Hva gjør en lesehest når lesevegringen melder seg? Plukker opp den aller tynneste boka i bokhylla!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Frank Michaelsen / Omslag: Forlagene / Illustrasjon: Lene Ask

Det er fullstendig lesestopp. Sånn skikkelig. Hjemme ligger hauger med bøker jeg har lånt på biblioteket. På stuebordet og i sofaen ligger enda flere avbrutte bøker. Jeg kaster den ene boka etter den andre fra meg. Leser kanskje 20 sider, kanskje 50. Ingenting er interessant. Jeg beklaget meg over dette i lunsjen da jeg så en kollega lese den samme boka som jeg hadde prøvd meg på for et par dager siden. Prøvd og gitt opp. En roman som til og med er nominert til Brageprisen. Jeg begynte å føle meg stressa. Har jeg mistet lesegleden? Forsvant den på vei til barnehagen eller innimellom vasking av ullbodyer på 30 grader?

Kanskje du skulle lese noen musikkblader? Min kollega er svært velmenende. Men akk, jeg synes jo musikk er kjedelig. Finnes det egentlig en løsning på denne misæren? Du kan puste lettet ut, jeg tror nemlig jeg kan hjelpe deg hvis du lider av det samme som meg! Ta turen til ditt nærmeste bibliotek og spør om den absolutt tynneste boka du har. Finn deg et stille hjørne, på biblioteket, i sofaen eller på kafe. Les! Og før du vet ordet av det har du faktisk lest en hel bok. Gjenta.

Ethan Frome av Edith Wharton

Det var faktisk denne som gjorde at jeg fikk lesegleden tilbake etter lang tids tørke. Egentlig er jeg veldig glad i klassikere, men av og til kan jeg bli litt skremt av lengden på for eksempel Dickens eller George Eliot eller Tolstoj. Heldigvis finnes det også tynne klassikere! Edith Wharton er kanskje mest kjent for Uskyldens tid, som handler om overklasselivet på 1870-tallet i New York. Ethan Frome er litt mer sober, men inneholder selvsagt også en tragisk kjærlighetshistorie. Denne gangen befinner vi oss i en liten by i Massachusetts, og her er det ikke spesielt mye glitter og glamour. Ethan Frome er vår anti-helt og han driver en gård uten særlig stor suksess. Etterhvert utspiller det seg et trekantdrama som får dramatiske konsekvenser. Dette er kanskje veldig rart, men jeg får faktisk litt julestemning av den. Den finnes blant annet i en nydelig utgave oversatt av Brit Bildøen.

Depp av Sissel Bjugn

Johnny Depp, sa høna på haugen.

Les et dikt i dag! Sissel Bjugn er en av mine absolutte favoritter, og Depp er en morsom, sår og fin liten diktsamling. Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke er så mange som snakker om Bjugn lenger, for meg er hun en av Norges største poeter. Gjennom hele denne samlingen leker hun seg med «Høna på haugen»: «Drep, drep, drep, sa høna på haugen. Diverre, min herre.» Men det er også et alvor her, og med en klar feministisk undertone. I tillegg til at det er litt rock’n’roll. Hvorfor leser ikke folk Bjugn, spør jeg meg igjen. Det er jo så bra! Og jeg kommer til å mase til du gjør det. Miniatyrlesingar av Gunnhild Øyehaug er for øvrig et utmerket supplement.

Kuene av Lydia Davis

Flamme forlag har i en årrekke gitt ut boksingler og dette er den jeg liker aller best. Kuene er en underlig betraktning av nettopp kuer, illustrert med fotografier av de langsomme dyrene. De går stillferdig rundt og beiter utenfor forfatterens vindu. Essayet er avmålt og merkverdig, og etterpå satt jeg og lurte på hva i all verden jeg hadde lest. Aldri har kuer blitt beskrevet så varmt og fint! Det handler om tid, om dyr og natur, ja om selve livet. Og hvis du er inne på Lydia Davis kan du jo ta en titt på Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong. Begge er oversatt av Johanne Fronth-Nygren.

The Hundred and Ninety-Nine Steps av Michel Faber

Michel Faber slo gjennom med Rosenrød og liljehvit. En mursteinsroman over samme lest som Charles Dickens, bare enda mer saftig og ordrik (om mulig). The Hundred and Ninety-Nine Steps er noe helt annet, men har alle elementene til en røverroman, bare i en mye mer fortetta utgave. Vi har en arkeologisk utgravning, kjærlighet, mareritt og et mord. Stilen er mye knappere enn hva vi har sett hos Faber tidligere, men det er både spennende og underholdende. Den er dessverre ikke oversatt til norsk. Jeg må også snike inn et tips om hans Under huden, som er noe av det desidert rareste jeg har lest.

Jeg vil ha tilbake hatten min av Jon Klassen

Jon Klassens bildebøker er virkelig noe for seg selv. Disse leste jeg faktisk før jeg fikk barn, og jeg synes de så absolutt egner seg for voksne også. Det er mulig de kommer til å se litt rart på deg på kafeen der du sitter og koser deg med det litt upraktiske formatet som disse bøkene har, men det er verdt det. Humoren, varmen og ikke minst de vakre bildene til Klassen gjør at bøkene kan nytes av både store og små. Anbefaler også oppfølgerne Dette er ikke min hatt og Vi fant en hatt. Spenningen knytter seg rundt hattebruk, og bøkene tar opp vennskap, moral, tyveri av hatt og drømmer. Fargene er duse og litt mørke, og tegningene kan synes enkle ved første øyekast. Men de er så uttrykksfulle, og Klassen får dyrene sine levende med enkle triks. Legg særlig merke til øynene! Og du, plukk med deg noe fra Shaun Tan i samme slengen.

Kjære Rikard av Lene Ask

Historien om Rikard er både vond og interessant. Tegneserieskaper og forfatter Lene Ask har basert denne boken på virkelige brev mellom lille Rikard hjemme i Norge og faren hans på Madagaskar. Stilen er detaljert og realistisk, tegningene ligger nært opp til fotografiet og skiller seg ut fra Ask sine tidligere utgivelser. Fortellingen begynner i 1892, faren til Rikard drar sammen med sin nye kone til Madagaskar for å misjonere. Rikard og søsknene hans vokser opp på et barnehjem for misjonsbarn, noe som ikke var unormalt den gangen. Det handler om kjærlighet og savn, og om den svært så skjøre relasjonen mellom far og sønn.

Fra «Kjære Rikard» av Lene Ask

Lykke til!

Hun nevnes hvert år i Nobelpris-sammenheng. Hun har rundt 60 utgivelser på samvittigheten og vunnet diverse priser. Og ikke minst, hun er Fremtidsbibliotekets første bidragsyter og er oversatt til 33 språk. Vi snakker selvsagt om Margaret Atwood som i dag fyller 80 år. Inger Gjelsvik er Atwoods norske oversetter. Hvordan har det vært å leve med dette forfatterskapet? Og hvordan jobber Gjelsvik som oversetter?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Bjørn Herrman, Laim Sharp, Ascehoug / Omslag: Aschehoug

Kingston, Ontario, Canada. Jeg ligger på senga mi i en bitteliten studenthybel og ser ut på et intenst snøvær. Universitetet er stengt denne dagen grunnet «extreme weather conditions». Les: vanlig norsk vinter. I hendene har jeg Alias Grace, en roman av Margaret Atwood. Romanen foregår på 1800-tallet og handler om Grace Marks som blir dømt for drapet på arbeidsgiveren sin. Jeg har sjelden lest en så altoppslukende roman som denne. Jeg leser og leser, hele dagen, hele natta. Jeg vil trenge inn i Graces sinn, forstå henne, løse mordgåten, komme til bunns i hennes sjelsliv. Leseropplevelsen er så intens, og Grace er en av de mest fascinerende karakterene jeg har støtt på i litteraturen. Og ikke bare i litteraturen, romanen bygger på virkelige hendelser. Grace Marks er ikke en oppdiktet person. Hun bodde her, i den lille byen Kingston i Canada. Kanskje gikk hun rundt i de gatene jeg selv gikk rundt i? Så opp på den samme himmelen, opplevde det samme snøværet?

For meg var Alias Grace inngangen til Margaret Atwoods forfatterskap, og jeg vet at dette forfatterskapet kommer til å følge meg resten av livet. Jeg har lenge vært nysgjerrig på den norske oversetteren Inger Gjelsvik, som har oversatt hele 16 bøker av den canadiske forfatteren. Gjelsvik har en helt unik innsikt i Atwoods forfatterskap, og hun har levd tett på tekstene i mange år. For arbeidet sitt har Gjelsvik vunnet både Bastian-prisen og Bokklubbens oversetterpris. Hvilke bøker har betydd mest for oversetteren selv? Også vi må snakke litt om den svært etterlengtede oppfølgeren til Tjenerinnens beretning, nemlig Gileads døtre.

Stor innsikt

Du har jo oversatt en rekke store forfattere, deriblant Margaret Atwood. Jeg leste at du har oversatt hele 14 romaner og noveller av henne! Og du har vunnet priser for arbeidet ditt. Hvordan har det vært å jobbe så mye med dette forfatterskapet? Hva har Atwoods forfatterskap betydd for deg?

– Det er faktisk 16, men to er ikke utgitt ennå, og to har jeg oversatt sammen med mannen min, Bjørn Herrman. Hvordan har jeg arbeidet? Jeg har gjort en bok om gangen, og har fra første stund interessert meg for forfatterskapet og forfatterstemmen. Atwood ser så godt menneskene i sin tid og rammene de lever innenfor. Selv når hun behandler veldig dystre temaer, blir jeg likevel glad av å lese henne, glad fordi det er betryggende og en trøst at det finnes noen i verden som ser så godt og har så stor innsikt. Bøkene hennes får meg til å føle meg mindre alene.

Atwood ligger i forkant

Det at du har oversatt så mange av tekstene hennes har gitt deg en unik mulighet til å følge forfatterskapet hennes gjennom flere år. Hvordan har forfatterskapet utviklet seg synes du?

– Atwood har skrevet i over seksti år. Siden hun hele veien har vært så velorientert på så mange områder (litteratur, politikk, historie, naturvitenskap) har hun vært tidlig ute med å oppfange strømninger i tiden. Slik har hun endret seg med tiden. På den annen side har hun, slik jeg oppfatter det, alltid skrevet om det samme: om mennesker som føler seg feil og tror at det skyldes deres personlige utilstrekkelighet. Uten å si det eksplisitt viser Atwood hvordan disse helt vanlige menneskene som er hennes romanpersoner, langt på vei styres av samfunnskrefter de ikke selv overskuer. Dilemmaene i tiden har endret seg, men hun har fulgt dem opp, og gjerne ligget i forkant. Men til tross for at problemstillingene i bøkene har forandret seg med skiftende tider, har blikket hun ser verden med og de grunnleggende temaene vært de samme: frihet, undertrykkelse, trygghet – eller simpelthen forutsetningene for frihet: Hvor mye trygghet før det blir til tvang, hvor mye frihet før det kjennes utrygt? Og hele tiden har hun skrevet om striden mellom hode og kropp, kultur og natur.

Atwood er generelt dyktig til å finmale opplysningene hun vet leseren trenger, og strø dem tynt utover i handlingen slik at de i minst mulig grad bremser tempoet i plottet.

– En ting til som bør med når det er spørsmål om hvordan hun har endret seg, er hvordan temaet i de enkelte bøkene påvirker formen. I de bøkene der hun bygger verdener, som MaddAddam-trilogien, Hjertet gir seg ikke og til dels også Hekseyngel der leseren trenger mye informasjon for å forstå rammefortellingen, vil informasjonstettheten nødvendigvis gå ut over intensiteten i tonen. Tjenerinnens beretning er et unntak her. For selv om det i boken konstrueres en verden som leserne må kunne danne seg en viss forestilling om, er stemmen til jeg-fortelleren klaustrofobisk fortettet og intens og handlingen konsentrert. Atwood er generelt dyktig til å finmale opplysningene hun vet leseren trenger, og strø dem tynt utover i handlingen slik at de i minst mulig grad bremser tempoet i plottet.

På hvilken måte skiller Atwood seg fra andre forfattere du har oversatt?

– Det første jeg tenker på med Atwood er at hun er morsom. Man merker at hun gleder/fryder seg over å skrive. Tekstene hennes har en tydelig tone, de er ladet med alt fra besk satire til de vareste og såreste stemninger hos et menneske.

Kjølig og intens

Jeg synes at Margaret Atwood har et veldig karakteristisk språk. Det er presist, kanskje litt kjølig? Men samtidig synes jeg det er veldig elegant? Hvordan vil du beskrive språket hennes?

– Det at Atwood har en kjølig stil, som du sier, er noe man ofte leser, og jeg er enig. Men jeg vil si at stilen er kjølig og intens. Jeg tror det kjølige inntrykket kan komme av at det er en betraktende ro i beskrivelsene, men en ro som dekker over en uro eller noe usagt, og som gjør at man kan oppleve at det ligger mye mellom linjene, som det heter – under den kanskje kjølige overflaten. Noe annet som også kan bidra til det kjølige inntrykket er at tonen ikke er skravlete. Ting antydes, men leseren må selv kombinere informasjonen av form og innhold, forstå selv.

Det å oversette er ikke noen eksakt vitenskap – det kan være uendelig mange likeverdig gode måter å overføre en setning til norsk på.

Hvordan jobber du for å beholde den helt spesielle tonen til Atwood?

– Jeg prøver å følge tekstens skiftende “temperatur” og toneart så godt jeg kan. Det med å oversette er på den ene siden så pirkete: Man må sørge for å slå opp alle ord man ikke forstår og samtidig holde ulike tolkningsmuligheter åpne, før man på den andre siden tar en sjanse man aldri helt overskuer, og gir setningen en norsk form. Det å oversette er ikke noen eksakt vitenskap – det kan være uendelig mange likeverdig gode måter å overføre en setning til norsk på. Det eneste man virkelig kan bestrebe seg på å nærlese originalen så konsentrert og nøyaktig som mulig. Dette er ikke så lett som man kanskje kan tro, det er mange elementer av form, innhold og klang som på en og samme tid skal fanges opp og bevares.

En lek med ord

Hva har vært noe av det mest utfordrende med å oversette Atwood? Har du noen konkrete tekst-eksempler her, kanskje?

– Det er jo sånn at det som er utfordrende ved en forfatter, også er det morsomme, sett fra en oversettervinkel (og antagelig de fleste andre synvinkler). I Atwoods tekster er det mye ordspill, dobbeltbetydninger og spissformuleringer, og det er krevende; og det synes så godt når det ikke sitter som det skal på norsk, men er tilsvarende tilfredsstillende når man føler at man får det til. Med en forfatter som er så bevisst sine virkemidler og mestrer dem så suverent, er det faktisk alltid opplagt hvor vanskelighetene ligger. Når man greier å løse disse, er det derfor som når et regnestykke går restløst opp. Men jeg har oversatt forfattere som har vært vanskelige og tidkrevende fordi teksten hverken har vært klart nok tenkt eller klart nok skrevet, og da kan man streve uforholdsmessig mye for å finne ut hva som egentlig står der og uansett ikke synes det blir bra på norsk heller.

Ofte er det selve tonen og temperaturen i et avsnitt som får det til å svinge.

– Konkrete eksempler på gode løsninger? De kan se fattigslige tatt ut av sammenhengen. Ofte er det selve tonen og temperaturen i et avsnitt som får det til å svinge, men tonen består jo selvfølgelig av mange enkeltheter som er løst på en god måte … Et sted i Katteøyet er det snakk om en kunstner som lager “shatter patterns” – “han knuste ting ­– fioliner, glasstøy – og limte bitene sammen igjen i knuseposisjon og kalte det knustverk.” Jeg var fornøyd med den økonomiske løsningen og leken med ordet kunstverk, her.

Tekstforståelse

Mange tenker kanskje at de er veldig gode i engelsk, men hva er den største utfordringen med å oversette fra engelsk til norsk?

– Vi er for tiden i det daglige omgitt av mye engelsk, og mange føler nok at de kan engelsk. Men å forstå engelsk i hele språkets omfang og flertydighet er det nok bare helt tospråklige som kan. Jeg kan det på langt nær, jeg slår opp en hel masse, også ord jeg “kan”. Min oppgave består til dels i å vite hva jeg ikke forstår. Det er ikke uten grunn at vi som oversetter bøker oversetter til vårt morsmål, til det språket vi virkelig er i stand til å fornemme nyansene i. Når det gjelder tekstforståelse fra engelsk fikk jeg meg en overraskelse da jeg for et års tid siden oversatte Atwoods første roman The Edible Woman/Den spiselige kvinnen (den kommer ut våren 2020), som jeg allerede hadde lest sikkert seks-syv ganger opp gjennom årene. Jeg følte jeg at hadde teksten inne. Jeg hadde sett nye ting i boken for hver gang jeg hadde lest den, men fikk meg likevel en del aha-opplevelser mens jeg oversatte den, ting jeg ikke hadde fått med meg før det. Boken står helt annerledes klart for meg nå som jeg har nærlest den på ordboknivå.

Hvordan samarbeider du med en forfatter når du oversetter vedkommendes verk? Hvordan har du jobbet med Margaret Atwood?

– Nå fikk jeg min første Atwood-oversettelse (Life Before Man/Tidenes morgen) i 1980. Det var lenge før internett, og ikke så vanlig med forfatterkontakt, så jeg hadde i grunnen vent meg til en arbeidsmåte før det. Og så hadde jeg min kjære og engasjerte redaktør Kari Falck på Aschehoug, som tilbød meg min første Atwood-oversettelse, og som lærte meg å lese bedre. Jeg har bestandig tatt kontakt med “innfødte” kanadiere eller engelsktalende kollegaer for å få hjelp under veis i en oversettelse, og med eksperter (for eksempel en genforsker når det gjaldt Oryx og Crake), men jeg har aldri tatt direkte kontakt med Atwoods sekretær (eller sekretærer). Sikkert en form for prestasjonsangst, det der.

Den etterlengtede oppfølgeren?

Den seneste boken er Gileads døtre som har fått mye oppmerksomhet. Var det en oppfølger du selv ventet på?

– Gileads døtre fikk jo spesielt mye oppmerksomhet på grunn av hemmeligholdet i lange tider før utgivelsen, og den spektakulære lanseringen med visning av lanseringsintervjuet med Atwood, var det på 1400 kinoer, verden over.

– I etterordet til boken skriver hun at de mange spørsmålene fra leserne i alle årene etter utgivelsen av Tjenerinnens beretning i 1985, spørsmål om hva som skjedde videre etter bokens slutt, og hvordan Gilead-regimet gikk under, var med på å anspore henne til å skrive oppfølgeren. Dessuten har utviklingen i verden gjort Tjenerinnens beretning enda mer aktuell nå enn ved utgivelsen, som det fremkommer av interessen for den og for TV-serien. Da jeg først hørte om oppfølgeren, syntes jeg det var friskt at Atwood på et vis ville ta tilbake sin fortelling, som det var blitt spunnet videre på i hele fire fjernsynssesonger. Hun har på sin side innlemmet elementer fra fjernsynsseriene i sin oppfølger.

Er det en verdig oppfølger til Tjenerinnens beretning?

– Jeg hadde overhodet ikke ventet meg at det skulle være mulig å gjenta Tjenerinnens beretning. Den er skrevet med et slikt indre trykk, tilbakeholdt kraft, med et raseri holdt stramt i tømme, hva vet jeg? Den var et produkt av der og da. Men det er sprengkraft i denne nye boken også; hvis man etter at man har slukt den som spenningsroman, går tilbake og ser etter hvilke uhyrligheter som faktisk står i den. Om det religiøse diktaturets overtagelse – religion brukt som politisk verktøy – fremstilt i tante Lydias perspektiv. Om hvordan hun selv blir et maktmenneske, og på en og samme tid systemets medløper og overløper. Dette med å være offer eller handlende i verden ga Atwood en omfattende diskusjon av allerede i 1972, i boken Survival. Under et diktatur får dessuten alle valg helt annerledes dramatiske konsekvenser enn under mer alminnelige levevilkår. Atwood sa i et intervju for noen år siden at det i vanskelige valg ikke dreier seg om valget mellom godt og ondt (slik vi umiddelbart tenker) men valget mellom to onder. Problemet er at når vi har valgt, har vi tendens til å forsvare vårt valg. Slik kommer tante Lydia nesten til å tro på det undertrykkende systemet hun har vært med å bygge opp.

Flokkdyret i oss er ikke noe pent syn.

– I Gileads døtre ligger verdigheten i å yte motstand mot regimet, og det er slik regimet bukker under. Det er ikke alle som yter motstand som overlever, men noen andre overlever på det, og diktaturet faller. Bøkene kan ikke sammenlignes. Atwood har så mye å by på, av innsikt og kunnskaper og ulike fortellermodus. Hun gjør i denne boken som hun alltid gjør: underholder oss, gir oss kunnskaper og problemstillinger å tenke med rundt makt, undertrykkelse og frihet, men gir oss ikke svarene. Hun vil ha oss til å tenke – selvstendig. Flokkdyret i oss er ikke noe pent syn.

