Hva innebærer det når det blir stille fra en forfatter? Ingvild H. Rishøi byr åpenhjertig på sine skriveproblemer fra de siste fem årene hvor hun ikke har klart å fullføre en eneste tekst.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Hans Fredrik Asbjørnsen

Sola skinner i det jeg går av bussen på Tonsenhagen. Jeg krysser veien og går rett på den lokale kaffebaren. I solveggen er det puter og inne hilser innehaveren blidt på meg. Det er første gang jeg er her, men hun jeg skal møte har dette som en av sine faste skriveplasser. Sammen bestiller vi noe å drikke. Han i kassa vet akkurat hva hun skal ha, og så bærer vi hver vår kaffe ut til den solvarme kroken.

Jeg var litt usikker da jeg sendte den første mailen til Ingvild H. Rishøi. Er dette noe man i det hele tatt kan spørre en forfatter om, eller er det en fornærmelse? For er en forfatter som ikke skriver i det hele tatt en forfatter, og hva betyr det egentlig – å ikke skrive? Jeg hopper i det og nevner at jeg var litt nervøs for å spørre henne.

– Det er noe forfattere sjeldent blir spurt om, men jeg tror at å ikke få til å skrive, er ganske vanlig, svarer hun kjapt. – Jeg tror at det som kalles skrivesperre arter seg ulikt for forskjellige folk, man har jo ulike metoder. For min del klarer jeg bare ikke å få noe ferdig. Jeg har skrevet masse, flere hundre sider, men det blir ikke bra.
Dette har Rishøi balet med i fem år, men hvordan klarer hun å gjenkjenne det virkelig gode blant en hel masse av ganske bra?
– Jeg tenker at det er noe jeg vet fordi jeg har skrevet lenge, sier hun. – Det er vanskelig å si akkurat hva som ligger i det, men jeg gjenkjenner det i både andres og egne tekster når jeg leser. Jeg vet hvor godt jeg kan få det, men så kommer jeg ikke dit.

Når tvilen plutselig kommer

Som utenforstående kan det høres frustrerende ut og det er lett å tenke på forventningene som må ligge på henne etter suksessrekka hun har levert så langt. Helt fra debuten La stå i 2007 har formkurven vært stigende. I 2014 kom hennes tredje og hittil siste bok, Vinternoveller. For den mottok Rishøi blant annet Kritikerprisen og Brageprisen. Å ikke la dette påvirke videre arbeid er vanskelig å forestille seg. Allikevel mener hun at hovedproblemet ikke ligger i forventningene der ute, men heller i henne selv.
– Kanskje har jeg blitt mer selvkritisk, tenker hun høyt. – Men det er jo umulig å vurdere. Jeg har opplevd at det har gått bedre og bedre for hver bok, og sånn vil jeg egentlig at det skal fortsette. Jeg husker at mora mi skjønte hvordan jeg strevde med skrivinga, og da sa hun en gang: «Du kan ikke forvente at hver tekst du skriver skal være bedre enn den forrige.» Da skjønte jeg at jeg egentlig forventer det. Det er det jeg har lyst til å få til.

Rishøi har altså et tydelig bilde av hva hun ønsker å få til, og høye krav til en eventuell ny bok. Hva er det som driver henne til å fortsette, til tross for at hun ikke har lykkes de siste fem årene?
– Jeg har nok vært heldig og levd i en slags boble hvor jeg har visst, helt siden jeg var barn, at det er å skrive jeg vil, svarer hun meg når jeg spør hva motivasjonen bak skrivingen er. – Jeg hadde ikke noe alternativ, og jeg tvilte aldri på det. Jeg tenkte: «Det er det jeg kan, det er det jeg vil.» Men så kom tvilen da, når jeg ble førti.
For første gang har hun måttet tenke over hvorfor hun gjør som hun gjør. Det virker skummelt å plutselig kjenne at det vakler.
– Ja, nikker hun bekreftende. – Det føles som om en viktig del av identiteten min ikke lenger er selvsagt. Å skrive har vært knyttet til hvem jeg er. Det har vært rystende, på et vis.

cof

Mellom håndverk og kunst

Noe av det som har blitt utfordret av denne tvilen er forfatterens syn på skriving. Hun understreker at hun er opptatt av håndverket som ligger i forfatteryrket, og at hun ikke har trodd helt på forfattere som snakker om ekthet og inspirasjon. Men, da hun forsøkte å forfølge en idé om å skrive en krimroman satte det oppfatningene hennes i et nytt lys.
– Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en krim, en klassisk krim, som også har bra språk, forklarer hun. – Jeg skrev mye på den, i to år, men da jeg skulle levere… Jeg hadde skikkelig trua, det var kjempegøy og jeg hadde gjort mye research. Men, da jeg skulle gjøre den ferdig, og få det jeg hadde skrevet inn i plottet en krimroman krever, gikk det ikke. Jeg skjønte at det innebar å kutte ut god tekst, og legge til mindre god. Det var første gang jeg innså at jeg hadde et kunstsyn, at det også handler om at teksten må være ekte for meg.

Hun gikk aldri på akkord med dette, la bort hele krimmanuset og begynte å gå i skogen på fulltid. Det kjenner hun gjorde henne godt. Nå har hun tatt opp igjen andre tekster hun håper kan bli noe, men hun vet ikke. Nylig inngikk hun en avtale med redaktøren sin om å levere én scene i uka, som kanskje en gang, langt der fremme, vil bli en bok.

– For et par år siden trodde jeg at jeg aldri skulle få til å skrive noe mer, men nå har jeg mer trua, sier hun. – Nå er jeg sikker igjen, på at det er skrive jeg vil. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til.

Mange vil høre lydbøker rett fra telefonen, eller lese en e-bok på farta. Det har vi gjort litt lettere for deg. Møt Libby, en  tjeneste tilgjengelig for alle med lånekort på Deichman.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Siden Nasjonalbiblioteket og Den Norske Forleggerforening ikke klarer å bli enige om en norsk e-lydboktjeneste for bibliotek, går vi for en amerikansk tjeneste enn så lenge. Mandag 8. april 2019 lanserer vi appen Libby med over tusen engelskpråklige e-lydbøker og e-bøker. Hvis du er registrert låner ved Deichman kan du enkelt låne bøker til telefonen eller nettbrettet ditt i Libby eller direkte i en nettleser. Distributøren Overdrive tilbyr flere millioner titler fra hundrevis av forlag. Det sier seg selv at det ikke har vært helt lett å avgjøre hva vi skal kjøpe, men vi vil kjøpe inn mer etterhvert og gjerne mer av det du ønsker deg!

Hvordan vi har tenkt, og hva du kan forvente å finne

Du vil finne barnebøker, og bøker for ungdom og voksne, skjønnlitteratur, faglitteratur, tegneserier (egner seg best å lese på nettbrett!) og noen språkkurs i Libby. Vi er et av bibliotekene i landet med størst musikksamling, så vi har selvfølgelig også kjøpt inn en del bøker om musikk og musikere. Du vil finne nyheter, klassikere og bestselgere, og du kan både bla og søke i titlene. Hvis du ikke er fornøyd med utvalget, eller ikke finner det du leter etter, kan du foreslå nye titler direkte i appen. Vi setter stor pris på forslag!

Vi lanserer appen med ca. 400 digitale lydbøker og ca. 800 e-bøker. Vi tror kanskje lydbøkene vil bli mest populære, men de er dyrere, så derfor utgjør de foreløpig bare 1/3 av utvalget. Det vil antakeligvis endre seg når vi ser hvordan du bruker Libby.

Hva er forskjellen på Libby og eBokBib?

De som er vant til å bruke eBokBib, vil føle seg hjemme med Libby. Den største forskjellen mellom appene er at eBokBib er norskspråklig og Libby er engelskspråklig. Det finnes også langt flere lydbøker i Libby enn i eBokBib. Libby har dessuten en engelskspråklig ordbok, samt muligheter for å markere tekst, skrive notater og sette bokmerker. Står du fast har appen gode hjelpe- og tilbakemeldingssider. Du kan også spørre her i kommentarfeltet, så svarer vi etter beste evne.

Vi håper du blir like glad i Libby som vi som har testet henne har begynt å bli!

I 2017 satt fantasyelskere over hele verden med nesa vendt ned i en svær, knallblå bok. Da de kikket opp igjen befant de seg i en kollektiv sky av vantro, lovord og entusiasme det var vanskelig å ignorere. Laini Taylor hadde gitt ut Strange the Dreamer.

Tekst og foto: Madeleine Ryan, Deichman Holmlia

En by forsvinner. En by der folk rir på spektralhjorter, og kan lage drops av blodet til elvemonstre som igjen kan brukes som udødelighetseliksir. En by som eksporterer de vakreste smykker, tepper og kunstverk. Gatene er av lasurstein og bygningene toppet med glitrende kupler. En by som har vært naturlig adskilt fra resten av verden og dets nysgjerrige øyne med en vid og ugjennomtrengelig ørken. Alle har hørt om den, men ingen har vært der.

Plutselig en dag forsvinner navnet på byen fra alles hoder og alles lepper. Det eneste de sitter igjen med er en følelse av et forferdelig tap, og et nytt navn som smaker beskt på tungen: Jammer. Ingen flere karavaner kommer derfra med forunderlige varer, og byen forsvinner ut av den kollektive hukommelsen. Bortsett fra hos èn person: Lazlo Ukjent. Lazlo som rømte fra et kloster som liten og endte opp med å bo i et bibliotek i Zosma og blir juniorbibliotekar.

«Biblioteket kjenner seg selv best. (…)Når biblioteket bestemmer seg for å stjele en gutt, lar vi det beholde han.»

I de femten årene som følger forsvinningen, har Lazlo samlet alt han har kommet over av dokumentasjon på at byen eksisterte: sagn, gamle brev, kvitteringer og rykter. Men så skjer det utrolige. Det kommer en enslig karavane med krigere fra byen alle har glemt. De rekrutterer mektige vitenskapsmenn til å reise med dem til Jammer og hjelpe dem med å bringe byen tilbake. Hva trusselen er får de ikke vite, men Lazlo blir en av rekruttene. Spørsmålet er bare hva en dagdrømmende bibliotekar med hodet fullt av eventyr kan gjøre for en by som har tilsynelatende forsvunnet?

I fjor kom den norske oversettelsen i to deler, med tittelen Den ukjente drømmeren. Nå som juni og den norske utgaven av bok to nærmer seg, Marerittenes muse, er det på tide å rasle litt i alle lovordene og finne ut hvorfor denne boken er så høyt elsket.

Utfordrer leserne

Når man leser boken skulle man nesten tro at Laini Taylor har skrevet om en allerede eksisterende mytologi. Universet hun har laget er overdådig, omfattende, og ekstremt velutviklet. Det begynner i det små, men etter hvert som sidene flyr maner hun frem mer og mer fantastiske elementer som vever seg naturlig inn i historien. Til slutt blir du ikke lenger overrasket over at noen har blå hud, kan binde døde menneskers sjeler til seg eller styre andres drømmer.

Disse overnaturlige og fantasifulle byggesteinene kunne gjort det til en bok det hadde vært vanskelig å involvere seg i. Men oppbygging er Taylors store styrke. Hun passer på å legge én og én brostein, slik at leseren klarer å følge med hele veien. Hun vet når hun skal dele informasjon, og når hun skal holde igjen nok slik at leseren tar jerngrep om permene i håp om å få lest fortere. Boken er riktignok definert som young adult, men i likhet med J. K. Rowling snakker ikke Taylor ned til leseren. Hun utfordrer deg, men har også troen på at du klarer å henge med. Kombinert med en spenningskurve som hadde gjort en krimbok stolt har hun derfor bergtatt både ungdom og voksne.

Gjenkjennelsens kraft

Et annet viktig poeng er at alle karakterene befinner seg i utfordringer alle kan kjenne seg igjen i. Til tross for alt det forbausende som skjer i boken er rasisme, fremmedfrykt, tap og kjærlighet temaer som karakterene må forholde seg til. De føles derfor like nyanserte som om de skulle vært plukket ut av virkeligheten og plassert i boken. Karakterene havner i dilemmaer som tvinger dem til å ta beslutninger som, samtidig som de frastøter leseren, gjør at man får empati med dem. Laini Taylor lykkes rett og slett i å få oss lesere til å bry oss om dem alle sammen, og noen av dem blir vi ordentlig glad i. Bokormer over hele verden kan ikke gjøre annet enn å relatere til Lazlo som blir så oppslukt av bøker at han går inn i vegger fordi han alltid leser mens han går.

Språklige gullklumper

Alt dette fortelles med et nærmest poetisk språk. Noen av setningene er så vakre at jeg måtte skrive dem ned og samle på dem som gullkumper, slik Lazlo gjorde med informasjon om Jammer. Første bok er mesterlig oversatt av Line Almhjell, som har klart å beholde Laini Taylors særegenhet og mystikk. Jeg kunne krydret denne anmeldelsen med sitater til den ble helt usmakelig, men det beste jeg kan gjøre er bare å oppfordre deg til å lese Den ukjente drømmeren. Om du elsker fantasy eller ikke, denne boken er en opplevelse av den beste typen. Historien har en skjønnhet blandet med en uhygge du ikke vil gå glipp av. Som Laini Taylor selv skriver i boken:

”(…)Du er en historieforteller. Dikt opp noe vilt og usannsynlig”, tigget hun. ”Noe som er vakkert og fullt av uhyrer.”
”Vakkert og fullt av uhyrer?”
”Det er de beste historiene.”

En greve sitter innelåst på et hotellrom mens den russiske revolusjon raser i gatene utenfor. Vår anmelder har latt seg underholde av En gentleman i Moskva.

Tekst: Astrid Werner / Bokomslag: Forlaget Press

Moskva, juni 1922: Vår hovedperson, grev Rostov, bor på fasjonable Hotel Metropol på fjerde året. Vi befinner oss i revolusjonens femte år og det er ikke helt naturlig at en mann som uten tvil tilhører den forhatte overklassen, har fått leve som om ingenting har skjedd i hans omgivelser. Det har han da heller ikke, skal det vise seg. Greven har, etter å ha oppholdt seg i Paris under revolusjonens utbrudd, valgt å vende tilbake til sitt kjære Russland og Moskva. Det byr på problemer.

