trente på å lese fag eller barnelitteratur mens andre er gode på skjønnlitteratur. Så då har eg vel fortsett med det som er tryggast, kanskje? Eller har eg kanskje hatt det føre meg at skjønnlitteraturen er den einaste ekte litteraturen, at det kun er i diktninga den ordentlege kunsten oppstår?

Det hende likevel ein dag at eg fann fram Agnes Ravatns første essay-samling, Stillstand, sjølv om eg ikkje vart noko begeistra over romanen hennar, Fugletribunalet, som eg hadde prøvd meg på eit år tidlegare. Eg hugsar ikkje kvifor eg bestemte meg for å lese ei sakprosabok av ein forfattar eg ikkje hadde likt boka til, kanskje var det nokon som anbefalte meg ho (takk, i så fall!), eller var det kanskje etter at eg høyrde ein podkast? Uansett: Stillstand var noko av det artigste eg har lese. Så då er det jo berre å kaste seg over meir Ravatn.

Etter kvart begynner eg å fundere over kvifor eg likar desse tekstane så godt. Eg kjenner meg så innmari igjen i dei at eg får ei skilt ved fødselen-kjensle, berre at Ravatn er smartare og dermed litt morosamare enn meg, då. Men er det slik at alle som likar bøkene hennar, og det er jo mange, føler at dei er henne? Kanskje det. Til og med kjærasten min har blitt så sjarmert av ho at han, då vi var på tur, nesten stjal Stoisk uro frå meg slik at vi måtte lese med kvart vårt bokmerke.

Men akkurat dette med Ravatn har eg skrive om før, dessutan er ho kollegaen min i avisa Dag og Tid, så det blir litt rotete av meg å skryte meir av ho.

Så då går vi vidare, i kjent essay-stil; vi er vel fleire som hugsar frå skulen at dette med å vandre i emnet er eit sjangertrekk for essayet. Essay tyder forsøk, og ein skal forsøke å kome fram til eitt eller anna, ikkje nødvendigvis ein konklusjon, men iallfall ei utviding av tankane ved hjelp av vandringa.

Ei nesten magisk kjensle

Eg tar forresten ein springetur i staden for å vandre: Den siste boka eg fullførte var Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Eg fekk ho anbefalt av ein ekte litterat som heiter Pål (takk!). Tidlegare har eg lese Kafka på stranden av Murakami, og den boka var den største litterære skuffelsen i mitt liv. Men på same måte som i tilfellet Ravatn, opplever eg altså her å like ei sakprosabok av ein forfattar eg har blitt skuffa av tidlegare. Det kan bli artig og sjå på sikt om dette gjeld fleire!

Den største grunnen til at eg likar løpe-boka til Murakami er at eg får oppleve av å kjenne meg igjen i ein av verdas største forfattarar. Han, som blir rekna som Nobelpris-kandidat, er ein usikker og sosialt forsiktig type som treng å vere mykje for seg sjølv og springe og skrive – akkurat som meg! Og kanskje akkurat som deg?

Etter endt Murakami-lesning nærmar eg meg ei slags kjerne, trur eg: Eg opplever dette med å lese essay som så sterkt når forfattaren er skikkeleg ærleg. Når vi kjem heilt innpå dei, dei viser sine svake sider og lar oss få flire av dei saman med dei. Eg får ei nesten magisk kjensle av å ikkje vere åleine i alt det rare eg går rundt og tenker på.

Og det blir noko anna når ein veit at dette er verkelege tankar, «lesarkontrakten» for all sakprosa er slik at vi skal kunne stole på at det ikkje er oppdikta, at det ikkje er lagt i munnen på ein fiktiv karakter.

I dei tilfella eg har sett essay stå på ei eiga hylle i biblioteket, har dei vore ganske få og støvete. Og eg trur ikkje det er slik fordi kjempemange av bøkene som tilhører hylla er utlånt. Dette må eg gjere noko med! Eg trur essay kan treffe mange, både dei typiske sakprosa-lånarane og dei som vil ha noko lett og humoristisk. Så kva finst av essay, og kva bør vi ha i hyllene? Kvar skal eg begynne? Eg sendte spørsmålet vidare til Facebook:

Her er liste over tipsa eg fekk:

Siri Hustvedt: A Plea for Eros (norsk tittel: En bønn for Eros)

Zadie Smith

PER PETTERSON: MÅNEN OVER PORTEN! (eg lar det stå slik, med Caps lock og utropsteikn, fordi det var slik det vart skrive. Høg temperatur i kommentarane, altså!)

Lydia Davis!!!! Hun fortjener fire utropstegn (høg temperatur her òg, ja.)
Thure Erik Lund: Forgreininger

Virginia Woolf: A Room of One’s Own (norsk tittel: Et eget rom)

Agnes Ravatn! Men det har du kanskje allerede runda? (jau, det har eg! Nesten)

George Orwell

Hunter Thompson

Stig Sæterbakken

Joan Didion

Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting 

Michel de Montaigne (essayets far, ja!)

Jens Bjørneboe: Politi og anarki (han som anbefalte denne er politi sjølv)

Geir Gulliksen: Kan vi gjøre det igjen

Vigdis Hjorth: Fryd og fare

Maggie Nelson: Argonautene 

Jonathan Franzen: Å være alene 

**

Sjølv likte eg forresten godt Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida

God lesning!

I min familie leste vi høyt sammen lenge etter at søstrene mine og jeg kunne lese selv forteller Ida Jackson, forfatteren bak de populære bøkene om Brillebjørn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Gyldendal forlag / Foto: Erik Thallaug, Fotofolk

Ida Jackson har skrevet flere bøker – for både små og store barn, ungdom og voksne. Hun har skrevet lesehest-bøker om Lena og hele åtte bøker om Brillebjørn som mange kjenner fra barne-tv. Vi har invitert henne til Litteraturbloggen i dag for å snakke om hva god litteratur for de yngste betyr og hvorfor vi bør bruke tid på å lese den høyt sammen.