Oversetterens favoritter

Hvilken bok av Atwood har gjort sterkest inntrykk på deg og hvorfor?

– Jo lenger jeg har holdt på med forfatterskapet, jo vanskeligere blir det å svare på. Jeg har lest alle bøkene mange ganger, og for hver gang er de nye for meg. Sikkert også fordi jeg selv blir eldre og endrer fokus med skiftende tider i mitt eget liv. Bøkene representerer forskjellige problemstillinger som jeg trenger å få belyst. Katteøyet har vært viktig. Den er fortellingen om store deler av et livsløp som kunstner, og en fortelling om Toronto, der Atwood selv bor. Den brutale mobbehistorien mellom jentene og hovedpersonens bearbeidelse av den og frigjøringen fra den, gjør inntrykk. De to første romanene hennes The Edible Woman (Den spiselige kvinnen) og Surfacing (Gjenkjennelsen) er komposisjonsmessig og billedmessig sterke. I den første ligger det en konsum- og spiseproblematikk, i den andre en abort et sted i hovedpersonens bakgrunn, en opplevelse som boken er en bearbeidelse av.

Sex og vold er så eggende for fantasien.

– Dronning Orakel, kioskvelterforfatterinne fingerer sin egen død og må leve et dobbeltliv. Røverbruden var morsom å oversette (gjorde det sammen med mannen min): Tre kvinner som på hver sin måte har en brist som gjør dem angripelige for den skruppelløse Zenia, så de slipper henne inn på livet og hun tar fra dem mennene deres. Etterpå har de tre kvinnene bare hverandre, men ingen fasade å tape overfor hverandre. Alias Grace, særlig for måten det skjer at fangen Grace og psykiateren etter hvert ender med å bytte roller. Som Atwood sier: sex og vold er så eggende for fantasien, og psykiaterens fantasi løper av med ham.

«Tjenerinnens beretning» står i en særstilling, de rødkledde tjenerinnene uten ansikt er blitt et verdensomspennende symbol på kvinneundertrykkelse og kvinnekroppen som gjenstand for politisk hestehandel.

– Tjenerinnens beretning står i en særstilling, de rødkledde tjenerinnene uten ansikt er blitt et verdensomspennende symbol på kvinneundertrykkelse og kvinnekroppen som gjenstand for politisk hestehandel. MaddAddam-trilogien, et vågestykke der Atwood stiller humanvitenskapene og naturvitenskapene opp mot hverandre: to forsømte gutter, den ene (naturvitenskapsmannen) utrydder menneskeheten og skaper en ny og bedre, som han lar den andre (humanisten) ta hånd om. Hjertet gir seg ikke, et forsøk på å avskaffe kriminalitet, arbeidsløshet og bolignød i ett og samme sosiale eksperiment, med Shakespeares En midtsommernattsdrøm som lest. Mer Shakespeare i Hekseyngel, skrevet over intrigen til Stormen, der en gammel, forrådt teaterinstruktør tar hevn over sine markedsorienterte «arvinger».

– Nesten alle nevnt, ingen glemt. Så er det 14 diktsamlinger (hvorav to er oversatt) og 9 novellesamlinger (hvorav tre er oversatt). Når det gjelder Atwood som lyriker, behandler hun mange av de samme temaene i diktene som i romanene, men på en råere, mer direkte og ufiltrert måte.

– Og det bør kanskje sies eksplisitt, jeg glemmer det, for jeg tar det for gitt – men jeg har vel på en måte allerede sagt det indirekte. Atwood har alltid tatt opp problemstillinger før de har brutt ut i mediene: naturvern, genforskning og genspleising i MaddAddam, og dessuten: en ny type diktatur i form av overnasjonale selskaper. Og i Tjenerinnens beretning og Gileads døtre: religion brukt som politisk verktøy til undertrykkelse.

Når jeg leser en bok som får betydning for meg, og den ikke er oversatt, klør det i fingrene.

Har du en bok eller forfatter du drømmer om å oversette?

– Nei, egentlig ikke. Men når jeg leser en bok som får betydning for meg, og den ikke er oversatt, klør det i fingrene.

Hva jobber du med nå?

– En samling litterære essays av Atwood fra 2003: Negotiating With the Dead: A Writer on Writing.

Lån Margaret Atwood her.

Tre av fire av de Bragepris-nominerte barne- og ungdomsbøkene er på nynorsk. Er det en ulempe for dem?

Tekst: Siri Larsen / Foto: Bendikte Skarvik, Sol Nodeland, Anna Julia Granberg, Maria Olivia Rivedal / Omslag: Forlagene

De nominerte til årets Bragepris ble offentliggjort her på Hovedbiblioteket 31. oktober. Brageprisen er bokbransjens egen pris, og har siden etableringen i 1992 blitt en av Norges viktigste litterære priser. En nominasjon, og ikke minst det å vinne prisen, henger derfor veldig høyt hos forfatterne. Jeg har lest alle de fire nominerte i klassen barne- og ungdomsbøker, og det var spesielt to ting jeg festet meg ved: det tematiske slektskapet mellom bøkene, og at hele tre av fire er skrevet på nynorsk. Det siste kan vise seg å ikke være en fordel for nynorskforfatterne.

De nominerte i klassen barne- og ungdomsbøker

Det er en jevn kjønnsbalanse blant årets nominerte. Både når det gjelder hovedpersoner og forfattere, så da slapp vi den debatten. Foruten tre etablerte forfattere, er det også med en debutant, noe som er gledelig. Ingen bildebøker er nominert, og det skyldes at åpen klasse i år er bildebøker for barn og voksne, og påmeldte bildebøker sannsynligvis er nominert der.

Året nominerte er: Blå flaggermus av Harald Nortun, Fugleguten av Rune Belsvik, Buffy By er talentfull av Ingeborg Arvola og Draumar betyr ingenting av Ane Barmen.

Ulike, men påfallende like

Felles for de fire Bragepris-nominerte bøkene er de allmennmenneskelige følelsene de tematiserer. Det handler om å bli akseptert, om indre utvikling, om sorg og savn, vennskap og familierelasjoner. De skildrer opplevelser og hendelser i barn og unges hverdag, og alle bøkene tar hovedpersonens perspektiv. Men selv om det er mye alvor, så rommer også fortellingene optimisme, forsoning og pågangsmot, og det er innslag av humor i flere av dem. Det er ikke bare rammen for fortellingene som ligner hverandre. Sentrale elementer og identiske detaljer som er med på å forme historiene dukker opp i flere av bøkene.

Fraværende fedre

Noe av det jeg hang meg opp i var fedrenes rolle. Bortsett fra i Fugleguten er alle fraværende, helt eller delvis. I Fugleguten er det en kjernefamilie, men ganske tidlig i historien skjønner vi at Lukas har et litt uavklart forhold til faren sin. Det er savnet etter moren som uttales helt eksplisitt. I Blå flaggermus er Sander resultat av en litt uklar episode på hotellet moren jobber, og han vet ingenting om faren. I Buffy By er talentfull og Draumar betyr ingenting bor ikke foreldrene sammen, og både Buffy og Louise har et distansert forhold til dem. Selv om noen av mødrene er fraværende i en mer utvidet tolkning av begrepet, så er det fedrene som er det rent fysisk. Det er noe litt gammeldags over denne fremstillingen av farsrollen. Jeg trodde nåtidens fedre stort sett var mer sentrale i barns liv, selv etter en skilsmisse.

Men det er ikke bare fravær av far som blir brukt som grep for å skildre hovedpersonenes liv. Forholdet til søsken og venner er gjengangere i barnelitteraturen, og de nominerte bøkene er intet unntak. Søsken er gjenstand for sjalusi og rivalisering, og venner utfordrer og skuffer. Akkurat som i det virkelige livet.

Flettes inn i hverandre

Hver og en av bøkene forteller sin unike historie, men det tematiske slektskapet, og alle elementene som flettes inn i hverandre, gjorde at jeg tok meg selv i å blande bøkene da jeg skulle skrive om dem. Det er fattigdom og fugler. Venner som svikter når eldre og kulere lekekamerater dukker opp. Mangel på mobiltelefon og jakten på å få sin egen. Kreative måter å tjene penger på så man kan få oppfylt sine drømmer. Dramatiske hendelser som snur opp ned på livet. Kjærlighet som er både spennende og vanskelig. Blant annet.

Jeg savner litt større bredde blant årets nominasjoner.

Det er lett å argumentere for at dette er noe nesten alle barne- og ungdomsbøker tematiserer i større eller mindre grad, og at man ville funnet likheter nesten uansett nominerte. Men jeg opplevde den overordnete stemningen som ganske lik, så den ene boken gled litt over i den andre. Derfor savner jeg en litt større bredde blant årets nominasjoner.

Den eneste av bøkene jeg synes skiller seg ut er Buffy By er talentfull. Den har en friskhet blandet med alvoret, noe som gjør meg både trist og glad når jeg leser den. Den optimistiske tilnærmingen til livets utfordringer inspirerer, og jeg tror mange i målgruppa vil både underholdes og få ny innsikt av å lese om livet og pågangsmotet til fattigjenta Buffy. Jeg heier på henne!

Nynorsk som vinnerlodd

For første gang i Brageprisens historie er tre av fire nominerte i klassen for barn og unge skrevet på nynorsk. (Ett år var det to av tre.) Uansett, at nynorsk er i flertall er ikke det vanlige. Det er veldig flott, og med på å løfte og synliggjøre nynorsk barne- og ungdomslitteratur. Selv om bare 12% av elever i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, er min erfaring at også bokmålsbarn fint leser bøker på nynorsk. Hvis de liker boken, glemmer de hvilken målform den er skrevet på.

Det gir altså en noe større sannsynlighet for å vinne hvis du skriver på nynorsk.

For forfatterne det gjelder er ikke denne fordelingen en fordel. Tidligere år har nemlig sannsynligheten for å vinne vært litt større når boken er skrevet på nynorsk, så dette faller uheldig ut for årets tre nominerte. Jeg skal ikke plage dere for mye med tall, men når antall nynorsk-nominerte totalt er såpass mye lavere enn bøker skrevet på bokmål, er det interessant at de likevel vinner litt over halvparten av de gangene nynorsk er nominert. Det gir altså en noe større sannsynlighet for å vinne hvis du skriver på nynorsk. Ikke noe galt i seg selv, men er det fordi bøker skrevet på nynorsk ofte er bedre, eller er det målformen som gjør at juryen plukker ut den som sin favoritt?

Juryens kriterier

De fastsatte kriteriene for juryen er: «Prisen tildeles en fag- eller skjønnlitterær bok for barn og/eller ungdom, som utmerker seg ved høy litterær kvalitet og/eller ved god formidling av innsikt eller kunnskap.»

Tenker man på nynorsk som et mer høyverdig og poetisk språk som gjør at målformen står i veien og man vurderer innholdet annerledes?

Jeg vil understreke at jeg er veldig for bøker på nynorsk, og siden jeg ikke har lest alle de nominerte fra 1992 til nå, så blir dette bare synsing. Men, jeg er usikker på om bøkene på nynorsk er bedre og oftere fyller juryens kriterier enn bøkene på bokmål? Tenker man på nynorsk som et mer høyverdig og poetisk språk som gjør at målformen står i veien og man vurderer innholdet annerledes? Eller er det juryens ubevisste ønske om å løfte frem de nynorske bøkene som gjør utslag. Jeg vet ikke, og for alt jeg vet er det helt tilfeldig. Fugleguten ble for øvrig nullet av Kulturrådet, så de vurderer ikke den som kvalitetsmessig god nok.

Tvi tvi!

Hvem som vinner i år får vi svar på når prisen deles ut på Dansen hus torsdag 21. november. Lykke til til alle nominerte. Jeg heier litt ekstra på Buffy By er talentfull.

Deichman feirer! Boka, bokåret og biblioteket.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Frank Michaelsen / Omslag: Forlagene / Illustrasjon: Lene Ask

Bokåret 2019 nærmer seg slutten, og vi skal feire med en ordentlig avslutningsfest her på Hovedbiblioteket førstkommende fredag. I år har Norge vært vertskapsland for den store bokmessen i Frankfurt, og det er hele 500 år siden de første bøkene ble trykket her hjemme. Deichman har dette året huset flere hundre litteraturarrangement, og vi avslutter med et litterært brak på Hammersborg.

Hva betyr biblioteket for deg? Vi var nysgjerrige på hvordan forfatterne selv omtalte Deichman, og har funnet en rekke sitater fra skjønnlitteraturen hvor biblioteket spiller en stor og liten birolle. Kall det gjerne en hyllest til oss selv, et Deichmanbrus. Du kan høre enda flere slike brus på festen, opplest av forfatteren selv. Her får du presentert et utvalg. Og bøkene, de kan du selvsagt låne her på Deichman.

Kjære av Linnéa Myhre

«Jeg kunne selvfølgelig ha sittet på biblioteket, men det er så mange åndssvake mennesker der. Mye bedre på Lorry.»

Buffy By er talenfull av Ingeborg Arvola

«Jeg spurter opp til biblioteket på Bjerke. jeg liker å løpe. Jeg er godt vant etter alle rundene i fysak. (…) Jeg krysser over til biblioteket, spretter opp steintrappa og stanser ikke springmarsjen før jeg legger hånda mot døra til biblioteket. Pulsen hamrer i ørene på grunn av løpingen. Når jeg begynner med slalåm, kommer jeg til å løpe enda lenger, enda fortere, tenker jeg fornøyd, og finner en ledig skjerm å slå meg ned ved. (…) Jeg vinker på Britt, en av de ansatte.

– Det er ikke noe gratis slalåmutstyr på finn, sier jeg spørrende.

– Nei? sier hun. – Trenger du slalåmutstyr, Buffy?

– Hva skal jeg gjøre? – Du kan jo låne en bok? sier hun nølende. – Eller en film?

Mener du at jeg skal dra på slalåmkurs med bøker festet til beina, fnyser jeg. – Skal jeg kanskje bruke dvd-er som hjelm?

– Jeg mente bare at du er på et bibliotek, det er ikke uvanlig å låne bøker her.

– Tenk jeg vet det, sier jeg høyt. – Vi låner alle bøkene våre her, vi har ikke kjøpt en eneste bok i hele mitt liv. Vi er grunner til at dere fins, og så kan du ikke si noe smartere enn at jeg kan låne bøker?»

Til Sibir av Per Petterson

«Det har begynt å blåse, den trange gata er som ei trakt der all luft suges inn og skal igjennom og ut i den andre enden. Vinden dytter meg i ryggen, og foran trappa til Deichman kommer den fra flere sider, opp alle gater fra fjorden, gjennom alle smug og slipper løs over plassen, en labyring av vind, og den eneste veien ut er å komme seg inn. Jeg forter meg opp trappa, men halvveis til toppen ser jeg at det er for seint. Det er stengt. Jeg stanser. De ansatte kommer ut den store døra, det er lørdag, og de ler og snakker, og midt i flokken er hun bak skranken som jeg alltid går til. Hun ser meg med en gang og smiler, jeg smiler ikke tilbake, men hun stopper likevel på trinnet mitt og sier:

– Så ille er det vel ikke, det er bare én dag, og så har vi åpent igjen. Har du ingenting å lese på?

– Joda, sier jeg. Jeg skjelver og liker ikke at hun ser det.»

Åleine i alpana av Ragnar Hovland

«Med løfta sinn kjører eg mot Deichman. Flaggskipet blant norske bibliotek held hus i eit stygt, grønaktig myrbygg i Henrik Ibsens gate. Raude, lysande bokstavar fortel ferdamannen at det er nett her det er. Sjølv om dei driv med ombygging inne, tyder alle teikn på at her er ingenting umuleg. Eg lét Orheim førebels sitje der bak sitt himmelske glasspel og spør etter Jakobsen og Larsen, etter å ha kikka i den fyldige lyrikkhylla og slått fast at dei nemnde bøkene godt kunne ha stått her. Det gjer dei ikkje, men den stillferdige gråhåra i informasjonen seier at ho skal gå i magasinet og hente dei, ikkje noko problem, ho gir eit klart inntrykk av at det er slikt ho gjer heile tida, hentar diktsamlingar av Rolf Larsen og Sigmund Jakobsen. Ikkje antydning til spørsmål i augene om kva eg skal bruke desse bøkene til. Ho er tilbake etter eit par minutt, gir meg bøkene utan eit ord, eg takkar som best eg kan og går til lånedisken, sidan eg no eingong har eit lånekort på dette etablissementet. No er det brått opp til meg kva eg skal bruke desse bøkene til.»

Oppdageren av Jan Kjærstad

«Snart sto vi inne i hovedutlånet, ved en tempelaktig svart søyle og med den digre hallen foran oss. Lyset falt ned gjennom glasset i taket og lokket fram en glød av matt gull i rekkene av brune skinnrygger oppe i de høye galleriene på hver side. «Carl Deichmans boksamling,» sa Karen Mohr andektig og pekte. Jeg var først litt redd. Eller jeg fikk en beklemt følelse av at alle hyllebåsene rundt meg vitnet om noe tragisk, noe kunstig oppstykket. Disse rekkene med bokrygger hadde like lite med livet å gjøre som en okse, partert og frosset ned, redusert til pakker i en boks med påskrifter som «indrefilet» og «mørbrad».»

Neste gang blir alt riktig av Lene Ask

*

Vil du høre Knut Nærum, Elin Hansson, Jan Erik Vold, Rebecca Viola Wexelsen, Tove Nilsen, Oddvar Rakeng og Anders Malm lese sine brus? Kom på avslutningskalaset for Bokåret på Deichman Hovedbiblioteket. Det blir også platesnurring, slam-poesi, musikk og samtale. Velkommen!

Vi feirer boka – og det finnes minst én til alle.

Hauk av Sivert Nesbø og Susanna Kajermo er en billedbok hvor leseren famler i mørket sammen med hovedpersonen. Gutten Hauk er et barn som nærmer seg skolealder og bor oppe på gården til bestemor og bestefar. Fra første stund er lengselen hans etter nærhet og resten av familien synlig igjennom illustrasjonene og de knappe setningene.

Tekst: Tomas Kinck Wold / Illustrasjoner: Susanna Kajermo / Omslag: Samlaget

Han synes sengen er for stor, han er usikker på hvor de andre i familien er og når de kommer tilbake. I Hauks verden er bestemor og bestefar trygge og ryddige. De tar han med på fine aktiviteter, rotur, fjelltur og snekring. Men de gir ingen forklaring på hvor pappa er og når han kommer tilbake.

Hvor er pappa?

Her ligger bokas styrke, men også utfordring. Den gjengir på en svært realistisk måte verdenssynet til et barn. For barn mangler en del av brikkene som er nødvendig for å forstå de voksnes oppførsel og tidvise fravær. Barnet lengter og vil helst være sammen med foreldre og søsken hele tiden. Spørsmålet om «Hvorfor må de dra?» er like mye et uttrykk for å alltid ville være sammen, som et reelt spørsmål om hva de voksne faktisk må og skal. En voksen leser vil få flashback til egen barndoms lengsel og dermed også innblikk i noe men lett glemmer som voksen. Barnet har ikke ferdige forklaringsmodeller på verden. De utforsker mange samtidig. Og der de mangler puslespillbrikker fyller de på med sine egne følelser.

En gondol av kongler og stein

Dette kommer aller best frem i passasjen om hvordan Hauk ser for seg i fantasien at han viser frem en gondol av kongler og stein han har bygget i skogen. Men pappaen hans ser ikke på, han får istedenfor gondolen i hodet og blør. Senere tenker Hauk at det kanskje vil skje på ordentlig, og at det da vil være hans skyld. Denne allmennmenneskelige greia med å tenke noe dårlig om andre og etterpå være redd for at det skal skje på virkelig er svært gjenkjennbart i boken. Både sårheten og angeren, som særlig gjør seg gjeldene i et barns verden hvor følelser og hendelser flyter mer over i hverandre.

En viktig bok

Boken tar soleklart parti med Hauk, den fremstår tidvis som illustrasjonene er både Hauks indre bilder og verden rundt han i en syntese. Noen svar får han. Søstera hans kommer tidlig tilbake i handlingen. Hun var bare på noe så prosaisk som et overnattingsbesøk. Men pappa er over fjellet et sted. Og hvorfor eller hvor lenge dette vil vare får han ingen svar på. Forfatteren har selv uttalt om boken at grunnen til fraværet ikke er viktig, det er savnet til Hauk vi skal lese om. Men akkurat her tror jeg både barn og voksne lesere blir gnagd av usikkerheten og uvissheten til Hauk. Barn kan ikke lage bedre forklaringer på virkeligheten enn det vi gir dem redskaper til.

I denne boken gir de voksne han ingen konkrete redskaper og man stiller seg spørsmålet: Er dette blitt gitt tidligere, men Hauk klarer ikke å forstå eller huske dem? Er de voksne rett og slett lei av at han maser om dette? Eller er de for fæle og vanskelige ting som ligger bak farens fravær, som gjør at forklaringen vil være verre en usikkerheten og savnet? Dette gjør boken sørgelig for leseren, for de fleste vil nok tippe mot den siste forklaringen. Selv om det åpnes for at faren er ukependler eller noe annet ufarlig, peker det meste på at han er delvis fratatt samværsretten med barna sine.