Tidlig i teksten blir grev Rostov innkalt til et summarisk rettsmøte. Konklusjonen blir at han får beholde livet, med blir «internert» på Hotel Metropol, med portforbud. Kanskje ikke det verste sted å bli internert, men umiddelbart etter rettsmøte, får han beskjed om å flytte fra suiten i 4.etg til et støvete, forlatt kott på loftet, på skarve 9 kvadratmeter. Et stort fall på stigen, skjønner vi.

Amerikanske Amor Towles (1964) har skrevet En gentleman i Moskva, som nå er ute på norsk i Eve-Marie Lunds oversettelse. Han jobbet i flere år som investor i New York før han i 2012 satset alt på forfatterkarrieren. Dette er hans tredje roman, den andre oversatt til norsk.

Historiskt sus

Amor Towles har gode kunnskaper om fortidens Moskva og ikke minst om forholdene i Russland under og etter revolusjonen. Den historiske rammen for romanen virker troverdig og gir et godt innblikk i hvordan livet kan ha artet seg på denne tiden.

Det som ikke virker like troverdig er premissene for vår helt Alexander Ilijitsj Rostov. I den grad en med hans bakgrunn hadde befunnet seg i Russland på denne tiden, virker det lite sannsynlig at vedkommende hadde kunnet leve (relativt) sorgløse dager på et hotell, mens landet forøvrig var gjenstand for store omveltninger og overklassen led en ublid skjebne.  Godtar man fortellingens premisser på dette området, er det svært underholdende lesning, med mange historiske tilbakeblikk og mye humor.

Språklig blomstring

Språket i romanen fortjener en kommentar. En gentleman i Moskva er en omfangsrik bok, på over 500 sider. Språket er «blomstrende» og med et gammelmodig preg, men det kler hovedpersonen og hans bakgrunn godt. Greven som har en klassisk dannelse, og som finner det like naturlig å snakke fransk som russisk, bruker både ironi og diplomati når han kommuniserer med sine omgivelser. Han reflekterer over livets mysterier og menneskets plass i tid og rom. Lange digresjoner er det også mange av i denne boka, uten at det gjør teksten vesentlig tyngre av den grunn.

«Men da greven åpnet øynene, slapp han nesten skjeen. For ved bordkanten sto den lille jenta med en forkjærlighet for gult – og studerte ham med den uforstilte interessen som var typisk for barn og hunder.  …  «Hvor ble det av dem?» spurte hun, uten nærmere innledning. «Hva behager? Hvor ble det av hvem?» Hun skakket på hodet for å se nærmere på ansiktet hans. «Mustasjene dine, vel.» Greven hadde ikke hatt mye anledning til å være sammen med barn, men var blitt godt nok oppdratt til å vite at et barn ikke bare skulle gå bort til en fremmed uten videre, ikke avbryte ham midt i et måltid, og absolutt ikke stille spørsmål ved hans utseende. Var det å passe sine egne saker ikke lenger noe man lærte på skolen? «Som svaler», svarte greven, «har de reist et annet sted for sommeren.» Så viftet han vekk fra bordet med hånden, både for å etterligne svalenes flukt og for å antyde at et barn kunne gjøre det samme.» (side 52-53)

En gentleman i Moskva er en fortelling som flyter lett avgårde. Samtidig greier Towles å få fram hva isolasjon og adskillelse gjør med mennesker. Kjærlighet og vennskap er viktige ingredienser i denne historien. Ordtaket om at «når en dør lukkes, åpnes et vindu» kommer til anvendelse her. Uventede ting skjer og livet innenfor hotellets vegger blir noe helt annet enn man kunne tro og veldig annerledes enn man kunne forvente. Amor Towles fortelling fra Moskvas nære fortid, er en sjarmerende historie befolket med skikkelser du blir glad i.

Hvordan har teknologien forandret oversetter Bente Klinges oppfatning av oversetterens rolle?  Og hvor langt kan en oversetter flytte et punktum? Det er tid for en oversetterprat.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel /
Illustrasjon: Man, Controller of the Universe av Diego Rivera

I løpet av de siste 25 årene har Bente Klinge oversatt mer enn 60 verk til norsk, i all hovedsak fra engelsk/amerikansk og noe på dansk. Blant «hennes» forfattere finner vi navn som Cecilia Samartin, Elif Shafak og Maggie O’Farrell. Vi har snakket med henne på tvers av Atlanteren, hvor hun er bosatt, om hvordan oversettelse har forandret seg i takt med datamaskinenes inntog og om hvilke bøker som har gjort spesielt inntrykk på den erfarne oversetteren.

Er det noen bøker som har gjort spesielt inntrykk på deg i løpet av de årene du har jobbet som oversetter?

Dette er jo nesten som å spørre hvilket av barna mine er jeg mest glad i? Spøk til side, det er jo litt sånn. Fra manus kommer og du tar den første titten til boka kommer ut, går det mange måneder, noen ganger et helt år eller to, og det er mange runder med teksten. Det er vanskelig å bruke så mye tid og krefter på en tekst uten å utvikle et ganske nært forhold til den. Når det er sagt, må det jo innrømmes at noen bøker er mindre engasjerende å jobbe med og fort glemt.

Og slik det kan forholde seg med barn, er det kanskje også de jobbene som har voldt deg mest hodebry som blir de kjæreste. De bøkene som har bydd på de største utfordringene litterært, er gjerne de som fester seg hos deg og nesten blir en del av deg.

Skal jeg nevne bare én, vil jeg trekke frem Barbara Kingsolvers Lakunen, som var en enorm utfordring å oversette, av mange grunner. Boka er en vev av dagboksnotater, brev, rettsprotokoller, avisreportasjer mm. Den handler om USA og Mexico fra trettitallet til utpå femtitallet, om den kalde krigen og frykten for kommunistene (og mye mer). Vi følger hennes hovedperson som er halvt meksikaner og halvt amerikaner og som havner midt i en del skjebnetunge begivenheter. En stund bor hovedpersonen i Mexico og arbeider for Frida Kahlo og Diego Rivera, og deres vennskap med Leo Trotskij er også en sentral del av handlingen. Men som ung gutt gikk hovedpersonen på skole i Washington D.C., og i den forbindelse beskrives en scene der gutten blir vitne til McArthurs angrep på bonusarmeen (krigsveteraner som slo leir i D.C. og demonstrerte for å få utbetalt sin utlovede krigsbonus), en sterk og rå og voldsom scene som er levende beskrevet.

Under arbeidet med denne boka reiste jeg til Mexico City i noen dager for å gjøre noen feltundersøkelser, og der, i Palacio de Bellas Artes, så jeg Diego Riveras på alle måter monumentale Man, Controller of the Universe, som formidler så mye av den samme tematikken som Kingsolvers bok, og kanskje også er en inspirasjonskilde for den. Bildet (eller forgjengeren til det bildet) er for øvrig også beskrevet i boka. I øverste venstre hjørne av maleriet er det et felt med soldater med bajonetter og gassmasker, som umiddelbart brakte tankene til scenen med bonusarmeen. Det traff meg som et knyttneveslag, så voldsomt at jeg faktisk begynte å gråte. Det var et samspill mellom Kingsolvers tekst, Riveras bilde og det de satte i gang av tanker om den nære historie, om lidelse og makt og overgrep, og jeg tror aldri et kunstverk har virket sterkere på meg noen gang.

Mitt inntrykk er at mange oversettere er veldig interessante og reflekterte lesere, som er nødt til å forholde seg til språk, kultur og kontekst på en helt annen måte enn de aller fleste andre. Hva slags leser er du?

«Mitt navn er Legion, for vi er mange,» for å si det med et bibelsitat. Hva slags leser jeg er, varierer med situasjonen, og med boka selv, selv om ulike lesemåter nok smitter litt over på hverandre. Når jeg leser for fornøyelsens skyld, leser jeg raskere og fokuserer mer på fortellingen, selv om jeg også da er oppmerksom på språk og stil og referanser i teksten – og nyter det når det er godt. De siste årene har jeg lest mye norsk skjønnlitteratur (ikke minst takket være muligheten til å låne e-bøker fra norske biblioteker – gull verdt for en oversetter bosatt i utlandet!), og da er det alltid en nyttefaktor involvert: Jeg merker meg nyord og gode formuleringer, og på mange måter fungerer den lesningen som en minnebok, et dykk ned i et reservoar av ord og uttrykksmåter jeg fort kunne ha glemt hvis jeg ikke stadig oppsøkte dem i litteraturen.

Når du oversetter, tvinges du til å lese veldig mye langsommere og mer oppmerksomt, for da er det selvsagt mer som står på spill. En snublestein som du som lystleser fort kan hoppe over, må snus og vendes på til du er sikker på at du har nok informasjon om den til å gi den et forsvarlig uttrykk også på norsk. Fortsatt har jeg også med meg mye av det jeg leste da jeg studerte litteraturvitenskap på åttitallet, og jeg merker at jeg ofte lar meg begeistre av bøker som er litt særere enn gjennomsnittet, bøker med en spesiell språkbevissthet eller litteraritet, som var moteordet den gangen. Jeg er opptatt av klang, av lydbildet i språket, og av det rytmiske.

Noen forfattere har du oversatt flere bøker av, over mange år, som danske Kirsten Thorup. Den første boka du oversatte var i 1995, mens den femte og foreløpig siste kom ut i fjor. Hvordan har arbeidet med hennes tekster utviklet seg etter hvert som du er blitt en langt mer erfaren oversetter?

Jeg har alltid vært nølende til å påta meg oppdrag fra dansk, for det som ser så lett ut er fullt av feller, og det som er aller vanskeligst, tror jeg, er å finne balansepunktet mellom språkene: Hvor slutter oversettelsen, hvor går den over i redigering? Hvor skal du la det danske få være synlig, og hvor skal det fornorskes? For samtidig som boka skal få et uttrykk som helt klart er norsk, skal man heller ikke skjule hvor den kommer fra.

Les intervjuet med Sara Koch som oversetter fra norsk til dansk

Da jeg oversatte Elskede ukjente i 1995, var jeg mye mer overbevist om min egen dyktighet enn jeg er i dag. Dette er jo et kjent menneskelig trekk, så det er nok ingen overraskelse at det også gjelder oversettere. Jo mer man lærer, jo bedre oversikt får man over alt man ikke vet. Likevel tror jeg, føler jeg, at den første Thorup-boka jeg gjorde, inngår i en tydelig helhet sammen med de etterfølgende, ikke minst den siste. Det har å gjøre med styrken i hennes fortellerstemme, et thorupsk nærvær som er til stede i alt hun skriver. I hvert fall håper jeg at den stemmen fortsatt ligger der i de norske utgavene.

Noe jeg imidlertid kan si med sikkerhet, er at både bransjen og verktøyene på denne tiden er blitt mye mer profesjonalisert, og det har ført til en del forandringer i måten å arbeide på. I 1995 hadde jeg ennå en bærbar PC uten harddisk (tror jeg), så jeg hadde en barbert utgave Word Perfect på samme diskett som den jeg lagret dokumentene på. Internett fantes jo, men det var ikke i allmenn bruk. Når jeg støtte på ting som måtte slås opp og sjekkes, skrev jeg det på en liste som jeg tok med på biblioteket, så var det å slå opp i bøker. Så det var mye som tok veldig mye mer tid enn nå. Og forlagsarbeidet er blitt mye grundigere – jeg tror kanskje rutinene er blitt skjerpet til dels som en følge av den teknologiske utviklingen, til dels fordi det er mange flere velutdannede frilansere som jobber som språkvaskere og korrekturlesere nå. Da e-post ble vanlig, fikk vi også et mye tettere kollegasamarbeid, da vi opprettet fora for å diskutere ting vi var usikre på. Dette og mye mer har bidratt til å høyne nivået på oversettelser generelt, selv om det selvfølgelig fantes drivende dyktige oversettere (og forlagsfolk) også før alle disse forandringene fant sted!

En annen generell utvikling jeg også har observert på denne tiden, er en endring i holdningen til hvor nær originalen en skal ligge. Fortsatt finnes det sprikende oppfatninger og ulik praksis blant oversettere, naturligvis, men jeg tror vi generelt kan si at man tidligere hadde lettere for å snu om på ting og gjøre større inngrep i teksten, mens man nå oftere ligger mye tettere på originalen. Til dels har jeg gått motsatt vei: Da jeg begynte som oversetter var jeg ennå veldig preget av litteraturstudiene mine, bl.a. anså jeg punktumet som hellig. Respekten for originalverket var stor, og iblant kom nok det litt i veien for oversettelsesprosessen. Fortsatt anser jeg punktum som en veldig sterk markør som det skal mye til å flytte på, men ser at iblant er dette det helt riktige å gjøre. For å oppsummere dette altfor lange svaret: Som oversetter har jeg utviklet meg fra å ha stor selvtillit og faste prinsipper til å få en større ydmykhet og en rundere forståelse av hva situasjonen og den enkelte tekst måtte kreve. Forhåpentligvis gjenspeiler det seg positivt i arbeidet jeg gjør.

 Har du en bok du har oversatt og vil anbefale til flere lesere?

Jeg gir jo ikke opp å snakke om Lakunen av Kingsolver. Nå er det ni år siden den kom ut på norsk, og vi venter ennå på den første anmeldelsen… Det er nok ikke mange i Norge som har lest den, og jeg synes det er en sørgelig skjebne for en så god bok.

Men hvis jeg kan breie meg enda litt mer, vil jeg også gjerne slå et slag for Yvonne Adhiambo Owuors Støv, en roman som utkom høsten 2018. Her venter vi også på den første anmeldelsen (og nå ser det dessverre dårlig ut). Det er vanskelig å fatte seg i korthet, for det er så mye å si, men her er et utdrag av en presentasjon jeg skrev for vennene mine på Facebook, som oppsummerer både boka og mye av det vi har snakket om her:

Så kommer den drivende, den sjeldne opplevelsen av en bok som trekker rett inn i sjela og blir værende der. Det kan være et slit, for dette er gjerne bøker av den mer krevende sorten, men det er et deilig slit, en litt småvond nytelse å jobbe med. Det er slike bøker som gjør dem meningsfylte, alle timene foran PC-en i lavmælt dyst med ordmusikk og setningsflyt og språklige irrganger — for å formidle en historie som det er verdt å fortelle. Støv er en poetisk og sterk fortelling fra det nordlige Kenya, et karrig ørkenområde ved Turkana-sjøen, der søskenparet Ajany og Odidi vokser opp. I sprang mellom nåtid og fortid formidles en historie om familiehemmeligheter, søskenkjærlighet, politisk uro og drap. Det handler om sansning og kunst og natur og kampen for å overleve. Det er sterkt og vakkert og kanskje ikke så lite krevende å lese, men det er så verdt det!

