To av Deichmans tjuetre bibliotek ligger bak fengselsmurer. Nå skal du få bli kjent med en av dem som i 30 år har gitt de innsatte et like rikt bibliotektilbud som vi på utsiden har.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Erik Thallaug, Fotofolk

Biblioteket på Bredtveit kvinnefengsel er ikke så stort, men det er fylt med bøker, film og musikk og er lunt og koselig.  Varme rødoransje gardiner rammer inn utsikten til grønne hageområder utenfor. På veggene henger bilder malt av tidligere innsatte, fotografier og små vitsetegninger. Dette er et bibliotek med personlighet.

Mye av den personligheten kommer fra dama som har styrt skuta de siste 30 årene, Liv Stensby. Gjennom opp- og nedturer har hun gitt de innsatte på et av Norges seks kvinnefengsler et bibliotektilbud på linje med det vi på utsiden av murene har. Før hun nå overlater roret til en ny bibliotekar har jeg invitert meg selv dit for å høre om arbeidet og hennes tanker om hva biblioteket betyr for de innsatte på Bredtveit.

Du må like folk

Omsorg er noe av det første samtalen dreier inn på. Liv har alltid engasjert seg politisk og er opptatt av både kriminalpolitikk og kriminalomsorg. Da Liv var midt i tredveårene, etter flere år på avrusningsstasjonen, som sigøynerlærer og truckfører, utdannet hun seg til bibliotekar. Helt siden hun banket på i Oslo fengsel i 1988, og spurte om det var mulig å få jobb som bibliotekar der, har hun jobbet bak murene. Å jobbe som «vanlig» bibliotekar mener Liv aldri ville funket for henne.

Mye av arbeidet hennes strekker seg langt utover det vi vanligvis forbinder med bibliotekarbeid og handler i stor grad om å vise omsorg for mennesker i krise. Hun understreker at det er viktig å like folk i denne jobben, og gjerne også de ikke så mange andre liker.
– Jeg er ideologisk imot fengsel, utdyper hun. – Men jeg innser at det aldri vil gå, så da får man gjøre det best mulige ut av det.

Så, hva er da det best mulige? Dette biblioteket har et stort tilbud til de innsatte, bøker, film og musikk. Til de fremmedspråklige bestilles det inn etter ønskelister. Det er døgnåpent, og betjenes av bibliotekaren og innsatte. Liv gjør mye veiledning en-til-en og forsøker å få flest mulig av de innsatte til å besøke biblioteket. Det hender også at Liv har noe ekstra å tilby, som lesebriller om synet har blitt dårlig eller innleste barnebøker mødre i fengselet kan dele med sine barn.

Betydningsfullt påfyll for de innsatte

I biblioteket på Bredtveit, som alle de andre bibliotekene rundt i byen vår, arrangeres det også mange opplevelser. De har hatt skrivekurs og foredrag, konserter og lesestunder. I løpet av 2018 var det 48 arrangement hvor det samlet var mer enn 800 til stede.

Det aller mest populære biblioteket inviterer til er strikk & lytt. Det har plass til seks stykker, og vanligvis er det fullt. Da tennes de elektriske stearinlysene, Liv finner frem ekstra god te og så samles de rundt en tekst hun leser høyt.
– Noen ganger rekker jeg ikke å lese mer enn ett dikt før skravla er i gang, sier hun. Andre ganger lyttes det stille og konsentrert. Hun leser ulik litteratur, men som regel er det ganske kort. Mange strikker mens de lytter, og sammen bidrar de til prosjektet solidaritetsnøster. Det er viktig for de innsatte forteller Liv, for det er en av få måter de selv kan bidra med noe betydningsfullt til noen andre.

Biblioteket tilbys alle, også de i isolasjon. En ettermiddag i uka er derfor satt av til dem og da tar Liv dem med seg dit, en og en. Da får også de mulighet til å være i andre omgivelser, snakke med en som står litt på siden og å låne med seg for eksempel filmer tilbake til cella. Dette er høyt prioritert og noe alle som arbeider i fengselet er opptatt av. Total isolasjon er ikke godt for noen.

Hva leses på Bredtveit?

På dette biblioteket er det like stor variasjon som på andre bibliotek. Selv om det kun er 45 lånere har de like ulik smak og behov som alle andre. I hyllene forsøker derfor Liv å ha et stort utvalg, så alle skal kunne finne noe.
– Det lånes jo mye krim, sier Liv men legger i samme åndedrag til at det gjør det vel strengt tatt over alt. I hyllene er det utstilt alt fra nye romaner, flettebøker og tegneserier til emner Liv synes det er viktig å løfte frem, som vold mot kvinner, prostitusjon, rusmisbruk, menneskerettigheter, kriminalitet.

Ute på gangen, ved inngangen til biblioteket, viser Liv meg en av bibliotekets mest populære kategorier. Fanger & fengsel er en sammensatt kategori med både fagbøker, romaner og skildringer av personlige beretninger. Felles for dem er nettopp deres tilknytning til fengselet, om kriminalitet på ulike vis. Her står lovsamlinger og Papillon side om side. Blant disse bøkene finnes det også en god del eldre titler, noe det er liten plass til i resten av biblioteket.
– De får stå, for det er viktig å kjenne historien til institusjonen vi er i, forklarer Liv. – Så får vi se om den nye bibliotekaren mener det samme som meg.

Hver eneste dag er meningsfull

– Hadde jeg ikke vært så sta hadde jeg ikke vært her så lenge, sier den avtroppende bibliotekaren. Det har ikke alltid vært lett, men det har alltid vært meningsfullt. Selv etter så mange år kan Liv med letthet si at jobben fremdeles hverken er rutinepreget eller kjedelig.

Liv snakker med varme i stemmen. Hun har mye å dele, om små episoder i møte med enkeltmennesker og store politiske forandringer hun har stått midt i. At det er Deichman – folkebiblioteket vårt – som drifter også biblioteket i fengselet understreker hun flere ganger viktigheten av. Gjennom årenes løp har hun besøkt mange fengselsbibliotek i andre land og sett hvilke løsninger de har, og hun er tydelig i sin konklusjon: Vi har den beste løsningen.

– Når det kommer til stykket handler det om å være genuin, oppsummerer Liv. Hun er til stede med hele seg, hver eneste dag. Hun forteller om da hun begynte å gråte etter å ha lest en av Levi Henriksens noveller på strikk & lytt, og om hvor viktig det har vært av å markere dager som 8. mars.
– Biblioteket er viktig for demokratiet, avslutter Liv. – Og her i fengselet blir bibliotekets rolle som en av demokratiets hjørnesteiner mer synlig enn på utsiden.

Biblioteket gjør det utholdelig

Før jeg går finner Liv frem teksten «Fengselsbiblioteket som møteplass. En feltstudie», en praksisoppgave skrevet av Kaja Sæther, student ved OsloMet. Hun sender den med meg hjem, og på t-banen ned mot sentrum får jeg umiddelbart bekreftet det vi har snakket om de to siste timene. Feltstudien fra Deichman Bredtveit viser at de innsatte opplever biblioteket som et fristed som gir pusterom fra den enkeltes situasjon og fengselets rutiner.

Oppgaven fortsetter: «Og det skyldes ikke bare flukten og distraksjonen som samlingen og arrangementene kan by på, men også det at biblioteket og bibliotekaren representerer verden utenfor, og på mange måter er uavhengig av fengselet (innenfor visse rammer, så klart). En av informantene, som hadde lest sin første bok noen sinne nå under soning og som har blitt «helt besatt» av lesing, hadde følgende si om saken: «Biblioteket er med på å gjøre det holdbart her inne.»»

Torstein Bugge Høverstad er en av våre mest kjente oversettere. I løpet av sitt drøyt 50 år lange virke har han blant annet gitt oss J. K. Rowling, Charles Dickens og J.R.R. Tolkien på norsk.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Sunniva Lind Høverstad

Oversetter Torstein Bugge Høverstad fyller i disse dager 75 år, og Litteraturbloggen møtte den fremdeles aktive mannen på litteraturfestivalen på Lillehammer for å prate om språklige utfordringer, yrkesstolthet og om å jobbe med noen av våre aller største fortelleres tekster.

Høverstad har oversatt nærmere 200 tekster av ulikt slag. Felles for mange av dem er det eventyrlige de har ved seg, som Philip Pullman og Tolkien. Synes han det er viktig, også for oss voksne, å ha eventyrfortellinger?
– Ja, på samme måte som det er viktig for unger å vokse opp med eventyr trenger vi voksne det, svarer han. – Det er ikke uten grunn at de fleste eventyr har overlevd ganske mange århundrer og går igjen fra kultur til kultur i litt forskjellige former. Det er fordi de snakker om viktige ting.

– Jeg synes eventyr er et mye bedre ord enn fabelprosa, fantasy og alt det andre, tilføyer han. – Fortellingene har eventyrkarakter, og jo lenger unna det realistiske du kommer jo tydeligere trer særtrekket ved det allmenne frem. Den pekepinn-effekten er like viktig nå som da folk begynte å fortelle rundt leirbålet.

«Harry Potter kommer høyt på lista, men Tolkien er jeg på en måte enda stoltere av!»

Oversetteres viktigste ferdigheter

Selv var Høverstad formann i Norsk Oversetterforening i fire år, tidlig på 90-tallet. Han har lenge engasjert seg i oversetterpolitikk og for å løfte den faglige bevisstheten blant oversettere. Statusen har endret seg, det samme har nøyaktigheten.
– I hele min tid har vi drevet en aktiv skolering i faget, forteller han. – Om du ser på en del oversettelser av klassiske mellomkrigstidsforfatterskap, som Hemingway, er det mange som aldri ville passert i dag. Ikke fordi folk var mindre flinke, men fordi det var mindre nøyaktighet og krav til det. Plutselig kunne man få beskjed fra forlaget, eller finne på selv, at enkelte kapitler var så kjedelige at man droppet dem. Det ville ikke vært tenkelig i dag.

I dag er nåløyet langt trangere og det stilles mange faglige krav til dem som ønsker å prøve seg. Hva er så det viktigste for en oversetter å mestre, ifølge Høverstad?
– Det aller første er å være en god leser, at du leser og skjønner det som står det, sier han. – Du skal helst ikke bomme på for mange begrep og sånt. Det er mange referanser, og hver forfatter har sitt materiale han eller hun bearbeider med særegenhet. Du skal ha et veldig godt øre for det og hvordan dette er uttrykt. Så kommer vi til hvilket herredømme du har over eget språk.

– Det finnes dessverre eksempler på folk som er gode lesere som ikke er trygge nok i sin behandling av det norske språket, utdyper Høverstad. – Da får du ikke flere oppdrag. Da har du oversatt, men er ingen oversetter.

Øyne tindrer fremdeles for Harry Potter

Rett før jeg møter mannen bak ordet rumpeldunk og navn som Albus Humlesnurr har han sittet på scenen sammen med Kirsti Vogt som har oversatt Ingenlund, boka som er spådd å bli den nye Harry Potter. Nok en gang har han pratet om Rowlings magiske univers og hvordan han kom på alle de lekne navnene. Blir han ikke lei?
– Nei, jeg blir aldri lei, men det blir ofte standardiserte svar, svarer ham med et smil om munnen. – Det er jo veldig ofte de samme tingene folk spør om.

Jeg vil selvsagt forsøke å prøve å unngå det, og ikke bare snakke om Høverstad som Harry Potter-oversetteren, men heller ikke jeg klarer å unngå det helt. Det er umulig å komme utenom det som tok verden med storm for 20 år siden, ble mer enn 10 år med arbeid for ham og som siden ikke har sluppet taket i hverken lesere eller oversetteren.

– Jeg oppfattet det etter hvert som mitt prosjekt, og jeg vil stå for flest mulige sider av det prosjektet, forteller han. – Jeg har reist mye på skolebesøk, men det har også vært noen ganger, som hos studentersamfunnene i Bergen og Trondheim for eksempel, hvor publikummet har vært førstegenerasjonens Harry Potter-lesere. De sitter der og tindrer med øynene fremdeles, midt i 30-årene og i gang med å omplante det til sine barn.

Kreative kompromisser

I tillegg til Harry Potter, som alle kjenner og noen knytter hele sin oppvekst til, har også Høverstad oversatt andre ikoniske tekster. Den siste er Oliver Twist av Charles Dickens. Det er ikke første gang den oversettes til norsk, men det er første gang for Høverstad. Hvorfor er det nødvendig å utgi en gammel, kjent bok på ny?
– Alle tror de har lest den, men de færreste har det, svarer han. – Som jeg skriver i etterordet til boka kjenner de fleste den fra illustrerte klassikere eller filmatiseringer. Mange kjenner historien, men de kjenner ikke Dickens’ fortellermåte for denne historien.

Til tross for å ha jobbet med flere av Dickens’ tekster tidligere var ikke dette en enkel jobb for oversetteren. Det tok ham tre år å komme i gang med arbeidet. Det som sinket ham var Dickens’ historiske sluskespråk. Et kreativt kompromiss ble løsningen; en blanding av historisk forståelse og hensyn til leseren.
– Det hadde vært helt håpløst å oversette det til hvordan skurker snakket i Kristiania på samme tid: en blanding av svensk og taterspråk som ville vært totalt ugjennomtrengelig, forklarer Høverstad. – Det er valg man må ta, ikke bare om hva teksten sier om hvordan den har oppstått, men også om hvem som skal lese den i dag. Man må gjøre et slags kompromiss, og det vil alltid være mulig å plukke på det eller løse det annerledes.

Godt arbeid smitter

Noen av bøkene han har oversatt har blitt lest av og betydd mye for mange. Men er det noen av bøkene han har jobbet med som har vært spesielle for ham?
– Harry Potter kommer høyt på lista, men Tolkien er jeg på en måte enda stoltere av, svarer han. – Jeg synes det er et enda større diktverk.
Nå har han fått smaken på Dickens, tekster han selv er veldig glad i og håper å kunne fortsette og jobbe med.

Igjen trekker han frem de aller største historiefortellerne fra arbeidet sitt. Blir Torstein Bugge Høverstad selv en bedre oversetter av å jobbe med de beste forfatternes tekster?
– Ja, bekrefter han kjapt. – Men jeg håper at alt arbeidet jeg har gjort, fra de aller første oppdragene, klinger med et sted i bakgrunnen.

Hvorfor skriver og leser vi historier om tilsynelatende vanlige mennesker? Vi utforsker det fra et skeivt perspektiv med romandebutant Åsmund H. Eikenes.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Tove Breistein, Det Norske Samlaget

– For meg handler det om et demokratisk prosjekt, sier forfatter Åsmund H. Eikenes. – Å bidra til samfunnsdebatten og opplyse om ting vi trenger at flere har tilgang til: historier om forskning, historier om liv. Da ser det ut til at jeg har to ting å spille på: biomedisin og trøblete voksne som er skeive.