Å bli overlatt for en kort tid til andre voksenpersoner er en vanlig opplevelse for mange barn, og dette nivået i boken er vellykket.

En slik bok er derfor viktig. En stor del av barn som vokser opp i hjem der mor og far flytter fra hverandre ser veldig lite til sin far. Dette skaper mye smerte for barna. Denne nerven adresseres så lite av bokens øvrige voksne at det gjør vondt. Å bli overlatt for en kort tid til andre voksenpersoner er en vanlig opplevelse for mange barn, og dette nivået i boken er vellykket. Men selv om mange også blir oppdratt av noen andre enn foreldrene, så er det en ubehagelig tanke og nerve i boken at barnet ikke gis noen forklaringsmodell. De er overlatt til de mytene de selv spinner som forklaring på det hele.

Lavmælt og poetisk

Jeg leser, og høytleser for andre, for å skape flere indre fortellinger til å forstå og relatere til verden på. Hauk får gode opplevelser av sine omsorgspersoner, men ingen forklaring. Historien om Hauk ville derfor gjort meg som barn opprørt. Som voksen ville jeg bare formidlet den videre til barn under forutsetning om at de var informert om at dette er slik voksne ikke skal gjøre det.

Kanskje godtar mange barn, denne mangelen på indre forklaring. Men jeg som voksen og forelder kan aldri godta den. Det er derfor et svært høyt mål denne lavmælte, poetiske og såre boken setter seg. Jeg anbefaler deg å lese den selv, for å se hva slags tankestrøm den vekker i deg.

Villnisset av adventskalendere kan være utmattende. Hva med å roe ned med bøker istedenfor?

Tekst: Bodil Aga Aandstad / Foto: Foto: Nina Paul, Centerteam Reklamebyrå /            Omslag: Forlagene / Illustrasjon: Anne Anderson

Det er mange måter å komme i stemning til jul, og bruken av kalender er en av måtene gjøre dette på. For barn er kalenderbøker formelig en egen sjanger. Det er ikke lenger nok med de små billedbøkene fra Lindgrens verden eller Karsten og Petras lille bok om Lucia. Bøkene skal helst være delt opp i 24 kapitler og markere spesifikke hendelser frem mot jul, akkurat slik fjernsynskalenderne har gjort i årtier. Men ikke alle bøker gjør dette. Noen markerer helt andre og større ting i livet. Det er akkurat disse jeg gjerne vil du skal merke deg når du velger årets adventslektyre.

Nær fantasi

I år har det eventyrlige har fått mer plass i bøkene. Ikke bare er julenissen er på plass, men troen på det magiske kommer også i form av krokodiller i kloakken, hekser, tannfeer og fugler med nisseskjegg.

Jul på Bukken hotell av Christian Wiik Gjerne og Trolleliv av Sissel Bøe handler om frykten for å bli glemt. Hvordan er det å feire jul når foreldrene dine ikke bryr seg om deg? Hva skjer med nisser som ingen gir grøt, og ingen tror på? I Trolleliv går Nisse Nikk så langt som å sette seg ut for å dø. Det er jo ikke noe poeng å leve når ingen vet at du eksisterer. Heldigvis finnes det alltid noen som likevel tror at det kan finnes en nisse i deres eget hjem, og foreldre kan reddes fra sitt egoistiske selv. Det er jo tross alt jul.

Hadde jeg fortalt min sønn at vi skulle reise til Syden og feire jul der, og det attpåtil to dager før jul, tør jeg ikke tenke meg hva som hadde skjedd.

Boken du kanskje stusser litt ekstra på i år er Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem. Det er den som ser minst ut som en adventsbok når du møter den, men julemagien er der. Fortellingen har sin opprinnelse i boken Monsteret på sirkus av Mats Strandberg og Sofia Falkenhem. Ken Taur er reell i bokens univers, og det finnes ingen tvil om hans og andre fantastiske skapningers eksistens. I dette juleeventyret har Ken Taur endelig blitt befridd fra det fryktelige sirkuset, men å finne veien hjem i tide til jul er vanskelig. Han trenger hjelp, og det får han. På ferden blir vi blant annet kjent med en ildjente, en sutrende prinsesse og en heks. Alle karakterene har sine særtrekk og funksjoner, men felles for dem alle er at de viser at i denne verden er det naturlig med alle vesen i alle slags former og farger.

Sist, men på ingen måte minst blant årets utgivelser, vil jeg løfte fram en debutant som virkelig har slått seg inn på julesjangeren. Benny går berserk av Tom Erik Fure bør ikke gå under radaren når du velger bok i år. Hadde jeg fortalt min sønn at vi skulle reise til Syden og feire jul der, og det attpåtil to dager før jul, tør jeg ikke tenke meg hva som hadde skjedd. Selvfølgelig føler Benny at han må gjøre opprør! Boken klarer å kombinere absurd humor og alvor, og har illustrasjoner de fleste vil elske. Du kan lese Benny går berserk sammen med din kommende tenåring, du kan lese den selv, eller legge den på din tweens nattbord. Det har jeg gjort.

Se flere av årets adventsbøker her.

Sorg

Fjorårets suksess Snøsøsteren fikk mange foreldre til å reflektere over når barnet er stort nok til å forstå sorg og død. De voksne av oss kunne dra paralleller til hvordan Kevin i Hjemme alene ble redd den gamle mannen som viste seg å bare savne sønnen sin. De mindre lærte om hvordan skumle og sinte voksne kanskje bare er lei seg. Det er en viktig lekse å ta med seg inn i julen, når mange av oss er rammet av nettopp sorg og savn. I år er det Gaute Heivoll som får snakke om jul og sorg med barna. Klokkerens evangelium er ingen arvtager til Lunde og Aisatos moderne klassiker, men den  fungerer godt som en bror. Bokens illustrasjoner er av et helt annen kaliber enn Aisatos. Børge Bredenbekk  inviterer til dyster og poetisk lesning av hovedkarakteren Bendik sin opplevelse av å befinne seg mellom verdener. Lik Snøsøsteren er dette en bok også voksne vil kunne ha glede av, og verdsette som en juleskatt i årene som kommer.

Tradisjoner

For meg blir det ingen jul uten å ha ladet opp med juleheftene, fortrinnsvis med Knoll og Tott, eller Kapteinens jul. Den illsinte kapteinen og de rebelske barna, som ikke lar seg hemme, er ikke bare en påminnelse om hvor godt vi har det, men også en form for nesten-forbudt humor. Samtidig skal det godt gjøres å komme i julestemning uten Disney eller Dickens. Disse to lar seg jo også kombinere. For onkel Skrue er jo selvfølgelig Scrooge fra Et juleeventyr av Charles Dickens, en aldri så liten pekepinn til mammaen som kanskje ikke orker å ha en inkluderende jul i år. For hva sa du poenget med jul var? Handler det ikke bare om penger? Trenger vi spøkelser fra fortiden eller drøye tegneserier for å minne oss på at det viktigste er at vi har det godt sammen?

Noe annet som føles litt godt å bla i nå mot jul er to fantastiske oppslagsverk om nisser. I mitt fødeår ga den nederlandske forfatteren Wil Huygen ut sitt første verk om smånisser. To år senere kom den første boken også på norsk. Verkene er fantastisk detaljerte i skrift såvel som illustrasjoner. Rien Poortvliet og Huygun skulle gi ut flere verk om nissens verden sammen, og disse passer helt perfekt som kalenderbøker for store og små i tiden frem mot jul. Og etter dette kan du bla du deg frem i de større samlingene for å finne blant annet «Piken med svovelstikkene», som dessverre er mer aktuell enn noensinne.

Finn flere adventsbøker her.

Med ønsker om en god og rolig adventstid fra biblioteket til deg.

For veldig mange strikkere der ute er det høytidsstund når Strikketerapi har laget en ny episode av strikkepodcasten sin. Duoen som består av Ingvild og Kristin må kunne kalles kjendisstrikkere. Men hva har de i bokhyllene sine?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Ingvild Våge, Kristin Frøsland

Strikketerapi hadde sin spede begynnelse for tre år siden. I dag har podcasten mer enn 4000 abonnenter, og jeg skal ærlig innrømme at jeg har sett alle episodene flere ganger. For det finnes knapt bedre strikkeselskap enn Ingvild og Kristin. Begge damene poster også skikkelig lekre bilder av både strikketøy og tekopper på Instagram, så jeg har gledet meg til å få et innblikk i bokhyllene deres. Og jeg har en mistanke om at garn har en sentral plass i hyllene. La oss snoke sammen!

Ingvild

Dette var en bokhylle etter min smak! Dikt, garn, sangbøker, strikkebøker. Men aller først litt om selve hylla. Hvor står den og hva slags hylle er det?

– Bokhylla står midt i stua og består av tre hyllereoler i  ubehandla treverk med smale hyller slik at bøkene må ligge. Resten av bøkene står på en hylle inne i boden. De er lett tilgjengelige når jeg for eksempel skal på jobb på musikkskolen og trenger noter og sangbøker.

Det ser så ryddig og smakfullt ut. Skikkelig innbydende! Er det alltid sånn?

– Bøkene er sortert i farge ettersom det ikke er så mange bøker i hylla på stua. Er interiørinteressert og liker blandingen av garn og bøker sammen.

Tove Jansson, Olav H. Hauge, Johan Harstad og Rune Belsvik. Finfine forfattere, hva liker du spesielt godt med disse bøkene? Er det noe spesielt du vil anbefale for Litteraturbloggens lesere?

– Jeg liker veldig godt diktsamlinger. Dikt som jeg kan bruke på jobb eller lese for kjæresten eller venner. Verdas mest forelska par jobba jeg mye med som teaterstudent ettersom den historien også har blitt et teaterstykke. Det er en bok for alle aldere. Utrolig morsom, søt og rar historie om et par som skal konkurrere om hvem som er verdas mest forelska par. Lydboka bør man virkelig lytte til. Fantastisk morsom og fint lest av forfatteren selv.

– Boka Buzz Aldrin av Johan Harstad er utrolig rørende. Og filmatiseringen er helt utrolig. Boka ble til en serie i fire deler, og jeg kan virkelig anbefale begge deler. En stor del av handlingen er lagt til Færøyene, og etter denne boka må jeg bare reise dit!

Her ser vi også en god del sangbøker og sangkort. Men Hits 2008, er den flittig i bruk? Hva er en typisk hit fra dette året?

– Jess! Jeg er en ivrig samler av sangbøker. Som sangpedagog er jeg nødt til å ha mange sanger på lager, og spesielt er det fint med klassikere fra pophistorien. Hits 2008 har for eksempel Marit Larsen sin «If a Song could Get Me You» og «Viva la vida» av Coldplay. Boka går bare inn i samlingen med hits fra forskjellige tiår, men blir ikke så ofte brukt.

Er garnet «pyntegarn», eller har du noen konkrete prosjekter for de fine nøstene? Fyller du på i hylla etter hvert som du bruker opp garnet?

– Garnet i hylla er som regel tiltenkt ulike prosjekter. Eller så er det garn jeg har fått i gave eller rester etter tidligere prosjekter.  Fyller opp etter hvert som jeg strikker, og både jeg og samboeren er enige om at garn gjør seg godt som både pynt og nytte i stua.

Kristin

En nydelig hylle! Fortell mer! Som Ingvild ser jeg at du også har garn i hyllene dine.

– Vi har akkurat flyttet fra leilighet til tomannsbolig, så hyllene på bildet skulle egentlig ha vært boltet fast til veggen og plassert litt annerledes. Jeg bor sammen med en real planteentusiast (vi har fått drivhus og greier), så det er stiklinger og planter overalt. Det synes jeg er ganske så koselig. Garn i hylla, vel, det er ikke så uvanlig her. Jeg har en del kilo garn i esker, men det jeg har lyst til at skal inspirere meg eller farger jeg liker for øyeblikket, ligger fremme så jeg kan se det. Og noen ganger er det fordi de store eskene med garn jeg har er fulle.

Jeg ser det er en del norsk skjønnlitteratur her, som Linn Ullmann og Lars Saabye Christensen. I tillegg til den populære japanske forfatteren Haruki Marakami. Er det disse som er yndlingsforfatterne?

– Akkurat her har jeg et utvalg av favorittene mine fremme. Vi gir bort bøker vi ikke tror vi kommer til å lese igjen, eller bøker vi ikke liker, så samlingen er ikke voldsomt stor. Lesingen har betydd en hel del for meg opp gjennom årene, da jeg synes det var vanskelig å være ungdom, en ganske filosofisk og litt for voksen en. Det gikk mye i gammel russisk og tysk litteratur når jeg var tretten-fjorten (yndlingsbøkene mine var Den unge Werthers lidelser av Goethe, Døde sjeler av Gogol og Steppeulven av Hermann Hesse), men når jeg nærmet meg videregående elsket jeg å lese norske romaner. Linn Ullmann er en stor favoritt, sammen med Lars Saabye Christensen, og begge har til felles at de er forfattere som er innmari gode til å få magen til å vri seg. Mirjam Kristensen er en barndomsvenninne av søstera mi, og skriver utrolig bra. Det samme gjør mannen hennes, og jeg skrev særemne om sakprosaen til denne Pål Gitmark Eriksen. Jeg husker jeg leste en setning fra boka hans Tale om dyrene høyt når vi presenterte særemnet vår på videregående. Det var en setning der som var en side lang, og jeg forsøkte å lese den opp med færrest mulig pustepauser.

Hva er det med Murakami som du liker?

– Jeg har en tendens til å gå for bøker med lange setninger og karakterer med innfløkt tankegang eller vanskelige historier. Murakami har vi nesten alle bøkene til. Det er noe med det rare universet han klarer å skape, og hvordan gåtene hans utfolder seg. Han klarer alltid å overraske, og jeg synes ingen skriver helt som han gjør. Når jeg ser på disse bøkene, har jeg lest mesteparten av dem ute, iallfall slutten av dem. Det var en greie jeg hadde før – jeg tenkte at de siste kapitlene av en bok ble bedre når man kom seg ut i en park alene eller helst langs havet der jeg vokste opp. Jeg tror jeg hadde rett.

Klimakrisen er her. Men hvordan skal vi snakke om den? Og hva sier skandinavisk litteratur om krisen? Har forfatterne et særlig ansvar?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Toppfoto: Wikipedia / Foto av forfatterne: Anders Rye Skjoldjensen, David Lagerlöf / Omslag: Forlagene

Denne høsten har skandinaviske forfattere samlet seg på Deichman Grünerløkka. De har snakket om litteratur og klima. Førstkommende onsdag er det Espen Stueland, som blant annet står bak boken 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk, som har invitert Sofie Isager Ahl og Jesper Weithz til samtale. Sofie Isager Ahl er dansk, har gitt ut kortprosaboken Naboplanter, er oversetter  og ansatt ved Universitetet i København. Et ganske nytt bekjentskap for oss her i Norge, et meget interessant et! Svenske Jesper Weithz har blitt oversatt til norsk, og mange kjenner kanskje til hans roman Det som ikke vokser, er døende. Han er aktuell med diktsamlingen Invasiva folkgrupper, som han også skal snakke om på onsdag. Litteraturbloggen har fått lov til å snakke med begge forfatterne før samtalen på onsdag.

Sofie Isager Ahl

Måske er frygten noget vi skal igennem eller lære at leve med. Men jeg tror ikke at apatisk afmagt kan hjælpe os hverken nu eller i fremtiden.

Hva slags bok er Naboplanter?

– Fænomenet “naboplanter” dækker over, at en plante kan bære stoffer eller egenskaber der gør, at de er henholdsvis gode eller dårlige for hinanden. En plante er ikke bare en plante, men en del af en større økologi, af et plantesamfund, som den orientere sig aktivt efter. Naboplanter er en bog, der leger med både videnskabelige sprogformer – afarter af botaniske opslag, feltnoter – og blander det med et poetisk sprog- og billedarbejde. Jeg tænker det som en bog, der grundlæggende interesserer sig for de skift i perception, hvor noget åbner sig for os. Øjeblikke, hvor der opstår en dybde i sansningen, hvor verden omkring os pludselig og af uransagelige årsager trænger ind, får plads og vi selv bliver mindre, fordi verden omkring os bliver større. Og den skiftevise lettelse, begejstring, men også voldsomhed det kan være, når den type åbninger opstår, fordi det også er en overskridelse, når vi pludselig bliver vristet ud af vores egen sprogboble og erfaringsverden. Det er en bog, der interesserer sig for, hvordan vores kroppe påvirkes og påvirker og om sprogets rolle i hele den økologi.

Hva slags forhold har du til naturen?

– Jeg har mange forhold til naturen, tror jeg. Både destruktive og konstruktive, verdensfjerne og verdensnære. Jeg øver mig i at være mere opmærksom i det daglige – på alt fra byfugle til potteplanter. Jeg føler som mange andre en umiddelbar glæde og ro ved at være i den natur, jeg har kendt siden jeg var barn: den danske hede, strandene, de svenske skove eller det franske sommerland. Og jeg har meget stor respekt for natur, jeg ikke kender så godt – norske fjelde virker for eksempel både meget overvældende og til tider skræmmende på mig. Jeg skal helst være et godt stykke under trægrænsen, tæt på jorden og vandet med åbne vider, under en stor himmel, der har jeg det bedst.

Hva tenker du om hvordan vi mennesker behandler naturen i dag?

– Ser man på verdensplan er vi jo på vej i den gale retning i forhold til, hvordan vi udnytter naturens ressourcer. Fra det perspektiv behandler vi mennesker over en bred kam naturen dårligt. I den moderne verden har vi aktivt arbejdet på at skjule vores afhængighed af og forbundethed med naturen i vores dagligdag. Vi ser ikke vandets vej fra brønden til vandhanen, elektricitetens vej til vores stikkontakter – og derfor ser og mærker vi heller ikke, når vores forbrug kammer over og bliver destruktivt. Vi har været afskåret fra den natur, der understøtter vores liv. Spørger man folk direkte – det er der lavet undersøgelser om – så er det en forsvindende lille del af verdens befolkning, der ikke mener, at vi skal passe på naturen. Så problemet er ikke nødvendigvis vores holdninger til naturen, problemet er de strukturer vi har sat op, som gør at vi – om vi vil det eller ej – automatisk kommer til at være i et destruktivt forhold til naturen. Det er de strukturer, vi må ændre.

På hvilken måte tror du at skjønnlitteratur kan bidra til bevisstgjøring rundt klimaendringene?

– Jeg tror på, at det betyder noget at fortælle historier. Som mennesker tænker vi i billeder og litteraturen, poesien, er en billedmaskine. Det betyder noget, hvilke billeder vi lever vores liv med. Jeg tror det påvirker os i langt højere grad end vores samfund og kultur giver os indtryk af. Det er en del af kunstens arbejde at give folk et sprog for deres erfaringer, finde ord for det, der ellers er tavst – fordi vi risikerer at antage at vores erfaringer ikke betyder noget, hvis ikke vi ser det gengivet i sproget, i fortællingerne. Det at fortælle historier er en måde, hvorpå vi lærer os selv at kende både som mennesker og som samfund. Derfor kan det også være med til at bevidstgøre os om klimaforandringerne. Men når det er sagt, så er der mange typer skrift, der skal til for at bevidstgøre og forandre – særligt når det kommer til klimaforandringer. Vi har brug for poesien og litteraturen, men vi har sandelig også brug for policydokumenterne, de videnskabelige artikler, lovteksterne – det er helt afgørende.

Jeg føler et ansvar for, hvordan jeg fortæller historier, hvordan jeg skriver, og det ansvar tager jeg meget alvorligt, fordi jeg tror på at det betyder noget.

Som forfatter, føler du på et ekstra ansvar? Har du et ekstra ansvar?

– Jeg føler et ansvar som menneske og borger i verden først og fremmest. Jeg føler et ansvar for, hvordan jeg stemmer, hvordan jeg deltager, hvordan jeg forbruger, rejser og lever, hvad jeg bidrager med. Og det er så blandt andet igennem mit arbejde som forfatter, at jeg bidrager til samfundet. Jeg føler et ansvar for, hvordan jeg fortæller historier, hvordan jeg skriver, og det ansvar tager jeg meget alvorligt, fordi jeg tror på at det betyder noget. Men jeg føler først og fremmest at spørgsmålet om klimaforandringer hviler på mig som et menneske i verden.

Hvor redd er du selv for framtiden og for klimaendringene?

