Den unge jenta på bokomslaget ser rett på meg. Tror jeg. Hun har gjemt seg bak solbrillene sine, selve blikket hennes er skjult for meg. Hun sitter der i moteriktig bikini, lettere henslengt. Kanskje har hun tenkt nøye ut hvordan hun vil framstå foran kameraet. Er hun objektet? Og hvem er det egentlig som har tatt bildet? Er det selvutløser? Har hun selv tatt kontroll over hvordan hun vil framstilles?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Catherine Hélie, Gyldendal / Bokomslag: Mime forlag

Den franske forfatteren Annie Ernaux har en høy stjerne i Frankrike og regnes som en av de desidert viktigste stemmene i hjemlandet. På norsk finner vi tre av bøkene hennes, Far, En lidenskap og nå også Sommeren 58, glimrende oversatt av Per Buvik. Det var først i fjor da Les années ble oversatt til engelsk, The Years, at forfatteren fikk et virkelig stort publikum i Storbritannia. The Years ble også langlistet til den internasjonale Man Booker-prisen. Ernaux spesialiserer seg på å skrive om seg selv, hun går enkelthendelser fra livet sitt svært nøye i sømmene, snur og vender på dem, undersøker fra nye sider, angriper og trekker seg tilbake, for så å angripe igjen. Av og til gjør det vondt å lese Sommeren 58, men jeg fortsetter fordi disse opplevelsene fra en fransk sommerleir på 50-tallet oppleves så relevante.

Rått og distansert

I Sommeren 58 nærmer forfatteren seg sitt eget jeg i nettopp året 1958, hvor den unge Annie D. drar til en feriekoloni i Normandie. Her venter det en rekke hendelser som skal vise seg å bli både vonde og skjellsettende. Annie møter H, en lærer på feriekolonien, og de tilbringer én svett natt sammen. En natt som utløser en nedadgående spiral av destruktive hendelser. Stolt av å bli attrådd er hun sammen med mann etter mann, hun søker bekreftelse på seg selv som objekt i de andres armer. Jevnlig blir hun trakassert og ledd av, råskapen er sjokkerende lesning. Annie får bulimi, men hun har ikke vokabularet eller kunnskapen til å vite hva det er før mange år etterpå. I nåtid diskuterer forfatteren med selv om hvorvidt den første natten med H er voldtekt eller ikke, er hun enig i Simone de Beauvoirs utsagn om at «[d]en første penetrasjonen er alltid en voldtekt»? Hele veien debatterer hun med seg selv, diskuterer kvinnerollen og den feministiske bølgen. Skildringene av spesielt natten med H er rå og naken, samtidig er det en distanse i teksten hele veien.

Forfatteren drøfter selv i teksten hvordan hun har kviet seg for å komme denne sommeren og sitt tidligere jeg i møte: «Jeg har også villet glemme denne jenta. Virkelig glemme henne, det vil si ikke lenger ha lyst til å skrive om henne. (…) I tyve år har jeg notert ’58’ i forbindelse med mine bokprosjekter. Det er den teksten som alltid har manglet. Alltid vært utsatt. Det unevnelige tomrommet.» Hva er det så som er så skamfullt? Hva er det som gjør det så vondt? Det voldsomme begjæret, spiseforstyrrelsen, utenforskapet. Forfatteren finkjemmer fotografier av seg selv, leser gamle brev, og prøver å nærme seg denne jenta hun har hatt så lyst til å glemme. Det gjør vondt å grave i alle følelsene, sette ord på hendelsene. Det får meg til å tenke på et dikt av Inger Hagerup om den amerikanske dikteren Emily Dickinson: «Lå en kald kirurg og lyttet/ til sin egen nakne smerte./ Og mens pusten kvalte skriket/ obduserte hun sitt hjerte.» Ernaux ser tilbake på enkelthendelser fra tenårene og dissekerer dem nøysomt og uten nostalgi. Her finnes ikke rom for sentimentalitet.

Brytningstid

Klasse er også et tema som berøres i Sommeren 58, men det treffer meg nok ikke like godt som tankene rundt kropp og feminisme. Det er selve brytningstiden, overgangen fra barn til voksen, som gjør dypest inntrykk på meg som leser. Klasseperspektivet blir mer et bakgrunnsteppe for fortellingen. Forfattere som nevnes i samme åndedrag som Annie Ernaux er blant annet Édouard Louis som vakte stor oppsikt med Farvel til Eddy Bellegueule. Louis tar også utgangspunkt i eget liv, og skriver om brytning, arbeiderklasse og seksualitet. I et intervju kommenterer Louis sin kollegas skrivestil og sier at Ernauxs bøker er så sterke på grunn av hennes helt særegne måte å konstruere en roman på.

Sommeren 58 er nydelig skrevet, presis, intens og tankevekkende. Forfatteren borrer dypt i sitt eget jeg, sitt forrige jeg, og leseren kommer så nært så nært. Slik at det nesten blir ubehagelig. Det er langt fra Knausgårds lette penn og detaljerte beskrivelser av gaflene i oppvaskmaskinen, men det er med samme åpenhet jeg får et innblikk i Ernauxs liv. Selve konstruksjonen av Sommeren 58 er nettopp svært kompleks. Det hoppes fram og tilbake i tid. Fortelleren, som samtidig er forfatteren, analyserer sitt tidligere jeg og leseren møter både den naive tenåringen og hennes følelser samtidig som vi inviteres inn til den eldre forfatterens refleksjoner.

Virkelighetslitteratur?

Debatten om «virkelighetslitteratur» som har rast her i Norge oppleves til tider som fordummende og forminskende. Hva som egentlig skjedde i hvilken begravelse er meg knekkende likegyldig, det er jo selve teksten som er viktig. Litteraturen er så mye mer, så mye større. I tillegg til å oversette har Per Buvik skrevet et informativt etterord hvor selvbiografi, autofiksjon, memoar og roman diskuteres. Han skriver  at Ernaux utforsker både virkeligheten og språket, med vekt på utforsker. Buvik sammenligner Ernaux med Marcel Proust, den franske forfatteren bak mesterverket På sporet av den tapte tid. Ernaux leter også etter en tapt tid, og pusler den sammen bit for bit: «Jeg kommer ikke videre i min bestrebelse på å fange inn jenta fra 58, som om jeg ville ‘opprette hennes profil’ så nøyaktig som mulig, som om jeg aldri får med mange nok psykologiske og sosiale faktorer, aldri mange nok streker i tegninger, som dermed blir tydelige.»

Dekonstruksjon

Mens jeg skriver ser jeg at det dukker opp ord som kanskje er selvmotsigende. Distansert og nært. Er det mulig at denne boken kan være begge deler? Forfatteren bruker skriften til å nærme seg eget liv, samtidig som jeg opplever at hendelsene er distansert beskrevet. Det at fortellerstemmen også hele tiden trekker seg ut av situasjonene hun beskriver gjør at illusjonen brytes. «Jeg dekonstruerer den jenta jeg var», skriver Ernaux.

Kanskje er det bare med den voksne distansen en kan virkelig se seg selv.

Mot slutten av romanen kommenterer Ernaux bildet vi ser på forsiden: «Det er en jente med et utseende som en pin-up jeg ser. Annie D har greid å bli, i et større format, blondinen fra feriekolonien, blondinen til H. Bare at det er en kald pin-up, med bulimi og uten menstruasjon.» Det er en trist erkjennelse og jeg tenker på unge jenter i dag som øver seg på å pose så riktig som mulig på sosiale medier, de som sletter bilder av seg selv som får få likes, som streber etter å være objektet. Kanskje er det bare med den voksne distansen en kan virkelig se seg selv. I nåtid googler forfatteren Annie H og finner bilder fra gullbryllupet hans, hun reflekterer over hvor lite merke hun har satt i hans liv, men hvor stor innflytelse han har hatt i hennes. Likevel, «[j]eg misunner ham ikke, det er jeg som skriver.» Og her ligger nøkkelen. Annie Ernaux har tatt tilbake makten. Nå er det hennes tur.

Deichmans bibliotekansatte har samlet troppene for å gi deg noen av de bøkene vi tror blir høstens godbiter.

Tekst: Nora Nordskar Hoel, Ingela Nøding, Kaja Østgård Pettersen, Katrine Judit Urke, Astrid Wegner, Pernille Bruvik Westberg, Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Rolf M. Aagaard, Christian Andersson, Philippe Pache, Getty Images, Ivar Kvaal / Omslag: Forlagene

Bokhøsten er allerede godt i gang. Det er som en kan merke debutantenes nervøsitet og forleggernes entusiasme. Kommer det noe nytt og grensesprengende i år? Har virkelig Lars Saabye Christensen skrevet sin siste roman? Hva vil prege denne litteraturhøsten? Hvem vinner de gjeve prisene? Vi har saumfart forlagslistene og vært på lanseringer. (Takk for alle bollene!) Vi har studert forsider, bladd med sensommersvette fingre i ferske utgivelser og snoket på forfatternes facebooksider. Her får du et lite utvalg av de bøkene vi gleder oss litt ekstra til i høst, og som kanskje ikke er de bøkene som har fått aller mest oppmerksomhet. Hvilke har du lyst til å lese? Er det noen godbiter vi har glemt?

Vi er fem av Matias Faldbakken

Nora, Hovedbiblioteket: Matias Faldbakken har startet på et nytt kapittel i sitt forfattervirke. Den Brageprisnominerte The Hills var langt unna bøkene han vakte oppsikt med som Abo Rasul på begynnelsen av 2000-tallet. Høstens roman, Vi er fem, handler tilsynelatende om en vanlig kjernefamilie på fire som skaffer seg hund. Når familiefaren en dag går ut i verkstedet for å blande rødleire og kunstgjødsel regner jeg med at historien skjener ut i det interessante.

Faldbakken er en skarp og leken forfatter. Han har tidligere skapt univers det er interessant å være i, og jeg er veldig spent på hva han gjør med dette tilsynelatende nokså kjedelige utgangspunktet. Jeg er sikker på at Faldbakken ikke har skrevet noen ordinær middelklasseroman, og når forlaget lover eventyr, horror, mytologi og science fiction blandet med rå realisme stiger mine forventninger til utgivelsen som kommer i september.

Øverste etasje, ytterst av Andrine Sæther

Kaja, Majorstua: Andrine Sæther er en strålende skuespiller, og jeg er særlig begeistret for hennes komiske sans. I 2012 presenterte hun et svært underholdende «Sommer i P2» om hvordan det var å vokse opp på Kjelsås i Oslo på 70-tallet. Nå gleder jeg meg veldig til å lese hva hun har funnet på i novelleformatet. Det lover godt når forlaget skriver: «De tre langnovellene er skrevet med innlevelse og empati, men også et skarpt blikk for det komiske i situasjonene. De er stilsikre og mesterlig utformet.»

Fuglenes anatomi av Merete Lindstrøm

Astrid, Hovedbiblioteket: Jeg ble både  glad og overraska når jeg så denne tittelen! Jeg husker jeg leste Dager i stillhetens historie som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for, og ble veldig betatt. Siden har jeg stort sett bare merket meg titlene hennes fra bestillingslistene inntil denne dukka opp. Det var helt klart kombinasjonen av forfatternavnet og tittelen! Som fugleinteressert på amatørniva pirra denne tittelen min nysgjerrighet. Det lille jeg har sett av omtale opprettholdt nysgjerrigheten når jeg skjønte at det blant annet handler om å få laget et «volier» eller et fuglerom. Denne må jeg få med meg!

Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson

Astrid, Hovedbiblioteket: Ny bok av Kjersti Ericsson er verdt å glede seg til uansett sjanger! Det er først og fremst diktsamlingene hennes som jeg har et nært forhold til, men jeg har snust på andre deler av forfatterskapet også. Denne nye boka skal (i følge forlagets omtale) gå inn på hva det å engasjere seg med liv og sjel i kvinnekampen i sin tid gjorde med ekteskap og samliv, med roller og identitet, med ham og med henne. Med Ericssons gode språk, observasjoner og ikke minst som en ivrig deltager selv, blir dette spennende å lese.

De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen

Katrine, Bøler og Oppsal: For drøye to år siden var jeg så frekk at jeg skreiv en sak på Litteraturbloggen der jeg etterlyste bøker av yngre norske forfattere det var lenge siden vi hadde hørt fra. Kjersti Anfinnsen var en av disse. Den eneste boka hun har gitt ut kom i 2012. Det var grønt er en perfekt mørk og morsom liten sak. I disse dager kommer hun endelig med bok nummer to. De siste kjærtegn skal handle om en gammel karrierekvinne som til tross for ensomhet og bitterhet og skrøpelighet drømmer om kjærligheten. Jeg gleder meg så innmari til å lese!

Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson

Ingela, Hovedbiblioteket: Jeg gleder meg til Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson. Den har fått gode kritikker og virker skikkelig morsom. Humoristiske, norske romaner er det ikke akkurat flust av, selv om det har kommet flere de siste åra. Det krever skills å skrive godt og vittig. Heia forfattere som klarer å se middelklasseromanen med et skrått blikk!

Viktor av Katarina von Bredow

Pernille, Stovner: Jeg gleder meg veldig mye til siste bok i Katarina von Bredows trilogi, Viktor! Det er litt sånn Skam for tweens, med samme univers, men ny hovedperson og fortellerperspektiv i hver bok. Den første boka, Ellinor, handlet om 13 år gamle Ellinor som elsker å klatre. Det er drama både hjemme og i vennegjengen, spesielt når den nye gutten Viktor begynner i klassen. Ellinor gjør sitt beste, men det er ikke alltid enkelt å gjøre alle rundt seg tilfreds.

Andre bok, Leo, følger Leo, bestevennen til Ellinor. Det har alltid bare vært de to, og han føler seg utenfor og misforstått når Viktor kommer på banen. Siste bok skal altså handle om Viktor, som vi har skjønt at det er et eller annet spesielt med, men som vi ikke har kommet helt innpå ennå.

Serien er kjempefint skrevet, med en helt spesiell stemning som føles veldig trygg og god selv om det er mange såre situasjoner og følelser. Det handler om overgangen fra barn til tenåring, og om å finne sin plass. Det er mye gjenkjennelig, spesielt familierelasjonene er veldig godt skildret.

Stillheten etterpå av Helene Uri

Pernille, Stovner: Jeg gleder meg også til Helene Uris nye bok for ungdom, Stillheten etterpå. Jeg har lest at hun har brukt tid på å snakke med ungdom og fått tilbakemelding på manus for å gjøre den mest mulig realistisk, spesielt på dialogen. Jeg syns hennes forrige ungdomsroman, Fordi jeg elsker deg, er utrolig godt skrevet, med ganske kort og ukomplisert språk. Det er en vond og troverdig historie om å være i et manipulerende forhold, og har en nøktern og realistisk oppbygging, samtidig som det er en spennende historie med god driv.

Tvillingenes dagbok av Ágota Kristóf

Marte, Hovedbiblioteket: I 2007 så jeg en teaterforestilling på Det Norske Teateret som fortsatt sitter i kroppen. Forestillingen het Tvillingane, og den var rå, minimalistisk og forstyrrende. I høst kommer nyoversettelsen av den ungarske romanen, og dette tror jeg virkelig blir høstens snakkis. Eller, det har den vel kanskje allerede blitt. Tvillingenes dagbok fra 1986 handler om et tvillingpar som blir sendt ut på landet for å bo hos sin bestemor. Det er krigstid, og oppholdet blir alt annet enn hyggelig. Jeg gleder meg skikkelig til på ny å dykke inn i Kristófs dystre univers, og jeg håper at forlaget kommer til å oversette flere av hennes romaner på nytt. For den spesielt interesserte kommer faktisk Ágota Kristóf i Gisken Armands skikkelse til festivalen God natt, Oslo. Det er Willy Flock som står for oversettelsen.

Rød selvbiografi av Anne Carson

Marte, Hovedbiblioteket: Som svoren tilhenger av omtrent alt canadisk, fra sirup til ishockey. Okej, det var kanskje ikke helt sant, men jeg er i hvert fall skikkelig fan av canadisk litteratur. Det begynte nok med Margaret Atwood og utviklet seg videre derfra. Anne Carson føyer seg pent inn på lista over favorittforfattere som også er fra Canada. Autobiography of Red kom i 1998, og er nå endelig gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø. Hødnebø står også bak Skitne lille hjerte, gjendiktninger av Emily Dickinsons dikt, og dette er den absolutt beste oversettelsen av Dickinson, så jeg har store forventninger til Rød selvbiografi. Sistnevnte er en slags roman på vers som bygger på den greske myten om monsteret Geryon. Den skiller seg fra det meste annet denne bokhøsten, og jeg håper at Carson får et større publikum her i Norge.

God bokhøst!

*

Flere av bøkene er ikke utgitt enda, men det er mulig å sette seg på venteliste.

Arks barnebokpris har skapt bruduljer i litteraturmiljøet.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Nora Nordskar Hoel, Christian Bermudez Aguilar

Siden 2002 har bokhandlerkjeden Ark delt ut en egen barnebokpris. Fem bøker blir hvert år nominert og leses av 10 000 barn på mellomtrinnet, og vinneren kåres av elevene selv. I løpet av årene den har eksistert har sju kvinner og åtte menn vunnet. I år er alle de fem nominerte bøkene skrevet av kvinner, og de har alle jenter i hovedrollen. Dette fikk tidligere forlegger, forfatter og leder for utdanningen i skrivekunst og litteraturformidling ved Norsk barnebokinstitutt Steffen Sørum til å reagere.

Sørum mente at Ark har sviktet gutta og skriver i Aftenposten at «jeg [er] redd for at manglende identitetsskapende litteratur og synlige mannlige forbilder bare forverrer situasjonen for unge menn.» Siden har debatten gått heftig i Aftenposten, Periskop og på Dagsnytt 18. Både forfatter Helene Uri og Ole I. B. Storø fra Foreningen !les har kastet seg på og gitt Sørum motstand.

Men er barna opptatte av om det er en mann eller en dame som har skrevet boka de holder i hendene? Er det viktig for dem å lese om en av samme kjønn? Hva mener de bibliotekansatte? Her på Deichman er vi så heldige å ha en rekke svært dedikerte barnebibliotekarer som møter barn og skoleklasser hver eneste dag. Litteraturbloggen har intervjuet to engasjerte bibliotekansatte, Tomas Kinck Wold og Christian Bermudez Aguilar om gutter, mangfold og lesing.