Åsmund H. Eikenes har denne våren utgitt sin første roman, Håkon. Boka er et stykke unna det han vanligvis arbeider med, akademisk skriving og vitenskapsjournalistikk ved UiO samt en doktorgrad i biomedisin. Tidligere har han skrevet Handboka og Sprut, begge livlige sakprosabøker om kroppen.

I Håkon skriver han om de trøblete, skeive voksne. Vi blir kjent med en homofil mann i begynnelsen av tredveåra, Håkon. Han bor sammen med sin dominerende kjæreste Arve, men blir dratt mot den trygge og målrettede Stig som ønsker seg et ukomplisert A4-liv. Så møter Håkon Thomas, en vakker mann som gjør at Håkon mister både pusten og retninga i livet.

Representasjon er viktig

Forfatteren er tydelig på at det er viktig for ham å skrive en historie med et skeivt perspektiv. Det er kanskje unødvendig å spørre om hvorfor det er viktig, men jeg gjør det allikevel.
– Det er to svar på det, svarer han. – Det ene er at alle skal kunne se seg selv i litteraturen. Modellering av voksenlivet som skeiv er nærmest fraværende i norsk litteratur og det er et stort problem hvis vi tenker at litteratur skal være viktig for folk.

– Det andre…, fortsetter han. – Jeg tror det skjer noe med Håkons blikk på verden fordi han er skeiv. Opplevelsene hans av hva voksne strever med til daglig er litt annerledes enn for heterofile. Det er ikke fordi det er et problem å være homo, men fordi opplevelsen av å finne ut at man er annerledes gjør noe med deg som voksen.

Denne annerledesheten har Eikenes selv sett i mottakelsen av boka. Han forteller om hvor ulik respons han har fått fra det han kaller innsiden og utsiden. Det heterofile damer i 50-årene fokuserer på er noe helt annet enn det mennene som selv lever liv som ligner Håkons biter seg merke i.
– Jeg synes det er fascinerende å se hvor ulike ting folk fester seg ved, og synes er viktig og spennende ved boka, oppsummerer han.

«Jeg har litt dårlig samvittighet for å bidra til skeiv litteratur og ikke skrive om lykkelige folk.»

Alle har en plass på utsiden av fellesskapet

Utenforskap synliggjøres på ulike vis i boka, men den viser også frem et fellesskap. Ett sted referer Håkon til «Ein av våre». Hvem tenker forfatteren det er?
– Nå i juni er det vel alle som går i prideparaden, og alle som tenker at de hører til og heier på et mangfold av hvordan leve kjærlighet, som både inkluderer kjønn, seksualitet, geografi og alder, svarer han. – Det blir fort politisk korrekt, men det er noe av det som er utfordringen nå: å bli enige om å ikke trekke skiller mellom de ulike gruppene av folk som er annerledes.

Outsiderposisjonen er noe forfatteren selv har kjent på, men hans blikk på den har forandret seg i løpet av årene.
– Jeg trodde lenge at det å være på utsiden bare var noe som gjaldt homofile. Så ble jeg voksen og kjent med andre, ikke skeive folk, som har opplevd noe lignende, forteller han. – Alle har en opplevelse av å være på utsiden. Eller, hvis du har vært på innsiden så er det bare så vidt det holder, helt til noen oppdager at du burde vært på utsiden. Hvis vi kan anerkjenne annerledesheten og si til hverandre at sånn er det å være menneske kan vi være sammen i dette utenforskapet.

I boka famler Håkon etter en måte å finne sin plass i fellesskapet, og møter blant annet Stig som ønsker å være så normal som mulig. Men hva er egentlig det? Eikenes forteller at det er noe av hans ambisjon med boka, å vise frem måter samlivene våre kan være.
– Vi trenger flere bøker og flere historier om hvordan disse tingene kan se ut i livene til folk, utdyper han. – Noe av min kritikk er at Håkon mangler nettopp disse rollemodellene og derfor gjør som han gjør.

Det finnes andre som meg

Rollemodellene Åsmund H. Eikenes forsøker å skrive frem har han selv tidligere funnet i litteraturen.
– Da jeg oppdaget Gudmund Vindlands Villskudd, og satt gjemt inne på folkebiblioteket i Sogndal, slo det meg at «fyttigrisen, det finnes noen andre der ute som meg!», forteller han. – Som har levd liv, i alle fall i litteraturen, som jeg kan «testføle». Jeg fikk prøve å leve noen andres liv som om det var mitt eget. Det er helt magisk.

«Noen vil oppleve at det ligner deres liv, og andre vil oppleve at det ligner overraskende mye mer enn de hadde trodd.»

Nå forsøker han å gi noe av den samme magien til nye lesere med sin fortelling. Allikevel har han ikke endt opp med å skrive boken han kanskje helst skulle ønske at fantes.
– Jeg har litt dårlig samvittighet for å bidra til skeiv litteratur og ikke skrive om lykkelige folk, sier han.

Han snakker om den lykkelige historien om en voksen, homofil mann som finner seg en ektefelle og lever et godt liv med en spennende jobb. Hvorfor ble ikke det Håkons historie?
– Jeg synes ikke det er spennende å skrive om folk som har det fint, svarer han. – For min del klarer jeg ikke å bruke historier om folk som er lykkelige til å oppdage mer om hvem jeg er. Jeg tror at for å utvikle seg må man våge å ta tak i ting som er vanskelig og ukjent. Der er litteraturen som identitetsbygger sterkest for meg. Det er det jeg trenger hjelp til.

Her kan du låne Håkon!

Leser for å bli et bedre menneske

Å ha det bra klarer forfatteren fint på egen hånd forteller han med en liten latter. Det er det tøffe, som å snakke om vanskelige ting eller hvordan håndtere ting som er vonde, han vil lære om. Så, leser han for å bli et bedre menneske?
– Gjør ikke alle det?, parerer han raskt.

Nå har han gjort sitt for at vi skal kunne «testføle» Håkons liv. Hva vi lærer av det får bli opp til hver og en av oss. For forfatteren er det for øvrig klart hva han håper på.
– Jeg vil at folk skal lese boka mi og bruke anledningen til å prøve og leve noen andres liv, sier han avslutningsvis. – Noen vil oppleve at det ligner deres liv, og andre vil oppleve at det ligner overraskende mye mer enn de hadde trodd.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Tove K. Breistein / Bokomslag: Samlaget

Noen av dere kjenner kanskje til Marianne Gretteberg Engedal fra før som illustratøren Skinkeape. Nå har hun tegnet og skrevet sin første bok, en fantastisk morsom og varm billedbok om Kjell og om et tema som er like relevant for alle i alle aldre, nemlig å velge å bli det man selv har lyst til å bli.

Gratulerer med Pølsetjuven! Hvordan var det å få gitt ut den første boka si?
Takk! Det var fint å endelig ha laget noe ekte, noe som skal leve sitt eget liv der ute. Også var det skummelt siden jeg ikke hadde anelse om folk kom til å like den eller ei.

Boka kan være til stor glede for vokse, det har den iallfall vært for meg. Men den er vel egentlig skrevet for barn. Hvordan var det å skrive for en helt annen aldersgruppe enn din egen?
Egentlig er den skrevet like mye for voksne som for barn. Jeg aner ikke hva barn liker eller forstår, men jeg vet at man ofte må lese samme boken mange ganger om man leser for et barn, og da er det hyggelig om den voksne kan ha glede av den også. Jeg la vekt på at det skulle være mye å se på, at man fortsatt kan oppdage nye ting selv om man leser den for femtende gang. Om den kun hadde vært for voksne hadde jeg nok laget den i svart/hvit, men jeg tenkte at barn liker farger, så fargene er til barna.

Hvem er Pølsetjuven? Og tror du vi får lese mer om ham etter hvert?
Pølsetjuven er Kjell, en liten fyr som er født inn i en tjuvfamilie men som ikke interesserer seg for stjeling, noe som er problematisk siden tjuvfamilien hans har høye forhåpninger til hans fremtidige tjuvvirksomhet.
Jeg tror og håper det blir mer Kjell til folket!

Jeg kan fortsatt huske lukten av det lille biblioteket i bygda.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg har fått høre at jeg leste mye som barn, men jeg har ikke hukommelse så jeg husker ikke hva jeg leste. Men, jeg kan fortsatt huske lukten av det lille biblioteket i bygda. Mitt fineste leseminne fra nyere tid er da jeg tvangsleste hele Fvonk av Erlend Loe høyt for min venn Alma (33).

Hva skal du lese i sommer?
I sommer skal jeg lese alle tegneseriene jeg har kjøpt opp i gjennom årene men glemt å lese, også skal jeg lese Heidi Furres Ungdomsskulen og Dyret og forhåpentligvis mye mer om jeg har tid.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Tonje Hodne / Bokomslag: Cappelen Damm

Maiken Nylund har skrevet bok om å være 10 år og midt mellom barn og ungdom, men har egentlig ikke tenkt så mye på aldersgruppen mens hun skreiv debuten sin. Vi føler jo så mye av det samme hele livet; Maiken er for eksempel like glad i sol og sommer som karakteren hennes Rikka er.

Gratulerer med Rikka på ordentlig og forever! Hvordan har det vært å få gitt ut den første boka si?
Det er utrolig stas. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg er ganske så overvelda og veldig lykkelig. Tenk at Rikka nå lever sitt eget liv der ute!

Hvordan er det å skrive for noen som er i en annen aldersgruppe enn en selv?
Jeg tenker egentlig ikke så mye over at det er en annen aldersgruppe når jeg skriver. Det er mye av de samme følelsene vi har, enten vi er små eller store, bare i en annen setting. Og den settingen som 10-åringene er i, at de ikke er små barn lengre og heller ikke ungdommer, er både en viktig og interessant tid i livet.

Hvem er egentlig Rikka?
Rikka er 10 år og veldig snill og roter ting litt til og så prøver hun å fikse opp i det som går skeis. Hun er veldig glad i bestevenninna si og så prøver hun å balansere mellom to hjem. Jeg synes også at Rikka er ganske modig. Hun tør for eksempel å spørre faren sin rett ut om han kan flytte til Furutoppen der Rikka og moren bor. Hun tør å oppsøke bestevenninna si, selv om de har blitt uvenner. Hun tør å bli sint når hun er uenig. Og hun tør å si unnskyld. Det er bra. Hun prøver å finne sin plass i verden, selv om hun føler at hun står midt i mellom alt og ikke alltid hører helt til noen steder.

Kommer det flere bøker om henne?
Jeg skriver faktisk på en oppfølger akkurat nå. Så får vi se om det blir en ny Rikka-bok av det.

Det var tidlig om morgenen og jeg satt øverst i køyesenga og kjente på tyngden av boka i hendene mine.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Et øyeblikk som jeg husker veldig godt, var da jeg ble syv år og pakket opp Ronja Røverdatter. Du vet den med det grønne omslaget der Ronja står i forgrunnen og med Mattisborgen i bakgrunnen. Det var tidlig om morgenen og jeg satt øverst i køyesenga og kjente på tyngden av boka i hendene mine. Etter det var jeg helfrelst Ronja-fan.

Hva skal du lese i sommer?
«Jeg elsker sommer!» sier Rikka på aller første side i boka. Og det gjør jeg også. I sommer håper jeg på mye sol, for da skal jeg ligge på terrassen og lese masse. Blant annet skal jeg lese Kudos, siste bok i trilogien til Rachel Cusk, og diktboka Estalåni av Eli Fossdal Vaage. Ungdomsromanen Hvem er jeg når du blir borte?, av Kathrine Nedrejord, er jeg også nysgjerrig på. Jeg leste nettopp hennes siste bok Slepp meg og likte den veldig godt.

God sommerles til alle!

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Julie Pike / Bokomslag: Gyldendal

Kristin Storrusten har mest sannsynlig skyld i at vi er mange flere småbarnsmødre som tør å snakke om om vanskelige følelser knyttet til våre nyfødte babyer, barselomsorg og kvinnekroppen. Diktsamlingen Barsel ble en stor suksess, og nå har Storrusten også kommet med en guidebok for foreldre, Feltnotater fra småbarnslivet, sammen med Heidi Bøhagen og Therese G. Eide. Men det er Svart lego, Storrustens aller første barneroman, vi skal spørre litt om i dag.

Gratulerer så mye med din første bok for barn, Svart lego! Du har gitt ut bøker for voksne også, både dikt og sakprosa, men hvordan har det vært å skrive for barn i forhold til det å skrive for voksne? Hvordan setter du deg inn i barnets hode?
Det var redaktøren min som sa det, at den eneste forskjellen er at man må være hundre prosent ærlig når man skriver for barn. Stemmen til Thomas kom ganske greit til meg, og så hjalp redaktøren til å skrelle vekk det som var for voksent.

Hva mener du er viktig å tenke på når du skriver for barn og unge?
Jeg tenkte ikke at jeg skulle skrive noe dummere enn for voksne, bare for en med mindre erfaring. Barn er like forskjellige som voksne. Jeg blir så irritert når noen er sånn «dårlig barnebok, sønnen min likte den ikke», akkurat som man sier «dårlig bok, tanten min likte den ikke» om voksenbøker.

Svart lego handler mye om det å være «dritten i midten», og om å ha to søsken som krever ganske mye ekstra av foreldrene dine. Samt det å hate farmoren sin. Hvordan kom denne idéen?
Jeg synes søskenforhold er veldig interessant, og skulle ønske flere skrev om det. Jeg kjenner familier som har barn med ekstra utfordringer, og vet at da blir alt litt «satt på spissen». Heldigvis har jeg selv hatt gode bestemødre og godt søskenforhold, men det starten med tanken «Hva hvis …».

Vårt Land kritiserte deg for å ikke gjøre det å ha en troende karakter i en barneroman til et sentralt grep. «Ellers er det ikke noe vits», skriver de. Hva tenker du om det?
Det er jeg så uenig i! Thomas er altså kristen, men det er ikke en viktig del for handlingen. Eller, det er viktig fordi han har en trygghet i det, og det trenger han, stakkars, men det er ingen konflikt knyttet til religionen hans. Noen barn tror på Gud, og jeg mener det er viktig at barnelitteraturen gjenspeiler et mangfold av barn. Hovedpersoner skal ikke være nøytrale.

Hovedpersonen din, Thomas, er en skikkelig lesehest. Hva tror du han skal lese i sommer?
Jeg tror han skal lese Fake av Mina Lystad, og kanskje dette er sommeren han leser Narnia på egen hånd første gang?

Hele barndommen min er leseminner!

