Hjemme hos forfatter Hilde Matre Larsen leser hele familien, liten som stor. Allikevel leser hun fremdeles høyt for barna sine, for lite er så fint som en høytlesingsstund i en travel hverdag.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Illustrasjon: Illustrasjon fra Gutt og Jente later som, av Mari Kanstad Johnsen, Cappelen Damm / Foto: Erik Thallaug, Fotofolk

Tre bøker om Gutt og Jente har forfatter Hilde Matre Larsen laget sammen med illustratør Mari Kanstad Johnsen. I et intervju med NBU beskriver Larsen fellesnevnerne i sitt forfatterskap som følgende: «Opp-ned eller inn-ut. Eller baklengs. Eller motsatt. Hulter til bulter». Og hvem liker vel ikke det!? På den måten har hun skrevet bøker med gjenkjennelige historier som på samme tid begeistrer og overrasker små lesere.

Du kan møte Hilde Matre Larsen på Deichman Røa lørdag 8. februar. Da leser hun høyt som en del av lesefrøfestivalen – én uke med høytlesing for barn 0-6 år på hele Deichman, samtidig!

Vil du dele et leseminne fra barndommen med oss?

– Jeg leste meg nesten helt bort som barn. Jeg husker at Michael Endes Den uendelige historie var en sånn bok som jeg fortapte meg fullstendig i – slik hovedpersonen Bastian også gjør. At jeg leste samme historie som Bastian gjorde, var jo helt magisk. At Bastian så ble hovedpersonen i boken han leste, og som jeg også leste, klarer jeg fortsatt ikke å slutte å tenke på.

Hvorfor er det viktig å lese høyt for barn?

– Det er det så mange gode grunner til at det ikke er plass til å liste dem opp her! Å lese høyt er en mulighet til kos og ro i en hverdag som kan være travel og stressende. Det er en veldig trygg og nær situasjon å være i. Akkurat dette er nok like viktig for voksne som for barn.

Å lese høyt er en mulighet til kos og ro i en hverdag som kan være travel og stressende.

– Høytlesing er veldig viktig for utvikling av empati, fantasi og språk- og billedforståelse. Det legger også et godt grunnlag for lesetrening, og ikke minst leselyst. Her hjemme leser vi over en lav sko. Femåringen «leser», syvåringen leser – og jeg leser høyt. Etter hvert som barna blir eldre og kan lese selv, blir de stundene vi leser sammen bare mer og mer verdifulle. Det er så mange bøker jeg gleder meg til å lese for barna mine etter hvert som de blir større!

Hvordan synes du det er å lese høyt?

– Som regel leser jeg for barn i barnehagealder, og det er jo et skikkelig gøyalt publikum. De er ærlige og engasjerte – og flinke til å melde fra om de kjeder seg, er sultne eller må bæsje.

– Hjemme elsker jeg å lese høyt for barna mine. Jeg forsvinner ofte helt inn i boken, begynner med masse forskjellige stemmer – og glemmer å slutte og lese når kapittelet er over, slik at jeg ender opp med å lese opptil flere «straffekapittel» (det er selvsagt strengt forbudt å slutte å lese midt i et kapittel).

Å bli lest høyt for er et magisk øyeblikk som gir minner for livet. Festivalen springer ut av LESEFRØ-samarbeidet mellom Deichman og ca. 100 barnehager i Oslo, der målet er å skape godt språkmiljø, spre leselyst og leseglede. Velkommen til en eventyrlig høytlesingsuke!

Å lese høyt for barn er både koselig og viktig. Det trenger ikke være så avansert, men med enkle grep kan du gjøre høytlesningsstunden enda finere. Her får du et knippe eksperttips.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Toppbilde: Picsea via Unsplash

Hvert år får 1000 barnehagebarn i Oslo et dypdykk i høytlesing og bokglede gjennom satsingen Lesefrø. En uke i året inviterer vi til Lesefrøfestival på en rekke av våre bibliotek, rundt i hele byen. Da inviteres barnehager inn til høytlesing på bibliotekene hele uka, før festivalen avsluttes sammen med hele familien lørdag 8. februar 2020.

Høytlesing står i fokus, men hvordan kan vi rigge til fine lesestunder, øve oss på bruke stemmen på uvante, rare måter og holde konsentrasjonen hele historien gjennom? For å dele gode råd har vi snakket med Sarah Camille. Hun er en fabelaktig formidler som har et bredt repertoar, med bakgrunn fra musikk, skuespill, muntlig fortelling og litteratur. Sarah Camille har med andre ord en rik verktøykasse å plukke fra når vi ber henne dele sine beste tips.

Her kommer boken – Setter oss i kroken

Det er viktig å vite hvem man skal lese for, og å finne en bok som passer for den aldersgruppen. Allikevel er det viktigste at den som skal formidle boka liker den, mener Sarah Camille.
– Uansett om det er bildene, tematikken eller ordene du liker er det viktig for barna å se du koser deg, understreker hun. – Det har jeg merket selv, i møte med veldig ærlige barn. Man kan ikke late som om man liker en bok om man faktisk ikke gjør det. Noen ganger gjelder det bare å bruke litt tid på å finne de elementene man liker. Det gir en trygghet i stunden og du formidler boka med mye mer entusiasme.

Sarah Camille. Foto: Kristin Aafløy Opdan.

Vis at dere hører – Her er våre ører

– Jeg var på t-banen forleden og ble så inspirert, forteller Sarah med et stort smil. – Der var det en liten familie som satt sammen og leste høyt fra en bok, midt mellom alle de andre som satt med hver sin mobil i morgenrushet. Det virket som om det var noe de pleide å gjøre på morgenen, at de holdt på med en lengre bok. Det var så fint! De klarte å lage en felles, liten stund der på t-banen.

Å ha en så konsentrert stund er ikke alltid enkelt. Men også for det har Sarah Camille gode råd.
– Mye ligger i forberedelsene, og om du vet hvordan du skal åpne lesestunden er mye gjort, sier hun. – Du behøver ikke en gang å ha boka med fra starten, men heller begynne med å fortelle om bokas tema. Snakk litt, still noen spørsmål og med det har du laget en intro til høytlesingsstunden.

– Barn liker at også voksne driter seg litt ut og prøver på noe de ikke kan. Det er ikke farlig å prøve.

Fra sin bakgrunn som muntlig forteller har Sarah Camille fått med seg én ting hun gjerne skulle hatt i norsk fortellertradisjon, nemlig en åpningssetning. Og da snakker hun ikke om den kjente «Det var en gang …», men noe som samler barna før lesestunden. Et lite vers som de selv kan være med å si, som kobler dem på.
– Så, jeg skrev noen rim i forsøk på å løse det, forteller hun med litt latter.
Og du har allerede lest noen av dem, nemlig underoverskriftene her i teksten. Idéen er hentet fra karibisk fortellertradisjon; der fortelleren sier: «Ye krik!» Og lytterne svarer: «Ye krak!» Sarahs rim legger opp til den samme dynamikken, der en starter og en annen svarer. Man kan også legge bevegelser til versene.

– Det er en fin måte å samle konsentrasjonen på, forklarer hun videre. – Det kan også brukes underveis, om man merker fokuset har forsvunnet.

Her kommer bilder – Tar på lesebriller

Mange barnebøker har fordelen av å være illustrert med vakre tegninger eller andre bilder. De må man ta seg tid til, ikke bare rase gjennom boka fra ord til ord.
– Ved å snakke om hva man ser på bildene kan man få mange fine samtaler, understreker Sarah Camille. – Pass på så alle får se, søk øyekontakt og pek gjerne på likheter med det som omgir dere. Å trekke linjer mellom historien og detaljer i rommet, som f.eks. Johans blå genser som er like blå som himmelen i historien, skaper nærhet til historien og gjør det enda lettere kjenne seg igjen i den.

Det å lage koblinger mellom fortellingen og virkeligheten kan også være med på å holde på konsentrasjonen.

Det å lage koblinger mellom fortellingen og virkeligheten kan også være med på å holde på konsentrasjonen. Selv hender det Sarah Camille har med seg en rekvisitt for å legge til en sans til opplevelsen, som et eple eller litt te, eller at hun bytter ut navnene på karakteren med navnet til noen av barna som hører på.
– Jeg legger ofte inn fysiske avbrekk eller pauser, sier hun videre. – Det kan være noe man gjenkjenner fra boka, eller bare noe for å riste av seg uroligheter. Dette med lopper i blodet er jo et faktum, men har du en plan for hvor du kan ta en pause, får du bedre kontroll på fellesskapet.

Her kommer ordene – Gi oss historiene

Om man vil bli mer historieforteller enn en oppleser er det flere grep man kan ta. Noe av det som gjenkjenner enhver høytlesningsstund er stemmen.
– Lek med stemmen, og ikke vær redd, sier Sarah. – Barn liker at også voksne driter seg litt ut og prøver på noe de ikke kan. Det er ikke farlig å prøve.

Synes man det er uvant anbefaler hun å øve på egen hånd, ved å for eksempel si en og samme setning på ulike måter, og med flere forskjellige typer stemmer. Man kan variere mellom tempo, styrke, lyst og mørkt og for eksempel en dialekt.
– Det er mange muligheter for å prøve igjen om ikke alt funker første gang, så vær ikke redd for å prøve noe nytt, understreker hun. – Det tar tid, men går du inn i det med nysgjerrighet på historien og stunden dere har sammen blir det bra, selv om det kanskje tar flere ganger før alt sitter.

Ungdom. Ung. Ung voksen. Ungdomsbøker. Young Adult. Hva er hva og må vi egentlig lage så skarpe skillelinjer?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Toppfoto: Pixabay / Foto: Karin Skog, Cappelen Damm, Julia Pike, Gyldendal

Avhengig av hvilken ordbok du slår opp i defineres «Young Adult» som en person i sene tenår og begynnelsen av tyveårene, eller også som en person i tenårene, fra 12 til 18 år. Definisjonen av litteratur for såkalte «Young adults» er like flytende. Når jeg googler «Young Adult literature » får jeg opp blant annet John Green, J. D. Salinger, Rainbow Rowell, men også Fluenes herre av William Golding. Selv leste jeg Fluenes herre i de formative år, men vil likevel påstå det er en voksenbok også. Spennet er med andre ord rimelig stort. Og behøver vi egentlig å definere hele tiden?

Her hjemme i Norge er det flere og flere forfattere som mener de skriver for såkalte Young Adults, eller unge voksne. Men hva er forskjellen på en bok for unge voksne og en for ungdom? På biblioteket og i bokhandelen heter kategorien som regel ungdomsbok. NBUs litterære råd, foreningen for norske barne- og ungdomsbokforfattere, uttalte nylig at det er for få forfattere som skriver for unge voksne. Men er det egentlig det? Og hva skyldes det i så fall? Behøver Norge en ny definisjon på den gode gamle ungdomsboka? Charlotte Glaser Munch er selv ungdomsbokforfatter og leder for det NBUs litterære råd.

Flere bøker til unge voksne

Dere uttaler at det er for få som skriver bøker for unge voksne. Hva tror dere dette skyldes? Manglende satsning fra forlagene? Lav status blant for forfatterne? Eller er denne aldersgruppen bare litt glemt? At vi har tradisjon for å tenke ungdom som en helhetlig gruppe, og ikke tenker på at det kanskje er litt forskjell på en 13-åring og en 18-åring? Og hvor går skillet egentlig mellom ungdom og ung voksen?

Charlotte Glaser Munch, foto: Karin Skog, Cappelen Damm

– Du svarer litt på spørsmålene selv – for dette er sammensatt – og har med flere av dine nevnte aspekter å gjøre.

– Selv med sine snart 70 år (startskuddet er regnet for å være J. D. Salingers The Catcher in the Rye), er ungdomsboken ennå ny. Den er imidlertid relativt etablert i det litterære landskapet. Det er verre med ungdomslitteraturen for de nesten voksne. Den har lenge slitt med å finne seg til rette, både i bokhandler/bibliotek (hvor skal den for eksempel stå?), hos forlagene (som muligens synes det er tryggere å oversette de amerikanske Young Adult-bestselgerne?) og hos forfatterne selv (uten støtte fra forlag/bokhandel/bibliotek krever det mer å skrive slik litteratur).

– Ung voksen-litteraturen kan lese av 14/15-22-åringer, tenker jeg. Ingen tydelige grenser. Noen sier 13-18, men jeg vet at folk langt inn i 20-årene leser YA også. Av og til eldre enn det også. Hvor mange voksne har ikke lest The Hunger Games, for eksempel?

Er det virkelig behov for å dele opp litteraturen i ungdom og ung voksen og voksen? Kan vi ikke bare lese gode bøker?

– Det hadde vært mye lettere. Jeg tror at forlag trenger aldersskillene for å selge inn bøkene til bokhandlene som har sine skiller og grupperinger. Det er et gammelt mønster. Ida Jackson har skrevet en interessant artikkel om dette.

Mange unge begynner å lese voksenbøker for tidlig.

Mange unge leser jo også mye voksenlitteratur, behøver vi egentlig litteratur som sikter seg inn på ung voksen?

– Mange unge begynner å lese voksenbøker for tidlig. Vi sier at et barn må få være barn mens det er det, – jeg syns vi skal si det samme om ungdommen. De har nok med å være der de er i livet, de trenger heller litteratur som handler om dette enn litteratur som griper langt inn i det voksenlivet de ikke engang har begynt.

Bombarderes av amerikansk litteratur

Hva tenker du om den amerikanske Young Adult-tradisjonen? Jeg har inntrykk av at den står ganske sterkt i det amerikanske markedet, og noen av disse bøkene sniker seg vel inn på det norske markedet også. Burde vi bare adoptere den helt ukritisk?

Vi er overflommet nok som det er av amerikansk kultur.

– Ja, den står sterkt. De amerikanske bøkene sniker seg ikke inn, jeg syns heller de skyver vår egen litteratur for unge ut på sidelinjen. (Bare gå i en bokhandel og se.) Det er lettvint og trygt av forlagene å oversette det som i USA er bestselgere, – men det hadde vært mye tøffere å bygge opp vår egen ung-voksenlitteratur i stedet. Vi er overflommet nok som det er av amerikansk kultur.

Vi vet vel at lekser, skjerm og andre ting konkurrerer hardt med lesingen i dag. Hvordan skal vi få de unge til å lese mer?

– Jeg ønsker meg (ytterligere; kan det noensinne bli nok?) styrking av skolebibliotek (med et godt tilbud til de unge voksne) og Den kulturelle skolesekken  – samt at forlag og bokhandler gir plass til denne typen litteratur.

Har du selv noen tips til gode bøker for de unge voksne?

– Siden jeg bor i Sverige, vil jeg faktisk nevne noen eksempler herfra: Gunnar Ardelius‘ Tjuren från Solna, Ronnie Sandahl: Vi som aldrig sa hora – denne fins oversatt. Ikke oversatt, men Yrsa Walldéns Flickvänsmaterial er fin – bøker av Maja Hjertzell og Amanda Svensson.

– I Sverige har de lenge delt inn litteratur for unge voksne på en annen måte i bokhandelen – de får stå på en egen hylle ved siden av voksenlitteraturen – dermed blir det ikke kleint for ungdommen å lete etter lesestoff – de slipper å gå inn i barneavdelingen. Genialt, spør du meg.

Savner en norsk Young Adults-tradisjon

Caterina Cattaneo leste oppmerksomt uttalelsene fra Charlotte Glaser Munch og resten av NBUs litterære råd. Hun begynte straks å debattere både på Facebook og på sin egen nettside. Jepp, det er faktisk en greie, skriver hun. Som Glaser Munch skriver også Cattaneo for ungdom. Eller unge voksne, da.

Slik jeg oppfatter saken reagerer du på at det litterære råd i NBU uttaler at det er for få som skriver for unge voksne, eller Young Adult som det heter i USA. Jeg opplever at dette er veldig utbredt i USA, men ikke like populært her i Norge. Stemmer det? I så fall, hvorfor tror du? Leser norsk ungdom bare altfor lite generelt?

Caterina Cattaneo, foto: Julie Pike, Gyldendal

– Jeg reagerer ikke, jeg merker meg. Og er veldig glad for at nettopp det litterære råd sier noe om dette og dermed setter det mer på dagsorden. Det jeg reagerer på, er at ikke andre har fulgt dette opp i ettertid.

– Det engelske markedet har andre tradisjoner når det kommer til kategorisering av litteratur, herunder den for unge voksne; Young Adults. Det er en måte å definere et marked på, men det er også en måte å dele inn lesegrupper på. Oversatt YA-litteratur er populært i Norge også, men det norske markedet har bare ikke den samme tradisjonen. Det er synd, for som jeg forsøkte å forklare i innlegget mitt, så kan man godt definere en egnet lesergruppe, uten at man utelukker andre, yngre lesere. Tvert imot. Jeg har ikke tallene på om ungdom leser mindre, annet enn det vi vet; konkurransen fra andre medier er så massiv at boken taper terreng. Jo yngre man er når man etablerer lesevaner, desto større er muligheten å holde interessen etter hvert som man blir eldre. Vi har en jobb å gjøre, og den må vi gjøre sammen. Men det er grunn til å tenke annerledes og nytt i fremtiden om vi skal kapre og holde på unge lesere.

Jeg tror det ligger en slags redsel der, for at det blir for smalt.

Jeg har lest innlegget ditt på bloggen din om romaner for unge voksne, og fikk ikke helt tak i om du synes det er for få som skriver for unge voksne eller ikke. Skjønner at det kan være vanskelig å definere, men er problemet heller at de som skriver for unge voksne fort blir litt usynlige? Hvorfor tenker du at det er sånn? Eller er det sånn at det er for få forfattere som skriver for unge voksne?

– Heri ligger jo problemet: Jeg kan ikke bestemme hva andre forfatteres litteratur skal kategoriseres som, delvis fordi vi ikke har tradisjoner i å utvide kategoriene. Men jeg vet at vi er en del som skriver for unge voksne, slik jeg ser det. Og ja, jeg tror det ligger en slags redsel der, for at det blir for smalt. Vi er en liten språkgruppe i utgangspunktet, å ytterligere krympe nedslagsfeltet er kanskje en iboende redsel for forlag og forfattere, jeg vet ikke. Det handler jo om leseevne og modenhet, også. Selv om jeg definerer mine romaner for unge voksne, altså i aldersgruppen 16-22, eller der omkring, vet jeg jo at lesetrening og modenhet gjør at en 14-åring fint kan få utbytte av å lese det jeg skriver. Men jeg stoler på at dette avgjøres av den enkelte, noe som er vanskelig så lenge det ikke finnes en egen YA-gruppering av bøker og alt legges i den store sekken ”ungdomslitteratur”. Så: Jeg vet ikke hvor mange vi er som skriver for unge voksne, men jeg vil tro at vi er flere enn det ser ut. Jeg vet at Siri Pettersen (Odinsbarn) spesifikt har sagt at hun skriver for denne gruppen med sin fantasyserie. For meg er det helt konsekvent. Jeg har skrevet én ungdomsroman, Dødsreisen. Det er en fantasy om å dø, med base i norrøn mytologi, de to andre er helt spesifikt for unge voksne. Det er forskjell, og foruten voksenromaner er det her jeg føler meg mest hjemme. Det er i grunnen ganske enkelt.

Viktigheten av å bli sett

Hvorfor trenger vi bøker som er skrevet spesifikt for unge voksne?