Er du på jakt etter noen gode lybokanbefalinger? Her har du noen titler vi har lest og kost oss med den siste tiden.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Deichman bibliotek

Usikker på hvordan skal du få lest alle de bøkene du har lyst til å lese i ferien? Enten om lesingen forstyrres av alle de du er sammen med på hytta eller om solskinnet drar deg ut av sofaen kan det være litt vanskelig. Men, da kan jo lydbøker hjelpe! Vi har samlet et knippe anbefalinger du kan låne i vår nye digitale tjeneste Libby. Alt du trenger er å være registrert låner hos oss, en telefon og appen Libby. Trykk på tittelen i denne saken og du kommer rett til boka på Libbys nettsider. God fornøyelse!

The Wall av Marlen Haushofer

The Wall er en dystopi fra 1963 hvor den navnløse hovedpersonen våkner en morgen og oppdager at hun er stengt inne på et lite naturområde av en enorm vegg av glass. Utenfor er alt dødt. Boka er spennende og gir deg et nytt blikk på naturen og ressursene rundt deg. Du kommer til å ville bruke hele påskeferien på å lære deg hvordan du gjør opp bål, finner rent vann og konserverer mat.

Emmy, Tøyen

Devotion av Patti Smith

De siste dagene her jeg hørt på Patti Smiths Devotion på vei til og fra jobb. I en travle hverdag er det ren luksus å klikke på Libby og la Smiths stemme ta meg med inn i hennes fortelling. I Devotion skriver hun om å skrive og om å reise, før hun leder oss inn i en litt underlig fortelling om en ung skøyteløperske.

At Patti Smith selv leser fortellingen gir en ekstra dimensjon til boka og fortellingen.

Ellen, Hovedbiblioteket

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie

På bilferie hørte jeg Chimamanda Ngozi Adichies Americanah, en fengslende historie om rase, identitet og kjærlighet. Vi møter hovedpersonen Ifemelu på en hårflettesalong i Trenton, der hun tenker tilbake på livet før og etter hun flyttet fra Nigeria til USA for å studere. I USA må Ifemelu for første gang forholde seg til rase, at hun er svart, i et samfunn hvor det hvite er normen. Hennes observasjoner er både tankevekkende og svært interessante.

Jeg vil trekke frem den engelske versjonen av lydboken. Den er lest inn av Adjoa Andoh, som gjør en formidabel innsats for å gi liv til de ulike karakterene i boken. Hun veksler mellom ulike engelske dialekter og sosiolekter av afrikansk engelsk, britisk engelsk og amerikansk engelsk, som legger til enda en dimensjon til historien. En skikkelig god lytteopplevelse!

Silje, Lambertseter

Mouthful of Birds av Samanta Schweblin

Dette argentinske stjerneskuddet av en forfatter er allerede kjent i Norge for boka Feberdrøm. Novellene i Mouthful of Birds ble utgitt på spansk allerede i 2010. Det er noe Kafkask drømmeaktig over stilen, og hun bryter konsekvent med realismen og trekker inn fantastiske elementer, noe jeg vanligvis ikke er så glad i. Men alt her er så gjennomtenkt og slett ikke påfunnaktig, men forankret i virkeligheten. Disse novellene gir meg nye tanker om feminisme, abortspørsmål, menneskeverd og dyrevelferd, men uten at disse temaene blir nevnt eksplisitt. I tillegg tar jeg meg selv i både å gråte og grøsse under lesningen.

Samanta Schweblin er en forfatter med en forbløffende kreativ fantasi, samtidig som hun har evnen til å holde tilbake – til å la leseren tenke og fantasere videre selv. I en samling med tjue fortellinger skal det godt gjøres å holde kvaliteten like høy hele veien, og alle idéene er kanskje ikke like gode her, men like fullt er jeg svært imponert over denne boka.

Thor Arne, Hovedbiblioteket

Circe av Madeleine Miller

Dette er en gjenfortelling av livet til nymfen Circe (Kirke), mest kjent som den farlige trollkvinnen fra Odyssen som forvandlet menn til griser. I Miller sin roman blir vi kjent med kvinnen bak historien. Miller har lappet sammen alt vi vet om Circe fra gresk mytologi og laget et narrativ der vi får innsyn i hennes indre liv og motivasjoner.

Circe er et nyansert portrett av livet til en kvinne som har til stadighet blitt kontrolert av mennene rundt henne. Det er en tankevekkende roman som er godt skrevet og fungerer særdeles godt som lydbok. Innleseren gjør en mesterlig jobb. Jeg anbefaler denne lydboken varmt!

Nora Benedicte, Furuset

Ghost Wall av Sarah Moss

Noen ganger kan det hjelpe å høre at ting kunne vært verre. Så, hvis du synes hyttedagene med familien kan bli litt vel intense anbefaler jeg å høre Sarah Moss’ Ghost Wall. Den er kort nok til at du ikke blir uhøflig asosial, og viser deg hvor galt en familieutflukt kan gå, så blir det riktig så hyggelig å komme tilbake igjen til dine etterpå. Moss tar oss med til Nord-England og en gruppe mennesker som later som de lever i jernalderen. Ungjenta Silvie tilbringer sommerferien der sammen med familien sin som gjør det «bare for gøy», samtidig som det er en gruppe arkeologstudenter der som faktisk skal lære om den tida.

Vi vikles inn i et ubehagelig spill som tilsynelatende handler om å lære om en historisk epoke og sanke spiselige planter, men som viser seg å være mer innviklet enn som så. Illusjonen til særlig Silvies far er uhyggelig sterk. Nå skal jeg ikke si mer.

Nora, Hovedbiblioteket

Er skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen kunstig? Det mener forfatter Johan B. Mjønes, som utforsker noen av menneskets mørkeste sider i sine bøker.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Forfatterportrett: Niklas Lello

En lest erfaring er like virkelig som en annen erfaring, sa forfatter Johan B. Mjønes i et foredrag jeg hørte. Det gjorde meg så nysgjerrig på forfatteren at jeg inviterte ham til en prat om skriving og hvorfor han mener at erfaringene litteraturen byr oss på er like mye verdt som alt annet vi opplever i livet.

– Jeg synes virkelighetslitteratur er et absurd begrep.
Samtalen vår starter her, med utgangspunkt i et sitat jeg har funnet i debutboka hans Terminalhastighet fra ti år tilbake. Det handler om hvordan fiksjonen forskjønner livet og at språket vanligvis formidler en mindre sann utgave.
– Jeg har ikke lest så mye av det selv, virkelighetslitteratur, fortsetter Johan B. Mjønes. – Jeg synes ikke det er så interessant. Det virker som om de er mest opptatt av å bygge en myte om seg selv, og kanskje er det derfor språket blir for fikst. Man vil jo gjerne skrive effektivt og at språket skal stå i forhold til det man forteller om. Det jobbet jeg mye med i Heim, hvor det handler om en karakter som er langt unna meg.

Heim er Mjønes’ siste bok og forteller historien om Jørgen Heim, en gammel mann som ligger på dødsleiet på sykehjemmet og kjemper mot smertene mens minnene fra et langt liv strømmer på. Som forfatteren selv sier, Jørgen har er språk tettere på hans farfars enn hans eget akademiske.
– Jeg måtte være nøye med å justere og slipe bort alle ord og uttrykk jeg har lært ved å studere filosofi og skjønnlitteratur, utdyper han. – Samtidig vil man lage fine bilder, teksten trenger noen brudd, men det handler om å finne et språk som passer innholdet.

Å etterlate rom til leseren

Litteraturen kan lære oss om mennesker på en helt unik måte, mener forfatteren. Den kan hjelpe oss til å forstå hvorfor vi er som vi er, gjør som vi gjør, og hvorfor vi snakker til hverandre på en viss måte eller sårer dem vi er glad i. Men hvor finner Mjønes motivasjonen til å skrive om han mener fiksjonen forskjønner de mindre gode sidene av livet som er nettopp de han ønsker å formidle?
– Litteraturen har både tid og plass, og jeg føler at det er den eneste måten man kan bli kjent med en annen måte å tenke på, sier han.
– En god forfatter skriver åpent, som Jon Fosse som jeg synes er Norges absolutt beste nålevende forfatter, fortsetter han med begeistring i stemmen. – Han skriver så åpent at leseren kan legge nesten hva som helst inn i det, samtidig som han har en helt klar tanke som fører deg fremover til en erkjennelsesmessig åpning til slutt. Det handler om å klare og skrive så åpent at man kan legge sine erfaringer, problemer og bekymringer inn i dialogen hans. Da får leseren selv en faktisk utvikling, gjennom å lese seg gjennom noen andres.

Jeg tror ikke jeg hadde turt å blottlegge meg og mitt liv, eller våget å stole på at jeg har et godt nok språk til å gjøre min patetiske hverdag til litteratur.

Vil oppheve skille mellom litteratur og virkelighet

Nå berører vi kjernen av det jeg ønsker å snakke med Johan B. Mjønes om: Når skillet mellom litteraturen og livet oppheves.
– I det øyeblikket du har lest noe er det virkelig, sier han.
La meg presisere at vi her snakker om erfaringen man som leser sitter igjen  med, og ikke det rent faktiske som har blitt beskrevet i teksten.
– Man kan gjerne kalle det fiksjon, men det er virkelighet, fortsetter Mjønes. – Det er en historie, og for den som hører historien er det like virkelig som hvilken som helst annen fortelling.

Dette er noe av det jeg festet meg ved i foredraget hans. Jeg synes det er litt vanskelig å formulere, men det klinger allikevel kjent i meg når han forsøker å forklare det på nytt når vi nå sitter overfor hverandre. Jeg forsøker å få ham til å konkretisere, og kommer inn på 22. juli, og hvordan en slik virkelig hendelse må være noe annet i litteraturen enn et rent påfunn.
– En hendelse som det har selvsagt satt enorme spor, det kan man ikke sette en fiksjonsfortelling opp mot, svarer han. – Men for de som ikke opplevde det tett på kan det forstås på en annen måte gjennom fiksjonsfortellinger. Jeg leste nylig Jan Kjærstads Berge, som jeg synes er veldig interessant. Du kan ikke la være å tenke på 22. juli når du leser den, men den handler om noe annet. På den måten kan Kjærstads bok være med på å åpne opp forståelsen av traumet for de som ikke ble berørt.

– Om man skal snakke om følelser knyttet til terrorangrepet følte jeg meg litt på utsiden av det som skjedde, om det er lov å si det, deler  forfatteren. – Jeg var til stede i etterkant, men samtidig skjedde det så langt unna. Det var som noe fra en bok eller en film, og det føles rart å si det. Men, det gjorde det spesielt sterkt å lese bøker som Kjærstads eller Åsne Seierstads En av oss. I dem følte jeg at jeg kom tettere på, det økte min forståelse og gråten var mye nærmere enn under selve hendelsene.
Og her er vi ved det Mjønes forsøker å forklare. At de følelsene, og med dem forståelse og innsikt, vi får som lesere er like ekte som om noe i virkeligheten skulle vekket de samme følelsene i oss. Vi går alle med en oppfatning av hvordan verden er, hva som har skjedd og hva som vil skje i den, men alt er egentlig kun en oppfatning av minner og fortolkninger som vi bærer med oss. Og Mjønes’ poeng er at i oss veier følelsene litteraturen har vekket akkurat like mye som følelser vekket av noe utenfor en slik fortelling.

Hvem våger?

Vi vender tilbake til det selvbiografiske sporet og virkelighetslitteraturen, og jeg lurer på hva det er som får ham til å våge og skrive om noe som er både alvorlig, fremmed og viktig. Han har ikke skrevet om 22. juli, men om blant annet mobbing og overgrep mot indianere.
– Jeg tenker at det er de som skriver selvbiografisk som våger å stole på at deres historie er så interessant, eller at språket deres er det, at det må deles med andre, parerer han. – Jeg tror ikke jeg hadde turt å blottlegge meg og mitt liv, eller våget å stole på at jeg har et godt nok språk til å gjøre min patetiske hverdag til litteratur.
Det blir tydelig at han ser det fra helt motsatt side enn jeg gjør, og han tegner opp det han selv gjør nærmest som et billig triks.
– Det er jo feigere å ta noe jeg vet er dramatisk og fullt av kraft, fortsetter han. – Jeg tegner opp en svart fond av død, som en mann som har hoppet i selvmordet, og mot den veggen spiller jeg min historie og ingenting blir patetisk

I nesten samme åndedrag forteller han at det er viktig for ham å fortelle om noe som er nettopp viktig, og at han føler seg forpliktet til å fortelle om noe annet enn sitt eget privilegerte liv.
– Jeg er jo helt uinteressant som litterær person, avslutter han. – De som ikke blir sett, mobbede barn, gamle på sykehjem, alle de unge menneskene som opplever at livet ikke er verdt å leve… det er de perspektivene som må løftes frem.

En 25 år gammel roman av Joyce Carol Oates, Black water eller Svart vann, har for tiden venteliste hos oss. Det er ikke så rart for den har fått mye omtale, er for første gang oversatt til norsk og er en aktuell liten bok.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Svart vann omhandler makt og seksualitet og har blitt aktualisert etter at #Metoo-bevegelsen har satt et effektivt søkelys på dette. Da boken kom ut i 1992 ble den assosiert med en ulykke på Chappaquiddick Island i 1969, der senator Edward Kennedy kjørte utfor en bro og forlot bilen i vannet. Passasjeren hans, en ung kvinne på 28 år, ble etterlatt og døde. Svart vann har et ganske likt hendelsesforløp, og er sett fra den unge kvinnen Kellys synsvinkel. Oates har forøvrig dedisert boken til alle Kellyer. Første kapittel er i sin helhet slik:

“Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. Kommer jeg til å dø? – sånn?” (s. 9)

Ujevn maktblanse

Kelly er ikke i stand til å huske navnet til senatoren der hun sitter fastklemt i bilvraket. At senatoren forblir navnløs gjennom hele romanen, forsterker inntrykket av makten han har i kraft av sin rolle. Maktbalansen er ujevn i utgangspunktet, og understrekes av at det er han som sitter ved rattet. Kelly er frivillig med i bilen, men fanget og maktesløs som passasjer: «Hun var jenta, det var henne, hun var passasjeren, hun var den som satt fanget i bilbeltet […]» (s. 48).