Har du et fint leseminne fra barndommen du kunne tenke deg å dele med Litteraturbloggens lesere?
Hele barndommen min er leseminner! Men som barn av min generasjon, tror jeg det må bli å vente på og lese Harry Potter etter hvert som de kom ut. Jeg fikk den første boken da den kom ut på norsk da jeg var 13, og siden fulgte utgivelsene meg oppover. Lurer på om det var bok 4 som hele familien måtte oppsøke den eneste engelskspråklige bokhandelen i Kroatia for å få tak i.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg holder på med Harry Potter-bøkene, faktisk, nå er jeg på bok 5, så da blir det vel bok 6. I tillegg leser jeg Anna Karenina av Leo Tolstoj, for jeg har aldri lest noen av de store klassiske russerne og tenkte det var på tide.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Mina Lystad / Bokomslag: Aschehoug

Fake news, forelskelse og fjortiser. Mina Lystads nyeste roman for ungdom inneholder bare de aller beste ingrediensene, og skal vi tro både ungdommene selv og anmelderne, funker det som smurt. Av Astrid Lindgren har forfatteren lært seg å gjøre ting som er litt skumle, og Lystad synes offentligheten kan minne ganske så mye om ungdomsskolen.

Gratulerer så mye med din nyeste utgivelse, Fake som har fått svært gode anmeldelser. Hvor viktig er anmeldelser for deg?
Tusen takk! Det var stor stas. Anmeldelser er noe jeg aldri tenker på når jeg skriver, så det er ikke før boka er ute i verden at erkjennelsen av at noen kan mene noe om boka i offentlige fora kommer. Det er jo selvfølgelig spennende. Siden barne- og ungdomslitteratur sjelden blir anmeldt, så er jo bare det å få en anmeldelse veldig gøy. Når den i tillegg er bra så føles det først og fremst som en enorm lettelse. Som om det plutselig slipper en spenning i skulderen du ikke visste at du hadde. Også jubler man høyt, helt på ekte.

Du har fått mye skryt for å blande aktuelle temaer med klassisk barneboktematikk, hvorfor tenker du det er viktig å ta opp temaer som blogging, sosiale medier og fake news? Hvordan kom idéen?
Å ta opp veldig moderne temaer er jo både skummelt, siden jeg jo er tjue år eldre enn målgruppa jeg skriver for, og så gjør det jo kanskje at det jeg skriver ikke oppleves like tidløst. Men begge deler lever jeg godt med. Å gjøre ting som er litt skumle innimellom må man jo bare, for det har jeg lært av Astrid Lindgren. Og så tror jeg veldig på at barn i dag også må få sin virkelighet speilet i skjønnlitteraturen, akkurat sånn som den er nå, hvis vi vil ha dem med og få dem til å lese.

Jeg synes jo offentligheten ofte minner mistenkelig om ungdomsskolen, så veien fra store tidsaktuelle temaer til ideer som kan utspille seg i klasse 9C er ikke så lang. Dessuten er det gøy å se moderne fenomener med yngre øyne. Da kommer det ofte fortere fram hvor banalt og til og med kørka det ofte er. Det gjør det jo gøy å skrive, samtidig som jeg håper det gir de som leser noen flere verktøy å orientere seg i verden med. For eksempel at de skjønner at ganske mye av det vi voksne driver med er til å le av. Får jeg til det blir jeg glad.

Det er bare å dra av et lite lag med sosiale normer, så ligger jo følelsene der, like eksplosive og urimelige og såre som de gjorde på ungdomsskolen.

Barn og unge gjennomskuer det fort når både historien og språket ikke er troverdig, hvordan jobber du for å få til dette? Gjør du mye research?
Kanskje er jeg velsignet med barnslige venner, men den dynamikken som utspiller seg mellom fjortiser er jo til forveksling lik den som utspiller seg mellom voksne synes jeg. Det er bare å dra av et lite lag med sosiale normer, så ligger jo følelsene der, like eksplosive og urimelige og såre som de gjorde på ungdomsskolen. Jeg gjør research på de ytre omstendighetene til en viss grad, men så har jeg valgt å stole på at det indre livet til en fjortenåring er ganske lik det indre livet jeg hadde selv når jeg var fjorten. Så det er omtrent 50/50 research og min egen indre fjortis som styrer.

Hva mener du er viktig å tenke på når du skriver for barn og unge?
Å skrive innenfra og ut, og ikke utenfra og inn. Når du skriver for barn og unge tror jeg man må slippe seg helt og være den trettenåringen man skriver om. Ikke skrive med voksenblikket på og prøve å tenke seg til hva en trettenåring ville følt og gjort. Det gjør det dessuten hundre ganger morsommere å skrive det.

Fake er den frittstående oppfølgeren til Nørd, kommer det flere bøker fra samme univers?
Det vet jeg ikke enda! Jeg hadde egentlig ingen plan om å skrive to om dette, men så kom plutselig fortsettelsen sigende når jeg var på ferie i fjor sommer, så da ble det bare sånn. Ingen konkrete planer altså, men jeg har lært at historiene har en tendens til å leve litt på egenhånd hvis jeg gir dem rom til det, så jeg utelukker ingenting.

Jeg leste utrolig mye som barn, så det beste minnet er faktisk bare det å lese i mange timer i strekk.

Har du et fint leseminne fra barndommen du kunne tenke deg å dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg leste utrolig mye som barn, så det beste minnet er faktisk bare det å lese i mange timer i strekk. Det er akkurat som om man treffer en helt egen frekvens i hodet når man lar seg spise helt opp av en bok i mange timer, og det er en følelse jeg unner alle å ha.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg er i ferd med å lese meg gjennom alle de store skjønnlitterære suksessene fra de siste to årene, så jeg er akkurat ferdig med Trude Marsteins siste og nå har jeg forflytta meg opp til Butangen i Lars Myttings Søsterklokkene. Så skal jeg lese bok to i Nevermoor-serien, og så blir det alltid noe sakprosa om tibetansk buddhisme, for det er mitt største nørdepunkt.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Toppbilde: Håkon Sparre, NMBU
Bokomslag: Kagge forlag / Foto: Mikkel Soya Bølstad

Professor Anne Sverdrup-Thygeson har vakt buzz langt utover landegrensene med sin bok, Insektenes planet. Denne sommeren kan også barna lære om de små rare, viktige og vakre vesenene når professoren for første gang skriver til et yngre publikum.

Gratulerer med Insektenes hemmeligheter – snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg, hvordan er det å få gitt ut den første barneboka si?
Det blir fantastisk gøy! Og jeg er spent på mottagelsen … Boka er i trykken nå, men fra 31. juli er den å finne i butikkene. Bøker har betydd så mye for meg, helt fra jeg var liten. Jeg har også lest masse for egne barn – i mange år var vi nærmest som inventar å regne på det lokale folkebiblioteket. Det ergret meg at det var så langt mellom de gode barnebøkene om norsk natur. Det meste var oversatte bøker der det vrimlet av arter som ikke finnes her til lands, uten at det framgikk. Mulighetene for undring og fascinasjon forsvant dessuten ofte i et i overkant tørt og kjedelig språk. Heldigvis har dette blitt bedre de siste årene, nå dukker det opp mye bra norsk sakprosa for barn.

Du har hatt stor suksess med Insektenes planet, som henvender seg til voksne lesere. Hvordan har det vært å nå skrive for barn? På hvilken måte har prosessen vært annerledes?
Å skrive for barn er krevende, og noe jeg har nærmet meg med ydmykhet og stor respekt. Jeg har prøvd meg fram for å finne en balanse mellom et enkelt språk som fungerer for barn, men som likevel er tilstrekkelig til å kunne fortelle rare og morsomme detaljer om de vanlige insektene rundt oss i Norge – og noen utvalgte utenlandske. Her har jeg fått god hjelp av både testlesere og forlaget. For kjenner barn i dag ord som kolbøtte og hermetikkboks? Og hvordan skal jeg forklare insektenes metamorfose – et naturlig mirakel selv vi forskere ikke forstår fullt ut? Jeg forsøker å finne eksempler som ligner, fra barnas verden – som å si at larvens hudskifte minner om når du vrenger av deg en trang badedrakt.

Jeg samlet på fine ord som barn. Fremmedordet onomatopoetikon var kanskje det aller fineste i samlingen.

På bokas omslag kan vi lese ord som snorkelmygg og zombiebiller. Kan du fortelle oss om ett av de mest spektakulære insektene du har med i boka di?
Stikkmyggen som summer rundt deg nå i sommer har faktisk en snorkel på rumpa som barn. Da lever nemlig mygglarven i vanndammer, der den henger rett under overflaten. Bare snorkelen stikker opp og sørger for at larven kan puste.

I varmere land lever et insekt som dreper andre insekter ved å prompe på dem. Larvefisen er så full av giftige gasser at selv mye større insekter blir lammet, slik at de ikke kan bevege seg. Da er det lett å spise dem opp. Slikt er jo spektakulært, tenker jeg!

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg har mange gode høytlesningsminner. Å få sitte på fanget til bestefar i ørelappstolen i kroken mens han leste Skarvene fra Utrøst og andre folkeeventyr (først som stor forstod jeg at Utrøst var de ytterste øyene på Røst, og ikke en plass for de utrøstelige). Høytlesning på sengekanten på hytta, som var en enkel tømmerkoie uten strøm og vann. Hvis det var kaldt, fyrte vi i ovnen på soverommet. Den hadde vinduer av kråkesølv slik at jeg kunne se flammene på innsiden.

Mamma leste ofte fra en svensk dyrebok, Djurens underbara liv. Den var full av ord som var uvante og morsomme å si – som igelkotte og sork. Jeg samlet på fine ord som barn. Fremmedordet onomatopoetikon var kanskje det aller fineste i samlingen.

Hva skal du lese i sommer?
Det blir en herlig blanding av sjangere. Jeg har fått et par forhåndseksemplarer av høstens bøker, og har akkurat lest ut Kristin Vallas nye bok Ut av det blå. Nå gleder jeg veldig til å lese Marie Auberts første roman Voksne mennesker. Imens leser jeg novellesamlingen Tretten måter å se på av Colum McCann, resten av Andreas Tjernshaugens bok Hvaleventyret, og venter på å rykke forrest i bibliotekkøen for billedboka Fortellinger fra indre by av Shaun Tan. Og så har jeg en sakprosabok i stabelen min som jeg lenge har ventet på å få tid til å lese, en bok om jord, natur og mennesker: The Ground Beneath Us: From the Oldest Cities to the Last Wilderness, What Dirt Tells Us about Who We Are av amerikaneren Paul Bogard.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Niklas Lello  / Bokomslag: Aschehoug

Tidligere har Christopher Pahle skrevet manus til tv-serier som Kongsvik Ungdomsskole og Jul i Blodfjell. Nå er han snart klar for å slippe sin aller første bok ut i universet. Kass og Tycho: De forbudte solsystemene er et stykke unna de humoristiske tv-prosjektene han har jobbet med tidligere; en science fiction-fortelling for eventyrlystne 10-åringer.

Gratulerer med Kass og Tycho: De forbudte solsystemene, hvordan er det å få gitt ut den første boken sin? 
Tusen takk! Det er veldig stas, og enn så lenge noe jeg ikke har tatt helt inn over meg, tror jeg.

Nå har det vært mest fokus på å få boken så bra jeg klarer, og gjøre den klar til trykk, så nervene kommer nok nærmere lansering (red. 30. august). Men for hver lille milepæl – å låse manus, å få omslaget, og så videre – blir det mer virkelig. Jeg vet ikke hvorfor, men det sprøeste var egentlig å få se den ferdige innholdsfortegnelsen.

I den store sammenhengen er jo dette bare nok en bok, men for meg er det et vannskille. Det blir litt omvendt Neil Armstrong, på en måte: et knøttlite skritt for menneskeheten, men et ganske svært et for meg.

Kan du fortelle oss litt om hvem vi blir kjent med i De forbudte solsystemene?
Historien handler om tvillingene Kass og Tycho, som av og til føler det litt som om de kommer fra feil planet. Kass er bråkjekk og uredd, på grensen til uvøren, mens Tycho er mer forsiktig og analytisk. De går hverandre en del på nervene, men utfyller hverandre egentlig ganske godt. En dag finner de et romskip skjult under et fjell i skogen. Før de vet ordet av det, befinner de seg på andre siden av galaksen og må finne veien hjem før det er for sent. På veien treffer de mange snodige skapninger, noen snille og noen slemme, og noen det ikke er så godt å vite hvor man har.

Når man leser boken tror jeg man skjønner ganske kjapt at dette ville blitt en rimelig dyr affære om den skulle vært en film.

Det er ikke så mange som skriver science fiction på norsk. Hvorfor ble nettopp denne historien din debutbok?
Det startet egentlig med noen konsepter, figurer og et fiksjonsunivers som har surret i bakhodet en del år. Jeg tok for gitt at det var altfor mange sånne historier der ute allerede, men da jeg oppdaget at det – som du sier – ikke finnes så mye sci-fi på norsk, tenkte jeg at det var verdt et forsøk.

Jeg har alltid hatt en dragning mot sci-fi, det er for meg kanskje den sjangeren som gir aller størst mulighetsrom for å utforske ideer, både veldig store, vitenskapelige og filosofiske, og veldig små, personlige og eksistensielle. Og når det veldig store og det lille spiller i tostemt harmoni med hverandre er det ingenting som kan overgå det.

Du har bakgrunn som manusforfatter for film og tv. Hvordan har du brukt den erfaringen i skrivingen av denne boken?
Nå vet jeg jo ikke hvordan andre forfattere jobber, men jeg har inntrykk av at det å skrive en roman er en litt friere kreativ prosess enn å skrive et manus. Men jeg fungerer best i litt strukturerte rammer, så jeg tok egentlig med meg mye av den systematiske fremgangsmåten vi bruker når vi skriver tv-serier. Også har jeg benyttet meg fullstendig skamløst av cliffhangere og andre dramaturgiske grep som forhåpentlig vil holde på leseren. Jeg angrer ingenting.

Men først og fremst har det vært deilig å slippe å forholde seg til norske tv-budsjetter! Når man leser boken tror jeg man skjønner ganske kjapt at dette ville blitt en rimelig dyr affære om den skulle vært en film.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg har ganske mange. Mormor som leser Asbjørnsen og Moe for meg fra tjukke, gamle bøker med grønne sidekanter og svart og mørkerød rygg, eller første gang jeg åpnet Ringenes herre, og den ulidelige ventingen fra uke til uke da Don Rosas Skrue McDucks liv og levnet gikk i føljetong i Donald. Eller da jeg med en trettenårings overmot lånte Victor Hugos De elendige på biblioteket i Fredrikstad en sommer etter å ha lest Donald pocket-versjonen. Jeg led meg gjennom de første femti sidene, som jeg fortsatt er overbevist om at utelukkende var en skildring av en kurvstol, men så ble det ganske raskt en ganske fantastisk leseropplevelse. Men jeg tror ikke jeg gjorde så mye annet den sommeren.