– Jeg er demonstrativt håbefuld de fleste dage. I mit antropologiske arbejde går jeg meget bevidst efter at arbejde med mennesker, der inspirere mig og giver mig håb. Jeg tror på, at gøre ligesom planterne, der vender sig mod lyset, pege det i den retning, hvor der er gode mennesker, som kæmper og arbejder hårdt, som øver sig i at blive bedre. Jeg arbejder pt. med unge regenerative bønder i Skandinavien, og den måde de lægger deres liv og jorde om på, den måde de arbejder nærmest alkymistisk for at regenerere de små stykker jord, de har til rådighed – det giver mig virkelig håb. Der er en vending på vej, og det foregår alle mulige steder. Det kommer nedefra … De udsagn er lige dele håb og bøn… Jeg tror begge dele er vigtige. Måske er frygten noget vi skal igennem eller lære at leve med. Men jeg tror ikke at apatisk afmagt kan hjælpe os hverken nu eller i fremtiden. Jeg vil ikke give det plads, der er for mange gode mennesker i verden, for mange gode kræfter, for mange oplagte løsninger.

Jesper Weithz

Jag är inte rädd. Jag är arg, förtvivlad och – ofta – ledsen.

Jeg er nysgjerrig på både Det som inte växer är döende och Invasiva folkgrupper. Kan du ikke fortelle litt om begge?

– Det som inte växer är döende är en existentiell thriller med klimatförändringar som bakgrund. Med den romanen ville jag utforska vad som händer när den trygghet och vardagslunk medelklassen i den rika västvärlden är vana vid börjar spricka. Jag ville också utforska några människor syn på naturen när det plötsligt känns som att den motarbetar oss.

– Invasiva folkgrupper är ett diktverk i form av ett kollage som behandlar den sjätte massutrotningen och migrationen i vår tid. Det är ett mörkt humoristiskt och samtidigt hemskt verk. Boken nämner det inte, men den färgades av min pappas bortgång några månader innan jag började skriva.

På hvilken måte tror du at skjønnlitteratur kan bidra til bevisstgjøring rundt klimaendringene?

– Jag tror att journalistik, facklitteratur, politiskt engagemang och forskning är bättre lämpade än skönlitteratur för att skapa medvetenhet kring klimatförändringar. Däremot kan skönlitteraturen, och annan konst, vara ett sätt att möta ekologiska och samhälleliga kriser på ett intellektuellt och/eller känslomässigt reflekterande plan som det kanske inte finns så mycket utrymme för inom exempelvis journalistiken och forskningen.

Som forfatter, føler du på et ekstra ansvar? Har du et ekstra ansvar?

– Nej. Jag kan inte se varför jag som författare skulle ha ett större ansvar än, säg, Equinors ordförande, aktieägarna i Vattenfall eller en amerikansk fossilpresident. Ansvar har de som har makt att bestämma. Och vi som inte har makt att bestämma har ansvar för att protestera när makthavare fattar beslut som drabbar människa, natur och planeten – oavsett om vi är författare, sjuksköterskor eller skolstrejkande elever.

Hvor redd er du selv for framtiden og for klimaendringene?

– Jag är inte rädd. Jag är arg, förtvivlad och – ofta – ledsen.

Hvor viktig er det å plante håp hos leserne? Behøver vi håpet?

– Jag tror att litteraturens förmåga att föda hopp är begränsad. Hopp – i en politisk bemärkelse – föds ur kollektivt agerande och kollektivt agerande föds ur ilska över olika sakers tillstånd. Alltså tror jag att det är viktigare att – med några av alla de former och tilltal som litteraturen möjliggör – återge hur jag uppfattar att världen är. Sedan är det upp till läsaren vad den vill göra med de tankar och känslor som väcks.

*

Møt Sofie Isager Ahl, Jesper Weithz og Espen Stueland til samtale førstkommende onsdag klokken 19.00 på Deichman Grünerløkka.
Les mer om arrangementet her. 

En kald desembermorgen tar jeg toget mot Kolbotn for å møte forfatter og illustratør Kristin Roskifte. Vi skal snakke om en unik tellebok som nettopp har vunnet en høythengende pris for beste barne- og ungdomslitteratur, men samtalen beveger seg også helt ut i verdensrommet.

Tekst og foto: Siri Larsen / Illustrasjoner: Kristin Roskifte

Turen fra togstasjonen til oppgitt adresse går fra et industriområde, gjennom et lite skogholt, og ender i et fredelig strøk med eneboliger pyntet til jul. Huset med riktig adresse er mørkt og stille, og jeg lurer på om jeg har gått feil. Da stikker det ut et blidt hode fra det jeg tror er en garasje og vinker på meg. Det er vinner av Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris Kristin Roskifte som ønsker meg velkommen inn i hennes kreative lille hule, til levende lys og varm kaffe.

Tellebok for nysgjerrige barn

– Oi, så kult!, er Roskiftes umiddelbare reaksjon da jeg forteller at ventelisten på Alle sammen teller var på over 50 stykker morgenen etter at hun vant prisen, og at den bare har blitt lenger siden da. – Vi burde forutsett at hvis jeg vant ville det gå med en del bøker, men det er så vanskelig å vite. Bildebøker selger jo ikke så bra. Og skal man ta sjansen på å trykke opp et ekstra opplag når sjansen for å vinne er så liten?

Men prisvinneren solgte bra også før den vant. Ikke så overraskende, for det er en vakker bok som rommer mange fine historier. For det som tilsynelatende er en telle- og myldrebok, er også en filosofisk bok som åpner opp for gode samtaler og etiske refleksjoner. Hvis man tar seg tid. – Jeg liker å tenke at jeg skriver for alle de nysgjerrige barna, jo mer nysgjerrig, jo mer får du med deg. Det skal være noe der du kan oppdage selv den hundrede gangen du leser den.

De store spørsmålene

For Roskifte er opptatt av at man ikke skal undervurdere barn og forteller at de oftere enn de voksne legger merke til detaljene i illustrasjonene. – Barn er gode på det visuelle og får med seg veldig mye. En nesten alle legger merke til og kommenterer er mannen med mobiltelefonen. Han dukker opp på flere av oppslagene. – De blir veldig moralsk forarget fordi han verken ser barnet sitt, eller på veien når han kjører bil, sier hun smiler.

En historie jeg liker å hente frem er om de to som finner hverandre på biblioteket.

Møtene med barna har gitt mange morsomme samtaler, og hun lar det være ganske opp til dem hva de skal snakke om. – Men jeg prøver å få inn ett av de store spørsmålene. En historie jeg liker å hente frem er om de to som finner hverandre på biblioteket. De har allerede møttes i en heis, uten å vite om det. Tenk så mange vi møter hver eneste dag, som vi ikke legger merke til, og som vi kanskje aldri ser igjen. Når vi begynner å snakke om det er ikke veien så lang til de store eksistensielle spørsmålene og mange fine tanker.

Tellebok ut i uendeligheten

Men først og fremst starter det som en tellebok, poengterer hun, som utvikler seg til å bli veldig myldrete. Som barn syntes Roskifte nemlig det var veldig kjedelig med tellebøker som sluttet på ti. Så når hun først lager en, så forsvinner den ut i verdensrommet og uendeligheten. Noe mange barn fascineres av. – Ja, og det burde vi voksne også. Det er jo et mysterium – egentlig helt vilt. Vi lever her uten helt å vite hvorfor. Noen barn synes tanken på at vi er ute i et stort svart verdensrom, og på en måte er så uviktige, virker skremmende. Men så er det noen, inkludert meg selv, som blir fylt med ro og tenker det er ingenting som er så farlig. For det er noe stille ved det rommet som setter ting så innmari i perspektiv. Og det er så fint.

Like viktig som alle andre

Det er to grunner til at det bare er menneskene som har fått farger når alt annet er i svart-hvitt. Den ene er for å gjøre dem mer synlige, lettere å telle. Den andre grunnen har en mer symbolsk betydning forteller hun. – Det er menneskene som utgjør samfunnet, ikke alt det andre. Derfor ville jeg gjøre dem mer fremtredende.

Alle mennesker er lettere å forstå hvis man vet noe om bakgrunnen deres.

For noe av det viktigste med boken var å vise at hvert menneske har sin unike historie, samtidig som de er del av noe større. – Jeg håper at boka kan gi et større perspektiv. Vise at alle er hovedpersoner i egne liv, og at alle barn skal føle seg superviktige. Samtidig vil jeg vise en ydmykhet om at vi også er en del av en stor gruppe, som er hele planeten. Så samtidig som vi er det viktigste som finnes, så er vi ikke noe viktigere enn alle andre. Hvis jeg klarer å få sagt begge disse tingene samtidig, så har jeg lykkes.

Hun blir veldig ivrig når hun snakker om dette, så tydelig at det er et sentralt budskap hun håper leserne skal oppdage. – Alle mennesker er lettere å forstå hvis man vet noe om bakgrunnen deres. Da er det også vanskeligere å mislike dem. Ting handler kanskje ikke alltid om hvem vi er, men kanskje mer om hva vi har opplevd.

Om det å være menneske

Og det er alle disse små personlige fortellingene som er så viktige for hver og en av oss hun vil formidle i Alle sammen teller. Korte historier man kanskje ikke oppdager ved første lesning. – Jeg må nok leve med at det er mange av historiene som ikke blir sett, men de er der hvis man tar seg tid til å studere boka. For selv om enkelte bare er korte snutter, så har jeg villet si ett eller annet om å være menneske med hver eneste en av dem. Ett eksempel er han som irriterer seg over mannen som sitter inne når alle deltar på dugnaden. På neste side er samme mann på biblioteket, og da ser vi at han sitter i rullestol og ikke kan delta. Plutselig blir alt snudd, og det er han som irriterte seg som er dum.

Slitsom og gøy i fire år

Roskifte forteller at det tok lang tid å få boken ferdig, hele fire år fra idé til ferdig resultatet. Men svaret kommer veldig spontant når jeg spør hvordan det var å jobbe med noe så lenge. – Kjempegøy! Det var skummelt å bruke lang tid på noe så usikkert, men det som holdt meg oppe var at jeg hele veien hadde det utrolig morsomt. Og det forbausa meg egentlig. Selv når jeg var helt utslitt og full av angst for å ha kastet bort fire år på en flopp ingen skulle skjønne noe av, klarte jeg fremdeles å ha det veldig gøy!

Og resultatet viser at det ikke var fire bortkastede år. Alle sammen teller har blitt en vakker og undrende bok som fortjente pris, og som fortjener mange lesere. Noe sjansen er stor for nå som den er oversatt til rundt 31 språk og vil blitt utgitt over hele verden.

Finner du mobilmannen?

Vi har invitert Deichmans bibliotekansatte til å dele den beste boka de har lest i år. Det resulterte i en lang og svært variert liste vi håper vil inspirere deg på tampen av året. Kanskje finner du noe til juleferien?

Tekst: Nora Nordskar Hoel, Jorun Irene Husdal, Ranveig Stende Johnsen, Siri Larsen, Ingela Nøding, Berit Petersheim, Madeleine Ryan, Thor Arne Sæterholen, Katrine Judit Urke, Astrid Werner, Marte Storbråten Ytterbøe, Bodil Aga Aandstad / Omslag: Forlagene / Illustrasjoner: Ulli Lust, Karl Johnsson

Det skal ikke være vanskelig å finne gode bøker! Her finner du noen skikkelig fine tips. Ja, faktisk er dette våre aller beste leseopplevelser i år, helt uavhengig av utgivelsesår. Og visste du at du kommer direkte til reserveringen hvis du klikker på tittelen? Les, klikk og lån!

Pølsetjuven av Marianne Gretteberg Engedal

Katrine Judit Urke, Bøler og Oppsal: Forlaget har plassert denne debutboka i kategorien 6-9 år aldersmessig, men ho har likevel blitt ein stor slager heime hos meg – der bur eg (32) og kjærasten min (33). Kjell er fødd i ein tjuvefamilie, men finn ut at han ikkje har lyst til å vere tjuv. Men korleis skal han løyse det? Pølsetjuven er ein kjempemorosam, rørande og smart forteljing om å tørre å vere den ein er, rett og slett. Nokon kjenner nok til forfattaren som illustratøren Skinkeape, og teikningane i boka er sjølvsagt fenomenale. Eg spår at boka blir ein klassikar!

Hvor lenge varer vi av Mari Andreassen

Katrine Judit Urke, Bøler og Oppsal: Mari Andreassen debuterte med ei novellesamling i år, og eg var så heldig å få vere med på å nominere ho til Ungdommens kritikerpris, i tillegg til at ho vart nominert til både Brageprisen og  Subjekts litteraturpris. Svært imponerande, og ikkje minst velfortent. Boka består av sju noveller med stor breidde i persongalleri. Alle er skildra med stor truverde der dei slit med å finne seg til rette i livet og å meistre relasjonar. Fleire av novellene har ei kraft som nesten kjennest reint fysisk, som eit slag i magen, det er sårt og rått og vondt og godt. Ei uvanleg sterk lesaroppleving.

Voksne mennesker av Marie Aubert

Katrine Judit Urke, Bøler og Oppsal: Eg las Marie Auberts roman på solferie og slukte boka som ein piña colada med litt for mykje sprit i. Så slukte kjærasten min boka òg, han er ikkje alltid den store romanlesaren, men her var det altså noko som trefte. Eg hadde store forventningar til Voksne mennesker då eg elska forfattarens debut. I 2016 var det noveller ho skreiv, no har Aubert altså skrive sin første roman. Og forventningane mine blei verkeleg innfridd! Handlinga går føre seg på ei hytte i sommarferien – eit perfekt utgangspunkt for eit klaustrofobisk familiedrama. Stikkord er søskensjalusi og anna gammalt grums, nedfrysing av egg og anna eksistensiell (førtiårs)krise. Romanen er effektivt fortalt og godt komponert og eg er særleg imponert over kor realistiske dialogane er. Denne boka er òg nominert til Ungdommens kritikerpris, og ho vart i tillegg nominert til Bokhandlerprisen.

Det andre namnet av Jon Fosse

Thor Arne Sæterholen, Hovedbiblioteket: På 90-tallet var jeg svært opptatt av Jon Fosses romaner. Siden begynte han å skrive mer og mer dramatikk, og selv om jeg likte mye av den også, dalte min interesse for Fosse. Men da jeg hørte at han i år skulle komme med første del av et større romanverk, og at denne første delen skulle være på over 500 sider uten punktum, forsto jeg at noe var i gjære. Da jeg så leste boka, føltes det som å få en gammel venn tilbake. Jeg lo, jeg gråt, jeg hikstet av begeistring. Jeg tror til og med jeg danset litt. Fosse skriver så musikalsk, så vakkert, så lysende i mørket. Og forresten: det handler om kunst, liv, død, tro og kjærlighet.

How I tried To Be a Good Person av Ulli Lust

Berit Petersheim, Grünerløkka: Østerrikske Ulli Lust må jo være en av vår tids mest ærlige selvbiografer. I How I Tried To Be a Good Person tegner hun om sin anarkistiske tilnærming til livet i Berlin på tidlig 90-tall hvor hun tviholder på at kropp og sjel er to helt forskjellige ting. Resultatet blir etter hvert et svært konfliktfylt trekantdrama. Lust har en nydelig og detaljert strek, og hun tar seg tid til å tegne ut bakgrunner. Hun lager også pusterom for leseren med sine hele sider av nydelige naturskildringer, hvor til og med telefonstolper blir vakre. Jeg er også veldig glad i det svært variert komponerte ruteoppsettet som skaper herlig dynamikk i fortellingen.

Mother Night av Kurt Vonnegut

Jorun Irene Husdal, Hovedbiblioteket: De som elsker Kurt Vonnegut, gjør det mye på grunn av hans ukuelige humanisme, men også fordi han forteller de historiene få andre gjør. Mother Night er et særlig godt eksempel, og i motsetning til det meste av katalogen hans, er den blottet for science fiction-elementer. Historien berører livet til en dobbeltagent fra andre verdenskrig, hvor alle spor av hans koblinger til de allierte er slettet, og konsekvensene av dette. Som alltid fra Vonnegut er det absurd, varmt og intelligent.

Blackwing av Ed Mcdonald

Madeleine Ryan, Stovner: Blackwing introduserer kaptein Ryhalt Galharrow, som jakter på desertører gjennom et stort magisk bedervet ødeland, og er så spennende at jeg slukte resten av serien umiddelbart. Dette er en bok der alle karakterene mangler opptil flere skruer i sitt moralske kompass. Det er mye pessimisme, men også ubrytelige vennskap og masse humor. Utfordringene karakterene må gjennom føles til tider håpløst vanskelige, men med glimt i øyet og mye sverdsvinging bærer karakterene leseren trygt i havn. Hvis Joe Abercrombie er kongen av grimdark fantasy, så er Mcdonald definitivt kronprinsen.

Kings of the Wyld av Nicholas Eames

Madeleine Ryan, Stovner: Dette er en kruttønne av en bok. En gjeng gamle, pensjonerte helter må ut på eventyr nok engang, med varierende grad av entusiasme. Forfatteren har klart den hårfine balansen å lage en ufattelig spennende historie som rører deg til tårer og samtidig får deg til å le høyt nok til at det er flaut på trikken. Denne boken har alt du ønsker deg fra en underholdende fantasybok  og jeg erklærer dette den absolutt beste boken jeg har lest i år.

The Twisted Tree av Rachel Burge

Madeleine Ryan, Stovner: Like stemningsfull og gripende som coveret. Jeg elsket blandingen av nordisk noir og fantasy, og at forfatteren har brukt elementer fra norske folkeeventyr til å lage en deilig uhyggelig stemning. Burge klarer å formidle en kald, guffen følelse av isolasjon på en hytte langt ute på en norsk øy, med overnaturlige elementer som ikke overmanner familiedramaet som utspiller seg. Passer perfekt til en kveld du vil få opp pulsen mens du sitter under et teppe.

Thrawn av Timothy Zahn

Madeleine Ryan, Stovner: Denne boken var en gledelig overraskelse! Thrawn har endt opp med å bli den mest fascinerende karakteren jeg har møtt på i Star Wars-universet. Hvis du liker intrikate planer, lynskarpe og kalkulerende karakterer som alltid er tre steg foran alle andre, er dette boken for deg. Historien er medrivende, og som alltid med god sci-fi takler boken temaer som diskriminering, klassekamp og rasisme, og det var tilfredsstillende å se Thrawn utmanøvrere motstanderne én etter én. En ekstra bonus er at det er interessant å få innsyn i den innerste sirkelen av Imperiet, selv om man selv definitivt ville vært en del av Opprørsalliansen. ​

Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn

Ingela Nøding, Hovedbiblioteket: Ravatns penn er full av beksvart humor og himmelblått skarpsinn. Hun har en evne til å gjøre hver setning tørrvittig og velformulert. Når hun upretensiøst og selvironisk formidler filosofiske teorier ved å teste dem ut i praksis, når hun nye høyder. En favoritt blant mange gode (og noen dårlige) leseopplevelser i 2019.

Jag for ner till bror av Karin Smirnoff

Nora Nordskar Hoel, Hovedbiblioteket: Det er ikke alltid de vakrest skrevne eller mest trivelige historiene som griper en sterkest. Karin Smirnoffs debutroman er utforskende og uvant i sin form, og med mer elendighet enn hva jeg er vant med. Allikevel har jeg båret den med meg som en av årets beste leseopplevelser. Smirnoff er en av mange som skriver om den svenske landsbygda, med en varme og fart som begeistrer. Bli kjent med janakippo, hennes bror, hennes elsker og hennes hjemsted! Og når du er skuffa over at boka er over kan du plukke opp Vi for upp med mor, som allerede er ute. Deretter kan du glede deg til våren da tredje og avsluttende bind av trilogien kommer.

Alt skal brenne av Sofia Nordin

Bodil Aga Aandstad, Stovner: Svenske Sofia Nordin har skrevet mange, gode ungdomsromaner. Med denne høyner hun sin egen innsats, og tar ungdom mer på alvor enn tidligere. Handlingen kombinerer to venninners brennende engasjement for miljø, og deres altoppslukende forhold til hverandre, De er revolusjonære, sterke, tar seg av hverandre. Hva skjer når den sterkeste av dem, selve inspirasjonsbautaen Alaei, svikter og svinner hen? Hva gjør man med sorgen og sviket når alt har gått på tverke? Jo, man tar med seg tennvæske inn i skogen. Tre kanner med tennvæske. Denne boka tok pusten fra meg. Det var som om det var meg som sto der og så venninna mi bli spist opp av sine egne følelser.

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Bodil Aga Aandstad, Stovner: En overveldende bok om å miste alt og måtte klare seg selv. For når mamma dør forsvinner pappa inn i sorgen og skrivemaskinen. Vennene svikter Sanna og hun må klare seg selv. Hun må ta seg av faren sin, lyve for verden, holde dørene lukket. Hun finner heldigvis en venn som har et kamera, men er det nok? Hvor mange kopper kaffe kurerer egentlig sorg, kan man overleve på kaffe alene? Og hva er det egentlig pappa skriver på hver eneste dag?

Imot døden av Bernhard Ellefsen

Marte Storbråten Ytterbøe, Hovedbiblioteket: Jeg elsker å lese litterære essays, og Bernhard Ellefsens Imot døden var virkelig en fryd å lese selv om det handler om den voldsomme og lammende døden. Men så er det så fint! Ellefsen er overraskende personlig her, og jeg koste meg spesielt over hans tanker om forfatterskapet til Jenny Diski, en forfatter som var ganske ukjent for meg. Denne vesle alvorlige boken ga meg ordentlig leselyst, og da har forfatteren gjort noe riktig. Anbefales til alle som liker å tenke høyt og som tør å gå inn det aller mest alvorlige ved livet.