– Fordi det er viktig for denne gruppen å bli sett som lesergruppe. Ung voksen er for voksen til å interessere seg for de litt yngre, men strever med voksen-definisjonen fordi de faktisk ikke er voksne enda. Det er begrenset hvor interesserte de er i ”middelaldrende menn som springer til skogs for å finne seg selv” (måtte jeg bli tilgitt for denne forenklingen). Det er en periode i livet hvor ting er litt kaotisk, fordi man vet at man ikke er voksen, men det er like før, og med det martres man av tanker om fremtiden, redsler, frykter, gleder, ja, alt som hører med. Under innlegget mitt på Facebook om emnet her om dagen fikk jeg følgende kommentar:

Jeg var selv en intens leser som ung voksen, i betydningen at jeg nok aldri har lest noe så intenst som den gangen. Skjønner derfor godt at du har en kjærlighet for den lesergruppa!

Det er kanskje en del av svaret? Det er en helt spesiell tid i livet, den er uhyre viktig og fortjener at andre ser og setter fokus på.

Denne aldersgruppen opplever et helt umenneskelig press, og det er viktig at de blir sett og tatt på alvor.

Hva er det aller viktigste å tenke når en skal skrive for unge voksne?

– Jeg må forsøker å huske hvordan jeg selv reagerte i enkeltsituasjoner da jeg var sytten. Jeg vet ikke hvorvidt jeg var moden eller umoden, men jeg vet hvordan jeg hadde det. Og i små øyeblikk i løpet av skriveprosessen klarer jeg å hente det opp igjen. Problemstillinger skifter også retning i den epoken i livet. Prøve å huske hvordan det var å henge der midt mellom ungdom og voksen, å være litt tatt på alvor, litt mindre, avvist i intense reaksjoner som blir stemoderlig behandlet, slite med voksenting og bli behandlet som et barn, det er dritirriterende! Mest av alt: at noen definisjoner blir utvisket, at man blir modnere, og samtidig vet at det er mer der ute, at intensiteten, trykket, fremtidsredselen, men også forventningene og gledene øker. Jeg tror det er enda viktigere i dag å definere denne aldersgruppen, å ta den på alvor, for med det presset fra utsiden (sosiale medier, alt de skal lykkes i, alt de ”må” gjøre) er det uhyre vanskelig å navigere gjennom og komme frisk ut på andre siden. Denne aldersgruppen opplever et helt umenneskelig press, og det er viktig at de blir sett og tatt på alvor. Snakket med og ikke til, for å si det på den måten.

Kan du anbefale noen norske forfattere og bøker som passer perfekt for de mellom 15 og 20?

– Siri Pettersen og hennes fantasy-trilogi Ravneringene. Ingen må vite og Inn i elden av Aina Basso. Den ferske Brageprisvinner og debutant Ane Barmens Draumar betyr ingenting. Dette er ikke oss av U-prisennominerte Neda Alaei. Brådypt av Elin Viktoria Unstad. Noen nevnt, mange ikke glemt, men begrenset av plass. Og kanskje er vanskelige å finne frem til mange av dem fordi de alle ligger under den store sekken kalt ungdomslitteratur?

Det viktigste er leseglede, ikke leseregler

Siri Larsen, spesialbibliotekar ved Deichman Bjørvika, undrer seg over betegnelsen Young Adult. Ved Deichman i dag er alle ungdomsbøkene plassert på UNG-hylla, som favner aldersspennet fra ca. 12 år til ca. 18-19 år. Siri har jobbet med formidling av barne- og ungdomslitteratur i mange år, og innehar i dag stillingen som redaksjonskonsulent for barne- og ungdomslitteratur. Hun er oppgitt over at det skal lages så mange kategorier, og synes snarere det er ekskluderende enn noe annet. Bøker er for alle, uavhengig av alder, er hennes hovedbudskap.

Spesialbibliotekar Siri Larsen

– Jeg prøvde å lese meg opp på hva de faktisk mener når folk snakker om Young Adult. Men for meg er det faktisk litt uklart. Noen kategoriserer Harry Potter som Young Adult, men Harry Potter leses også av en niåring. Da jeg var ung leste jeg blant annet Skyskraperengler og Insektsommer, og dette ble jo regnet som voksenbøker, men ligner kanskje i større grad det som er ungdomsbøker i dag. Jeg tenker på ungdomsbøker som litteratur som tematiserer emner som unge er opptatte av. John Green regnes også som Young Adult, men det er mange 6. og 7.-klassinger som leser Faen ta skjebnen, og jeg synes at dette helt klart er en ungdomsbok.

UNG-hyllene her på biblioteket favner jo et bredt aldersspenn. Burde vi dele den opp mer?

– Jeg lurer på hva man vil oppnå med det. Og hvordan vi skal gjøre det. Hva avgjør om det er en YA-bok? Kanskje skal man heller putte mer på voksenhylla? Da jeg begynte som skolebibliotekar var regelen at hvis det var flere enn fem ord på en side som du ikke forsto måtte du lese en annen bok. Da skjønte du ikke boka du holdt på med. Får litt den samme følelsen, du kan velge på denne hylla, ikke denne. Må vi virkelig lage så mange regler? Man deler ikke musikk inn i mange kategorier, bare sjangere. Så hvorfor gjøre dette med litteratur, spør Siri. – Alle søker seg dessuten oppover. Hvis en 17-åring velger en voksenbok fordi det er litt ekstra stas kan jo det gi ekstra leseglede, og er ikke det det viktigste? Jeg leste En flyktning krysser sitt spor igjen i voksen alder og jeg ser jo at det er noen ting i den jeg ikke skjønte da jeg leste den som ung. Men jeg har jo fått noe ut av den selv om jeg kanskje var for ung for å forstå alt. Og nå som voksen kan jeg ha stor glede av ungdomsbøker.

Hvis du gidder å lese hele boka så gir det deg jo et eller annet.

Vi snakker om barnelitteratur, hvor forfattere som Gro Dahle tar opp temaer som barn tidligere var forskånet for. I barnelitteraturen tør man å bryte tabuer og grenser. Vold mot barn, psykisk sykdom og porno er temaer som blir introdusert i Gro Dahles bøker. Er det så farlig hvis en ungdom da leser en voksenbok med «voksne» temaer?

– Voksenbøker kan også skrive om ting som unge kan kjenne seg igjen i, men kanskje ikke har erfart og helt forstår. Hvis du gidder å lese hele boka så gir det deg jo et eller annet.

NBUs litterære råd etterlyser flere som skriver for unge voksne. Hva synes du som jobber med innkjøp av blant annet ungdomsbøker. Er det for få bøker for unge voksne?

– Jeg synes alle forfattere sier de ikke tenker målgruppe når de skriver, så det virker litt rart å etterspørre bøker for en spesiell aldersgruppe. Jeg er også litt usikker på hvem de unge voksne er, og hvilke bøker som passer akkurat for dem? Etter det jeg forstår er det like mange voksne som leser YA. Både fantasy- og tegneseriehyllene her på Deichman blander UNG og voksen sammen. Jeg har inntrykk av at det fungerer fint. Lånerne velger ut fra interesse, ikke fra alder.

Det aller viktigste er å gi barn og unge leseglede.

– Det aller viktigste er å gi barn og unge leseglede, fortsetter Siri. – Jeg er usikker på om ytterlige fin-inndeling av alderskategorier er løsningen. Ha et kjempestort tilbud og la de velge selv, men du må formidle og formidle og formidle, avslutter spesialbibliotekaren engasjert og oppfordrer med det å bryte de vante lesereglene.

En kommersiell drittdag! Den burde hete «single awareness day»! En kan mene mye om Valentinsdagen og om hvorfor i all verden den egentlig oppsto. Men hva med å benytte anledningen til lese poesi? Vi har samlet noen av forfatternes kjæreste kjærlighetsdikt. Til glede for nye og gamle lyrikkfantaster. I kjærlighetens navn, så klart.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Karolina Grabowska, Pixabay

Frid Ingulstad

Frid Ingulstad er en av Norges aller mest folkekjære forfattere. Hele 243 bøker har det blitt, og hun har blant annet fått Kongens fortjenestemedalje. Den produktive forfatteren har for anledningen valgt seg ut «Terje Vigen» av Henrik Ibsen.

Frid Ingulstad Foto: Cappelen Damm

Fra første gang jeg hørte «Terje Vigen», gjorde det et sterkt inntrykk på meg. Jeg så for meg den unge fattige Terje Vigen som var så inderlig glad i sin kone og datteren Anna og heller sitter og vugger Anna enn å gå på dans. For å redde dem fra sultedøden ror han til Danmark for å få tak i tre tønner bygg. På veien hjem blir han tatt av en engelsk fregatt og havner i fengsel. Da det blir fred og han kommer hjem, er hans kone og Anna døde av sult. Likevel klarer han som gammel mann å takke Gud. Hvordan greide han det?

Forklaringen var at han som gammel los får en mulighet til hevn, men ombestemmer seg og redder en engelsk lord, hans hustru og ille datter fra drukningsdøden: «stort har jeg mistet, men stort jeg fikk. Best var det kan hende, det gikk som det gikk,og så får du ha takk da, Gud!»

Terje Vigen

Det bodde en underlig gråsprengt en

på den yderste, nøgne ø

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land elller sjø

dog stundom gnistred hans øjne stygt

helst mod urolig vejr

og da mente folk, at han var forrykt

og da var det få, som uden fryt

kom Terje Vigen nær.

«Terje Vigen» er såpass langt at du kan enten låne hele her, eller lese det på nett her.

Hilde Hagerup

Hilde Hagerup Foto: Kristin Aafløy Opdan

Hilde Hagerup har skrevet både ungdoms- og voksenbøker, og i tillegg er hun professor i skrivekunst ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun har vunnet en rekke priser og fikk stor suksess med NRK-serien «Snøfall» som hun skrev sammen med sin far Klaus Hagerup, og sin søster Hanne Hagerup. Fra Hilde får vi et nydelig dikt fra pappa’n hennes.

Faren min Klaus Hagerup, som døde i desember 2018, er kjent som barne- og ungdomsbokforfatter, men han skrev også mange skuespill. Jeg har akkurat gjenoppdaga det jeg, ikke helt objektivt, mener er hans beste: I denne verden er alt mulig. Stykket handler om tenåringen Rudolf Grosche som vokser opp i Berlin på 30-tallet. Det rommer både en advarsel mot fascismen og en tro på at mennesket har evne til endring. Det synes jeg er en viktig påminnelse, og jeg velger meg et kjærlighetsdikt derifra. Diktet handler om Rudolf og hans kjæreste Gerda Hoffberg, og selv om dette er et dikt i en bekmørk kontekst sier det også noe universelt og vakkert om håp og ung kjærlighet:

Om kjærlighet

(Fra teaterstykket: I denne verden er alt mulig)

Han sto med hånden sin rundt hennes hånd.

Og kinnet hennes møtte også hans.

Han tenkte: «La det alltid være sånn.»

I brystet dansa hjertet hans en dans.

«Vi skal bli bedre kjent engang vi to.»

Det tenkte han og så på hennes smil.

Hun ropte: «Rudolf, det er ingen, ingen tvil.»

Og det var alt hun sa, men han forsto

at vi skal vende blikket samme vei

at verden ligger foran oss, så kom

og at vår kjærlighet skal gå fra deg og meg.

Det vi er glad i er vi sammen om.

Anna Fiske

Selv om hun er født i Sverige regner vi Anna Fiske som «vår». Forfatteren, illustratøren og tegneserieskaperen har en imponerende produksjon bak seg, og har en helt særegen stil. Det har blitt en haug med priser, og senest var hun aktuell med «Hvordan lager man en baby?» om nettopp, hvordan man lager en baby.

Anna Fiske Foto: Maja Hattvang, Cappelen Damm.

Absolutt alle kjærlighetsdikt av Karin Boye er mine favorittkjærlighetsdikt, de river og åpner opp hjertet, gir trøst, forståelse og mot.

Hur kan jag säga …

Hur kan jag säga om din röst är vacker.

Jag vet ju bara, at den genomtränger mig

och kommer mig att darra som ett löv

och trasar sönder mig og spränger mig.

Vad vet jag om din hud och dina lemmar.

Det bara skakar mig att de är dina,

så att för mig finns ingen sömn och vila,

tills de är mina.

Mina Martine Lystad

Det var med «Fake» og «Nørd» som Mina Martine Lystad virkelig slo gjennom som forfatter, men hun har også mange år som manusforfatter bak seg og har skrevet flere barnebøker. Sist var Mina aktuell med «Pupp?», ammeboka vi alle har lengtet etter som hun har skrevet sammen med Kristin Grue. 

Mina Martine Lystad Foto: Mina Martine Lystad

Jeg velger meg «Minutter» av Tor Ulven. Det er noe med det diktet som alltid gir meg et søkk i magen. Det beskriver så presist det komplekse og innimellom så vanskelige med kjærligheten, noe jeg trekkes mot i litteraturen. Måten vi mennesker berører hverandre på, ofte uten at vi en gang vet det selv, er både fint og trist å tenke på. Samtidig er det så håpefullt synes jeg. At noen kanskje tenker på deg, akkurat nå, uten at du vet det.

Når jeg var yngre leste jeg det alltid i konteksten til en romantisk kjærlighet, men etter at jeg fikk barn fikk diktet enda en dimensjon. At det er så mye de vil ha glemt når de er større, men som jeg vil huske, og som jeg kan hente frem igjen når de er på full fart ut i verden og ikke har tid til å se bakover.

Minutter

Minutter, kanskje timer

av din egen eksistens

som du har glemt,

men som jeg

husker. Du lever

et hemmelig liv

i en annens minne.

Anne-Cath. Vestly blir av mange sett på som gammeldags og utdatert. Dette er helt feil, mener Agnes-Margrethe Bjorvand som er aktuell med en splitter ny biografi om forfatteren som i dag ville blitt 100 år. Hun håper Vestly får oppreisning som en av våre desidert viktigste barnebokforfattere.

Tekst: Siri Larsen / Illustrasjoner: Hans Jørgen Sandnes

Som liten hørte jeg alltid på Barnetimen for de minste i radioen på vei til barnehagen. Jeg kan fortsatt fremkalle følelsen av regntøy eller boblebukse, gjerne liggende i hattehylla, med historien om Lillebror og Knerten på øret. Det var min favoritt, og den varme og trygge stemmen til Anne-Cath. Vestly er et kjærkomment barndomsminne.

Da skulle det ikke mer til enn et gjenkjennelig «morn, morn» i forordet til Agnes-Margrethe Bjorvands nyskrevne biografi, før jeg var hensatt til baksetet og Vestlys koselige fortellerstemme. – Og det var jo noe av hensikten også, sier Agnes-Margrethe med stor begeistring. – Det er noe med barndomsminnene i forhold til Anne-Cath. Vestly, og «koselig» er et av de første ordene som dukker opp. Selv om det er et alt for snevert ord for å beskrive henne. Men det er noe av den stemmen jeg har prøvd å få til i boka. Hun snakket direkte til barn i radioen, og det gjør hun jo også i bøkene. Jeg ønsket å gjenskape noe av dette lune og muntlige i biografien. Å lese om henne skal føles litt som å sitte på et fang.

Biografi for målgruppa

Og dette er en biograf som snakker direkte til hovedmålgruppa, nemlig barna. Den kobler liv og diktning på en fin måte gjennom tekst, sitater og morsomme fakta fra forfatterens liv. Små og store begivenheter som vil gjøre inntrykk på leseren er trukket fram. Blant annet at hun flyttet mye, var veldig sjenert som liten, eller detaljen som yngste datter her i huset reagerte på: «Tenk at foreldrene hennes kalte henne lillesøster! Det får ikke dere kalle meg!». Den mest dramatiske hendelsen er farens alt for tidlige død. Han døde da Vestly var bare 11 år gammel, noe som preget henne resten av livet.

Boken er også veldig fint illustrert med gamle fotografier og tegninger av Hans Jørgen Sandnes. Bjorvand forteller at de to samarbeidet godt og tett hele veien. – Det fine med å samarbeide med Hans Jørgen er at han kjenner hennes liv og forfatterskap minst like godt som jeg gjør, forteller Agnes-Margrethe. – Han er Anne-Cath. Vestlys faste illustratør og har jobbet med hennes bøker i mange år, han kan det her.

Agnes-Margrethe Bjorvand

Anne Cath. Vestly har alltid vært der

De to ble kjent da de jobbet sammen i et forprosjekt med utviklingen av Anne-Cath. Vestlys Forundringspark og Barnas Anne-Cath. Vestly Museum i Lyngdal. Museet og deler av parken vil stå klart i 2021. Bjorvand var leid inn for å kartlegge verdiene i forfatterskapet hennes. – Min hovedforfatter har i mange år vært Astrid Lindgren, men Anne-Cath. Vestly har alltid vært der. Jeg har undervist i Barnehagelærerutdanningen siden 1996, og hun har hele tiden vært med. Enten som pensum, eller som en del av barnelitteraturens utvikling i Norge. Men aktivt å jobbe med forfatterskapet hennes begynte jeg ikke med før jeg ble leid inn i dette forprosjektet i 2012. Da jeg fikk forespørselen tenkte jeg «når noen jobber på den måten, at de starter med verdiene til forfatteren, da er det seriøst nok til at jeg har lyst til å samarbeide med det private næringslivet!»

Kan Vestly måle seg med Lindgren?

Hun satte seg derfor ned og leste alle de 50 bøkene på nytt for å finne hvilke verdier som lå i Vestlys forfatterskap. Og det hun fant, overrasket henne. – Det er veldig interessant, for noe av det første som slo meg etter å ha lest alle bøkene om igjen, er at Vestly har akkurat de samme verdiene som Astrid Lindgren har i sitt forfatterskap. Selv om man tenker litt ulikt om de to forfatterne, er verdigrunnlaget og temaene de samme, men uttrykket nokså forskjellig. Anne-Cath. Vestly skrev det inn i sin samtid sånn at det ble dagsaktuelt da og var sosialrealisme på sitt beste. Nå opplever noen bøkene hennes som gammeldags og utdatert. Astrid Lindgren har også en del sosialrealisme, som bøkene om Marikken og Lotta. Forskjellen er at handlingen er lagt lengre tilbake i tid, hun fortalte barna historier fra gamle dager. Det er grunnen til at hun i større grad oppleves som tidløs.

Hun kan og bør leses også i dag!

– Men det aller viktigste med Vestly og Lindgren er den enorme respekten de hadde for barn, som individ og medmennesker. Troen på at man kan snakke med barn om alt, bare man bruker ord barn forstår er gjennomgående i begge forfatterskapene. De er begge opptatt av at alle mennesker er like mye verdt og fortjener en ny sjanse. Så påstanden om at Vestly ikke kan måle seg mot Astrid Lindgren er helt feil, slår Bjorvand fast. – Hun kan og bør leses også i dag!

Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes

Ville oppdra foreldrene

Bjorvand er også uenig med dem som kritiserer Vestly for å være idylliserende og ufarlig. Det er med hensikt og har en forklaring, mener hun.  – Anne-Cath. Vestly var veldig opptatt av å vise barn hvordan verden kan være. Hun ville vise leserne forståelsesfulle foreldre med trygge rammer som tok barn på alvor. Det er noe av agendaen hennes. Barnelitteraturen før henne ønsket å oppdra barna, men i Anne-Cath. Vestlys forfatterskap er det de voksne som blir oppdratt til hvordan de skal oppføre seg og være med barna. Hun snudde rett og slett alt på hodet. Hun var også veldig bevisst at bøkene først ble fortalt på Barnetimen for de minste, og at hun måtte fortelle på en måte så barna som satt helt alene og hørte på kunne finne trøst i historiene, og ikke å bli redde av det hun fortalte. Det er noe av grunnen til at alle er såpass snille, selv de som ved første øyekast kan virke «slemme». Bare tenk på han som stjal lastebilen til far i Mormor og de åtte ungene. Han var jo egentlig snill og ble en venn av familien!