Men det jeg alltid kommer tilbake til er broren min og jeg, liggende i hver vår armkrok hos faren vår, mens han leser alt vi kunne komme over av Jules Verne. Ingenting vil noensinne bli så nervepirrende som Den hemmelighetsfulle øya, og jeg tror faren vår syntes det var akkurat like spennende som vi gjorde. Det var der alt startet.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg er allerede i gang med oppfølgeren til De forbudte solsystemene, så nå leser jeg noen bøker om verdens sjøfartshistorie, og en om blekkspruter (tro meg, det kommer til å gi mening). Og så skal jeg omsider få lest Philip Pullmanns Det gylne kompasset, og siste bind i Jeff VanderMeers Annihilation-trilogi, og Naomi Aldermans Kraften, og Frank Herberts Dune, og Michel Houellebecqs Serotonin, og hvor lang er sommeren egentlig?

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Anna Valeur / Bokomslag: Aschehoug

Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl begikk den mest omtalte boka i 2017. Gleden med skjeden dundret inn i det norske bokmarkedet, og boken ble solgt til en rekke land. Nå er legene og forfatterne her igjen, og denne gangen har de skrevet en guide til puberteten for jenter fra 9 år og oppover. Jenteboka kommer i slutten av september, og skal vi tro Nina Brochmann blir boka som en varm og klok storesøster.

Vi mener barn fortjener ærlige svar om kropp og seksualitet, men det må være på deres premisser.

Gratulerer så mye med ny bok, Jenteboka, som kommer i september. Hvordan skiller denne boka seg ut fra andre pubertets-guider?
Tusen takk! Vi håper og tror at den tar jenter på større alvor. Vårt problem med mange pubertets-guider er at de enten blir for barnslige eller for krampaktig ungdommelige med mye CAPS LOCK og påstander om at alt er så ekkelt og pinlig hele tiden. Det er ikke noe vi ønsker å påføre jenter. Puberteten er fascinerende og stas. Det vil vi vise dem. Også ønsker vi å gi dem et trygt fundament av kunnskap som de kan lene seg på når voksenverden begynner å stille (uoppnåelige) krav om utseende, sex og prestasjon.

Hvorfor trenger vi nok en bok om kroppen når vi har internett?
Det er fordi internett ikke har de gode svarene lett tilgjengelig. Dagens barn blir utsatt for informasjon på internett som ikke er ment for dem, om sex og idealiserte kropper. Vi mener barn fortjener ærlige svar om kropp og seksualitet, men det må være på deres premisser. Jenteboka er ment som en motvekt, som en varm og klok storesøster som ikke skygger banen når de pinlige spørsmålene dukker opp.

Dere har tidligere hatt stor suksess med Gleden med skjeden som er myntet på voksne. Hvordan var det å skrive for ungdom? Var det andre ting dere måtte tenke på?
Utrolig gøy, men overraskende utfordrende. Det var mye vanskeligere å skrive sakprosa for barn og ungdom enn for voksne. Det er så mange begreper som må forklares at teksten fort mister flyten. Vi har heldigvis hatt to fantastiske redaktører i barne- og ungdomsavdelingen på Aschehoug som har tatt oss i skole. I tillegg har vi en fantastisk gjeng med jenter på 12 år som har lest og diskutert med oss.

Det vanskeligste har nok vært at målgruppen, jenter på vei inn i puberteten, spenner så bredt både modenhetsmessig og i alder. Boka er ment å skulle kunne leses av både bråmodne 9-åringer og «vanlige» 13-åringer. Å slå an riktig tone er noe vi har jobbet mye med.

Tenk at melk spruter fra puppene mine bare jeg tenker varme tanker om babyen min!

Hva synes du er det kuleste med kroppen?
Jeg har akkurat født en liten jente, så jeg må nok si at det at vi kan lage barn er det absolutt kuleste med kroppen. Det er så vilt og dyrisk og koselig på en gang. Tenk at melk spruter fra puppene mine bare jeg tenker varme tanker om babyen min!

Hva slags bøker leste du om puberteten da dere var i tenårene?
Jeg husker jeg leste en svart bok om mensen som vi fikk gratis på barneskolen. Ellers er det ingen pubertetsbøker jeg husker. Som så mange andre barn på 90-tallet, leste jeg spalten Mona og Mikkel i bladet TOPP med stor iver. Den var jo virkelig ikke myntet på 10-åringer, men var utrolig spennende.

Har du et fint leseminne fra barndommen som dere vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe! Den boken var magisk, husker jeg. Etter å ha lest den, skrev jeg min første «bok» om den nysgjerrige og modige politidatteren Cathrine som oppklarte et mystisk tyveri i skogen. Den ville nok blitt felt for plagiat i dag.

Hva skal du lese i sommer?
Innimellom amming, fisketurer og siste korrekturlesing, skal jeg prøve å få lest ferdig Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og begynt på Rachel Cusks Omriss. Det skal nok holde hardt!

Ellen Støkken Dahl og Nina Brochmann

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Stine Friis Hals / Bokomslag: Aschehoug

Sist høst ga krimforfatter Ingar Johnsrud ut sin aller første barnebok. Det er langt mellom den tidligere journalistens krimgåter og den fargerike og lekne Fargerne og den store honningkrigen. Boka, en god gammeldags høytlesningshistorie, tar oss med inn i skogen der Fargerne og deres jobb – å sette farge på alle smådyr, fugler og insekter – står i fare.

Gratulerer med Fargerne og den store honningkrigen som utkom sist høst, Ingar! Hvordan er det å få gitt ut den første barneboka si?
Det har vært veldig lærerikt. Barn er et tøft publikum, de er kresne, utålmodige, ærlige, tankefulle og fantasirike, og det å få lov til å dikte, og senere dele historien med dem, har jeg hatt stor glede av.

Jeg er heldig som jobber med et forlag og en redaktør som tar barnelitteraturen på alvor. Med det mener jeg blant annet at fokuset hele tiden ligger på barneleserens opplevelse av fortellingen. Jeg har måttet jobbe med meg selv for å forstå hva det egentlig betyr, og hvordan det gir seg uttrykk i tekst. Jeg tror arbeidet med Fargerne har gjort meg til en bedre forfatter, både for barn og voksne.

Hvordan har det vært å skrive for barn denne gangen? På hvilken måte har prosessen vært annerledes?
Når man skriver for voksne så skriver man jo egentlig bøker til seg selv. Selv om hver enkelt leser jo oppfatter teksten på bakgrunn av hvem man er og hva man har opplevd, sett og lest før, så tror jeg voksenbokforfatteren har en instinktiv fornemmelse av hvordan teksten vil bli oppfattet.

For meg var det annerledes å skrive for barn. Jeg prøvde vel på et vis å lete frem til en sjuårig versjon av meg selv. Mindre erfaren, mindre kalkulerende, reddere men likevel mer fryktløs, mer uorganisert, mer spontan og kreativ. I de beste delene av boka synes jeg at jeg har lyktes.

Fargerne er illustrert av John S. Jamtli. Hvordan har samarbeidet mellom dere foregått?
John er en av de dyktigste og mest fantasirike illustrasjonsfortellerne vi har, og jeg er veldig glad han sa ja til å jobbe med Fargerne. Det er John som har skapt det visuelle universet i boka. Rent praktisk har samarbeidet skjedd ved at jeg har delt teksten underveis. John har utarbeidet skisser, som på sin side igjen har inspirert arbeidet med teksten videre.

Jeg lærte ikke å lese før jeg begynte på skolen, men jeg husker godt sommeren mellom første og andre klasse, da jeg oppdaget mine foreldres enorme samlinger av bøker om Hardy-guttene, Nancy Drew, Bobsey-barna og Davy Crockett.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg lærte ikke å lese før jeg begynte på skolen, men jeg husker godt sommeren mellom første og andre klasse, da jeg oppdaget mine foreldres enorme samlinger av bøker om Hardy-guttene, Nancy Drew, Bobsey-barna og Davy Crockett. I dag er den litteraturen på mange vis håpløst utdatert og kanskje bedre egnet for å forstå forrige århundres syn på kjønn, andre kulturer og forhold mellom foreldre og barn, men for meg personlig representerer de bøkene et varmt minne om mine første skritt inn i en litterær verden.

Hva skal du lese i sommer?
I sommer er jeg på interrail med familien. Med i sekken er Edward St. Aubyns romaner om Patrick Melrose samt Göran Tunströms Juleoratoriet, som jeg av en eller annen grunn ikke har lest. Jeg planlegger å lese og etterlate bøkene på en eller annen bed & breakfast et sted i Europa, og plukke opp hva de nå måtte ha stående i hylla. Forhåpentligvis en god krimfortelling av noe slag.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Robert Rønning / Bokomslag: Aschehoug

Mange av dere leser nok Estetikeren i Morgenbladet. Til høsten kommer hun, Ragnhild Brochmann, med sin første bok, et herlig klassisk eventyr! Der er absolutt ingenting overlatt til tilfeldighetene, særlig ikke språket og omslaget. Det er kanskje ikke rart at det har blitt som det har blitt når hun vokste opp med et lass med bøker og en stor fascinasjon for Monets hage.

Gratulerer med Gulliver Blitz og mysteriet med Professor Uglehus som kommer til høsten. Hvordan er det skulle gi ut den første boka si?
Du, det er herlig! Mest av alt blir det veldig spennende å se om boka kommer til å slå an hos målgruppa og foreldrene deres. Jeg har et lønnlig håp om at den kan bli en høytlesningsbok over kveldsmaten.

Boka er skrevet for barn fra sånn ca. ni år og oppover. Hvordan er det å skrive for noen som er så mye yngre enn seg selv?
Hmmm … Jeg var et veslevoksent barn, som siden har blitt til en ganske barnlig voksen, og dermed tenker jeg vel at aldersforskjell ikke spiller så stor rolle. Hva som treffer hvem handler like mye om humor og kulturell tilhørighet, som alder, tror jeg. Og om vi kikker på de store barnebokklassikerne – Brødrene Løvehjerte, Heksene, Den hemmelige hagen – er det mye som tyder på at barn og voksne frydes og røres av det samme. Ikke minst tenker jeg at barn fra ni år og oppover er en god alder for å virkelig more seg med morsomme og uvante ord: som «slusk» og «ballerusk», eller «snabelsko» og «muskedunder». Tolkien og J.K. Rowling visste en god del om de pirrende ordenes kraft, og viser med all tydelighet at barn har vel så gode ører for språklig klang som voksne. Og at det ellers er en sunn øvelse å ikke være redd for å skrive finurlig uansett hvem mottageren er.

Boka framstår, både med tanke på omslaget og beskrivelsen fra forlaget, som et herlig klassisk eventyr. Hva er ditt forhold til sjangeren?
Jeg må innrømme at jeg kjenner en stille fryd over at du bruker den beskrivelsen. I alle fall klassisk passer godt, med tanke på at boka svarer til mange av de klassiske barnebokingrediensene: Et lunefullt og mystisk hus i hovedrollen, en syk men modig gutt som lærer det å kjenne, og et rollegalleri som både gjør jakten på Professor Uglehus’ hemmelighet lettere og mye mer komplisert enn hovedpersonen Gulliver hadde håpet på. Hvis ikke Gabriel Garcia Márquez og resten av gjengen hadde tatt den magiske realismen, kunne det også ha passet ganske bra som sjangerbeskrivelse.

Ikke overraskende har jeg et nært forhold til alt mysteriøst og gotisk, og har vokst opp med Drømmen om Narnia, Ringenes Herre og Jane Eyre. Jeg var litt for gammel da Harry Potter-bøkene kom, men hadde sikkert falt ned i Potter-gryta med bedre timing. I det hele tatt har jeg vel vært anglofil siden jeg så mine første BBC-kostymedramaer som liten, og møtte gods og grønne skoger så breddfulle av historie, romantikk og faune-magi at det halve kunne vært nok. Bare en tittel som Løven, heksa og klesskapet … halleluja. Både estetikken og språket var rett opp min gate. Som voksen kjenner jeg at jeg pendler mer og mer i den retningen igjen. Ikke minst etter at jeg fant Donna Tartt.

Tittelen høres unektelig ut som starten på en serie, men er det det? Kommer det flere bøker om Gulliver Blitz?
Hmmmm … Det er i alle fall mange og løse nok tråder når siste side er lest. Men akkurat nå er jeg mest opptatt av en karakter som oppsto i forbindelse med skrivingen av boka, men som ikke fikk være med … På den annen side kan det være at den karakteren har noe med en slags fortsettelse å gjøre. Tiden vil vise!

Hvor mye har du, som Estetikeren, hatt å si for hvordan boka blir seende ut?
Ikke overraskende: mye! Jeg illustrerer boka selv, med vignetter til hvert kapittel, så da kan du tenke deg at jeg ville lage omslaget også. Her gikk forlaget, jeg og min gode illustratør-venninne Ronja Svenning Berge flere runder. Til slutt landet vi på et omslag med en krans – en klassisk eventyrkrans – som speiler alt det finurlige som Gulliver kommer bort i ettersom fortellingen utvikler seg: En måke, en glasskolbe, en postkasse, en fluesopp, en ugle, og så videre. Etter at jeg hadde tegnet den, og valgte farger jeg mente luktet spenning, gjorde Ronja siste finishen med å lage en prima håndtegnet font. Vi synes begge to at det passet bra med en litt vill variant av noe klassisk (der var ordet igjen) med seriffer på. Altså de små fnuttene øverst og nederst på bokstavene.

Baksiden, derimot, kunne nesten ha vært forsiden på en Fakkel-roman fra 70-tallet: grafisk og syrete med en stor, rødoransje sopp mot den midnattsblå bakgrunnen. Men så kommer nok en av Ronjas nydelige håndtegnede fonter og klusser med voksen-stemningen. Kontraster er bra.

Når det gjelder finishen ønsket jeg å unngå det blanke, upraktiske smussomslaget, og heller ha et omslag i kraftig papir som gir et mer stofflig preg. Det synes forlaget heldigvis var en god idé. Nå skal til og med partiet mellom kransen og bokstavene trykkes ned slik at teksten løftes opp før den blir lakkert glatt. Håpet er at boka skal bli spennende å ta på: Blank og matt, ru og glatt. Taktilitet er skikkelig viktig. Du skal ha lyst til å bære en bok med deg.