Rich boy av Caroline Ringskog Ferrada-Noli

Marte Storbråten Ytterbøe, Hovedbiblioteket: Det ser ut til at jeg har lest flest vonde bøker i år, men jeg tror nesten den her går av med seieren. Anbefales virkelig ikke hvis man føler seg litt nedfor. Rich boy er et fantastisk sterkt portrett av tre generasjoner kvinner, en skildring av fattigdom og misære, men også en håpefull beretning om at det faktisk går an å bryte seg ut av dritten. Gulli, Marianne og Annika er karakterer som virkelig levde for meg. Deres relasjoner til både hverandre og til diverse menn er altså så destruktive at det er smertefullt. Men, hold ut helt til siste slutt! Du blir belønnet med en fantastisk scene i Ingmar Bergmans hjem. Jeg sier ikke mer. (Pst! I jula får vi et svært så eksklusivt intervju med forfatteren på Litteraturbloggen. Følg med!)

Vei. Bok 1 av Sara Elfgren og Karl Johnsson

Siri Larsen, Hovedbiblioteket: De siste årene har jeg fått øynene opp for tegneserier fordi det får mange som sier de ikke liker å lese til å lese likevel. Nysgjerrigheten var derfor stor da jeg oppdaget at forfatteren Sara B. Elfgren, i samarbeid med illustratør Karl Johnsson, har gitt ut en fantasyserie basert på norrøn mytologi. Elfgren har skrevet Norra Latin, en av høstens store leseopplevelse, så forventningene var virkelig til stede – og de innfridde! Vei er en tegneserie med lettlest og godt språk, og fantastiske illustrasjoner der fargebruk og ulike perspektiver gir energi til historien. Vi følger hovedpersonen Vei, en ung kvinne, som blir plukket opp fra havet av en flokk vikinger på vei for å erobre Jotunheimen. Vei er en Ran, en utvalgt gladiator som kjemper for jotnene i Jotunheimen, og som nå befinner seg på fiendens skip. Hun er en kvinnelig helt, smart og sterk, men vikles inn i en grusom kamp om makt og forræderi i konflikten mellom jotnene og æsene. Kan leses av både unge og voksne, og man trenger ikke være opptatt av de gamle gudene for å bli fenget av denne vakre og energiske historien. Jeg gleder meg til å ta fatt på Vei. Bok 2!

Arr av Audur Ava Olafsdottir

Astrid Werner, Hovedbiblioteket: Jonas Ebeneser Snefall er en handyman. Han er også deprimert og ønsker ikke å leve lenger. Han har tre Gudrun-er i livet sitt: nr. 1 er hans etter hvert demente mor, nå på bosatt på sykehjem, nr. 2 er hans nå fraskilte kone og nr. 3 og den aller viktigste, er hans datter Gudrun Vatnalilja. Jonas har alltid vært omgitt av kvinner og han har alltid forholdt seg praktisk til det de har krevet av han. Omstendighetene fører Jonas til et navnløst Balkan-land og historien tar fart. Det er ikke å røpe for mye å si at livet aldri blir det samme etterpå. En god roman!

Som svaler kom de av William Maxwell

Astrid Werner, Hovedbiblioteket: USA i 1918. 1.verdenskrig går mot slutten. Samtidig som håpet og ryktene om at krigen en gang skal ta slutt, tar spanskesyken livet av utallige mennesker. I et nøkternt men også poetisk språk gir Maxwell oss et innblikk i en families indre liv. Han har et blikk for relasjoner i en familie og hvordan enkeltindividenes samspill foregår. Dette er en liten perle, som ble oversatt til norsk i 2018, hundre år etter bokas handling.

Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro

Astrid Werner, Hovedbiblioteket: Ungdommene Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en internatskole i England. I utgangspunktet er det ikke noe oppsiktsvekkende ved det, men dette er ingen vanlig internatskole og ungdommenes liv er heller ikke et vanlig liv. Hvorfor Kathy, Ruth og Tommy befinner seg her og hva som skal skje med dem, gir meg fortsatt grøssninger, lenge etter at boka er ferdig lest.  Det er en utrolig godt skrevet roman med et underliggende stort alvor, som samtidig greier å holde på oppmerksomheten din til siste side.

Samlede verker av Michel de Montaignes 

Ranveig Stende Johnsen, Tøyen: Jeg har revisitert en gammel venn fra studietida i det siste, og har lyst til anbefale Michel de Montaignes samlede verker, oversatt av Beate Vibe. Montaigne er det moderne essayets far, også kjent for å være tidlig ute med å skrive i jeg-form. Montaigne var en fransk adelsmann og filosof som levde og skrev på 1500-tallet, og tekstene hans er personlige, anekdotiske, fulle av kunnskap, og handler om alt mulig. Han skriver med en deilig blanding av selvhøytidelighet og selvironi, og når man leser Montaignes essays må man stadig minne seg selv på at dette er skrevet for så lenge som 500-år siden – det føles ikke slik å lese det. Montaigne skriver om seg selv og hva han mener om ditt og datt, og jeg synes han overgår de fleste moderne forfattere innenfor virkelighetslitteratur og selvinnsikt:

«Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!»

Enkelt sagt, Michel de Montaigne er en kul kis, les ham!

Det går gjetord om Taran Bjørnstads bokhylle. Forfatteren og NBU-lederen tar alltid med seg hylla si når hun flytter, og nevner spesielt Inger Hagerup som et helt spesielt forfatterskap.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tine Poppe, Cappelen Damm / Bokhyllefoto: Taran Bjørnstad

Taran Bjørnstad er en anerkjent og elsket barne- og ungdomsbokforfatter. Med bøker som Picassokvinnen og Sommer i Norge tar hun aktuelle og viktige temaer og formidler det på medrivende og elegant vis. Selv er Bjørnstad en skikkelig storleser, og jeg lar meg imponere av den nydelige og velfylte hylla. La oss dykke inn i herligheten!

Hvor står den hylla her? Hva slags hylle er det, og  hvor kommer den fra?

– Jeg elsker denne bokhylla. Kjøpt i London, der jeg har bodd sammen med familien min i til sammen 8 år. Vi har flyttet en del rundt i verden, og så snart bokhylla kommer opp og fylles med bøkene kjennes det som «hjemme». Hylla tar liten plass i seg selv, det er bare tynne metallpinner mellom smale hylleflater, så hyllene blir nesten helt borte i bøkene. Bøkene blir som et stort bilde rett på veggen. Hylla er skrudd fast med hundre skruer og henger i stua.

Det ser veldig ryddig og pent ut, er bøkene sortert på noen spesiell måte, eller er det etter innfallsmetoden? Jeg ser at for eksempel Murakami ikke står samlet, men det gjør Knausgård? Og hvor er andre bind av Lengselens blå blomst?

– På grunn av all flyttingen er bøkene pakket opp og ned flere ganger – og stablet inn i hylla, gjerne i full fart, for å komme i orden og lage et hjem fortest mulig. Og så kan jeg sortere etterpå – tenker jeg, men det får jeg selvfølgelig aldri gjort. Så bøkene står der hulter til bulter og uten noe logisk system – stort sett. For leter jeg etter en bok, og ser for eksempel to av Vigdis Hjorth – sorterer jeg dem sammen – Tove Nilsen sine, for eksempel, står fint ved siden av hverandre. Jeg flytter litt rundt og føler at jeg har ryddet en hel del til jeg blir stående å bla i bøker jeg ikke visste jeg hadde, og leser litt her og der. Det er det som er så fint med bokhyller. Knausgård er sortert, men siste bindet i Min Kamp ble jeg ikke ferdig med, så den ligger et annet sted. Serier er stort sett samlet, for de er lette å kjenne igjen. Biografiene mannen min er glad i er for tykke og for store til å stå øverst, så de plasseres alltid i de nederste hyllene. Nye bøker står rundt omkring i huset, og noen kommer inn i denne hylla, men da må jeg ta ut noen andre, og det er vanskelig. Jeg liker ikke å ta vekk bøker, så vi har flere hyller, men dette er liksom sjefshylla. Flere av bøkene står ikke her fordi de nødvendigvis er spesielt gode eller bedre enn nye bøker som står i andre hyller, men fordi vi forbinder ett eller annet med den. Noe ved siden av boka, kanskje. Stedet den ble lest, for eksempel. Det er en slags emosjonell orden, og jeg vet sånn ca hvor jeg finner bøkene. Som om jeg har registrert det ubevisst mens jeg stablet, eller alle gangene jeg ser på hylla. Jeg skal sortere ordentlig en gang. Tror jeg.

– Jeg finner ikke andre bind av Lengselens blå blomst.

En passende ung mann kom jeg meg dessverre aldri gjennom … Gjorde du?

– Det er flere bøker i hylla jeg ikke har fullført, eller lest. Historie-seriene er ikke mine.

– En passende ung mann av Vikram Seth er mannen min sin bok. Han likte den veldig godt, og som regel leser jeg bøker han anbefaler, og visa versa, men denne har jeg dessverre ikke fått lest. Siste periode vi bodde i London leste begge mye indiske forfattere. Det startet kanskje med Balansekunst av Rohinton Mistry , eller kanskje det var Den uekte, av Hari Kunzru. Bøker som gjorde inntrykk. Og så var det Hvit tiger av Aravind Adigav, husker jeg, og Lessons in Forgetting av Anita Nair og noen andre jeg ikke kommer på nå, jo, forresten Siddharth Shanghvi. Jeg tror alle står i denne hylla ett eller annet sted. Og alle kan anbefales. Store leseropplevelser.

Jeg kan like å ta vare på dårlige eller problematiske bøker.

Er det en bok du er litt flau over å ha stående i hylla?

– Det er kun egne bøker jeg kan være flau over. Ikke hele boka nødvendigvis, men passasjer, ord, uttrykk eller gjentakelser. Klisjeer kan gjøre meg skikkelig  flau. Å skrive er som kjent en kamp mot klisjeene … Jeg kan like å ta vare på dårlige eller problematiske bøker. Det kan være passasjer jeg liker i bøker som har fått elendige kritikker. Jeg har ikke noe problem med å stå for det.

Er du glad i sakprosa? Jeg ser flere biografier i hylla di.

– Jeg leser altfor lite sakprosa. Mannen min leser mye. Jeg leser mer skjønnlitteratur enn ham. Den siste sakprosaboken jeg har lest er så vidt jeg husker Den sjette utryddelsen av Elizabeth Kolbert. Anbefales, men man sitter igjen som en dyp uro i kroppen for alltid. Og det er kanskje bra. Merete Morken Andersen Skriveboka blar jeg i titt og ofte. Og Kristin Ørjasæters siste bok; Barne- og ungdomslitteratur. Den får plass i sjefshylla. Jeg er veldig glad i barnebøker og spesielt billedbøker. De får ikke plass i denne hylla, som er for smal for dem. Barnebøkene har egen hylle på skrivestua mi.

Det ser ut som om det er stor bredde i det du leser, fra Margaret Atwood til Jo Nesbø til Jhumpa Lahiri (en personlig favoritt). Har du en bok du gjerne vil trekke fram til Litteraturbloggens lesere?

– Jeg leser mye forskjellig, og fordi vi er to som leser og kjøper bøker, leser jeg nok bredere enn jeg ville gjort om det var kun jeg som valgte. Men noveller er nok mest min greie. Jhumpa Lahiri skulle jeg gjerne lest mer av. En strålende forfatter. Det står Nesbø i hylla, men de leser jeg ikke. Mannen min derimot, har lest alle, tror jeg. Typisk ferielitteratur for ham. Jeg er ikke noe glad i krim. Men jeg har lest Nesbøs barnebøker, som er veldig gode. Når det gjelder noveller i hylla, er en av mine absolutte favoritter Raymond Carver: What we talk about when we talk about love. Novellesamlingen eksemplifiserer hans skriveråd; «Right in, dont’t linger. Straight out.» I ettertid viser det seg at redaktøren hans har bidratt sterkt til den stramme formen, så honnør til alle gode redaktører! Og Alice Munro, selvfølgelig. Nesten motsatt av Carver, men likevel. Les, les les! Av norske har jeg lyst til å trekke frem Heretter følger jeg deg helt hjem, av Kjell Askildsen, og Ingvild H. Rishøis La stå.

Vi har slitt ut Hagerups bøker.

Hva betyr Inger Hagerup for deg? Er dette en bok du ofte vender tilbake til, og hvorfor?

– Vi har slitt ut Hagerups bøker. Vi har tre sønner, som kom med fire års mellomrom, og vi har lest bøkene i filler. Både Inger Hagerups, og Klaus Hagerup sine. Jeg elsker diktene til Inger Hagerup. Ikke bare barnediktene, særlig dem, men hele diktningen hennes griper meg veldig. Tekstene hennes har som kjent et stort spenn; Fra det store alvoret i livet – til leken og nonsensdikt; det euforisk lykkelige, og deilig tull og tøys. Men selv i barnediktene ligger det gjerne et dypt alvor og stor livsvisdom i bunnen. Barn liker å måtte tenke litt over ting. Forunderliggjøring går aldri av moten. Barn er naturlig undrende, og det anerkjennes i hennes tekster. Klaus Hagerup har nok preget oppveksten til barna mine like mye som Inger Hagerup har preget min. To store skrivekunstnere som fortsatt inspirerer, og heldigvis har vi de to søstrene som bærer med seg Hagerup-kvaliteten, undringen og skrivegleden videre.

Går håpløshet og destruktivitet i arv? Er det umulig å bryte ut av fattigdommen? Caroline Ringskog Ferrada-Noli stiller ubehagelige spørsmål i sin roman Rich boy, en fortelling som dykker ned i mørket og elendigheten.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Josefine Bäckström / Omslag: Natur & kultur

Det er en iskald høstdag i Oslo, men Caroline og jeg har søkt dekning nede på Salt i et oppvarmet telt. Det er snart klart for litteraturfestivalen God natt, Oslo, og jeg har kapret meg noen minutter med den svenske forfatteren. Caroline Ringskog Ferrada-Noli debuterte med Naturen, men det skulle ta hele ni år før hennes lesere kunne nyte nok en roman. I mellomtiden har hun vært langt fra arbeidsledig. Mange har kanskje hørt henne i podcasten En varg söker sin pod som hun har sammen med tegneserieskaper Liv Strömquist. I tillegg har hun skrevet og regissert tv-serien Juicebaren.

Rich boy fra 2018 har vært en av høstens store (og vonde) leseopplevelser for meg. En bok jeg nesten ikke orket å komme meg gjennom fordi den ble så sterk og voldsom. Den handler om tre generasjoner kvinner, Gulli, Marianne og Annika. Det handler om mødreskap, om feminisme, fattigdom og klasse. Og om destruktive relasjoner med menn som sitter med all makt. Samtidig har den faktisk også noe håpefullt ved seg. Så la oss ta sats og hoppe ned på dypet sammen!

Kvinnens mørke

Nå har jeg lest Rich Boy og grått på t-banen, sittet apatisk hjemme i godstolen, og nesten kastet boken i veggen. For et enormt prosjekt. Jeg har lest at du har holdt på med denne i sju år?

– Ja, jeg begynte for sju år siden, men har både tatt utdannelse og jobbet ved siden av skrivingen.

Caroline forteller meg noe som jeg tenker er veldig gjenkjennbart for mange, nemlig at da hun fylte 30 begynte folk å bete seg annerledes. Plutselig kom alle sammen i par. Hun begynte å tenke på ulikhetene mellom generasjonene. Hvordan var det for mamma’n hennes? Mormoren? Slik ble ideen om en roman om tre generasjoner sådd.

Jeg leste i et intervju at du ville vise fram kvinnens mørke i denne boken. Hvorfor var det viktig?

– Fordi jeg etterstreber en mer menneskelig måte å se på kvinner. Jeg er egentlig imot at man deler opp kvinner og menn, forklarer Caroline. – Det finnes flere likheter enn ulikheter mellom kvinner og menn. Jeg synes at ulikhetene ofte er skildret i litteraturen, men ikke likhetene. Jeg ville skrive om kvinner på den måten forfattere skriver om menn. Mørket og svakheter, mye mer hele mennesket. Ikke ondskap akkurat, det blir så dramatisk når en sier om det kvinner, men jeg ville undersøke dette mørket.

Døden som meteor

Jeg opplever at Caroline virkelig har klart å ta fatt i mørket. Vi får bare få unna det mest ubehagelige med en gang. Den hendelsen jeg syntes var aller vanskeligst å lese om. Mariannes to år gamle sønn dør og det er omtrent umulig for henne å gå videre. Jeg orket knapt lese videre etter dette.

Hva tenker du at denne hendelsen har å si for Mariannes liv? Hvis sønnen ikke hadde dødd, ville det gått bedre da?

– Ja, det tror jeg. Min bror, som sto meg svært nær, døde, og jeg opplevde at livet da tok en annen retning. Man tror at livet skal fortsette på en bestemt måte, men så kommer døden som en meteor eller en atombombe. Da gjelder det bare å kjempe. For Marianne kommer det til et punkt hvor hun gir opp. Min erfaring med døden er også at den ikke er positiv, mange skriver om at da kom jeg til en ny innsikt eller da kom jeg nærmere familien min, men for meg var det helt motsatt. Det er destruktivt og det er feil og det ødelegger.

Det värsta med när någon man älskar dör är att man blir strippad på ett vittne. Allt det man vet, vet ingen längre. Det är då kampen börjar. Man måste berätta. Andfådd försöker man återskapa kunskapen som fanns mellan två personer.

I begynnelsen av boka har du også en fin passasje hvor du beskriver hvordan du mister et vitne til livet ditt med et dødsfall.

– Det blir en ensomhet. Min mormor mistet sin mann på samme måte som Gulli mister sin i boken. En mister den valideringen på at livet ditt betyr noe. Jeg tror det er noe med det at du ikke lenger har en som ser deg. Selv om det er forskjell på å miste sitt barn og å miste sin mann.

Dette er tung materie, men tror du at det hadde vært håp for Marianne?

– Kanskje. Tror du? Hun er ganske svak, men jeg tror det hadde vært lettere.

Jeg tenker jo at det er kjørt for Marianne og Annika, de kommer ikke ut av fattigdommen, de psykiske lidelsene eller spiseforstyrrelsene. Det er så destruktivt, og alt går i arv. Jeg tenkte på Gengangere av Henrik Ibsen hvor hovedpersonen Osvald sier at han er ormstukken fra fødselen av.

Fra Munchs versjon av «Gengangere»

– Det finnes en kraft som hvert eneste menneske har som ikke bare er denne arven, og det er det denne boken handler om. Annika kjemper med denne, og hun bryter med sin mamma, noe man kan synes er helt forferdelig. Men det er kanskje også det beste av alt. Det er kanskje da det begynner.

Jeg tenkte også litt på det med at Annika ikke får barn. Jeg var så redd for at hun skulle bli gravid, forteller jeg Caroline. Intervjuobjektet mitt ler litt av dette. Ved at hun ikke får barn, så kan hun kanskje bryte den onde sirkelen, spør jeg. Forfatteren trekker på det. – Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Hun er så liten på en måte. Selv om hun er rundt 30.

Spiseforstyrrelser i arv

Tidlig i boken så skriver du at Marianne får anoreksi, og dette er noe Gulli og Marianne kan “förenas kring”, og dette er også noe som nærmest går i arv til Annika. Det var sterkt å lese om. Hva betyr spiseforstyrrelsen for Annika og Marianne?

– Det betyr at en kan kontrollere i hvert fall én ting, få bestemme over én ting. Så selv om noe skjer en, så kan en i det minste holde fast ved dette. Så finnes det en annen dimensjon som jeg synes er vanskelig, og det er at det er en slags billett til femininiteten. Det er høystatus innen femininitet å være tynn. Jeg har selv vanskelig for å forstå hva dette er.

Sjukdomen var underbar. Den var något Gully och Marianne kunde förenas kring. Den innehöll en kvinnlighet som Gullt kunde acceptera, respektera och nästan beundra. Gully var stolt över Marianne. (…) Nu var hon någon, fastän hon var mindre av sig själv.

Og Gulli som da syr for små klær til Marianne som hun aldri klarer å passe inn i.

– Ja, det finnes en smerte i det, sier Caroline. – Det å prøve å være sånn som mamma vil at du skal være.

Menn med makt

Noe som kjennetegner Gulli, Annika og Marianne er at de alle tre er sammen med menn som er høyere oppe i hierarkiet enn de selv. Og de er langt fra snille.

Både Annika og Marianne er sammen med ganske usympatiske menn. Jeg ble så sint på mennene deres! Hva er det med disse mennene? Hvorfor må de være så jævlige?

– Jeg prøver å skrive om makt, og hva som skjer når man utøver denne makten. Annikas mann har mer passiv aggressivitet i seg. I dag ser macho-rollen annerledes ut, men mannen skal fortsatt kontrollere. Jeg synes dette er veldig spennende og ville skrive om dette.