Lørdag 6. april kommer Ida Jackson til Deichman Hovedbiblioteket for å lese høyt om Brillebjørn. Her kan du lese om arrangementet.
Dette er en del av åpningen av Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Jeg vokste opp med huset fullt av bøker, men moren min syntes fremdeles ikke vi hadde nok, så vi dro på biblioteket og lånte tonnevis. «Hvilken barnehage er det dere er fra?» spurte bibliotekaren. «Det er bare til hjemmebruk!» sa moren min fornøyd.

Jeg lærte å lese tidlig, så jeg leste også høyt for søstrene mine. På et tidspunkt spilte jeg inn favoritt-tegneserien deres (et spesielt populært Fantomet-blad) som lydbok så jeg kunne få en liten lesepause mens de hørte på kassetten.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

Høytlesing er veien inn i både språket og bøkenes verden, til kulturen og til samtalen. Pluss at det er en vidunderlig måte å dele litterære opplevelser på! I min familie leste vi høyt sammen lenge etter at søstrene mine og jeg kunne lese selv. Harry Potter høyt på skolebussen var en favoritt!

Hvordan synes du det er å lese høyt?

Nå leser jeg høyt en evighet hver dag. Det gjør at jeg lett blir utålmodig. Men det gjør meg både til en bedre barnebokforfatter og en mer bevandret barnebokleser. Jeg har laget en regel om at jeg får lov til å gjemme/gi videre bøker jeg ikke liker selv, slik at sønnen min og jeg får rene kosestunder sammen når vi leser. Det er mye som ikke har holdt mål, og mye som er bedre enn det meste som er skrevet for voksne. Jeg tror de færreste voksenbøker hadde tålt å leses flere ganger om dagen, men Tove Janssons barnebøker er jeg fortsatt ikke lei av, selv om jeg kan dem utenatt.

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Lesefrøfestivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

Å oversette litteratur krever stor kunnskap om språk, men kanskje også om biologisk klassifikasjon og hva lesere på en annen kant av verden vil lese. I dag kan du bli kjent med Hwasue Warberg, som oversetter norsk litteratur til koreansk.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Hyundae Munhak Publishing Co., Ltd. og Fiftyonek Inc. / Foto: Unho Kim, forlagsjef i Hangilsa

Vi har snakket med mange oversettere her på Litteraturbloggen, men de aller fleste av dem oversetter litteratur fra hele verden til norsk. Nå vil vi snu litt på det, og se på hvordan det er å oversette fra norsk. For hva er det egentlig som kjennetegner det norske språket? Finnes det noen fellestrekk mellom bøkene som reiser ut i verden, og har oversetterne noe å si for hvilke bøker som blir oversatt?

Litteraturbloggen har snakket med sør-koreanske Hwasue Warberg som bor i Steinkjer. I over 15 år har hun oversatt norsk litteratur til koreanske lesere, og mange bøker har reist til den andre kanten av verden takket være hennes arbeid. Warberg ble i 2012 tildelt NORLAs oversetterpris, og det ble da understreket hennes skarpe blikk og forståelse for hvilke bøker som vil kunne treffe lesere i hennes hjemland. Hun har oversatt forskjellige bøker, både sakprosa og skjønnlitteratur, for både unge og voksne lesere. La oss høre hvilke utfordringer og gleder arbeidet kan by på.

– Hva tenker du er oversetterens viktigste oppgave?

Jeg synes oversetterens viktigste oppgave er formidling. Å formidle en bok betyr ikke at oversetteren bare bytter ut ord for ord, som f.eks. Google translate gjerne gjør. Oversetteren må forstå bokens helhet, forfatterens agenda eller mening.

– Hva er den største utfordringen med å oversette mellom to så ulike språk? Finnes det noe som ikke lar seg oversette?

Jeg har oversatt mest skjønnlitteratur, men også flere fagbøker. I det siste har det blitt mer fagbøker om natur og miljø. Den største utfordringen er å oversette beskrivelser av natur, enten det er skjønnlitteratur eller faglitteratur. I det norske språket finnes mange forskjellige begreper om snø, steiner og vann. Når det gjelder snø, finnes det tørr snø, fin snø, kram snø, hagl, sludd, slaps, skare, snøfokk, sastrugi, til og med kunstig snø. På koreansk finnes det bare snø og hagl. Snø er snø, og is er is. Enkelt og greit. Så jeg må bruke adjektiv for å beskrive snøtype, fordi det går ikke an å oversette f.eks. sludd med bare et ord til koreansk.

En annen utfordring er at jeg må oversette navn på dyr eller planter som ikke eksisterer i Korea. Da må jeg gjøre mye research om biologiske klassifikasjoner. Hvis ikke den samme arten finnes i Korea, må jeg lete etter noe som hører til i samme slekt. Men det blir ikke alltid det samme eller helt riktig uansett. I slike tilfeller kan jeg tilføye oversetterens antegnelse for det riktige begrepet. Men jeg prøver å unngå slike antegnelser når jeg oversetter skjønnlitteratur. De kan ofte ødelegge flyten og rytmen. Litteratur er kunst, og kunsten som forfatteren har skapt må nå leserne, selv om de sitter og blar i boken på den andre siden av jorden.

Når det virker helt umulig å oversette en eller annen setning, kontakter jeg forfatteren for å få råd. Da jeg oversatte Min kamp av Karl Ove Knausgård, møtte jeg et avsnitt hvor bestemoren med gebiss sa «Livet er en gamp». Det egentlige ordet var kamp, men jeg syntes ordet gamp også hadde en viktig mening i den setningen. Samtidig måtte jeg få fram den spesielle uttalen, som viser at hun hadde gebisset i munnen. I det tilfellet betydde det egentlig ingenting om jeg kontaktet forfatteren eller ikke, fordi Knausgård ikke kan koreansk. Så jeg måtte finne på et eller annet selv. Til slutt ble det «Livet er en mediator», på grunn av den koreanske ordlyden som da heller ikke kan overføres tilbake til norsk sånn uten videre. Det ble godkjent av forfatteren, med latter og skryt. Jeg har flere slike eksempler gjennom min oversetterkarriere, og det synes jeg er morsomt å tenke på.