Ikke minst tenker jeg at barn fra ni år og oppover er en god alder for å virkelig more seg med morsomme og uvante ord: som «slusk» og «ballerusk», eller «snabelsko» og «muskedunder».

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Oi. Det er et veldig vanskelig spørsmål siden det er så mange. Men jeg var ekstremt opptatt av Torill Thorstad Hauger, og av alt som hadde med vikingtid og middelalderen å gjøre. Husker at jeg gledet meg intenst til å komme hjem sånn at jeg kunne lese Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 i skinnsofaen før jeg gjorde lekser. Bare tittelen! Flere år senere skrev jeg særoppgave om svartedauden, og åpnet oppgaven med en lengre passasje i ublu litterær stil, som om jeg hadde opplevd den selv. Og det hadde jeg jo også, på en måte.

Og så var jeg opptatt av Kabalmysteriet; den blekgule forsiden med jokeren på … Jeg må ha lest den som tiåring, ute på tunet på en gammel seter vi hadde leid i Sjodalen en sommer. Enkle kår, et kleggbitt ved besøk til utedoen og en fullstendig oppslukning av mysteriet og det der serumet …

Noen år senere var det Dumas som eide, og jeg hadde med meg De tre musketerer på bobilferie med en av barndoms-bestevenninnene mine, Linn. Jeg husker at jeg satt i en campingstol hos bestefaren hennes i Grums, og ble ekstremt grepet av hvordan de ulike mennene snakket til hverandre: Det vanvittig belevne språket, uttrykk som «Guds død!» og «Gud døde meg!» og måten Athos bekymrer seg på når han tror at d’Artagnan er alvorlig såret. Omsorg mellom menn i gamledager skrevet som om det var en kjærlighetshistorie … fryktelig fascinerende.

Men et av de aller mest levende minnene knytter seg nok til Linnea i malerens hage. Jeg falt helt i staver over den boka. Historien om Linnea som blir med sin gamle venn Blomkvist til Paris, og et ubegripelig romantisk og krokete hotell, for å kunne reise videre til Giverny og oppleve Monets hus og hage. Jeg husker at jeg lå og leste den ferdig en lørdagsmorgen, i den blå og gule senga mi som jeg hadde arvet av pappa, og kunne bare ikke fatte og begripe hvor vakkert alt var! At hager kunne være sånn?! At et hus kunne være så vakkert?! Og at det var sånn man kunne male for å både vise menneskene og stemningene rundt dem! Inne i boka er det en sjeldent fin blanding av verksreproduksjoner og akvarellene til Lena Anderson. Og mellom tegninger av Linnea og Blomkvist, ser vi Monets kjøkken med blå og hvite fliser og skimrende kobberpanner; den sitrongule, spinnville spisestuen med elegante japanske trykk, den middelhavsgrønne Japan-aktige trebroen som løper over dammen, og under den – feite dunkjevler som stikker opp av det grunne vannet akkurat som i Donald-blader, bare bedre.

Den morgenen lå jeg og førte inn alle de viktige årstallene i Monets liv i kladdeboka mi fra en infoside bakerst i boka. Etterpå tegnet jeg etter et portrett av ham hvor han hadde stråhatt på, og spurte mamma om hun ikke kunne sy en sånn svart buksedrakt med hvitt gammeldags forkle over, som Linnea hadde?

Siden skulle jeg dra dit, og har både en bok om Monets hus og hage og en om Monets kjøkken. Og den boka, Christina Björks Linnea i malerens hage, var begynnelsen. En perfekt fortelling om hvordan kunst, mat, liv og alt sanselig alltid burde henge sammen.

Hva skal du lese i sommer?
Ja, hva skal jeg lese i sommer. Jeg skal nok lese mye fag, altså moteteori, siden jeg forbereder meg til en forelesningsrekke jeg skal ha ved OsloMet til høsten. Meen, en god venn synes jeg skal lese Sally Rooneys Samtaler med venner, så kanskje jeg skal det. Ellers har jeg Alice Munros The View from Castle Rock på nattbordet, og så vurderer jeg Boel Westins Tove Jansson-biografi Ord, bild, liv. Og å gjøre ferdig boka om modellen, kunstneren, fotografen og proff-hobbykokken Lee Miller: Lee Miller: A life with food, friends and recipes.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakkar med eit knippe barne- og ungdomsbokforfattarar om dei magiske leseminna og om korleis det er å skrive for barn.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Paal Audestad / Bokomslag: Samlaget / Illustrasjon: Susanna Kajermo

Saman med illustratør Susanna Kajermo kjem Sivert Nesbø med ei barnebok om kanskje noko av det vanskelegaste eit barn kan oppleve, nemleg ein forelder som ein dag ikkje er der meir. Nesbø har tidlegare skrive tre romanar for vaksne, Skårgangar, Som eit barn og Sjøen om vinteren, og fleire av meldarane samanliknar han med både Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas. Òg i vaksenromanane til forfattaren finn vi tema som barndom og oppvekst, einsemd og familie.

Gratulerer så mykje med di første bok for barn, Hauk, som kjem i september! Du har tidlegare skrive tre romanar for vaksne, korleis var det no å skrive for ei heilt anna aldersgruppe enn di eiga?
Takk for det! Eg tykte det var fint å endeleg få høve til å skrive for barn, det er noko eg har ønskt å gjere lenge, så eg er glad for at det opna seg ei moglegheit for det. Sjølve skrivinga tenkjer eg vel at ikkje skil seg så mykje frå det å skrive for vaksne, på sett og vis må ein finne den same tonen eller åra, mest uansett kven ein skriv for, slik er det i alle høve for meg. Den største skilnaden ligg vel helst i omfang og ordtilfang, men sjølve skrivinga, eller den kjensla eg hadde når eg skreiv, var mest som når eg skriv for vaksne. Det var ei røynsle eg ikkje var heilt budd på, men som gleda meg.

Eg sette elles umåteleg stor pris på å få teksten illustrert og eg kan ikkje få prisa Susanna Kajermo, kunstnaren som har laga illustrasjonane, nok.  Ho har eit uvant blikk og ein heilt særeigen og var strek som eg synest står så godt til teksten.

At det vart nett ho som enda med å illustrere boka er elles ei interessant historie: Eg hugsar eg såg teikningane hennar på avgangsutstillinga til Kunstakademiet i Bergen for vel ti år sidan, og dei gjorde sterkt inntrykk på meg den gongen, eg hugsar at eg tenkte at det var noko uvant og særs ved dei. Så gløymde eg etterkvart namnet på kunstnaren og det heile kvarv litt for meg sidan åra gjekk, heilt til eg no i fjor haust fortalde ei venninne at eg hadde skrive ei barnebok som var slik og slik, og at eg såg etter nokon som kunne illustrere ho. Då må du sjå på teikningane til Susanna Kajermo, sa ho, og då eg gjorde det, hugsa eg kor godt eg hadde likt bidraga hennar på utstillinga ti år tidlegare. Og så spurde eg, og ho sa ja. Og eg tykkjer det er vorte svært fint, noko heilt for seg sjølv.

Kva tyder omgrep som «alltid» og «ikkje lenger» og «kanskje ikkje» for eit barn, kva tid er det som ligg i dei?

I omtalen frå forlaget les eg at Hauk handlar om ein pappa som blir borte, eit tema du òg har behandla i vaksenromanane dine. Kva er det som er spennande med desse relasjonane mellom barn og foreldre? Kva er det med fedrane?
I Hauk finst det ein far som ikkje lenger er der, saman med ungane sine. Nett kvar han er, eller kva som har skjedd, er ikkje det avgjerande, det som har størst tyding er korleis ein les fråveret og korleis ein stiller seg til det. Boka handlar om korleis hovudpersonen Hauk forstår det at faren er borte, og korleis dei som er rundt han forstår dette, og korleis dei freistar å snakke saman om det. Kva tyder omgrep som «alltid» og «ikkje lenger» og «kanskje ikkje» for eit barn, kva tid er det som ligg i dei?

Hauk heng på sett og vis saman med den førre romanen min, Sjøen om vinteren, som kom ut i fjor. I den boka er det òg slik at ein far vert borte, sjølv om det kanskje ikkje er like konkret og tydeleg skrive fram. Hovudpersonen i Sjøen om vinteren er ei jente som heiter Eli, og boka dreier seg på mange måtar om dei røynslene ho gjer seg i samband med at ein del ting ikkje lenger skal halde fram med å vere slik dei har vore. På mange måtar er Eli den personen eg har skrive om som ligg lengst unna min eigen biografi, men samstundes er den boka noko av det mest personlege eg har skrive og det som ligg nærast på ein del av mine eigne røynsler.

For meg har ei god barnebok, nett som ei god vaksenbok, ei form for song i seg, og ber òg i seg noko som rører ved eitkvart ukjend i lesaren.

Kva er ei god barnebok for deg?
Sei det. For meg har ei god barnebok, nett som ei god vaksenbok, ei form for song i seg, og ber òg i seg noko som rører ved eitkvart ukjend i lesaren. Og viss boka er retteleg god, har ho òg dette særeigne ved seg, som berre kunne verte formidla i nett ei bok og i nett det språket forfattaren har nytta, det som gjer at det ovrar seg noko som for lesaren var ukjend før boka vart lesen. Så enkelt tenkjer eg rundt det, og så ullent kan det seiast.

Om ein ser på omfanget av det som er skrive for barn og unge, ser ein jo elles at det er skrive svært mykje og svært ulikt, og det finst rom både for det ville og ekspansive og fabulerande og det meir vemodige og neddempa og lyriske, samt alle valørar imellom. Og det finst heilt sikkert gode barnebøker innanfor dei fleste av desse uttrykka. Eg kan ikkje sove no av Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter er ei slik stillfaren, lyrisk bok, som har i seg ei stor sårheit. Det same kan ein seie om Brynjulf Jung Tjønn si Den finaste historia, som òg er illustrert av Torseter. Mange hugsar vel òg Marit Kaldhol si Farvel, Rune, med akvarellar av Wenche Øyen. Eg er elles imponert over mange av bøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus, som tek opp vanskelege tema som sinne og rus og overgrep og gjev språk til desse røynslene på ein svært godt måte. Ungar kan trenge å få eit språk, både visuelt og tekstleg, som gjer dei i stand til å tenkje rundt slike emne. Den gode barnelitteraturen kan gjere det.

Har du eit fint leseminne frå barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesarar?
Eg har ikkje så mange konkrete minne frå det eg vart lese for eller det eg las sjølv då eg var liten, det handlar gjerne meir om ein tone eller eit språkleg leie som gav ei kjensle av at ein kjende att eitkvart. Farvel, Rune var ei slik bok. Og kjensla av å vere aleine i fleire av bøkene til Astrid Lindgren, og Tove Jansson. Jansson er elles ein forfattar eg har hatt stor glede av heile livet, og eg les ho framleis med jamne mellomrom, særleg Billedhuggerens datter og Sommerboken.

Kva skal du lese i sommar?
I sommar les eg ein del om omsetjing, essaysamlingar og slikt om emnet, av di eg syslar med eit omsetjngsprosjekt og tykkjer det er interessant å lese meg opp kring dette. Vidare skal eg lese meg lenger inn i forfattarskapen til William Faulkner, både det eg har lese før og det eg enno ikkje har lese. Og så ser eg retteleg fram til den nye boka til Tormod Haugland, Om søvn og mørke, som kjem i juli.

Illustrasjon fra «Hauk»: Susanna Kajermo

*

I år som tidlegare år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekka «Sommersnakk». I år snakkar vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattarar. To gonger i veka fortel forfattarane om bøker og sommarlesing. Kanskje får du nokre gode lånetips? God sommar!

Litteraturbloggen snakkar med eit knippe barne- og ungdomsbokforfattarar om dei magiske leseminna og om korleis det er å skrive for barn.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tove K. Breistein / Bokomslag: Samlaget

Du drar kanskje kjensel på Malin Hellebø? Forfattardebutanten er utdanna lærar, men dei fleste kjenner henne nok som programleiaren for Dyrevenn på NRK Super. Dyras beste sjekketriks er ei morosam og original faktabok for barn som handlar om nettopp, dyras elleville sjekketriks!

Gratulerer så mykje med di første bok, Dyras beste sjekketriks! Korleis er det å få gitt ut den første boka si?
Tusen takk! Det er veldig rart å gje ut si fyrste bok, synest eg. No har eg liksom jobba so lenge med dette prosjektet, nesten heilt åleine, og plutseleg er eg ferdig og skal dele det med so mange andre! Det kjennest både fint og litt skummelt ut, som når ein må lese opp leksene sine høgt for heile klassen.

Dette er jammen ei av dei mest originale faktabøkene eg har lese! Her skriv du altså om alle dei merkelege tinga dyr gjer for å skaffe seg ein partnar. Eg vart veldig overraska over å lese om hjorten som mellom anna rullar seg i eigen urin for å gjøre seg lekker. Korleis i all verda kom denne bokidéen? Korleis gjorde du research?
Bokidéen kom då eg var på besøk i pingvindammen på Akvariet i Bergen og (faktisk!) vart sjekka opp av ein ekte pingvin. Heilt sant! Han bukka djupt og gav meg ein stein, slik dei gjer når dei skal finne ein make, og etterpå klatra han opp på ryggen min og prøvde å pare seg med meg. Kan ikkje hugse at eg gav samtykke til det, men so var eg ikkje so god på pingvinspråk den gongen. No veit eg betre.

Researchen har eg gjort ved å sjå masse på naturdokumentarar. Eg elskar Planet Earth og David Attenborough! Eg har også saumfart internett og eit utval dyrebøker. Men den aller beste researchmetoden var å snakke med folk som kan faget sitt! Eg har hatt eit heilt fotballag med zoologar og dyreekspertar som har hjelpt meg, blant anna zoolog Petter Bøckman, edderkoppekspert Petter Jordan og ornitolog Terje Lislevand. Dei er heilt prima folk!

Førre gong eg hadde høgtlesing frå boka, vart me plutseleg alle saman til slimete, flørtande leopardsniglar som seig rundt i rommet.

Du er utdanna lærar og jobbar i NRK Super, så her tenker eg at vi har ein forfattar som er genuint opptatt av å formidle til barn! Kvifor er det så gøy?
Eg synest det er veldig kjekt å jobbe med innhald for og med ungar! Dei stiller so mange gode, rare og fine spørsmål, og dei er so ærlege og ekte. Det likar eg. Og so er dei nesten alltid «med på leiken» dersom eg finn på noko sprøtt oppe på scena eller i klasserommet. Førre gong eg hadde høgtlesing frå boka, vart me plutseleg alle saman til slimete, flørtande leopardsniglar som seig rundt i rommet.