Macho-stemningen är konstig. Som om en osynlig Jan Guillou skulle examinera deras grävpersonligheter.

Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av et voldelig og/ eller destruktivt forhold? 

– Jeg vet ikke, men jeg tror det handler om prestasjon. Man vil ikke ha det narrativet om livet sitt. Man vil bare at det skal ende bra.

Du har kalt boken Rich boy. Jeg lurte veldig på denne tittelen, men samtidig så er alle disse tre kvinnene sammen med menn som har høyere status enn dem selv.

– Ja, det handler ikke bare om penger, men hvem bestemmer over meg. Hvem har makten og hvem er president i ens liv. Rich boy-tittelen kommer fra en novelle av F. Scott Fitzgerald som handler om en gutt i USA som er suveren, «untouchable». Jeg tenkte på sånne menn som bare er perfekte og best. Det er spennende hvordan andre mennesker blir redusert til en birolle rundt disse.

Selv om de er så perfekte så er de veldig lite hyggelige mennesker.

– Jeg tror også at disse er offer for noe, de er i en rolle. Det er nok ikke så gøy å være «rich boy» heller. Jeg vet ikke om det er et system, jeg vet ikke helt hva det er, men Tord som er mannen til Gulli, han var også god på en måte. Men tidens ånd var slik at han var hovedpersonen. Dog har han ikke like mye aggressivitet som de to andre.

Klasse

Rich boy er en fortelling som er tydelig godt gjennomtenkt, og forfatteren forteller meg at det også ligger en tanke på bokomslaget. Det er så vakkert, gjort i tekstil, i sarte pastellfarger. Tradisjonelt har jo kvinner uttrykt seg gjennom håndarbeid, de har fortalt sine historier gjennom håndarbeid. Dette har blitt sett på som lavstatus, og nettopp derfor ønsket Caroline å ha dette på boken sin.

Du er opptatt av status og klasse, opplever du Sverige som veldig klassedelt?

– Ja, virkelig, svarer Caroline. – Jeg leste et sted at det er samme klasseinndeling som for 400 år siden. Men det prates ikke så mye om det. Det er ikke så moderne å snakke om det. Det finnes ingen diskusjon, det er en trøtthet rundt dette. Men jeg synes dette er et akutt problem. I Sverige handler det også mye om hudfarge. Jeg synes det er pinlig at det er sånn. Og disse «rich boys» er på toppen.

Är familj en klassfråga?

Er det mulig å komme seg ut av dritten?

– Det tror jeg. Det er skummelt å tenke på. Det er en mørk tanke hvis det ikke går å forandre seg som menneske. Det hadde vært fantastisk hvis det gikk å bryte et mønster. Jeg håper det.

Mensen hos Ingmar Bergman

Det er hos Annika jeg setter mitt håp. Jeg tenker at det hun som kan klare å bryte ut, komme seg opp og fram. Hun er en skrivende kvinne, en som kanskje kan klare å forme sin egen historie, skrive et nytt narrativ om seg selv.

I rummet fanns också ett skrivbord av ek. Vid den en dansk snurrstol med stoppad dyna. Det var i den han satt när han spelade in sitt sommarprat for P1. Nu satt Annika och blödde i den. Det blev en fläck på dynan. Mensen drog til sig myggor.

Det er en fantastisk scene hvor Annika får mensen i Ingmar Bergmans stol, i hjemmet hans på Fårö. Hvor kommer denne scenen fra?

– Det har faktisk skjedd på ordentlig. Jeg vet ikke om jeg skal si det, men jeg fikk mensen i Bergmans stol. Ingenting ble ødelagt, men dette skjedde, ler Caroline.

Gøy! Hvorfor ville du ta denne opplevelsen med deg inn i boken?

– Jeg synes det ligger mye symbolikk her. Det er sånt som bare ikke skal skje. Det er Ingmar Bergman som bestemmer over kvinnene, det er han som bestemmer når de skal få mensen. Jeg synes han er veldig bra altså, men det er alltid han som forteller historiene. Å få mensen hos han er et opprør, det er håpefullt. Det bryter narrativet hans. Og jeg syntes det var morsomt.

Det går mot slutten for 2019. Et år fullt av god litteratur, nye spennende forfattere, priser av ymse slag og intense litteraturdebatter. Vi vil gjerne gi deg noen av høydepunktene fra året som har gått her på litteraturbloggen. Variasjonen er stor og leseopplevelsene mange, så jeg håper den vil inspirere deg også.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Forlagene

Jeg har kost meg skikkelig med å velge ut noen av høydepunktene fra 2019. Nora fikk intervjue Sara Stridsberg, Tomas anmeldte Hauk, Astrid skrev om lyrikk, Siri synset om sakprosa for ungdom. Dette er bare en ørliten smakebit av alt det du kan lese på litteraturbloggen, så har du fått nok av kortspill med familien og litt seige pepperkaker kan jeg anbefale å klikke seg rundt her inne. Du kan også reservere og bestille bøker av hjertens lyst på våre nettsider og hente dem hos ditt lokale Deichman på nyåret. 2020 blir intet mindre enn et historisk år med åpning av nye Deichman Bjørvika. Gamle Hammersborg stenger dørene mandag 30. desember. Vi gleder oss derfor ikke bare til nye bøker, men også til nytt bibliotek!

En helt spesiell tellebok skriver Siri Larsen:

– Oi, så kult!, er Roskiftes umiddelbare reaksjon da jeg forteller at ventelisten på Alle sammen teller var på over 50 stykker morgenen etter at hun vant prisen, og at den bare har blitt lenger siden da. – Vi burde forutsett at hvis jeg vant ville det gå med en del bøker, men det er så vanskelig å vite. Bildebøker selger jo ikke så bra. Og skal man ta sjansen på å trykke opp et ekstra opplag når sjansen for å vinne er så liten?

Men prisvinneren solgte bra også før den vant. Ikke så overraskende, for det er en vakker bok som rommer mange fine historier. For det som tilsynelatende er en telle- og myldrebok, er også en filosofisk bok som åpner opp for gode samtaler og etiske refleksjoner. Hvis man tar seg tid. – Jeg liker å tenke at jeg skriver for alle de nysgjerrige barna, jo mer nysgjerrig, jo mer får du med deg. Det skal være noe der du kan oppdage selv den hundrede gangen du leser den.

Les hele teksten her.

Oversett: Inger Gjelsvik skriver Marte Storbråten Ytterbøe:

Kingston, Ontario, Canada. Jeg ligger på senga mi i en bitteliten studenthybel og ser ut på et intenst snøvær. Universitetet er stengt denne dagen grunnet «extreme weather conditions». Les: vanlig norsk vinter. I hendene har jeg Alias Grace, en roman av Margaret Atwood. Romanen foregår på 1800-tallet og handler om Grace Marks som blir dømt for drapet på arbeidsgiveren sin. Jeg har sjelden lest en så altoppslukende roman som denne. Jeg leser og leser, hele dagen, hele natta. Jeg vil trenge inn i Graces sinn, forstå henne, løse mordgåten, komme til bunns i hennes sjelsliv. Leseropplevelsen er så intens, og Grace er en av de mest fascinerende karakterene jeg har støtt på i litteraturen. Og ikke bare i litteraturen, romanen bygger på virkelige hendelser. Grace Marks er ikke en oppdiktet person. Hun bodde her, i den lille byen Kingston i Canada. Kanskje gikk hun rundt i de gatene jeg selv gikk rundt i? Så opp på den samme himmelen, opplevde det samme snøværet?

Les hele teksten her.

Tenke sjæl skriver Siri Larsen:

Sakprosa for voksne blir mer og mer populært, og 12. oktober ble Norsk sakprosafestival arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Men hva med sakprosa for ungdom? Den virker glemt av både biblioteker og forlag. Det formidles sjeldent, det gis ut lite, og målgruppa virker uinteressert. Spørsmålet er om det bør gjøres en innsats for å få de unge mer interessert så de låner mer? Og er det egentlig behov for sakprosa som retter seg direkte til dem, eller vil de uansett lese det som er skrevet for voksne?

Lese hele teksten her.

Folkebibliotek bak fengselsmurene skriver Nora Nordskar Hoel:

Biblioteket på Bredtveit kvinnefengsel er ikke så stort, men det er fylt med bøker, film og musikk og er lunt og koselig.  Varme rødoransje gardiner rammer inn utsikten til grønne hageområder utenfor. På veggene henger bilder malt av tidligere innsatte, fotografier og små vitsetegninger. Dette er et bibliotek med personlighet.

Mye av den personligheten kommer fra dama som har styrt skuta de siste 30 årene, Liv Stensby. Gjennom opp- og nedturer har hun gitt de innsatte på et av Norges seks kvinnefengsler et bibliotektilbud på linje med det vi på utsiden av murene har. Før hun nå overlater roret til en ny bibliotekar har jeg invitert meg selv dit for å høre om arbeidet og hennes tanker om hva biblioteket betyr for de innsatte på Bredtveit.

Les hele teksten her.

Om farene ved manglende styring skriver Goro Aarseth:

Oates skriver fortettet og suggerende. Enkelte setninger blir gjentatt, som “Kommer jeg til å dø? – sånn?” og “Mens det svarte vannet fylte lungene hennes, og hun døde.“ Vi håper at det ikke vil skje, men forstår tidlig at det vil det. Det er gripende, men samtidig er det så mange scener om å gispe etter luft i en bil som langsomt blir fylt av vann at jeg også går litt lei. Romanen bør kanskje leses i ett andpustent strekk og ikke stykkevis og delt, slik jeg har gjort. Den er visstnok mesterlig innlest som lydbok på engelsk av Amanda Plummer. Vi skal forsøke å få tak i denne utgaven gjennom strømmetjenesten Libby, men kan ikke love at vi vil lykkes med det.

Les hele teksten her.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til skriver Nora Nordskar Hoel:

Jeg var litt usikker da jeg sendte den første mailen til Ingvild H. Rishøi. Er dette noe man i det hele tatt kan spørre en forfatter om, eller er det en fornærmelse? For er en forfatter som ikke skriver i det hele tatt en forfatter, og hva betyr det egentlig – å ikke skrive? Jeg hopper i det og nevner at jeg var litt nervøs for å spørre henne.

– Det er noe forfattere sjeldent blir spurt om, men jeg tror at å ikke få til å skrive, er ganske vanlig, svarer hun kjapt. – Jeg tror at det som kalles skrivesperre arter seg ulikt for forskjellige folk, man har jo ulike metoder. For min del klarer jeg bare ikke å få noe ferdig. Jeg har skrevet masse, flere hundre sider, men det blir ikke bra.
Dette har Rishøi balet med i fem år, men hvordan klarer hun å gjenkjenne det virkelig gode blant en hel masse av ganske bra?
– Jeg tenker at det er noe jeg vet fordi jeg har skrevet lenge, sier hun. – Det er vanskelig å si akkurat hva som ligger i det, men jeg gjenkjenner det i både andres og egne tekster når jeg leser. Jeg vet hvor godt jeg kan få det, men så kommer jeg ikke dit.

Les hele teksten her.

En anklage mot verden skriver Nora Nordskar Hoel:

Stridsberg gjør det ikke enkelt, hverken for oss lesere eller for seg selv. I Kjærlighetens Antarktis var noe av det hun synes var aller vanskeligst å forstå hvordan hun kunne konstruere hele historien ut fra ett punkt – dødsøyeblikket. Det befant seg i et tidløst nullpunkt, men det er også her hele motivasjonen for boka ligger. Hun ønsker å være en motvekt til underholdningsvolden, alle drepte kvinner i litteraturen.
– Synes dere det er så flott med døde kvinner så vær så god, bryter hun ut. – Her skal dere virkelig få døden, men da må dere også bli værende og se. På samme måte som kvinnen ikke kan flykte slipper heller ikke leseren unna. Historien er fortalt som om en stor hånd stadig trekker deg tilbake.

Les hele teksten her.

Forsøk på utvide eigen lesekompetanse skriver Katrine Judit Urke:

Prioriteringane mine har berre blitt slik, utan at eg har reflektert noko særleg over det; eg les skjønnlitterær prosa, det er vel det eg har kjent meg best på. For ein får jo meistringskjensle av å lese, som av alt anna. Nokre er trente på å lese fag eller barnelitteratur mens andre er gode på skjønnlitteratur. Så då har eg vel fortsett med det som er tryggast, kanskje? Eller har eg kanskje hatt det føre meg at skjønnlitteraturen er den einaste ekte litteraturen, at det kun er i diktninga den ordentlege kunsten oppstår?

Det hende likevel ein dag at eg fann fram Agnes Ravatns første essay-samling, Stillstand, sjølv om eg ikkje vart noko begeistra over romanen hennar, Fugletribunalet, som eg hadde prøvd meg på eit år tidlegare. Eg hugsar ikkje kvifor eg bestemte meg for å lese ei sakprosabok av ein forfattar eg ikkje hadde likt boka til, kanskje var det nokon som anbefalte meg ho (takk, i så fall!), eller var det kanskje etter at eg høyrde ein podkast? Uansett: Stillstand var noko av det artigste eg har lese. Så då er det jo berre å kaste seg over meir Ravatn.

Les hele teksten her.

Lyrikk som vrir og vrenger skriver Astrid Werner:

Det som slår meg når jeg blar meg gjennom tekstene til den prisbelønte lyrikeren og oversetteren Tone Hødnebø er alle de spesielle bildene hun bruker. Det er neppe tilfeldig at denne samlingen har fått tittelen Å snu verden inn mot verden. Hødnebøs lyrikk har ofte bilder som vrir og vrenger på verden og virkeligheten. Jeg får en følelse av at hun vil både speilvende og få oss som lesere til å oppleve verden fra uvante vinkler. Også det absurde har plass i hennes lyrikk: «Et byggverk konstruert så lite/ at det rommer alle»

Les hele teksten her.

Å pusle sammen fravær og samvær skriver Tomas Kinck Wold:

Boken tar soleklart parti med Hauk, den fremstår tidvis som illustrasjonene er både Hauks indre bilder og verden rundt han i en syntese. Noen svar får han. Søstera hans kommer tidlig tilbake i handlingen. Hun var bare på noe så prosaisk som et overnattingsbesøk. Men pappa er over fjellet et sted. Og hvorfor eller hvor lenge dette vil vare får han ingen svar på. Forfatteren har selv uttalt om boken at grunnen til fraværet ikke er viktig, det er savnet til Hauk vi skal lese om. Men akkurat her tror jeg både barn og voksne lesere blir gnagd av usikkerheten og uvissheten til Hauk. Barn kan ikke lage bedre forklaringer på virkeligheten enn det vi gir dem redskaper til.

Les hele teksten her.

Lesestopp skriver Marte Storbråten Ytterbøe:

Det er fullstendig lesestopp. Sånn skikkelig. Hjemme ligger hauger med bøker jeg har lånt på biblioteket. På stuebordet og i sofaen ligger enda flere avbrutte bøker. Jeg kaster den ene boka etter den andre fra meg. Leser kanskje 20 sider, kanskje 50. Ingenting er interessant. Jeg beklaget meg over dette i lunsjen da jeg så en kollega lese den samme boka som jeg hadde prøvd meg på for et par dager siden. Prøvd og gitt opp. En roman som til og med er nominert til Brageprisen. Jeg begynte å føle meg stressa. Har jeg mistet lesegleden? Forsvant den på vei til barnehagen eller innimellom vasking av ullbodyer på 30 grader?

Les hele teksten her.

Godt nyttår!

Forfatter og tidligere etterforskningsleder i politiet Jørn Lier Horst har gått av med seieren på Deichman som den mest lånte forfatteren. Hva er det han treffer hos leserne sine?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Erik Thallaug / Illustrasjoner: Hans Jørgen Sandnes / Omslag: Forlagene

Barnebibliotekarene på Deichman forteller om barn som gråter hvis ikke bøkene hans er inne. Voksne lesere snakker ivrig og varmt om politihelten William Wisting, som ikke er den sedvanlige alkoholiserte og miserable anti-helten du ellers finner i mye krimlitteratur. Jørn Lier Horst favner et bredt spekter av lesere, og har både en høy produksjon og høy litterær kvalitet. Vi møter en forfatter som er brennende opptatt av leselyst og det å formidle gode historier til både barn og voksne.

Gratulerer med å være Deichmans mest utlånte forfatter! Det er kanskje mange voksne som ikke vet at du også har skrevet ganske mye barnelitteratur. Jeg hørte litt med barnebibliotekarene på Deichman og de forteller blant annet om en liten gutt som slo seg helt vrang og hylgråt fordi Detektivbyrå nr. 2 ikke var inne! Hva tror du at du treffer hos barna?

– Vi liker det som er spennende. Vi liker kriblingen i magen, nysgjerrigheten underveis – og endelig oppklaringen med den uventede og overraskende slutten. Og det er jo den spenningen som får oss til å lese videre, til å få lyst til å lese mer.

Hva slags tilbakemeldinger får du fra leserne dine?

– Når du har mange lesere, får du også mange tilbakemeldinger. De fleste er fra lesere som vil fortelle at de liker bøkene. Noen ganger får jeg personlige historier om hva enkelte bøker har betydd. For mange har en Detektivbyrå nr. 2-bok vært den første boken de har lest på egenhånd. Det er også mange som forteller at de har startet eget detektivbyrå, både nummer 3, 4 og 5, og det kommer forslag til hva nye bøker kan handle om.

– I noen bøker har illustratør Hans Jørgen lagt inn koder og skjulte beskjeder i illustrasjonene, og vi får høre fra dem som oppdager det. Men jeg får også henvendelser fra lesere som har funnet feil. Oliver går for eksempel i en genser med gule og røde striper, og i én bok var det en gutt som oppdaget at stripene hadde byttet plass. Det var rødt øverste ved halsen. Men han konkluderte selv med at Oliver nok hadde flere gensere. I en annen bok var en dør hengslet motsatt og feil vei på to tegninger, det ble også oppdaget.

Hva er det viktig å tenke på når du skriver for barn?

– At nettopp denne boken kan bli den første leseopplevelsen et barn får. Det følger et ansvar med det. Et førsteinntrykk har stor betydning, og opplevelsene du har som barn blir helt avgjørende for om du forblir en leser resten av livet.

Barn er uforutsigbare, og det er på mange måter befriende å ha dem som hovedkarakterer i en krimbok.

Hvordan er det å skrive barnelitteratur kontra voksenlitteratur? Hva er annerledes?

– Det som gjelder begge målgruppene er at jeg går løs på et nytt prosjekt på samme måte: Med det største alvor.

– Noen ganger føles det lettere å skrive for unge, andre ganger vanskeligere. Både språket og plotene er gjerne enklere i barnebøker. Historiene har ikke så mange lag, det er ikke så mange villspor og ledetråder å holde styr på, ikke så mange metaforer og så mye undertekst. Barn er uforutsigbare, og det er på mange måter befriende å ha dem som hovedkarakterer i en krimbok. De har ikke den voksnes erfaring og fornuft som kan stå i veien for handlingen. De tenker seg ikke om to ganger før de klatrer over et gjerde eller entrer en farlig situasjon, og fordi de tror de vet alt, spør de sjelden om hjelp. Det gjør det lettere å skape driv i handlingen. Likevel kan det faktisk være vanskeligere å skrive for de unge. Du skriver for en målgruppe som aldersmessig er på et annet nivå enn deg selv, og som har et ordforråd som fremdeles er under utvikling.

Å åpne en bok er å åpne en verden av muligheter.

Barn leser mindre i dag enn før. Hva tenker du om det? Bør vi være bekymret? Hva bør barnebokforfattere og forlag tenkte på når de gir ut og skriver barnelitteratur?

– Jeg har vært bekymret et stund. Å lese er viktig. Det handler om å forstå, og jo mer vi leser – jo mer forstår vi, og dess flere spørsmål kan vi stille. Å åpne en bok er å åpne en verden av muligheter. Muligheter for nye opplevelser, nye oppdagelser og ny innsikt. Å få barn til å lese er kanskje noe av det viktigste vi kan overføre til barna våre, for blir barna glade i å lese så har de store sjanser for å lykkes ellers i livet.

En krimhistorie genererer altså leselyst. Leselysten gir bedre ordforståelse, som igjen gir flyt i lesingen og bedre leseoppfattelse.

– Det handler om å finne leselysten. Til dét er en krimbok spesielt godt egnet. Historien drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg.  Gåten utfordrer barnet intellektuelt samtidig som spenningen driver leseren fremover. Alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møte med mysterier. En nysgjerrighet som kanskje er sterkere hos barn enn hos voksne, og får dem til å bla videre. En krimhistorie genererer altså leselyst. Leselysten gir bedre ordforståelse, som igjen gir flyt i lesingen og bedre leseoppfattelse. Etter hvert som man blir flinkere til å lese og ordforrådet øker, stimuleres interessen for å lese ytterligere, og bøkene blir ikke bare en kilde til glede, men også til kunnskap og forståelse.

– Det viktigste for forlag og forfattere er å utgi bøker på barnas premisser.

Har du noen store litterære forbilder innen barnelitteraturen?