«Det har blitt såpass stor forespørsel etter norske bøker at jeg har måttet takke nei til mange oppdrag de siste årene, så vi trenger faktisk flere oversettere.»

– Er det en bok du er spesielt fornøyd med oversettelsen din av?

Som de fleste oversettere, har jeg også bøker som jeg er både fornøyd og misfornøyd med. De bøkene jeg er spesielt fornøyd med, når jeg tenker raskt på det, er Saganatt av Frode Grytten og Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg koste meg stort da jeg oversatte Saganatt fordi jeg personlig likte Frode Gryttens humoristiske og velskrevne stil. Min kamp var litt spesiell, fordi den var tilsynelatende ganske langdryg men likevel var den lett å få fart på mens jeg oversatte. Det gikk av seg selv med andre ord. Disse bøkene fikk også gode tilbakemeldinger fra koreanske lesere, og dette var også en av grunnene til at jeg var fornøyd.

– Hvilken bok har vært den vanskeligste å oversette og hvorfor?

Foreløpig kan jeg ikke komme på noen bøker som var tekniske sett vanskelige. Men det krever alltid at jeg må forberede meg for å være i den unike stemningen før jeg begynner å oversette. Oversetteren må også leve i den boken de jobber med, akkurat som forfatteren gjør når de skrive, og det er ikke alltid så lett.

– Hva skal til for at en norsk bok oversettes og utgis i Sør-Korea?

Gode bøker kan alltid få sin plass i Sør-Korea uansett, men jeg tror kanskje at Sørkoreanere er mindre tålmodig enn de norske leserne. De har mye lengre arbeidsdager, så de leser stort sett i trikken eller bare noen få timer i uka hjemme. Så de foretrekker egentlig heller korte, lettleste «filosofiske» bøker enn lange romaner. Gjerne av typen: 10 veier til et bedre liv eller 5 måter å tenke riktig på, kanskje inspirert av amerikansk hurtigkultur? Jeg har sett at slike bøker har lettere for å nå frem til det koreanske markedet, så det er kanskje litt ironisk at jeg for det meste har oversatt litt tyngre romaner. Men det er jo den norske stilen, er det ikke?

– I hvilken grad kommer du med forslag til norske titler som bør oversettes?

Tidligere var jeg ganske ivrig etter å kontakte koreanske forlag med forslag til norske bøker som burde oversettes, så det var egentlig jeg som foreslo Knausgård, Tom Egeland, Per Petterson, Maja Lunde og flere andre. Men noen av disse oppnådde jo etter hvert såpass stor suksess i andre land at de de egentlig ikke hadde trengt noen introduksjon fra meg. Nå har de koreanske forlagene fått såpass god kontakt med norsk litteratur at det for det meste går av seg selv. Det har blitt såpass stor forespørsel etter norske bøker at jeg har måttet takke nei til mange oppdrag de siste årene, så vi trenger faktisk flere oversettere.

Lyst til å lære mer over oversettelse?
Les om Sara Koch som oversetter norsk litteratur til dansk her.

Et leseminne er mer enn et minne om lesing for forfatter Bjørn F. Rørvik. Lesingen blir et feste for tankene, som gjør at alt det andre, rommet, lukten og bestemors hår, også kommer tilbake.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Hurra for Reven og Grisungen, Cappelen Damm / Foto: Åshild Irgens, Tegneskapet og Erik Thallaug, Fotofolk

Nesten alle som har lest barnebøker de siste 20 årene har nok på et eller annet tidspunkt lest noe av Bjørn F. Rørvik. Figurer som Reven og Grisungen, Purriot og ikke minst Bukkene Bruse har blitt høyt elsket av både små og store lesere, landet rundt.

9. april kommer Bjørn Rørvik til Deichman OUS Rikshospitalet for å lese høyt. Dette er en del av Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Et av mine tydeligste leseminner fra barndommen er bestemor som leser eventyr for meg fra Nordahl Rolfsens lesebok, et velbrukt og slitt eksemplar som ble hentet fram fra skuffen hver gang jeg var på overnattingsbesøk. Det var to folkeventyr hun pleide å lese: «Reven som gjeter» og «Han far sjøl i stua». Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt høre den snille og litt knirkete bestemorstemmen gjøre seg lur som en rev og si «Dill-dall-holom!».

I tillegg husker jeg alt som var rundt: Det lyse bestemorkjøkkenet med grønnlig linoleum på gulvet, magasinovnen, bordet med voksduken, taburettene, kjøkkenskapene, alt sammen møbler som var laget av en i slekta eller en lokal snekker, at vi spilte domino sammen med bestefar og hvordan alt der inne på kjøkkenet luktet og så ut. Jeg husker den lyseblå slagbenken som var umalt inni, hvor jeg la meg nedi for å sove etter at vi hadde lest, og hvordan jeg lå der helt stille og så på at bestemor stelte seg for kvelden. Hun tok av hårnett og hårnåler og som ved et trylleslag falt det lange håret hennes nedover ryggen på den hvite serken, helt ned til rumpa! Hvem skulle ant at hun hadde så langt hår? Om dagen lå det jo pyntelig rullet opp som en slags pølse bak i nakken og så ut som et hvilket som helst gammelt konehår.

Slik blir ikke leseminnet bare et minne om lesing. Lesinga blir en knagg som får meg til å huske alt det andre som var rundt. Et feste for tankene, som gjør at alt det andre også kommer tilbake. Kanskje er det også en egenskap ved høytlesinga som rituale.

«Med rike bilder og en tekst som er god å lese høyt, kan boka leses om igjen og om igjen. Den oppstår på nytt og blir like levende hver gang.»