Tomas Kinck Wold

Bokhandelen har ikke det eneste ansvaret

Tomas er spesialbibliotekar ved Hovedbiblioteket, jobber i barneavdelingen og har også lang erfaring som forteller. Han formidler litteratur til leseglade og ikke fullt så leseglade barn, både en til en og til skoleklasser. Det følger med en helt spesiell energi når en snakker med Tomas om barnelitteratur, han er så engasjert at jeg tenker at de barna som møter han er svært heldige. Hva mener han om barnebokprisen til Ark?

– Det er bra at Ark har en pris som setter fokus på leselyst, men da følger det også med et ansvar. De har dog ikke det eneste ansvaret! Jeg synes det er litt underlig at de ikke har tenkt på kjønn.

Hva tenker du om Steffen Sørums utspill hvor han kritiserer at alle de nominerte forfatterne er kvinner?

– Jeg liker at Steffen Sørum setter dette på dagsorden, men kanskje har han vært litt hard. Helene Uri har også noen gode poeng om at det faktisk ikke er mangel på gutte-karakterer i barnelitteraturen. Man skal ha tunga rett i munnen her, og hvorfor gutta faller fra som lesere er et ganske komplekst bilde. Jeg synes jo også at man skal ta jentene som lesere på alvor, og dette er en gruppe vi skal ta vare på. Men hvis vi skal nå de gutta som faller fra er det viktig å ha en leser-identitet. Jo svakere leser du er, jo mer trenger du noe gjenkjennelig, noe som speiler deg. Hvis ikke gir du leseren for mange oppgaver.

Mitt mål er jo å nå ut til flest mulig lesere.

Når du formidler bøker til barna, passer du på å ta med bøker av både menn og kvinner, med både jente- og gutte-karakterer?

– Jeg har aldri vurdert kjønn til forfatteren, men når jeg nå har sett over listene med bøker jeg har brukt til klasseformidling ser jeg at jeg har dekket begge kjønn. Når jeg formidler tenker jeg et slags register. Jeg tenker mye på at vi skal innom et visst sett følelser og et visst sett handlinger, og så må det være en god historie. Jeg har noen bokser jeg vil ha tikka av, med ulike interessesfærer. Mitt mål er jo å nå ut til flest mulig lesere.

Potensialet er stort

Tomas snakker ivrig og fort om formidlingsjobben han gjør på biblioteket. Jeg spør han om han er bekymra på guttas vegne, men Tomas mener at bekymra er feil ord. Han tar den dalende leseentusiasmen, og spesielt fra guttenes hold, på alvor. – Jeg synes potensialet på gutter og lesing er stort, sier Tomas entusiastisk. – Når Helene Uri sier at hun har stor tro på at gutter også vil lese om jenter, så har jeg det også, men jeg har ikke så stor tro på at det skjer uten at de riktige premissene er til stede.

Har du noen gang fått spørsmål fra barn selv hvor de ønsker seg bøker som handler om enten jenter eller gutter?

– Veldig sjelden, men jeg har opplevd det som implisitt. De er nok ganske lite konkrete på det selv.

Bibliotekarens egne anbefalinger

Nå som Ark bare har løftet fram bøker hvor jentene spiller hovedrollen, så kan kanskje du supplere med noen gode bøker hvor guttene står i sentrum?

– Adolf og banden hans er en bokserie av Tor Edvin Dahl lagt til andre verdenskrig. Ungdommene her starter en motstandsrørsle. Så her har du barn som samarbeider med barn, samtidig som de møter voksenverdenen for første gang. Bare det at hovedpersonen heter Adolf åpner opp for noe veldig underlig, og her ligger et mysterium som ikke avsløres før aller siste side. Boka er skikkelig action-preget fra første side. Den er godt tilpasset målgruppa, altså sjette til åttende klasse.

– En bok med masse fantasi er Teslas loft av Eric Elfman og Neal Shusterman. Her gjenspeiler fantasien den prosessen man er i i femte klasse. Arne Svingens Litt av en plan må jeg si er et lite mesterverk. Du får sår humor, samtidig som det er både ellevilt og dødsalvorlig. En bok som har en litt annerledes type gutterolle er Den uendelige historie av Michael Ende. Det er en utrolig fin fortelling om en gutt som ikke er akseptert. Hvis du vil ha mer humor kan jeg anbefale Verdens verste venn av Marius Horn Molaug og Zombie-Bjarne av Sigbjørn Mostue, lettbeinte og skikkelig crazy. En annen bok som er veldig lettlest er Kokotopia. Simon Stranger har skrevet en kjempemorsom bok som handler om ulike faktating. Masse tull og tøys, også er den fint illustrert. Jeg synes han gjør et godt formgrep hvor du bakerst i boka får vite de virkelige faktaene.

Barnelitteraturen må speile hele verden

Inne på Biblo, hvor du kun får lov til å komme inn hvis du er mellom 10 og 15 år.

På lokalbiblioteket Biblo på Tøyen, Norges eneste bibliotek for de mellom 10 og 15 år, møter jeg Christian Bermudez Aguilar, som brenner for mangfold i barnelitteraturen. Han mener Arks barnebokpris er et fint initiativ, men er mer bekymret for at de aller fleste karakterene i norske barne- og ungdomsbøker er hvite eller dyr. Hva tenker Christian om at alle de nominerte forfatterne er kvinner som skriver om jenteliv?

– Barna er ikke så opptatt av om en det er en mann eller en dame som har skrevet boka. Det er ikke så relevant når du er 10-11 år. De er nok heller ikke så bevisst på om hovedpersonen har samme kjønn som dem selv. For barna er hele deres verden familie og skole. Verden har ikke åpnet seg helt.

Bekymret

Karen Tømte, en av de andre ansatte på Biblo har med interesse overhørt deler av samtalen og tilføyer at selv om kanskje ikke barna tenker så mye på om det er en mann eller dame som har skrevet boka, så burde vi voksne være dette ansvaret bevisst. Christian nikker bekreftende og fortsetter:

– Men noe som har vært en øyeåpner for meg var en oversikt jeg leste fra USA over hvilke grupper som var representert i barnelitteraturen. 50% er hvite hovedpersoner, 27% er dyr. Så finner vi afroamerikanere som er representert med 10%, latinamerikanere 5%, osv. Nå er jo dette USA, men jeg tror nok vi finner noe lignende i den norske barnelitteraturen. Her på Tøyen har kanskje 50% mulitikulturell bakgrunn, og jeg synes dette burde gjenspeiles i bøkene. Nå har jeg ikke lest de nominerte bøkene i år, men jeg er litt bekymret for at alle hovedpersonene er hvite.

Jeg savner fotballboka som foregår på Romsås og Stovner!

– En bok jeg gjerne vil trekke fram er Bare spille ball av Michael Stilson, som vant Uprisen i år. Det er en fantastisk roman, men den fenger ikke her på Tøyen. Hovedpersonen heter Fredrik, og den foregår både ute på bygda og i Trondheim, men det blir ikke helt gjenkjennbart for barna i Oslo. Nå har jeg faktisk lånt den ut, så det tar jeg som et bra tegn, men jeg savner fotballboka som foregår på Romsås og Stovner! Det er helt fair at forfatteren gjør det på den måten, men jeg håper det kan komme bøker som kan fange resten av verden. Men jeg ser at en av de nominerte, Blyanthjerte, foregår på Tøyen og i Gamlebyen og det er jo utrolig bra!

Tull og tøys

Christian viser meg en av hyllene på Biblo som er mest brukt, den med navnet «Tull og tøys». Her står bøker som En pingles dagbok og Gutta i trehuset, og de er tydelig lest og lånt flerfoldige ganger. Hylla som går under navnet «Drama» er derimot ikke like mye brukt. Her har bøkene samlet noen støvkorn og bokryggene er hele, pene og stive.  – Jeg tipper at alle de nominerte bøkene havner på den hylla her, sier Christian, og peker på drama-hylla. – Ikke noe galt i det, men jeg ønsker meg mer variasjon.

Han presiserer at det selvsagt er de ansatte som må jobbe for å aktivisere bøkene i de ulike hyllene, og de formidler alle sjangere i sitt arbeide, men det er tydelig hvilke typer bøker som er de mest populære. På utlånsstatistikken til Deichman er det humorbøkene som troner med nettopp Gutta i trehuset, men Guinness rekordbok er også en av de aller mest utlånte bøkene på Biblo. Hvilke bøker vil Christian selv fremheve når han får sjansen til anbefale noe?

Christian Bermudez Aguilar

– Jeg vil gjerne anbefale Alene av Gazzotti Vehlmann. Det er en belgisk tegneserie, og den er virkelig populær her på Tøyen. Alene er inspirert av William Goldings Fluenes herre, bare at den er satt til storbyen. Her gjenspeiles hele verden, sier Christian mens han ivrig viser meg bøkene til Vehlmann. Tegningene viser barn i alle farger, former og fasonger. – Fem barn våkner opp en morgen og oppdager at plutselig er alle andre mennesker sporløst forsvunnet!

Alt håp er ikke ute

Det er virkelig håp for gutter og lesing, tenker jeg i det jeg akkurat klarer å smette ut fra Biblo i det en skoleklasse durer inn dørene. Barna tenker kanskje ikke selv så mye over om forfatteren er mann eller kvinne, men mange barn søker etter å lese om noen som ligner dem selv. Vi voksne som jobber med litteratur har et ansvar for å gi dem litteratur som viser fram mangfoldet i verden og inspirere både gutter og jenter til å finne gode bøker som treffer akkurat dem.

*

Følg med videre på Litteraturbloggen! I morgen svarer både Ark og Steffen Sørum utdypende på kritikken.

Er det egentlig et problem at alle de nominerte til Arks barnebokpris er kvinner som skriver om jenteliv? Steffen Sørum svarer.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Aschehoug / Omslag: Cappelen Damm, Samlaget, Kagge, Gyldendal, Aschehoug

Hvor er det blitt av alle gutta, spurte Litteraturbloggen i går. I forbindelse med debatten som har oppstått rundt Arks barnebokpris de siste ukene, snakket vi med to bibliotekansatte med bred formidlererfaring. Både Tomas Kinck Wold og Christian Bermudez Aguilar er enige om at voksne har et ansvar overfor barna når de skal formidle litteratur, selv om barna kanskje ikke er så bevisste på kjønnet til forfatteren eller hovedpersonen. Nå er jeg nysgjerrig på om han som startet hele debatten, Steffen Sørum, kan utdype sine synspunkter. Sørum har lang erfaring som både forlagsredaktør og forfatter. I dag jobber han ved Norsk barnebokinstitutt, som leder for utdanningen i skrivekunst og litteraturformidling. Kanskje vi også kan få noen skikkelig gode boktips?

Lesekompetanse hos gutta

Det snakkes ofte om at gutter har dårligere lesekompetanse. Hva tror du skal til for å heve denne lesekompetansen hos gutta?

– Jeg startet med skateboard som 42-åring sammen med kjæresten min og de to yngste barna. På to år har 12-åringen hatt en rakettutvikling jeg bare kan drømme om. Jeg har innsett at jeg kan trene like mye med tekniske idrett som ham, men barna vil utvikle seg kjappere og alltid ligge foran oss voksne. Grunnlaget med balanse og motorikk legges tidlig og blir dårligere med årene. Alle som driver med skateboard vet at om du er borte i to uker eller tre, mister du mye av «følelsen» og må trene deg opp igjen. Lesing er litt som egenorganisert idrett, vi må drive med det utenfor skolen også. Finne motivasjon selv. Er vi vekke for lenge, mister vi følelsen og veien tilbake kan være tung.

Er vi vekke for lenge, mister vi følelsen og veien tilbake kan være tung.

– Guttene faller av i den perioden de skal være «bokslukere» der mye av grunnlaget legges. Vi er flinke med å holde på dem til rundt 10 år, men så forsvinner mange, noen for alltid.

– I boka Making of a Reader analyserer Marilyn Cochran-Smith hvor viktig det er å inkludere barna i skriftkulturen for å legge grunnlag for leseinteresse og lesekompetanse. Vi vet at barn som blir lest for ofte leser mer selv. Jeg tror lydbøker er bra i tillegg til egen lesning. Litteratur er finslepte setninger og gode tanker formulert godt (ofte). Motivasjon og nysgjerrighet henger sammen med følelsen at bøkene snakker til deg eller meg. Jeg er opptatt av relevans.

Selvforsterkende?

Kan det være selvforsterkende at bokhandlere, forlag og bibliotek ofte snakker om at gutta er så svake lesere?

– Jeg mener det. Det har vært skrevet en del om gutter som er såkalte «underachievers» som leter etter den nedre grensen. Det vil si, hvor lite behøver de å gjøre. Hva kan de slippe unna med. Når samfunnet ikke stiller krav, stiller de heller ingen krav til seg selv. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Når gutta som gruppe blir definert som svake lesere, er vi som formidler litteratur kjapt ute med å finne bøker med lav terskel. Vi vil jo ha flest mulig til å lese! Enkle bøker er selvfølgelig bra for dem som sliter, men så tror jeg at det må komme utfordringer og krav etter noe å strekke seg etter. Når jeg møter gutter i 15-årsalderen som aldri har lest en bok uten bilder, syns jeg det er leit. Jeg har vært på mange møter på skoler og sett PISA og andre målinger bli presentert der gutter konsekvent gjør det dårligere enn jentene. Jeg reagerer på at ingen ser ut til å tenke at dette er mulig å endre. Det er som de fleste bare forventer at det skal være slik. Det skal det ikke.

Bransjen bør være bevisst

Du savner både mannlige forfattere og gutte-perspektivet på listen over de nominerte. Burde Ark ha kvotert inn noen menn eller en bok med en gutt i hovedrollen? Hvis juryen ikke fant en slik bok som var god nok, burde den da nomineres?

– Kvotering har sine fordeler og baksider. Jeg reagerte på Ark sine nominasjoner, fordi hovedpersoner, tematikk og forfattere mer enn noen gang tidligere rettet seg mot jenter. Når denne prisen, som er mer som en leselystaksjon, hvor opp mot 10 000 barn, av begge kjønn, skal finne en favoritt, skulle jeg ønske mer variasjon blant de nominerte. Ark har tidligere vært flinke til å ha tegneserier, varierte tema, uttrykk og også flere nynorske titler.

– Kvotering vil alltid føre til at noen føler seg diskriminert. Du er god nok for jobben, men arbeidsgiver velger en annen, ikke bare på kompetanse, men andre faktorer som kjønn, etnisitet eller alder spiller inn. Noen ganger er kvotering helt nødvendig for å skape balanse og ringvirkninger som er positive for samfunnet. Med over 50 norske bøker som utgis for aldersgruppen 9-12 år årlig, mener jeg at kvotering ikke burde vært nødvendig i dette tilfellet. Klassekampen skrev at det kun var 15 bøker påmeldt til Arks barnebokpris, så utfordringen kan ligge der. Eller den kan ligge i sammensetningen av juryen som velger ut bøkene, eller Ark sine kommersielle interesser.

De forblir en taus gruppe i lukkede forum med få bøker som når dem med et alvor.

– Marie Kleive skrev i Dagbladet at jeg devaluerte kvinner som formidlere av litteratur til gutter, siden jeg påpekte at litteraturbransjen var dominert av hvite kvinner. Da følte jeg at hun leste meg feil. De fleste som jobber med formidling av litteratur til barn er kvinner. Alle jeg kjenner gjør en formidabel innsats for å nå begge kjønn, og det er høy kompetanse. Likevel bør bransjen være bevisst at få menn i forlag og formidling kan være en faktor som gjør at gutter leser mindre. Når jeg går gjennom boklistene for ungdomslitteratur de siste 5 år, føler jeg at jeg kommer under huden på jentene og hvordan de har det i dag. Guttene får jeg ikke helt tak i om jeg leser skjønnlitteratur. De forblir en taus gruppe i lukkede forum med få bøker som når dem med et alvor.

Gode bøker fra et gutteperspektiv

Jeg har bedt om en del anbefalinger fra våre barnebibliotekarer om bøker som har en gutt i hovedrollen, har du selv noen anbefalinger du kunne tenke deg å dele med Litteraturbloggens lesere?

– Jeg velger å nå de som er over 12 år. Bøker som utfordrer og som ikke nødvendigvis er vanskelige å lese, men det er mer tekst enn det de kanskje ofte blir presentert for.

Sabotør av John Jamtli er en tegneserie fra norsk motstandsbevegelse under krigen.

Drabant 1-3 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi. Drabantby, tagging og grafittimiljøet på nittitallet i tegneserieformat.

BZRK av Michael Grant. Krig og sci-fi inne i kroppen på mikronivå!

Erebos av U. Poznaski handler om dataspill og er en spennende thriller.

Artemis Fowl-serien av Eoin Colfer. En vill fantasy-serie som nærmer seg filmlerretet.

Galderstjerna av Asbjørn Rydland. Igjen om dataspill. Skummel story med driv.

World og Spycraft-serien av Tom Kristensen. Foreløpig to bøker. Kanskje de bøkene med minst tekst av de jeg plukker ut her, men bra driv og klassisk krim med nye tema og gadgets.

Killerinstinkt av Rolf Enger. Even finner eks-kjæresten sin drept. Enger skriver drivende og bra. Vinner av Uprisen 2018.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Trilogi hvor alle tre bøkene ble nominert til Uprisen. Han vant med den første, Brages historie. Spenning og noe vold, men ikke verre enn det de fleste 12-åringer allerede har sett på film og i spill.

Vurderer ikke kjønn

Jeg vil også vite litt mer fra den store bokhandlerkjeden. På e-post svarer Arks kategorisjef for barne- og ungdomslitteratur, Maria Granli-Brekke på følgende spørsmål fra Litteraturbloggen:

Hva tenker dere om kritikken dere har fått de siste dagene fra Steffen Sørum? Har det vært diskutert det faktum at det kun er kvinnelige forfattere med kvinnelige hovedpersoner som er nominert i år?

– I nominasjonen til ARKs barnebokpris vurderes overhodet ikke kjønn, forlag eller hvem forfatteren er. Det handler kun om bokas kvalitet, så som fortellerteknikk, språk og om den er egnet til å skape leseglede.