Tydelig barneperspektiv

Det mest betydningsfulle bidraget til litteraturen er det tydelige barneperspektivet, fortsetter Bjorvand. – Hun hadde en enorm innsikt i hvordan barn opplever verden rundt seg, og flyttet noen grenser i forhold til synet på barn og toleranse for barnets perspektiv. Hun utvidet rommet for å være. Hun forstod hvordan barn opplever verden så konkret og så annerledes enn det vi voksne gjør. Hun forstod hvordan barn tenker, og hun torde å sette ord på følelser som barn går med inni seg som man tidligere ikke satte ord på. Også forstod hun så godt humoren deres, tilføyer Bjorvand. – Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen til datteren min da jeg leste om Ole Aleksander som driver og kjører heisen opp og ned i det høyeste huset i byen. Vestly beskriver hvordan heisen kiler inne i magen til huset, og dette så jo datteren min for seg, så hun gapskratta. Jeg synes bare det var helt fantastisk! Bøkene hennes er full av besjelinger, bare tenk på Knerten. Dette er noe som treffer barn også i dag, ikke bare på 50- og 60-tallet.

Ikke bare tok hun barns følelser på alvor, men hun nektet også å lyve for dem.

Anne-Cath. Vestly har betydd mye for norsk barnelitteratur. Ikke bare tok hun barns følelser på alvor, men hun nektet også å lyve for dem. -Bare tenk hvor kontroversielt det var i 1953 da hun fortalte på Barnetimen for de minste at moren til Ole Aleksander har en baby i magen. Det skapte furore! Det kom et ras mot NRK og henne personlig. Hun fikk jo drapstrusler! I 2019 kom Anna Fiskes bok Hvordan lager man en baby? som ikke skapte noe debatt. Bare tenk på det som har skjedd sånn litteraturhistorisk.

En modig dame

Noen ganger speiler litteraturen samfunnet, andre ganger henger litteraturen litt etter, og andre ganger går litteraturen litt foran. Vestlys bøker er eksempler på hvordan litteraturen går foran i synet på barn, mener Bjorvand. – På 1950-tallet, da hun begynte å skrive for alvor, tenkte man at barn skal ses men ikke høres. Så kommer denne dama og sier at man ikke skal lyve for barn, at barn er like viktige som voksne, man skal snakke ordentlig til barn, ha respekt for barn, og at barn skal ses og høres! Hun går foran og leder an i oppdragelsen av barn. Det synes jeg er ganske imponerende. Vestly var en modig dame, og en av de viktigste stemmene i Norge etter 2. verdenskrig. Hun dekket på en måte bordet og gjorde det mulig for andre forfattere i hennes samtid og senere å skrive mer åpent og ærlig. Hun skrev fra barneperspektivet – ikke didaktisk og belærende som var vanlig tidligere. Dette skulle jeg ønske flere var klar over.

Anne-Cath. Vestly med familien. Illustrasjon: Hans Jørgen Sandnes

Målet til Bjorvand er at biografien skal løfte litteraturen til Anne-Cath. Vestly slik at den kan få den plassen den fortjener. – Tanken med boka er at den skal fungerer som høytlesningsbok for de som er i den viktigste Anne-Cath. Vestly-lese-alderen, de fra fem til ni år, men vi vil jo at den skal kunne leses av alle. Det kommer til å skje veldig mye nå i jubileumsåret, og biografien er mitt og Hans Jørgens bidrag. Håpet er at den skal øke interessen for forfatterskapet hennes.

Det håper jeg også, og biografien kan anbefales for både store og små lesere! Anne-Cath. Vestlys 100-års jubileum blir behørig markert på Bøler bibliotek 15. februar. Hun bodde der i mange år og var veldig glad biblioteket. Bjørvika planlegger også en markering etter åpningen i mars, og plassen utenfor det nye flotte hovedbiblioteket heter intet mindre enn Anne-Cath. Vestlys plass. Vi gleder oss til å feire en av norsk barnelitteraturs viktigste forfattere!

Lån Anne-Cath. Vestly her.

Den belgiske detektiven er elsket verden over. Hva er det ved ham som fascinerer oss så sterkt?

Tekst: Ingela Nøding / Omslag: Forlagene / Toppfoto: Getty Images

Verdens mestselgende romanforfatter Agatha Christie har introdusert verden for mange gode krimhelter, men Hercule Poirot er fremdeles den mest berømte. I år er det hundre år siden leserne møtte ham for første gang i Stylesmysteriet (The Mysterious Affair at Styles). Perfeksjonisten med eggformet hode og et enormt ego står fremdeles i sterk kontrast til antihelten krimlesere i dag trykker til sitt bryst. Han drikker lite, har ikke dameproblemer og ingen sjef som motarbeider ham. Tvert imot nyter han nok respekt til at han alltid klarer å samle alle involverte i ethvert kriminaldrama i samme rom, hvorpå han outer hver enkelts hemmeligheter, shamer dem og til slutt retter en dirrende pekefinger mot den største synderen av dem alle. Han er med andre ord en ekte, nært plettfri helt av den arkaiske sorten.

Utlendingen

Ikke desto mindre er Poirot en utlending. Christie er god på å skildre den åpenlyse mistenksomheten og fordomsfullheten som rir den jevne engelskmann under midten av forrige århundre. Folk rynker på nesen når de møter en «svartmusket» fremmed med annerledesklingende navn. «Utlending» er som regel synonymt med «kriminell» i datidens England, og Poirot må ofte tåle skepsis i møte med vitner og involverte som (til hans bestyrtelse) ikke vet hvem han er. Hans formue og dannelse sørger imidlertid for at utenforskapet aldri utgjør større problemer for ham. Derimot er det kanskje nettopp hans skarpe outsider-blikk som nå i hundre år har appellert til lesere i hele verden. Vi kan lettere identifisere oss med en detektiv som ser det britiske samfunnet utenfra – slik vi selv gjør.

Moral og religion

Det mest interessante ved Poirots karakter er imidlertid hans moralske overbevisninger. Han er født katolikk, noe jeg ofte har tenkt gjenspeiles i hans moralske vurderinger og fordømmelse av forbrytelsene han møter. Det er sjeldent rom for moderne relativisering, tvil eller nyanser hos ham, den som er skyldig fortjener sin straff – som på Christies tid ofte betød henrettelse. Men i motsetning til det som hevdes i TV-serieadapsjonen av The ABC Murders fra 2018, var Poirot aldri en katolsk prest før han ble privatdetektiv. Han var etterforsker i belgisk politi. Så hva som er utslag av Poirots profesjon, religion eller personlighet er egentlig ikke åpenbart. For har ikke religionshistorien ofte vært preget av uenighet om rett og galt? Må man ikke rydde tvil om lov og rettferdighet av veien for å orke å jobbe som etterforsker? Og bunner ikke egentlig vår etiske overbevisning først og fremst i våre genetiske disposisjoner og i vår personlighet? Poirots moralske oppfatninger nyanseres i hvert fall over tid.

Begynn med slutten

Hans dybde som fiktiv karakter øker spesielt i den siste romanen om ham: Curtain: Poirot’s Last Case (1975) eller Teppet faller på norsk. Her opplever Poirot et moralsk dilemma av samme proporsjoner som i Mord på Orientekspressen, men med et langt alvorligere utfall. Det er her Christie er sterkest. Ikke bare dykker hun ned i hverdagsmenneskets psykologi, i stedet for de sjeldne psykopatenes. Hun utfordrer også den uforliknelige helten og skrur på hans moralske kompass. En må riktignok følge ham over tid og se hans liv og virke i sammenheng, gjennom utallige mysterier og oppklaringer, for å bli kjent med hans indre motsetninger. Men gjør man det, blir man rikelig belønnet. Vil du feire hans jubileum med et gjensyn, anbefaler jeg nettopp å starte med slutten. Curtain kan du låne her. 

For mange er David Suchet synonymt med Hercule Poirot, men han er langt fra den eneste som har spilt den belgiske detektiven. Fra venstre: Tony Randall, Peter Utinov, Charles Laughton og Alfred Molina.

Et tiår er ugjenkallelig forbi. Hva skjedde i litteraturen? Hvilke litteraturdebatter har vært de viktigste? Hvilke forfattere gjorde mest inntrykk? Vi ser bakover, og litt framover.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: André Løyning, Julie Pike, Kristine Helliesen, Donata Wenders, Hans Fredrik Asbjørnsen, Maja Hattvang, Anna-Julia Granberg / Omslag: Forlagene

Jeg vil prøve meg på en slags oppsummering av det seneste litterære tiåret og til det trenger jeg erfaren hjelp. Med Eivind Hofstad Evjemo, Bernhard Ellefsen og Jenny Moi Vindegg går vi i gang med den nærmest umulige oppgaven. Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Peter Handke og Zeshan Shakar er noen av navnene vi verken kan eller bør komme utenom. Er mennene i hevnmodus? Har debatten om virkelighetslitteratur ødelagt for litteraturen selv? Og hva med klimakrisen, tror vårt ekspertpanel det kommer flere bøker om den?

Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo debuterte i 2009 med Vekk meg hvis jeg sovner som han også fikk Vesaas debutantpris for. Siden har forfatterskapet utviklet seg til å bli knallsterkt og helt unikt, og han ble også kåret til en av ti beste forfattere under 35 år av Morgenbladet. I tillegg har Evjemo i en årrekke vært redaktør for Signaler, Cappelen Damms årlige debutantantologi.

Eivind Hofstad Evjemo, foto: Maja Hattvang, Cappelen Damm

Du debuterte på tampen av det første tiåret på 2000-tallet. Hvordan har du opplevd det siste decenniet som forfatter? Hvordan har tiåret behandlet deg?

– Tiåret har definitivt vært formende. Fra jeg kom inn på Litterär Gestalting, fikk ut min første bok ut, til jeg fikk litt heder for den, heiv meg blindt inn i et nytt romanprosjekt og bare gønna på. Jeg er sånn i etterkant imponert av hva jeg fikk til, skrevet og sjekka ut i denne perioden. Det har også vært utrolig fint å møte forfattere, snakke om mine egne ting foran andre folk, stå for noe som bare er mitt. Men jeg ser også fram til å komme videre, føler at så mange ting så raskt stivner og blir utdatert. Uskylden er nå definitivt over.

Jeg tror ikke på forbedring, men på avvikling.

Hvilke hendelser i verden og i Norge har preget deg som forfatter? I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet har du jo for eksempel tatt opp 22. juli, terrorhandlingen som på mange måter endret Norge.

– Jeg er egentlig ganske treig i oppfattelsen og de aller fleste debatter glir forbi mens jeg sitter og skisser på det «endelige» innlegget. Greit nok, tenker jeg nå, sånn er jeg. Men «verden» er for meg fremdeles abstrakt, truende og uforståelig. Og jeg skriver vel for å møte denne uorden på en måte. Men det nifseste som har skjedd og fortsatt skjer er hvordan teknologi har sneket seg inn i alle våre livsrom. At vi ikke har kontroll, gir fra oss initiativet. Nifs er også innsikten om at markedskapitalisme er så innvevd i alle våre styresystemer, at det virker verre og verre å velte dem, få til en avgjørende endring. Mitt apokalyptiske maksime fra tiåret som har gått lyder fremdeles: Jeg tror ikke på forbedring, men på avvikling.

Hvordan tror du det litterære landskapet har endret seg de siste ti årene?

– Tynnere og flere bøker. Høy wow-faktor og få litterære «høydepunkter». En stadig større avstand mellom litteratur og folk. Leseevner på bånn. Samt en litteraturkritikk som har gått helt markedsbananas og slenger ut 5ere og 6ere som om ingenting lenger virkelig betyr noe.

I 2015 ble du kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 av Morgenbladet. I den forbindelse leser jeg et intervju hvor Agnes Ravatn uttaler at de yngre forfatterne har vendt ryggen til det «eksplisitt selvbiografiske». Er ryggen fortsatt vendt eller har dette kommet tilbake?

– Nei, altså … Dette tendensiøse tåkepratet er jo mest et utslag av hvem jeg var og hva jeg syntes var riktig der og da og har egentlig ingen verdi foruten det. Jeg blir rørt når Håkon Bleken og Dag Solstad savner -ismenes trygghet fordi det nettopp bekrefter hvem de er som kunstnere. Det sier at vi alle er ensomme i våre uttrykk og i det vi holder på med. Men på det tidspunktet for 5 år siden var jeg vel bare litt trøtt på at alt skulle være så dark, at jeg savna en litteratur som blanda seg litt mer inn i andre samfunnsfelt, og for meg fant jeg mye i det å jobbe med såkalte «omsorgsdiskurser». Men mange forfattere har jo blitt veldig samfunnsengasjerte med tida, men slagsiden ved dette er at det går en stadig mer nedslitt linje mellom litteratur og journalistikk. Og jeg syns helt ærlig at mye av det som kommer ut i dag hadde passet bedre i et helgemagasin. Ja, hvilke forfattere interesserer seg egentlig for setningen, for avsnittet??

Jeg syns litteratur – som all kunst – har noen spesielle egenskaper i seg selv og ikke bør strekke seg etter en stadig mer serieslukende lesergruppe, som, ja, nesten ikke kan lese lenger.

I samme intervju sier du at «Litteratur kommer ikke spisset med et budskap, og det gjør det vanskelig å bruke den til noe.» Hva tenker du i dag? Er det fortsatt sånn?

– Litt som det over. Jeg syns litteratur – som all kunst – har noen spesielle egenskaper i seg selv og ikke bør strekke seg etter en stadig mer serieslukende lesergruppe, som, ja, nesten ikke kan lese lenger. Det komplekse må jo faen meg formidles! Denne forflatningen av kunnskap og den taktile glattheten er til å bli gal av, men denne «kulturkritikk»-døren står vel åpen nok allerede. Jeg tenker at tildelingen av Nobelprisen til Peter Handke og Olga Tokarczuk speiler to diskurser eller retninger gjennom litteraturhistorien og inn i vår tid; den selvsentrerte, nedbrytende og ynkelige Mannen på den ene sida, og den gode, samfunnsengasjerte Kvinnen på den andre. De destruktive, navlebeskuende på den ene siden og det episke og magiske på den andre. Disse to strømningene, om det kan sies sånn, går derimot parallelt. De er her begge to. Og mange andre ting også som jeg er spent på å se stige opp til overflata.

Du begynte som medredaktør for Signaler i 2013, og har siden overtatt redaktørstolen. Hva slags tendenser har du sett blant de nye stemmene de siste årene? Hvem har kommet med noen nye perspektiver?

– Som så mange andre steder i kunstfeltet: Sterke kvinnestemmer. Novellister. Mye stoff fra hjemmebane. Mye lik sosiologi og klasseforståelse. Et ganske stort fravær av større, eksperimenterende romaner. Jeg har en følelse av at mennene er i hevnmodus og kommer til å gi ut noen sinnssyke fysakker av noen bøker som er umulig for oss å forestille oss i dag. Men disse forfatterne har enda ikke debutert.

Hvilke forfattere tror du kommer til å bli toneangivende for de neste årene?

– Amalie Kasin Lerstang, Vigdis Hjorth, Ingvild Rishøi, Cathrine Knudsen, Roskva Koritzinsky, Nils Henrik Smith, Kristin Berget, Peter Strassegger og Kjersti Skomsvoll.

Bernhard Ellefsen

Litteraturen er best uten trender, mener kritiker og forfatter Bernhard Ellefsen. Den erfarne anmelderen jobber i dag i Morgenbladet og har gitt ut essaysamlingen Imot døden. I 2014 ble han kåret til «Årets kritiker» og i 2016 vant han ytterligere en pris, Arne Hestenes’ litteraturpris. Det er få kritikere jeg tenker har en bedre oversikt enn Ellefsen, og han er ikke redd for å kaste seg inn i verken bibliotek- eller litteraturdebatten.

Bernhard Ellefsen, foto: Anna-Julia Granberg

For meg blir det nærliggende å tenke på Knausgård som viktig for norsk skjønnlitteratur. I 2009 kom de tre første bindene av Knausgårds Min kamp. Hvordan synes du Min kamp har preget norsk skjønnlitteratur de siste ti årene?

– Jeg vet det høres dumt ut, men jeg mener at Knausgårds betydning (og til dels kvalitet) er undervurdert. Man har lett for å bli litt nærsynt når man forholder seg til sin egen samtidslitteratur, og kanskje litt blasert, men Knausgårds mange bøker siden 2009 har inneholdt så mange litterære høydepunkter, og vunnet så mye nytt terreng for romanen, at det kan ha vært litt vanskelig å overskue underveis. Knausgård har påvirket forfattere som Édouard Louis og Yahya Hassan, han har satt romanen i forbindelse med alle tenkelige kunnskapsområder og samfunnsmessige spørsmål, og han har engasjert enormt mange lesere med romaner som er helt usedvanlig gode.

Jeg får bakoversveis mange ganger i året.

Hva synes du har vært den største overraskelsen det siste tiåret? Hvilken utgivelse fikk du bakoversveis av?

– Én overraskelse? Herregud! Jeg får bakoversveis mange ganger i året. Heldigvis. Så lite overraskende norske navn som Knausgård, Dag Solstad, Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, og like lite overraskende utenlandske som Jenny Erpenbeck, John Williams, Hermann Ungar, Svetlana Aleksijevitsj og mange mange flere har blåst luggen bakover. Med en pistol mot hodet og bakoversveisen ville jeg nok likevel trukket frem Yahya Hassan som den ene virkelig store overraskelsen. Diktene hans kom virkelig bardus på meg og på den danske litteraturoffentligheten. Enda mer interessant er han nå, som han har fulgt opp den første boken med en som er nesten like energisk.

Det har vært mange debatter rundt litteratur det siste decenniet. Hva synes du har vært den viktigste litteraturdiskusjonen og hvorfor?

– De to største debattene har også vært de to viktigste: Den som handlet om romanens forhold til virkelige forelegg og levende modeller (som dessverre har blitt beskrevet med det lite opplysende begrepet «virkelighetslitteratur») og den som handlet om tildelingen av Ibsen-prisen til den østerrikske forfatteren, dramatikeren (og nå Nobelprisvinneren) Peter Handke. Den første handlet om litterær sannhet og den andre om historisk sannhet. Når disse to spørsmålene slutter å vekke litterære debatter, da er litteraturen død.

Vi må lese og lete selv.

Hvem har kommet med noen nye perspektiver?

– Jeg synes vi er altfor late når det kommer til spørsmålet om nye perspektiver, tanker og fortellinger og hvor disse kommer fra. Hangen til å erklære at ingenting er nytt og alt er kjedelig ligner en intellektuell sykdom. Alle som har skrevet gode bøker – bøker som skyver på tanken, blikket, verdensforståelsen og selvforståelsen – kommer med nye, verdifulle perspektiver. Et «nytt perspektiv» kommer stort sett ikke til oss i en papirkonvolutt tydelig merket «nytt perspektiv». Vi må lese og lete selv. Og for den som leser og leter, finnes det uendelig mange anledninger til å tenke noe nytt eller annerledes.

Noen debutanter du tror kommer til å bli toneangivende framover?

– Noen av de yngste eller minst etablerte forfatterne vil helt sikkert utvikle seg til toneangivende. Men hvilke er det heldigvis vanskelig å gjette på. De to mest engasjerende debutantene jeg har skrevet om de siste årene, Zeshan Shakar og Lars Svisdal, vil forhåpentligvis følge opp sine sterke bøker.