Hva som skjedde i selve eventyrene husker jeg bare så vidt: Stemmen til reven som var så lur og ven. Og kjerringa som lot seg lure og ga reven jobb som gjeter. Fra det andre eventyret, Han far sjøl i stua, husker jeg nesten ingen ting. Bare at jeg syntes synd på den lille gårdshunden som måtte stå ute om natta og være lokkemat for gråbein og bjørn.

Jeg føler at dette leseminnet, som må være fra rundt 1969, gir meg tilhørighet til noe jeg kommer fra. Et usynlig bein, ei bru tilbake til mennesker og steder i en annen tid. Ei tid da besteforeldre ikke hadde bad og varmtvann, men vaskevannsfat og vedovn på kjøkkenet. Og Rolfsens gamle lesebok er et bindeledd enda lenger bakover i tida, slik folkeeventyrene også er det. Til den muntlige fortellertradisjonen rundt grua, ved bålet, i nattemørket. Den gang både troll og annet lå på lur.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

For å dele fortellinger, dele ord og språk. Høytlesing er en opplevelse i seg selv, men det er også språk, forståelse og mestring. Gjennom språket skaper vi oss selv og blir i stand til å delta. Uten språk blir vi borte. Hvis du har vært en stund i et fremmed land, hvor godt er det ikke å høre sitt eget morsmål igjen, å mestre det, forstå det, kjenne referansene og kulturen. Kunne bruke ordene fritt!

Det fine med høytlesing er jo også at man kan stoppe opp og skravle litt underveis. Man kan spørre om ting, undre seg sammen og dikte videre. Og på den måten gjøre sine egne vurderinger og tanker og utvikle et språk for å dele dem med andre. Og ikke minst – man kan gjøre det i sitt eget tempo.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

Jeg liker å lese høyt, og jeg tenker på det når jeg skriver. At bildeboka først og fremst er ei bruksbok. For meg er bildeboka like mye en liten forestilling som ei bok. Bildene blir sceneskift for barnet når du blar om, og bildeboka har også lyd: lydsporet er stemmen til den som leser og sier det som skal sies. Med rike bilder og en tekst som er god å lese høyt, kan boka leses om igjen og om igjen. Den oppstår på nytt og blir like levende hver gang. Det er bare å åpne boka og begynne!

Samtidig liker jeg enkelheten og allminneligheten i selve boka. Du kan ta den opp, kjenne pappen i hendene, bla om, høre lyden av papiret, se sytråden i ryggen. Den er fysisk, vakker og enkel! Tenk at noe som er så tilgjengelig og nært samtidig kan ta tankene dine så langt av sted. Ta dere begge, både høytleser og lytter, med bort fra hverdagen og la dere forsvinne i tid og rom. Jeg skal ikke si det er magi, men det er ikke langt unna!

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Lesefrøfestivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

Hvordan fortoner et skriveliv seg når man ser tilbake på det? Hvor nær tør man slippe kameraet når livet vakler? To dokumentarfilmer lar oss bli kjent med to toneangivende forfattere, og du kan se dem begge.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Filmbib, Fenris Film og Frokost Film AS

Hos oss kan du låne så mangt, bøker, noter, musikkinstrumenter, 3D-printere. Men visste du at det også er flere digitale tjenester et norsk lånekort gir deg tilgang til? Strømmetjenesten Filmbib er en av dem, der du kan logge deg på med lånekortet ditt og se dokumentarer og kortfilmer helt gratis. Det er mange filmer å velge mellom så vi på Litteraturbloggen tenkte å gi deg noen tips om hvor du kan begynne – og det starter selvfølgelig med litteraturen.

Å skrive i en syk kropp

Livs liv er den første dokumentaren jeg vil anbefale. Det er forfatteren Liv Køltzow vi blir kjent med, som er en kjent feminist og for å tilhøre kretsen rundt Profil tilbake på 70-tallet, men som i dag er en aldrende kvinne som sliter med en parkinson-diagnose. Filmen er åpenhjertig og inkluderer mange klipp forfatteren selv har filmet av hvordan sykdommen preger hennes kropp. Til tross for å være pensjonert på papiret, skriver hun stadig på en ny bok – hennes foreløpig siste. Vi får et unikt innblikk i hvordan en forfatter jobber frem en bok, i tett samarbeid med forlaget.

Her kan du låne Liv Køltzows bøker

Filmen om Liv Køltzow er et sterkt portrett av en syk, aldrende og ensom kropp. Forfatteren har alltid vært åpen og brutt med det etablerte, noe man gjenkjenner i hvordan hun snakker om å leve alene med en kropp som gjør selv de mest hverdagslige små bevegelser vanskelig.

Tilbakeblikk på tiden som gikk

Hvite niggere er en dokumentar om forfatteren som slo gjennom med boka med samme navn, nemlig Ingvar Ambjørnsen. Han ser tilbake på et langt liv som skrivende, det eneste han drømte om som ung. At han klarte det, ble forfatter, og at han etter Hvite niggere i 1986 faktisk kunne leve av det var ikke det han så for seg.

I filmen møter vi Ambjørnsen i hans hjemby Hamburg, og i hans barndoms by Larvik. Han tråkker opp gamle stier, og tar oss med til steder som var viktige for ham den gang da. Vi får bli med til Gateavisas lokaler i Oslo, og til Frelsesarmeens lokaler der forfatteren skrev debutromanen sin.

Her kan du låne Ingar Ambjørnsens bøker

Historien om Elling er kanskje den de fleste av oss først tenker på når vi hører Ambjørnsens navn, om det ikke er spenningsbøkene for ungdom, Pelle og Proffen. Begge er filmatisert, og dokumentaren inneholder rikelig med klipp fra dem, samt ungdommelige TV-opptredener fra den en gang unge og nye forfatteren som snakket om hasjisj og legalisering.

To bonustips

Dette er bare to av flere forfatterportretter på Filmbib, men det er også mye annet du kan se på. Du skal derfor få med to bonustips som avslutning. Jeg skriver tar oss med til Bekkelagshjemmet der det holdes skrivekurs for de aldrende beboerne. Det varmer å se de gamle menneskene hente frem historier fra en svunnen tid, eller få ytre meninger og tanker det sjeldent finnes rom for til vanlig.