Har du eit fint leseminne frå barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesarar?
Eg hugsar at bestemora mi hadde ei diger bok om kattar og ulike katterasar som eg likte veldig godt. Den las eg i nesten kvar gong eg var på besøk hjå ho og so såg me på bileta av kattane og diskuterte kven av dei me helst skulle hatt.

Kva skal du lese i sommar?
Eg har akkurat blitt ferdig med Vundersmed, Jessica Townsend si andre bok i Ingenlund-serien. Den var megaspennande, anbefalast! No trur eg at eg skal lesa ferdig Sommerboken av Tove Jansson (som eg byrja på før Vundersmed kom ut).

*

I år som tidlegare år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekka «Sommersnakk». I år snakkar vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattarar. To gonger i veka fortel forfattarane om bøker og sommarlesing. Kanskje får du nokre gode lånetips? God sommar!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Anne Valeur / Bokomslag: Aschehoug

Skuespiller og forfatter Iben Akerlie har gjort flere forsøk på å skrive oppfølgeren til suksessen Lars er LOL. Kan hende kommer den etter hvert, men denne gangen løsnet skriveprosessen først da hun begynte med noe helt annet, og nå blir det en bok for de litt yngre barna. Det er bare å glede seg til Kjempefesten kommer i starten av bokhøsten, med Inga H. Sætre som illustratør!

Du pangdebuterte i 2016 med Lars er LOL. Hvor sann er myten om «den vanskelige andreboka»? Er andreboka den ultimate svenneprøven?
For meg var den vanskelig – av flere grunner. Store livsendringer, mye arbeid i det andre yrket mitt som skuespiller, OG press. Jeg vet ikke om det var fordi Lars ble så godt mottatt, at det ble vanskeligere å skrive en ny bok, men jeg tror nok litt at det ble slik for min del. Jeg kjente på et press til å fortsette suksessen. Lenge skrev jeg på en oppfølger, i flere varianter, som jeg ikke syntes ble dårlige, men som heller ikke var riktige. Det var først da redaktøren min foreslo at jeg kunne løsrive meg og gjøre noe helt annet, at det løsnet. Nå bryr jeg meg ikke så mye om jeg består «den ultimate svenneprøven» med andreboken, fordi jeg selv er fornøyd med resultatet og veldig glad i historien.

Det var først da redaktøren min foreslo at jeg kunne løsrive meg og gjøre noe helt annet, at det løsnet.

Lars er LOL er skrevet for mellomtrinnet, mens Kjempefesten passer til de litt yngre barna. Har prosessen vært ulik?
Prosessen har nok vært ulik, ja, men hvor mye som skyldes ulike aldersgrupper, er vanskelig å si. Det som er tydelig, er at det er to veldig forskjellige bøker i tekst og uttrykk. De bærer med seg mange av de samme temaene, men fremstår meget ulike. Jeg tror det kommer av at jeg selv er så utrent og fersk som forfatter, og det er nok et resultat av min egen fomling og lyst. Det er morsomst å skrive når man får gjøre som man vil, og med min lille erfaring føler jeg nok at historiene kommer til meg som de gjør – og da blir det litt tilfeldig hvem de passer best for.

Kjempefesten handler om Finn, Maja, Kim og Pandora. Hvem er disse typene?
Finn og Maja er som mange andre; de er bestevenner som kan gjøre alt og ingenting sammen. De støtter seg på hverandre, noe som er veldig trygt, men som nok kan gjøre dem litt blinde for omverdenen. De liker tull og tøys, men hater juks. Kim og Pandora er to ganske vanlige kjemper som bor i skogen utenfor byen hvor Finn og Maja bor – der har de bodd en stund, kanskje fem hundre år, men de har aldri støtt på menneskene i byen, mest fordi de er usynlige. Men da de finner Finn og Majas invitasjon til kjempefesten, endrer alt seg: For det første blir de meget rørte av å bli invitert, og for det andre blir de synlige.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Ja: Tsatsiki-bøkene av Moni Nilsson-Brännström, de mener jeg fortsatt holder koken. Og selvfølgelig Markus og Diana og Markus og jentene av Klaus Hagerup. Alt føles som fine sommerbøker.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg selv leser David Foster Wallaces Infinite Jest og A political History of the World: Three thousand years of war and peace av Jonathan Holslag.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Litteraturbloggen snakkar med eit knippe barne- og ungdomsbokforfattarar om dei magiske leseminna og om korleis det er å skrive for barn.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Renate Madsen / Bokomslag: Samlaget

Mange kjenner Anja Dahle Øverbye som ein av våre beste teikneserieskaparar. Denne hausten debuterer ho som barnebokforfattar. Hovudpersonen er inspirert både av hennar eigen son, og hennar eigen far. Den spennande skulestarten er nemleg eit tidlaust tema!

Gratulerer med nydelege «Lykketanna» som kom i sal no nettopp. Dette er di tredje bok, men første for barn. Korleis kjennest det?
Veldig bra! Det var gøy å jobbe med eit nytt format og ein ny sjanger. Det er ulikt både i at eg måtte fokusere meir på tekst enn eg har gjort tidlegare, og at eg lagde færre og større teikningar.

Etter å ha jobba i over fem år med ruteformatet i svart/kvitt var det herleg å gjere noko heilt anna, og det vil igjen tilføre noko nytt til teikneseriearbeidet mitt når eg går tilbake til det.

Boka handlar om skulestart og målgruppa er deretter. Dei tidlegare bøkene dine er skrive for vaksne. Korleis har det vore å denne gongen skrive for nokon som er så mykje yngre enn deg sjølv?
Det var fint å lage noko for barn, med eit tema som eg synes er viktig å snakke om. Eg håpar og at boka opnar for samtaler mellom barn og vaksen etter at boka er lesen. Eg har jo alltid vore glad i å utforske dei litt vonde og såre kjenslene, og eg synes det er viktig å snakke med barn om dette frå tidlig alder for å normalisere det å ha negative tankar. Det er like vanleg å være lei seg og sint, som det å glede seg og være glad! Eg jobba ein del med korleis eg skulle verbalisere dei fysiske symptoma ein gjerne får når ein er redd eller har angst, for at ungar skal kunne kjenne att kjenslene, men og få eit språk for det.

Eg trur Torbjørn er ganske typisk for ungar på den alderen; dei er fortsatt veldig knytt til foreldre og vil gjerne være liten på fanget, samtidig som dei kjenner på ei forventning til seg sjølv om å være «stor».

Hovudpersonen i boka di heiter Torbjørn. Har du lyst til å fortelje litt om han?
Torbjørn er redd og gruar seg, men det var viktig for meg at han samtidig skulle ta litt tak i sin eigen situasjon og. At han ikkje skulle bli for passiv. Ein kan grue seg og være redd, men samtidig tørre å invitere ein ny ven med på museum! Eg trur Torbjørn er ganske typisk for ungar på den alderen; dei er fortsatt veldig knytt til foreldre og vil gjerne være liten på fanget, samtidig som dei kjenner på ei forventning til seg sjølv om å være «stor». Og så er dei gjerne usikker på kva det inneber å være «stor». Torbjørn er inspirert av min eigen son, men og av korleis skulestarten var for min eigen far på 60-tallet. Nokre problemstillingar er tidlause!

Du både teiknar og skriv, både her og i dei førre bøkene dine som er teikneserieromanar. Kva slags forhold har du til biletboksjangaren?
Eg elskar fine biletbøker, og blir veldig inspirert av fargerike oppslag og kor mykje ein kan få sagt i ei kort, men gjennomarbeida tekst. Både med biletbok og teikneseriar formidlar ein med både tekst og bilete, og det er eit veldig utfordrande og kjekt arbeid. Litt som ein kabal som skal gå opp! Kva skal formidlast via ord, og kva skal formidlast via bilde?

Har du eit fint leseminne frå barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesarar?
Ein sommar då eg var ca. 10 år, så las eg ei bok som heitte Utrolig – ikke sant? om spesielle fenomen og legender. Alt frå sjøormen Nessie, til UFOar og eit kapittel om at menneske kunne sjølvantenne (!). Eg hadde fått denne boka i Disney-bokklubben Junior, trur eg. Eg turte berre å lese i boka ute i dagslys, og eg hugsar fortsatt korleis eg låg på eit pledd i hagen og slukte denne boka med skrekkblanda fryd. Eg har eit anna godt leseminne, men det er frå i fjor. Då låg nemleg eg og sonen min i ei hengekøye heile sumaren og las Vaffelhjarte av Maria Parr.

Kva skal du lese i sommar?
Rachel Cusk-trilogien.

*

I år som tidlegare år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekka «Sommersnakk». I år snakkar vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattarar. To gonger i veka fortel forfattarane om bøker og sommarlesing. Kanskje får du nokre gode lånetips? God sommar!

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjoner: Maria Lillebo / Bokomslag: Cappelen Damm

Neste uke kan Maria Lillebo for aller første gang kalle seg forfatter. Til daglig er hun en av våre kollegaer her på Deichman, men fritiden sin har hun altså brukt til å skrive og tegne Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen. I boka blir vi kjent med Oscar som mister mamma på bytur, og vi får høre om hvor spennende, gøy og skummelt det kan være.

Gratulerer med Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen, hvordan er det å få gitt ut den første boka si?

Jeg er så glad! Dette har jeg drømt om hele livet. Jeg sa visst allerede som 7-åring at jeg skulle skrive og illustrere mine egne barnebøker. Det er rart hvordan voksenlivet tar deg på lange omveger før du lander der du egentlig alltid visste at du skulle være. #ikkekimseavbarnevisdom

Jeg var så heldig å bli funnet på Instagram av verdens beste redaktør som lurte på om jeg ville gi ut barnebok! Så litt flaks trenger man også.

Hvor fikk du idéen til historien om Oscar fra?

Min største skrekk som liten var det å gå meg bort –  å miste mamma og pappa på et fremmed sted. Noe jeg dessverre gjorde hele tiden, på kjøpesenter, i byen og på ferie. Jeg vet ikke hvor mange ganger mamma har blitt ropt opp via høytaleranlegget på det lokale kjøpesenteret, fordi datteren hennes var blitt funnet under et klesstativ! Jeg tror jeg var (og er!) ganske distré og falt lett bort i egne tanker.

Når jeg nå er mamma selv er det selvsagt også noe jeg har helt angst for – det at ungen min plutselig er borte. Heldigvis er Oscar en veldig kløktig og modig liten helt, som hamler opp med både slemme tyver og egen frykt.

Man ser ikke alle skissene, all planlegging og alle de forkastede illustrasjonene. Men jeg har skuffene fulle av dem!

Avslutningsprosjektet ditt ved KHiO handlet også om å være sammen, på tvers av generasjoner. Hva er det ved dette temaet som gjør at du nå også besøker det i din debutbok?

Jeg fikk min første sønn (Oscar!) da jeg gikk på Kunsthøgskolen. Det var vel først når vi får egne barn at vi virkelig innser og verdsetter våre egne foreldres innsats og kjærlighet. Og plutselig er man generasjonen i midten som skal prøve å ta over et slags ansvar for å holde generasjonene sammen. Det blir så krystallklart hva du vil bruke tiden din på, nemlig menneskene du er glad i. Jeg har alltid vært en melankoliker, og dveler mye ved ting. Da jeg ble mamma gikk vel denne egenskapen over på speed.

Du har både skrevet og illustrert boka. Kan du si litt om hvordan du jobber med de to ulike uttrykkene?

Jeg må bare si at å lage en barnebok er så mye mer jobb enn jeg noen gang forestilte meg!

Selv om jeg er illustratør starter historien alltid med ordene. Som mangeårig journalist og skribent er det vel naturlig. Når manuset er ferdig og antatt av forlaget kan jeg starte med illustrasjonene. Men selvsagt er mye av idéarbeidet gjort i hodet og på skisseblokka allerede. Først lager jeg en dummy-bok, hvor jeg tegner grove skisser av hver side, med tilhørende tekst. Dette er kjempeviktig for å se at rytmen stemmer når du vender siden, og at det er fin variasjon av fullsides illustrasjoner og små vignetter. En bok med bare helsides illustrasjoner går veldig fort å lese, og er også slitsomt for øyet.

Vi trenger noe å hvile blikket på innimellom. Rytmen er kanskje det viktigste, at poengene og de overraskende momentene kommer når de skal. Når dummy-boka stemmer starter jeg på de endelige illustrasjonene. Først en ordentlig skisse for å bestemme komposisjon og farger. Deretter blir alltid to-tre variasjoner før illustrasjonen sitter. Når du leser en bildebok ser du bare det ferdige resultatet, og mange tenker sikkert at «det kunne jeg klart også». Man ser ikke alle skissene, all planlegging og alle de forkastede illustrasjonene. Men jeg har skuffene fulle av dem!

Så, det tar tid. Jeg har også en analog stil som er tidkrevende, med mye struktur og detaljer. Å lage en barnebok ved siden av jobb og familie gjør også at arbeidet må gjøres på kvelden etter at barna har sovnet. Alle småbarnsforeldre vet hvor dyrebare de timene er!

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?

Jeg ble mye lest for som barn, og det er minner med mye varme og nærhet. Jeg husker spesielt da pappa leste Robinson Crusoe og En verdensomseiling under havet, med broren min og meg i hver vår armkrok. Han var radio-mann i NRK og lagde så gode stemmer. Jeg gleder meg til guttene mine er store nok til at jeg kan lese de samme bøkene for dem.

Hva skal du lese i sommer?

Haha! Jeg gleder meg til å lese min egen bok som kommer ut 15. august!

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Anne Cathrine Bomann / Bokomslag: Gloria

Bomann er praktiserende psykolog og ga nylig ut debutromanen Agathe. Hun er langt fra den eneste som kombinerer disse to yrkene. Den norrøn-inspirerte fantasyserien Song for Eirabu er skrevet av psykologen Kristine Tofte som også er aktuell med en ny ungdomsroman, diktsamlingene Gjentagelsestvang og Luftmensch av kollega Joanna Rzadkowska. Teraputen av Helene Flood er blant høstens bestselgere og er både skrevet av og handler om en psykolog. For å nevne noen. Anne Cathrine Bomann er med andre ord i godt selskap. Men hvordan kan skjønnlitteraturen påvirke ens rolle som psykolog? Og hvordan kan forfatteren bruke sin psykologiske innsikt når hun skriver?

Kjenner seg igjen

Hovedpersonen i Agathe er en fransk, mannlig psykiater på 71 år, som er vanvittig ensom og har mistet meningen med livet. Han strever med angst og generell livstretthet. Det er langt fra forfatterens eget liv, men likevel kan hun kjenne seg igjen i sin hovedperson:
– Det meste av det han strever med, er noe jeg kjenner til, bare i mildere grad. Jeg kjenner til det å miste retning i livet, jeg kjenner til å føle angst – både for å nærme meg et annet menneske og for ensomheten, erkjenner hun.