Er det noen viktige forfattere som endelig ble gjenoppdaget?

– Tja. For meg sender dette spørsmålet tankene rett til den nå glemte forfatteren Magnhild Haalke, som endelig har fått sin biografi, og hvis spektakulært gode debutroman Allis sønn (1935) endelig blir tilgjengelig igjen denne våren. Vi hadde nok overlevd uten Haalke også, og jeg tror ikke forfatterskapet utover denne første romanen er så viktig, men skulle denne boken få en ny generasjon lesere, da blir jeg glad.

Ser du noen nye trender?

– Litteraturen er best uten trender. Men i perioder er det noen temaer og skrivemåter som tiltrekker seg flere forfatteres oppmerksomhet enn andre, og nå er det ingenting som brenner så mye som spørsmålet om menneske og natur. Dette problemkomplekset leser vi allerede mange litterære tekster om, og det vil bli enda mange flere.

Jenny Moi Vindegg

Med sin grundige og engasjerende lesning har Jenny Moi Vindegg markert seg i litteraturverden. Hun er redaksjonssekretær og anmelder i litteraturtidsskriftet Vinduet, samt skrev masteroppgave i nordisk litteratur om Øyvind Rimbereid.

Det har jo skjedd nok av ting, både dramatiske og mindre dramatiske, de siste ti årene. Hvilke hendelser har senere blitt speilet på en god måte i skjønnlitteraturen? Eller, sagt med andre ord kanskje, hvilke bøker har vært best til å ta opp samfunnsaktuelle temaer?

Jenny Moi Vindegg

– Her var det overraskende vrient å komme på noe jeg har lest. Skjønnlitteraturen er jo gjerne forsiktig med å ta tak i nyere konkrete hendelser, selv de hendelsene som skaker oss mest, og som preger sakprosaen – 22. juli, for eksempel – synes å bruke tid på å nå skjønnlitteraturen (det har 22. juli gjort, men jeg har ikke lest de titlene). Det er ikke vanskelig å forstå at en-til-en-forholdet til verden ofte uteblir, boka er et treigt medium, og kan ikke lene seg på dagsaktualitet alene. Kun unntaksvis kommer ei skjønnlitterær bok som omhandler en hendelse vi står midt oppe i – som Ali Smiths Autumn, markedsført som en post-Brexit-roman bare måneder etter folkeavstemmingen som fikk Brexit-ballen til å rulle. Mye skjønnlitteratur kretser heller om universelle, eksistensielle temaer enn konkrete hendelser, men akkurat nå står vi jo midt i en enorm overlapp mellom nettopp det eksistensielle og det dagsaktuelle, som jeg definitivt tror vi vil se mer av i skjønnlitteraturen: klimakrisen.

– Om vi ser etter samfunnsaktuelle temaer (politiske, sosiale, økonomiske, teknologiske, økologiske) heller enn konkrete hendelser, blir det langt enklere å finne eksempler. Noen ganger blir det jo en loop: litteraturen tar opp samfunnsaktuelle temaer og setter så dagsordenen for debatt, blir selv samfunnsaktuell (som for eksempel Yahya Hassan, Sumaya Jirde Ali og Athena Farrokhzad her i Skandinavia). Ellers er sjangerlitteraturen hands on, mye av den forutsetter en viss samfunnsaktualitet – man ser mye av det i krim og thrillere, og dystopier har jo hatt et kraftig oppsving de siste åra, de ønsker jo gjerne å utforske trekk ved samtida. Mange bruker elementer fra sjangerlitteraturen som utgangspunkt for å behandle dagsaktuelle temaer i samtidslitteraturen (Kjærstad, Houellebecq). En (primært amerikansk) tendens de siste årene er unge forfattere som nettopp bruker en sjangerbevisst lek med troper fra horror og sci-fi for å belyse temaer som rase, klasse, kjønn og seksualitet: Carmen Maria Machado, Nana Kwame Adjei-Brenyah, Ling Ma, Samantha Schweblin. Ling Mas variasjon over millennial-romanen, som handler om arbeidsliv og dating, men også om kapitalisme, sykdomsepidemi og apokalypse, er noe av det kuleste jeg leste i fjor.

I norsk målestokk har skjønnlitteraturen befattet seg med de nære relasjonene gjennom hele tiåret.

Har det skjedd noe med skjønnlitteraturen de siste ti årene, synes du?

– Både ja og nei. I norsk målestokk har skjønnlitteraturen befattet seg med de nære relasjonene gjennom hele tiåret, og har både før og etter tiårsskiftet til dels ligget tett opp mot forfatternes egne erfaringer, men det er klart at Knausgårds Min kamp kraftig har preget måten vi har snakket om disse bøkene på på 2010-tallet, og måten vi har lest dem på. Så er det jo en forskjell på bøker som har som en aktiv del av sitt prosjekt å agere i rommet mellom fiksjon og fakta, som benytter seg av leserens usikkerhet på hva som er sant og hva som er diktning (og ikke bare innad i narrativet, men også i parateksten: klafftekst, sjangerbetegnelse, lanseringsstrategi), og de bøkene som får denne formen for lesning mer eller mindre tredd ned over hodet (stikkord: Hjorth). Førstnevnte, altså det ‘virkelighetslitteratur’ betydde før det begrepet ble utvanna og meningsløst, er det Knausgård som har gjort med størst bravur og omfang, men han var ikke først ute – noen tidligere eksempler er Nikolai Frobenius’ Teori og praksis, Erlend Loes L og Claus Bech-Nielsen (1963 – 2001): En biografi. Det er jo interessant at Knausgård på begynnelsen av 2010-tallet på samme tid førte til at virkelighetslitteraturdebatten tok av og sporet av; brakte den både på og av banen, så å si. Å gå på leting etter virkeligheten i et skjønnlitterært verk er ofte en takknemlig oppgave, folk har alltid skrevet om seg selv. Det er ikke av den grunn virkelighetslitteratur.

Hvilke utgivelser har gjort sterkest inntrykk på deg og hvorfor?

– Hvis jeg skal trekke fram tre og prøve å spre meg utover tiåret, vil jeg nevne Øyvind Rimbereids Jimmen fra 2011, Johan Harstads Max, Mischa og tetoffensiven fra 2015 og Maggie Nelsons The Argonauts fra 2016 (som jeg leste først i 2018). Jimmen fordi det er en historie om tida som endret Norge for alltid, en språklig og formmessig fest. Det er et langdikt om en kjørekar og hesten hans i Stavanger på tidlig syttitall, to arbeidere som hører fortida til i en tid spekket med framtid. De har alternerende stemmer, karen og hesten, og reflekterer rundt livet i hvert sitt poetiske språk mens oljealderen sparker fra rundt dem, det er helt uforlignelig.

– Max, Mischa og tetoffensiven er min absolutte favorittroman, det ellevehundresiders beistet. Jeg er fra den generasjonen som leste og elsket Buzz Aldrin i tenårene, trodde aldri jeg skulle falle så hardt for en roman igjen (man gjør jo sjelden det på den 16-år-måten), men med Max, Mischa og tetoffensiven overgår Harstad seg selv. Om å reise hjemmefra, miste fotfestet, forsøke å finne det igjen. Om kunst og liv, for noen tomme gloser, men det er det det handler om. Man vil at det aldri skal ta slutt, og så gjør det nesten ikke det, heller. The Argonauts er en slags memoar, et sjangerblandende verk som er blendende intelligent og velkomponert – om sex, skeivt samliv, barsel, kroppslig transformasjon, hele tiden i dialog med andre kunstnere og tenkere. En opplevelse.

Jeg er definitivt stemt for flere varmhjerta refleksjoner rundt oppvekst og identitet rundt 2000-tallet, med tydelig lokal forankring og smarte formgrep. Og gjerne en for- eller framtidsbevissthet.

Hvilke forfattere opplever du som toneangivende for det seneste tiåret?

– Knausgård, åpenbart, det kommer vi ikke utenom. Det er for tidlig å si, men heng med – to fine fra senere år som jeg håper kan vise seg å være toneangivende, er Zeshan Shakar og Amalie Kasin Lerstang. Tante Ulrikkes vei og Vårs har noe til felles i det at de begge er sentrert om oppvekst, sted og identitet, og er lune, lekne og lokale i språket og smarte i formen. Tante Ulrikkes Vei var ikke drastisk nyskapende, men den gjorde det den gjorde så himla bra, og ble jo veldig bredt lest, det hadde ikke vært rart om den inspirerte. At Vårs blir toneangivende er nok mer ønsketenkning, men den kjentes så frisk, jeg krysser fingre. Langdiktet som form fikk et kraftig oppsving i og med Rimbereid på tidlig 2000-tall (der snakker man toneangivende!), men jeg har ikke sett det brukt på akkurat denne måten før, hvor en undersøkelse av hundre års industri- og familiehistorie, klassespørsmål og politikk flettes sammen med en spesifikk ungdomstidserfaring. Litt Rimbereid, litt Lillegraven, mest noe eget. Jeg er definitivt stemt for flere varmhjerta refleksjoner rundt oppvekst og identitet rundt 2000-tallet, med tydelig lokal forankring og smarte formgrep. Og gjerne en for- eller framtidsbevissthet.

Har du lest noen bøker som for deg virkelig har fornyet romansjangeren, eller poesisjangeren?

– Det første jeg kommer på her er George Saunders’ vanvittig kule roman (det er det de påstår at den er) Lincoln in the Bardo. Den er så snål! Og definitivt en type tekst jeg aldri hadde sett før. Den er en slags historisk roman, og samtidig et mangestemt spøkelseskor, jeg mener å huske det er godt over hundre forskjellige fortellerstemmer flettet sammen. Effekten på siden ligner mer på drama enn på en roman: korte sitater og replikker avløser hverandre, som regel bare et par setninger av gangen. Noen er historiske kilder, mye er rent oppspinn. Det handler om Abraham Lincolns tap av sønnen Willie midt under den amerikanske borgerkrigen: Lincoln tilbrakte tre dager i krypten med sin avdøde sønn, og Saunders’ utgangspunkt i denne romanen er å undersøke hvordan den tida kan ha sett ut, den sorgen kan ha sett ut. Men i stedet for Lincoln sjæl, velger han seg altså en rekke avdøde i samme krypt som fortellerstemmer.

Virkelighetslitteraturen støyer mest.

Hvilke trender har vært de viktigste?

– Virkelighetslitteraturen støyer mest, helt klart, om man skal trekke fram én trend, så er det den. Jeg vet ikke om det kan kalles en trend, men vi har jo sett mye kroppslighet og sanselighet i skjønnlitteraturen, mye skjørhet; mer eller mindre omflakkende og/eller vrange karakterer som ikke har orden på livet (ofte kvinner, som Marta Norheim påpekte i forrige Vinduet). Og disse evige nære relasjonene, da, men det er knapt en trend, det finnes alltid. Mer trendete nå de siste årene: barselbøkene.

Hva tenker du om skjønnlitteraturen framover, er det noe du tror vi vil se mer av?

– Jeg tror ikke vi er ferdige med bøker om babyliv, jeg håper på bøker om arbeid og sykdom, og som jeg nevnte innledningsvis blir jeg overraska om ikke vi ser en hel del bøker framover som tar opp i seg klimakrisen.

Som bibliotekar er eg opptatt av å lese og fremje ny litteratur, og gjerne av norske, ukjende forfattarar. Det er kjekt, men eg har nok gått glipp av mykje av den ordentleg store litteraturen. Eller har eg kanskje ikkje gått glipp av så mykje? I år skal eg iallfall lese klassikarar. Du er hermed invitert til å bli med på mi danningsreise!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Frank Michaelsen

Første bok ut, er Knut Hamsuns Sult (1890). Ein kollega på Deichman er oldebarnet til Knut Hamsun, så no er det på tide at eg les noko meir enn Victoria som eg las på vidaregåande. Eg hugsar lite av Victoria, men meiner eg såg på boka som ein ganske vanleg, koseleg kjærleiksroman. Ho gjorde altså ikkje det store inntrykket.

Moderne riksgnål

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …»

Som mange sikkert veit, er det slik Sult startar. Og så skjer det liksom ikkje stort meir. Og det er jo greitt nok, det, altså. Eg les ikkje bøker for handlinga si del. Men dette er litt vel treigt likevel.

På kolofonsida i utgåva eg har lese står det:

«Til grunn for denne utgaven av ‘Sult’ ligger ‘Samlede verker’ (1934). Teksten har gjennomgått en varsom revisjon i retning av moderne riksmål.»

Dette «moderne riksmålet», eller riksgnålet, er mykje av årsaken til at eg synest boka er treig. Her frå ei tilfeldig side:

«Mitt hele sinn gjennomgikk en forandring, likesom noe gled tilside i mitt indre eller et forheng, et vev i min hjerne gikk itu.»

Det gjeld altså både syntaks og staving av enkeltord. Slik blir det motstand i språket på ein måte som blir feil for meg, eg mistar motivasjon, sjølv om teksten i seg sjølv ikkje eigentleg er tung å lese. Eg må presse meg gjennom boka, og det tar mykje lenger tid enn det brukar å ta å lese knappe to hundre sider.

Realistisk skildring av svolt

Men det er gøy òg. Sult var Hamsuns gjennombrot som forfattar. Boka er skrive i jeg-form, noko som på den tida ikkje var like vanleg som det er no, og det er lett å sjå det som Hamsun har uttalt som sitt prosjekt, nemleg «å gi plass for ‘det ubevidste Sjæleliv’ og de irrasjonelle sider ved mennesket.». Forfattaren var her meir opptatt av dette, å skildre «sjelelivet», enn å fortelje noko om fattigdom som eit samfunnsproblem.

Det er komisk og interessant å lese om alt det rare han tenkjer og seier og gjer i denne svolt-rusen, gjerne midt på gata framfor mange folk.

Sult er ein snål roman om ein ung namnlaus mann som snublar rundt i Kristianias gater og prøver å skrive seg til mat på bordet. Den unge mannen er opptatt av moral, og vil ikkje stele pengar eller mat. Akkurat dette synest eg er litt urealistisk; ville ikkje dei fleste gjere det aller meste for å overleve? Denne karen lar derimot sjansar til å tuske til seg litt ekstra gjerne gå ifrå seg. Eg skulle ønske han lot moralen sleppe taket i blant.

Men sjølve svoltopplevinga er svært godt skildra. Oppi den intense svolten blir mannen fullstendig koko. Dette er lett å kjenne seg igjen i; når det er nokre timar sidan eg har ete, blir eg jo heilt rar sjølv. Viss eg hadde gått slik over lang tid, hadde eg blitt fullstendig gal eg òg. Det er komisk og interessant å lese om alt det rare han tenkjer og seier og gjer i denne svolt-rusen, gjerne midt på gata framfor mange folk.

Kristiania-kunnskap

Og så er det artig å lese om Kristiania på 1890-talet. Visste de at det på denne tida var eit område nede ved Nationaltheatret som blei kalt Tivoli? Christiania Tivoli var eit populært underhaldningsstrøk fram til det vart rive på 1930-talet. Dette visste iallfall ikkje eg. Og så er det sjølvsagt fint å lese ein av dei tre norske nobelprisvinnarane i litteratur; Hamsun fekk prisen i 1920. Og no kan eg om ikkje anna dra fram Sult-referansar der det passar, for eksempel når oldebarnet hans og eg er ute og går på Karl Johan under «spasertiden».

Boka finst i ein meir moderne språkdrakt, og eg vil tilrå dykk å lese ei av desse utgåvene. Med mindre du er vant til og glad i gammaldags riksmål, då, og er opptatt av å lese så nærme originalen som mogeleg. Det kan eg forstå, men alt eg sjølv skal lese av Knut Hamsun heretter, blir nok iallfall på bokmål.

***

Kjelder:

Andersen, P. T. (2001). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget

Hamsun, K. (2007). Samlede verker. Bind 1: Sult. Oslo: Gyldendal

Hvem er din Scheherazade?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Laurie Sparham / Omslag: Aschehoug / Illustrasjon: Wikipedia

How To Be a Heroine: Or, What I’ve Learned From Reading Too Much av Samantha Ellis er en lettlest, men ikke lettbeint, humoristisk og rørende diskusjon av litterære heltinner gjennom hennes formative år. Essaysamlingen er en reise gjennom en hel oppvekst, et familiedrama og en samtale om litteratur, feminisme og kvinnelige forbilder. Ellis er aldri pretensiøs i sine refleksjoner, og hun gjør det modige kunststykket jeg sjelden tør å gjøre selv. Nemlig å igjen åpne favorittbøkene fra fortiden.

Fra Ariel til Lizzy

Scarlett O’Haras midjemål, hvorvidt det er best å være en Jane eller en Catherine, den lille havfruens dystre anti-feministiske skjebne og Elisabeth Bennets briljante vidd blir grundig diskutert og analysert. Visste du at i H. C. Andersens versjon av den lille havfruen så gifter ikke den vakre havfruen seg med prinsen? Neida, det gidder han ikke! Og trolldommen som har forvandlet den vakre finnen hennes til ben er ikke uten smerter, bena hennes kjennes som kvinner og hun må sitte i vannkanten for å lindre smertene. Og ute i havet sitter hun og ser havfrue-søstrene sine synge. Langt der borte. Det er nitrist, hele greia. Den lille havfruen blir med andre ord veiet og funnet for lett.

Forfatteren har lest gjennom alle de bøkene som var viktige for henne i barndommen, ungdommen og fram mot voksen alder. Ikke alle svarer helt til forventningene. Anne fra Bjørkely, Tornerose og Jo March er heltinner som ikke lenger holder helt mål. Ellis evaluerer med et nådeløst blikk sine elskede heltinner, og har et litt unikt ståsted med sin irakisk-jødiske herkomst. For forfatteren var faktisk Jane Austen relevant, med sine sarkastiske skildringer av familier som presser døtrene sine til å gifte seg. Og Lizzy Bennet holder mål som feministisk heltinne den dag i dag. I Stolthet og fordom søkte en 12 år gammel Samantha Ellis trøst, samtidig som Lizzy var en stor inspirasjon: «But if I could be like Lizzy, if I could stay strong, hold my nerve, say no to anyone I didn’t like, maybe I could find my own Mr. Darcy, square my parent’s expectations with my own and make my own kind of marriage.»

På jakt etter forbilder

Jeg begynte selv å tenke på mine egne litterære heltinner. Er det noen i litteraturen som virkelig har formet meg? Lenge leste og lette jeg etter karakterer jeg kunne identifisere meg med. Hvor fantes de i alle bøkene av Gunnar Staalesen, Agnar Mykle, Charles Dickens eller Lars Saabye Christensen? Bøker jeg hadde stor glede av i de tidlige tenårene, men hvor var hun jeg kunne finne trøst hos? Eller enda tidligere, Michael Ende, C.S. Lewis og Roald Dahl (ok, Matilda er faktisk ganske kul). Pippi fantes selvsagt, men det var liksom aldri helt meg.

Jeg fant dem heldigvis, men det var nok ikke alle som snakket direkte til meg på det tidspunktet bøkene først ble lest. Jeg kunne ønske jeg virkelig hadde elsket Jane Eyre og Middlemarch fra første stund, men her skal jeg ærlig innrømme at disse bøkene ikke ga meg all verden før jeg leste de på nytt i tjueårene. Da satt de. Men jeg misforsto Jane som tenåring, og jeg trodde Rosamond var en skikkelig romantisk heltinne. Spoiler: det er hun ikke. Og som Samantha Ellis fikk jeg skikkelig bakoversveis av Wide Sargasso Sea av Jean Rhys, hvor vi får historien om «the madwoman in the attic» fortalt fra den gale kvinnens ståsted. Den boka var en skikkelig oppvåkning, og jeg må dessverre si at Rochester aldri blir den samme igjen.