Odd er et egg er den andre filmen du bør se, selv om det strengt tatt er en barnefilm. Lisa Aisatos vakre tegninger blir levende og forteller en hjertevarm og sjarmerende historie om den nokså engstelige Odd.

Å lese høyt sammen skaper et fristed for liten og stor hvor man kan utforske både språk og følelser. Det synes forfatter Irene Marienborg er én av mange grunner til å drive med høytlesing.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Bokomslag: Aschehoug
Illustrasjon: Irene Marienborg, fra boka Det regner, sier Nora / Foto:

Irene Marienborg er illustratør, barnebokforfatter og designer. Hennes bokserie om Nora tar for seg hverdagslige hendelser det er lett å kjenne seg igjen i, uten at man behøver å være så stor. Nora-bøkene har Marienborg skrevet og tegnet selv. Til sammen har det blitt ni bøker om den vesle jenta – den siste kommer ut i disse dager – og de har tatt forfatteren landet rundt for å treffe lesere.

Lørdag 6. april kommer Irene Marienborg til både Deichman Holmlia og Deichman Nydalen for å lese høyt fra Nora-bøkene. Dette er en del av åpningen av Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Boka jeg husker best er Pingvinen Pondus, fortalt og fotografert av Ivar Myrhøy. Pondus var en nysgjerrig liten pingvin som bodde i København Zoo. Han var lett å kjenne igjen, for han gikk alltid med et stort rødt skjerf. Det ble gitt ut mange bøker om denne pingvinen, men boka som vi hadde handlet om at Pondus gikk seg bort. Åh, jeg synes det var så trist! Jeg kunne liksom kjenne det på kroppen, hvor ensom han følte seg. Den lille pingvinen som vraltet rundt, helt, helt alene. Det gjorde dypt inntrykk på meg , da jeg var ca. 5-6 år. Han ble jo så klart funnet til slutt, av dyrepasseren, og lettelsen i lille meg var enorm. Jeg leste den om og om igjen, og husker den veldig godt selv om det er over 40 år siden.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

Det er viktig å lese for barn av mange grunner. Barna utvikler lese- og skriveferdigheter, og de får bedre konsentrasjonsevne. Men, det jeg er mest opptatt av er den lille stunden som barn og voksne har sammen. Hvis man er i familie, sitter man kanskje inntil hverandre, tar en pause sammen, uten alle mulige forstyrrelser. Liten og stor er konsentrert om det samme. Følelser, fantasi, empati og/eller humor er i sving. Man deler noe. Fine øyeblikk.

Det er selvfølgelig viktig med høytlesning i skole eller barnehage også. For noen av barna er det kanskje et av få rolige øyeblikk i løpet av en dag. Man får en pause fra å være seg selv i en stor flokk, tankene får vandre rundt i historien, barnet deler stunden og kunstopplevelsen med de andre barna.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

Jeg liker å lese høyt. Jeg opplever at jeg ganske raskt «er» i historien, og «blir til» en av karakterene. Det er gøy rett og slett. Jeg vrir til stemmen, merker jeg, og overdriver og forsterker poengene.

Jeg kan grue meg til en opplesning og være nervøs, selv om jeg har lest for barn mange ganger før. Men når jeg først er i gang glemmer jeg å være redd. Da bare er jeg i det. Det er utrolig å oppleve hvor konsentrerte barna er, respekten de møter meg med og hvor våkne de er (de sier i fra med en gang de ser eller hører noe krøll). De er nesten alltid til stede i øyeblikket. De har mye humor og ler hjertelig når det er morsomme partier i bøkene. Det er er de fineste øyeblikkene.

Les hva Bjørn Rørvik mener om høytlesing

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Lesefrøfestivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

Forfatter Michelle McNamara var besatt av Golden State-morderen. Han hjemsøkte hundrevis av mennesker. Hun fulgte hakk i hæl gjennom arkiver, boligfelt og øyenvitneskildringer.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Nå bugner avisene over av krimtips fra mer eller mindre krimelskende folk. Forlagene pumper ut nye bøker, og alle ønsker å ha den ene som fengsler deg hele påskeferien gjennom. I bokhandelen er bunkene skyhøye og her på biblioteket forsøker vi å vise frem noen av krimbøkene du kanskje har glemt, eller faktisk aldri har hørt om.

Selv er jeg ingen krimleser, allikevel vil jeg dele en krimanbefaling med dere. Boka har toppet New York Times-bestselgerlisten, inneholder flere mord og overgrep enn jeg klarer å telle og var med på å oppklare en av USAs store drapsgåter. Jeg blir borte i mørket er skrevet av Michelle McNamara. Den er nylig kommet ut på norsk i Rune R. Moens oversettelse. Bokas undertittel, Jakten på Golden State-morderen, gjør det tydelig for oss hva McNamara skriver om, og hva hun var besatt av i mange år.

Virkeligheten vi ikke vil vite av

Jeg blir borte i mørket er en krimfortelling, men det er en «true crime», altså er fortellingen hentet fra virkeligheten. Dette er med andre ord ikke noen oppdiktet historie om en heltemodig, om enn drikkfeldig politiinspektør, men beskriver jakten på mannen som terroriserte California i mer enn et tiår.

Så hvorfor skal man lese den om man ikke liker krimbøker, og ikke en gang kan trøste seg med at all elendigheten heldigvis ikke har skjedd? Jeg mener du bør lese den fordi det er en velskrevet, godt komponert fortelling om menneskets mørkeste sider. Den forteller om folkene som sto igjen i kjølvannet av voldshandlingene og gir oss innblikk i politifolk og forfatters besettende forfølgelse av sannheten.