Kelly er ung, intelligent og har en bachelor i amerikansk politikk, men hun er også sårbar og naiv, og har noen vonde erfaringer i bagasjen. Hun vet følgende: “Politikk: forhandle om makt. Erotikk: forhandle om makt.” (s. 55) Senatoren er full. Han sparker seg ut av bilvraket, og Kelly tror lenge at han har dratt for å hente hjelp. Vi får hennes tilbakeblikk på livet generelt, og denne kvelden spesielt. Hun har blitt smigret av senatorens oppmerksomhet. Hun er utvalgt og føler seg beæret, hun vil ikke fornærme ham, hun tilpasser seg hans ønsker. Hun unnskylder ham, men ikke seg selv:

“[…] den velkjente bølgen av angst, skyldfølelse – nå som jeg har vekket ditt begjær, kan jeg ikke avvise deg.”
(s. 112)

Oates skriver fortettet og suggerende. Enkelte setninger blir gjentatt, som “Kommer jeg til å dø? – sånn?” og “Mens det svarte vannet fylte lungene hennes, og hun døde.“ Vi håper at det ikke vil skje, men forstår tidlig at det vil det. Det er gripende, men samtidig er det så mange scener om å gispe etter luft i en bil som langsomt blir fylt av vann at jeg også går litt lei. Romanen bør kanskje leses i ett andpustent strekk og ikke stykkevis og delt, slik jeg har gjort. Den er visstnok mesterlig innlest som lydbok på engelsk av Amanda Plummer. Vi skal forsøke å få tak i denne utgaven gjennom strømmetjenesten Libby, men kan ikke love at vi vil lykkes med det.

Minner oss på å lytte til den andre stemmen

Kan vi lære noe av denne historien, utover det at noen mektige menn ikke forvalter sin makt med hverken hjerte eller forstand? Ja, kanskje at vi ikke skal la oss smigre av makt og posisjon, men lytte til den andre stemmen, den som vi ofte ignorerer mot bedre vitende? Kelly tenker kritisk om senatoren flere ganger, men velger som oftest å unnskylde ham og bortforklare ord og handlinger hun misliker. Rett etter den «velkjente bølgen av angst og skyldfølelse» som er sitert over, tenker hun følgende:

«På nært hold så Kelly at senatoren ikke akkurat var en kjekk og kanskje ikke engang en sunn mann; huden hans var mørk rød, flekket, med små sprengte blodkar på nesa og i kinnene, og de store stirrende øynene med den spesielle blåfargen var rødsprengte. Han svettet og peste nesten som om han hadde løpt og var i dårlig form.»
(s. 112)

Bordet fanger. Kelly er ikke maktesløs i utgangspunktet, men havner til slutt i en posisjon uten valgmuligheter, i en bil, i et belte.

Tone Formo fikk Oversetterprisen i 2013 blant annet for sine gode oversettelser av bøkene til Joyce Carol Oates og Philip Roth. Hun har gjort en flott jobb med denne boken også. Når jeg leser passasjer i den engelske utgaven føles det helt gjenkjennelig og riktig. Jeg unner alle denne lille, store leseopplevelsen, men kan ikke la være å glede meg til den dagen Svart vann vil føles uaktuell og litt rar, – selv om den dagen antakelig aldri kommer.

Her kan du låne alle Joyce Carol Oates’ bøker

Hvordan er det å debutere i tre land samtidig? Hvilke rammer legger en kronisk sykdom for en forfatterspire? Vi har møtt Karen Havelin som nå debuterer med Les pakningsvedlegget nøye.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss
Bokomslag: Dottir Press, Dead Ink Press og Cappelen Damm

Nylig inviterte Karen Havelin til lanseringsfest i Oslo og på fredag drar hun til USA på bokturné. I England har allerede flere rukket å lese boka og anbefale den på Twitter. Hvordan fikk hun det til, på tross av utfordringene underveis? Og hva slags bok er egentlig dette?

I Les pakningsvedlegget nøye møter vi Laura Fjellstad, en nyskilt mor bosatt i New York. Livet hennes preges av sykdom, og vi følger henne på undergrunnen mellom legetimer, sykehusbesøk og fysioterapeuten. Laura har endometriose, en diagnose forfatteren selv også har. Samtidig forteller boka også om kunstløp, skuffelse og forelskelse.

Kroppslig sårbarhet

– Jeg håper at folk får med seg at det er større idéer i boken, forteller Havelin. – Jeg vil jo gjerne snakke om endometriose, men jeg tenker den handler om mer universelle ting også, om kroppslig sårbarhet generelt. Og om hvordan kjærlighet og omsorg utfordres når ens liv avhenger av en annen. Det angår alle mennesker, før eller senere.

Havelin skildrer sårbarheten som noe kroppslig. Boka forteller også om hvordan livet kan oppleves når man går gjennom en livskrise. Hun ønsker at boka skal vise hvordan nære relasjoner utfordres når livet blir annerledes enn man hadde tenkt og håpet på, og ingenting lenger ser kjent ut. Å gjøre det i en roman bød på flere utfordringer.

– Det var vanskelig å skrive en roman om en kronisk sykdom, det stritter litt imot selve konseptet, forklarer hun. – Det er ingen narrativ kurve og man må gjennom det samme mange ganger. Men sånn tenker jeg jo at livet også er.

Allerede fra første side er kroppen til stede, og leseren er med Laura helt opp i gynekologstolen. Hvilken rolle spiller Havelins egen kropp for skrivingen?
– Mitt liv og min skriving er nok annerledes enn andres, som for eksempel kan sitte og skrive i åtte timer om dagen, svarer hun. – Jeg har smerter og går tom for krefter veldig fort. Jeg må disponere dagen og må hele tiden detaljplanlegge, begrense meg og ta pauser. Jeg driver også mye med kjedelig vedlikeholdsarbeid av kroppen, som vanlige folk ikke trenger å gjøre før langt senere i livet. Det tar både tid og krefter og flytter fokuset bort fra skrivingen.

Studier gav rom til skriving

I 2010 flyttet den ferske forfatteren til USA. Hun hadde behov for en stor forandring og fikk plass ved et masterstudie i Fine Arts in fiction writing ved Columbia University. Det ble startskuddet på romanen hun nå sitter med i hendene.
– Det er viktig å lære seg håndverket, svarer hun når jeg spør hva hun lærte under studiet. – Men det viktigste er nok å få anledning til å sette av tid og få annerkjennelse fra folk. For meg er ikke krefter og selvtillit ubegrenset, og da er slike steder veldig viktige.

Under studiet fikk hun både venner, kunnskap og konstruktiv kritikk – samt støtten hun trengte for å skrive en roman. Bokprosjektet begynte på skolen, men fortsatte i flere år i etterkant.
– Jeg har skrevet boken på både norsk og engelsk, sier hun. – Det har vært et gigantisk arbeid.
Hun forsøker å skildre det kaotiske arbeidet med å få to tekster på to språk til å bli like, samtidig som hun sjonglerte tre redaktører – en norsk, en engelsk og en amerikansk.
– De hadde veldig forskjellige meninger om noen ting, ler hun. – Jeg har gjort det ganske vanskelig for meg selv egentlig.

Her kan du låne Les pakningsvedlegget nøye

En ganske sint bok

Karen Havelin på scenen på Deichman Hovedbiblioteket under lanseringen av OWL Anthology, høsten 2015. Foto: Privat.

Den lange, kronglete veien den ferske forfatteren beskriver får meg til å forstå hvor viktig dette prosjektet har vært for henne. I stor grad har hun skrevet på tross av, og hun er takknemlig og stolt over å ha kommet i mål.
– Denne boken har vært utrolig viktig for meg å skrive, fortsetter hun. – Jeg tenker at litteraturen lyser opp den menneskelige erfaringen, noe som gjør det lettere å leve med den. Bare det å lese om noen som har opplevd noe som ligner din egen erfaring kan føles revolusjonerende, motiverende og det kan hjelpe. Jeg har opplevd det selv, mange ganger, med mange bøker, og jeg håper jo at boken min skal gjøre det for noen.

Havelin skriver ut fra sin situasjon i verden, i en kropp plaget av sykdom og et samfunn som, på grunn av det, legger mange rammer for hvordan livet hennes blir. Det har vekket sinne hos henne, noe vi også finner igjen i Les pakningsvedlegget nøye.
– Jeg tenker at boken er ganske sint, sier hun. – Den viser hvordan man må presentere seg selv og ikke kan være så sint som man er, fordi du hele tiden må modifisere inntrykket folk får av deg når du er kronisk syk. Du må være villig og vennlig nok, men om du ikke gråter – hvordan kan de da vite at du virkelig er syk?

Hun hever stemmen, det er tydelig at mye av bokas kraft hentes herfra. Hun fortsetter:
– Det er så utrolig mange historier om kvinner som har forferdelige smerter…

Alle opplever sårbarhet i løpet av livet

Igjen vender vi tilbake til det menneskelige, og hun understreker igjen at det handler om mer enn akkurat denne ene sykdommen. Det handler like mye om hvordan vi, folk flest, forholder oss til andres problemer generelt og særlig hvordan vi reagerer på smerten til dem vi har aller nærmest.
– Det er veldig allmennmenneskelig, konkluderer hun. – Alle har noen de er glad i og alle er sårbare innimellom, kroppslig eller mentalt.

Hele livet har Havelin skrevet og lest, og forfatterdrømmen har vært der. Jeg må spørre om hun kjenner seg som en forfatter nå, idet boka hennes er på vei ut i verden.
– Ja, jeg føler meg faktisk som en forfatter, svarer hun med et smil – Denne uka har det kommet.

—

Karen Havelin er ikke den eneste som har skrevet om endometriose. Den svenske forfatteren Johanna Frid har hatt stor suksess med boka Nora eller Brinn Oslo brinn. Den handler, i likhet med Havelins bok, ikke utelukkende om sykdommen, men også en besettende sjalusi og Instagram.

Noen bøker engasjerer lesere på tvers av alder og tilhørighet. Kanskje det er disse vi bør fokusere på om vi ønsker at unge skal legge ned skjermene og plukke opp en bok?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Michael Angeles
Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag

Unge leser stadig mindre viser tall fra blant annet Norsk mediebarometer og Deichmans egen utlånsstatistikk. Størst er nedgangen hos dem mellom 16 og 25 år. Konkurransen om tiden deres er hard og forbildene ikke alltid like synlige. Det ønsker vi å være med på og endre.

Hiphop-artister, forfattere og slampoeter skal 8. og 9. mai besøke seks bibliotek, sammen med Bokbanen til kronprinsesse Mette-Marit. Temaer som klima og miljø, kropp og kjønn vil bli tatt opp og fokuset rettes mot unge voksne. Her på bloggen og i bibliotekene våre legger vi derfor nå et ekstra fokus på bøker som kan engasjere disse leserne. Med oss på laget har vi fått to folk vi vanligvis forbinder med helt andre ting enn lesing, nemlig musikerne Ella Marie Hætta Isaksen og Philip Emilio.

Tante Ulrikkes vei

– Tante Ulrikkes vei er først og fremst en historie fra det moderne Norge, sier Zeshan Shakar i dette intervjuet med Litteraturbloggen. Hans bok gikk som et jordskjelv gjennom norsk offentlighet høsten 2017, ventelistene vokste seg lange og Shakar mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris. Siden det har alle slags lesere trykket historien om Jamal og Mo til seg. Før sommeren blir fortellingen levendegjort på Rommen Scene, og onsdag 8. mai kommer forfatteren til Deichman Majorstuen med Bokbanen. Har du enda ikke lest Shakars brakdebut? Nå kan du bli litt bedre kjent med den, og kanskje får du også lyst til å bli kjent med de to gutta fra Oslos østkant.

Ella Marie Hætta Isaksen om Tante Ulrikkes vei:

«Å lese bøker fra steder man ikke er kjent med, er som å reise uten å forurense. Jeg elsker å bli kjent med Jamal og Mo, og høre deres ord. Siden de er fra samme område blir de hele tiden dratt under en kam, selv om sannheten er at de er veldig forskjellige. Denne boka er sabla bra skrevet, og samtidig samfunnskritisk! Midt i blinken for meg.»

Jamal og Mo er to norske, muslimske gutter som bor i samme gate. Begge er med på et forskningsprosjekt som skal kartlegge hverdagen til unge i Groruddalen. Med egne ord forteller de om sine liv, i løpet av de fem årene prosjektet pågår. Forskjellen mellom dem er tydelig fra første side, i den forstand at de bruker språket helt ulikt. Mo skriver sine svar på epost, møysommelig og ordentlig, mens Jamal snakker de inn på en diktafon. I boka er den språklige forskjellen synlig, og særlig Jamals muntlige språk gjør boka levende. Her er en liten smak fra det første opptaket han leverer: «Men ok, ja ass, jeg er Jamaal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid.»

Etter hvert som fortellingen driver fremover blir det klart for oss at det er mye mer enn språket som skiller de to. Mo og Jamal har ulike drømmer for livet og går i vidt forskjellige retninger. Samtidig deler de konstant majoritetens dømmende blikk på seg. Romanen gir på den måten en sterk historie om å bli voksen samtidig som det er skarp samtidsanalyse. Og kanskje er det nettopp det, at det er en bok og en forfatter som vil noe, som gjør at den går rett hjem hos så mange.

Millennium-bøkene

Kanskje har du sett filmene allerede, og det er ikke usannsynlig at bøkene finnes i en bokhylle nær deg. Millennium-bøkene av Stieg Larsson har til sammen solgt 75 millioner bøker verden over, i mer enn 50 land. At svensker er gode på krim og spenning vet vi godt, men Larsson gir oss mer enn et godt konstruert mysterium.

Philip Emilio om Menn som hater kvinner:

«Første gangen jeg leste en bok på ordentlig var en sommer da jeg var 17. Jeg leste boken Menn som hater kvinner av Stieg Larsson. For aller første gang opplevde jeg det å virkelig bli oppslukt av en historie og måtte finne ut mer. Den fikk meg til å føle på de mest ekstreme følelsene (både positive og negative) ut ifra hva karakterene gikk igjennom i boken, og var utrolig spennende ikke minst.

Dette ga meg mersmak og overbeviste meg om at det finnes veldig mye bra bøker der ute. Opplevelsen åpnet nye dører i hodet mitt og fikk meg til å utvide horisonten min.»