Mia Wasikowska som Jane Eyre i filmatiseringen ved samme navn. Foto: Laurie Sparham

Hvis det høres pretensiøst ut å lese Charlotte Brontë og George Eliot i de tidlige tenårene har du sikkert rett. Derfor kan jeg, kjære leser, berolige deg med at Kari Bøge, det var en fantastisk oppdagelse for meg. Og jeg syntes det var dypt fascinerende med Pia som bare gjorde det slutt med kjæresten Rune, klippet av seg håret og tok på seg en gammel herredress. Jeg gjorde det samme noen år senere (bortsett fra det med kjæresten), selv om Pia kanskje ikke lå så langt framme i bevisstheten akkurat da. Når jeg leser Ellis sin essaysamling blir jeg dypt imponert over hvor kraftig hun faktisk lot seg påvirke, blant annet ved å følge i Lucy Honeychurch fra Et rom med utsikt sine fotspor og dra til Firenze. Jeg har faktisk aldri dratt noe sted på grunn av en litterær karakter, men jeg klippet i det minste håret!

Søstrene

Andre heltinner som virkelig gjorde sterkt inntrykk på meg er alle skrevet av menn, og disse verkene handler faktisk alle om søstre. Det kan jo ha noe å gjøre med at jeg er enebarn … Men søstrene i Tre søstre av Anton Tsjekhov er alle karakterer som har fulgt meg fra videregående, og i særdeleshet Irina. Nå er det litt naivt rørende at jeg kjente meg igjen i livstrøtte Irina som 19-åring. Og litt flaut. Bernharda Albas hus av Lorca som handler også om en søskenflokk. Fem søstre river hverandre fullstendig i fillebiter. Her står de store svikene sentralt. De er kanskje ikke heltinner akkurat, de er helt grusomme mot hverandre, men det er dypt fascinerende karakterer. Det er fortsatt en gåte for meg at Lorca ikke settes opp mer. Språket er så nydelig og stykkene hans så pulserende.

I Dancing at Lughnasa av Brian Friel har vi nok en gang søstre i fokus. Dramaet er et godt stykke virkelighetslitteratur, basert på søstrene til forfatteren. Det ruver ikke like høyt som Tsjekhov og Lorca, men det var noe helt spesielt å oppdage dramatikk som handlet om kvinneliv.

Mine forfattere

Også oppdaget jeg dem heldigvis. Vigdis Hjorth, Virginia Woolf, Toni Morrison, Sylvia Plath, Emily Dickinson, Shirley Jackson, Joyce Carol Oates, Fransesca Lia Block, Octavia Butler, Zadie Smith, Dodie Smith. Noen av de forfatterne med komplekse kvinneskikkelser. Fryktelige kvinner, fascinerende kvinner, empatiske kvinner.

Margaret Atwoods kvinner kom også og reddet en fortapt sjel. Og her fantes alle mulige typer av kvinner. Men den som har skapt størst fascinasjon hos meg gjennom 20 år er selvsagt Grace Marks fra Alias Grace. Kanskje ikke verdens mest sympatiske, men vanvittig smart og reflektert, og det viktigste av alt: hun skaper sin egen historie. Hun skriver sitt narrativ, uavhengig av andres meninger om påståtte handlinger og hennes psyke. Hun tar makten tilbake. Det finner jeg uendelig inspirerende. Mange av Atwoods kvinner prøvde på dette, mer eller mindre vellykket, men Grace er den som får det til og som evner å skape sitt eget liv. Jeg valgte meg ikke universitet ut fra hvor Atwood selv hadde gått, slik Ellis velger universitet ut fra hvor Sylvia Plath studerte. Noe som utvilsomt viser en enorm dedikasjon til litteraturen. Men det skulle vise seg at jeg tilfeldigvis (?) havnet i samme by som hvor Grace Marks faktisk bodde under studietiden.

Samantha Ellis avslutter sin essaysamling med Scheherazade, hun som overlevde 1001 natt ved å spinne historier. Og Grace er min Scheherazade. Jeg er overbevist om at Grace alltid kommer til å være der hos meg. For så viktig er det å finne sin heltinne i litteraturen.

Hun fikk lyst til å gjøre et hopp av glede. Men Kjersti Halvorsen ville ikke virke mistenkelig. Hun måtte vente til neste dag med å avsløre at hun var nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Anna-Julia Granberg, Julie Pike, Leikny Havik Skjærseth / Omslag: Cappelen Damm, Gyldendal, Flamme

Tarjei Vesaas’ debutantpris er en av Norges gjeveste priser. Hvordan var skriveprosessen for de fire nominerte? Vi har fått de fire håpefulle til å fortelle om trangen til å bli forfatter og hvor de går for å få inspirasjon. Det er Kjersti Halvorsen, Michael Rindahl, Hanna Stoltenberg og Erlend Skjetne som i år kjemper om debutantprisen.

Måtte holde hemmelig

Kjersti Halvorsen var på lesesalen da hun fikk epost om at hun var nominert. Nominasjonene skulle offentliggjøres neste dag, så hun måtte holde det hemmelig fram til da. Det var ikke lett:

– Jeg kikket rundt meg, hadde egentlig lyst til å gjøre et lite hopp eller noe, men ville ikke virke mistenkelig. Jeg gikk og henta kaffe på pauserommet og hørte på glad musikk mens det liksom spraket litt i hjernen, det var fint. Så ringte redaktøren min og vi bare «yeah!», forteller Kjersti, som er nominert for romanen Ida tar ansvar.

Samtidig satt en av de andre nominerte debutantene, Michael Rindahl, hjemme ved kjøkkenbordet, og hadde gitt opp å skrive den morgenen. Han ble både satt ut og glad av å bli nominert:

– Jeg ble ganske oppjaget, og måtte gå meg en tur i småskogen. Det var en uventet beskjed, og, etter hvert som det sank inn, tilsvarende gledelig. Å få en så eksplisitt anerkjennelse er ikke noe man forventer, påpeker han.

Om trangen til å bli forfatter

Rindahl er nominert for romanen Gammelgresset. Allerede på barneskolen hadde han en dragning mot det å skrive, selv om han knapt leste og vokste opp i et hjem uten bøker:

– Det begynte kanskje i besøkene hos besteforeldrene mine, mens de voksne sov middagshvil, og jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev for å fylle de ørkesløse ettermiddagstimene, forteller Rindahl.

Utover ungdomsårene ble Michael mer bevisst på at å skrive var det eneste han ville.

– Antakelig skyldes det, men hvem vet, en viss sensitivitet, som ga seg utslag i språkfølelse, og et grunnleggende behov for å være alene, reflekterer han.

Kanskje det å skrive er å kunne være alene uten å være ensom, ettersom det er en måte å være en del av et fellesskap på. Michael Rindahl, debutant

Kjersti Halvorsen forklarer sin dragning mot skriving ganske enkelt slik:

– Jeg skriver fordi jeg føler at jeg må. Jeg kjenner en sterk trang til å skrive, og det er viktig for meg å lytte til den trangen, kanskje viktigere enn det jeg har skjønt før.

Det er ingenting som føles bedre enn å være i skrivingen, jeg glemmer alt. Sånn har jeg det ikke med noe annet. Kjersti Halvorsen, debutant

Forfatterskole

Hanna Stoltenberg, som er nominert for romanen Nada, gikk på Gyldendals skriveskole i 2016.

– For meg var forfatterskole en veldig fin erfaring, og det var der jeg begynte på prosjektet som ble til Nada, forteller Hanna.

Opplegget var sånn at alle leverte tekst én gang i måneden, som ble sendt ut på mail, og så møttes man over to kvelder, der man gikk gjennom hverandres tekster, sammen med forfatter Kyrre Andreassen, som ledet kurset.

Stoltenberg er ikke den eneste debutanten som har hatt godt utbytte av forfatterskole. Michael Rindahl tok ett år på Nansenskolen i Lillehammer, der han blant annet hadde Stig Sæterbakken som gjestelærer:

– Han gjorde uutslettelig inntrykk på en skårunge nordfra. Den veldige subjektiviteten og selvtilliten hans, og at det kunne gå an å være så mottakelig for setninger og romaner.

I tillegg gikk Rindahl to år ved Forfatterstudiet i Tromsø, noe som ble avgjørende for forfattergjerningen:

– Der fikk jeg noen nødvendige bekreftelser og bevisstgjøringer på egne litterære prosjekt, samt at jeg fikk et mer henvendt og fremoverrettet språk, forklarer Rindahl.

Men hvordan ble den konkrete romanen til?

Kjersti Halvorsen hadde en overordnet idé da hun skulle skrive romanen Ida tar ansvar. Hun ville skrive om en engstelig psykologistuderende jente som for å forhindre skoleskyting innleder et forhold til en sint ung mann med terroristpotensiale.

– Jeg hadde lenge vært interessert i å skrive noe om ekkorom på internett, spesifikt incelkulturen. I tillegg hadde jeg flere korte tekster om engstelse som jeg lot smelte sammen til å bli Idas stemme. Etter hvert som manuset vokste ble jeg vant til å legge merke til ting jeg så eller opplevde som kunne passe inn i romanen. Alle ideene skrev jeg ut, og så sletta jeg det som viste seg å ikke passe likevel.

Michael Rindahls roman er inspirert av dagbøkene til Olav H. Hauge. Hauge skriver at det en junikveld  kommer en bil inn på tunet. Det er et amerikansk ektepar, med forfedre som utvandret fra området.

– Dette korte avsnittet, jeg mener det bare er på noen linjer, vekket et eller annet. Jeg fant meg omgående et bord og begynte å skrive på det jeg trodde ville bli en novelle. Teksten fikk energi av å utsette ankomsten til den fremmede bilen, og da den dukket opp, skjønte jeg at det ikke kunne være noen som lette etter hjemtraktene sine. Romanen ble til i forlengelsen av et hvorfor: hvorfor kom de kjørende inn på tunet, og hvorfor til denne Edvin Strand, som hadde brukt en hel dag på å ta opp potet?

Om inspirasjon

I dette tilfellet var det altså en tekst som ga Michael inspirasjon. Michael forklarer at han trenger et slags overskudd i skrivingen, for at teksten skal kjennes meningsfylt, eller i det hele tatt at den bærer noe sted:

– Det overskuddet får jeg fra ulike hold, gjerne av å lese, men også fra prosaiske hverdagslige ting, som jeg er svak for. Vær, skråninger, fugler, trær, en tilfeldig bevegelse, menneskelig adferd. De romanforfatterne jeg ønsker å skrive i forlengelse av, er det som har befattet seg med disse tingene i et besluttsomt og tydelig formspråk. For tiden er de jeg setter høyest, og skriver i skyggen fra, blant andre William Faulkner, Kafka og Claude Simon.

Poet Erlend Skjetne har skrevet diktsamlingen Skare. Han lar seg inspirere av nær sagt alt:

– Det hender alltids et eller annet som gir grobunn for et lite dikt. Jeg møter interessante mennesker, ser hva som skjer i nyhetene, og vi har flott utsikt fra leiligheten vår mot både byen og naturen.

Av litterære forbilder nevner Skjetne særlig nynorske lyrikere:

– Jeg kan trekke frem Olav Nygard, Tor Jonsson og ikke minst gamle Tarjei, som debutantprisen har navn etter, sier han.

Hanna Stoltenberg blir først og fremst inspirert av tekst, det være seg romaner, sakprosa, e-poster fra venner eller avisartikler, men også av film, for eksempel av de franske regissørene Mia Hansen-Løve og Claire Denis.

– Det finnes veldig mange forfattere jeg setter veldig høyt, men noen av de som inspirerer meg nå for tiden, på ulike måter, er Deborah Eisenberg, Don DeLillo, Iris Murdoch, Emmanuel Carrère og Anne Boyer, fortsetter Stoltenberg.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Kjersti Halvorsen erfarte fort at det ikke bare er å sende et fiks ferdig bokmanus til forlaget:

– Jeg skrev det første utkastet i Bø og jobba videre med det en stund på egenhånd. Senere jobba jeg og redaktøren med manuset en del runder, både for å utvide og stramme det inn. Skrivingen kunne være tungt og ensomt, men også overraskende sosialt, ved å diskutere tekster og scener og så videre med andre, forteller hun.

Også poet Erlend Skjetne beskriver en omstendelig prosess fra inspirasjon til ferdig tekst:

– For meg springer et dikt gjerne ut av et konkret bilde, noe jeg ser eller opplever i hverdagen som avføder ei lita lyrisk linje. Så handler det om å spinne videre på denne, men samtidig søke seg mot de mest betydningsfulle ordene, kutte det overflødige og si det jeg vil si så effektivt og presist som mulig.

Tok det lang tid å bli antatt?

Michael Rindahl fikk svar fra forlaget allerede to måneder etter at han sendte inn manuset:

– Jeg fikk inntrykk fra da av at dette ville bli bok, men at det gjenstod en hel del arbeid. Noe som stemte, og nesten to år etter forelå romanen.

For andre forfatterspirer kan det kanskje være en trøst at ikke alle forfattere har blitt antatt på første forsøk:

– For min del har det vært et slit, forteller Erlend Skjetne.

– Jeg sendte vel inn det første manuset mitt til et forlag da jeg var 18. Nå er jeg 31, så dét sier jo sitt. Men til slutt ble det ei bok jeg kunne være fornøyd med, så det var kanskje best slik.

En litt trå start fikk altså en lykkelig utgang for Erlend. Og nå er han godt i gang med den vanskelige andreboka:

– Ja, nå som det endelig har blitt litt sus i serken, må jeg holde det gående. Jeg kan si med 93 prosent sikkerhet at den neste boka mi kommer tidlig i 2021; forlaget er med på notene. Denne gangen blir det prosa, men jeg lover å vende tilbake til lyrikken etterhvert!

Vi håper vi får høre mer fra alle de fire debutantene i fremtiden. Hvem som stikker av med Tarjei Vesaas’ debutantpris får vi vite den 22. mars, så følg med.

Vidar Kvalshaug har muligens løst bokbransjens store gåte: kanskje er det slik at menn ikke leser bøker fordi det blir så mye å dra med seg i forbindelse med samlivsbrudd.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Vidar Kvalshaug

Det er mange måter å beskrive Vidar Kvalshaug på. Først og fremst er han forfatter, mer presist primært novellist. I tillegg er han skribent og kritiker hos bransjenettstedet Bok365 og Twitter-gigant og akkurat nå er han også rådgiver i interesseorganisasjonen Norsk bibliotekforening. Og så er han ivrig fadder for lesekiosken på Kjelsås, altså en av de gamle telefonkioskene som har blitt bokbytte-bod. Og etter jul har han skrevet bok om Ari Behns litteratur. Alt i alt er Kvalshaug altså en ekte bok-mann, og jeg er innmari spent på hvordan bøkene er organisert hjemme hos ham.

Jeg pleier alltid å starte disse intervjuene med et veldig generelt spørsmål om selve hylla, om hva slags hylle det er og hvor den er kjøpt og sånn. Men her må vi gjøre det annerledes. Hva er årsaken til at du har bøker i slike stabler? Er ikke det fryktelig upraktisk, eller er det bare meg som bibliotekar som er urimelig opptatt av gjenfinningsmuligheter?

– Upraktisk? Det er mer enn som så. Dette nærmer seg tragedien. Altså: Det starter med skilsmisse, og kanskje det er grunnen til at menn ikke leser bøker – at det er mye å dra med seg? Skilsmisse og litt uro i livet med flyttinger og posisjonering i noen år. Til slutt finner man et sted man bør og vil bo med en åtte meter lang gang der det går an å ha høyder helt opp i taket (og det er praktisk med kun 13 cm dybde). Jeg var på sporet av slike hyller i mur i høst. Biltema, tror jeg. Men så kom det så mye annet.

Denne boksamlingen er et arkiv over livet hittil.

– Platesamlingen har jeg måttet sette til en venn. Det er noen tusen plater og det vil ikke være plass til dem her før bokhyller er montert.

Er det kun i gangen du oppbevarer bøker?

– Neida, det er også stabler på kjøkkenet, pluss en full bod. Enda jeg kvittet meg noe kasser for bare ett år siden.

Finnes det noe system i stablene?

– Nei, og dette er tragedien. I forbindelse med et stort researchprosjekt nå, måtte jeg ha tak i en del bøker, men måtte gi opp og gå på biblioteket på Majorstua og bokhylla.no. Å ikke ha dem alfabetisk, er imot min natur. Mange av bøkene er fullskrevne. Notater, starter på noveller, understrekninger. Det ligger kvitteringer, brev og godt forfattede postkort i dem, blant annet vet jeg at brev fra min venn i Sahara fra 1998 ligger et sted, uten at jeg har funnet ut hvor. Bursdagskort barna har tegnet. Denne boksamlingen er et arkiv over livet hittil. I en av bøkene ligger det også en dypt foreldet tusenlapp som jeg stakk unna en gang jeg tenkte å begynne å spare litt.

Jeg kaller denne stabelen Mannen, etter fjellet inne i Romsdal.

I bunnen av stabelen er det en svart boks som det ser ut til å ligge klær i. Jeg ser i hvert fall et slips stikke ut av den. Hva er greia? Ligger det noen bøker der som du vil skjule for Litteraturbloggens lesere?

– I min alder går man ofte i begravelser, så slipsene har fått lettfinnelige plasser. Boksen er full av bøker, ellers ville nok dette halvtonnet rast. Kanskje det er mer enn 500 kg? Da min datter smalt døren hardt i høst, var det tendenser til bokfall. Jeg kaller denne stabelen Mannen, etter fjellet inne i Romsdal.

Her er det som om stabelen har fått en liten del med mer hylleetterlignende oppsett; noen av bøkene står, blant annet Axel Jensen-biografien til Torgrim Eggen, tror jeg det må være. Og så er det en ordentlig gammel sak til venstre for den, hvilken bok er det? Er disse bøkene de nyeste i samlingen, eller er det noen annen tanke bak måten de står på?

– Den gamle saken er festskriftet til Gyldendals direktør Harald Grieg (tenk at han var direktør fra 1925-70 med unntak av noen år på Grini da Tore Hamsun ble innsatt som sjef!). Festskriftet er en del av researchen om Hemingway og Gyldendal, og da forstår du sikkert at vi også kan dra noen linjer til Ari Behn. Jeg har skrevet bok om hans litteratur etter jul, og det ligger relevante bøker og papirer over alt. Axel Jensen-biografien er også en del av dette materialet.

Jeg liker egentlig orden. Jeg behøver bare 15 000 kr til overs til hyller og noen som kan hjelpe meg i gang.

– Og snart starter loppemarkedsesongen! Jeg ser etter ting ingen andre bryr seg om, så det er ikke noe stress. Om søndagene pleier jeg å tigge et par hundre kilo bøker fra loppisene, som likevel må kaste dem. Disse bøkene går inn i bokbyttekiosken på Kjelsås stasjon. Der er det virkelig orden. Jeg liker egentlig orden. Jeg behøver bare 15 000 kr til overs til hyller og noen som kan hjelpe meg i gang.

Boka The Americans av Robert Frank er veldig synlig. Vil du fortelle oss noe om den?