«Det var hvem hun var der hun lå og sov rundt klokken to en kald desembernatt: en kvinne som startet på nytt i en delstat der prærievognene stoppet og sagnomsuste forandringer ble satt i gang, en kvinne som prøvde å finne ut av et ikke bemerkelsesverdig komplisert kjærlighetsliv, en kvinne som snart skulle bli forandret for alltid. Hva blir den varige skaden når du tror det varme stedet du nettopp lå og sov på, vil bli din grav? Tiden tar brodden av skadene, men de slipper aldri taket. Et navnløst syndrom brer seg konstant rundt i kroppen, ligger av og til lenge i dvale, mens det andre ganger sender ut kraftige bølger av smerte og frykt.» (s. 234)

Dette utdraget synes jeg viser godt hvordan McNamara tegner bilder av både situasjoner og følelsene disse menneskene ufrivillig blir utsatt for. Hun evner å fange ubehaget, det snikende og uventede som brått vender livet opp ned. Los Angels Times’ anmelder trakk frem nettopp empatien og følsomheten ovenfor ofrene som en av bokas sterkeste kvaliteter.

At boka forteller om virkelige hendelser gir den en annen dimensjon. Det betyr ikke at forfatteren ikke bruker litterære grep for å formidle, men å forestille seg at noen, mange, faktisk har levd i denne situasjonen gir en tyngde til det som blir fortalt som vanlige krimromaner mangler. Det er nok derfor true crime-podkaster slukes på høykant av titusener av folk og tv-serier om uoppklarte politisaker sees av så mange. Men jeg oppfatter at boka gir fortellingen enda en dimensjon de andre formatene mangler. Litteraturen tar seg tid. Du kan dvele og la det synke inn, og det krever mer av deg. Det er kvaliteter jeg setter pris på når en skal fordype seg i noen menneskers livs største tragedie.

Morderen i skyggene

Det er utrolig at han klarer å slippe unna igjen og igjen mens det står på. Til tross for å luske rundt i hager og gater, klarer de aldri å fakke ham. Han sprer terror i nabolag, en frykt som McNamara skildrer levende for oss. Tidvis slår han til i samme område med bare få dagers mellomrom. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve i den usikkerheten. Mange titalls mennesker ble rammet av dette, og hele tiden var politiet i hælene på ham – men allikevel favnet de i blinde i flere tiår.

«Det verste var over. Midnatt ble til ett på natten. Kjøleskapene summet i hus der lyset var slått av. En bil suste forbi nå og da, og brøt stillheten. Den kollektive døgnrytmen var i hvilemodus.
Men ikke overalt. I Danville, rett øst for det nedlagte jernbanesporet, skulle et to meter høyt tregjerde skjult av store trær vakle under vekten av noen som klatret over det.
Ingen utelys lyste opp det lave huset som lå bak gjerdet. Natten var en ideell tid for ham som klatret over gjerdet. Han ble lokket mot ting som skjulte ham. Han flakket rundt i mørke klær, på jakt etter en enslig mørk flekk blant de opplyste husene. De svarte pupillene søkte mot skygge.» (s.232)

Her kan du låne Jeg blir borte i mørket

Sannheten kommer ut i lyset

I 1974 var første gang morderen slo til. I løpet av de neste 12 årene sto han for minst 13 mord, 50 voldtekter og over 100 innbrudd. Allikevel var det ikke før i fjor, 2018, at den da 72-år gamle, tidligere politimannen Joseph James DeAngelo ble avslørt og pågrepet.

Kallenavnet «Golden State-morderen» var det forfatter Michelle McNamara som gav ham. Med det satt hun saken på agendaen igjen, og arbeidet kulminerte med det som til slutt ble Jeg blir borte i mørket. Boka fikk for øvrig ikke McNamara selv avsluttet, da hun døde i 2016. Hun fikk heller ikke oppleve at saken ble oppklart og rettssaken for de 13 drapene som nå er i gang. At hun gjerne skulle opplevd det er det ingen tvil om.

«En dag snart vil du høre en bil stoppe opp inntil fortauskanten, en motor skrus av. Du vil høre skritt som kommer mot døren. … Det ringer på. Ingen sideporter står åpne. Det er lenge siden du kunne hoppe over et gjerde. Trekk pusten slik du pleier, helt hyper og gispende. Bit tennene sammen. Gå langsomt og forknytt mot ringeklokken som ikke gir seg.
Det er slik det ender for deg.
«Det blir det siste du gjør, og jeg blir borte i mørket,» truet du et av ofrene med en gang.
Åpne døren. Vis oss ansiktet ditt.
Gå ut i lyset.» (s.332)

Veronica Salinas har reist fra mobbing i Argentina til leseglede i Norge, og står nå gjerne foran 300 hoppende barn i Groruddalen og sprer entusiasme med bøkene sine i hånda. Er hun redd? Ja. Men tør hun likevel? Ja.

Tekst og foto: Jens Smith Wergeland, Deichman Stovner

Veronica Salinas er en karismatisk klemmer som slenger ut armene og omfavner meg i en skikkelig bjørneklem idet hun kommer inn døra til biblioteket. Så ler hun. Jeg blir raskt nysgjerrig på hvor den store kjærligheten for mennesker og fortellinger stammer fra.

Hva var det i din oppvekst som fikk deg til å forstå viktigheten av fortellinger?

– Min bestemor i Argentina leste ikke for oss, men på slutten av dagen samlet hun oss rundt bålet og så skulle vi snakke sammen. Vi mennesker elsker fortellinger og har delt dem siden urtiden. Fortellinger er godt for fellesskapet og for utviklingen av språket.
– Jeg fikk tidlig høre at jeg var annerledes, fordi jeg var et indianerbarn – de sa jeg luktet annerledes, så annerledes ut. Selv om foreldrene mine strevde hardt for å sende meg til en god skole, fikk jeg hele tiden høre at jeg ikke var som de andre. Historier ble en måte for meg å håndtere de problemene og hjelpe andre til å unngå dem.

Redsel er ikke farlig

Veronica Salinas er både forfatter og skuespiller, og drar mye rundt og formidler historiene sine. Hun har skrevet billedbøkene Skyggen, Sulten og Reisen, men også en ungdomsbok og flere historier for voksne. Livet som forfatter og formidler har gjort henne rik på erfaringer og hun deler gjerne det hun har lært underveis.