Psykologen innrømmer også at hun kjenner igjen mange av de tankene hovedpersonen gjør seg om det å være terapeut.

– Heldigvis har jeg aldri hatt det så dårlig med faget mitt som han har fått det. Men selvfølgelig har jeg likt noen klienter bedre enn andre. Sånn er det nok bare å være menneske, selv om man bestreber seg på å være en raus og empatisk psykolog, konstaterer hun.

Hvor ofte hadde jeg ikke hørt pasientenes sutring og vært lykkelig for at deres liv ikke var mitt? Hvor ofte rynket jeg ikke på nesen av rutinene deres eller moret meg i smug over de fjollete bekymringene deres? (Fra: Agathe)

Noen ganger er det rett og slett ikke særlig god kjemi mellom terapeut og klient, og noen ganger synes man en klient kan være ganske kjedelig eller irriterende.

Gull verdt for en forfatter

Gjennom samtaler med pasienter har Anne Cathrine Bomann fått kjennskap til en rekke personligheter, handlemønstre og språkbruk.
– Det er gull verdt for en forfatter. Jeg tror disse erfaringene hjelper meg til å skape rikere og mer nyanserte karakterer, påpeker hun.

Bomann understreker at hun aldri har sittet i en time og tenkt på at hun ville bruke pasientens historie i en bok. Likevel mener hun det må være greit å bruke pasienters historier i en roman:

– Det er helt i orden så lenge man enten sørger for at folk blir anonyme – endrer navn, utseende, kontekst og personlige detaljer – eller spør dem om lov. Den amerikanske psykiateren Irvin Yalom har jo brukt en del av sine pasienter i sine bøker, og han sørger for å gjøre nettopp det, opplyser hun.

Bedre psykolog av å lese bøker

– Jeg er overbevist om at skjønnlitteratur har gjort meg til en bedre terapeut, sier Anne Cathrine Bomann. Hun sikter til alle bøkene hun har lest siden barndommen. De har utviklet hennes forståelse av andre mennesker.

– Gjennom litteraturen låner man en annens blikk. Man får følelsen av hvordan det er å være et helt annet menneske i en annen tid, på et annet sted, utdyper forfatteren og psykologen. – Studier tyder på at lesning kan styrke vår empati.

Psykolog Bomann har faktisk kollegaer som anbefaler skjønnlitteratur for sine pasienter:
– Når de strever med et spesielt problem, kan psykologen foreslå å lese om en som har vært gjennom en lignende kamp og kanskje håndterer en krise på en inspirerende måte, forteller hun.

Ingen fallitterklæring

I Agathe har hovedpersonens personlige liv stagnert. Det går utover jobben hans som psykiater:
– Han kunne vært en langt bedre psykiater – og var det også som yngre – hvis han hadde vært mer engasjert, hadde turt å bruke seg selv mer i samtalene med sine klienter, og hvis han hadde hatt større innsikt i sine egne problemer, forklarer forfatter Bomann.

Da hun hadde gått, vurderte jeg om det i virkeligheten var jeg som var i ferd med å bli bipolar. For selv om jeg stadig sa til meg selv at Agathe var en plage og aldri burde ha kommet, var det ikke også sant at jeg hadde begynt å  nyte samtalene våre? Og var det ikke også slik, om jeg skulle være helt ærlig, at jeg lot være å lufte nettopp de dagene hun hadde vært der, for å bevare duften av epler bare litt lenger? (Fra: Agathe)

Men til tross for at terapien hans har mangler, tror Bomann at hovedpersonen fortsatt er til hjelp for sine pasienter.
– Bare det å komme inn i et rom hvor alt fokuset er på deg, hvor du har lov til å reflektere over dine problemer og tanker i en hel time, kan være til hjelp.

Forfatteren ønsker altså ikke å presentere noen fallitterklæring over psykologifaget med sitt bilde av den kriserammede psykiateren.

– Kanskje snarere tvert imot! Pasienten Agathe, sekretæren Madame Surrugue og hennes mann Thomas endrer psykiaterens liv. Samtidig endrer han deres liv. Boka handler i det hele tatt om relasjonens helende kraft. Det er noe av det mest fundamentale i all terapi, som jeg ser det. Jeg tror på at terapi kan ha enorm verdi for både klient og terapeut, slår forfatteren og psykologen fast.

Om Magaret Atwoods The Handmaid’s Tale.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Illustrasjoner: Anna og Elena Balbusso

Forestill deg at du våkner opp en dag og plutselig ikke kan ta ut penger i minibanken. At du faktisk ikke har tilgang på en eneste bankkonto lenger. Forestill deg at du våkner opp og ikke lenger har kontroll over ditt eget liv. Din egen kropp. Du prøver å flykte, men det er for sent. Du blir innhentet, tatt til fange og fratatt din tidligere frihet. Forestill deg at du våkner opp og blir redusert til å være en rugemaskin i et totalitært samfunn med helt nye lover. Du må tilpasse deg eller dø. Velkommen til Gilead.

Skal vi se, hva var det undersøkelsene viste, var du fruktbar eller ufruktbar? Fruktbar, ja. Det er ikke så mange igjen av dere. Du er heldig. Vær så god, her er den røde kjolen alle fruktbare må bære. Og hodeplagget, selvfølgelig. Ja, det er svært upraktisk, og nei, jeg vet at du nesten ikke kan se til siden på grunn av bremmen, men dette er nå en gang det du skal gå med. Nei, du får ikke velge selv. Du skal bo sammen med de andre fruktbare kvinnene og din datter får du aldri mer se igjen, hun tilhører oss nå. Sminke og fuktighetskrem er forbudt, du har ikke lov til å eie noe. Kjærlighet er forbudt. Ditt oppdrag er å føde barn, og nei, du får ikke velge hvem du skal få disse barna med. Barna du skal føde tilhører selvsagt ikke deg, de tilhører oss. Hvis du nekter blir du straffet med døden. Kommandøren din heter Fred, og du tilhører ham, bare ham. Fra nå av heter du Offred, ditt gamle navn eksisterer ikke lenger. Glem navnet ditt, glem fortiden din, glem deg selv.

Snikende uhygge

Skremmende? Slik er faktisk virkeligheten for vår heltinne Offred i Margaret Atwoods roman fra 1985, The Handmaid’s Tale. Offred opplever at alt blir snudd på hodet, nærmest over natten. Hun har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg. For hva annet kan hun gjøre? Hva ville du gjort i Offreds sted? Ville du gått inn i rollen som tjenerinne og føderske? Jeg lurer på hva jeg selv ville ha våget å gjøre, antageligvis ville det vært fint lite. Denne fortellingen tar deg med til en nær framtid hvor absolutt alt har gått galt. Demokratiet er avskaffet, bryter du loven vanker det dødsstraff, bare noen ytterst få kvinner er fruktbare og de få som er det blir satt til å føde.

Respekten for individet er forsvinnende liten. Selv om The Handmaid’s Tale er nesten 20 år gammel føles den likevel så aktuell. Hvorfor? Hva er det egentlig ved denne romanen som skaper denne snikende uhyggen? Hvem er egentlig Offred i alt dette mylderet?

Fra virkeligheten

I forordet deler Atwood selv noen av sine tanker rundt romanen. Vi får vite at hun påbegynte arbeidet med The Handmaid’s Tale i Vest-Berlin i 1984, da muren fortsatt eksisterte. Det er nesten så en grøsser litt på ryggen. Var det tilfeldig? Hun kan vel ikke ha ant omfanget av den massive overvåkingen som foregikk? Eller hadde hun en følelse av at noe var i ferd med å eksplodere, der hun satt ved siden av den grå og massive muren? Videre forteller Atwood at hun laget en regel for seg selv. Romanen skulle ikke inneholde noe som ikke allerede var utført av mennesker, eller noe som ikke teknologien allerede kunne gjøre på den tiden. Alle fenomenene beskrevet i The Handmaid’s Tale har eksistert, eller eksisterer fortsatt til en viss grad i noen kulturer. Noen elementer er nok litt overdrevet eller satt på spissen, men resultatet blir at romanen oppleves så troverdig. Som Atwood påpeker; dette er ikke science fiction med flyvende romskip og utenomjordiske vesener, dette er speculative fiction. Dette kunne faktisk ha skjedd.

Den kanadiske forfatteren har tenkt seg republikken Gilead innenfor USAs grenser. I ett av tilbakeblikkene i romanen får vi vite at Offred prøver å rømme til Canada sammen med mannen og datteren. Fluktforsøket er mislykket. Som i så mange av Atwoods romaner er hovedpersonen en frem- med, en som ikke passer inn i samfunnet. I Alias Grace drar Grace Marks fra Irland til Canada og i Lady Oracle rømmer Joan fra Canada til Italia. Offred, Grace og Joan er alle utlendinger, ja, til og med flyktninger. De kjemper alle en desperat kamp om å overleve og om å fortelle sin egen historie. Atwood skriver gjerne fra underdogens ståsted, hun skriver om den nye jenta i klassen som prøver å forstå alle kodene, men aldri helt får det til.

Atwood er i tillegg inspirert av flere bibelhistorier og faktiske fødselsritualer fra Nord-Amerika. Historien gjentar seg, som kjent. I sin essaysamling om Margaret Atwoods forfatterskap skriver Carol Ann Howells at «Gilead is a society haunted by the past». Det nye regimet er sterkt inspirert av sin puritanske arv, og Atwood har selv påpekt likhetene mellom Gilead og 1600-tallets New England. Howells skriver videre at disse ritualene blir en grotesk parodi på historien. Måten barna lages på og fødes finner du i det gamle testamentet hvor tjenestejentene fødte barna sine i husfruens fang, for å markere at barnet tilhørte herskapet. Offred overværer blant annet denne fødselen:

The Commandor’s Wife hurries in, in her ridiculous white cotton night- gown, her spindly legs sticking out beneath it. Two of the Wives in their blue dresses and veils hold her by the arms, as if she needs it; she has a tight little smile on her face, like a hostess at a party she’d rather not be giving. She must know what we think of her. She scrambles onto the Birthing Stool, sits on the seat behind and above Janine, so that Janine is framed by her: her skinny legs come down on either side, like the arms of an eccentric chair. Oddly enough, she’s wearing white cotton socks, and bedroom slippers, blue ones made of fuzzy material, like toilet-seat covers.

Det er tydelig at ingen av tjenerinnene har noe særlig til overs for de privilegerte konene som haster inn og ut for å delta i disse underlige seremoniene knyttet til befruktning og fødsel. Denne fødselsstolen som blir beskrevet er faktisk ikke et påfunn fra forfatterens side, men noe som ble brukt på 1600-tallet i New England. Når Offred, eller noen av de andre tjenerinnene, skal befruktes må hun ha samleie med en av kommandørene samtidig som konen hans ligger bak henne og holder henne i hendene. Vi får det fortalt kun fra Offreds perspektiv, men det er klart at dette er en ydmykende handling for alle parter. Til og med mennene lider under de strikte reglene til det puritanske Gilead.

Den røde kjolen

Atwood bruker klær og farger til å fremheve karakterenes roller i det nye samfunnet. På effektivt vis klarer forfatteren å understreke hvordan bekledning blir en del av undertrykkelsen. Uniformeringen av kvinnene fratar dem all personlighet, tjenerinnene blir til objekter der de duver rundt i sine røde habitter og hvite hatter. Den sterke fargen gjør dem lett gjenkjennelige, antageligvis gjør fargen dem lettere å overvåke i tillegg. Det røde er jo også blodets farge, og kjolene til tjenerinnene gir meg assosiasjoner til menstruerende kvinner. Urene kvinner. De ufruktbare konene til menn av høyere rang bærer blått, en svalere og kaldere farge enn rødt. Jomfru Marias farge. Hvitt er kun tillatt for konenes adopterte døtre, uskyldens og brudens farge. På den måten blir kvinnene delt opp i kategorier, og alle kan tydelig se hvem som er hvem. Tidlig i boka får vi Offreds beskrivelse av seg selv idet hun får et glimt av sitt eget speilbilde:

If I turn my head so that the white wings framing my face direct my vision towards it, I can see it as I go down the stairs, round, convex, a pier- glass, like the eye of a fish, and myself in it like a distorted shadow, a parody of something, some fairytale figure in a red cloak, descending towards a moment of carelessness that is the same as danger. A Sister, dipped in blood.

Offreds assosiasjoner går i retning av en blodig nonne. Hun er en parodi på Lille Rødhette i kåpen sin, Lille Rødhette som snart skal bli spist opp av ulven med de store skarpe tennene. Språket her insinuerer at volden aldri er langt unna. Offreds kjole minner ikke bare om en blodig kappe, men også om et faresignal. Kroppen hennes er strengt kontrollert, men samtidig har hun en egenskap som ytterst få har i Gilead og det gjør henne farlig i tillegg til verdifull. Den røde kjolen fungerer også som en konstant påminnelse om menstruasjonen, og et symbol for mislykkethet. For hver gang Offred begynner å menstruere har hun feilet i sin eneste oppgave, å bli befruktet. Dette gjør henne reddere og reddere, og hun får stadig dårligere tid. Klokken tikker, og hun vet at noe må skje.

Tjenerinnene

Det er ikke noe liv Offred lever, det er en tilstand av apati og fortvilelse. Hun har blitt omgjort til denne kroppen som skal føde barn, og intet annet:

We are for breeding purposes: we aren’t concubines, geisha girls, courtesans. On the contrary: everything possible has been done to remove us from that category. There is supposed to be nothing entertaining about us, no room is to be permitted for the flowering of secret lusts; no special favours are to be wheedled, by them or us, there are to be no toeholds for love. We are two-legged wombs, that’s all: sacred vessels, ambulatory chalices.

Disse kvinnene i rødt blir ikke en gang sett på som mennesker. De er levende rugemaskiner, og skal hverken begjære eller begjæres. Språket er presist her, og beskriver godt dualiteten til tjenerinnene. De fruktbare kvinnene er dyrebare, hellige begre laget av kjøtt og blod. Så dyrebare at de må leve uten friheten de tidligere tok for gitt.

I siste halvdel av romanen blir Offred innlemmet i en underlig undergrunnsverden. Hun blir tatt med til en hemmelig klubb kalt Jezebel’s, hvor utstøtte kvinner livnærer seg via prostitusjon. Hos Jezebel’s er kvinnene kledd opp i absurde kaninkostymer, badedrakter og gammeldags undertøy. De bruker sminke, drikker og røyker, alt som egentlig er strengt forbudt i Gilead. Dette er likevel ikke et fristed for disse kvinnene, de er snarere en samling håndplukket av mennene: «At first glance there’s a cheerfulness to this scene. It’s like a masquerade party: they are like oversized children, dressed up in togs they’ve rummaged from trunks.»