Stieg Larsson var journalist og redaktør, spesielt opptatt av høyreekstremisme og nazisme. Han romandebut kom først etter hans død i 2004. Da hadde han rukket å fullføre tre av fire bøker i Millennium-serien. Med dem tok han verden med storm, sammen med hovedpersonene Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. Menn som hater kvinner er den første boka i serien, fulgt av Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.

Å lese en bok etter hypen, etter det har blitt gjort flere adaptasjoner til både film og TV og etter at historien har fått nytt liv med en ny forfatter kan kanskje kjennes som å komme for sent til festen. Men husk: en film vil alltid utelate deler av historien og ikke fortelle deg like mye som teksten. Så lenge boka er ny og spennende for deg har det ingenting å si om den ble skrevet for noen år siden og tilsynelatende alle andre allerede har lest den. De vil sikkert bare bli glade for å høre at du endelig har lest den boka de også liker så godt!

– Jeg er sikker på at det finnes en bok for alle, sier kronprinsesse Mette-Marit. Den håper hun flere vil oppdage på Bokbanen, en reise sammen med et knippe forfattere gjennom byen vår.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Christian Lagaard, Det kongelige hoff

Kronprinsesse Mette-Marit snakker varmt og ofte om litteratur, og er en selverklært bokorm. I flere år har kronprinsessen invitert med seg lesere og forfattere på litteraturtog rundt i Norge. I år går turen til vår egen hovedstad, med t-banen og kronprinsen som følge. Du kan også bli med på Bokbanen 8. og 9. mai. Litteraturbloggen har i forkant av turen intervjuet kronprinsessen om hva hun mener er litteraturens kraft og om hvor hun får sine boktips fra.

Her finner du fullt program for Bokbanen.

Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessen reiser med Bokbanen fra Bekkestua i vest til Stovner i øst og skal møte mange forskjellige ungdommer og forfattere. Hvordan kan litteratur være med på å oppheve avstanden mellom folk i byen vår?

– Kultur og litteratur har den spesielle egenskapen at det kan nå ut til alle, uavhengig av bakgrunn og bosted. En hiphop-artist kan slå like godt an i Sandvika som på Stovner, og en forfatter kan tale like godt til eldre på Majorstua som til unge på Tøyen. Jeg er sikker på at det finnes en bok for alle.

Zeshan Shakars fortelling fra Tante Ulrikkes vei på Stovner treffer oss alle fordi det er en historie om det å vokse opp, om å bli forelska, ta en utdannelse – og masse annet som vi alle kan kjenne oss igjen i. Fortellingen er universell. På samme måte som Lars Saabye Christensens fortellinger fra Fagerborg; de handler om ting i alles liv. Slik kan litteratur forene oss i våre felles erfaringer, i følelser de aller fleste har kjent på.

Zeshan Shakar på Deichman Stovner under Groruddalen Litteraturfestival. Foto: Deichman bibliotek.

Litteratur kan handle om det aller nærmeste, som vår egen kropp, eller ta oss ut i verden, helt til univers som ikke finnes. Hva mener kronprinsessen er det viktigste en god leseopplevelse kan gi ungdom i dag?

– Kanskje litteraturen kan gi andre det den gir meg; muligheten til å gå inn i det rommet som fantasien gir oss. Det å lese, de indre bildene det skaper, følelsene det framkaller – har gjort meg til et mer reflektert, kanskje bedre menneske. Historiene er mitt fristed, mitt hjem. Kanskje det er slik for andre også?

Kronprinsessen har ved flere anledninger vist seg som en lidenskapelig leser av poesi. Til Bokbanen har hun invitert flere slampoeter, som gir poesien en helt annen innpakningen enn den vi er vant til. Hva slags forhold har kronprinsessen til slampoesi?

– Jeg liker det veldig godt, og har flere erfaringer med sjangeren fra en scene. Blandingen av tekst og rytme, framført på en litt annen måte enn de mer tradisjonelle diktopplesningene er rett og slett veldig kult. Jeg tenker at det utvider sjangerne litt. Og de to vi er så heldige å ha med oss – Evelyn Rasmussen Osazuwa og Taro Cooper – er virkelig noen av de beste.

Med på Bokbanen har kronprinsessen også med seg Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon. Er det en leseopplevelse kronprinsen og kronprinsessen deler og som betyr ekstra mye for dem?

– Det er vanskelig å peke på én fordi det er så mange! Vi deler ofte leseropplevelser, og leser også for hverandre.

Gjennom flere år med litteraturtog og som en synlig ambassadør for bøker og lesing har kronprinsessen vist seg som en variert og engasjert leser. Hva får kronprinsessen til å lese en bok, og hvor får hun sine boktips fra?

– Ofte er det litt tilfeldig hva jeg leser. Noen ganger leser jeg bøker av de forfatterne jeg har likt tidligere – og ofte leser jeg på anbefaling fra de jeg kjenner. Jeg vil gjerne anbefale alle å bruke bibliotekene våre! Vi er så heldige å ha en helt gratis ressurs for alle, med bibliotekarer som kan så mye om litteratur. Bruk dem!

Det er ikke første gang kronprinsessen besøker Fubiak. Under åpningen i 2016 tok hun et slag biljard med ungdommene. Foto: Frank Michaelsen, Deichman bibliotek.

Her får du et tips om en bok som kan få gutter, og jenter, til å le skikkelig godt, skrevet av forfatteren bak bokfestivalen Gutta som aldri slutta.

Tekst: Tomas Kinck Wold / Toppbilde: Marco Heyda / Foto: Deichman bibliotek

Gjennom et langt forfatterskap har Arne Svingen ønsket å få gutter til å lese. Nå har han invitert skoleklasser til Biblo Tøyen for å møte flere forfattere, men det er kun gutta som får delta. Jentene ligger foran i alle andre fag enn gym, og Svingen synes det er fint å lage et eksklusivt guttearrangement. Med seg har han blant annet fått Ingunn Aamodt, Aleksander Schau, Freddy Dos Santos og Sigbjørn Mostue.
– Leser bare én gutt en hel bok etter denne festivalen er ambisjonen nådd. Men planen er jo at det skal bli mange guttelesere. Helst veldig mange, sier Svingen til Bok365 om forventningene til festivalen.

Våre barne- og ungdomsformidlere brenner også for å få gutta til å lese, og en av dem er Tomas som jobber på Deichman Hovedbiblioteket. Her er hans anbefaling av Arne Svingens bok Litt av en plan!:

Du griper tak i Litt av en plan! for første gang. Du er på jakt etter en morsom bok som kan fenge 10-12 år gamle gutter. Mot deg griner et gusjegrønt bokcover og tittelen er skrevet i ulekker statistikkinspirert wordart. Du tenker: Å nei, Arne Svingen skriver kjedelige greier når han ikke forfatter grøsserbøker som nesten er for skumle selv for en voksen leser.

Men vent! Man trenger ikke jobbe på SSB eller Deichman for å elske dette her altså. La oss begynne med begynnelsen:

Løgner som blir villere og villere

Pappaen til Håkon er egentlig en ganske grei fyr. Særlig med tanke på at mammaen hans bare er borte og at mormoren er en drage av en kjerring. Men så er det det at pappaen til Håkon er hekta på damer. Alt som ligger igjen etter ham når boken starter er denne lappen:

Uten voksne rundt seg blir Håkon, en fantasifull gutt i tiårsalderen, stående igjen med få muligheter til å ta vare på lillesøsteren Ida og seg selv. Hvordan skal han skjerme dem fra strømregninger og rektor. Fra gamle ekser av faren, naboer og dragen. Det siste han og Ida vil er at mormor skal overta ansvaret for dem.

Men en styrke har Håkon. Han kan fortelle historier, løgner bare renner ut av ham. Ganske corny løgner, som når han prøver å overbevise resepsjonisten i Skandia Energi om at han er myndig: «- Ha, skolegutt? Jeg jobber i… veivesenet. Dessuten får jeg sprøytet inn masse guffe i leppene og kinnene så jeg ser ut som en guttunge.»

Når rektor aner ugler i mosen og vil ha et møte med faren om hvorfor lekser og oppførsel ikke akkurat oppfyller skolekravene har Håkon allerede løgnen klar:

«- Han har begynt å lekke ganske mye, sa jeg og pekte forsiktig ned mot buksa. Det er antagelig noe med lukkemuskelen. Og så lukter det så vondt.
– Stopp, stopp. Jeg vil ikke høre mer. Han må da få gjort noe med det der.»

Men Håkon gjør ikke løgnene små, tvert imot så gjør han dem villere og villere:

«-Han er litt som en hund, han setter fra seg lukt på alt mulig rart. Nå har han begynt å gå med badebukse istedenfor underbukse.
– Nei, det holder nå, Håkon!
– Sofaen vår går ikke an å sitte i lenger.
– Ja, ja, vi kan ta det møtet over telefonen», sa rektor.»

Håkon betaler en alkoholiker fra kebabsjappa nede på hjørnet for å være liksompappaen hans i telefonmøtet med rektor. Det viser seg at denne alkoholikeren har en høne å plukke med både rektor og hele skolevesenet. Etter rektors sammenbrudd i møte med den arge fake faren til Håkon, oppstår søt musikk mellom liksompappaen og rektor. Men for Håkon vokser løgnene seg uoverskuelig store og etterhvert får fortellingene han finner på større kraft enn han klarer å rå over.

Medforfattere av eget liv

Tragedien Svingen skriver om er lett gjenkjennelig. Barnslige voksne og pappaer som ikke mestrer ansvaret for barna og livet. Gutter som må vokse opp for fort og selv bli ansvarspersoner uten forbilde. Men, gjennom fortellingene Håkon lager blir livet hans til en bølge han etterhvert lærer seg å surfe på. Litt av en plan! viser på den måten hvor viktig fortellinger og litteratur er for oss alle, også gutter. De gjør oss til medforfattere av eget liv.

Barn og voksne vil le godt av denne boken, og kanskje bli litt oppgitt av voksne som er mer som barn enn de liker å innrømme. Men om du som forelder, lærer eller bibliotekar leser denne høyt for noen vil du også oppdage at den treffer deg midt i magen. Kanskje står du selv i utfordringer med barn på skolen, i en jobb som krever litt vel mye av deg eller muligens har slektninger som er drager. For vi kan alle bli flinkere på å skape de gode fortellingene om våre nærmeste. Kanskje bør vi se litt nærmere på hvordan Håkon møter utfordringene sine med kjærlighet, varme og masse gal kreativitet. Dette er definitivt en (høyt-)lesningsopplevelse som du ikke vil glemme.

Til slutt, etter å ha tørket latter og tårer bort, vil du kanskje selv sette deg ned for å lage et kakediagram slik som Håkon gjør. Mitt ble ca sånn:

Litt av en plan! er

20 % dumme voksne

15 % rare barn

15 % morsomme hendelser

50 % litteratur er nøkkelen til å forstå livet ditt

Når du føler deg som en gammel dame, og omgivelsene dine synes du oppfører deg som en, er det et stort skritt å melde seg på et skateboardkurs. Men hva gjør man ikke når et par knall grønne øyne plutselig dukker opp i livet ditt og du blir skikkelig forelsket.

Tekst og foto: Siri Larsen

Elin Hanssons debutroman Blyanthjerte er en varm og humoristisk fortelling om 12 år gamle Liv som elsker å spille yatzy, spise fyrstekake og være sammen med farmor. De to hadde planene klare for sommerferien, øyhopping langs Helgelandskysten og å besøke Livs bestevenninne som har flyttet til Bodø. Så dør farmor, helt plutselig, og sommerferien blir ikke som Liv hadde tenkt seg. Nå sitter hun alene hjemme, tegner og spiller yatzy med seg selv, og ber til det mest gudommelige de har i leiligheten, rosetten i taket, om at noe spennende skal skje.

Frans

Og det gjør det. Frans, med verdens grønneste øyne, dukker plutselig opp i livet hennes. Han er sønnen til en kollega av moren, og Liv blir tvunget til å tilbringe en hel ettermiddag med ham på restaurant. I utgangspunktet er Liv skeptisk. Gutter er fryktelig teite, og helt umulige å snakke med. Hun tviler på at denne Frans er interessert i yatzy eller å høre om farmoren hennes, og tar med tegnesaker, i tilfelle. Men Frans er hyggelig, veldig pen, og han kjører rullebrett! «Rullebrett, sier han og ler. – Det er bare gamle damer som sier rullebrett», Liv rødmer, men heldigvis er ikke Frans som Ulrik, som alltid sier noe ekkelt og ler av henne. Frans synes hun er morsom, på en fin måte, og før Liv har fått tenkt seg om, har hun meldt seg på et skatekurs for å få møte ham igjen. Skrekk og gru.

Total makeover

Fra fyrstekake til skating kan virke noe voldsomt, men det gir et fint bilde på hvor grenseoverskridende det kan oppleves å ta nye og annerledes valg i livet. Liv kaster seg ut i det utrygge, bokstavelig og mentalt, for både skating og forelskelse er nytt og føles like skummelt.

Forelskelsen gjør henne også usikker på om hun er pen og kul nok, og det hjelper ikke på selvtilliten at Frans er veldig populær hos jenter hun anser som mye mer spennende og attraktive enn henne selv. For å rette på dette planlegger hun en total makeover, i håp om at en ny stil vil gjøre henne mer interessant. Liv kjøper nye klær for å bli en kulere utgave av seg selv. Som leser kjenner jeg hvor pinlig det kommer til å bli, når hun dukker opp på skatekurset i sin nye kul-skatejente-look. Og det går som jeg ante, forandringen blir totalt mislykket. Kjipe Ulrik fra b-klassen minner henne umiddelbart på hvem hun egentlig er, og slenger en drepende kommentar etter henne: «Fra gammel dame til gammel hore». Selv moren skjønner ikke alvoret i den nye stilen, og spør om hun skal på karneval. Og kanskje er det den gamle Liv som er den aller beste, og den hun skal satse på. For Liv minner mye om sitt favoritteiketre, det som hun liker å tegne:

«Treet jeg har sett meg ut, vokser i en sidegate ved skolen. Det er ikke like fint som alle de store eikene på gravlunden. Men det har personlighet»

Og det er akkurat personligheten som blir viktig for Liv i kampen om å vinne Frans.