Hva slags kriterier er det som ligger til grunn for nominasjonene?

– Boka må være fengende, det må være et tema som barna på mellomtrinnet er opptatt av og kan relatere seg til. Videre må den være godt skrevet.

Reaksjoner

Hva slags reaksjoner får dere fra barna når de leser bøkene dere har plukket ut? Har det kommet kommentarer fra de tidligere om at de har savnet enten jenter eller gutter som hovedpersoner i bøkene?

– Barna i juryen er veldig engasjerte og vi får mange og lange tilbakemeldinger. Som oftest går de på hvor spennende de syntes boka var, hvor morsom den var eller at de synes alle burde lese boka som var deres favoritt.  Vi har aldri fått en eneste henvendelse som har gått på kjønn hverken på hovedpersonen eller forfatteren. De få gangene vi får kommentarer om noe barna ikke likte så har det gått på at boka var for skummel.

Barna synes å være opptatt av om boka er god eller ei, og virker mindre opptatt av om forfatteren er etablert, kjendis eller andre faktorer.

Hva tenker dere om gjenkjennelsesfaktoren? Tror dere det er viktig at barn får lese om noen som ligner dem for at de skal få lyst til å lese? Og er kjønn en slik faktor, eller er ikke det så viktig?

– Det er veldig viktig at boka er fengende og skaper leseglede og at barna kan identifisere seg som menneske. I fjor vant en bok med en jente som rollemodell, året før en bok med en gutt som rollemodell og slik har det variert fra år til år omtrent annen hvert år de siste ti årene.

– ARKs barnebokpris er den eneste barnebokprisen der barna på hele mellomtrinnet selv sitter i juryen. Vinneren stemmes frem av 502 skoleklasser. Jeg er overbevist om at dette er grunnen til at vi har så mange vinnere som er debutanter og hittil ukjente stemmer. Barna synes å være opptatt av om boka er god eller ei, og virker mindre opptatt av om forfatteren er etablert, kjendis eller andre faktorer.

De nominerte bøkene til Arks barnebokpris.

*

Lyst til å lese videre? Her er alle innleggene så langt i debatten:

21. august 2019: «De siste årene er 19 forfattere nominert til ARKs barnebokpris. 17 av dem har samme kjønn.» Steffen R.M. Sørum

22. august 2019: «Forfatterens kjønn tillegges ingen vekt.» Maren Ørstavik

23. august 2019: «ARKs barnebokpris har «bare» 60 prosent mannlige vinnere. Det er bedre kjønnsbalanse enn de fleste norske litteraturpriser.» Helene Uri

23. august 2019: «Kjønnsbalanse i barnebokpris.» Dagsnytt 18

26. august 2019: «Skal vi snakke om aktuell barnelitteratur eller grave i historiske tall?» Steffen RM Sørum

28. august 2019: «Å ikke se skogen for bare menn» Helene Uri

28. august 2019: «Steffen Sørum tuller med tall.» Bente Leiknes Thorsen

29. august 2019: «Det identitetsskapende i litteraturen ligger ikke bare i kjønn.» Ole I.B. Storø

31. august 2019: «Skal vi bare gi opp gutta?» Marie Kleve

31. august 2019: «Ber Ark om å vise kortene.» Thomas Espevik

3. september 2019: «Hvor er det blitt av alle gutta?» Marte Storbråten Ytterbøe

Barnebokdebutant Vilde Kamfjord snakker om den viktige samtalen, blokkfløyter og kjærligheten til målgruppa.

Tekst: Siri Larsen / Foto: Julie Pike, Gyldendal / Illustrasjoner: Rune Markhus / Omslag: Gyldendal

Vilde Kamfjord debuterte i høst med barneboken På omveien hjem, et bokprosjekt som har kvernet i mange år. Det begynte som vanlig prosa, men har resultert i en original og fin historie om en togtur fra Oslo til Lillehammer, kun basert på dialog.

Jeg møter Vilde på kafeen Angst som ligger i Strøget mellom Torggata og Storgata i Oslo, en liten omvei mellom forlagsfest og toget hjem til Lillehammer. Jeg har intervjuet Vilde før, om «Barnebokbad», men oppdaget etterpå at lydopptaket var fylt med ungeskrik. Nå har Vilde valgt en kafe helt fri for barnevogner. Men selv om vi prøver å unngå barn denne gangen, så vitner boken hennes om en enorm forståelse for barns blikk og opplevelse av verden. Hovedpersonen i boka, Vinde, er så troverdig og levende, og minner ikke rent lite om forfatteren selv, like ivrig og skravlete. – Jeg er ikke overrasket over at du tenker at hun minner om meg, sier Vilde. – Jeg tror jo man skriver seg selv inn i alle karakterene. Når man leter etter noe viktig, enten det er en følelse eller noe annet, så har jeg jo bare én referanse. Så selv om hun ikke er meg, hun finnes jo ikke på ordentlig, så er hun er skravlebøtte, som jeg er.

Den vanskelige dialogen og den viktige samtalen

Det å skravle på tekst var en ny erfaring for henne. Hun var redd formen skulle bli kritisert, og at noen ville kalle det en fiks idé.  – Egentlig er det helt latterlig å gi seg i kast med et prosjekt som det her. For dialog er det vanskelig å skrive bra. Da vi hadde om det på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt satt jeg bare og gapte bak i klasserommet, jeg skjønte ingenting. Jeg fikk det ikke til. Og nå har jeg skrevet en bok kun basert på dialog, der det ikke er noen beskrivelser eller anvisninger eller noen ting.

Vilde er opptatt av dialog som form, og i mange år har hun og mannen Pål reist rundt og arrangert, og kurset i metoden bak «Barnebokbad». Et prosjekt der samtalen rundt litteratur er det sentrale. Tenkte hun på det da hun skrev boken? – Nei, jeg kan ikke si at jeg tenkte på det da jeg skrev, men kommer jo ikke unna at samtalen er superviktig for meg, og det er kanskje nettopp derfor boken ble en samtale.

Og samtalen er en veldig fin måte å skape en historie på, for en dialog tar veldig mange retninger. Det er via alle disse retningene og omveiene vi får vite hva Vinde skal i Lillehammer, og i løpet av togturen blir vi både glade, triste, og overrasket.

Selvstendig karakter

Når samtalen mellom Vinde og Britt er det eneste som står igjen, krever det en troverdig dialog, og troverdige karakterer, noe Vilde forteller var en gradvis prosess.  – Jeg ble så glad i Vinde. Det er så gøy når en karakter tar form. Jeg har hørt så mange forfattere si at karakteren bestemmer, og den klisjeen oppstår jo fordi det er sant. Den tar over på et tidspunkt. Før har jeg tenkt, «jeg hører at du sier det, men tror ikke helt på det», men i skapingen av Vinde så skjer akkurat det. Og jeg tror det skjedde på det tidspunktet der jeg kjente henne så godt at jeg kjente jeg kunne stole på henne. Jeg turte å ha tillit til at når hun overrasket meg, og pekte i en retning, så turte jeg å gå dit, og holdt henne ikke tilbake. Det var mye vanskeligere å skape en troverdig voksenperson. Jeg trengte en voksen som barn ville synes det er hyggelig å møte, og samtidig gjorde valg både barne- og voksenleseren kunne tro på.

En blokkfløyte

Det tok litt tid før Vilde visste hva Vinde skulle i Lillehammer. Det eneste hun var helt sikker på, var at det skulle være noe med blokkfløyte, et instrument Vilde digger. – Men er det nok at målet er å spille blokkfløyte? Underveis i skriveprosessen utviklet historien seg, og det ble klart for Vilde at Vinde hadde noe viktig hun skulle gjøre. – Det var veldig befriende da det endelig ble klart hva som skulle skje, for da kunne jeg konsentrere meg om Vindes selvoppholdelsesdrift, noe som var veldig konkret, som å spille blokkfløyte med mamma.

Kjønnsnøytralt omslag

Vilde ønsket å nå flest mulig og prøvde å skrive historien forholdsvis nøytral, både aldersmessig og kjønnsmessig. – Jeg har møtt så mange barn på mellomtrinnet, og det er så stort spenn. Derfor ville jeg ikke gi Vinde en alder. Hun er moden på mange ting, men utrolig umoden på mange andre områder. Jeg ville få frem hvor sammensatte vi er, både barn og voksne.

Også omslaget ønsket hun skulle appellere til alle, ikke signalisere til noen at «denne er ikke skrevet for deg». – Måtte krangle litt for det omslaget. Det første forslaget var et knallrosa med silhuett av Vinde med solbriller. For det første, det var ikke Vinde. Vinde er kul, men hun er kul på en helt annen måte. Og det var helt uaktuelt å lage noe for mellomtrinnet med et rosa omslag, aldri! Da tar man utgangspunkt i å droppe halvparten av leserne med en gang, og hva er det?

Vilde møter målgruppa hele tiden, og vet at et sånt omslag ville blitt helt feil. Det skulle være et omslag som var så nøytralt at ingen som leser boka skulle bli flaue. – Hadde den vært rosa, hadde ikke halvparten løftet den opp en gang. Den målgruppa er så viktig for meg, jeg er så begeistret og har så mye kjærlighet til dem, det ville være som å vise dem fingeren. «Se hva jeg har laget, den er ikke til deg!» Så det var superviktig for meg å få et annet omslag, og det ordnet seg, heldigvis.

Det viktigste er at det skal være stor plass til deg som leser, uansett hvem du er.

Plass til leseren

Vilde har stor respekt for målgruppa hun skriver for. Det vises i teksten, og det vises i varmen og engasjementet i stemmen når hun snakker om dem. –  Jeg har også vært opptatt av at de som ikke er så glad i å lese ikke skal synes den er avskrekkende, så når de åpner boka så kan de kanskje tenke, «dette gidder jeg!». Samtidig kan de oppleve at de har lest en «ordentlig bok». Innholdsmessig kan du lese historien som den er, eller du kan reflektere å hente ut det som står mellom linjene. Det viktigste er at det skal være stor plass til deg som leser, uansett hvem du er.

Mangfold til målgruppa

Poenget med boka har nemlig aldri vært å forsøke noe rart, den er mer et ønske om å skape en bredde i litteraturutvalget for barn og unge. Under forfatterstudiene ble Vilde oppmuntret til å utforske formatet hun skrev på, men ble advart om at hvis hun hadde ambisjoner om at dette skulle bli en bok, måtte hun antagelig  gå vekk i fra dialogformen. Flere som leste teksten ville endre eller ta det bort, helt til Bente (redaktør ved Gyldendal), ba om å få lese det, elsket det, og det ble bok. Men fortsatt spør Vilde seg selv, går det egentlig an å skrive en roman kun på dialog? Jeg mener at boka hennes er beviset. Det går an.

Få norske forfattere skriver så godt og så aktuelt om klima som Gert Nygårdshaug. Nå er endelig siste bok om den unge miljøaktivisten her.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Torkil Storli, Cappelen Damm / Omslag: Cappelen Damm

Det var først når den femte boka i serien om Mino kom, at jeg endelig fikk satt meg ned og lest Mengele Zoo. Siden gikk det slag i slag, med Himmelblomsttreet, Afrodites basseng, Chimera og nå sist, Zoo Europa. Gert Nygårdshaug er for mange lesere vel så kjent for sine krimbøker om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, som for bøkene i serien om Mino. Han er en svært produktiv forfatter og har mer enn 40 titler å vise til.

Skremmende i sin aktualitet

Jeg kan huske at jeg merket meg boka Mengele Zoo da den ble kåret til «tidenes beste norske bok» for noen år tilbake, men jeg ante ikke da at jeg skulle la meg fenge så til de grader av disse historiene. Det som slo meg tidlig i lesingen, var forfatterens inngående kjennskap til økologi og miljø-ødeleggelser og ikke minst hans evne til å være forut for sin samtid. Både utvinningen av metaller og leting etter olje i Amazonas i tillegg til plastens ødeleggende virkning når den kommer ut i kretsløpet, blir belyst og trukket fram i romanserien. Med tanke på at Mengele Zoo kom ut i 1989, var Nygårdshaug tidlig ute med disse temaene. Bøkene om Mino kan godt kalles dystopier, og med omgivelser som er svært gjenkjennelige for oss, gjør det tekstene enda mer skremmende i sin aktualitet.

Katastrofen kommer

I Mengele Zoo møter vi gutten Mino Aquiles Portugesa, bosatt i en liten landsby, rett ved jungelen. Faren samler og selger sommerfugler, og  Mino er en ivrig hjelper som elsker å farte rundt i regnskogen på jakt etter de vakre skapningene. Det er på en tur etter skoletid, hvor Mino vandrer sorgløst rundt i jungelen, at katastrofen inntreffer.

… plutselig pisket en kraftig vind løvet av trekronene og Minos hår flagret. Han måtte holde seg for ørene. Så kikket han opp og skimtet tre helikoptre som strøk trekronene. De hadde samme farge som los arameros’ uniformer: Burgunder og gul. De hadde kurs mot landsbyen.

Mino blir øyenvitne til at hele landsbyen blir jevnet med jorden og alle beboerne blir drept. Han er den eneste som overlever den brutale nedslaktingen, og mister på samme tid hele sin familie og alle sine venner. Han blir i en alder av ni år nødt til å klare seg selv. Etter flere døgn vandrende i utkanten av regnskogen, på randen av å omkomme av sult, blir han funnet. Den omvandrende magikeren Isidoro á la pappa Magico, blir redningen for gutten Mino. Det er nå fortellingen for alvor skyter fart og vi følger med på Minos makeløse oppvekst og alle hans opplevelser i ung alder.

Ønsket om å redde regnskogen og sette en effektiv stopper for de ødeleggende kapitalkreftene som truer skogens eksistens, blir lagt i ung alder og setter premissene for hele serien. Bevisstheten om balansen i naturen, hvor menneskene representerer den største trusselen, styrt av grådighet og en higen etter rask fortjeneste og makt, legges i disse tidlige årene i Minos liv. I første bok blir den svært eksklusive Mariposa-gruppen opprettet, en gruppe med få og utvalgte medlemmer som alle kjenner hverandre godt. Gruppen setter i sving flere aksjoner rettet mot internasjonale selskaper som vil drive rovdrift i regnskogen og Mino og de andre blir snart ettersøkt på flere kontinenter.

Mino som utgangspunkt

I alle bøkene i serien, blir vi kjent med andre hovedpersoner. Disse har på ulike vis forbindelse med Mino og alle er norske. I Himmelblomsttreet er det Jens Oder Flirum vi får stifte nærmere bekjentskap med. Han får en millionerstatning etter å ha blitt utsatt for et justismord. Noen av disse pengene bruker han til å bygge opp en frøbank og en forskningsstasjon som skal jobbe med vekstene i regnskogen i Brasil. En viktig oppgave er å samle inn frø fra vekstene, som skal lagres trygt i underjordiske lagre. Det er i denne forskningsstasjonen at den mest banebrytende oppdagelsen gjøres. En oppdagelse som får globale konsekvenser.

I den tredje boka, Afrodites basseng, er det Jonar Snefang og sønnen Erlan vi møter. Jonar er forstmann og forsker på einer. Dette er etter min mening den mest fortettede og spennende boka i serien. Nygårdshaug leker seg med både økologi, telepati og flere gamle uløste gåter. Sist, men ikke minst, blir Jonars historie koblet til den gjenfunne dagboken til den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. Dagboka er nå i hendene på Ooni, etterkommer etter forfatterens eventyr i ørkenen under 2. verdenskrig. Disse historiene og gåtene blir på mesterlig vis knyttet sammen i denne fortellingen. Det er også i den tredje boka at jeg som leser skjønner hvilken vei det bærer med verden, i denne framtida som ikke er så fjern som vi kunne ønske.

I Chimera, den fjerde boka, befinner vi oss i Kongos jungel. Nærmere bestemt ved den internasjonale forskningsstasjonen CORAC.  Forskningsstasjonen har folk fra hele verden i staben. Zoologen,veterinæren og skarpskytteren Karl Iver Lyngvin er han vi følger på nært hold her. Oppdraget er å følge virkningene av klimaendringene på regnskogen i Kongo. Uhyggelige oppdagelser av hittil ukjente virus setter fart i historien. Alle har imidlertid ikke samme agenda og oppfatningen av hva som faktisk kan «redde jordkloden» er svært ulikt. En uhyggelig plan begynner etter hvert å ta form og Karl Iver får en viktig rolle.

«Du må bli stående der du er, hører du, Karli!» Zoe Wildts stemme skar gjennom skogen. «Jeg kaller opp stasjonene, løper ned og henter hjelp, henter beskyttelsesdrakter og AVirabact. Hører du! Ikke gå noe sted.» «Jeg blir her.» Stemmen hans var grøtet, og den bar så vidt innover i jungelen.

Den femte og avsluttende boka Zoo Europa kom, etter Nygårdshaugs egne uttalelser, til som et svar og en oppfølgning på utallige spørsmål fra leserne. Mange var de som nærmest krevde å få vite hvordan det gikk med alle dem som var Minos allierte i kampen mot miljø- og klima-ødeleggelser gjennom de første bøkene. Man kan trygt si at alle de fire første romanene har åpne sluttscener som overlater mye til sine lesere.

Troverdig og underholdende

Forfatteren greier i den siste boka i serien å knytte disse personene sammen på troverdig og underholdende vis. Nygårdshaugs persongalleri er fullt av både kompetente og faglig dyktige personer, men også svært eksentriske til tider. Zoo Europa er utvilsomt den boka som har mest humor, noe som kanskje virker forbausende temaene tatt i betraktning. En av mine favorittpersoner er Lilith Larkendale og hun kommer inn i historien med et brak:

«Men smekke min hekk, hvem er det som har funnet for godt å campe her!» Stemmen var grov, men likevel såpass lys at den måte tilhøre en kvinne, tenkte han og heiste seg opp på albuene; engelsken slepen, med typisk Oxford-intonasjon. Han glodde opp mot den mørke skyggen på teltduken, utydelig og skremmende i sin størrelse.

Han svarte ikke. «Bål har han laget og fugl har han spist, den rakkeren, det ser jeg på beinrestene og fjærene som ligger strødd omkring. Er det noen her, så kom da for fanken ut, vis frem balletrynet ditt!»