En god bok har et godt samspill mellom bilde og tekst, og det er gjerne plass til det lekne, til meg som leser og til de som hører på.

– Man må være redd og ikke redd samtidig. Redsel er ikke farlig, men man må anerkjenne følelsen. Kanskje skjelver stemmen litt først, men så kommer man inn i det og barna lytter til deg, da tar det fokus og man kjenner redselen slipper.
– Da jeg leste Reisen foran 300 barn på Rommen skole var jeg nervøs, men minnet meg selv på at det kun er en selv som skal definere hva som er perfekt og ikke-perfekt. Det er heller ikke så farlig å mislykkes, hvis man skulle ende opp der, da lærer man noe av det også. Barna setter stor pris på at du leser høyt for dem og er ikke så kresne. Det er viktig å huske på.

Gi lesestunden gode rammer

Så hvordan bygger man opp en god høytlesingsstund?

– Jeg jobber ut fra en tydelig struktur. Den har tre punkter: Hvordan begynner jeg? Hvordan formidler jeg boka? Hvordan avslutter jeg? Hvis jeg slurver med ett av punktene risikerer jeg at det ikke blir så bra som jeg vil. En god bok har et godt samspill mellom bilde og tekst, og det er gjerne plass til det lekne, til meg som leser og til de som hører på.
– Man kan begynne med å etablere hva boka handler om. Da bruker jeg bildene som utgangspunkt og får barna til å tenke på hva som skjer når jeg åpner boka eller blar til neste side. Når jeg formidler Reisen sier jeg gjerne: “Anda møter et nytt dyr, tror dere det går bra?” Og selv om jeg vet at det ikke gjør det, så har jeg forberedt dem og kan bruke reaksjonene deres som utgangspunkt for en samtale. Barn har stor kapasitet for sterke følelser og har ikke problemer med at det går dårlig, det er de voksne som redd for det. I en god lesestund får barna rom til å uttrykke følelsene sine og snakke om dem. Det trenger vi å gjøre mer av.

Hvordan levendegjør du selve teksten?

– Jeg pleier å la meg rive med, en god billedbok snakker like godt til en 4-åring som en 42-åring. Gode historier handler om noe menneskelig og treffer bredt. Regelen er at hvis du koser deg med boka så gjør barna også det.
– Man bør også la barna få en følelse av selve boka. Det fysiske elementet ved lesestunden er viktig, en bok kan tas på. Man glemmer kanskje hvor magisk man selv syntes en bok var da man var mindre. Den kan enkelt skape begeistring i seg selv hvis vi åpner for det.

Viktig å inkludere hele publikum

Én ting jeg kan synes er vanskelig er hva jeg skal gjøre med barn som sliter med å følge med?

– Ja, det er ikke lett. Jeg prøver å få blikkontakt med dem så tidlig så mulig og inkludere dem ekstra godt. Barn i kollektive opplevelser blir gjerne roligere, særlig hvis man veileder dem på riktig måte. Foran de 300 barna på Rommen begynte jeg med å spørre dem: “Har dere lyst til å lese denne boka sammen med meg?” Alle ropte: “Jaaaa!” “Har dere noen ganger vært i en sal og leste sammen med 300 andre barn?” Alle ropte: “Neeeei!” og da kunne vi lett bli enige om reglene som skulle gjelde for at det skulle bli hyggelig for alle. Ved å sette regler i fellesskap blir det også enklere å opprettholde dem. Inkludere, følge opp og se alle er viktig.

Har du noen gode tips til høytlesingsbøker?

– Jeg har mange, men nevner tre! ABC-boken til Mari Kanstad Johnsen. Den boka er både en god dramaturgisk historie, samtidig som at man kan bygge historier rundt bokstavene. Er man på G, kan barna blir med og finne det som begynner på G, gorilla for eksempel. Kanskje kan noen ordet gorilla på flere språk. Den boka åpner opp sinnet til barn og voksne og er enkel å leke med. Bøkene til Elisabeth Helland Larsen er også vakre og sterke, Jeg er Livet og Jeg er Døden. Og diktene til Synne Lea, Du har et sted å løpe inn. Alle er bøker som vil fungere godt i en lesestund.

Før hun drar gir Veronica meg en klem og sier: “Til alle som jobber med barn eller som har barn selv: les, les, les, så mye du kan og så ofte du kan. Vær redd og ikke redd. Det hjelper!” Så ler hun. Igjen.

Veronica Salinas kommer til Deichman Bjørnholt onsdag 10. april under Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Høytlesing skaper fellesskap og hvisker ut aldersforskjeller, mener Anna Fiske. Hun minner oss på at det ikke bare er voksne som bør lese høyt for barn, men at høytlesing kan skje på tvers av alle aldre.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Anna Fiske, detalj fra boka Hallo skogen! /
Foto: Maja Hattvang, Cappelen Damm og Erik Thallaug, Fotofolk

Anna Fiske har markert seg som en av våre fremste billedbokskapere. Hun er født i Sverige, men lever og virker her i Norge. Myldrebøker, tegneserier, sakprosa og følelsesbibliotek. Bøkene Fiske lager treffer mange ulike lesere, men felles for dem alle er hennes lekne, umiskjennelige strek og sterke fargebruk.

Nylig har hun høstet enorm ros for sin siste bok, Hvordan lager man en baby?. Hun har tidligere vært nominert til både Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, Brageprisen og Kritikerprisen, for å nevne noe.

Lørdag 6. april kommer Anna Fiske til Deichman Lambertseter for å lese høyt fra Hallo skogen!. Dette er en del av åpningen av Lesefrøfestivalen, én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Jeg så mest på bildene, mye fordi at lesing var vanskelig for meg. Jeg husker så godt da jeg endelig knakk koden og fikk til å lese, det var som å finne en nøkkel som åpnet hele verden. Nå kunne jeg legge sammen bildene med ordene, og det var som om jeg kom inn i tankene til tegningene. Barndomshjemmet mitt var fullt av bøker, og jeg ble aller mest trukket mot bøkene med fotografier og illustrasjoner.