– Ja, dæven. Dette var da jeg kom til Oslo på åttitallet og smått om senn våget å gå på Tronsmo. Fantes det noen tøffere fotograf enn Robert Frank? Tror ikke det, men jeg digger også Diane Arbus, William Eggleston, Bruce Davidson, Raymond Mosken, uten at jeg har dratt hjem så mange bøker av alle. Jeg er elendig til å se på fjernsyn. Fotobøker er et av mine vinduer ut i verden.

Her er det jo en verktøykasse! Er du i gang med å bygge hyller?

– Se på dette som en kontaktannonse: Snart begravd forfatter søker en venn med snekkeregenskaper. Det vil si, jeg er handy nok sjøl, men det er dette med å komme i gang, med å ta Den store regien og jeg veit det blir bra til slutt. Jeg mistet så enormt motivasjonen i møtet med murvegger og tanken på alfabetisk sortering, egne hyller for lyrikken siden den har en tendens til å drukne mellom tjukkere bind. Disse bokhyllene er på en måte work in progress, men det har gått for langt nå.

Se på dette som en kontaktannonse: Snart begravd forfatter søker en venn med snekkeregenskaper.

En diger jubileumsbok for Gyldendal har fått en hedersplass her. Hva inneholder den?

– Flere feite bilder av Sigurd Hoel på fisketur på Cuba i ca 1930. Forlaget bare dro ned til Hemingway og fikk fiske fra «Pilar». Norsk var det første språket han ble oversatt til.

Jeg ser både novelleantologier og Hemingway i stabelen. Er det rett og slett Kvalshaugs novellehjørne vi har foran oss her? 

– Carlos Bakers biografi om Hemingway var et ok gjensyn. Både Ari og jeg leste den, men det mest interessante står i Harald Griegs forord i den norske utgaven. Ikke spør. Det kommer i boka i vår.

– Novelleantologier prøver jeg å følge med på. Det er alltid noen å oppdage der. I fjor leste jeg en antologi der jeg fikk gløden av en novelle av Danielle Evans, sjekket på nett og fant hennes samling fra 2010 som het Before you suffocate your own fool self og det var svært, svært bra. Siden jeg er så dårlig på å se fjernsyn, kan man også si at novelleantologier er mitt vindu mot verden.

– Så hvis det raser over meg i løpet av våren og jeg blir bokfast, vil det alltid være noveller innen rekkevidde. Det er jo en trøst.

Når du hører Kjell Aukrust tenker du kanskje først og fremst på Flåklypa. For meg er Kjell Aukrust tett knyttet til barndom. Men jeg har også en forkjærlighet for hans vakre akvareller og humørfylte strek.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Cappelen Damm, Caprino Filmcenter AS / Omslag: Helge Erichsens Forlag

Kjell Aukrust tilhører tidlige barndomsminner for meg. Med en mor som var bibliotekar og som alltid holdt på minst én bok, var faren min ikke noen ivrig bokleser; med noen få unntak. Ett av disse var bøkene til Aukrust om Simen, Bonden, Bror min og  fortellingene fra Flåklypa Tidende, for å nevne noe. Det var også fra disse bøkene faren min av og til leste utvalgte passasjer høyt, til stor fornøyelse for resten av familien.

Som et ekstra pluss, bodde forfatteren i samme bydel, et lite stykke unna. Jeg husker jeg som liten overhørte den lokale bokhandleren bruke følgende salgstriks for å selge spesielt dyre penner, med «Kjell Aukrust foretrekker denne!»

Fra illustratør til forfatter

Den folkekjære forfatteren og tegneren ble født 19.mars 1920 i Alvdal og vokste opp på Storssteigen Landbruksskole, hvor faren var skolebestyrer. Han debuterte i 1939 på Høstutstillingen og planen var egentlig å bli maler. Etter 2.verdenskrig ble det i stedet mange illustrasjonsoppdrag og dermed ble det mest strektegninger i svart-hvitt som kom til å dominere. I 1958 debuterte han som forfatter med boka Simen. Etter hvert kom det flere bøker hvor egen barndom og oppvekst var rammen rundt de svært særegne personene vi hører om. Sammen med bøkene Bonden (1964) og Bror min (1960) utgjør de Alvdalstrilogien. Bøkene ble i senere tid kåret til Norges morsomste bøker. Det må likevel nevnes at på tross av at tekstene var morsomme var de likevel ikke uten sleivspark. Både øvrigheta og «Tynnsetinger» fikk sitt pass påskrevet.

Indianersveisen slo godt an. Men det varte ikke lenge feberrier og kuldegysninger herja under krigsmalinga når’n fløy snauklipt i snødrev. Da var det godt å smette inn i wigwamen til medisinmannen  som hadde hostemixtur fra Tynset apotek.

«Bonden»

Et stort pluss for Aukrust bøker var helheten mellom tekstene og illustrasjonene. Dermed var Aukrusts varemerke for alvor etablert. Etter Alvdalstrilogien kom det flere bøker om blant annet Solan og Ludvig og i 1996 kom Krokryggen. Med morsomme glimt fra gamlehjemmet med samme navn, der særlig hobbyjurist Sindre Piltingsrud  og hans romkamerat Herr Myrullbraathen går igjen.

Etter at Myrullbraathen hadde plassert raketten med styrepinne i en halvflaske pils fra Lillehammer Bryggeri – og tent lunta ute i korridoren, kom han på at det var igjen en pilsskvett på flaska. Under de hektiske sekunder med å få  seg «liggern’n», fløy raketten ut av flaskenhalsen, skrenset gulvet og eksploderte med stjernedryss og bengalsk belysning under skjørtekanten til fhv. håndarbeidslærerinnen Sophie Sørensen (84), idet hun kom nynnende gjennom korridoren som Lucia-pike med blomsterkrans og tente lys på hodet. Hva som skjedde er foreløpig noe uklart, men alt tyder på at håndarbeidslærerinnen denne gang fikk en friskus oppunder mamelukkene! Det er videre fastslått at hun i år var femten dager for sent ute som Lucia-pike, samtidig som Myrullbraathen tenkte lunta fire dager for tidlig.

«Krokryggen»

Flåklypa-suksessen

På 60-tallet og utover 70-tallet var Kjell Aukrust er kjent navn for mange, men det var først og fremst som humoristisk forfatter han var kjent. I 1975 kom filmen Flåklypa Grand Prix som ble en braksuksess og tidenes mest sette norske film. Det er antydet at det ble solgt 5 millioner kinobilletter! Filmen ble regissert av Ivo Caprino og er en dukkefilm. For å si noe om filmens enorme popularitet kan jeg nevne at min far, som knapt hadde vært på kino siden Den forsvundne pølsemaker (fra 1941 med Leif Juster) så Flåklypa Grand Prix flere ganger på kino og i senere tid hver gang den ble satt opp på TV. Selv husker jeg at jeg sto i en kø som snodde seg rundt flere hjørner utenfor Symra kino, for å skaffe billett.

Persongalleriet er hentet fra Aukrusts verden med figurer fra Mannskapsavisa i avisspalten Våre duster, senere som Flåklypa Tidendene. Filmen om billøpet i Flåklypa med Reodor Felgen og Rudolf Blodstrupmoen som de mest kjente figurene, gjorde Aukrust til kjendis. Etterhvert har det også kommet et Aukrust-senter i Alvdal, i tillegg til at bilen Il Tempo Gigante ble laget i full størrelse og stilt ut i Hunderfossen familiepark, litt nord for Lillehammer.

Etter filmsuksessen ble også figurer som Ludvig og Solan Gundersen publikumsfavoritter og etter som tida gikk kom det et utall av spin-off produkter som blant annet leketøy, modellbiler, spill, bøker og plakater, for å nevne noe. I 1998 kom filmen Solan, Ludvig og Gurin med reverompa som spiller videre på kjente figurer fra Flåklypa.

I Finn Jors bok, Kjell Aukrust med pensel, skriver han:

Antagelig hadde Aukrust fortsatt å tegne som før, om han ikke hadde begynt å skjelve på hånden. Det ble vanskelig å få til den klare streken, og ettersom han ikke ville gå på akkord med seg selv, gjorde han noe han hadde tenkt på lenge: Han grep tilbake til penselen.

I forbindelse med åpningen av Aukrust-senteret i Alvdal som åpna i 1996, ga Kjell og Kari Aukrust 250 malerier, akvareller og tegninger til senteret. Det finnes mange ulike motiver blant maleriene, fra landskap, til mennesker og da særlig kvinner og videre til det Jor kaller «Aukrusts lysmaleri». Han greier å fange lyset ved at det er fargene i seg selv som lyser.

Den lune humoren

Mitt eget forhold til Aukrust er nok i stor grad preget av hans forfatterskap kombinert med hans humoristiske strek. Den lune humoren både i tekst og tegning er nok også det som mange nordmenn forbinder med han. Det er en humor som er morsom, men som ikke går utover noen. Den har også en evne til å vise mer eller mindre geniale sider ved de spesielle og sære i persongalleriet hans. Navnene på Aukrusts figurer er en blanding av dialekt i samspill med ordspill, som Ben Redic Fy Fazan, Mysil Bergsprekken, Hallstein Bronskimlet og Emanuel Desperados; for å nevne noen.

Det samme går igjen når vi ser på deltagerne i billøpet Flåklypa Grand Prix: Rudolf Blodstrupmoen, Ronny Medelsvensson, Carlos Fandango, Jimmy McQuick, Heinrich von Schnellfahrer, Rufino Gasolini og Reodor Felgen.

Kjell Aukrust var en allsidig og svært elsket kunstner. Hans kunst virket aldri fjern og høyttravende som mye kunst kan virke for oss som ikke har noen bakgrunn i kunstfaget. Han nådde ut til mange og ble i stor grad allemannseie. Det er all grunn til å feire Kjell Aukrust sin hundreårs-dag 19. mars.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.

Mange er nok ekstra sugne på både fordypning og virkelighetsflukt i disse ukene. Her er våre beste podkast-tips!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: jplenio (pixabay.com)

Så godt som hele Deichman-staben har hjemmekontor nå, men vi snakker masse sammen. Jeg veit at mange av kollegaene mine er ivrige podkast-lyttere, så jeg slengte ut et spørsmål til dem på vår kommunikasjonsplattform, Workplace: Hva er ditt podkast-tips, og hvorfor?

Ideen har jeg stjålet freidig fra NRKs 100 podkast-tips, og Nora har tidligere skrevet disse fine litteraturpodkast-anbefalingene her på Litteraturbloggen, men vi tipper det finnes mange som er langt ifra mette på tips til godt digitalt innhold akkurat nå.

Responsen var overveldende og hjertelig, og det oppsto et herlig kommentarfelt med ivrige innspill til andres tips underveis. Deichman elsker podkaster!

Du som er interessert i gode kultur- og litteraturpodkaster, også innenfor barne- og ungdomslitteratur og poesi, og hørespill — disse tipsene er til deg! Noen av tipsene går faktisk helt ned på episode-nivå.

Nora, Deichman Bjørvika, anbefaler:

• By the Book. To bra damer som i hver episode tar for seg og lever etter en selvhjelpsbok i to uker. Gøy og lærerikt! Og til tider ganske personlig og sårt. Det er morsomt at de løfter frem litteratur som leses av mange, men som veldig sjeldent snakkes om og formidles aktivt.
• Det er mange gode sjangerspesifikke bokpodkaster fra BookRiot. Om romance, scifi etc.
• Kan også anbefale Kunstpodden — om kunst og ikke bøker åpenbart. Men den er god!
• Én konkret episode jeg vil anbefale er intervjuet med John Green i podcasten Without fail fra Gimlet Media.

Anniken, Deichman Bøler, anbefaler:

• Svenske Bladen brinner. Barne- og ungdomslitteratur. Er riktignok lagt ned, men alle episodene ligger jo der.

Anne, Deichman Lambertseter, skyter inn:
– Og Allt vi säger är sant som også er med Lisa Bjärbo.

Ingrid, Deichman Majorstuen, anbefaler:

• You’re Booked — britisk forfatter/journalist går gjennom bokhylla til litterære/kreative folk og snakker om leseropplevelsene deres, etc. Kjempefin!
• Literary Friction er også ganske bra! Har bare hørt litt, men har likt det jeg har hørt! Samtaler og intervjuer med mer eller mindre kjente forfattere som prater om egne og andres bøker. 
• The Librarian is in, fra New York Public Library! To bibliotekarer tar for seg ulike titler som ikke nødvendigvis befinner seg på toppen av bestselgerlister – mange gode lesetips du ikke visste du ville ha!
• Radio Rental — creepy fortellinger fra virkeligheten fortalt av menneskene som har opplevd rare ting. Satt til en fiktiv videosjappe hvor innehaveren «spiller av» VHS-er, som er de fortellingene. Denne podkasten er faktisk helt rå. Burde høres av fler!

Anne, Deichman Lambertseter, anbefaler:

• Ikke podkast, da, men Barnradion har noen flotte hørespill under Drama för unga (blant annet Brorsan är kung, som faktisk er ganske konge)

Nora, Deichman Bjørvika, tilføyer:
– Og Bröderna Lejonhjärta! Nydelig hørespill fra Drama för unga

• Värvet har omtrent 2 mill. episoder, men noen er jo med forfattere, bl.a. Stina Wirsén og Gunilla Bergström.
• Og Svingens barnebokverden, naturligvis; bli SKIKKELIG godt kjent med våre fine forfattere og hvordan de jobber!
• Og mye å hente fra Sommer i P2.

Nora, Deichman Bjørvika:
– Ja! Og svenske Sommar i P1. Sara Danius sin prat er f.eks. episk.

Joanna, Deichman Majorstuen, skyter inn:
– Ja, og Athena Farrokhzad sin.

Wera, Deichman Bjørvika, anbefaler:

• De har en bra en på Aftenposten, om tv-serier, Serieprat. Tre anmeldere synser, sladrer og gir tips om de nyeste tv-seriene.

Ingela, Deichman Bjørvika, anbefaler:

• Shedunnit. Til alle som liker krimklassikere.

Joanna, Deichman Majorstuen, anbefaler:

• Svenske Örnen och kråkan og Lyrikvännens nystartede podd Lyrikpodden. Engelskspråklige Poetry foundations lydarkiv + Poesidiggs nystartede podcast og Lyrikksalongens podcast. Og på podpoesi.nu kan man lytte til poeter i mange timer.

*

Del den gjerne din favorittpodkast med oss i kommentarfeltet!

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.

Benytt dagen i dag til å feire poesien og les et dikt!

Tekst: Astrid Werner / Foto: Blaz photo, Unsplash

Mangt minnest/eit menneske/når kirsebærtreet blømer igjen

Basho (1644-1694)

Så lenge jeg kan huske har jeg lest poesi. Først som barnevers, siden ble det veldig mye annet. Poesi har mange kvaliteter og mange fordeler.

Det poetiske språket er godt egnet til å formidle følelser, både gode og vonde. Lyrikken kan med få ord få oss til å skifte perspektiv, nå fram til oss i både glede og sorg, eller overraske oss. På sitt beste gir den utrykk for samhold og viser at du ikke er alene. Ikke så rart da, at vi ofte tyr til dikt når vi skal uttrykke oss ved store anledninger, som runde år, bryllup og begravelser. I bibliotekene er vi godt vant til spørsmål fra våre lånere om dikt som egner seg til ulike anledninger. Selv har jeg for vane å skrive små dikt på bursdagskort til familie og venner. Da er haiku-diktene blitt en favoritt, korte som de er i formen. Også andre dikt blir brukt til hilsener og noen ganger blir disse fritt sitert etter hukommelsen.

Mine favoritter

Blant mine favoritter vil jeg trekke fram disse: Jan Erik Vold: Spor, snø, Gro Dahle: Regnværsgåter, Tove Lie: Dikt i utvalg, Kjersti Ericsson: Mosestille. Kjerringrokk, Cecilie Løveid: Vandreutstillinger, Kristin Berget: Hennes ansikt og Lars Saabye Christensen: Den andre siden av blått, for å nevne noen.

fuglespor

på isflak

som smelter

og:

nå

har vi det godt

du sover

Vold, Jan Erik: Spor, snø

Eller som i sitatet fra Cecilie Løveids mer alvorlige dikt, «Trøst», fra samlingen Vandreutstillinger:

Men de trøster så godt de kan, disse englene.

De er der for alltid på fergen, til og fra, til og fra, når du

gråter på fergen, til og fra.

Eller som Kjersti Ericsson uttrykker det så vakkert i diktet «Å sove med åpent vindu i mai»:

Rødstrupesangen

skyller inn

gjennom vinduet mitt,

og bølger av vårnatt

med hvitveise skumtopper

suser i søvnens konkylie.

Mosestille.

Kjerringrokk (1995)

Likevel, som leser av lyrikk og som ansatt i Deichmans publikumsavdeling, setter jeg aller størst pris på de som vil lese dikt helt uten at det må være en anledning. Noen ganger er låneren nysgjerrig på sjangeren og noen ganger ønsker de tips til forfattere de ikke selv kjenner til. Det er alltid hyggelig og det blir alltid fine samtaler av det.

Den riktige boken

Bøker om poesi er ofte relativt tynne (men ikke alltid, her er Wunderkammer et hederlig unntak) og dermed er de godt egnet til å ta med seg på kortere og lengre reiser. Dette lille formatet er dessuten fint for de som sliter med konsentrasjonen og ikke orker tanken på lengre tekster og som fort mister tråden. Et dikt kan være et godt sted å begynne, da kan du sette deg som mål å lese et dikt eller to hver dag! Noen lyrikere skriver fra andre steder i verden og de kan være godt reisefølge om du skal reise dit fysisk eller bare i hodet. Det siste er kanskje mer aktuelt nå i pandemiens tidsalder. Her passer det å sitere noen strofer fra André Bjerkes dikt «Boken»:

Den riktige boken er en havegrind

til et land du får skjenket i gave.

For enhver står den åpen! Enhver kan gå inn

og bli gjest i en eventyrhave.

God tur

Jeg ønsker alle god tur inn i lyrikkens verden, enten du er nybegynner eller har lest mye fra før. Det finnes så utrolig mange gode forfattere og samlinger å ty til. Bøker er redningen for mange av oss i usikre tider, enten de kommer på papir, på en skjerm eller som lydfiler. God bok til dere alle!

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib. Sjekk også ut bokhylla.no. Kanskje har du noen av disse diktene i bokhylla hjemme allerede? Og husk, kirsebærtrærne vil blomstre igjen!

Mariann Schjeide er både bibliotekar og leiar av Norsk bibliotekforening, men er ikkje så opptatt av struktur i og kassering av bøkene i eigen heim.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Mariann Schjeide / Portrettbilde: Marit Brunstad

Sidan 2014 har Mariann Schjeide vore leiar av Norsk bibliotekforening og har pendla mellom Grünerløkka i Oslo til Skodje på Sunnmøre. Men no har ho rett og slett gitt valkomiteen beskjed om at ho ikkje stiller til gjenval, og er klar for noko nytt. Ei leiarstilling i krysningspunktet mellom kultur, litteratur og politikk står øvst på ønskelista. Vi har fått snoke i hyller både i huset heime og i pendlarleiligheita og ser at innhaldet reflekterer kvinna alle vi i bibliotekmiljøet har lært å kjenne: Ein litteraturentusiast med hjarte for formidling og historieforteljing.

– Bokhylla i Oslo, dei andre bøkene ligg under bordet. Ein del bøker med raud etikett frå då Vidar Kvalshaug dreiv sitt eige forlag.

Er dette bøker du har tatt med heimefrå, eller bøker du har skaffa i Oslo? 