Liliths første møte med Karl Lyngvin setter standarden for damens måte å forholde seg til omgivelsene på. Hun er en frodig og fargerik person, som har greid å overleve i et England som har gått fullstendig opp i liminga, noe som gjelder store deler av Europa og verden forøvrig. Senere i fortellingen knyttes det en snedig forbindelse mellom Lilith og Leon og Livius, to unge menn knyttet til et kloster som fikk en sentral plass i Afrodites basseng. Denne siste boka lar alle skikkelsene som har hatt betydning får komme til orde og vi følger dem fra deres ulike utgangspunkt.

Trollbundet

Det at jeg som leser må forholde meg til såpass mange ulike hovedpersoner gjennom bøkene kunne vært en utfordring, men det kjennes ikke som noe stort problem. Mange lesere vil antagelig lese bøkene over et lengre tidsrom og dermed vil man rekke å bli kjent med de ulike hovedpersonene gjennom hver bok. Ettersom de dessuten foregår på ulike steder rent geografisk og forteller historien om klodens tilstand fra ulike steder, blir dette naturlig. Mino er den skikkelsen som binder alle bøkene sammen, men Jens Oder Flirum dukker også kort opp i noen av de andre bøkene.

Alle de fire første bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men jeg vil tro at de fleste får mer ut av historien(e) om de leses i rekkefølge. Særlig gjelder dette etter Himmelblomsttreet, siden det som skjer her har stor betydning for utviklingen videre. Det eneste jeg selv vil pirke på, er at jeg savnet noe mer om skjebnen til Jonar Snefang fra Afrodites basseng som jeg synes får forbausende lite plass i denne oppsummeringen. Det er likevel ingen stor innvending fra min side. Jeg satt trollbundet gjennom hele den lange historien fra første til siste side. Jeg kan også anbefale lydfilene/lydbøkene til disse bøkene. Helge Winther-Larsens opplesing tilfører tekstene liv på en helt unik måte. Her er det absolutt en bonus å høre bøkene etter hverandre i kronologisk rekkefølge.

Og hvordan gikk det med Mino til slutt? Den som leser får se!

Nå inviterer Deichman til Norges triveligste litteraturfestival! Bli kjent med Groruddalen litteraturfestival som går av stabelen 17. – 21. september.

Tekst: Nora Nordskar Hoel

Førskommende tirsdag går startsskuddet for Groruddalen litteraturfestival, som arrangeres for andre gang. Den foregår på hele seks bibliotek og har opplegg tidlig og sent for store og små. Vi har snakket med arrangørene av festivalen, Ida Sofie Kjølmoen, Eirik Kjellsen og Karoline Røsand, og gir deg her noen tips og høyepunkter fra festivalprogrammet.

Her finner du hele festivalprogrammet!

Hva skiller Groruddalen litteraturfestival fra andre litteraturfestivaler?

Groruddalen litteraturfestival er gratis og åpnent for alle! I år arrangerer Deichman Groruddalen litteraturfestival på seks av bibliotekene våre: Deichman Stovner, Deichman Nordtvet, Deichman Romsås, Deichman Bredtveit kvinnefengsel, Furuset bibliotek og aktivitetshus og Deichman Bjerke. Bibliotekene på østkanten inviterer hele Oslo til Norges triveligste litteraturfestival!

God stemning under fjorårets festival. Foto: Jan Fines

Hvem er festivalen for?

Groruddalen litteraturfestival er for alle! Vi har lagt vekt på å få til et bredt program som favner om ulike målgrupper. Alt fra Påfyll-arrangement på dagtid, til arrangement mer rettet mot ungdom, til saftige kveldsarrangement med blant annet Linn Skåber, Lars Saabye Christensen og Knut Nærum.

Og ikke minst, vi har et MiniGroLitt-program rettet mot de minste! Her blir det forfatterbesøk, teater og musikk, fantastiske fortellerstunder og storslåtte familielørdager.

Er det noe spesielt som kjennetegner eller knytter festivalprogrammet sammen?

I år har vi lagt vekt på å nå ungdom. Vi starter det hele på tirsdag med Linn Skåber, Mahmona Khan og Mikkel Niva som skal snakke om oppvekst, ungdomstid og brytningstid. Onsdag er ungdomsskoleklasser invitert til å høre på Øyvind Holen, Mikael Nouguchi og Eric Ness Christiansen som skal snakke om tegneserier og hiphop. Torsdag kommer bidragsytere fra bøkene Third Culture Kids og Ungdommen nå til daX med blant andre Martine Næss Johansen, Aon Raza Naqvi, Sandeep Singh og mange fler. Torsdag kommer også Ifrah Ciyow og skal snakke om somalisk litteratur. Det er bare å glede seg!

På Groruddalen litteraturfestival skjer det noe for store og små. Foto: Jan Fines

Vil dere dele et par høydepunkter fra årets program med Litteraturbloggens lesere?

Øyvind Holen har snekret sammet et supert opplegg der han tar med seg publikum på en guidet vandring på t-banen fra Risløkka opp til Stovner. Her får vi virkelig et innblikk i hva denne siden av byen har fostret av forfattere. Her er det få plasser, så meld dere på!

Videre er Klimapanelet med Dag O. Hessen, Brit Bildøen og Christian Valeur brennaktuelt, og med Buicken med Lars Saabye Christensen og venner blir det poesi og toner i skjønn harmoni. Må også nevne Shazia Majid som skal snakke om boka «Ut av skyggene» og Nazneen Khan-Østrem som skal snakke om London.

Og sjekk ut MiniGroLitt-programmet over familielørdagene!

De fem beste bøkene om bil.

Tekst: Nora Nordskar Hoel, Goro Helene Aarseth, Marte Storbråten Ytterbøe / Omslag: Cappelen Damm, Gyldendal

Den siste tiden har folk virkelig hatt bildilla. Politikere, journalister og hvermansen. Noen har vært sinte på bilen, andre har som høyeste ønske å verne om bilen. Uansett hva du skulle mene om dette kjøretøyet kan vel kanskje de fleste være enige om at ingenting er som en bra bok. Eller hva med en bra bok om bil? Vi gir deg våre bil-favoritter i skjønnlitterær forpakning. Også i romanene kan bilen spille en stor rolle i livene til folk. Ja, faktisk kan de ha en avgjørende rolle. Men vi skal ikke avsløre for mye, bare at i disse bøkene står bilen sterkt, på godt og vondt.

Hjulskift og Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth

Jeg må nesten nevne to titler av vår norske superstjerne. Tredve dager i Sandefjord er ikke Hjorths beste roman, men den får bli med som slenger. En fyllekjøring er utgangspunktet for denne boken, og handler om Tordis som må sone en fengselsstraff i Sandefjord. Historien er ikke tatt ut av løse lufta. Forfatteren måtte selv i fengsel etter å ha kjørt med promille. Jeg synes det er fascinerende å lese om livet bak murene, og spesielt i det kræsjet som oppstår når en helt «vanlig» dame møter et ganske så ukjent miljø. Kanskje noe for den som nå savner TV-serien Orange is the New Black?

I Hjulskift får vi servert en kjærlighetshistorie mellom litteraturprofessoren og bilselgeren. Romanen er en slags omvendt klassereise, og det er nettopp et hjulskift som er det store vendepunktet i historien. Kan et forhold mellom to så ulike mennesker virkelig fungere? Vanligvis får vi servert fortellinger hvor det er mannen som har mer kulturell kapital, men her er det omvendt. Louise kan ikke slutte å frenetisk snakke om Ibsen og Brecht til Truls, som aldri har lest en eneste bok. Morsomt og tankevekkende, som det alltid er fra Vigdis Hjorth.

Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald

Det er noen fortellinger som bare blir hos deg. Lenge. Noen blir hos deg hele livet. Den store Gatsby er en sånn historie jeg alltid vender tilbake til. Rett og slett fordi det er en helt utrolig god bok. Den er sår, vond, elegant og dramatisk. Jay Gatsby har alt han kan peke på, og mer til, bortsett fra sin store kjærlighet. Mangemillionæren med et fantastisk hus på Long Island, arrangerer praktfulle fester kun for å tilkalle oppmerksomheten til hans kjære Daisy Buchanan. Som er gift. Jeg kan avsløre at det ikke ender spesielt lykkelig, og at Gatsbys gule bil har en sentral rolle her. Da den første norske oversettelsen kom, i 1927, oversatte de faktisk tittelen til Den gule bilen.

Hestekrefter av Lars Mytting

Pappa og jeg husker nok like godt bilturen oppover mot Valdres, da vi hadde med oss Lars Myttings Hestekrefter på lydbok. Det er over 10 år siden, flere år før Mytting ble allemannseie og synonym med vedhogging. Fortellinga om den forlatte bensinstasjonen som ikke ga opp, på tross av at alle bilene nå kjørte på den nye motorveien, festet seg i oss begge. Detaljer om selve historien husker jeg ikke, men den voldsomme rikdommen av skruer, bensin og oljefilter har blitt værende. Jeg kan ikke komme på noen bok mer egna som selskap på en biltur!

Svart vann av Joyce Carol Oates

Da Svart vann kom ut i 1992 ble den assosiert med en ulykke på Chappaquiddick Island i 1969, der senator Edward Kennedy kjørte utfor en bro og forlot bilen i vannet. Passasjeren hans, en ung kvinne på 28 år, ble etterlatt og døde. “Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. Kommer jeg til å dø? – sånn?” Les hele omtalen her. 

På kjøret av Jack Kerouac

På kjøret var på mange måter min inngang til den amerikanske litteraturen på 50- og 60-tallet, og startet en fortsatt pågående fascinasjon for beat-generasjonen. Jeg overdriver vel ikke når jeg kaller På kjøret den ultimate roadtrip-romanen. Dette var lenge før vi snakket om «virkelighetslitteratur», men boken bygger på virkelige (kjente) personer og virkelige hendelser. Kompisene Sal og Dean raser rundt i USA, hele tiden på vei bort fra noe og på jakt etter frihet. Det kjøres mye i På kjøret, blant annet med både en Ford og en Cadillac (sistnevnte kjører de omtrent i stykker), men heldigvis bruker de i tillegg den litt mer klimavennlige bussen. Kvinnesynet er nok ikke spesielt moderne, og jeg husker at jeg i underveis i lesingen ble ganske provosert til tider. Det er mange av disse romanene fra denne tiden som jeg synes omhandler umodne og håpløse menn, men det er noe fascinerende med denne brytningen som fant sted i USA. Og Beat-generasjonen er definitivt verdt å kjenne til.

God lesning! Og god biltur?

Vi får et eksklusivt innblikk i Merete Lies bokhyller. Avdelingsdirektøren for Deichman Hovedbiblioteket kan avsløre at alle bokhyllene er hjemmesnekrede av ektemannen. Og at Tiller og Knausgård er to av få forfattere som har fått lov til å stå samlet.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Jorunn Tharaldsen / Omslag: Gyldendal

Det hersker liten tvil om at Merete er en ihuga lesehest. Hun bor sammen med familien i et ærverdig gammelt hus i Fredrikstad, og her bugner det av bøker. Det er dog ikke hva som helst som får stå framme! La oss ta et dypdykk inn i én av de mange bokhyllene til Merete Lie. Som relativt nyansatt hos Deichman, avdelingsdirektøren kom til Oslos hovedbibliotek i 2018, lurer jeg på om hvor mye orden hun har på bøkene. Er de delt inn i kategorier? Sjanger? Er de alfabetiserte?

– Da jeg bodde på Majorstua for 15 år siden var bokhyllene helt forbilledlige biblioteks-messig. Bøkene var alfabetisert og kategorisert etter språk. Nå står bøkene mer etter innfallsmetoden, men Tiller og Knausgård står samlet, sier Merete med en liten latter.

Vi må ta en nærmere kikk på selve bokhylla. For en nydelig hylle dette er! Den er klassisk og ser solid og god ut. Hvor står den?

– Denne står på kjøkkenet. Alle bokhyllene er hjemmelagde, så dette er den ekte Ivar-hyllen. Det er mannen min, Ivar, som har laget hyllene. Vi har hyller i alle rom, også på toalettet.

Alle rom blir hyggeligere med en bokhylle.

Jeg synes det virker fantastisk å ha en bokhylle på toalettet. Merete forteller meg at der står blant Jon Fosse, som hun har funnet ut av at ikke er noe for henne. Men hvorfor har dere en hylle på kjøkkenet?

– Alle rom blir hyggeligere med en bokhylle. Vi har et stort kjøkken og det leses mye her. Jeg ligger ofte på benken og leser. Den ene hylla er forbeholdt kokebøker. Men her står også Joan Didion, som jeg er veldig begeistret for, og Don Quijote ved siden av Trude Marstein, bare for å vise hvor usortert det er. Her er det også mye Fem-bøker og Frøken Detektiv. Og Monica Isakstuen og A.S. Byatt.

Har du lest alle bøkene i hylla?

– Nei, det har jeg ikke. The Goldfinch av Donna Tartt, for eksempel, har jeg ikke lest. Men jeg har begynt å låne mye mer bøker etter at jeg begynte å jobbe på Deichman. Jeg er virkelig begeistret over den gode samlingen vi har.

Det skal mye til for at jeg skal skamme meg over bøker.

Har du noen bøker du er flau over?

– Skal vi se … Jeg har to lavkarbo-bøker her, men det skal mye til for at jeg skal skamme meg over bøker. Hvis det er bøker som jeg har fått og som jeg ikke er interessert i tar jeg dem bare ut av hylla. Også av praktiske grunner, for det er jo ikke ubegrenset med hylleplass.

Har du en favoritt du vil trekke fram?

– Jeg syntes det var veldig morsomt å lese Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. Der er det en veldig rørende beskrivelse av da Barack Obama vant valget. Joan Didions Year of Magical Thinking som hun skrev etter at mannen hennes døde er jeg også veldig glad i. En utrolig fin beskrivelse av hvordan det er å bli alene. En annen bok jeg må nevne er Natt av Edgar Hilsenrath. Den er fantastisk og beksvart om et område jeg ikke visste så mye om fra før. Handlingen er lagt til Transnistria som ble erobret av tyskerne under andre verdenskrig. Det er en fryktelig og god bok om man orker å dykke ned i mørket.

Her ser jeg jammen også Rocky. Er du fan?

– Ikke fan, men litt interessert. Den tas fram og ses i. Jeg leste litt mer tegneserier før, og veldig mye da jeg var liten. Men den boken som burde stå der er Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad, fortsetter Merete. – Den vil jeg slå et slag for. Da jeg hadde lest hundre sider tenkte jeg yes, den er kjempetykk. Men man må ha tid til å være et sted lenge for å lese den.

Vi snakker også om bøker som virkelig kan gi en leseglede, og her kommer Wimbledon av Gudmund Skjeldal opp. Merete er selv ikke det dugg interessert i tennis, men dette var likevel en bok som satte i gang leselysten.

Har du en bok du gleder deg litt ekstra til å lese nå?

– Den boken jeg gleder meg til å lese nå er East West Street av Philippe Sands. Og den sto selvsagt i hylla her på Deichman.

Vil du gjerne gi barnet ditt en god leseopplevelse? Biblioteket hjelper deg!

Tekst: Siri Larsen / Omslag: Forlagene

Høstferien nærmer seg, og det er en perfekt mulighet for en kopp kakao og en spennende bok. Er du usikker på hva du skal velge? Her vi samlet noen lesetips for barn og unge. Det er bøker for de som nettopp har lært å lese, de som har lest en stund, og for de som vil bli lest for.

Svaret er sjiraff av Mari Kjetun

Visste du at sjiraffer ofte blir truffet av lynet, og derfor er redd for tordenvær? Eller at de kan fylle en hel bærepose med bæsj hver dag, og drepe en løve med ett kraftig spark? I denne lille faktaboken om sjiraffer får du vite masse morsomme og spennende ting du sannsynligvis ikke visste fra før. Boken har lite tekst, en setning på hver side, og mange morsomme fotografier av sjiraffer i forskjellige situasjoner. Dette er en faktabok som er midt i blinken for ferske lesere som endelig kan lese en hel bok selv.

Et monster på tivoli av Mats Wänblad

Ebba og Boris er på tivoli, og Ebba gleder seg til å gjøre alle de skumle og spennende tingene. Boris har aldri vært på tivoli før, og vet ikke helt hva han vil. Og hva er egentlig spennende for et monster? I hvert fall ikke spøkelsestoget, der alle ligner gamle slektninger. Og kjærlighetstunnelen er bare ekkel, med romantisk musikk og par som kysser. Kanskje den store berg- og dalbanen kan være noe, eller blir det rett og slett for skummelt? Dette er åttende boken om bestevennene Ebba og Boris. Humoristiske bøker med lite tekst og fine illustrasjoner som er med på å utvide historien. Har du ikke lest de andre bøkene i serien, anbefaler vi at du låner med deg noe flere når du først er i gang.

Det fine med Kjersti av Helena Hedlund

Kjersti er sju år og elsker gull. Hun har 105 gullting i en eske under senga, og et hår som skinner om gull. Fatima sier håret hennes er oransje og bestemmer at hun og Kjersti skal leke sammen, selv om Kjersti egentlig ikke vil. Hun vil heller leke alene ved det tomme nabohuset. Men det er vanskelig å si ifra, så det blir alltid som Fatima bestemmer. Ting forandrer seg når Gunnar flytter inn i det tomme huset. Han har samme hår som Kjersti, samler på gullting, og kan trylle! Og når Kjersti forteller ham om skatten hun har funnet til samlingen sin, en ekte gullring, lover han å holde på hemmeligheten. Det viser seg nemlig å være lærerens giftering, men Kjersti vil ikke gi den tilbake. En fin høytlesningsbok om vennskap, løgn og sannhet, om å tørre å si det man mener, og om fine og vanskelige hemmeligheter.

Turbo-Tim: i en klasse for seg av Lincoln Peirce

Dette er første bok i serien om Tim, en ganske kreativ og innbilsk elleveåring som elsker å lage tegneserier og å henge med vennene sine. På skolen er han derimot ikke like ivrig, og han har ett og annet å utsette på både lærere og andre medelever. Men selv om Tim er en skikkelig skrythals, har han en tendens til å havne i trøbbel, og det meste går ofte ganske galt. Optimismen er derfor stor når han spiser en lykkekake med spådommen «I dag vil du overgå alle andre». Egentlig et livsmotto Tim lever under uansett, men når er han i hvert fall sikker på at lykken snur. Bøkene er humoristiske, og tekst, illustrasjoner og tegneseriestriper utfyller hverandre godt. Dette er en bok jeg tror vil appellere til målgruppa, og serien er perfekt for dem som liker En pingles dagbok, Tom Gates og Tommy og Tigeren.