De gamle og kloke

Personlighet har også den avdøde farmoren, og alle farmors venninner Liv fortsatt møter jevnlig på Tøyenbadet. Noe jeg liker spesielt godt er hvilken betydning de gamle damene har i livet til Liv. Farmor fungerer som en mentor i hodet hennes, som en motstemme til hennes egne nedbrytende tanker, og dytter henne i riktig retning når ting låser seg. «Farmor var sånn som forstod ting», og «hun var modig», tenker Liv, og savner henne veldig. Heldigvis har hun fortsatt de gamle venninnene hennes, og når livet blir vanskelig besøker hun dem i badstuen. De gir Liv råd om hvordan hun kan møte livets utfordringer gjennom erfaringer og betraktninger fra sin egen ungdom, og de er med på å ufarliggjøre mye av det Liv bekymrer seg for. Vennskapet mellom to generasjoner, og hvordan begge kan tilføre hverandre noe som er positivt, synes jeg er et hyggelig og viktig innslag i boken.

Godt språk og fine skildringer

Historien er ikke veldig original, med et ganske typisk persongalleri og gjenkjennelige ingredienser som ungdommelig erkjennelse av egen identitet, den store forelskelsen, ensomhet, sjalusi og rivalisering, og bruker en klassisk dramaturgi. Men, manglende originalitet redder forfatteren inn ved å ha et godt språk og en bruk av doble betydninger, metaforer og sammenligninger som er tilpasset leserne og deres referansegrunnlag. Det er lett å forestille seg det når Liv opplever noe «Like lang som en gymtime» eller følelsen av hjertet som slår «som en flodhest som hopper på trampoline». Derfor skiller den seg litt ut, og Blyanthjerte er blitt en fin historie, med gode skildringer som passer perfekt for målgruppa.

Spesielt godt liker jeg hvordan Liv ser for seg hvor og hvordan idiotene havnet på jorda, og hvorfor akkurat Ulrik havnet i nabolaget hennes.

«Jeg vedder på at Gud våknet en morgen og så ned på jordkloden. «Hmmm», tenkte han. «Det er for stille og rolig der. La oss skape litt mer liv og røre», og så plukket han ned en krydderboks fra hylla som det stod IDIOTER på, men hans smilte olmt. «Dette skal bli interessant.» Så strødde han idiotene utover jordkloden. En hel haug havnet i USA, og resten drysset han over alle de andre kontinentene.
Og akkurat til Gamlebyen dalte Ulrik Jansen og gjengen hans ned.
PERFEKT!»

Camp Deichman er et bibliotek du kan stikke innom på veien, fra det ene til det andre. Inspirert av det gir vi deg et knippe gode boktips som passer perfekt om du ikke har tid til mursteinsbøker.

Foto: Nora Nordskar Hoel / Bokomslag: Gyldendal forlag, Blokk forlag.

I dag åpner Camp Deichman. Dette er vårt sommerbibliotek midt i Oslo sentrum hvor du kan stikke innom for å få med deg en bok, en opplevelse eller et lånekort. Camp Deichman slår midlertidig leir på Stortorvet fra 21. mai. Syv dager i uka har vi åpent, hele sommeren gjennom. Har du lyst til å se hvilke arrangementer du kan bli med på, eller detaljer om åpningstidene våre? Her finner du alt du behøver, med et program som oppdateres fortløpende.

Men, nå over til det dere har kommet hit for. Dette er rett og slett god litteratur for deg som er på farta!

Huset på prærien av Tora Seljebø

Det er noe potent og sorgfullt som driver denne perlen av en bok fremover. Jeg mistenker at grunnen til at flere ikke har lest den er fordi den er skrevet på nynorsk. Seljebø skriver mykt og hardt, varmt og isende på samme tid. Hun skriver om det som koker på innsiden, om alt det som ikke kan plasseres noe annet sted enn midt inne i raseriet og dypt nede i lengselen. Dette er en av de beste utgivelsene i 2018.

Victoria, Deichman Bøler

Maria og José av Erlend Loe og Kim Hiorthøy (illustratør)

Denne kortromanen er en litt skrudd kjærlighetshistorie, med illustrasjoner som appellerer til nostalgien. Maria føler seg uforklarlig harmonisk og lykkelig. Det hun ikke vet er at det er fordi det bor en liten mann i øret hennes, som elsker henne over alt i verden og jobber ustanselig for at hun skal ha det bra. Om kvelden spiller han cello i øret til Maria sovner. Billedboka for voksne kom ut to år før Erlend Loe slo gjennom med Naiv. Super, og har noe av den samme melankolske stemningen i seg

Ingrid, Deichman Holmlia

Postkontoret av Charles Bukowski, oversatt av Olav Bakken Jensen

En udetonert granat på 166 sider. Vi møter den tørste Henry Chinanski som er ansatt i det amerikanske postvesenet. Herlige beskrivelser fra skyggesiden krydra med fyll, travløp og dameerobringer. Hysterisk, grotesk og lettlest. Nytes best en regnværsdag med pizza og øl på Poskontoret, Tøyen.

Henrik, Deichman Hovedbiblioteket

 Sjakknovelle av Stefan Zweig

Denne kortromanen fra 1941 av østerrikske Stefan Zweig er et av verkene jeg oftest anbefaler. Passasjerer på et luksusskip fra New York til Buenos Aires finner ut at verdensmesteren i sjakk, en arrogant og mystisk mann, er på samme skip. Flyktningen dr. B har lært seg spillets kunst på spesielt vis, og utfordrer verdensmesteren med hele skipet som publikum. En unik fortelling om menneskets natur og psyke på få sider. Vanskelig å legge fra seg og umulig å glemme!

Pernille, Deichman Stovner

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Mathea Martinsen nærmer seg slutten og er redd for å dø før noen merker at hun har levd. Hun bor i en blokkleilighet på Haugerud og tør nesten ikke å snakke med noen andre enn mannen sin Epsilon. I sin bestrebelse etter å være noen, våger hun seg så smått ut blant menneskene. Den prisbelønte debutromanen til Kjersti Annesdatter Skomsvold er en både lattervekkende og rørende trist historie om ensomhet og døden. Den er dypt menneskelig og får deg kanskje til å se med nytt blikk på naboene dine.

Eldrid, Deichman Hovedbiblioteket

Kan noen være så snill å ligge med meg av Gina Wynbrandt

For det første er dette den beste tittelen jeg har hørt på evinnelig mange år. Tegneserien fra Blokk Forlag er en formidabel liten gullklump satt sammen av fire små fortellinger. Fortellingene tar utgangspunkt i det vi må anta er Gina Wynbrandts selv, og hennes liv som ung kvinne. Gjennomvåt av internettets forgjengelighet og Wynbrandts ironiske og hjertelige tilnærming til tilværelsen, er denne utgivelsen så vannvittig bra. Kan noen være så snill å ligge med meg? er rett og slett en bok man ikke visste at man hadde gått hele livet og lengtet etter.

Victoria, Deichman Bøler

Dette snakker man bare med kaniner om av Anna Høglund, oversatt av Gunstein Bakke

Dette er en billedbok som kan treffe spesielt ungdom, eller unge voksne, sterkt. Ved første øyekast er det en enkel, poetisk og vakkert illustrert fortelling om å føle seg annerledes, og å føle at man opplever ting mye sterkere enn alle andre. Hovedpersonen er tegnet med kaninører, og skiller seg slik ut fra andre mennesker. Boka kan også leses som en kommentar til vår tid, med interessante betraktninger fra bestefaren, som også har kaninører, som setter hovedpersonens angst inn i en større sammenheng.

Ingrid, Deichman Holmlia

Melk og honning av Rupi Kaur, oversatt av Ina Steinman

Dette er en av de aller fineste diktsamlingene jeg vet om! Jeg kan lese de små diktene igjen og igjen og likevel oppdage en ny følelse, en ny nyanse hver gang. Rupi Kaurs poesi er sår, men samtidig full av varme. Kraftfull, men likevel ydmyk. Kaur skriver om stor kjærlighet og dyp smerte og om det å være kvinne på tvers av kulturer på en så personlig og ekte måte at jeg flere ganger har tatt til tårene. Vakkert, ai så vakkert! Diktene er ledsaget av forfatterens enkle strektegninger. Med andre ord: Denne boken er en skatt.

Rebecca, Deichman Hovedbiblioteket

Over 100 år vil like mange forfattere bidra med tekster til Future Library, et kunstprosjekt som vokser i Nordmarka. Årets forfatter er sør-koreanske Han Kang.

Tekst: Jarne Byhre / Bokomslag: Pax forlag
Foto: Han Kang: Park Jaehong, Framtidsskogen: Kristin von Hirsch

Vi er veldig glade for å dele denne teksten om Han Kang og de litterære tradisjonene i hennes hjemland, Sør-Korea, med dere. Den er skrevet av den norske oversetteren av hennes bok, Hvit, Jarne Byhre. Han Kang gjester denne uka Deichman Hovedbiblioteket, Future Library i Nordmarka og Litteraturfestivalen på Lillehammer. Du kan møte henne hos oss lørdag 25. mai i samtale med Rosie Goldsmith. Her får du all info om arrangementet.

Litterære tradisjoner

Koreansk litteratur preges av høyt utdannete mennesker som alle har vunnet konkurranser og publisert verker i ulike magasiner før de får publisert bøker gjennom større forlag. Dette er i tråd med den koreanske litteraturhistorien der forfattere i stor grad har vært høyt utdannet med god kjennskap til store litterære verk. Vi ser ofte at koreanske forfattere fletter inn sin litterære kunnskap i sine verk. Dette gjelder også moderne forfattere, men kanskje tydeligst i Kim Manjungs Skydrømmen fra 1600-tallet der det hele tiden henvises til klassiske kinesiske verk og kinesisk historie.

Litteratur har en sentral plass i Korea og koreansk historie. Tradisjonelt ble litteraturen skrevet på kinesisk, mens nyere verk er skrevet på Koreas eget alfabet – Hangul. Korea har en stor andel bokelskere og mange bibliotek. Det er over 30 bibliotek i Seoul i tillegg til universitetsbibliotekene. Det er ofte mindre bokhandlere i T-banen som selger de mest populære bøkene. Det er ikke uvanlig å se mennesker sitte å lese bøker i bokhandelen. Bøker er relativt billig og lett tilgjengelig. Det er mye som blir oversatt og alle kjente verk finnes i flere utgaver.

Det personliges fremvekst

Den moderne koreanske litteraturen har gjennomgått store forandringer og i stor grad vært påvirket av vesten. I de senere årene har det vært viktig for Korea å etablere et eget uttrykk, så forandringer skjer fortsatt. På mange måter startet den moderne perioden med Kim Tong In og Kim Hyok som ga ut et litteraturmagasin. Det var under deres tid at forfattere som Kang Kyeong Ae, Choi Man Shik og Yi Sang (som har gitt navnet til Koreas største litteraturpris og som kanskje fortsatt er den mest spennende koreanske forfatteren når det kommer til stil og metode) eksperimenterte med stil og form.

«Jeg vil påstå at de norske oversettelsene er mer tro mot originalen enn de andre.»

Den koreanske litteraturen har alltid vært preget av den politiske spenningen i landet. I overgangen til den moderne tidsalder skrev man mye om utfordringene med den japanske okkupasjonen og Koreakrigen. Veldig mange verk fra 80-tallet og frem til i dag er preget av store konflikter som Gwangju-massakren, nord/sør relasjonen, tiden under Park Chung Hee til nåtidens utfordringer om å finne seg selv og sin plass i det koreanske samfunnet og resten av verden. Flere og flere koreanere reiser utenlands og får andre perspektiver på livet. Fokus på personlige utfordringer og seg selv som person samt utfordringer det får i et samfunn der det er et stort press på å være lik alle andre synes å bli mer og mer fremtredende. Han Kang er en typisk representant for den personlige reisen der vi ser verden gjennom en «jeg-person» i stedet for en 3. person. Vi ser også flere og flere kvinnelige forfattere ta opp utfordringer ved det å være kvinne og ting som angår kvinner.

Vi ser at flere og flere koreanske forfattere er mer direkte i sitt budskap og noen kan være på grensen til vulgære uttrykk, men det er fortsatt få som våger seg over den grensen. Beskrivelse av følelser og tanker snarere enn handlingen i seg selv blir gradvis sterkere, noe som gir bøkene mer spenning.

Kort om Han Kang

Han Kang ble født inn i en litterær familie der faren, Han Seung-won, og broren ,Han Dong Rim, også er forfattere. Hun ble født i byen Gwangju i Sør-Korea i 1970, og flyttet til Seoul da hun var ti år. Hun studerte koreansk litteratur ved Yonsei Universitet og har undervist i skrivekunst ved Seoul Institute of the Arts. Karrieren begynte da hun fikk publisert fem dikt i vinterutgaven av bladet Litteratur og samfunn i 1993.

Siden har hun utgitt en rekke bøker — romaner, noveller, essays og poesi. Han Kang har vunnet flere litterære priser i hjemlandet og internasjonalt. I 2005 mottok hun Koreas største litteraturpris Yi-Sang litteraturpris for novellen Den mongolske flekken og i 2016 ble hun, sammen med oversetteren Deborah Smith, tildelt den Internasjonale Man Booker-prisen for romanen Vegetarianeren. Hun ble også nominert til samme pris for boken Hvit i 2018. Han Kang har publisert tre bøker i Norge, Levende og døde, Vegetarianeren (begge oversatt av Vivian Evelina Øverås) og Hvit.

Inn på det internasjonale arenaen

Korea har i dag flere forfattere som gjør det stort på den nasjonale og internasjonale arenaen. Han Kang har på mange måter overtatt som den store kvinnelige forfatteren etter Shin Kyung Sook. Han Kangs verk, så langt jeg vet, er mye per personlig, fylt av bilder, refleksjoner, tanker og følelser, men vi kjenner fortsatt igjen trekkene av den koreanske litteraturen. Jeg oppfatter fortellerstilen som veldig sterk og man blir lett dratt inn i fortelleren i stedet for å se det utenfra.

Siden koreansk er et språk som kun snakkes av koreanere er ikke litteraturen like lett tilgjengelig utenfor landets grenser. Det kreves at noen oversetter et verk til f.eks. engelsk og at flere leser dette for at forfatterne skal bli kjent utenfor landets grenser. Det tar derfor tid. Når noe blir oversatt er det sjelden en enkelt novelle, men enten en samling eller en større roman. Samtidig handler det om et tema som et forlag tør satse på og som de ser har relevans for lesere i eget land.