– Nei, alt dette er bøker som har kome meg i hende etter at eg kom til Oslo i 2014. Men noko er sjølvsagt noko eg hadde halvlese og så tatt med til Oslo og gløymt å ta med heim. Eg er ekspert på å halde ein koffert i handa og seie «cirka 21 kilo». Eg reiser mykje imellom Ålesund og Oslo, og det er bøkene som som oftast må vike når kofferten blir for tung.

Dei andre bøkene ligg under bordet, seier du. Kva slags bord? Er det mange bøker som ligg der? 

– Under stovebordet. Der ligg det bøker, interiørblad og nokre Syn og segn.

– Bokhylla heime. Først tenkte eg at faen kor det ser ut, eg må rydde. Men eg sender ho berre som ho er. 

Først tenkte eg at faen kor det ser ut, eg må rydde. Men eg sender ho berre som ho er. 

Solide, høge, klassiske hyller! Kan du fortelje litt om dei – kva slags hyller er det, kor er dei kjøpt? 

– Dette er IKEA-hyller! Billy. Det er vel billegaste sorten, trur eg. Eg hylte høgt i forbannelse då eg oppdaga at ei av hyllene kom feil på, dvs. den «sponsida» kom ut, den skulle bak mot veggen. Då var eg nesten ferdig og dritlei. Fekk litt kvit måling og målte over den sponsida. Etter eg blei skilt bygde eg meg ein ny tomannsbolig. I den førre einebustaden eksmannen min og eg budde i, hadde vi plassbygde bokhyller med såkalla jugendlister rundt. Jugendlister går igjen i alle gamle jugendhus i Ålesund, og også i det jugendhuset eg vaks opp i som var i Parkgata i byen. Der var det jugendlister overalt. Denne bokhylla var altså bygd på staden, så eg kunne ikkje ta ho med. Då eg flytta fekk eg forsterka veggen mellom første og andre etasje, altså sjølve trapperommet, for denne skulle eg bruke til bokhyller. Eg fann fort ut at det ville bli veldig upraktisk å nå dei (sa Mariann, 1,58 cm), så det blei Billy-hyllene i staden.

Eg hylte høgt i forbannelse då eg oppdaga at ei av hyllene kom feil på, dvs. den «sponsida» kom ut, den skulle bak mot veggen. Då var eg nesten ferdig og dritlei. Fekk litt kvit måling og målte over den sponsida.

Korleis er bøkene sortert? 

– Dottera mi (!) har sortert dei alfabetisk på forfattar. Ho var lei av rotet, eg fann jo aldri noko som helst. No er det delvis etter forfattar. Eg er ikkje ein særleg strukturert bibliotekar.

Dottera mi (!) har sortert dei alfabetisk på forfattar. Ho var lei av rotet, eg fann jo aldri noko som helst.

Og her er då ikkje mykje rot. Litt bøker som ligg på toppen av dei andre, berre. Men du er jo utdanna bibliotekar, og har vel litt den kasseringstanken i deg, «ei bok inn – ei bok ut», eller fungerar det ikkje slik heime? 

– Nei, det fungerer nok ikkje slik for meg. Eg har skrive namn og dato  og årstall i alle bøkene mine. Gjerne også kven og korleis eg fekk dei. Alle har ei historie, eg hugsar korleis dei kom i hus. Eg hugsar kven eg var og kva som var viktig for meg då eg fekk dei i hus. Dei representerer alle noko. Eg hadde ei diktsamling av Sidsel Mørck som eg no synest er både overtydeleg og klein. Men Mariann på 17 kjente at dei snakka til ho, at dei endra noko. Det er av omsyn og resepekt for den 17-åringen eg var at eg vel å ikkje kaste ho.

Eg hadde ei diktsamling av Sidsel Mørck som eg no synest er både overtydeleg og klein. Men Mariann på 17 kjente at dei snakka til ho, at dei endra noko. Det er av omsyn og resepekt for den 17-åringen eg var at eg vel å ikkje kaste ho.

– Heime har vi også ein eigen barnehylleseksjon, ei raud Billy-hylle i andreetasjen på gangen utanfor barneromma. Fem hyllemeter med barnebøker. Dei har eg gøymt både for å ha gode minne, men også til framtidige barnebarn. No skal dottera mi på 26 kjøpe huset av meg i lag med kjærasten. Barnebokhylla med alle bøkene får stå til henne og søskena. Det er som å gi frå meg ein skatt. Eg har lese så mykje til barna mine frå desse bøkene, og det er med stor glede eg leverer dei frå meg. Eg har elska å lese høgt til barna mine, tilrettelegge, rollespel, forskjellege stemmer. Dei snakkar fortsatt om det og det gjer meg så glad. No er dottera mi Åsa snart 26, og tvillingane Ragnhild og Tarjei er 20. Tvillingane lese ikkje noko særleg bøker, men Åsa er snart ferdig lektor og har gått i mora sin fotspor med engelsk og nordisk litteratur i fagkretsen.

– Lokalhistorie og ålesundshistorie har alltid vore viktig for meg.

Og så av gode gamle Harald Grytten, ja. Eg las ein plass at han har skrive vanvittig mange bøker. Og eg som trudde han «berre» gjekk rundt og fortalte frå krakken sin! Eg kjem jo òg frå Ålesund, men eg har ikkje vore noko flink til å lese meg opp på historie heimefrå. Viss eg skal lese kun ei Ålesund-bok, er det då ei av desse eg bør kaste meg over?

– Harald Grytten er historikar og ein formidlar av rang. Han kan bibliotekarar lære mykje av. Og han har ein særs god penn, eg trur eg har alt han har skrive i hus. Du bør lese desse to binda av Ålesunds-historia på bildet. Det Grytten ikkje er flink til er å lage register. Det drit han som oftast i. Ålesunds-historia fekk eg inn gjennom farfaren min. Som lita jente, frå eg var 7-8 år, bladde eg i den første Aalesunds historie der det var bilde av tippoldefaren min, hattemakar Julius Heinrich Bregartner. Det var gamle bilde av hus og folk, det var tekstar om skulevesen, barneheimar, bibliotek, brannkorps, apotekvesen, handelsfolk og aviser. Og mykje mykje meir. Eg har elska det, og det er ein kjærleik som har vart. Eg er oppvaksen midt i byen, eg kan mi historie eg veit kor eg kjem frå. Og det har alltid kjentes viktig for meg. Grytten har også mange bøker med artige småhistorier som eg har brukt mykje som toastmaster og i takk-for-maten-taler. Og eg ler meg forderva! Fortsatt! Til dømes boka «Kvær sin smak». Mange småhistorier om bygdeorginalar. Og vi lo!! Eg blir aldri lei av det.

Det Grytten ikkje er flink til er å lage register. Det drit han som oftast i.

– Eg var berre 21. 20-22 år. Viktige år. Storfag i nordisk. Forsto ikkje ein drit av Fløgstad. Så såg eg lyset og blei frelst. Han opne for ei større forståing hos meg. Av verdsbiletet, rett og slett. MRDH Volda er altså Møre og Romsdal Distriktshøgskule, Volda. Du er jo så ung! Herregud, det ser heilt førre århundre ut. Og det er det jo. Mine to beste utdanningsår hadde eg der.

Forsto ikkje ein drit av Fløgstad. Så såg eg lyset og blei frelst. Han opne for ei større forståing hos meg. Av verdsbiletet, rett og slett.

Takk for at du kallar meg «så ung»! Det gjer godt mot slutten av vinteren. Såg du Fløgstad-lyset då du var 21, eller kom det seinare? Er du framleis Fløgstad-frelst? Eg må innrømme at eg synest han er litt tung, men då må eg nok prøve hardare.

– Då eg var 21. Eller søren, eg var vel berre 20. Men eg måtte få hjelp til å forstå Fløgstad. Så mykje anna har eg ikkje lese av han, men eg synest han er tilnærma genial likevel. Eg har litt selektiv persepsjon når eg les om Fløgstad. Eg sug til meg alt.

– French var også kjempeviktig. Begynte å lese ho i 16-17-årsalderen. Vi snakkar danningsprosess!

På kva måte var ho ein del av danninga, og korleis vart du introdusert for henne? 

– Eg trur det var via mor mi som las Kvinner. Og så blei boka filmatisert på den tida. Omsetjinga til norsk kom i 1978. Då var eg 13, men eg las ho ikkje mykje seinare. Ho var ein del av mi feministiske oppvakning. Eg har alltid vore fascinert av folks danningsreiser. Som til dømes i filmen Educating Rita om arbeidarklassejenta som oppdaga litteraturen. No er det lenge sidan eg har lese Kvinner, men det er jo om denne kvinna som blir forlate av mannen sin, sjokket rundt det, og som begynner å studere. Oppdagingane i litteraturen, samtalane med medstudentar. Ho begynte å stille spørsmål, såg ting på ein ny måte. Det var ei enormt viktig brytningstid for meg, feministen i meg begynte å ta form. Fleire av mine venninner las desse bøkene den gongen. Eg hugsar fortsatt forsida. Det var eit skilt på ei dodør der det sto DAMER. Så var det stroke over, og det sto KVINNER i staden.

Eg hugsar fortsatt forsida. Det var eit skilt på ei dodør der det sto DAMER. Så var det stroke over, og det sto KVINNER i staden.

– Frå fransktimane. Sjå kor eg har skrive over ord i tilfelle det var eg som måtte lese og omsetje.

Åh, eg las akkurat Den fremmede for første gong, og elska det. Men eg las boka på norsk, då. Frankstimane, var det på vidaregåande, eller tok du fransk etter det? Korleis er det å lese sida du har tatt bilete av no, er fransken heldt ved like? 

– Fransken er SLETT IKKJE halde ved like. Men eg hugsar fortsatt byringa av boka «Maman est morte, ça m’est égal. Camus var litt skremmande. Setninga betyr jo «mor er død, det er meg likegyldig». Eg hugsar lite av innhaldet, men eg følte meg veldig vaksen som las ein roman på fransk, på originalspråket. Men eg syntes eg var så lite flink. Det er tull, for eg var faktisk ganske flink i fransk. Og når eg no blar i den boka så tenker eg at herregud, eg var jo dritflink! Tenk at eg eingong har kunna det der!

Og når eg no blar i den boka så tenker eg at herregud, eg var jo dritflink! Tenk at eg eingong har kunna det der!

– I april 2014 besøkte eg dottera mi som studerte i Paris. Eg turte ikkje seie eit ord når ho sat der. Men eg flørte ivrig med kelnarar og bestilte greier på kafear og restaurantar når ho gjekk på do og sånt. Det er litt sårt det der. I 1984 skulle eg reise til Paris som au pair, eg hadde fått familie og allting, og eg ville så gjerne lære fransk skikkeleg. Men så var mor mi så alvorleg sjuk og eg fekk beskjed om at eg ikkje kunne reise. Ho døydde også då eg nettopp var fylt 20 år. Camus er ei påminning om franskene eg aldri lærte skikkeleg. At dottera mi fekk studere i Paris er på eit merkeleg vis ei oppreisning og plaster på såret for meg.

I 1984 skulle eg reise til Paris som au pair, eg hadde fått familie og allting, og eg ville så gjerne lære fransk skikkeleg. Men så var mor mi så alvorleg sjuk og eg fekk beskjed om at eg ikkje kunne reise.

– Høyrde om ei som skulle selje leksikonet sitt. Dette sel eg aldri! Eg kjøpte det på avbetaling i 1986. Berre to bind var kome ut, så skulle eg få resten etterkvart som dei blei trykte. Det var komplett mange år etterpå. Sort skinn med gullsnitt. 1000 kroner over skaiutgåva. Eg kjente meg så vaksen, dette var ei investering. 7200 kr, 225 kr månaden i mange år.

Sort skinn med gullsnitt. 1000 kroner over skaiutgåva. Eg kjente meg så vaksen, dette var ei investering. 7200 kr, 225 kr månaden i mange år.

7200 kroner, ja, det er jo faktisk ei stor investering. Eg la inn beløpet i ein såkalla inflasjonskalkulator, og fann ut at det er det same som 16 902 kroner i dag. Og det verste er at viss du skulle selt det no, hadde du nok ikkje fått noko særleg for det. Veldig fin historie bak dette, og rørande at du framleis hugsar dei nøyaktige beløpa. Men heilt ærleg, brukar du det nokon gong? 

– Så kjekt med den inflasjonskalkulatoren! Nei, eg veit at eg ikkje ville fått noko særleg for det. Og det fortener verken eg eller leksikonet! Men ja, eg blar fortsatt i det. Eg les fortsatt artiklar der. Eg elskar å gjere det. Og eg stryk både over skinninnbindinga og gullsnittet når eg gjer det. Og les namnet mitt foran med skrifta eg hadde den gongen, og eg har også skrive inn årstall. Dette er mi historie og mitt liv. Men så er eg også ein type som alltid har bladd på måfå i leksikon. Same med atlas, forresten.

– En bønn for Owen Meany. Den kanskje viktigaste boka ever for meg. Eller ei av dei. Jula 1989, 24 år gammal, las eg i mørkret under kupelyset i bilen i baksetet opp gjennom Gudbrandsdalen. Dagen etter møtte eg han som blei far til barna mine.

Du har skikkeleg god alders- og årstalshugs. Gøy! Eg kjenner faktisk ikkje til denne boka. Kan du gi oss nokre stikkord som beskriver kva som er så bra med ho? 

– Åh denne boka! Eg kjenner eg får klump i halsen berre eg snakkar om ho. No har eg ho ikkje foran meg, men det handlar altså om ein gut med ei veldig spesiell stemme, som var også mindre enn alle dei andre. Og boka skal vere skriven etter at Owen Meany var død. Om guten dei løfta rundt i eit julespel for dei trudde han vog ingenting. Men han gjorde jo det! Han kom i skade for å drepe bestevennens mor ved eit uhell under ein baseballkamp. Og det handlar om å gjere ting godt igjen i Irvings mylder av personar med dei mest avsindige personlegdomar. Så kjem Vietnam-krigen, og Owen ser på seg sjølv som Guds reiskap og han gjer det godt igjen på ein måte ingen hadde forutsett. No når eg skriv dette om boka, over tretti år etter eg las ho, renn tårene.

No når eg skriv dette om boka, over tretti år etter eg las ho, renn tårene.

– Det som nesten er verst å tenke på er at John Irving kom til bokmessa på Inforama i Sandvika i 1989 trur eg det var. Han las frå boka, men eg rakk det ikkje!! Og han hadde lese med stemmen til Owen Meany, for alt Meany seier i boka står med caps lock. Alle som hadde vore på den seansen sa det var heilt spesielt, men ingen greidde å gjengi for meg korleis stemmen til Meany var. Det plagar meg framleis. Denne boka må eg lese igjen, kjenner eg. Ikkje alt av Irving har gått heim hos meg, men denne og Siderhusreglene står i særklasse. Herregud for ein forfattar!

Imponerande at du klarer å lese i mørkret i eit baksete på ein bil. Eg blir alltid bilsjuk når eg les i bil eller på buss! Kan du lese overalt? 

– Nei, på ingen måte. Og dette er kanskje den einaste gongen eg har gjort det. Men eg blei kvalm, og eg blir kvalm. Eg sat under kupelyset og las. Las til eg blei kvalm, slutta, blei betre, las til eg blei kvalm og slutta, osv.

Eg sat under kupelyset og las. Las til eg blei kvalm, slutta, blei betre, las til eg blei kvalm og slutta, osv.

Og så så romantisk å treffe faren til barna sine etter ei sterk leseoppleving. Kanskje det kan vere eit tips til andre? «Har du lyst på kjæraste, les denne, så skjer det noko magisk», liksom? 

– Nei, det er ikkje eit tips til andre. Eksmannen min var uinteressert i litteratur. Det var berre tilfeldig at eg trefte han dagen etterpå. Men: Eg har treft folk som har blitt spesielle for meg på grunn av litteraturopplevingar. Biblioteksjefen i Lom, Rita Mundal og eg , bånda over ein passasje hos Olav Duun i Juvikfolket. Det festa seg i oss begge. Om vesle Odin som skal settast vekk, for den unge, einslege mora kan ikkje ta seg av han. Både Rita og eg har søner. Vi har til felles at ingen av oss har greidd å formidle denne boka, og denne passasjen, fordi vi ikkje greier det. Vi kan ikkje lese den passasjen utan å grine. Om du er interessert så las nettopp Trine Skei Grande frå denne passasjen då NRK Bok nettopp besøkte ho heime for å inspisere bokhylla hennar.

Vi har til felles at ingen av oss har greidd å formidle denne boka, og denne passasjen, fordi vi ikkje greier det. Vi kan ikkje lese den passasjen utan å grine.

– Ei praktutgåve av Kristin Lavransdatter har eg også i hylla. Ho blir eg aldri ferdig med.

Kvifor blir du aldri ferdig med Kristin Lavransdatter? 

– Ah, don’t get me started! Då eg las Kransen første gongen, kanskje 13-14 år gammal var eg berre oppteken av at Kristin og Erlend skulle få kvarandre. Altså kjærleikshistoria. Men boka har så mange lag, så mange fasettar. Eg las på nytt om Kristin sin første fødsel då ho fekk sonen Nåkkve (ho fekk jo berre søner) då eg sjølv var gravid med Åsa (no snart 26). Og eg levde meg inn i graviditeten og fødselen på ein måte som eg ikkje ville ha gjort utan at eg var der sjølv. Eg har også sett utviklinga i Kristin sin religiøse lengt og søken (Undset var jo streng katolikk), forholdet til faren som ho elska så høgt, forholdet mellom foreldra, banda mellom slektene og korleis det blir framstilt. Kristin går gjennom ei stor modning og utvikling i desse tre bøkene, og du ser det best når du er på same stadiet sjølv trur eg.

Og språket til Sigrid Undset, herregud for eit språk! Det er som ein song.

– Og språket til Sigrid Undset, herregud for eit språk! Det er som ein song. Av og til las eg høgt berre for å høyre melodien i det.

– Som kvinne har Kristin noko å fortelje meg gjennom heile livet mitt, for eg går den vegen i lag med ho. Erlend var svak, han var ikkje sterk nok for Kristin. Det ville ikkje eg sjå til å byrje med, for Erlend var draumeprinsen. Mørk og vakker.  Og dødsaugneblinken til Kristin, det er så vakkert skildra. Det er så sjeldan vi får dødsaugneblinken frå den som døyr sin ståstad, og denne har festa seg i meg. Kristin døyr av svartedauden.

Som kvinne har Kristin noko å fortelje meg gjennom heile livet mitt, for eg går den vegen i lag med ho.

Så ble allting borte i en mørkerød skodde og en dur, som først tok til skremmelig, men så døde duren smått om senn, og den røde tåke ble tynnere og lysere, og sist var det som en fin morgenksodde, før solen bryter igjennom, og det var aldeles lydløst, og hun visste, at nu døde hun -.

– Eg kjenner eg blir så prega av det berre av å skrive dette, at det er på tide å lese bøkene igjen.

– Morofakta: Simon Darre, som Kristin var meint å gifte seg med og lova bort til før ho møtte Erlend, er den einaste i bøkene som faktisk har levd. Sigrid Undset syntes det var mykje ståk rundt Nobelprisen og all merksemda bøkene fekk. Og etter kvart blei ho ganske trøytt av det. Men på Bjerkebæk kom plutseleg ein direkte etterkomar av Simon Darre på døra og hadde med seg nykjerna smør frå garden i gåve til den kanskje etter kvart litt blaserte forfattaren. Dette besøket og gåva gjorde stort inntrykk på Sigrid Undset.