Velkommen til Pandoria av Carbone

Velkommen til Pandoria er den første av fem bind i den franske fantasy-tegneserien Spilledåsen. Vi blir kjent med Nola som fyller åtte år, og det eneste hun ønsker seg til bursdagen sin er mamma, som døde nettopp. Som en liten trøst får hun en spilledåse som moren eide. Den spiller vakkert, og musikken og lysene lindrer den verste sorgen. Som fortryllet stirrer hun inn i glasskulen, og til sin store forskrekkelse dukker det plutselig opp en liten jente som roper om hjelp. Nola krymper og kryper inn i spilledåsen gjennom nøkkelhullet for å hjelpe den mystiske jenta, og befinner seg snart i en annen verden, Pandoria. Et eventyrlig og farlig sted som rommer mange overraskelser, men også skapninger som kan fortelle om morens fortid. Det viser seg nemlig at moren levde et hemmelig liv i den magiske verdenen på innsiden av spilledåsens glasskule. En fargesterk og varm tegneserie som kan minne litt om Nordlys-serien. Neste bok i serien kommer i oktober.

Dette var pakten vår av Ryan Andrews

Ved høstjevndøgn samles innbyggerne i en liten by for å sende papirlykter nedover elva. Et gammelt sagn forteller at når lanternene flyter ut av syne, stiger de opp mot himmelen og blir til stjerner. En kameratgjeng vil finne ut om dette er sant, og bestemmer seg for å følge med lyktene nedover elva. De inngår en pakt med to regler: ingen skal snu å dra hjem, og ingen skal se seg tilbake. En etter en bryter de pakten, og til slutt er det bare Ben igjen. Og Nathaniel, som egentlig ikke fikk være med i utgangspunktet. De to guttene fortsetter reisen inn i et fantastisk og absurd univers der de møter på utfordringer men også nye vennskap. Bruken av blå fargepalett er gjennomgående og forsterker følelsen av natt og gir også en melankoli til historien. Tegneserien gir assosiasjoner til japansk animasjonsfilm, ikke en helt usannsynlig inspirasjon, for det viser seg at historien er basert på en gammel japansk roman, og at forfatteren er bosatt i Japan.

Rot og Bjørne leker gjemsel av Hege Østmo-Sæter Olsnes

Dette er andre bok om de to ganske ulike bestevennene Rot og Bjørne. Rot er vill og kreativ med mange morsomme påfunn. Bjørne er mer stille og forsiktig og opptatt av å følge reglene. Dette kan by på utfordringer når de skal leke gjemsel. Bjørne kan nemlig telle kjempelangt, så langt at Rote mister tålmodigheten lenge før han er ferdig. For Rot vil gjerne bli funnet med en gang, men Bjørne vil gjerne finne alle sporene først.  Bøkene er enkle og gjenkjennelige for målgruppa, og beskriver realistiske situasjoner på en humoristisk måte. De uttrykksfulle illustrasjonene får fram personligheten til de to karakterene og tilfører også noe ekstra til historien. Morsomme og alvorlige bøker for de minste barna. Vi anbefaler også å låne med seg Rot og Bjørne tegner.

Pølsetjuven av Marianne Gretteberg Engedal

Kjell er sønn i en tyvefamilie. De er tyver alle sammen, fra minsten med smokk og bleie, til bestemor med gåstol. De er skruppelløse og stjeler fra alt og alle. Niåringen Kjell liker ikke å stjele, og tar bare ting som ingen eier lenger. Det synes ikke familien er bra nok og sier han er verdens dårligste tyv. Men når familien bestemmer seg for å røve huset til bestevennen Pølse-Per som er på ferie, får Kjell nok. Han vil ikke være tyv, og sniker seg ut om natten for å levere tilbake det han stjal fra bestevennen sin. På vei gjennom skogen møter han på mange andre som har rømt for å slippe og gjøre det som er forventet av dem. En veldig søt historie om å føle seg annerledes og ta egne valg som går imot foreldrenes forventninger. Vakre illustrasjoner med morsomme detaljer, som at hele familien bruker stripete fangedrakt.

Norra Latin av Sara Bergmark Elfgren

Tamar og Clea er begge tenåringsjenter som fantaserer om en skuespillerkarriere, og drømmen blir nærmere virkelighet når de begge kommer inn på dramalinjen på den ærverdige og prestisjefylte skolen Norra Latin. Men de to jentene har veldig ulike forutsetninger for å nå drømmen sin. Clea er født inn i teatermiljøet, og har allerede hatt ulike roller både på film og scene. Tamar fra Östersund er både sjenert og usikker, og finner seg verken til rette blant de andre dramaelevene eller i sitt nye liv i Stockholm. Dessuten blir hun håpløst forelsket i Clea, en relasjon som virker helt umulig. Men noe er ikke helt som det skal på skolen. En vandrehistorie om et dødsfall og en mystisk forsvinning henger igjen i gangene. Tamar og Clea blir på ulikt vis viklet inn i en dramatisk historie som veksler mellom fortid og nåtid, magi og realisme, noe som etter hvert fører de to jentene nærmere hverandre. En spennende og stemningsfull ungdomsbok med gode miljø- og karakterbeskrivelser.

God leseferie!

Svenske Sara Bergmark Elfgren har en rik fantasi og lager ofte historier som beveger seg i landskapet mellom gjenkjennelig virkelighet og fantastisk eventyr. Litteraturbloggen har tatt en prat med henne om kreativitet og litteratur.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Bokomslag: Kagge forlag

Det er noen mennesker som får til mer enn de fleste. Som griper alle gode muligheter og får maksimalt ut av dem. Den svenske forfatteren Sara Bergmark Elfgren er en av dem. Hun fikk et internasjonalt gjennombrudd med sin debut Engelsfors-trilogien, skrevet sammen med Mats Strandberg. Den første boken kom ut i 2011, og i årene som fulgte har bøkene blitt prisnominerte, oversatt til en rekke språk og filmatisert. Forfatterne har ikke hvilt på laurbærene, og Elfgren har i ettertid skrevet flere barnebøker, tegneserier, skuespill, hørespill og et VR-spill for Playstation.

Men, det er ingen av disse som har brakt henne til Norge nå. Norra Latin er Elfgrens første bok skrevet uten medforfatter eller illustratør. Den er nå ute på norsk, oversatt av Fartein Døvla Jonassen. Hvor får sin kreativitet fra?

– Frihet, svarer Sara Bergmark Elfgren raskt. – Faktisk er følelsen av å få tillit til å gjøre hva jeg vil, og velge hvem jeg skal jobbe sammen med, veldig stimulerende. Det høres kanskje vagt ut, men sånn er det. Får jeg gjøre min greie får også idéene flyte fritt.

Muligheten til å velge frihet og stille krav til dem hun skal jobbe sammen med er noe som har kommet over tid. Selv om det i dag ser ut som om hun får gjennomført et hvert prosjekt hun går i gang med har det ikke alltid vært sånn. Hun har jobbet med mye som aldri ble noe av og dette er hun rask med å understreke.

– Jeg jobbet i film- og tv-bransjen i ti år før jeg debuterte, utdyper hun. – Da ble det meste, eller alt egentlig, ingenting av. Så det er nok en kombinasjon av arbeidsdisiplin og å takke ja til riktig prosjekt man nå kan se resultatet av. Samt en dose flaks da!

Når magien blir virkelig

Norra Latin, hennes nye bok, er et prosjekt hun holdt på med lenge, parallelt med mye annet. Hun forteller om en krevende prosess der planen ikke stemte overens med det hun skrev, noe som gjorde at hun forkastet drøyt 100 sider. De siste elleve månedene låste hun seg nærmest inne og jobbet svært konsentrert med det som ble en tjukk bok på over 600 sider. Prosessen var seig, men belønnet henne til slutt med blant annet en nominasjon til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
– Anslaget gjorde at jeg hadde så utrolig mye å fortelle om, forklarer hun.

Norra Latin er en fortelling om to jenter som går på dramalinjen ved Norra Latin, en skole som i virkeligheten er nedlagt. Elfgren har i sin bok vekket den til live, og blåst liv i både et nåtidig og et forhistorisk Stockholm. Når avstanden mellom disse to tidene viskes ut går det fra å være en historie om intriger og hverdagsproblemer til å få et drag av noe eventyrlig og fantastisk. Selv har forfatteren, sammen med sin tidligere skrivemakker Strandberg, døpt sjangeren kjøkkenbenksfantasy.

Forfatteren ler når hun forteller om begrepet:
– Det er et forsøk på å sette ord på sjangeren der det finnes magiske elementer, men hvor også hverdagen og dens problemer er en like naturlig del, sier hun. – På den måten virker også det magiske mer virkelig!

Her kan du låne Norra Latin

– Ikke mitt favorittspørsmål

Jeg nøler, usikker på om jeg skal stille mitt neste spørsmål. Tror du på magi? Elfgren svarer raskt, med et smil om munnen, men det er tydelig hva hun synes om spørsmålet.
– Det er ikke mitt favorittspørsmål, sier hun. – Jeg forstår hvorfor folk spør, det er bare … nei, hvorfor skulle jeg det?

– At man i det hele tatt stiller spørsmålet til fantasyforfattere synes jeg er spesielt, fortsetter hun. – Diskursen rundt fantasy, hvor man stiller vitenskap opp mot disse eventyrfortellingene, gir ikke mening. De er jo overhodet ikke likeverdige motsatser. Folk får tro på magi så mye de vil, men at jeg, fordi jeg skriver fantasy, alltid får spørsmålet, det irriterer meg.

Så hva er det fantasylitteraturen gir oss lesere, og skrivere, uavhengig av hva vi tror på?

– For meg er det en måte å behandle virkeligheten på, sier hun. – Alt springer ut av den samme virkeligheten, og så er det ulike måter å tilnærme seg den og de store spørsmålene vi baler med på.

Elfgren understreker også viktigheten av å la litteratur få være underholdning, og ikke nødvendigvis kreve mer av den enn det. Det er en glede hun selv har klart å beholde til tross for at hun må regnes for en profesjonell leser.

– Å kunne fryde seg over å kjenne noe uvirkelig som om det var virkelig er jo utrolig heftig, runder hun av. – I blant kan det være det helt nære, i nabogata, og andre ganger kan det utspille seg i en annen galakse, men uansett bruker de alle det samme verktøyet, den gode historien.

Å reise i litteraturen er etter min mening den aller beste formen for tur. Dessuten er det klimavennlig. Men ikke alle reiser foregår til fjerne kontinenter og eksotiske byer.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Toppbilde: A Sunday Afternoon on the Island of La Grande Jatte av Georges Seurat, Wikimedia / Omslag: Forlagene

En av de sterkeste scenene i Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover er når Tara oppdager hva Holocaust faktisk er i voksen alder. Og at denne kunnskapen har blitt frarøvet henne av hennes egen familie. Memoarboken til Westover er mildt sagt oppsiktsvekkende. Forfatteren vokste opp i en sterkt religiøs familie i Idaho, og ble nektet skolegang og helsetjenester. Barna i familien hadde ikke en gang fødselsattest, de fantes ikke i det offentlige systemet. Taras mor var stedets jordmor, og det var forventet at Tara skulle ta over denne rollen når tiden var inne. Dette er derimot ikke Tara fornøyd med, og hun klarer på imponerende vis å komme seg inn på universitetet uten egentlig å ha de nødvendige forkunnskapene. Forfatteren foretok en klassereise av dimensjoner, og i dag er hun blant annet ferdig med en doktorgrad tatt ved universitetet i Cambridge, samt gitt ut bestselgende Noe tapt og noe vunnet. Den er oversatt av Hilde Stubhaug og fått mye oppmerksomhet her hjemme i Norge også.

Selve klassereisen er et yndet tema i både skjønnlitteraturen og sakprosaen, og jeg har funnet fram fem av mine favoritter. God tur!

Ulvetid og Falkejakt av Hilary Mantel

Ingen skriver historiske romaner som Hilary Mantel. Med Ulvetid og Falkejakt (oversatt av Hege Mehren) gikk hun fra å være en godt bevart litterær hemmelighet til å bli allemannseie. Historien om Thomas Cromwell har fascinert mange, men ingen har klart å bringe ham til live slik Mantel gjør det i disse to bøkene. Hos Mantel vokser Cromwell opp som sønn av en alkoholisert, voldelig og fattig smed. (I virkeligheten vet man svært lite om Cromwells bakgrunn, bortsett fra at han ikke var adelig.) Men han karrer seg opp fra sølepyttene og kommer seg hele den lange veien til kongens bord. Og ender opp med et hode kortere helt til slutt. Det store fallet er temaet for den siste og tredje boken, som enda ikke er utgitt. Det er bare å stålsette seg, og glede seg, til The Mirror and the Light som skal komme i 2020. Sjelden har vel klassereisen vært lengre, og det store fallet større.

Stolthet og fordom av Jane Austen

Jeg stiftet tidlig bekjentskap til romanene av Jane Austen. I ungdomstiden talte de til mitt svermeriske jeg. Men i ettertid har jeg oppdaget at bøkene er langt fra romantiske. Her finner du god satire, fantastiske karakterskildringer, men også mye melankoli. I Stolthet og fordom finner du de fem søstrene Bennett som alle bør giftes bort og det fort som svint. Ting går ikke helt som planlagt, og det skal også vise seg at det ytre kan bedra. Den meget rike Mr. Darcy er en attraktiv ungkar, noe han sikkert er svært klar over selv, men snarrådige Elizabeth finnes ikke det dugg interessert. Faktisk ikke før hun får se det store huset hans og all rikdommen … Stolthet og fordom er en feministisk klassiker, og Austen har en elegant og god penn. Jeg vil påstå at det er umulig å ikke bli glad i denne! Oversatt av Merete Alfsen.

En litt artig vri på denne historien, og dem finnes det mange av, er Jo Bakers Longbourn. Den er historien sett fra tjenerskapets side, og den er faktisk ganske interessant. Det er noe dickensk over beskrivelsene av tjenestejenta Sarahs sår på hendene etter klesvasken fra Elizabeth, og leseren innser at det ikke akkurat er så dårlig stelt med familien Bennett.

Two or Three Things I Know for Sure av Dorothy Allison

Dorothy Allison er kanskje den forfatteren jeg kjenner til som har mest slektskap til Tara Westover. Hun er fra sør-statene, og vokste opp i en såkalt «trailer park». Som liten ble hun misbrukt av stefaren sin, noe som ligger til grunn for romanen Lausunge. Som Westover klarte Allison å få seg utdannelse, som den eneste i sin familie. Hun har utgitt en rekke bøker, romaner, noveller og essay-samlinger. Klasse og seksualitet er to store temaer i forfatterskapet, og den lille memoarboken Two or Three Things I Know for Sure er aldeles nydelig skrevet. Den handler om kvinnene i Allisons familie, og forfatteren problematiserer kjønn og det gjeldende kjønnsperspektivet som rådet under oppveksten. De fleste av mennene i disse kvinnenes liv er voldelige, men er det egentlig rom for en annen type maskulinitet? Boken oppleves som skikkelig rå og unik, og jeg fikk i et innblikk i en verden jeg knapt visste fantes.

Store forventninger av Charles Dickens

Dette er vel kanskje den O store klassikeren. Kjedelig valg, kanskje? Men så er den så fin! Og den kan leses igjen og igjen gjennom livet. Pip, som kommer fra dårlige kår, han vokser opp hos den voldelige og fattige søsteren sin, har som eneste ønske å komme seg såpass langt opp på rangstigen at han kan få sin utkårede Estella. En mørk og stormfull julaften når vår unge helt besøker graven til foreldrene sine (det er mange foreldreløse hos Dickens), møter han en rømt fange. Den skrekkinngytende fangen får Pip til å stjele mat for han, og møtet skal få store konsekvenser for livet hans. En stund etter dette møtet blir Pip valgt ut til å holde den rike Miss Havisham med selskap. Her møter han vakre og uoppnåelige Estella. Han tror at Estellas adoptivmor, Miss Havisham, ønsker å forme han til en passende ung mann for hennes elskede datter. Men er det egentlig slik?

Romanen er full av uforglemmelige karakterer, absurde situasjoner og gripende scener. Jeg husker at Miss Havisham og hennes galskap gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Ingen kan beskrive fattigdom og tragiske menneskeskjebner slik som Dickens, eller kontrastene i et svært klassedelt samfunn. Det er skittent og snuskete, og du finner så utrolig mye urettferdighet hos den britiske forfatteren. Oversatt av Ragnhild Eikli.

Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz

Boken som nærmest fikk hele det svenske biblioteksystemet til å knele er fotballboka jeg ikke trodde jeg trengte. Men den er altså så fengende og har en helt unik og nydelig arrogant fortellerstemme. Historien er den klassiske fortellingen om gutten som kom fra ingenting og ble en av verdens største fotballstjerner, men Zlatan er likevel helt unik. Noe av det jeg husker ekstra godt er at moren hans slo barna så hardt med en kjøkkensleiv at den sprakk. Selv om mye er pakket inn i humor finner du likevel et stort alvor der. Merkelig nok syntes jeg også det var interessant å lese om de ulike klubbene, om trenerne, og om forhandlingene som finner sted. Et par av historiene er kanskje litt sladder-preget, og særlig mot slutten (sa noen virkelighetslitteratur?), men det er jammen underholdende lesning. Oversatt av Sverre Knudsen.

Jeg synes det passer fint å avslutte med Zlatans egne ord: «Du kan ta killen från ghettot men aldrig ghettot från killen.»

Kan to ungdommers møte med dommedag lære oss noe om hva som er viktig i livet? Det håper forfatter Mats Strandberg, som i disse dager er aktuell med Slutten.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Hva skjer når den første kjærligheten også blir den siste? Hvordan forholder man seg til foreldre som fremdeles forsøker å oppdra en når det strengt tatt ikke lenger spiller noen rolle? Skal man spise så mye godteri man vil uten å pusse tennene bare fordi du vet at menneskeheten vil være utslettet før du rekker å få hull?