Barnebøker som mor hadde kjøpt til seg selv stod blant voksenbøkene, mine bøker stod i hylla inne på rommet. Jeg syntes det var koselig da vi leste mors bøker. Mor ble alltid så glad og lo av jenta som bodde på hotell Ritz i Paris. Vi abonnerte på tegneserier som vi leste etter tur da det kom en ny i postkassen. Jeg var minst av tre søsken og var den som fikk lese sist. Da hadde jeg lengtet i evigheter og stunden med Donald var magisk.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

Lese høyt barn til barn, voksen til barn, voksen til voksen… er en så vakker gave å gi, at man felles dykker inn i et univers. Høytlesing skaper fellesskap og hvisker ut aldersforskjeller, humoren er den samme, nysgjerrigheten… Høytlesing skaper også fine minner. Når jeg leser igjen bøkene far leste for meg som barn er det som om han er hos meg. Når jeg leser bøkene jeg leste for mine barn da de var små om igjen er det jeg ser dem foran meg, hører nesten stemmene deres. Litt den samme følelsen som å høre på musikk man har minner til, plutselig er bare bildene fra det minnet der.

Jeg var besøksvenn for en dame på 100 år. Det var ikke alltid vi hadde så mye å snakke om, men når jeg leste for henne kom det minner opp og hun fortalte de mest fantastiske ting fra barndommen. Det var så vakkert hvordan ansiktet hennes lyste opp og jeg fikk se den lille nysgjerrige jenta fra 1920.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

Å lese høyt er fantastisk. Liker så godt nærheten jeg får til andre mennesker når jeg gjør det. Hvis jeg leser høyt fra mine egne bøker er det som om bøkene våkner opp og får liv når de treffer og blir sett. Det er veldig meningsfullt og gir energi til å kanskje lage enda en bok til.

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Lesefrøfestivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

En ny nettjeneste, Verdensbiblioteket, lar deg lese litteratur fra flere av verdens språk helt gratis. Tospråklige Asmaa Salim fremhever hvilke muligheter det gir en som skal skape seg en identitet med et helt nytt språk.

Tekst: Asmaa Salim, Deichman Stovner / Foto: Christian Clausen / Illustrasjon: Verdensbiblioteket

En norsklærer sa for noen år siden til meg: ”Du kan ikke norsk før du begynner å krangle på norsk, eller å drømme på norsk”. Det hørtes litt frustrerende ut. Heldigvis trengte jeg ikke å krangle på norsk, men jeg måtte vente noen år før jeg våknet en dag og husket at jeg hadde drømt på norsk. Det var en hyggelig dag!

Når du har to språk og to kulturer føles det som å bli klemt mellom to verdener, en du nesten har forlatt og en du lever i. Det er ikke lett i begynnelsen. Usikkerheten følger deg i hverdagen, er du god nok på det nye språket ditt, og uroen stikker i hjertet når du begynner å miste ord fra morsmålet ditt. Alt dette stiller spørsmål ved hvem du egentlig er og hvilken verden du tilhører.

Grenseløs lesing

Lesing er selvsagt alltid nøkkelen til å lære et nytt språk, men å finne din egen unike identitet i en ny kultur krever vilje, tålmodighet og mye krefter. Noen ganger ønsker du at du hadde magiske krefter til det! Disse kreftene kan komme fra å lese litteratur på språket man er trygg i, og vanligvis er det morsmålet som gir denne tryggheten. Å ha flerspråklige bøker i et bibliotek gir leseren mulighet til å bli kjent med både sin gamle og nye virkelighet.

Litteratur og bøker har ikke noen geografiske eller tidsbegrensede rammer. De gode verkene krysser alle grenser fra øst til vest og omvendt, frem til at de havner i hendene på en leser. Takket være oversettere kan du lese for eksempel Haruki Murakamis fantastiske romaner eller José Saramago uavhengig av hvilket språk du snakker og hvilket land kommer du fra.

Verdensbiblioteket

Nasjonalbiblioteket har lansert Verdensbiblioteket, en felles nordisk digital tjeneste for å formidle flerspråklige e- og lydbøker. Samlingen inneholder både barne- og voksenbøker, fag- og skjønnlitteratur, og kommer på syv språk, blant annet arabisk, tigrinja og somali.

Verdensbiblioteket er et samarbeid mellom nasjonalbibliotekene i Norge, Sverige og Danmark. Tjenesten har blitt til gjennom økonomisk støtte fra Nordisk Ministerråd, i følge Nasjonalbiblioteket. Denne webløsningen er gratis og tilgjenglig for alle som har en e-post i Norge. En sånn tjeneste har manglet i Norge, og det er spesielt fint at Verdensbiblioteket kan holde de flerspråklige leserne oppdatert med nye bøker.

Morsmålet gir deg identitet og aksept

I den arabiske samlingen til Verdensbiblioteket varierer det mellom klassisk litteratur, nominerte og prisvinnende romaner, oversatte og nypubliserte bøker. Det er også en god mengde barnebøker og barnelydbøker. Sistnevnte er ganske nytt i flere arabiske land.

På biblioteket opplever vi hvor stort behovet er for å ha bøker på forskjellige språk til både voksne og barn. Flere barn spør etter bøker på andre språk, uten at de klarer å lese disse bøkene selv. Det er det bare foreldrene som kan, men barna vil se hvordan foreldrenes språk ser ut. De vil bli kjent med sine røtter gjennom bøker og fortellinger, for der kan de finne sin identitet og aksept for seg selv, i det samfunnet de har vokst opp i, som flerkulturelle fremtidsborgere.

Som litteraturformidler og tospråklig person synes jeg at en tjeneste som dette trengs. I dagens mangfoldige samfunn kommuniserer vi på tvers av mange forskjellige språk. Det språklige mangfoldet bidrar til en åpen og tolerant verden.

Besøk Verdensbiblioteket her!