– Egentlig ikke, men den første spennende boken jeg leste var Astrid Lindgrens bok om Mesterdetektiven Blomkvist fra 1946. Jeg husker fremdeles den første linjen: «Blod! Ikke tvil om det!!» Det ble en stor leseopplevelse, som om jeg gjennom boken kunne skimte noe av mørket fra de voksnes verden. Senere leste jeg bøker om Hardy-guttene, Fem-gjengen, Frøken Detektiv og om tordivelen som fløy i skumringen. Spennende bøker som har inspirert meg til selv å skrive for unge lesere.

Har du et bibliotekminne fra barndommen du har lyst til å dele med våre lesere? En bibliotekar du husker spesielt godt? Eller rett og slett bare et fint minne fra din egen lokale barneavdeling?

– Jeg brukte biblioteket mye som barn. Det lå i den gamle Fogdegården på Stathelle, en halv mil hjemmefra, men jeg syklet dit minst en gang i uka. Det var Johs Anton Johansen som satt bak skranken, alltid blid og hjelpsom. Han hadde ofte en god anbefaling, og holdt av nye bøker til meg når han skjønte at det var noe jeg ville være interessert i. Han betydde mye for min oppvekst og leseglede, og dukker faktisk opp i Operasjon spøkelse, som den hjelpsomme bibliotekaren Gamle Johs.

Jeg var lei av å lese om etterforskere som egenhendig løste drapssaker i fylla.

Vi må snakke litt om William Wisting også. Jeg tenker på Wisting som en veldig sindig fyr, han har ikke de sedvanlige alkoholproblemene og det surrete privatlivet til mange av de klassiske krimheltene. Var dette noe du var veldig bevisst på? At du ville skape noe annet? Tror du det kan være noe av årsaken til at leserne dine har blitt så glad i han?

– Da jeg for femten år siden skulle skape en ny, norsk krimhelt var jeg veldig bevisst på hvordan han skulle være. Jeg var lei av å lese om etterforskere som egenhendig løste drapssaker i fylla. Som våknet om morgenen med tre dager gammelt skjegg og whiskyflaska stående klar på nattbordet. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen som jeg kjente fra min arbeidsdag. Det ble William Wisting. Han er en rettsindig og god politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske. En omsorgsfull og bekymret etterforsker, uten høye tanker om seg selv, men med et samfunnsengasjement utover det individuelle og et ektefødt engasjement for sine medmennesker.

Hvordan var det å se bøkene dine som tv-serie?

– Adapsjon av bok til film, eller tv-serie, er noe av det mest nervepirrende en forfatter kan være med på. Men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Ikke minst var jeg spent på Sven Nordin i rollen som Wisting. Han skulle jo ikke bare spille Wisting, men også tre inn i en etterforskerrolle jeg hadde i mange år. Jeg var på første opptaksdag, og ble svært beroliget. Sven snakket som en politimann, han gikk som en politimann, han hadde blikket til en politimann. Han fortjener en gullrute for innsatsen.

Det å ha stått ansikt til ansikt med andre menneskers sinne, frustrasjon, sorg, anger og sinne er erfaringer som har bidratt til å skape en autentisk nerve i bøkene mine som det nok ellers er vanskelig å imitere.

Hva tror du er årsaken til egen suksess? Du har jo blant annet en veldig unik bakgrunn siden du har jobbet i politiet selv!

– Jeg sluttet i politiet i september 2013. Det har vært et yrke som på mange måter har formet meg som menneske, og det bærer også bøkene mine preg av. Det å arbeide som etterforskningsleder gjorde at jeg slapp inn bak sperrebåndene og fikk bevege meg blant rester og spor etter alvorlige forbrytelser. Se restene etter en nådeløs kamp. Tre inn i rom som har vært lukket og byr på uutforskede hemmeligheter. Det er dit jeg liker å ta med leserne, skape en følelse av «true crime».

– I arbeidet med disse sakene møtte jeg selvsagt også de menneskene som hadde vært ofre for forbrytelsene, noen ganger bare de som satt  igjen og var pårørende og etterlatte. Samtidig var det også min jobb å snakke med de som hadde utført forbrytelsene, altså avhøre gjerningsmennene. Det å ha stått ansikt til ansikt med andre menneskers sinne, frustrasjon, sorg, anger og sinne er erfaringer som har bidratt til å skape en autentisk nerve i bøkene mine som det nok ellers er vanskelig å imitere.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

*

Lån bøkene til Jørn Lier Horst her.

Nina Aspen har oversatt en av fjorårets morsomste og mest gjenkjennelige bøker. Nora, eller brenn Oslo brenn av svenske Johanna Frid handler om kjærlighet, endometriose og Instagram. Romanen er en intens lek med de skandinaviske språkene, og oversetteren forteller om en litt annerledes, men ganske så morsom prosess.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Nina Aspen, foto av Johanna Frid: Jennifer Sameland / Omslag: Forlagene

Det har blitt mange bøker for Nina Aspen. Med godt over sytti skjønnlitterære titler snakker vi om en meget erfaren oversetter. I 2018 mottok hun den prestisjetunge Bastianprisen for barneboken Ishavspirater. Med Nora, eller brenn Oslo brenn støtte hun på en litt uvanlig utfordring i arbeidet. Her blandes nemlig de skandinaviske språkene, norsk, svensk og dansk, og boken er en reise i den skandinaviske kulturen. Skulle alt oversettes til norsk? Eller mister en da mye av bokens tone og stemning?

I Nora, eller brenn Oslo brenn møter vi Johanna som har en dansk kjæreste. Han har igjen en norsk eks-kjæreste som Johanna blir nesten sykelig sjalu på. Hun begynner å stalke denne eks-kjæresten, Nora, og en kan vel trygt si at det tar litt overhånd. I tillegg har hun en utfordring med endometriose som gjør at hun blant annet får voldsomme smerter når hun får mensen. Hvordan har det vært å jobbe med denne boken?

– Det har vært en svært morsom og litt annerledes jobb å oversette akkurat denne romanen. Morsom fordi det er så mye humor i den og fordi hovedpersonen Johanna har et snodig og skrått blikk på virkeligheten. Annerledes fordi jeg var nødt til å beholde noe av originalspråket, uten at jeg i starten skjønte hvordan jeg skulle gjøre det.

Her blandes jo det skandinaviske, og du har valgt å beholde både det svenske og det danske, hvorfor var det viktig å ikke oversette alle replikker?

– Siden originalversjonen er skrevet på både svensk, dansk og norsk, anså jeg det som min oppgave å gjøre det samme, skrive en versjon på både svensk, dansk og norsk, men helst i omvendt rekkefølge: norsk, dansk og svensk. Ved første gjennomgang oversatte jeg så å si alt som sto på svensk til norsk, lot dansken stå og var forferdelig usikker på hva jeg skulle gjøre med norsken. Det var nemlig ikke bare «korrekt» norsk det var snakk om. Jeg var lite fornøyd med dette førsteutkastet, først og fremst fordi nesten all svensken var borte, men også fordi noe av norsken var norsk slik en svenske ville uttrykt seg, dvs. litt knotete. Jeg var overbevist om at dette ville oppfattes som rart for en norsk leser. Hva har oversetteren drevet med her, liksom … Dessuten var det ikke bra at all svensken var borte. Romanen handler jo delvis om det skandinaviske, språket, kulturen, den handler om kommunikasjon og mangel på sådan, om det skandinaver har felles og det som skiller oss.

«Du skal ikke snakke sådan om Nora,» sa Emil sammenbitt. «Jag säger vad jag vill om henne,» sa jeg trassig. «Jævla fitta.» «Lad være med at tale så grimt om Nora. Jeg gider ikke snakke mere om det.»

– Mye av dette ble borte i det første utkastet jeg oversatte, og jeg var svært lite fornøyd. Jeg grublet og grublet og fant ut at jeg måtte ta kontakt med forfatteren, først og fremst for å høre om hun ville at jeg skulle beholde den delen av norsken som ikke var «korrekt» eller om hun ville at jeg skulle «rette» på den. Jeg skrev en lang e-post til Johanna Frid. Og hun svarte fort at jeg måtte endre til «korrekt» norsk. Så stilte hun det betimelige spørsmålet om jeg hadde beholdt noe av det svenske i oversettelsen. Litt flau måtte jeg innrømme at svensken var beholdt kun noen få steder i teksten, og at jeg ikke var særlig fornøyd med dette og måtte finne en annen løsning. Hva om dialogene mellom Johanna og kjæresten Emil gjengis på svensk (og henholdsvis dansk) også i den norske versjonen? spurte forfatteren. Først syntes jeg det hørtes rimelig radikalt ut, men jeg laget en ny versjon med dette for øyet, for å sjekke om det kunne fungere. Det skadet jo ikke å prøve! Og det fungerte, i hvert fall til en viss grad … Det var fortsatt noe som skurret, syntes jeg. Det skurret at det bare var dialogene mellom svenske Johanna og danske Emil som ble gjengitt på henholdsvis svensk og dansk, mens de andre dialogene sto på norsk. Hva med å gjengi samtlige dialoger på svensk? grunnet jeg. Som sagt, så gjort. Og det var først med den versjonen at oversettelsen falt på plass! Det var først da den norske versjonen fungerte og originalen ble gjengitt på «riktig» måte, syntes jeg. Jeg var spent på tilbakemeldingene, men forfatteren var begeistret, og fra forlagshold fikk jeg også klarsignal, så da var det bare å kjøre på!

Det beste bildet, det verste bildet, var tatt på 17. mai. Norges viktigste dag. Gratulerer med dagen, sier de, men hva er det de gratulerer hverandre for? Instagram lærte meg at det tydeligvis er kutyme blant norske kvinner å la seg forevige i bunad denne dagen – en festlig folkedrakt, med varierende grad av absurditet, avhengig av geografisk opprinnelse.

Hva kjennetegner de skandinaviske språkene? Hvordan har det vært å leke seg med disse i denne boken?

– De skandinaviske språkene svensk, dansk og norsk stammer jo alle fra et felles urnordisk språk. Det samme gjør blant annet islandsk og færrøysk. Jeg kan ikke veldig mye om dette, men cirka 90 % av ordforrådet er likt i svensk, dansk og norsk, så svensker, dansker og nordmenn har svært gode forutsetninger for å forstå hverandre. Likevel sliter svært mange med nettopp det. Norsk og svensk har nokså likt talespråk, mens dansk skiller seg noe ut fra norsk og svensk når det gjelder uttale. I skriftspråkene er det jo dansk og norsk som ligner mest, mens svensk skiller seg mer ut. Dette, i tillegg til mer kulturelle nyanseforskjeller, blir kostelig skildret i Nora, eller brenn Oslo brenn, spesielt i dialogen mellom svenske Johanna og danske Emil. Hvordan det har vært å leke seg med disse språkforskjellene i denne boken? Fornøyelig! Jeg lo mye mens jeg jobbet med denne boken.

Jeg hadde bare en kropp og en Instagram-konto.

Det virker som om Nora, eller brenn Oslo brenn har truffet en eller annen nerve hos spesielt unge lesere. Hvorfor, tror du?

Johanna Frid

– Så flott hvis den har truffet en nerve hos unge lesere! Jeg har selv en datter som heter Nora, og som er 24 år. «Min» Nora slukte boken i ett jafs og syntes den var utrolig morsom. I tillegg til at boken handler om språk, kommunikasjon, forskjeller og likheter mellom skandinavisk kultur, handler den om det å være ung, om sosiale medier og hva disse gjør med oss, om endometriose, sjalusi, om å finne sin plass i livet og i verden. Disse temaene treffer nok mest de unge, selv om middelaldrende som meg helt klart også vil ha stor glede av å lese den, om ikke annet for å bli bedre kjent med yngre generasjoner og deres utfordringer og tenke- og væremåte.

Jeg hatet Nora. Hvorfor ringte hun i det hele tatt? Jeg hatet Oslo, jeg hatet Norge, jeg hatet oljefondet som gjorde at de kunne ringe utenlands både hist og pist. Horer.

Hvordan jobber du for å ivareta tonen til forfatteren?

– Dette med å ivareta tonen i en oversettelse er alltid en utfordring som jeg synes er vanskelig å si noe konkret om. Det slår meg gang på gang. Min metode er som oftest å lese bare et lite kapittel eller to, eventuelt ti–tjue-tretti sider, i originalen før jeg begynner på selve oversetterjobben. Da prøver jeg å få med meg denne abstrakte «tonen» eller drivet i språket, men det er i selve skriveprosessen at denne «tonen» blir skapt. Det er sjelden jeg leser hele boken før jeg starter. Jeg liker å tro at jeg bevarer min egen nysgjerrighet og skriveglede bedre hvis jeg gjør det på denne måten, og jeg liker å tro at jeg oversetter bedre hvis jeg samtidig er en leser, det vil si at jeg leser og oversetter på samme tid. En forfatter som sitter og skriver på en bok, vet nødvendigvis ikke alt som skal skje før han eller hun sitter og skriver. Mye skjer i selve skriveprosessen, under selve skrivingen.

– Jeg tror at skriveprosessen er viktig også for en oversetter. Det er her «tonen» blir til eller fester seg. Jeg innbiller meg – om ikke annet! – at jeg får bedre driv i språket hvis jeg ikke vet hva som skjer på neste side. Denne metoden fordrer naturligvis at jeg går gjennom oversettelsen flere ganger. Det er ikke sikkert jeg ville vært en spesielt god oversetter i «gamledager», før datamaskinens tidsalder, hvis jeg ikke kunne ha gått fram og tilbake i manus, og flikket og endret og most språket om igjen og om igjen, slik man kan med dagens teknologi. Det passer meg utmerket, for å si det sånn.

Har du noe kontakt med forfatterne når du jobber med oversettelser? Hva er det dere eventuelt diskuterer?

– Jeg har hatt kontakt med mange av forfatterne jeg har oversatt bøkene til, men langt fra alle. Et sånt samarbeid som jeg hadde med Johanna Frid, har jeg aldri opplevd før. Hvis jeg tar kontakt med en forfatter, er det som regel fordi det er noe helt konkret jeg stusser over, om det er en logisk brist som kan endres i den norske versjonen, eller om forfatteren har et tips til hva jeg kan gjøre hvis en passasje/setning/ord er «uoversettelig» eller vanskelig å overføre til norsk. Forfatterne er som regel svært behjelpelige med tips og synes det er stas å få henvendelser fra oversetterne sine.

Har du en bok du drømmer om å oversette?

– Flere! Etter et par lengre opphold i Irland da jeg var i tjueårene, har jeg fått en forkjærlighet for irsk litteratur. Jeg hadde ikke sagt nei til å oversette verken klassiske eller nyere litteratur fra Irland, for eksempel John McGaherns bøker og bøkene til Patrick McCabe.

Hva jobber du med nå?

– Nå jobber jeg med siste bok i trilogien Krøniker fra Det røde klosteret av finlandssvenske Maria Turtschaninoff. Jeg liker å sammenligne disse bøkene med Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale og TV-serien med samme navn, for Krøniker fra Det røde klosteret kan også sies å skildre et dystopisk, feministisk univers. Den første boken bærer tittelen Maresi (kom ut på norsk i 2017), den andre Naondel (2019), og den siste Brevene fra Maresi, som altså kommer ut på Gursli Berg forlag i 2020. Jeg er ikke spesielt opptatt av fantasy-litteratur, men er svært begeistret for både The Handmaid’s Tale og Turtschaninoffs bøker. Det er utrolig sterke kvinneskildringer her som går rett i hjertet på meg. Dessuten er språket litterært og vakkert og en fryd å oversette til norsk. Jeg er usikker på hvor mange norske lesere denne serien har fått, men det har ikke vært mye snakk om den her til lands, og det forundrer meg egentlig. Den siste boken i serien, som jeg altså holder på med nå, var nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris i 2019. Hele serien fortjener mange lesere, synes jeg.

Om tidsreiser og blod i Octavia Butlers Kindred.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Patti Perret, The Huntington Library / Omslag: Forlagene / Illustrasjon: John Jennings

Octavia Butler er et ukjent navn for mange. I sin tid var hun en av USAs mest kjente science fiction-forfattere, men nyter dessverre ikke den samme oppmerksomheten i dag. Butler døde i 2006 og var på sitt mest aktive på 70- og 80-tallet. Science fiction-fans husker kanskje Patternist-serien eller Xenogenesis-triologien. En av hennes absolutt beste bøker er likevel en roman som ikke følger den typiske science fiction-oppskriften. Kindred fra 1979 er en frittstående roman som tar opp temaer som identitet, kjønn og historie, og den er satt til både slavetiden i USA og nåtiden. I Kindred leker Butler med ulike sjangere for å få fram sitt budskap om hvor essensielt det er å forstå og huske den vonde fortiden. Butler utforsket ofte kjønn og kjønnsroller i sine romaner, og i Kindred gir hun den afro-amerikanske kvinnen en etterlengtet stemme. Det er en både underholdende og viktig fortelling hun har skrevet.

Den store tidsreisen

Dana er vår heltinne. Hun lever et helt vanlig liv i California helt fram til den dagen hun blir dratt tilbake til Sørstatene på 1800-tallet. Her blir hennes oppgave å redde sine egne forfedre: Rufus og Alice. Dette må hun gjøre igjen og igjen, og hennes tidsreiser blir både strabasiøse og farlige. Rufus vokser opp til å bli en brutal plantasjeeier med mange slaver, og Alice er en av disse slavene. Dana blir forflyttet mot sin vilje tilbake til fortiden slik at hun selv kan forstå hvor hun kommer fra. Hun gjennomgår mange av de samme prøvelsene som sine forfedre, og får førstehåndserfaring med slaveriets grusomheter. Bare gjennom å oppleve det som hennes forfedre opplevde kan hun få en dypere innsikt og forståelse for egen identitet. Leseren gis også et unikt innblikk i en brutal og blodstenkt periode i USAs historie.

Feministisk sci-fi

Science fiction er en yndet sjanger for å utforske andre steder og andre tidsperioder slik at vi bedre kan forstå vår egen tid. Sjangeren var tidligere dominert av menn, men kvinnelige science fiction-forfattere kom for fullt på 1970-tallet, og blant dem var Octavia Butler. Filosof og kritiker Rosi Braidotti skriver i sin bok Metamorphosis at de gotiske romanene fra 1800-tallet inspirerte flere kvinnelige forfattere som skrev science fiction fordi de omhandlet aktive kvinnelige karakterer som var eventyrere, tyver og mordere. I Kindred er Dana på mange måter en eventyrer. Hun legger ut på en ufrivillig og omfattende ekspedisjon, men hun er aktivt med på å forme den. Braidotti skriver videre at science fiction reflekterer også tilbake til oss hvor fremmedgjorte vi føler oss i vår egen tid. Ved å illustrere en alternativ framtid kan du kan endre perspektivet på nåtiden. Selv om Braidotti først og fremst skriver om romaner satt til framtiden, er dette likevel relevant for Kindred. Dana føler seg fremmedgjort i sin egen tid etter sine tidsreiser. Hun oppdager at selv om effektene av slaveriet fremdeles er til stede i samfunnet, er historiene og erfaringene deres glemt.

Science fiction er nemlig mer enn romskip og romvesener, og det kan som i dette tilfellet gi oss nye synspunkter på eksempelvis kjønn og identitet. Butler bruker elementer fra science fiction-sjangeren, som tidsreisen. Dana ferdes dog ikke framover i tid, men bakover. Det er heller ikke noe teknikk involvert i Danas tidsreiser, det som trigger reisene hennes er at forfedrene hennes befinner seg i livstruende fare. Når dette skjer blir hun svimmel og uvel, og det er hennes egen kropp som transporterer henne tilbake til fortiden. Forfatteren gjenbruker gamle ideer og lager sin egen versjon av tidsreisen. Selv om Butler selv sa at Kindred var en uhyggelig fantasi, ikke en science fiction-roman, er det likevel svært gjenkjennelige elementer til stede.

Den andre

I flere science fiction-romaner står møtet med de utenomjordiske, de fremmede, sentralt. I Kindred er det ingen slike. Her er det derimot Dana som blir den fremmede idet hun besøker en tid som ikke er hennes egen. Som afro-amerikansk kvinne er det fullstendig utenkelig at hun er noe annet enn en slave, selv om det er noe som skurrer. Når hun møter de andre slavene på farmen til sin ascendent Rufus, tar det tid før hun faktisk passer inn i dette miljøet. De andre slavene tror først at hun er en mann siden hun går kledd som en, og de synes hun snakker som en «hvit person»:

’Why you try to talk like white folks?’ (…) ‘More like white folks than some white folks’.

I tillegg kan hun ikke bare lese og skrive, hun har også en utdannelse. I så måte blir Dana en fremmed. Hun er i begynnelsen mer observatør enn deltager. Etterhvert som tidsreisene til Dana blir flere og oppholdene lenger, tilpasser hun seg sitt nye liv som ufri. Butler leker på fiffig vis med sjangerelementer for å skape en ny type fortelling.