Disse spørsmålene stilte svenske Mats Strandberg seg i arbeidet med sin nye bok, Slutten. Boka har nylig blitt oversatt til norsk, av Bjørn Alex Herrman. Strandbergs bøker springer ofte ut av én tydelig idé, som i Slutten hvor en komet vil treffe jorda og knuse alt. Plutselig vet alle akkurat hvilken dag, til og med hvilket klokkeslett, de skal dø. Hva gjør det med folk?

Det ville vært første gang i historien noe rammet alle, og ingen vil bli etterlatt ensom tilbake.

– I Slutten får hele verden en dødsdom, samtidig lever vi selv i en virkelighet med en konstant trussel om undergangen hengende over oss, svarer Mats Strandberg. – Det vil jeg utforske.
Han har kommet til Oslo og Deichman for å snakke med Litteraturbloggen om skriving, menneskelig nærhet og hva vi skremmes av. Og om hvorfor et knippe ungdommer er den beste gjengen å følge på vei mot verdens undergang.
– Det er en alder da de store spørsmålene virkelig settes på spissen, og idet de er i ferd med å entre voksenlivet tas hele framtiden fra dem. Tenk på alt de ikke får oppleve!

Historiske monstre

Strandberg tenker på folk når han skriver, men ikke de folkene som skal lese historiene hans. Det er karakterene som driver ham, å finne de riktige menneskene til å utforske de gode idéene med. Hans to foregående bøker, Hemmet og Färjan, står støtt i skrekksjangeren, med lukkede rom, demoner og andre overjordiske vesener. Hva vi skremmes av er selvsagt ulikt, og noen synes kanskje apokalypsen er mer ubehagelige å lese om enn det paranormale. Uansett hva slags litteratur man leser bør det være mer å finne enn ren underholdning, understreker forfatteren.

– Jeg tror skrekk finnes i historiene våre fordi det gir oss en mulighet til å bearbeide det vi frykter i virkeligheten, tenker han høyt. – Det finnes jo monstre gjennom hele historien, fra de første hulemaleriene, helt frem til i dag. De har kun skiftet ham etter hva vi mennesker har uroet oss for.

– Det er jo ikke sånn at jeg liker å bli skremt, men fiktiv skrekk lar meg øve på de vonde følelsene, fortsetter han. – Det er som å ta en berg-og-dalbane, ganske ubehagelig men med visshet om at det er trygt.

Skriver for å bringe folk sammen

Livet og litteraturen er altså ikke to adskilte størrelser, hverken i lesing eller skriving, for denne forfatteren. Noe av det han ønsker å belyse i Slutten har han med seg fra en sterk personlig opplevelse.

– Da jeg mistet mammaen min skjedde det noe spesielt mellom meg og vennene mine, forteller han. – De visste at jeg gikk gjennom noe stort og vanskelig, og det gjorde at relasjonene våre raskt ble mye tettere enn tidligere. Jeg tenkte derfor at om man utsetter alle for et stort traume vil det endre hvordan vi er mot hverandre.

– Det ville vært første gang i historien noe rammet alle, og ingen vil bli etterlatt ensom tilbake, fortsetter ham. – Og kanskje er det litt fint. For akkurat det å dele den aller største katastrofen med hverandre tror jeg kan forandre folk …

Her kan du låne Mats Strandbergs bøker

En forbudt lettelse

En av dem Mats Strandberg har skrevet frem, for å vise oss lesere hvordan man kan takle katastrofen, er ungjenta Linda, som har kreft og derfor levd lenge med en dødsdom. Hun har på sett og vis et forsprang da hun allerede har måttet fundere over sin dødelighet.

– Jeg synes det var veldig interessant å skrive om ei som kjente en nesten slags forbudt lettelse over plutselig være som alle andre igjen, sier Strandberg. – All den sorgen over å dø fra alle sine nære og kjære, å ikke få vite hvordan det går, oppheves plutselig. Hva gjør det med henne?

Det er ikke alle karakterene som ser sånn på den. Bokas andre hovedperson, Simon, tviholder på det nære og kjære, som han kjenner godt fra før. En trygg og urokkelig familie og kjæreste, som plutselig vakler.

– Med Simon ønsket jeg å skape en karakter som fokuserer på den lille, personlige katastrofen i stedet for den store, ufattelige, forteller Strandberg. – Han stenger alt det andre ute, og jeg tror man fort kan reagere sånn selv. Man kan kjenne igjen det å være mest opptatt av sine egne problemer uansett hvor store katastrofer som foregår andre steder i verden.

Kanskje kan Mats Strandbergs utslettelse av menneskeheten minne oss på å løfte blikket fra våre personlige kriser. Kanskje kan den gjøre oss bedre i stand til å se dem vi har rundt oss, nå mens vi fremdeles vet at de er her. Uansett hva man sitter igjen med etter å ha lest den drivende spennende Slutten er man i alle fall litt bedre beredt neste gang man møter sine egne ubehagelige følelser.

En kan aldri føle seg for trygg i Dorthe Nors sitt univers. Uhyggen vibrerer bak setningene til den danske forfatteren, som er inspirert av både Johan Borgen og Joni Mitchell.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Kirsten Klein, Cappelen Damm / Omslag: Gyldendal

Dorthe Nors har for alvor slått gjennom på det internasjonale markedet med sine hardtslående, skrudde noveller og eksperimentelle romaner. For romanen Speil Speil Blink ble hun kortlistet til The Man Booker International Prize, og i 2014 fikk Nors den høythengende Per Olov Enquist-prisen. I høst er hun aktuell med novellesamlingen Kart over Canada, og her møter vi den danske forfatteren på sitt aller svarteste og mest underfundige. Jeg møter Dorthe Nors rett etter Gyldendals høstlansering, hvor hun har briljert og sjarmert publikum med sin høytlesning.

Hit and run

Det er så mye i Kart over Canada jeg er nysgjerrig på. Det har vært både morsom og krevende lesning. Inspirasjonen fra Joni Mitchell, det canadiske, og i særdeleshet selve novelle-sjangeren. Noveller er en vanskelig sjanger, og Nors sine historier har en helt særegen mørk stil. Hvordan er det å skrive noveller versus roman?

– Den type noveller jeg skriver er veldig korte. Det var først da jeg fikk mitt gjennombrudd i USA at jeg fant ut at man kaller det “short shorts”, sier Dorthe Nors.
– Jeg liker godt at de er veldig korte. Du har jo de Alice Munro-lignende novellene som er ganske lange, og i dag ville Karen Blixens noveller blitt betraktet som kortromaner. En novelle kan ligge klar inni meg i flere år, det kan være en setning som jeg vet at jeg skal skrive i en tekst en gang, og så er plutselig teksten på en eller annen måte klar. Da skriver jeg den i én bevegelse. Denne typen tekster kalles “hit and run literature”.

Vi snakker videre om USAs sterke novelle-tradisjon. Selv om den anerkjente forfatteren Ernest Hemingway mangler Nors sin svarte humor, synes jeg likevel at Nors slekter på den typiske “tip of the iceberg”-teknikken, altså at det skjuler seg mye under selve teksten.

– Dette er en metode å arbeide etter som er annerledes enn romanen. Den er meget kraftfull, den skjer i nuet og det har mye med sang å gjøre. Som i sangen skal novellen ha en kraftig stemme og et sterkt nærvær, som om fortelleren sitter og snakker rett inn i øret på deg. Man sier at romanen er en tekst som skjer mens du arbeider med den. Det tar kanskje tre eller fire år, så de figurene du velger å arbeide med skal du leve med i ganske lang tid. Figurene i novellene kan du slippe igjen.

Novellen som presisjonsarbeid

Karakterene i Nors sine noveller er langt fra sympatiske. – Jeg skriver om onde mennesker som jeg ikke har lyst til å dele kontor med i flere år, ler Dorthe og fortsetter. – Romanen er mer et arkeologisk utgravningsarbeid, og en roman skal heller ikke ha den samme grad av intensitet hele tiden. Det skal en novelle helst ha. Det andre med romanen er jo at den skifter tempo fordi du har mange sider å arbeide med. Da kan du også begå feil og feilen er i og for seg en del av romanens skjønnhet, at den ikke lykkes hele tiden. Hvis du har seks sider så duger det ikke at fem ikke fungerer. Novellen er altså presisjonsarbeid og jeg elsker å jobbe med begge formater. Når jeg har skrevet en roman så tenker jeg, nei, nå trenger jeg å skrive “hit and run”.

Og faktisk er det vår egen Johan Borgen som fortsetter å inspirere Dorthe Nors den dag i dag. – Jeg kan huske at da jeg var veldig ung fikk jeg en novellesamling med en norsk forfatter som het Johan Borgen. De novellene sitter fortsatt i meg. Han er virkelig en av de store for meg, samt danske H.C. Andersen som også skrev “short shorts”.

Hun har solens hunder med seg

Det er i særdeleshet én novelle som har festet seg hos meg, og som jeg har gledet meg til å spørre den danske forfatteren om. “Solens hunder” foregår i Norge og kretser rundt en forfatter som snoker i foreldrene til en tidligere elskers liv. Her er det en scene som er svært underlig og som krever nærmere inspeksjon:

Vi gikk ut dit, alle tre, og det jeg husker best fra lokalet, var at han hadde hengt opp et foto av en naken kvinne. Han hadde festet henne med tegnestift over døra inn til det rommet hvor Halldis arbeidet med draktene sine. Dermed måtte Halldis gå under den nakne kvinnen hver gang hun skulle inn og sy klær.

Dette sitatet, hvor jeg-personen legger merke til at moren til hennes forhenværende elsker må gå under et nakenbilde som er hengt opp av mannen hennes hver gang hun skal inn til verkstedet sitt er svært foruroligende. Her må Dorthe utdype, hva betyr egentlig solens hunder? Og denne jeg-personen som er forfatter, hvem er hun og hva vil hun?

– Forfatteren kommer ikke kun som seg selv, men hun har solens hunder med seg. Det vil si, en forfatter avleser hele tiden samtaler og rom med henblikk på å høste materialet. Halldis er klar over at hun er i nærheten av noe som er potensielt grenseoverskridende. Det interessante her er også den makten som forfatteren kommer med, og det som gjør forfatteren truende er at det er hun som bestemmer hva hun selv ser i rommet. Denne forfatteren ser altså den nakne kvinnen over døren fordi hun selv har hatt et forhold til den gifte sønnen, noe som ingen av foreldrene vet om. Det er en form for voldsinngripen i en familie.

Har du noen gang følt deg engstelig i møte med en forfatter? Vært redd for at forfatteren du har møtt kan komme til å skrive om deg? Halldis frykter nettopp dette.

Dorthe forteller meg at hun noen ganger opplever at folk sier til henne at de er redde for at hun skal skrive om dem. – Men ofte sier de også at «jeg har en historie du skal skrive», for de vil gjerne at jeg skal se dem. De som er redde for at jeg skal skrive om dem er ekstra interessante, fordi de har en dobbelthet i seg. De vil også bli sett, samtidig som de er redde for hva jeg ser. Den nakne kvinnen over døren er kanskje det ondeste øyeblikket i den novellen. Det er der forfatterens makt manifesterer seg, fordi det blottlegger noe ekstremt privat i denne familien. Og til slutt gir Halldis seg hen. Hun overgir seg og lar seg bruke som karakter av forfatteren. Det er som om hun skulle sagt: “Nå kan du godt skyte meg.”

– Fortellingen er svært uhyggelig, fortsetter Dorthe. – Hvorfor stalker forfatteren sin elskers familie? Dette behovet for å komme lenger inn i hans privatliv, etter at hun selv har blitt ekskludert … Det er noe veldig skremmende ved det.

Er alle karakterene gjennomtenkt før skriveprosessen begynner?

– Overhodet ikke. Ikke bevisst. Med “Solens hunder” forklarte jeg for en venn via mail dette med å skrive om andre, og det moralske dilemmaet en forfatter er i, og plutselig så jeg at et avsnitt i mailen fungerte som litteratur.

Uhygge

Vi satt der og hygget oss, og jeg kan ikke redegjøre for tiden mellom at hun tok den siste biten av kaken, og så at hun lå der nede på gulvet, halvveis innunder stuebordet, øynene åpne, munnen også, men selv der, da alt var over, så det ut som hun var i gang med å nøde meg til noe, og jeg ville ikke. (Fra “Hygge”)

Det er mye uhygge i denne samlingen, og spesielt i novellen “Hygge”. Her fortelles nesten alt mellom linjene. Hovedpersonen er prostituert, men det sies aldri rett ut. Plutselig dukker det opp en leddsetning med en så sterk hentydning at det er umulig å ikke legge merke til. Fortellingen er kort og konsentrert, det begynner med kakespising og ender med drap. Hvor kommer denne historien fra?

– Det er så kort fra hygge til uhygge. Den novellen er inspirert av at jeg leste om en mann som hadde drept en kvinne, og han sa at i det ene øyeblikket satt vi og hygget oss og i det neste hadde jeg drept henne. Men hva skjedde der imellom? Nettopp det ville jeg utforske.

Vi snakker om fenomenet hygge. Om hvordan du har fika i Sverige og strikking i Norge. I Danmark er de veldig opptatt av hygge, forteller forfatteren meg. – Du kan ikke gå inn i et rom hvor man sitter og hygger seg og fortelle om noe forferdelig. Det går bare ikke.

Lille store verden

Novellesamlingen heter jo Kart over Canada og den begynner med et sitat fra Joni Mitchells sang «A Case of You» fra albumet Blue: “On the back of a cartoon coaster/ In the blue TV screen light/ I drew a map of Canada/ Oh, Canada” Hva menes med dette?

– Det er en fantastisk sang, Joni Mitchells beste, og den fungerer også som en novelle når man leser den. I sitatet er det altså en som tegner et kart over Canada på baksiden av en flaskebrikke. Canada er jo et enormt kontinent og bakpå denne lille flaskebrikka tegner hun store Canada. Alle tekstene i samlingen min er veldig korte, men de åpner opp store verdener.

Jeg synes det er et aldeles nydelig bilde. Og som både ihuga Joni Mitchell- og Canada-fan må vi pirke litt mer i det canadiske. Vi snakker om canadisk litteratur, hvor forfatterne gjerne er opptatt av det å være en fremmed, samt spørsmål knyttet til identitet. Margaret Atwood skriver i boken Survival at det alltid står noe på spill i canadisk litteratur, og det synes jeg er veldig til stede i Kart over Canada, og nettopp dette er veldig interessant. Alle karakterene i novellesamlingen befinner seg helt andre steder enn hjemme. Kanskje blir de også mer sårbare av å befinne seg på fremmed jord. Det er i tillegg mange canadiske markører i tekstene, som for eksempel lønnetrær og ishockey.

– Ja, det er sant. Det har blitt til etter hvert, og var ikke bevisst til å begynne med. Men det er aldri noen av karakterene som faktisk er i Canada. Det er heller ingen av dem som befinner seg hjemme hos seg selv. Mannen i “Mellom filialene” er usedvanlig opptatt av elven Mississippi, og oppdager til sin forundring at den begynner helt nord i Minnesota og går parallelt med grensen til Canada. I historien ved navn «Manitoba» drømmer og lengter hovedpersonen seg til nettopp Manitoba, en provins i Canada, men kommer seg aldri dit.

Det er noe melankolsk og vakkert over dette, å aldri komme seg dit hvor drømmene bor. Tekstene i Kart over Canada fungerer slik gode tekster skal. Ved å tilbringe litt tid med dem lukkes rom etter rom opp, og Dorthe Nors’ univers er et spennende sted å bo. Jeg gleder meg allerede til neste prosjekt fra forfatteren. Vi gjør oss klare for å gå ut i høstsolen, og jeg kan ikke annet enn å lure på om også Dorthe Nors har solens hunder med seg?

Lån Dorthe Nors her

Ursula Le Guin skulle fylt 90 år mandag 21. oktober. Verden mistet en av sine aller beste fantasy- og science fiction-forfattere i fjor, og savnet er stort. Heldigvis vil vi alltid ha bøkene hennes.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Toppfoto: Marian Wood Kolisch, Flickr / Foto under: Frank Michaelsen, Paal Audestad, Tiden, Christian Ditsch, Kolon / Omslag: Forlagene

Amerikanske Ursula Le Guin er nok mest kjent for sine bøker om den unge trollmannen fra Jordsjø, samt klassikere som The Left Hand of Darkness. Men hun har en enorm produksjon bak seg, og kanskje har hun ufortjent gått litt i glemmeboken blant folk flest. Le Guin skrev over 20 romaner og godt over 100 noveller. Hva har Ursula Le Guin betydd for oss og for litteraturen? Jeg har spurt en bibliotekar og to forfattere om nettopp dette.

Simen Hagerup

Simen Hagerup er forfatter og litteraturkritiker. I 2017 debuterte han som romanforfatter med Jordverv, og vi venter spent på hans neste roman som er under arbeid i skrivende stund. Simen har et langt og god forhold til Le Guin, og har tidligere publisert et essay om den avdøde forfatteren i Vagant.

Hvorfor er Ursula Le Guins forfatterskap viktig for deg?

– Jeg leste Earthsea-bøkene i ungdomstiden og har alltid husket den leseopplevelsen med glede, selv om de engelske bøkene kan ha gått litt over hodet mitt den gangen. Når jeg senere møtte tekstene hennes igjen, ble jeg alltid begeistret for hennes særegne måte å bruke fantasien på. Det er få forfattere som kan være så vidløftige og på samme tid så jordnære som Le Guin.

Hva skal man med flyvende tepper hvis man har et askebeger eller en gammel skorpe?

Hvordan vil du oppsummere forfatterskapet hennes?

– Le Guin regnes som en forfatter av fantastisk litteratur, men det betyr ikke at bøkene hennes er preget av sjangermessige oppskrifter. Hun skrev rett og slett med en enorm spennvidde og så overbevisende at det kan være fristende å si at hennes forfatterskap burde ha noe å tilby enhver smak. Jeg kommer iblant tilbake til et sitat av Tor Ulven, da han i et intervju i Vagant sa: «Hva skal man med flyvende tepper hvis man har et askebeger eller en gammel skorpe?» Hos Le Guin finnes det flyvende tepper – iblant – men måten hun skriver om dem på, kan være vel så nedtont og fintfølende som det idealet Ulven er inne på. Iblant består også det spekulative hos Le Guin av nokså uspektakulære fantasier, men menneskenære på en måte det er sjelden en finner i den heroiske fantasy-sjangeren. Som novellesamlingen om det fiktive landet Orsinia, eller novellen «Sur», der fiksjonen består i at en gruppe kvinner var de første til å gjennomføre en ekspedisjon til Sydpolen, men i all hemmelighet, for ikke å beskjemme mennene som kom etter dem.