Som tjenerinnene i rødt er de like mye utkledd og til utstilling. Offred synes de ligner klovner med sine altfor hardt malte fjes. Det er noe tilgjort over denne scenen, kvinnene spiller bare sine roller som fristerinner, kvinner som tidligere var advokater, sosiologer og leger. De er en samling eksotiske fugler som disse mennene morer seg over å ha buret inne. Bordellscenen blir et kvalmende vrengebilde.

Kvinnesamfunn?

The Handmaid’s Tale beskriver et slags kvinnesamfunn hvor kvinnene er satt til å overvåke og ta vare på hverandre. «Mother, I think. Wherever you may be. Can you hear me? You wanted a woman’s culture. Well, now there is one. It isn’t what you meant, but it exists,» tenker Offred tidlig i fortellingen. Kvinnene er sammen om de små og store ritualene, og tjenerinnene har ikke lov til å menge seg med mennene. De ufruktbare og eldre kvinnene er satt til å ta seg av de unge. På den måten har Offred rett i at det er et kvinnesamfunn. Kritikere har understreket at romanen innehar en moderne feminisme, hvor hovedpoenget ikke bare er at det er kvinnene som er fratatt alle rettigheter og redusert til vandrende livmødre, men at Atwood setter fokus på den sosiale kjønnskonstruksjonen og menneskerettigheter i allmennhet. Det gir romanen en kompleksitet utenom det vanlige. De fleste mennene i Gilead er også undertrykte. Det er for eksempel ikke lov å være homofil, og bryter du Gileads seksuallov blir du drept. På en godt synlig mur henger henrettede menn i hopetall. Det er et skremmende syn, og det er en klar advarsel om at det ikke er lov å elske hvem du vil eller tenke som du vil.

Stille opprør

Språket til Atwood er presist. Det vil ikke være helt korrekt å kalle det sterilt, slik flere kritikere har gjort, for det vil antyde at det er kaldt og uten følelse, men, det er uten tvil en anelse klinisk og hardt. Fortvilelsen er aldri langt unna, den befinner seg til enhver tid like under overflaten. «I feel buried,» sier Offred til seg selv. Bare denne enkle tanken, denne korte setningen, reflekterer klaustrofobien i romanen. For dette er en klaustrofobisk roman. Offred stenges inne i klærne sine, hun stenges inne på rommet sitt, til og med hjernen og hjertet stenges inne. Bare om natten rømmer hun tilbake til fortiden i tankene sine, til dagene hun var fri og hvor verden nesten umerkelig nærmet seg den store katastrofen.

Offred har en tydelig utvikling i løpet av fortellingen. Hun kjemper stille, for seg selv, om nettene og i fantasiene. Til å begynne med nekter hun å kalle rommet hun bor på for sitt eget rom, det er jo ikke egentlig hennes, det er bare værelset hun oppholder seg i. Etterhvert tar hun seg i å tenke nettopp på det som sitt rom. Det er skremmende hvor lett det er å gi etter, hvor lett en flyter inn i de mønstrene en er tiltenkt. Til slutt skjer det nærmest automatisk: «I am a blank, here, between parantheses. Between other people.» Gilead har klart å redusere vår Offred til en liten ubetydelig maur, hun er ikke en gang en parentes, bare et mellomrom mellom parentesene. Diktaturet har fått has på henne. Eller?

Har vi henne nå?

Da jeg først leste The Handmaid’s Tale ble jeg litt befippet over at Atwood ikke avslørte hvordan det går med Offred til slutt. Slutten er åpen, det kan gå begge veier. Det vi vet er at Offred blir tilbudt hjelp til å rømme, men hun har ingen garanti for at dette faktisk skjer. Enten blir hun arrestert og dømt til døden, eller hun klarer å flykte og får tilbake sin etterlengtede frihet. Jeg må ha merket meg at det faktisk var et etterord, men jeg vet at jeg ikke leste det. Etter å ha lest en artikkel om Atwoods roman skjønte jeg at det var et poeng som hadde gått meg hus forbi, nemlig dette etterordet. Jeg fant fram boken igjen, og skjønte endelig at fortellingen sluttet ikke der jeg trodde at den sluttet. Etter at Offred går en ukjent fremtid i møte har Atwood skrevet en forelesning, lagt i munnen på en professor Pieixito, og forelesningen foregår i 2195, lang tid etter at Gilead-perioden er overstått. Denne forelesningen bidrar til romanens forsøk på å virke så autentisk som mulig. I forelesningen får vi vite at Offreds historie ikke er ført i pennen av henne selv, men transkribert fra kassettbånd som ble funnet.

På barnslig vis er det en stor skuffelse at premisset for romanen endrer seg etter å ha lest etterordet. Det blir også klart at Offred selv ikke har skrevet dette ned, vi får kun lese en tolket versjon av disse båndene som ikke var nummerert eller satt i en spesiell rekkefølge. Det at disse båndene faktisk blir funnet indikerer at Offred rømte til slutt, men vi får aldri vite om hun ble funnet igjen, eller om hun klarte å bryte helt ut og starte livet sitt på nytt. Fant hun tilbake til sitt originale navn som lå så dypt begravet i hukommelsen hennes? Fant hun tilbake til sin egen personlighet? Professor Coomi S. Vevaina påpeker i sitt essay «Margaret Atwood and History» at Offred selv hverken kaller historien sin en dagbok eller rapport, det er en subjektiv fortelling om hva som har skjedd. Vi har altså ikke helt taket på Offred eller historien hennes:

We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees.

Vi får aldri vite sannheten om Offred. Historikerne i romanen har prøvd å finne hennes virkelige identitet, men det har vist seg umulig. Professor Piexeito sammenligner Offred med Evrydike fra den greske fortellingen, hun som skulle bli hentet opp fra dødsriket av sin mann, men fordi han snur seg og ser tilbake på vei opp til de levendes land, mister han henne igjen. Det er kanskje ikke meningen at vi skal få vite hvordan det går med Offred, usikkerheten om hennes skjebne gjør også at historien framstår som enda mer autentisk og uhyggelig. Atwood har en tendens til å avslutte sine romaner med et spørsmål, med rom for videre tolkning. Jeg pleier gjerne å velge den lykkelige slutten for mine romanheltinner. Jeg liker å tro at de lyktes i sine opprør.

Vi vinker farvel til Gilead for denne gang. De røde kjolene vaier i vinden langt der borte, det er umulig å gjenkjenne noen av kvinnene du har hilst på. De er for langt borte til at du gjenkjenner ansiktstrekkene bak de store hvite hattene eller ser kroppsformen i den løse kjolen. Du skimter så vidt muren med de ille tilredte mannskroppene, og der får du også øye på et blått slør. Vi ses?

Denne teksten ble først publisert i Deichmanbladet 3/2014.

– Mye av min humor fungerer jo som en slags flukt, man kan la seg underholde og le av ting som er litt skumle og vanskelige.

Tekst: Siri Larsen / Foto: Stein Hjelmerud, Sigurd Østensen / Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg / Omslag: Gyldendal

Barn liker morsomme bøker, og en forfatter som har lykkes i å få barna til å le, er Marius Horn Molaug. Han har skrevet syv bøker i Verdens verste-serien, og to ganger blitt nominert til Bokslukerprisen, i år med boken Verdens verste fotballag. Så hva skal til for at barna synes det er gøy å lese?

Dine bøker slår godt an hos målgruppa, og du er for andre gang nominert til Bokslukerprisen med boken Verdens verste fotballag, gratulerer!
Takk, det er veldig gøy at barn liker det jeg skriver. Merker det når jeg reiser rundt i Norge og leser fra bøkene mine sammen med illustratørene (Kristoffer Kjølberg), at det er mange som kjenner til universet.

Hva er det barn synes er morsomt med bøkene dine?
At ting er litt drøyt, det som går over grensen. Da kommer den umiddelbare latteren. Jeg elsker å karikere, så når det er typer det er lett å overdrive, så drar jeg det så langt jeg kan. Noen ganger må jeg begrense meg litt, for å beholde menneskeligheten og gjenkjenneligheten, selv om jeg lyst til å dra det enda lenger. Jeg personlig kan bli helt slått i bakken av humor som tør å dra det så langt at gjenkjennelsen kanskje ikke er der lengre.

Er det vanskelig å skrive morsomt for barn?
For meg faller det naturlig å skrive humor, spesielt for den aldersgruppa. Jeg prøver å ta barneperspektivet, og har nok beholdt barnet i meg, er rett og slett litt barnslig, så det er veldig enkelt for meg å være i den verden. Mye av det jeg skriver synes jeg er morsomt selv. Jeg setter opp rammene for historien i forkant, og velger en tematikk som man kan kjenne seg litt igjen i, og situasjoner som er absurde og morsomme. Det er mye ordspill, og absurditeter, der ting går litt av skaftet. Men det er ikke alt som er så gjennomtenkt, og jeg tenker ikke så mye når jeg skriver, men skyter litt i alle retninger. Det er også veldig mye visuell humor i bøkene mine.

Er det lettere å formidle visuell humor?
Ja, for meg funker det veldig godt, og særlig når jeg er ute og leser. Det er helt avgjørende at jeg har med mye tegninger, og at jeg kan spille tekst og bilde opp mot hverandre, veldig mye av humoren ligger der.

Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg

Hvordan fungerer samarbeidet med illustratøren?
Vi samarbeider, men det er først og fremst jeg som kommer på illustrasjonen. Jeg skriver tekst og ser ganske tydelig for meg tegningene. Det er naturlig for meg med den bakgrunnen jeg har (red:tegneserier), og fordi det er så viktig del av boka. Det hender at Kristoffer endrer litt på det, eller kommer med innspill, for han er en veldig kreativ og morsom sjel.

Må innrømme at det er ikke alt jeg synes er like morsomt, noe synes jeg er litt ekkel, for hva er greia med brunsnegler? Skjønner at noe kan synes det er ekkelt. Jeg synes det ekle er gøy, uansett, men skjønner at for eksempel episoden der Ruben og Kent spiser brunsnegler kan bli litt brutal for noen. Jeg elsker ekle ting, og det gjør tydeligvis mange andre også.

Hva er det som gjør at det ekle er så morsomt? Er det fordi det er satt inn i en veldig gjenkjennelig kontekst, med mange drøye overraskelser?
Humor handler jo ofte om et brudd med det du forventer. Ja mye av humoren ligger nok sikkert der. Kontrasten mellom det vanlige og det overraskende, ekstreme ting som skjer i en hverdagslig situasjon.  Jeg prøver å lage situasjoner som er litt troverdige, som dras ut i det ekstreme, og at det tar litt av. Jeg tror ofte redaktøren og andre holder meg litt tilbake, og at jeg av og til har lyst til å ta enda mer av, men de tenker at jeg må dempe meg litt.

Mye humoristisk barne- og ungdomslitteratur handler om å harselere med autoriteter, og i dine bøker får rektor gjennomgå, er det en personlig hevn?
Jeg er nok ikke så glad i autoriteter nei, men har ingen spesielle hevnbehov overfor rektorer, men kanskje lærere generelt, uten at det er helt konkret. Har alltid vært litt redd for rektorer, så har kanskje et behov for å gjenskapes en viss balanse?  Men rektors rolle har endret seg siden vi gikk på skolen. Barn jeg snakker med nå sier alltid at rektor er snill. Før var rektor en mystisk skikkelse som bare kom ut av og til, og hvis man slem kom man på rektors kontor, rektor var en trussel. Men selv om ikke rektor har den samme rollen nå, så kjenner barna til stereotypen av en rektorskikkelse, som gjør at de ler av at man harselerer med ham.

Mye av humoren ligger jo i det å ta tak i enkelte ting eller situasjoner å gjøre det ekstremt.

Det sies at humor kan brukes som en ventil, at latteren kan virke forløsende og ufarliggjøre vanskelige ting i livet. Tror du bøkene dine fungerer som et frirom for barn?
Det er et frirom for meg, og jeg tenker at bøkene kan fungere som et frirom for barn også. Mye av min humor fungerer jo som en slags flukt, man kan la seg underholde og le av ting som er litt skumle og vanskelige. Alle bøkene mine sirkler jo rundt redsler, det som er det verste, og jeg bruker humor for å bearbeide dette. Men det viktigste er å skrive en historie som kan funke, gi barn en morsom bok, og at de synes det jeg skriver er gøy.

Hvordan håndterer du den hårfine balansen mellom å være morsom og å mobbe?
Prøver å få til en stemning i bøkene mine der jeg tuller med alle. Trekke ut sider hos folk som mange har, og overdriver de såpass at man kan kjenne seg igjen, men ikke helt identifiserer seg med dem. Da ler man av dem, ikke av seg selv.  Har fått noe kritikk for banning, og noen likte ikke at jeg skrev bollesafari i Verdens verste ferie. Jeg kan jo se at man kan reagere på det, men jeg mener ikke å henge ut noen spesielt. Jeg bruker bare mulighetene der jeg kan overdrive litt ekstra. Mye av humoren ligger jo i det å ta tak i enkelte ting eller situasjoner å gjøre det ekstremt.

Men er det områder man ikke kan tøyse med?
Ja, og dette har endret seg de siste årene. Jeg opplever at det er mer krenkelser, og at man må passe på alt mulig. Har ikke merket så mye av det i bøkene mine, men de er nok ikke drøye nok. Kunne jo sett for meg at noen kunne følt seg krenket av innholdet mitt, men det virker ikke som om leserne mine opplever det på den måten. Men jeg er ikke opptatt av å karikere, bare for å karikere, men fordi jeg mener noe vil være morsomt. Jeg skriver ikke ting bare for å være drøy, men for at det skal være gøy.

Hva tenker du om statusen til humorbøker?
Jeg blir jo nominert til Bokslukerprisen og er anerkjent av målgruppa, men blir sjeldent anmeldt av seriøse anmelder. Jeg merker at det er en del, i hvert fall i kultureliten, som ikke synes bøkene mine er de beste. De synes kanskje det er litt for banalt og enkelt, men jeg bryr meg ikke om det.

Har du planer om å skrive flere bøker?
Jada, skriver stadig vekk, og til nå er det syv bøker i serien, og det kommer flere. Jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive noe annet enn denne type humor. Og så lenge dette fungerer så fint, og noen er interessert i å lese bøkene, så kommer jeg til å fortsette med å skrive Verdens verste-bøker. Det neste som kommer er Verdens verste vitsebok, det er en liten historie, ellers er det vitser som Ruben og Kent har samlet inn, så den kan dere glede dere til.

Molaugs bøker slår an hos barna.