Vegetarianeren er en spennende bok om forandring der man i begynnelsen er usikker på om hun virkelig er syk eller bare har bestemt seg for noe som er annerledes. Å gå inn i hodet på noen som tenker annerledes enn «normalt» er et interessant tema på flere plan. Boken er også skrevet på en slik måte at den kan være lett å overtolke, noe som appellerer til litteraturelskere.

Hvordan oversette koreansk litteratur

Den største utfordringen er det koreanske språket. Grammatikken gjør det lett å skrive lange setninger uten å miste tråden. Det er vanlig med setninger som strekker seg over 6-8 linjer, og noen ganger til og med 10-15 linjer før det kommer et punktum. På koreansk holder man tråden fint, men på norsk vil man miste den. Den største utfordringen er å dele opp setningen på en måte som gjør at det flyter, men samtidig være tro mot originalen. Som oversetter liker jeg å gjøre en første oversettelse der jeg ikke tar meg friheter, men legger meg så tett opp til originalen som mulig. Jeg prøver å finne ord og uttrykk som tilsvarer det som blir brukt, så blir det en diskusjon med forlaget og språkvasker om hva vi lander på.

Det er også en utfordring at koreansk har et veldig stort ordforråd og det er vanskelig å gjengi uttrykkene uten å lage lange forklaringer som bryter med flyten og oppbygningen av f.eks. spenning. Jeg har nå oversatt over 15 bøker fra koreansk til norsk og sammenlignet dem med oversettelser til engelsk og fransk. Jeg vil påstå at de norske oversettelsene er mer tro mot originalen enn de andre. For eksempel er det vanlig å oversette hanu-nim med Gud, men i Korea skiller man mellom Hana-nim og Hanu-nim. Den kristne Gud og en gud. Mens i oversettelsene er det vanlig å oversette det til den kristne Gud, noe som automatisk begrenser vår forståelse.

For meg er det et stort ansvar da jeg lett kan legge min forståelse i oversettelsen. Alt i alt er direkte oversettelse fra koreansk et spørsmål om kompromiss der målet er at selve budskapet kommer frem på den måten forfatteren presenterer det uten at jeg som oversetter (for)tolker innholdet.

Hva skjer når en bok får deg til å ta fjorten dager fri fra familien for å vandre i Sør-Frankrike? For Alexander Leborg ble det starten på et forfattervirke.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Toppbilde: Alexander Leborg

Å gå i fotsporene til en av verdens mest kjente forfattere, mannen bak Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde, gjorde at den mangeårige oversetteren Alexander Leborg gikk fra å være en som forvalter andres ord til å skrive sine egne. Og når jeg sier gå mener jeg det, en elleve dager lang fottur fra Le Monastier-sur-Gazeille til Saint-Jean-du-Gard i Syd-Frankrike. Boka som satt det hele i gang er På vandring med et esel i Cevennene, skrevet av Robert Louis Stevenson og utgitt i 1879.
– Det er lenge siden jeg leste boka for første gang, ti-femten år siden, forteller Alexander Leborg. – Den var både morsom og rørende. Og den slapp aldri taket i meg.
Siden den gang har han lest, tenkt på, snakket om og altså gått i fotsporene av Stevensons reiseskildring. I 2018 kom den for første gang på norsk, i Leborgs oversettelse, og nå er hans egen bok, På vandring uten esel i Cevennene, også ute.

Skrevet under åpen himmel

Jeg har invitert den ferske forfatteren til biblioteket for å høre hva det er ved den snart 150 år gamle teksten som inspirerte ham til å skrive sin første bok.
– Stevensons bok er veldig personlig, nærmest selvutleverende. Skildringene av alle vanskelighetene han møter og hans manglende evner til å løse dem tegner et bilde av en ganske udugelig ekspedisjonsleder og eseldriver. Samtidig merker man en voksende fascinasjon for og kjærlighet til naturopplevelsen. Teksten er breddfull av gullkorn, og da jeg etter hvert forsto at nesten hele boka faktisk er skrevet underveis vokste min beundring for Stevenson ytterligere. En av de vakreste formuleringene jeg noen gang har lest om det å vandre skrev han så å si samtidig som klærne hans tørket etter en katastrofal overnatting ute i skogen i striregn.

Leborg har dykket ned i Stevensons forfatterskap og liv, og har blitt overrasket over hvor mye spennende han har funnet. Han forteller om en belest ung mann med dårlig helse og en intens kjærlighetshistorie. Men hva er det mest interessante, synes han?
– I oppveksten hadde han en barnepike som var fundamentalistisk protestant. Hun sang godnattsanger og leste høyt for ham, og hun skremte vannet av ham med sine spådommer om at foreldrene hans ville komme til helvete fordi de spilte kort. Som voksen fortalte han om marerittene hun påførte ham, og det er lett å tenke seg at hun bidro til å forme ham til en så god forfatter av spenningsromaner og grøssernoveller. Men aller mest fascinerende med Stevenson er kanskje den sterke viljen han må ha hatt, som fikk ham til å bryte med foreldrenes forventninger og bli forfatter, og til å reise rundt halve kloden på jakt etter kjærligheten, på tross av dårlig helse, og til slutt bosette seg på Samoa i Stillehavet der han forble aktiv helt til han døde, bare 44 år gammel.

Å se sitt eget navn på bokryggen

Etter å ha båret Stevensons tekst med seg i flere år bestemte Leborg seg for at også han ville gå den samme turen.
– Boka vekket en lyst i meg til å utforske dette landskapet selv, sier han.
Så, sensommeren 2017 lå alt til rette for tur – familiefaren hadde fått to uker fri hjemmefra og et oversetterstipend som gjorde det økonomisk litt enklere – og han reiste til Frankrike for å gå ruta som den kjente forfatteren gikk og føre dagbok underveis.
– Da jeg fikk overtalt et forlag til å la meg oversette Stevensons bok bestemte jeg meg tidlig for å gjøre noe mer ut av det, være en ambassadør, skrive en artikkel eller to, og fortelle om Cevennene og Stevenson i ulike fora. Det var først etter å ha vandret noen dager at jeg kom på ideen om å skrive en hel bok.

Det kom ikke helt ut av det blå for, i tillegg til å alltid skrive dagbok fra lengre turer, har det lenge ligget en liten bokdrøm og murret i ham.
– Jeg liker å skrive og har lenge hatt lyst til å kunne bruke mer tid på det, tenkt at jeg ville bli stolt hvis jeg en dag fikk se en bok med navnet mitt på ryggen. Men jeg har aldri hatt tid og ro til å finne ut nøyaktig hva jeg skulle skrive om. Grunnen til at det faktisk ble en hel bok denne gangen, tror jeg handler om at det var et tydelig definert og konkret prosjekt. Jeg visste hvor fortellingen begynte og sluttet.

Entusiasme som smitter

Ideen kom altså underveis, mens han gikk timevis i stillhet og betraktet det samme landskapet som den tuberkuløse Stevenson en gang også så.
– Å gå i noen dager, helt alene, var en helt spesiell og overraskende sterk opplevelse jeg håper mange vil unne seg. Tankene vandrer i uante retninger, og plutselig kommer man for eksempel på at man skal skrive bok. Hvis jeg har klart å formidle entusiasmen for vandringen i dette landskapet til eventuelle lesere, er prosjektet vellykket.

Det kan jeg skrive under på: entusiasmen smitter. Og til tross for at det er en lang gåtur han skildrer får Leborg det til å virke både lett og meningsfullt.
– Jeg håper jo noen får lyst til å reise dit, svarer han på min begeistrede kommentar. – Eller bare gå en lang tur. Dette er en enkel og svært lite strabasiøs og heltemodig form for mikroekspedisjon som hverken krever store ressurser, mye forberedelser eller spesielle fysiske evner. Det eneste man må gjøre er å sette av tiden det tar.

En god idé kommer sjeldent alene

Det skulle vise seg at den nybakte forfatteren ikke er den eneste som har latt seg begeistre av Robert Louis Stevensons bok.
– Noe av det første jeg oppdaget da jeg begynte å gjøre research til min egen bok, som nesten tok motet fra meg, var at en rekke andre hadde fått nøyaktig samme idé som meg, forklarer han. Leborg fant flere titalls bøker som nettopp gjør det han hadde gjort, gått i Stevensons fotspor i Cevennene.
– Den nyeste boka var skrevet av en ung franskmann som gikk turen bare to uker før meg, fortsetter han med latter i stemmen. – Først ble jeg slått i bakken. Var det så uoriginalt!? Men så slo det meg at dette måtte være et tegn på at ideen var god. Jeg tror det hører til sjeldenhetene at én bok avstedkommer så utstrakt pilegrimsaktivitet – sekulær, vel å merke.

At Stevensons bok har vært betydningsfull for Leborg er tydelig. I tillegg til å ha bydd ham på leseglede og unike oversetterutfordringer var det altså dette som skulle gjøre ham til forfatter.
– Å kalle seg selv forfatter sitter nok langt inne, runder han av. – Men det er jo På vandring med esel i Cevennene, og landskapet den inspirerte meg til å oppsøke, som inspirerte meg til å skrive en bok.

Debatten raser, bøker skrives og streiker holdes. Klima er for tiden allestedsnærværende, også i skjønnlitteraturen. Her gir forfatter Bjørn Vatne deg to gode lesetips som lar oss se fremover.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Bokomslag: Penguin Vintage og Gyldendal forlag

Ved midten av det 21. århundre er ikke Ålesund til å kjenne igjen. Det nye Norge er det forfatter Bjørn Vatne som har skrevet frem i sin siste bok, Nullingen av Paul Abel. Klimaforandringene har tatt landet inn i en ny epoke og løsningen som vinner frem baserer seg på radikal teknologi.

Litteratur gjør oss i stand til å leve oss i andre verdener og ulike menneskers liv. Den får oss til å lure: Hva ville jeg gjort i en lignende situasjon? Lesing av skjønnlitteratur gjør oss også mer empatiske. Hvilke fordeler kan det ha å lese om verdens undergang eller om klima som forandrer livet på jorda slik vi kjenner det? Denne type litteratur kalles ofte cli-fi, eller climate fiction, og tar opp ulike emner knyttet til klimaforandringer. Ofte låner man grep fra science fiction-sjangeren, slik Vatne gjør.

Ordet cli-fi er nytt og ble først brukt i 2013, men innholdet er ikke nødvendigvis en nyvinning av den grunn. Vi ba forfatter Bjørn Vatne om å dele sine to beste tips for lesere som vil lese flere klimabevisste science fiction-romaner. Han trekker frem to moderne klassikere fra det forrige århundre, som begge har gjort inntrykk på ham og mange andre sci-fi-lesere i tiden etterpå.

Solaris av Stanislaw Lem

Lest med økobriller åpner Solaris for en nesten overtydelig allegori: Det intelligente havet på en fremmed planet prøver forgjeves å kommunisere med menneskene som besøker det. Men det feiler, igjen og igjen. De har ikke noe felles språk, bortsett fra menneskeklonene som havet sender i håp om å oppnå en slags kontakt.

I sum: Vi hadde mye å lære av havet, hadde vi bare vært smarte nok til å utvikle et språk for å fullt ut forstå det. Jeg vet ikke om Lem tenkte på økologi da han skrev den, antakelig ikke, men den kan fint leses slik. Og den er bedre enn filmene.

Her kan du utforske Bing & Bringsværd ikoniske science fiction-serie!

Vermilion Sands av J.G. Ballard

Når det gjelder Vermilion Sands, er den en litt annerledes fremtidsvisjon. Ballard sa selv at han var litt lei av at alle fremtider var så dystre og viftet med en advarende pekefinger. Han fant derfor på ørkenbyen (eller oasen) Vermilon Sands, som jeg ser for meg som et slags Ibiza anno 1984, bare med 2080-teknologi, som rikingene selvfølgelig ikke omsetter i særlig bærekraftige prosjekter. Hva med å for eksempel engasjere folk til å lage sky-portretter av seg selv?

I forordet skriver han at han ville feire «the neglected virtues of the glossy, lurid and bizarre» og at han godt kunne tenke seg å bo der selv. Det tror jeg kanskje han ikke mente. Men det hadde vært gøy å være på besøk. Boka kom for øvrig lynraskt på norsk etter utgivelsen i 1971, takket være Bing & Bringsværds Lanterne-serie.

Bli kjent med litteratur som skrives for framtidens generasjoner

Er du nysgjerrig på den niende kunstart, men usikker på hvor du skal begynne? Vi viser vei! Nå varmer vi opp til OCX, Oslos egen tegneseriefestival på Serieteket, Deichman Grünerløkka.

Tekst: Ingrid Brubaker / Foto: Marco Heyda
Bokomslag: Egmont, Vertigo og Aschehoug

Ghost World – Daniel Clowes

Daniel Clowes’ nittitallsutgivelse er virkelig en kult-tegneserie – og det er en nydelig fortelling om vennskap mellom unge kvinner. Enid Coleslaw og Rebecca Doppelmeyer lever som erteris i en navnløs amerikansk by, i tiden etter at de er ferdig på high school. Grønne hårsveiser, punkrock og gamle loppemarkeder farger handlingen, og boken er på samme tid et stillbilde på nittitallets estetikk og sjargong. En evig aktuell skildring av ungdommens hormonelle, kompliserte følelsesliv.

Se også: Optic Nerve – Adrian Tomine

Krüger og Krogh: Brennpunkt Oslo –
Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček

Tegneserien handler om Jacob Krüger og Otto Krogh som jobber i AFMA (Avsnitt for mellemliggende anliggender). De må løse mysterier som verken Politiets overvåkningstjeneste eller E-tjenesten får til. Tegneserieskaperne har gått over detaljene i bybildet med lupe, og presenterer et virkelighetstro bilde av Oslo på sekstitallet.

En norsk tegneserie i ren, klassisk fransk-belgisk tegneseriestil.

Se også: Tintin – Hergé

Ms. Marvel – Sana Amanat, G. Willow Wilson and Adrian Alphona

Skal man inn i superheltenes verden for første gang, kan man like godt starte i den mer progressive enden av skalaen: Møt Kamala Khan, tenåring og muslim. Hun bor i Jersey City og ser opp til Carol Danvers («gamle» Ms. Marvel) og oppdager en dag at hun har evnen til å skifte form – et talent hun bruker til å hjelpe lokalmiljøets store og små trengende. Et friskt pust i et ellers overdrevent mannlig og hvitt litteraturfelt.