Le Guin er mest kjent for å skrive science fiction og fantasy, men hva sier egentlig bøkene hennes om vår samtid?

– Ett slags ideal som jeg mener å gjenkjenne i det hun skrev, er ønsket om å sprenge ut av fastlåste tankebaner. Som i novellen «Akasiefrøets forfatter», der hun prøver å tenke seg hva slags litteratur maur og andre dyr kunne ha hatt. Le Guin var inspirert av anarkistisk teori, og det er vanlig å fremholde romaner som Mørkets venstre hånd og Skog er en verden som bøker med politisk slagside. Men slik jeg leser henne er Le Guins antiautoritære holdning nesten åndelig fordi den er så fundamental. Og dét kommer kanskje best frem i eksempler som det med mauren (som i Le Guins fantasiverden forøvrig har skrevet et antiroyalistisk dikt mot maurdronningen). Jeg tror det er denne grensesprengende innlevelsesevnen som gjør at det stadig føles enormt friskt å lese Le Guin i dag.

Du holder jo å skrive en bok nå, kan du fortelle litt om den og på hvilken måte Le Guin har bidratt med inspirasjon?

– Det stemmer at den boka er inspirert av Le Guin. Det er en fantasybok, men samtidig en roman i mer konvensjonell forstand. Et vink jeg har tatt fra Le Guin, er å prøve å skrive innenfor fantastiske sjangre, men uten å ty til klisjeer og lettvinte løsninger – snarere som en mulighet til å forsøke å leve seg inn i hvordan mennesker og andre ville hatt det under forhold som er nærmest utenkelig annerledes enn vår virkelighet. Under arbeidet plukket jeg blant annet opp Le Guins bøker igjen. I boka følger jeg naturligvis mine egne ideer og innfall, men det er nok ikke feil å si at jeg prøver meg på noe i litt samme stil som den gamle mesterinne.

Astrid Werner

Du finner henne ofte i avdelingen for skjønnlitteratur på Deichman Hovedbiblioteket. Astrid Werner er bibliotekar og har lest det meste. Treffer du på Astrid en dag du ønsker deg en god bok er du svært heldig. Og selvfølgelig har hun god kjennskap til den amerikanske science fiction-forfatteren.

Kan du si noe om ditt forhold til Le Guin? Hvorfor begynte du å lese henne? Hva har du lest? Hva liker du spesielt godt?

– Jeg begynte å lese Le Guin når jeg var tenåring og hadde en ganske intensiv periode med science fiction. Jeg leste det meste av det jeg kom over som var på norsk. Engelsken min var ikke bra nok til roman-lesing da. Mener det var Gyldendal som utga en serie med masse sci-fi og da med vekt på store, internasjonale klassikere. Det var her Le Guin kom inn. Veldig glad når jeg oppdaga bøkene om trollmannen fra Jordsjø. Jeg slukte fem og ønska meg, (og fikk dem!) til jul og bursdag. Litt senere leste jeg Fortellinger fra Orsini og Skog vil si samfunn. Først noen år senere leste jeg den engelske boka The Eye of the Heron , som jeg også likte godt.

Du nevnte noen norske forfattere som har vært inspirert av Le Guin. Hvilke og på hvilken måte? Hva er det hos Le Guin vi finner igjen hos Bing og Bringsværd og Thore Hansen?

– Hva vi kan finne igjen hos norske forfattere, er vel flere ting. Som jeg husker det, var Le Guin opptatt av å beskrive en mulig utvikling av et framtidssamfunn. Mener det gikk delvis på respekten for natur og på dette m overvåkning. I tillegg dette med trollmenn. Jeg tenker på Thore Hansens Skogland-serie, som jeg tenker i alle fall må ha noe av inspirasjonen sin fra samme kilde og jeg ville ikke tro det er usannsynlig at han har lest Le Guin. Ellers er vel mange av disse forfatterne inspirert av Tolkien selvsagt. Le Guin er likevel mer «politisk» opptatt av framtidssamfunnet, tror jeg, enn Tolkien og det er etter min oppfatning Thore Hansen også.

– Jeg ser at Jordsjø-bøkene faktisk ble oversatt av Jon Bing. Og likheten til den første boka av Bing om bord på stjerneskipet Alexandria, den som heter Azur, er slående. En verden av øyer og en trollmann. Hos Bing en framtidig bibliotekar, men det er jo nesten det samme. Ged hos Le Guin og Benji hos Bing har absolutt likheter. Makt og magi er viktige ingredienser som i all fantasy eller sci-fi.

Jeg kjenner ikke så mange som leser Le Guin i dag, har vi glemt henne litt?

– Ja, jeg tror Le Guins bøker og forfatterskap har blitt litt glemt her. Hun leses nok ikke så mye lenger i Skandinavia i hvert fall. Vet ikke om d er fordi det har kommet så mange flere forfattere på banen i denne sjangeren? Litt synd for hun skriver godt og mange av bøkene egner seg også for ungdom.

Kristine Tofte

Kristine Tofte er psykolog og forfatter. I høst er hun aktuell med Udyr, men mange fantasy-elskere husker godt serien Song for Eirabu. Tofte er inspirert av norrøn mytologi, og ikke overraskende har Ursula Le Guin en høy stjerne hos den norske forfatteren.

Ursula Le Guin har hatt stor betydning for science fiction- og fantasy-litteraturen. Hun har faktisk blitt oversatt til mer enn 40 språk. Hvorfor tror hun fenger lesere verden over?

– Le Guin har skapt originale, godt tenkte og briljant fortalte fantasy-fortellinger. Hun forstår det fortellertekniske, og hun frigjør seg fra alle forventninger. Hun er en ikke-kapitalistisk kunstner, som bare gjør det hun mener er best. Man må elske henne.

Hva slags bok er Trollmannen fra Jordsjø?

– Det er en fortelling om en tenåring som får vite at han faktisk er trollmann, at det finnes en magiskole, og at han er velkommen dit. Og ja, dette er skrevet lenge før Harry Potter.

Hva slags betydning har den hatt for deg? Hva liker du ved den?

– Jeg er mest takknemlig for Le Guins blanding av å være fullstendig fri og kompromissløs som kunstner, og samtidig varsom og ivaretakende som forfatter. Det er noe jeg kan styre min egen skriving ut fra: gjøre fullstendig og fritt som jeg vil, samtidig som jeg tar vare på leseren som en kattunge.

Lån Ursula Le Guin her

Trenger vi egentlig å formidle sakprosa til ungdom? Leser de i det hele tatt faktabøker? Og hvem er nå egentlig denne gruppen vi så ofte kaller unge?

Tekst: Siri Larsen / Omslag: Forlagene

Sakprosa for voksne blir mer og mer populært, og 12. oktober ble Norsk sakprosafestival arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Men hva med sakprosa for ungdom? Den virker glemt av både biblioteker og forlag. Det formidles sjeldent, det gis ut lite, og målgruppa virker uinteressert. Spørsmålet er om det bør gjøres en innsats for å få de unge mer interessert så de låner mer? Og er det egentlig behov for sakprosa som retter deg direkte til dem, eller vil de uansett lese det som er skrevet for voksne?

Unødig skille?

I april i år publiserte Periskop en artikkel skrevet for Vinduet med tittelen Nei til skillet mellom «ungdom» og «voksen» der forfatter Ida Jackson setter fingeren på en unødvendig deling av ungdomslitteratur og litteratur. I samtale med erfarne bibliotekarer på Hovedbiblioteket diskuterer de problemstillingen, og konkluderer med at skillet er meningsløst. Riv ned gjerdet! Når det gjelder sakprosa har Deichman gjort nettopp dette. I juni 2018 valgte man å fjerne kategorien kalt FAG UNG fordi man opplevde denne kategorien som lite hensiktsmessig. Bøkene ble stående urørt. Sakprosa havner nå i voksen- eller barneavdelingen, alt etter hvordan de blir vurdert.

Hvem er ungdom?

Problemet med å definere målgruppa er at det eneste de har til felles er at de er et sted mellom det å være barn og det å være voksen. Utover det er det individer med ulik alder, modenhetsnivå, referanser og interesser. Det er like unaturlig å se ungdom under ett, som det å tenke voksne, kvinner eller menn som en ensartet gruppe med sammenfallende lesepreferanser. Men hovedutfordringen er at ungdomstiden er en alder der man er opptatt av å definere seg selv og ikke vil la seg definere av andre, og da spesielt ikke av voksne. Ungdom skal løsrive seg og finne sin egen vei. Men, de bør lese sakprosa fordi det gir kvalitetsikret informasjon, og fordi det er en form de sannsynligvis får bruk for både privat og i arbeidslivet.

De vil bli snakket med, ikke til.

Sakprosa for barn og unge er forstått som bøker som formidler kunnskap og ideer om verden på måter som tar høyde for barn og unges kognitive utvikling, og deres måter å tilegne seg kunnskap. Jeg fikk litt ulike svar da jeg spurte kolleger hvordan Deichman definerer ungdom, men har tatt utgangspunkt i de mellom 13-19 år, også kalt tenåringer. Et stort aldersspenn der modenhet og utvikling varierer veldig. Det sier seg selv at de trenger bøker på ulikt nivå. Det utgjør også en viss risiko for at bøker ment for de yngste oppleves som for enkle og barnslige for de eldste. Ungdom vil ikke bli undervurdert intellektuelt. De vil ikke ha bøker som er tilpasset og forenklet og som signaliserer at stoffet blir presentert på en lettfattelig måte. De vil bli tatt på alvor. De vil bli snakket med, ikke til.

Strekker seg mot voksenhylla

Det er noe uenighet i avgjørelsen om å fjerne FAG UNG her på Deichman, men utlånstallene er ganske klare. Av de 100 mest utlånte bøkene for ungdom i alderen 12-19 år det siste året, er hovedvekten lånt i voksenavdeling og boken har kategori voksen. Et hederlig unntak er Jenteloven , av Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa som topper lista. Den har kategori barn og ungdom og står i barneavdelingen. Ellers har titler som: Forbilde, To søstre, Min historie, The Subtle Art of Not Giving a Fuck og Omgitt av idioter : hvordan forstå dem det ikke går an å forstå høye utlånstall. Alle sakprosabøker skrevet for voksne lesere.

En negativ konsekvens av å fjerne denne kategorien er at mange bøker med målgruppe 12 år og oppover havner blant barnebøkene. Det betyr at noen bøker muligens hadde nådd flere lesere hvis den ble plassert i voksenavdelingen. Et eksempel er Respekt: en sexbok for gutter av Inti Chavez Perez med målgruppe 13-15 år. En viktig bok som fint kan leses av gutter og menn (og jenter og kvinner) mye høyere opp i alder, og som i barneavdelingen blir stående ganske urørt. Et eksempel på det motsatte er nylig utgitte Agnetesh hacker voksenlivet med samme målgruppe. Innholdet kan få en til å tro at denne er for de eldste, men når hovedandelen av følgerne til Agnete Husebye er 8-10 år, vil sannsynligvis også leserne av boka være det samme. Utseende og form virker også tilpasset den aldersgruppen og derfor naturlig å sette blant barnebøkene. Men siden forfatteren av boka allerede er etablert på en annen plattform, vil trolig følgerne hennes finne boka uansett.

Forfatter med følgere

For forlagene har skjønt at det er lurt å gi ut bøker der forfatteren allerede er kjent fra blogg, YouTube eller Instagram. En allerede opparbeidete relasjonen sannsynliggjør interesse for boka, noe vi også kan lese ut av utlånstallene. I disse dager kommer Tale Maria Krohn Engvik ut med boken Helsesista #vågåvære, en bok om kropp, sex, følelser og pubertet. Hun er allerede godt kjent for målgruppa som helsesøsteren på Snapchat og er en voksenperson de har tillit til og respekter, og som kommuniserer med ungdommen i øyehøyde.

Pinlige bøker

Men utlånet av tilsvarende bøker er liten, og det er ingen typiske pubertets-bøker med på utlånslista. Den som kommer nærmest, er Gleden med skjeden av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl. En bok utgitt for voksne. Aschehoug gir i disse dager ut en bok basert på denne, Jenteboka: Nina og Ellens guide til puberteten, som er tilpasset ungdom. Boken er fin, enkel og direkte i stilen, men spørsmålet er om det var nødvendig med en slik tilpasning da de allerede låner den opprinnelige? Nå skal det tilføyes at forlagets tenkte målgruppe er fra 9 år, og min erfaring er at det er nettopp mot slutten av barneskolen de leser og fniser sammen om forandringen som skal skje med kroppen. Denne aldersgruppen synes ungdomsbøkene er kjempespennende.

Uansett, bøker om pubertet kan ikke vurderes i utlånstall. Mange synes det er for flaut å låne med seg en sånn bok hjem. Det viktigste er at de står i hyllene og er tilgjengelige så det er mulig å bla i dem. Etter flere år som skolebibliotekar vet jeg at pinlige bøker «vandrer» rundt på biblioteket og blir lest. Selv om ungdommene jeg snakket med sa de søkte på nett om de hadde spørsmål om pubertet, så trenger de også bøker om emnet.

Samling av pubertets-bøker

Problemet med en egen sakprosahylle i ungdomsavdelingen er at utvalget kan bli litt for snevert. Det blir, satt på spissen, lett en samling av bøker som handler om kropp, sex og følelser, ispedd noe om feminisme, mobbing og bøker om krigen. En slik hylle kan lett oppleves ekskluderende av mange. Viktige temaer, men ungdom er interessert i så mye mer enn det. Dette inntrykket ble forsterket etter å ha vært rundt og snakket med målgruppa, og deretter sammenlignet det de sa med aldersspesifikke utlånstall. Bruken av bøkene på biblioteket er dessverre ikke like lett å måle, men selvfølgelig ikke mindre viktig.

Hva sier ungdommen?

Da jeg spurte de eldste i alderen 16-19 år om de definerte seg selv som ungdom, svarte alle ja. Da jeg spurte om de ville valgt ungdoms- eller voksenavdeling for å låne en sakprosa bok, svarte alle voksen. Utlånstallene for den aldersgruppen viser at det stemmer. Selv sa de at de ønsker å lese blant annet bøker om samfunn, økonomi, psykologi, filosofi, miljø og feminisme. De ga uttrykk for at de var opptatt av innhold og form, og at boka måtte fremstå som seriøs. Bøker med for naivt, stereotypt og lekent omslag reagerte de på, og de var skeptiske til sakprosa som tegneserie.

På grunn av tid og tilgjengelighet fikk jeg dessverre ikke snakket med noen 14-15-åringer, men utlånet viser at de plukker mest fra voksenavdeling, med unntak av noen titler som retter seg mot barn og unge. En av titlene er Anders Totlands Den norske slavehandelen, en interessant og ganske brutal bok som jeg mener egner seg bedre for denne aldersgruppen enn målgruppa som inkluderer 9-10 åringer.

De var usikre på hva en sakprosabok er, og også usikre på hvor de ville lånt en.

Men hvordan er det med de yngste ungdommene? 8.-klassingene jeg snakket med ble langt mer nølende og flakkende med blikket da jeg spurte om de var ungdom. Ikke så rart, de er jo midt i denne brytningen, og ikke helt fortrolige med sin nye ungdoms-identitet. Oppfølgingsspørsmålet om hvilken avdeling de ville valgt for å låne en sakprosabok var da også mye vanskeligere å ta stilling til. De var usikre på hva en sakprosabok er, og også usikre på hvor de ville lånt en. De svarte veldig ulikt. Listen med utlån viser også at de i større grad velger sakprosabøker som naturlig står i barneavdelingen, som Fortnite, biografier, fotball, quiz og dyr. Det dukket også opp en og annen pubertets-bok, som de kanskje ikke hadde funnet hvis den stod i egen ungdomsavdeling?

Tenke sjæl

Om det er noe svar på om sakprosa for ungdom er overflødig, så er det både ja og nei, for jeg fant egentlig ikke ett svar. Konklusjonen er at målgruppa er stor og variert, og mange definerer ikke seg selv som en del av målgruppa. De som søker mot ungdomsbøkene er ofte langt yngre enn de som faller inn under definisjonen, og mange i målgruppa strekker seg mot de voksne. Det viktigste er at det finnes et variert utvalg bøker på ulikt nivå som formidles og er tilgjengelige. Vi må få fram mangfoldet og vise at det finnes mer enn bøker skrevet av bloggere.

Men det er vel i ungdommens natur å finne sin egen vei, så da nytter det kanskje ikke hvor mye vi enn tilpasser og løper etter dem med en bok vi mener de bør lese. De vil velge selv. De strekker seg mot fremtiden, og voksne kan ikke egentlig helt nå dem. Og det er vel sånn det skal være.

Når Norge er gjesteland i Frankfurt vil selvsagt Deichman være med på festen. Vi ba sjef for Hovedbiblioteket, Merete Lie, om å oppsummere sine inntrykk fra turen.

Tekst: Merete Lie og Nora Nordskar Hoel / Foto: Claus Setzer, Frankfurt Book Fair

Et knippe av oss var i den tyske byen under verdens største bokmesse, for å sanke inspirasjon, fortelle lesere fra hele verden om Oslos folkebibliotek og offentliggjøre den sjette forfatteren i Future Library. Vår bibliotekar Kari Folvik snakket om lesing og bibliotek i NRKs sendinger direkte fra messa og vi kom hjem med nye navn på blokka som du snart kan låne og lese.

Merete Lie åpner arrangementet om Future Library på bokmessa i Frankfurt 2019. Foto: Sabine Felber, NORLA

Enorme, utkledde folkemasser

Bokmessa i Frankfurt foregår på Tysklands største messeområde. Det er fire enorme haller proppfulle av forfattere, bøker og forlagsfolk. De jeg reiste sammen med kom ned fredag, den siste bransjedagen, og var der lørdag og søndag, da det var åpent for publikum. Dem var det mange av!