Flere kritikere har nevnt likheten mellom afrikanernes ufrivillige reiser til Amerika med Danas tidsreiser. Hun opplever et sterkt fysisk ubehag når hun blir dratt tilbake til en tid og en verden som er henne helt fremmed. Det tar tid for henne å omstille seg til en ny måte å leve på, og hun kjemper hele tiden en kamp med seg selv. Selvfølgelig er det også store ulikheter. For Dana tar selve forflytningen bare et par sekunder, og det er hennes egen kropp som svikter henne når hun gang etter gang blir dratt tilbake til fortidens prøvelser. Men, som hennes forfedre blir hun frarøvet sin frihet og humanitet.

Ny vri på slavenarrativet

Det er ikke bare science fiction-sjangeren som Butler har lekt med. Slavenarrativene, en viktig del av den afro-amerikanske litteraturhistorien, har vært til stor inspirasjon for Octavia Butler. Forfatteren låner fra disse narrativene, men skriver igjen sin egen versjon. Typisk for disse fortellingene var en slaves dramatiske ferd fra fangenskap til frihet, men i Kindred er det omvendt. Dana drar som fri kvinne tilbake til fortiden og blir deretter tatt til fange. Den eneste måten hun kan overleve på blir å spille rollen som slave, og til slutt har hun selv opplevelsen av å ha blitt omvandlet til en. Denne reisen er også speilet i Alice, den unge slavekvinnen som senere får barn med Rufus. Alice er født fri, men blir tatt til fange og kjøpt av Rufus som også forelsker seg i henne. Han voldtar henne og gjør henne til sin, og hun har hverken rett eller anledning til å bestemme over sitt eget liv. Alices selvmord er på mange måter hennes flukt fra fangenskapet. Det blir hennes eneste utvei. Alice og Dana klarer til slutt å flykte fra slaveriet begge to, men på svært ulike vis.

Det var i tillegg ganske vanlig i slavenarrativene at det var mennene som fortalte om sine opplevelser. Vi har få kvinnestemmer fra denne perioden, men Harriet Jacobs’ Incidents in the Life of a Slave Girl er en av disse, og blir ofte lest på universiteter. I Butlers roman får vi høre det fra et kvinnelig perspektiv, og denne erfaringen blir viktig siden den så ofte har blitt utelatt i både litteraturen og historien. Gjennom nettopp å la Dana dra tilbake i tiden og få oppleve slaveriet på kroppen, gir Butler den afro-amerikanske kvinnen en stemme. Derfor blir også selve romanen et viktig bidrag til den flerkulturelle litteraturen. Afro-amerikanske kvinner har tidligere gjerne blitt framstilt som stereotyper, som for eksempel Mammy i Gone With the Wind. Dette har heldigvis bedret seg siden Kindred kom ut, men poenget til Butler er likevel viktig. Hun lar sin heltinne få oppleve de andre slavekvinnene først og fremst som individer. Dette blir betydningsfullt for Danas egen identitet og opplevelse av seg selv.

Levende historie

Kindred gir leseren en usminket og brutal skildring av den grusomme slavetiden. Gjennom Dana blir tidligere framstillinger av denne tiden kritisert. Dana må selv føle på kroppen hvordan det er å være slave for å forstå. Butler understreker betydningen av selve erfaringen. Den fysiske avstraffelsen bidrar til å knekke Dana litt etter litt, selv om den er helt nødvendig. Dette blir viktig både for leserens forståelse og Danas egen forståelse:

I had seen people beaten on television and in the movies. I had seen the too-red blood substitute streaked across their backs and heard their well-rehearsed screams. But I hadn’t lain nearby and smelled their sweat or heard them pleading and praying, shamed before their families and themselves. I was probably less prepared for the reality than the child crying not far from me.

Historien blir så altfor levende for Dana, og det blir ikke bare virkeligheten for henne, det blir hverdagslivet. Det er mange av disse detaljerte beskrivelsene i boken, og Butler beskriver grundig ved flere anledning grundig slaveeiernes lite humane metoder. Det er nærmest slitsomt å lese disse passasjene, noe som nok er romanens hensikt.

Til å begynne med er ikke Danas kropp vant til den tøffe behandlingen den får. Avstraffelsene er voldsomme, og første gang hun blir pisket tror hun at hun skal dø. Effekten av dette er at hun blir sendt tilbake til sin egen tid siden kroppen mener den er i fare. Når Dana igjen blir kalt tilbake til fortiden, venter flere røffe behandlinger, men kroppen hennes er ikke lenger i stand til å trigges på samme måte:

He beat me until I tried to make myself believe he was goint to kill me. (…) He would kill me. Surely, he would kill me if I didn’t get away, save myself, go home! It didn’t work. This was only punishment, and I knew it.

Kroppen til Dana vet nå at den ikke kommer til dø av behandlingen. Voldsomme straffer var hverdagslivet til mange slaver, og i følge Sherryl Vint, professor ved universitetet i California, er det disse kroppslige opplevelsene som får Dana til å oppdage at hun etterhvert har blitt til en slave, fremfor en som bare spiller rollen. Det er altså disse erfaringene som gir Dana virkelig innsikt i fortiden sin.

Kvinnekroppen

Slavekroppene var på denne tiden bare eiendeler, de var kjøtt som ble kjøpt og solgt, og hadde ikke verdi som mennesker. Afro-amerikanske kvinner var i tillegg lavest på rangstigen, og Dana blir redusert til et slikt stykke kjøtt. For Dana er det selvsagt en voldsom overgang til hvordan hun er vant til å bli behandlet. Plutselig eier hun ikke lenger sin egen kropp, og hun bivåner også hvordan de andre kvinnekropper blir omgjort til objekter. Uten å være i stand til å gjøre noe, ser hun hvordan Alice må tilby kroppen sin til Rufus uten å kunne nekte siden hun ikke lenger eier seg selv. Alice er fullstendig klar over at kroppen hennes ikke tilhører selv, og svarer dette når Dana føler at hun ikke kan gi råd:

‘Not mine, his. He paid for it, didn’t he? (…) ‘the law says he owns me now’.

Mot slutten av romanen, når det går opp for Dana at Rufus også ønsker å ligge med henne, skjønner hun hvor maktesløs hun er, og hun har også nå en helt annen forståelse for Alices problemstilling.

Voldtekt blir framstilt i Kindred som den ultimate trusselen mot kvinnekroppen. Butler understreker hvor viktig det er å få fram historiene til disse kvinnene med denne romanen. Dette var et sjeldent tema i slavenarrativene, selv om seksuell trakassering faktisk er beskrevet i tidligere nevnte Incidents in the Life of a Slave Girl. Når Rufus prøver å voldta Dana dreper hun ham. Hun gjør det Alice ikke var i stand til å gjøre. Dette blir også det siste hun gjør hun før hun returnerer hjem igjen til sin egen tid for alltid. Paradoksalt nok dreper hun altså en av sine forfedre, men fremtiden er reddet siden Alices og Rufus’ barn lever i beste velgående.

Fra tegneserieversjonen av «Kindred»

Arret

På vei hjem til sitt eget liv mister Dana en arm. Rufus holder henne igjen når kroppen hennes påbegynner tidsreisen, og hun blir på mystisk vis sittende fast i veggen, eller mellom to tidsperioder. Armen blir revet tvert av. Forfatteren utbroderer ikke hendelsen videre, og leseren får aldri vite hvordan dette egentlig kunne skje. Likevel er budskapet ganske klart. Dana får et synlig arr etter de strabasiøse ekskursjonene sine, hun kan ikke gå umerket inn i sin egen tid og leve som om ingenting skulle ha skjedd. Slaveriet har for alltid merket henne. Fortidens grusomheter hverken bør eller kan ignoreres. Dana har etter sine tidsreiser fått se nye sider av historien, og den har gitt en helt annen innsikt. Vår heltinne skjønner nå hvor hun kommer fra, noe som er essensielt for identiteten hennes, og hun har faktisk delt de samme opplevelsene som sin egen slekt.

Med Kindred har Octavia Butler skapt både en fengslende spenningsroman og en roman til ettertanke og refleksjon. En blanding mellom science fiction og slavenarrativet gir en unik kvalitet, og forfatteren fornyer gamle sjangere med stor suksess. Fokuset på kvinneliv under slavetiden er i tillegg viktig. Ved å gi stemme til de som tidligere ikke ble hørt, og beskrive deres kroppslige opplevelser, understreker romanen hvor viktig det er å ikke glemme.

Denne artikkelen ble først publisert i Deichmanbladet #2, 2014. 

Nysgjerrige øyne, trippende føtter og en haug med bøker. Det var en stor dag for Deichman Bjørvika da nærmere 1000 forventningsfulle barn bar 6000 bøker fra Hammersborg og fikk det første glimtet av det nye biblioteket.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tinna Ludviksdottir, VisitOSLO/Didrick Stenersen

Det var en magisk stemning da elevene fra Møllergata, Ila, Bolteløkka og St. Sunniva skole inntok det vakre bibliotekbygget ved fjorden. For dette er deres bibliotek, og hva passet vel egentlig bedre enn at det var barna som fikk biblioteket til å puste for første gang.

Toggeneral Tomas har kontroll. Foto: Tinna Ludviksdottir

Reinert Mithassel ved Deichman har hatt stor suksess med blant annet Biblo på Tøyen, biblioteket for de mellom 10 og 15 år. En mann som åpenbart finner på de aller kuleste tingene for Oslos yngste borgere. Denne gangen har Reinert jobbet fram idéen om barnas flyttebyrå, nemlig at barna selv skal få lov til å egenhendig flytte en stor del av bibliotekets samling. Hvorfor var det egentlig så viktig å la barna få ta del i den aktive flytteprosessen?

Hvorfor ønsket dere å la barna selv flytte bibliotekets bøker?

– Vi syntes det var viktig at barna som har sognet til Hammersborg fra de nærliggende skolene kan få en helt fysisk forståelse av hvor de heretter skal gå for sine bibliotekopplevelser og boklån. Det er stas og riktig på et vis at det er barna som skal være de første som besøker oss, det er de som huset vil være til for lengst.

– Også gjorde vi det jo litt bare for moro skyld også, det er skøy å fargelegge byen, blokkere trafikken, med politiets rytterkorps og det hele. Ikke minst var det kjekt å avlaste det voksne flyttebyrået litt. Barna flytte faktisk så mye som en syttitredel av samlingen vår, rundt 6000 bøker.

Fra Hammersborg til Bjørvika. Foto: Tinna Ludviksdottir

Vel framme i Bjørvika fikk barna møte selveste Kronprinsesse Mette-Marit, en uttalt litteraturelsker som blant annet snakket om da hun selv ble tatt med til biblioteket av pappaen sin for å oppdage den store verdenen som ligger mellom permene. Og når barna etterpå fylte nye Deichman med glede og energi med BlimE-dansen, ja, da var det vanskelig å la seg forbli uberørt.

– At et visst pressefrieri lå bak skal vi ikke stikke under en stol, forteller Reinert. – Og jammen stilte de mannsterke også, men så var det overraskende rørende selv for oss praktikere som jobber her, med et slikt energisk overgangsrituale som ga frampek om hvordan huset skal syde og koke. Og når barna i simultan koreografi danset BlimE-dansen så var det noen og enhver – selv oss på produksjonssiden – som måtte opp med hånda for å tørke litt i øyekroken.

Det  klassiske spørsmålet, hva følte du da 1000 dansende barn strømmet inn i biblioteket?

– Bygget endret i dag sin identitet, tenkte jeg. Det våknet endelig til sin egentlige hensikt. Det fikk meg til å tenke på den gang jeg hadde bygget peis i stua og tente opp for første gang – hvordan alt forandret seg, og huset ble fylt med sjel.

Kronprinsesse Mette-Marit snakker varmt om fine barndomsminner fra biblioteket. Foto: Tinna Ludviksdottir

Hva betyr det å få denne enorme oppslutningen av både barn og Kronprinsesse?

– Det gjør oss jo også litt stolte, vi som jobber med bibliotek, å få slik oppmuntrende velvillig deltagelse fra Slottet og politiet og rådhuset. Og at skolene i tillegg uten å nøle melder på alle elevene for å være med på et Deichman-prosjekt bare for moro skyld midt i skoletida, det er jo ekstra stas. Vi skjønner at vi har noe stort på gang, og gleder oss med stadig større tro på Bjørvika-fremtiden og åpningen 28. mars.

Ordfører Marianne Borgen leder an. Foto: Tinna Ludviksdottir

Vi gleder oss med andre ord til å dele enda mer av denne magien vi fikk oppleve en liten smakebit av denne torsdagen. Velkommen til flunkende nytt bibliotek lørdag 28. mars!

Bokfjellet i Bjørvika. Foto: Tinna Ludviksdottir

Barnas flyttebyrå. Foto: VisitOSLO/Didrick Stenersen

På vei! Foto: Tinna Ludviksdottir

Tre uker har gått siden det gamle hovedbiblioteket stengte. Lørdag 18. januar åpnet vi dørene for en skikkelig feiring av det storslåtte bygget. Her deler vi noen høydepunkter!

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Birgitte Aarebrodt, Tinna Ludviksdotter, Łukasz Solawa og Jørn Johansen, Deichman

Denne lørdagen sto i avskjedens tegn. Omtrent 300 mennesker fikk plass da vi sammen tok høytidelig farvel med det historiske kulturbygget. Unge og gamle samlet seg i hovedsalen, som allerede er tømt for bøker. Der delte vi litt mat og noen refleksjoner om hva bokpalasset på Hammersborg har betydd for byen vår og hva vi kan glede oss til i Bjørvika.

Professor Mari Hvattum fra Arkitektur- og designhøgskolen snakket om byutvikling og Nazneen Khan-Østrem delte tanker om sitt forhold til byen vi alle er så glad i: Oslo. Vi er også veldig takknemlige for at ordfører Marianne Borgen var med på avskjeden, flankert av vår egen biblioteksjef Knut Skansen og leder for Deichman Bjørvika, Merete Lie. Musikerne Olve Flakne, Trygve Seim og Mats Eilertsen ga stunden en musikalsk ramme.

Foto: Tinna Ludviksdottir

Foto: Łukasz Solawa

Foto: Tinna Ludviksdottir

Foto: Łukasz Solawa

Så var det tid for fest

Da kvelden falt på forandret vi de gamle ærverdige salene til hovedstadens kuleste klubb. Den store utflyttingsfesten fylte huset til randen med dansende osloboere. Køen var lang, musikken høy og stemningen legendarisk. Tusen takk til alle som bidro: trapeskunstner fra Eskil Balance, dansere fra Subsdans, Carmen Villain, Roastfish & Cornbread Sound System, DJ Ra-Shidi og DJ Strangefruit. Og ikke minst alle dere som sto tålmodig i kø.

Foto: Łukasz Solawa

Foto: Birgitte Aarebrodt

Foto: Birgitte Aarebrodt

Foto: Łukasz Solawa

Foto: Birgitte Aarebrodt

Foto: Birgitte Aarebrodt

Foto: Łukasz Solawa

Foto: Łukasz Solawa

Nå vender vi nesa mot Bjørvika hvor de første bøkene allerede er på plass. (Og ja, det ser strålende ut!) Men, det er ikke alt som skal være med på flyttelasset. Derfor inviterer vi til loppemarked på Hammersborg 29. februar og 1. mars. Da kan du sikre deg bøker, møbler og andre kuriositeter fra vår aldrende venninne hovedbiblioteket.

Med dette takker vi for laget på Hammersborg og ønsker alle velkommen til storslått åpning av Deichman Bjørvika lørdag 28. mars 2020 kl. 13.00.

Allerede som liten fargela Nina bøkene hun likte aller best. Nå har hun blitt voksen og får bruke fargene akkurat som hun selv vil når hun skaper sine egne bokunivers.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Nina Nordal Rønne, fra boka Grå
Foto: Nina Nordal Rønne og Erik Thallaug, Fotofolk

Tegne og skrive er det Nina Nordal Rønne liker å gjøre aller best, og derfor har hun laget to bøker. Den første heter Tiloversmari og kom ut i 2014. Den andre heter Grå og ble utgitt tre år senere. De to bøkene har hun tatt med seg på besøk til skoler, bibliotek og festivaler. Der har hun lest høyt, klippet og tegnet sammen med mange barn. I dag skal vi bli litt bedre kjent med henne.

Du kan møte Nina Nordal Rønne på Deichman Grünerløkka lørdag 8. februar. Da leser hun høyt som en del av lesefrøfestivalen – én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

– Jeg har flere leseminner som har gjort varig inntrykk. Ett er Tante Gummiguttas nye hus av Carsten Ström. Moren min leste boka høyt for broren min og meg da jeg var fem eller seks år. Den er fra hennes egen barndom, og er en litt tøysete og absurd fortelling med ville innfall etter mine begreper i den alderen. Jeg elsket den boka!

– Jeg husker spesielt åpningen. To tvillingjenter flytter inn i en bygård med den greie heksen tante Gummigutta og den fæle heksen Paprika. I første kapittel smaker jentene på det lysegrønne tapetet på rommet sitt, og det er helt ekte marsipantapet. Og Samuel Supperot sa bare ord på s. Jeg synes boka var skikkelig morsom! Et bevis på det er at jeg fargela Ströms fine pennetegninger i boka med tjukk fettstift! Jeg fargela illustrasjonene i de fleste bøkene jeg ble engasjert av, særlig pennetegningene i Tove Janssons bøker er fulle av klussete fargelegging.Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

– Fordi det er så hyggelig å dele leseopplevelser! Det å høre stemmen til et menneske lese for seg knytter gode følelser til lesing og bøker. Barn lytter til stemninger og variasjoner i stemmen, og plukker opp flere måter å uttrykke seg på, og det er utrolig viktig. Jeg tror man kan oppleve å føle seg sett når man blir lest for. Leser man høyt for barna hjemme, knytter det bånd. Det er selvfølgelig fint å lese høyt for voksne og. I det minste deler man et øyeblikk av fellesskap når man lytter sammen.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

– Det er en unik stund hver gang, litt ferskvare. Jeg synes det var skummelt i begynnelsen, men tenker mindre og mindre på meg selv når jeg leser høyt, og mer på helheten av opplevelsen. Kontakt og stemmebruk er viktig, det er noe jeg øver meg på. Jeg blir veldig glad hvis jeg føler at det blir god stemning rundt meg, samtidig er det helt greit med en gjesp om man for eksempel ligger behagelig på en myk pute eller slapper av på et fang.

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Festivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

Nå elsker forfatter Lars Mæhle å lese høyt, men det har han ikke alltid gjort. Da han begynte å skrive, og å drømme om å bli forfatter, var det noe av det aller verste han visste.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Lars Rudebjer, detalj fra Dinosaurgjengen, Kagge forlag / Foto: Samlaget, Erik Thallaug, Fotofolk

Allerede som tenåring skrev Lars Mæhle mye. Etter 25 refusjoner fikk han antatt sin første bok, ungdomsboka Keeperen til Tunisia. Nå lever han av sitt forfatterskap, som består av bøker for både store og små lesere. Å være forfatter i dag er ikke bare å sitte alene og skrive bøker, men også å besøke mange bibliotek og skoler over hele landet. Blant hans siste suksesser er Dinosaurgjengen, en bokserie for barn som liker både eventyr og dinosaurer.

Du kan møte Lars Mæhle på Deichman Torshov óg Deichman Bjerke lørdag 8. februar. Da leser han høyt som en del av Lesefrøfestivalen – én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

Lars Mæhle

– Her skulle jeg sikkert svart en viktig og kunstnerisk riktig barnebok. Men for å være helt ærlig, var jeg som liten mest interessert i å lese Atlas (!) og Guinness Rekordbok. Jeg husker mange av rekordene den dag i dag. Blant annet syntes jeg veldig synd på den arme inderen som hadde stått 17 år i strekk (pga. en sykdom som gjorde kunne han ikke sitte). Men han fikk nå i det minste en verdensrekord i boka. Ellers leste jeg veldig mye tegneserier: Donald, Supermann, Tempo. Det var først som ungdom at jeg virkelig oppdaget bøkenes verden.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

– Det er det mange grunner til. Blant annet for å nappe i fantasien deres og gi dem følelsen av godt språk og gode fortellinger. Det er utviklende på mange måter. Hjemme hos oss er det fast før leggetid å lese en 10-15 minutter fra ei bok. Det er en fin måte å avrunde dagen på og roe barnet ned før det skal legge seg.

Hvordan synes du det er å lese høyt?

– Egentlig er det litt ironisk at jobben min, i dag, er å reise rundt og lese opp for barn og holde foredrag. Da jeg var ungdom, var det å lese høyt for klassen det ABSOLUTT verste jeg visste. Jeg stammet og sa minst mulig i timene. (Kanskje det var en av grunnene til at jeg begynte å skrive?) Men som med så mye annet, er også dette noe du kan trene deg opp i. I dag elsker jeg å lese høyt. Særlig å lese for de minste barna, sånn ca. fra 3 år til 10 år. Da er barna fortsatt proppfulle av lek og fantasi. Og humor. Før de begynner å legge bånd på seg, bli redd for å gjøre noe flaut osv. Det å tøyse og tulle og lese for barnehagebarn er bare helt knall!

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Festivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!