Se også: Faith – DC Comics

Sweet Tooth – Jeff Lemire

I et post-apokalyptisk Nebraska vokser Gus opp – som vanlige gutter flest, men med gevir på hodet, som en hjort. Faren dør tidlig av en mystisk sykdom og Gus blir tatt til fange av noen skumle menn. Han lærer fort at han ikke er alene om å være menneskebarn med dyriske egenskaper og kroppsdeler, og sammen med dem finner Gus ut at de magiske evnene de innehar er svært ettertraktet – av både gode og onde folk…

Serien strekker seg over seks bind, med en heseblesende finale i siste bok. Post-apokalyptisk spenning av beste sort!

Se også: The Underwater Welder – Jeff Lemire

Maus – Art Spiegelman

Tegneseriemediet kan i tillegg til å være god skjønnlitteratur fungere godt som sakprosa. En klassiker innen sjangeren er Art Spiegelmans Maus – en bok som skildrer Spiegelmans intervjuer med faren om å ha overlevd Holocaust. Boken er en biografi, en memoar og historiebok – med Spiegelmans karakteristiske bruk av dyr som rollefigurer. Fun fact: Maus var den første tegneserien til å vinne en Pulitzer-pris, i 1992.

Se også: Munch – Steffen Kverneland

Fun Home – Alison Bechdel

Memoar, selvbiografi, litteraturteori og psykologisk utforskning av familiestrukturen – Fun Home har alt dette og mer til. Tittelen refererer til Bechdel-familiebedriften (forkortelse av «funeral home») og tiden før og etter farens selvmord, en hendelse forfatteren knytter til hennes opplevelse av å stå frem som lesbisk.

Historien er rått fortalt og det er ikke lagt lokk på noe som helst av følelser og emosjonelle tolkninger – som leser får man tilsynelatende innpass i alt familien Bechdel har slitt med gjennom tidene.

Se også: Are You My Mother? – Alison Bechdel

Hysj – Magnhild Winsnes

Hver sommer pleier Hanna å besøke kusinen Siv, og hvert år setter de nye rekorder. Hvem holder pusten lengst under vann? Hvem fisker flest krabber? Men denne sommeren er alt annerledes. Siv har vokst fra barnslige sommeraktiviteter og er mer nysgjerrig på hva storesøsteren Mette tar seg til når hun er på biltur med kjæresten. Hanna føler hun henger etter – med interessene, med kroppen, med alt.

Hysj er en stille tegneserie som skildrer overgangen mellom barn og ungdom, og tiden midt i mellom.

Se også: Skim – Jillian Tamaki

Se Oslo gjennom 25 tegneres personlige strek under Oslos egen tegneseriefestival. Vi utforsker hvilke muligheter hovedstaden gir en tegneserieskaper sammen med kuratorene av utstillingen.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Katinka Lund Bergskaug

Under årets Oslo Comics Expo, arrangert av Deichmans egen fagavdeling for tegneserier, Serieteket, åpner utstillingen Oslo i tegneserier. Den viser hvordan tegnere har brukt byen vår i sitt arbeid, det hele kuratert av Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg.

Om utstillingen, som åpner hos Grafill R21 torsdag 6. juni, sier programsjef for festivalen, Aksel Kielland, følgende: «Det Oslo som trer frem fra disse rutene og sidene er en mosaikk av sprikende inntrykk og uttrykk, av tidsepoker og miljøer, bydeler og landemerker, arbeidsmetoder og sjangre, historiske detaljer og personlige signaturer. Det er en fragmentarisk by som det er vanskelig å få grep om, men det er nettopp denne mangelen på et sammenhengende, entydig bilde som gjør utstillingen til et fascinerende portrett av hovedstaden.»

Vi snakket med Kristian og Kristoffer om hvordan de selv har brukt Oslo på ulike vis i sine arbeider og om verkene som er med i utstillingen.

Hvordan står det egentlig til med Oslo i dagens tegneserier?

Uten at vi har noen håndfaste beviser på akkurat dette, føler vi at vi kan slå fast at det aldri før er blitt laget så mange tegneserier som finner sted i Oslo, samtidig som det neppe finnes andre steder i Norge som figurerer så ofte i tegneserier. Så vi kan ikke konkludere med annet enn at Oslo er Norges tegneserieby nr. én!

Hvordan har dere bygd opp utstillingen? Hvilke krav har dere hatt i utvelgelsen?

Vi har måttet begrense oss i flere omganger, for eksempel at det må være publiserte tegneserier, og ikke illustrasjoner. I tillegg har vi valgt å kun ha med nålevende tegneserieskapere, og ikke minst har plassbegrensninger gjort at vi har måttet kutte bort veldig mye som vi gjerne skulle hatt med.

Utover dette har vi forsøkt å få med en bredde – ikke bare i uttrykk og stil – men også i måten Oslo blir brukt i tegneseriene. Noen har byen med som en stilisert kulisse i bakgrunnen, mens i andre tegneserier har byen nærmest hovedrollen. Det er heller ikke alle fremstillingene av Oslo som er umiddelbart gjenkjennbare, men da har ofte serieskaperen allikevel sett for seg et konkret sted, som av forskjellige grunner er viktig for historien eller karakterene.

Er det noen tegneserieskapere utenfor landets grenser som noen gang har interessert seg for Oslo?

Det er flere superhelter som har herjet i Oslo, inkludert den norsk-skrevne Urban Legend. Men alle disse bærer veldig preg av å være tegnet av noen som ikke har noe forhold til byen og viser stort sett Frognerparken og Rådhuset tegnet etter fotografier. Donald Duck har vel også vært innom Oslo ved flere anledninger. I tillegg finnes det flere eksempler på tegneserieskapere som har laget selvbiografiske skildringer fra egne besøk i byen.

Er det ett spesielt verk fra utstillingen dere ønsker å trekke frem og kan fortelle oss litt mer om?

For oss har det kanskje vært aller størst å få bla gjennom originaltegningene til Christopher Nielsen, og plukke med oss sider fra Jazzbasillen. Albumet, som kom ut for første gang i 1990, satte en standard for skildring av byen som få har klart å måle seg med siden.

Historisk sett, hvordan har Oslo vært representert i norske tegneserier?

Tidligere var det nok mer fokus på byens hovedstadsfunksjoner, med stortingsbygningen og regjeringskvartalet, slottet, rådhuset og andre maktsymboler. Senere, på 80- og 90-tallet, ble det laget mange serier fra Oslo øst, med blikket mer rettet mot Oslo som storby og de sosiale utfordringene i drabantbyene. Men også de mange spennende undergrunnsmiljøene, et rikt kulturliv og urbane goder. De senere årene er det jo kommet et skred av tegneserier som bruker Oslo som en historisk kulisse.

Det historiske er jo utgangspunktet for flere av dine bøker, Kristian, som i Gulosten hvor vi befinner oss på begynnelsen av 1920-tallet. Hvordan har du gått frem for å tegne frem en historisk utgave av Oslo, eller rettere sagt Kristiania?

Noen steder har jeg satt meg ned og skisset, og funnet glede i at det finnes steder som knapt har forandret seg på nesten hundre år. Andre steder har jeg latt meg fascinere av at landskapet er totalt ugjenkjennelig når du ser bilder av det fra gamle dager – bare tenk på Hammersborg, som var en av byens fattigste strøk fram til mellomkrigstida, full av gamle skjeve trehus. Det finnes jo en del bilder fra tida før dette strøket ble sanert, men her er det også mulig å la fantasien løpe løpsk – og det er få ting som er morsommere å tegne enn forfalne rønner og mørke bakgater!

Hva betyr stedet når dere skal skape en historie?

Kristoffer: Det er nok veldig avhengig av historien, og målgruppa. Noen historier kan tjene på å ikke være bundet til sted (eller tid), mens andre ganger kan det være viktig. Det å sette historien til et konkret sted kan også være en drahjelp i å skrive en fortelling, for det ligger jo visse begrensninger i virkeligheten som kan være til god hjelp når man svømmer i et hav av muligheter.

Kristian: Stedet kan ha mye å si for karakterenes bakgrunn og sosiale status. Dette forutsetter jo at leseren har en viss kjennskap til stedene som nevnes, men de fleste lesere vil gjenkjenne konnotasjonene i et bybilde. Er det høye skyskrapere og mye glass? Er det slitne bygårder med den klassiske avflassede murpussen og synlig murstein? Er det overdådig pyntede fasader og ryddige hager? Da trenger du kanskje ikke å ha vært i Bjørvika, på Tøyen eller på Frogner før – du vil kjenne igjen bylandskapene og forstå hva som ligger i dem.

Kristoffer, du har tegnet myldreboka Jeg elsker Oslo der mange bydeler er representert. Hvilket oppslag var den morsomste og tegne, og hvorfor?

Jeg hadde det veldig moro med alle oppslagene, og prøvde i størst mulig grad å tegne etter hukommelsen, så bildene representerer min oppfatning av byen. Men tegningen fra Karl Johans gate, sett fra slottsbalkongen på 17. Mai, er kanskje favoritten. Der var det mange morsomme detaljer å ta av.

Dere har begge brukt Oslo som kulisse i flere ulike prosjekt. Hva er det beste ved byen vår, for en tegneserieskaper?

Oslo har et ganske stort spillerom som bakgrunn for en tegneserie. Her finnes urbane storbykulisser og mange maktsymboler og -institusjoner, samtidig som veldig mange kjenner til de lokale forholdene – også de som ikke bor her. I tillegg kommer mye spennende historie, og ikke minst et geografisk mangfold med både byen og marka og fjorden.

Det er også morsomt at byen er så lite ensartet. Den manglende arkitektoniske helheten gjør jo at Oslo ofte blir kalt en stygg by, men for en tegneserieskaper betyr det at det er enkelt å velge om kulissen skal være godt stedfestet eller bare en anonym rekke med bygninger.

– Mine tekster handler mest om mitt privatliv og egne erfaringer. Mennesket roper ut sin smerte. Skrikene som ikke kan høres, blir poesi, sier den aktuelle fribyforfatteren Benyamin Farnam.

Tekst: Ingela Nøding / Foto: Nora Nordskar Hoel

En iskald januardag i 2018 lander han på Gardermoen etter flere år på flukt fra regimet i Iran. Som filmskaper har han fått innvilget søknaden om å bli Oslos neste fribykunstner. Et drøyt år senere er han utgitt på et av Norges største forlag i antologien Å kysse en ørken. Å kysse en myr – men nå som poet. Mye har rukket å skje det siste året i den 34-år gamle mannens liv.

Vil du presentere deg selv for norske lesere? Hvem er Benyamin Farnam?

– Jeg har levd et omskiftelig liv på veien fra Iran til Norge. Jeg kommer fra et land med et veldig kjærlig folk, men med grusomme herskere. Et land hvor kunstnerne sitter i fengsel og tyvene sitter på toppen av samfunnet, i en regjering som eser ut for hver dag som går.

Du er egentlig dokumentarfilmskaper. Hvordan ble du poet?

– Jeg er egentlig ikke dikter, men av og til er det noen ting i livet mitt som ikke kan sies på andre måter. Derfor uttrykker jeg dem i form av poesi.

Farnams dikt speiler hans fortid som aktivist i hjemlandet Iran og senere i Tyrkia. De har en ublu og flammende språkdrakt og uttrykker både sinne og sårhet. Forfatteren har engasjert seg for menneskerettigheter og satt fokus på iranske minoriteter og flykningers situasjon gjennom sine filmer.

Poesi har han aldri tidligere tenkt på å utgi fordi diktene ville blitt sensurert i Iran. Men de fleste av dem har han publisert digitalt under alias på sosiale medier. Nå er et knippe av dem oversatt til norsk av Øyvind Berg i antologi-prosjektet initiert av Norsk PEN. Aschehoug og antologiens redaktør, Johanne Fronth-Nygren, har samlet tekster skrevet av Friby-forfattere i Norge, hovedsakelig dikt men også noe prosa. Deretter har de fått dem oversatt til norsk fra blant annet persisk, arabisk og aserbajdjansk. Tekstene spenner tematisk vidt, fra krig, kjærlighet og vold til et forfriskende blikk på Norge. Boka ble lansert på Litteraturfestivalen på Lillehammer der et lydhørt publikum fikk høre Farnam og de andre skribentene lese sine tekster høyt.

Du bruker et veldig direkte språk, men virket ikke nervøs på scenen. Har du tenkt noe på hvilke reaksjoner du kan få på din skrivestil?

– Jeg skriver om ting som har blitt hørt og sagt i samfunnet rundt meg. Forbannelser, klager og romanser forekommer hver dag i folks liv. Men først når de settes på papiret, springer de en i øynene. Jeg tror at også disse ordene har en plass i verden og at det fins en tid og en bruk for dem alle.

Har du lest de andre tekstene i antologien? Hva syns du om dem?

– Jeg har lest noen av dem, men forstår dem kanskje ikke fullt ut, skriver Farnam, som har lært seg norsk i et radig tempo, men som sier han ikke forstår alt enda. – Det er likevel interessant for meg å lese hvordan ikke-norske ser på Norge.

Hvordan ser du selv på Norge?

– Jeg ser Norge nærmest som filmsekvenser fra en film som heter Sanger fra andre etasje av Roy Andersson. Her er det ikke så kaldt og tørt som i russiske romaner, og heller ikke kjærlighet eller spenning i like stor grad som i Østen. Her er loven alt, og ingenting skjer utenfor loven. Jeg ser Norge som et land med respektable mennesker som er veldig respektfulle overfor hverandre. De smiler til hverandre hver dag, men vil ikke sitte ved siden av hverandre på bussen. Dette er forskjellene som interesserer meg.

Hvordan er livet for kunstnere i Iran i dag?

– Jeg tror dessverre at kunst i Iran kommer til å bli mer og mer ødelagt for hver dag som går. Overfladisk, verdiløs og statlig kunst erstatter den rene og dype kunsten. Ekte kunstnere som har noe å si, får ikke tilgang til økonomiske ressurser. Hvordan kan en kunstner som må ha to jobber få ro til å arbeide kreativt? Dessuten er det store barrierer som sensur, beslag og fengsel som venter mange av dem.

Fortsetter du å skrive poesi ved siden av filmprosjektene dine?

– Sikkert! Mine dikt og tekster er til for mitt hjerte, og jeg vil ikke legge dem til side.

Har du lyst til å lese Benyamin Farnams dikt? Her kan du låne antologien.