På lørdag var det så enorme mengder med folk at jeg kunne trukket bena oppunder meg og fortsatt blitt trukket med videre i strømmen. Det var også gratis inngang for alle cosplayere som hadde kledd seg ut, så det var helt avsindig! Det var alt fra de mest fantasifulle kostymer til de som kun hadde tatt på seg en jordbærhatt for å slippe billig unna.

En litteraturfestival i miniatyrform

Lørdag i norgespaviljongen var programmert av Litteraturfestivalen på Lillehammer. De hadde et veldig godt program. Korte, gode intervjuer ledet av blant andre John Freeman. Selv snakket jeg med Hanne Ørstavik, som i to uker før messa hadde reist rundt i Tyskland, lest for og møtt lesere i bokhandler og bibliotek. Gjennom hele dette året har norsk litteratur blitt fremmet i Tyskland og jeg opplevde en stor begeistring også for det som foregikk utenom selve messa.

Margaret Atwood, den første forfatteren til å skrive for Future Library, møtte kunstner Katie Paterson på scenen under bokmessa. Foto: Sabine Felber, NORLA

Kunstverket som overlever oss alle

For oss fra Deichman var det selvfølgelig ekstra stor spenning knyttet til offentliggjøringen av neste års Future Library-forfatter. Dette kunstverket skal huses i Deichman Bjørvika og vil derfor bli enda sterkere og synligere til neste år, med blant annet et eget rom i biblioteket.

Det var veldig gøy å komme inn i den norske paviljongen søndagen det skulle annonseres. Siden det var messas siste dag trodde vi det kanskje ville være litt færre mennesker. Men, der sto det omtrent 500 mennesker og ventet på Margaret Atwood og kunstneren Katie Paterson som skulle presentere prosjektet. Da filmen fra Future Library-skogen begynte senket stillheten seg.

Nestemann ut: Karl Ove Knausgård

Min jobb var å introdusere dem, hverken mer eller mindre. Det var veldig gøy å stå foran en så stor menneskemengde som var så oppmerksomme, engasjert av et prosjekt som fenger og som får deg til å tenke. At det strekker seg over så lang tid, og har tro på at vi fremdeles leser bøker om hundre år, treffer en nerve. Det mystiske, som at det går utover ens egen levetid, minner oss også på vår egen dødelighet. Future Library er en hundre år lang dialog der du selv ikke kan være med hele veien, kun en liten bit. Det er vakkert! Det maner til refleksjon og samtale, med nye forfattere som hvert år bringer sine refleksjoner og sitt tankegods inn i samtalen.

Et lite sus gikk gjennom publikum da styreleder Anne Beate Hovind gjorde det klart at Karl Ove Knausgård er neste forfatter i Future Library. Sprengkraften til Knausgård er stor og vi gleder oss til å invitere ham til Deichman Bjørvika når han i mai skal overrekke sitt manus til prosjektet.

Folk uttrykket også store forventninger til Deichman Bjørvika, noe jeg synes det var veldig morsomt å kjenne på. For min del var det også en fest da jeg fikk hilst på mennesker jeg ikke har sett på lenge. Da jeg begynte på Deichman sluttet én epoke av livet mitt, og så begynte den fantastiske epoken «Gå i møter og planlegge nytt Hovedbiblioteket og ikke snakke med de jeg tenkte jeg skulle snakke med».

Skal jeg oppsummere må det bli sånn: Det var gøy, utrolig travelt og kjempedeilig å reise hjem igjen etter tettpakkede dager med masse mennesker, sene kvelder og fine arrangement. Å få synliggjøre Deichman og vårt nye bibliotek i Bjørvika oppi alt det var virkelig inspirerende!

Halloween er tid for skumle bøker, og nifse historier kan også leses utover i de korte og mørke høstkveldene.

Tekst. Siri Larsen / Omslag: Forlagene

Vi har plukket ut et lite og uhyggelig utvalg barne- og ungdomsbøker som passer for alle aldre, fra de tøffeste til de litt mer lettskremte. God fornøyelse!

Det snille beinrangelet av Jørn Roeim

Trenger du en akkurat passe skummel bok til høytlesning for de minste? Da kan du trygt låne med deg denne. Boka inneholder 21 korte og litt lengre historier om monstre, spøkelser, usynlige menn og blod som drypper. Historiene får barna til å grøsse, men vekker også lettelse og latter. En fin samling med spøkelseshistorier for barn fra 3 år.

Monsterkokkene lager hai-te av Wenche With

Puddingen er redd for hai. Særlig den med sylskarpe tenner som holder til under senga og vil spise ham. Heldigvis har barnevakt Pia en plan. De kan lage herlig hai-te av det grusomme monsteret. Problemet er at først må Puddingen klare å fange vriomhaien i et vannglass.

Dette er bildeboken for de som liker nifse bøker. Haien er nemlig ganske skummel, men ingenting er da bedre enn å beseire den. Boka slår godt an hos førskolebarn og oppover, men er kanskje ikke en bok å lese på sengekanten. I hvert fall ikke for de lettskremte.

Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland

Peter har alltid hatt lyst til å reise til månen. Til tolvårs-dagene får han tur av moren sin, men han må reise alene. Under forberedelsene begynner han å angre seg, han vil bli hjemme. Men moren hører ikke på ham, turen skal gå som planlagt. Boken er i skumleste laget for de yngste, men er en ypperlig skrekk-bok for mellomtrinnet. Den er fin å lese sammen, og ved å studere illustrasjonene kan man finne flere tegn på hvordan historien vil ende. En bok som vil fascinere og overraske.

 Jenta i kista av Laura Djupvik

På landet står det et gammelt hus. I gamle dager bodde det en stor familie der. Familien fikk ofte besøk av en gammel dame som solgte egg og melk, men de spurte henne aldri om hvem hun var. Dette skal de få angre på. En sommerdag leker barna gjemsel og en jente finner en gammel kiste på loftet. På den gamle damens oppfordring gjemmer jenta seg i kisten, og de andre finner henne aldri. Helt til hundre år senere, når en ny barneflokk leker gjemsel i huset …

Dette er en skikkelig grøsser for ikke så lettskremte barn på småskoletrinnet. En spennende og skummel historie med passende og fine illustrasjoner av Camilla Kuhn. Minner om spøkelseshistorier jeg hørte som liten. Anbefales!

Nelly Rapp og vampyrenes ball av Martin Widmark

I høst kom det ut to nye bøker i serien om monsteragent Nelly Rapp. I denne boken må Nelly forkledd som vampyr prøve å forhindre at den herskesyke Elena vinner Vampyrenes presidentvalg. Elena lover fritt blod til alle, og har planer om at vampyrene skal ta over verden. Hvis det skjer blir verden et mye farligere sted for menneskene. Bøkene om Nelly Rapp er kanskje mer spennende enn de er skumle, og passer bra som halloween-lektyre for de som ikke liker å bli skremt. Serien er lettlest med sjarmerende illustrasjoner og passer perfekt for de som er i det vi kaller slukealderen.

Harpa av Audhild A. Solberg

Det er høstferie og jaktsesong i den gudsforlatte bygda Elverdal. Agnes er på høyst ufrivillig besøk hos fetter Sindre, og ser for seg en kjedelig uke. Men alt endrer seg når en jeger blir drept av noe de sier er en gal gaupe. Samtidig svirrer ryktene om et vesen med sylskarpe tenner som gjemmer seg i skogen, nemlig Harpa. Når Sindre forsvinner, må Agnes ut i skogen med vennene hans for å lete. Funnet av Sindres avrevne hånd kan nemlig tyde på at det er noe i ryktene.

Harpa er en velskrevet og ganske grufull historie, ispedd litt forelskelse og romantikk. Boka har luftige sider med lite skrift og korte kapitler. Passer perfekt for barn på mellomtrinnet som liker skumle bøker.

Djevelen vil alltid finne deg av Lars Mæhle

I den lille bygda, som av lokale omtales som «Guds mareritt», forteller historien at det skal finnes en grotte som skjuler djevelens svartebok. Uno og to venner blir nysgjerrige på om historien stemmer, og sniker seg ut om natten for å lete. De finner hulen og en gammel bok med vakker med håndskrift. Det står skrevet at djevelen skal fødes på nytt valpurgisnatten. Mistanken faller på den nyinnflyttede familien i den gamle prestegården. De oppfører seg rart, og moren er høygravid. Men valpurgisnatten nærmer seg, og ungdommene har knapt med tid for å hindre en katastrofe. En mørk og grøssende bok, der djevelen lurer alle til slutt – også oss lesere.

*

Ha en grøssende aften!

Journalist, målmann og forfatter Jens Kihl har, i følge han selv, verdens minste bokhylle. Men selv om den er liten er den veldig god! Vi tar en nærmere titt.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Toppfoto: Samlaget, Bard Boe / Bokhyllefoto: Jens Kihl

Mange har med glede fulgt Jens Kihl i Klassekampen. Han har også vært leder for Norsk Målungdom og nestleder i Noregs Mållag. I år kom den kommunale feelgood-boken vi alle har ventet på, nemlig Dette er også Noreg. Journalisten klarte kunststykket å få kommunesammenslåing til å bli både interessant og morsomt.

Jens forteller meg at han hadde gledet seg stort til å få alle bøkene sine på plass etter å ha skaffet seg en leilighet i Oslo i fjor. De skulle ut av kassene og opp på veggene! Så fikk målmannen jobb i Bergens Tidende og det var bare å pakke seg sammen og flytte. Hva slags bøker tar man med seg når man flytter fra Oslo til Bergen? Og finner vi hans egen bok i hylla, mon tro?

For en fin og gul hylle! Hvor står den? Og hvor er den kjøpt?

– Tusen takk! Ho står i i eit hjørne i stova og skjuler ein masse leidningar og anna rask. Dette er ekte IKEA. Eg fekk berre ei vag kjensle i fjor av at det var lurt å kjøpe gul hylle. Det viste seg å stemme.

Det som nesten er mest iøyenfallende her er den pyntede bysten av Karl Marx. Kan du fortelle litt om hvorfor den har fått plass i hylla?

– Ho fekk eg etter å ha verva lesarar til min gamle arbeidsgjevar Klassekampen, og så blei bysta med på flyttelasset over fjellet hit til Bergen. No ser eg at dei har arbeidshanskar og kakespade som vervepremiar. Store delar av huset er innreidd med sånne vervepremiar, for å vere ærleg.

Mi eiga bok er av eit litt mindre format, men eg tenkte at faen heller, ho må nesten få plass i den beste hylla.

Jeg legger merke til at Marx står sammen med Kjartan Fløgstad, Édouard Louis og din egen bok. Her må du utdype!

– Fløgstad og Louis er to av mine absolutte favorittar. Eg las Hvem drepte faren min her om dagen. Eg lurer på om dette kanskje er hans beste bok til no. Og så les eg Dalen Portland om att for å førebu meg til Due og drone. Det er ei slags sorg for meg at dei skal stå mot einannan. Som sosialist – og skeiv – treng eg både Fløgstad og Louis til å tenkje godt og klart om det samfunnet vi har hamna i. Difor har eg plassert bøkene deira saman både her i Bergen og i bokhyllene i Oslo. Mi eiga bok er av eit litt mindre format, men eg tenkte at faen heller, ho må nesten få plass i den beste hylla. Dette er kanskje den gongen i livet eg skriv ei bok. Så Dette er også Noreg får stå saman med dei store gutane til eg går lei.

Også må du fortelle hva som befinner seg i den mystiske rød boksen!

– Boksen er faktisk tom! Eg arva boksen frå mormor, som gjekk bort i fjor. Eg har framleis ikkje funne ut kva han skal bli brukt til, men det bør vere noko bra. Så om nokon har eit tips, er det berre å rope ut.

Jeg ser det er mye variert litteratur her, bøker om Åge Aleksandersen, Zlatan og Arbeiderpartiet. Er det noe system i galskapen?

– Bøkene om Åge, Zlatan og AP handlar om arbeidarklassen. Det gjer mykje av det andre òg. Det er verkeleg det store mysteriet i vår tid: Korleis politikken greidde å stikke av frå veljarane. Eg er ikkje sikker på om svaret er å finne her, men eg gjev ikkje opp leitinga.

Det kan godt hende eg stal dei. Det tek seg ikkje heilt godt ut.

Er det noen bøker her som du er skikkelig flau over at du har stående framme?

– I sommar stod eg på kaia på Utne i Hardanger og venta på ferja. Der stod det ei kasse med bøker framme, men det var ikkje noko skilt. Så eg tok rett og slett med meg eit par bøker om kysten, Vestlandsbanken og litt anna. Det kan godt hende eg stal dei. Det tek seg ikkje heilt godt ut. Men bøkene er bra!

Jeg finner også Elena Ferrante, Hannah Arendt og Patti Smith. Mye bra! Har du noen bøker du vil trekke fram og anbefale for Litteraturbloggens lesere?

– Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli handlar om åra hans i tysk fangenskap. Då ho kom, blei ho ein kioskveltar og selde i hundretusenvis. I dag trur eg ikkje så mange les denne skildringa, men det burde alle gjere. Han skriv så klokt og nøkternt om kva vi menneske er i stand til å gjere når vi gløymer at vi er her for kvarandre.

Det er 30 år siden Tone Hødnebø debuterte med samlingen Larm. 30 år med et jevnt drypp av utgivelser av lyrikk. I år har Kolon forlag gitt ut alle de seks diktsamlingene hennes i en nydelig samleutgave.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Rolf M. Aagaard, Kolon / Omslag: Kolon

Det som slår meg når jeg blar meg gjennom tekstene til den prisbelønte lyrikeren og oversetteren Tone Hødnebø er alle de spesielle bildene hun bruker. Det er neppe tilfeldig at denne samlingen har fått tittelen Å snu verden inn mot verden. Hødnebøs lyrikk har ofte bilder som vrir og vrenger på verden og virkeligheten. Jeg får en følelse av at hun vil både speilvende og få oss som lesere til å oppleve verden fra uvante vinkler. Også det absurde har plass i hennes lyrikk: «Et byggverk konstruert så lite/ at det rommer alle»

Hødnebøs diktning er ikke det jeg vil kalle lett tilgjengelig, likevel er diktene fulle av humor som gjør det noe lettere å trenge inn i dem. En humor som kan være beksvart, men som uansett får meg til å trekke på smilebåndet.

Drømmeseanser

I Larm (fra 1989) kjennes tekstene nesten som drømmeseanser. De er utydelige og vage. Diktene har en stemme som forteller oss en historie om oppløsning. Det er både kropper, bygninger og tanker som faller fra hverandre og går i oppløsning. Det er en uhyggelig stemning i denne samlingen. Samtidig er dette gode observasjoner og med en tittel som inngir støy, er det en underfundighet at jeg stadig får denne følelsen av å være inne i en drøm; en drøm uten lyd, med mennesker som prøver å fortelle meg noe uten stemme.

En lek med russiske dukker

Fem år etter kom Mørkt kvadrat, og her er er tonen ganske annerledes. Mange av diktene har tekster som prøver å avdekke hva som er innenfor. Innenfor den synlige flaten/overflaten og igjen innenfor der igjen. Som en lek med russiske dukker, den ene gjemt inn i den andre, stadig mindre. Ønsket om å finne en kjerne kanskje?  

Hånd gjemt inne i en hånd,

hånden som ikke er hånd

blir hånd igjen, griper

glass, bestikk, blomsterstilk

en ny hånd fremkalt i hånden

griper et glass inne i glasset,

stilk i stilken,

en overgitt glans

En samling som er mer utfordrende å lese er Pendel fra 1997. Den har flere bilder som viser til tid og instrumenter, som for eksempel en pendel. Pendel virker fjernere enn de to første og vanskeligere å trenge inn i. Bildene med tiden som går, kanskje i sirkel, er mer komplisert å komme under huden på. Overraskende bilder finnes her og, men meningen er utfordrende å få tak i, som sagt. Uten humor er diktene likevel ikke, som dette:

DEN LILLE PRINSEN

Eplefrø blir barn
og plommestein hunder.
Skyene varsler snø, regn,
jord og grus, sand

hvis du lukker øynene
og munnen blir du et tre.

Natur og drømmer

Drømmer går som en rød tråd i samlingen Stormstigen, men har også en viktig plass i flere av de andre bøkene, som i debuten Larm. Stormstigen er full av bilder fra hav, vind og natur, men også fra de stadig tilbakevendende drømmene. Når jeg leser disse diktene fortløpende etterlater de et underlig inntrykk av mennesker som stadig er i bevegelse, samtidig som de ikke kommer noen vei, med stemmer som ikke bærer og ord som aldri blir uttalt. Samtidig  er samlingen full av Hødnebø’ske absurde bilder : «… for ingen står stødigere enn de hjulbeinte/som ifølge din overbevisning/ikke velter så lett om kull,/og hva skal vi tro/om alle dem som står rett?»

Tid og romersk mytologi

Hødnebø kommer tilbake til tiden i Nedtegnelser fra 2008. Som tittelen antyder, blir vi stadig vitne til et jeg som skriver. Hva som skrives og hvilke nedtegnelser vi sitter igjen med, er mer uklart. I denne samlingen fletter Hødnebø også inn romersk mytologi, hvor forrædersken Tarpeia og Ciceros datter Tullia blant andre dukker opp som symboler. Jeg sitter igjen med en fornemmelse av nedtegnelser både om fortid, men også om framtid og en slags refleksjoner over hva framtida vil kunne by oss. Mulig ligger svaret i diktet som starter med «Hånden skriver»:

HÅNDEN SKRIVER

men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
det totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og lesernes øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

Absurd

Nytte og utførte gjerninger er Hødnebøs siste utgivelse og kom i 2016. Det er den samlingen jeg hadde et forhold til og leste da den kom ut. Jeg ser at hun viderefører det samme språket med alle de absurde bildene og evnen til å vri og vrenge på verden, opplever jeg også her. Jeg synes likevel disse tekstene er lettere å lese, og de gir meg raskere bilder i hodet.

Gratulerer

Tone Hødnebø er en uhyre interessant lyriker, selv om ikke alt er like tilgjengelig. Hennes gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson er også verdt å nevne. Sistnevnte aktuell på norsk i år, med Rød selvbiografi. Det er bare å gratulere Hødnebø med sine 30 år som poet og med Å snu verden inn mot verden, som jeg håper får mange lesere.