Som bibliotekar er eg opptatt av å lese og fremje ny litteratur, og gjerne av norske, ukjende forfattarar. Det er kjekt, men eg har nok gått glipp av mykje av den ordentleg store litteraturen. Eller har eg kanskje ikkje gått glipp av så mykje? I år skal eg iallfall lese klassikarar. Du er hermed invitert til å bli med på mi danningsreise!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Frank Michaelsen

Første bok ut, var Knut Hamsuns Sult (1890). Konklusjonen min blei noko slikt som at boka var snål og fasinerande, men tungleseleg på riksmål — les henne heller på bokmål!

No har eg lese franske Albert Camus for første gong. No for tida er det visst mange som les Pesten (1947). «Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det ‘Pesten'», skriv Jan Kjærstad i VG. Pesten er visst ein nazisme-allegori, men handlinga matchar likevel dagens situasjon der vi, heilt uventa, har fått ein merkeleg vår, sterkt prega av ein pandemi.

Boka eg har lese, er derimot Camus’ debutbok, Den fremmede (1942). Eg har ein kompis med ganske kul litteratursmak som har masa ein del om denne boka, og heretter skal eg alltid høyre på han og lese det han les. For boka var ein fest å lese.

Drivande kaldt og dølt

Fest er kanskje eit litt upresist begrep. Det må isåfall vere snakk om ein litt døll og rar og ekkel fest. Slik startar romanen: «I dag døde mamma. Eller kanskje i går, jeg vet ikke.» Og slik er tonen i heile boka.

Hovudpersonen, kontorarbeidaren Mersault, er liksom likegyldig til det meste. Det er som om han har ein slags av-knapp som andre menneske ikkje har. For meg får boka faktisk eit sterkt driv på grunn av denne kalde tonen. Eg vil liksom finne ut av korleis det går an å vere slik.

Først og fremst så er det altså slik at mora til Mersault er død. Og det går ikkje særleg inn på han. No var mora hans for så vidt gammal og budde langt vekke på aldersheim, men likevel. Mersault kosar seg med bading og utfluktar med ein ny flamme, ikkje for å fortrenge det triste, men berre fordi han ikkje føler noko sorg.

For meg får boka faktisk eit sterkt driv på grunn av denne kalde tonen. Eg vil liksom finne ut av korleis det går an å vere slik.

Han føler heller ikkje så mykje når han plutseleg har blitt drapsmann og hamnar i fengsel og det er rettssakar og han blir dømt til døden.

Filosofi

Det skjer altså eigentleg ein del dramatiske ting i denne romanen, men når hovudpersonen har den innstillinga til verda som han har, blir det som om ingenting har skjedd. Og slik blir boka flat på ein nesten komisk måte. Og på ein skummel måte. Og på ein, ja, faktisk, litt gjenkjenneleg måte. Av og til føler jo eg, og sikkert du, òg at eg sit stille i båten mens andre hisser seg opp over alt mogeleg. Som om vi er kobla frå alt det rare som skjer rundt oss.

«Det absurde er det essensielle konseptet og den første sannheten», skal Camus ha sagt. I tillegg til å vere forfattar var han filosof, og han var inspirert av mellom anna Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche (eg elskar meg sjølv når eg klarer å skrive det namnet riktig!). No har eg fått skikkeleg lyst til å lese nokre av desse filosofane. For kanskje er ikkje Mersault halv-gal, kanskje er livsoppfatninga hans henta frå nokon av desse filosofane. Då blir det kanskje nokre filosofar blant klassikarane eg les framover.

Eg har forresten lese Den fremmede i Karin Holters fine omsetjing frå 2015. Boka er òg omsett til norsk tidlegare, av Leif Tufte.

*

Sjølv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finn du ein oversikt over våre digitale tenester her. Du kan mellom anna låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.

Eksklusiv premiere på Deichman-bloggene: Essay av Maja Lunde som akkompagnerer singel fra The Little Hands of Asphalt.

Tekst: Katrine Judit Urke og Maja Lunde / Foto av The Little Hands of Asphalt: Jørgen Nordby / Foto av Maja Lunde: Oda Berby

Eksklusiv premiere på Deichmans litteraturblogg og Deichmans musikkblogg! The Little Hands of Asphalt, Sjur Lyseids soloprosjekt, slipper ny plate, «Half empty», 3. april. Låtene på plata blir originalt nok akkompagnert av essays, noen skrevet av artisten selv, andre av musikere og forfattere som er invitert inn.

Albumets første singel, «Dystopian Sci-fi», ble sluppet for noen uker siden. Essayet som hører til singelen er skrevet av selveste Maja Lunde. Opprinnelig ble teksten skrevet som en tale til et litteraturarrangement i Slovenia, men dette er første gang det offentliggjøres i skriftlig form. Her og nå, på Deichman-bloggene!

Maja Lunde er en av landets største samtidsforfattere. Hun skriver bøker for både barn, ungdom og voksne, i tillegg til å være manusforfatter. Nå for tida er hun aktuell med filmatiseringen av ungdomsromanen Over grensen, som handler om barn i flukt under andre verdenskrig. Hun har selv skrevet manus til filmen som har fått tittelen Flukten over grensen. Mest kjent er forfatteren imidlertid for bøkene Bienes historie, Blå og Przewalskis hest som utgjør de tre første bøkene av det som skal bli en klima-kvartett. Bienes historie er solgt til svimlende 36 land. I litteraturdebatten ser vi stadig vekk etterlysninger av politisk litteratur, men det er på akkurat dette feltet Lunde leverer. Over grensen gir oss nye perspektiver på dagens flyktningsituasjon, og klima-kvartetten levner ingen tvil om hvilken sak forfatteren mener er den aller viktigste i vår tid. Nå er mediene infisert av korona, men det bør gå an å ha hodet flere steder på en gang!

Essayet som akkompagnerer The Little Hands of Asphalts «Dystopian Sci-fi» er sårt og personlig, og har en kraft som gjør at det nærmest kan leses som en appell: Litteraturen får oss til å oppnå erkjennelse, og erkjennelse fører til handling. «Huset brenner», sier Greta Thunberg, og kanskje er det gode bøker, som Maja Lunde sine, som kan få oss til å ta dette innover oss.

David Jønsson skriver mer om musikken til The Little Hands of Asphalt på Deichmans musikkblogg. Her er essayet til Maja Lunde. God fornøyelse!

*

Litteratur og økologisk krise

Noen ganger våkner jeg midt på natten, blir sittende fast i et tankemønster og finner ikke veien tilbake til søvnen igjen. Gjennom hodet strømmer bilder fra verden der ute, en verden som brenner.

Denne redselen lever side om side med mine hverdagsredsler og frustrasjoner, og noen ganger tar den all plass. Angsten er eksistensiell, den knytter seg til menneskenes plass på jorden, vår arts mulighet til overlevelse og fremtiden til ungene mine. Redselen overskygges iblant av en sorg som også er ny. Jeg sørger over alt vi er i ferd med å miste og over alle de andre artene som lider på grunn av oss, som insektene, som biene. Jeg er ikke alene. Min redsel og tristhet har for lengst fått navn: klimaangst og økosorg.

Min redsel og tristhet har for lengst fått navn: klimaangst og økosorg.

Mange kan definere et øyeblikk av erkjennelse som et startpunkt for denne angsten og sorgen. Vi har visst i så mange år, men ikke tatt krisen innover oss. Så kommer en situasjon, kanskje i form av ny kunnskap, eller en opplevelse, kanskje et møte med natur som har endret seg, som blir et vendepunkt. Huset brenner, sier Greta Thunberg. Å ta krisen innover seg er som å stå ansikt til ansikt med en brann. Det som tidligere var en objektiv kunnskap man besatt, blir en erkjennelse. Erkjennelsen gir angst. Den er ikke alltid like sterk, den kommer og går, men bildet av brannen er umulig å glemme, emosjonelt omkalfatrende, den overstiger de fleste andre redsler.

Hva er budskapet ditt? Det er et spørsmål jeg ofte får. Jeg kan ikke svare.

Jeg skriver ikke for å fremme et budskap, men fordi jeg har historier jeg trenger å fortelle, og veldig mange spørsmål jeg kverner på. De aller mest sentrale spørsmålene handler om menneskedyret: Hva er det med mennesket som gjør at vi ble arten som regjerer over de andre? Og har vi det i oss å kunne rette opp våre feil?

Litteratur er virkelig det som skiller mennesker fra dyr.

Homo sapiens overgår alle andre arter når det gjelder kommunikasjon, historiefortelling og overføring av kunnskap. Disse evnene er årsaken til veldig mye av det vi har fått til; trykkekunsten, jordbruksrevolusjonen, den digitale revolusjon, blant annet. Vår evne til kommunikasjon og kunnskapsoverføring skiller oss fra andre dyr. Vår evne til å leve oss inn i andres liv likeså. Ingenting symboliserer vel dette tydeligere enn boka. Litteratur er virkelig det som skiller mennesker fra dyr. Vår evne til kommunikasjon ligger til grunn for alle våre nyvinninger, vår utvikling og vår vekst. Denne evnen er derfor også vår, og alle andre arters, forbannelse. Vår evne til å fortelle historier og til å kommunisere med hverandre er kanskje også vår aller vakreste egenskap.

Jeg tror vi trenger fortellinger nå mer enn noen gang, og vi trenger et språk for disse sterke følelsene mange av oss kjemper med. Disse følelsene som handler om å se seg selv utenfra og vurdere sin egen plass i verden, som er overveldende og skremmende, fordi de knytter hver og en av oss, det bitte lille mennesket, vår egen betydning, eller mangel på sådan, til den store planeten vår, til alle andre som lever her, fra de minste mikrober, til insekter, til dyr, til havets rikdom, til atmosfæren, til selve universet.

For å ønske å endre oss, trenger vi angsten og panikken.

For å ønske å endre oss, trenger vi angsten og panikken. For å forstå krisens betydning, må vi erkjenne den, vi må ha kjent varmen fra brannen. Litteratur kan vekke hele spekteret av følelser. Den kan bevege oss fra objektiv forståelse til subjektiv opplevelse, den kan gjøre klima- og naturkrisen personlig. Ikke minst kan den skape empati og innlevelse, ikke bare med andre mennesker, men med andre arter. Litteratur kan føre oss til bikubens indre, inn til forståelsen av at vi alle er en del av den samme superorganismen, enten vi har to, fire eller åtte ben, og at vi mennesker, som den sterkeste arten på jorden, har et enormt ansvar for å ta vare på alle de andre som lever her, rett og slett fordi de har en sterk egenverdi, helt uavhengig av oss.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.

Tapet rammer, hva gjør man så?

Tekst: Anna Krokene / Foto: Lærke Posselt / Omslag: Cappelen Damm

Novellene i Velsignelser tematiserer opplevelser av tap fra perspektivene til forskjellige kvinner. En mor mister sin datter til selvmord, en datters skrøpelige relasjon til faren avdekkes ved farens sykdomsleie og en nybakt mor blir forlatt. På ulike måter slår tilværelsen deres sprekker. Caroline Albertine Minor debuterte i 2013 med romanen Pura vida. Med Velsignelser blir hun for første gang å lese i norsk språkdrakt oversatt av Hilde Rød-Larsen.

Vi møter kvinnene etter at ulykken har inntruffet. Deres livs verste opplevelser legges frem for oss, men det er fokuset på livet etter hendelsen som preger novellene. Tematisk har novellene flere berøringspunkter. De tematiserer følelser av tomhet, skam og skyld. Noen av novellene kretser rundt den samme tapserfaringen. Personene holder hverandre i hendene, slipper taket, og forsøker senere å famle seg tilbake til hverandre i mørket. I andre noveller står personene alene, som i «Sorgens hage» hvor vi møter et ungt par der mannen har vært utsatt for en ulykke. Skadene han får påvirker hukommelsen og minnet. Hun lider under tapet av den han en gang var, men også av det de var sammen. Deler av livet deres viskes ut. Det blir hennes oppgave å huske for dem begge.

Anso

Novellene som omhandler Anso eksemplifiserer hvordan en novellesamling kan romme sammenhengende historier. De tre novellene nyanserer historien, og brukes til å skape skifte i blikk og fortellerperspektiv. At de ikke følger hverandre kronologisk stiller krav til leseren, og ber om at man skal huske. Anso eller Anne-Sophie er nannyen som dør for egen hånd ved henging i vertsfamiliens fikentre et sted i Australia. Vi introduseres for historien gjennom moren Gedske sitt blikk i «Glem Archie Pey» der hennes følelser av smerte og skam pensles ut over sidene.

At de ikke følger hverandre kronologisk stiller krav til leseren, og ber om at man skal huske.

Det minnet om en operasjon under lokalbedøvelse. Gedske hørte de avskyelige lydene hun visste betydde smerte, men hun kjente ikke noe. Hvis hun lente pannen mot ruta, så hun dem der nede. De omfavnet hverandre, og da de sto der, tett sammen, skammet Gedske seg over Anso sånn som hun gjorde når hun lagde en scene under en familiefest eller oppførte seg åpenlyst urimelig overfor venninne sine. En skam som til syvende og sist pekte tilbake på henne selv.

I «Flügel des Lebens» møter vi Franciska, Ansos barndomsvenninne. Til tross for at mødrene deres er bestevenner danner de selv aldri et genuint vennskapsforhold. Det kommer etter hvert frem at Anso har hatt et seksuelt forhold til en kamerat av vertsfaren sin, og Gedske mottar all korrespondansen som har funnet sted mellom dem i posten. Det er Franciska som til slutt ender opp med å lese korrespondansen, etter en kaste-lek mellom mødrene deres.

Anso får det siste ordet i samlingens avsluttende novelle. Hun blir gitt en mulighet til å bruke sin stemme, og får et rom til å snakke ut fra sine erfaringer i tiden før døden inntreffer. Tidligere har hun blitt snakket om, og leseren har blitt fortalt hennes historie gjennom andre, nå er det hun som fører ordet. Novellen viser ikke til en forklaring, det er ingen unnskyldning eller et siste farvel. Det er simpelthen et vitnesbyrd, et innstendig og likefremt jeg opplevde dette, jeg har levd.

Velsignelser

Samlingens tittelnovelle «Velsignelser» tar for seg sorgen og forvirringen til en nybakt mor som sørger over tapet av elskeren Aron. Hun kaller opp sønnen etter han. Barnets navn alluderer til den aronittiske velsignelse, en velsignelsesform som Aron og prestene skulle bruke i Det gamle Israel: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» — en velsignelse gjenkjennbar for de som har deltatt i en kristen gudstjeneste. Personene i novellesamlingen støter ofte på relativt ukjente mennesker som skal komme til å spille en mer eller mindre sentral rolle i livet etterpå. Det kan være en nabo som tilkjennegir seg, en tidligere ukjent stemor, en prest eller en bekjent. Menneskene de møter er, i fare for å høres ut som en klisjé, som små velsignelser, de fleste vil dem godt. De fungerer ofte som katalysatorer, enten ved at de har direkte påvirkning på livene til personene eller ved at de rører ved noe i dem som får de til å tenke og handle annerledes.

Menneskene de møter er, i fare for å høres ut som en klisjé, som små velsignelser, de fleste vil dem godt.

Sømløse bilder

Caroline Albertine Minor har et godt og stilsikkert språk. De språklige bildene etterlater vakre, sorgtunge og tidvis overraskende avtrykk i teksten. Som når Anso forteller om et stevnemøte hun hadde med elskeren sin:

Hva er det du gjør? Oppfør deg ordentlig. Han peker på meg med pinnene, og som alltid er ondskapsfullheten hans uventet og forfriskende, en delfinrygg som dukker opp og bryter personlighetens glatte flate.

Større hendelser i novellene forblir uavklarte. En av Minors styrker ligger i at hun ikke forklarer seg, hun skylder ikke leseren noe og skaper dermed et energisk driv gjennom samtlige noveller. Gjennom novellene i Velsignelser beveger hun seg fra ytterst til innerst i den menneskelige erfaringen.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib. Sjekk også ut bokhylla.no.

Fortvil ikke, selv om bibliotekene er stengt for fysisk utlån av bøker, er det fortsatt mulig å låne seg både lyd og e-bøker gjennom våre digitale tjenester.

Tekst: Siri Larsen / Foto: Foto: Patricia Prudente / Omslag: Forlagene

Fra 1. april er det appen Allbok som gjelder hvis du vil lese eller høre bøker på norsk. Prøver du desperat å finne lesestoff til barna på hjemmekontoret? Her har vi plukket noen titler for barn og unge, både fag og skjønnlitteratur, og det er mye mer. Last ned, logg deg inn og ta en titt. Kanskje får du endelig gjennomført det møtet? God fornøyelse!

Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad

Hva passer vel bedre nå enn en bok om flaggermus som sprer en mystisk parasitt blant menneskene. Ellen vokser opp med mor og lillebror Enon. Faren har hun aldri hatt kontakt med, og blir kun omtalt som «Rasshølet». Det er en uvanlig liten familie. Moren er besatt av flaggermus, og driver et eget lite akuttmottak for skadet flaggermus i uthuset i hagen. Enon får rare anfall, og bare barokkflaggermusen kan roe ham ned. Hver vinter blir moren borte i flere uker, og Ellen må ta seg av lillebroren. Ellen ber om hjelp fra nettjenesten «biologen svarer deg», og en underlig jente dukker plutselig opp. Dette er en mystisk, uhyggelig og litt surrealistisk bok der den magiske forbindelsen mellom flaggermusen og menneskene er betydningsfull, men også farlig. Språket er vakkert, og originaliteten og spenningen i historien gjør den vanskelig å legge fra seg. Vant kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2019.

Bestefar og jeg seiler vår egen sjø : koste hva det koste vil av Hilde Hagerup

Hilde Hagerup har skrevet flere bøker for både barn og unge, og nå har hun skrevet en humoristisk serie om Pelle og bestefar. Dette er bok to i serien, og nå skal Pelle, bestefar, mamma og tante på sommerferie til en hytte mamma har leid – uten strøm og internett. Hun er henrykt, og har laget verdens teiteste hytteregler: 1. Vi trenger ikke skjerm for å kose oss, 2. Det beste godteriet er det vi lager selv av frukt og bær, 3. Det er gøy å bevege kroppen, 4. Vi skal ha en god sommer. Heldigvis har bestefar en plan for å sabotere de kjipe reglene, så det er håp om en bedre ferie. Men, bestefar er til tider ganske usympatisk og egoistisk, så Pelle må stort sett utføre planene på egenhånd. Planer som ikke helt går som forventet. Boken er lettlest med lite tekst og morsomme illustrasjoner av Ingrid dos Santos på hver side. Du kan fint lese denne først, og liker du den, anbefaler vi også bok én, Bestefar og jeg sparer til hund: obs! obs! superhemmelig.

Den norske slavehandelen av Anders Totland

Denne boka tar for seg en underkommunisert del av den norske slave-historien og unnlater ikke å fortelle historien sånn den var. Den dansk-norske slavehandelen på 1600- og 1700-tallet var like brutal og ille som all annen slavehandel, og nordmenn har også vært slaver. Boken er ganske mørk med detaljerte beskrivelser av hvordan slavene ble behandlet, det er veldig brutalt og rystende. Vi får også lære litt om nåtidens slaver, om menneskehandel, og historien til en ung sexslave fra Øst-Europa. Bakerst er det navn og ordforklaring, dessuten tips til videre lesning. Tilbakemeldinger fra elever er at den burde brukes som et supplement til undervisningen, og at voksne også burde lese den. Boken er fint illustrert av tegneserieskaper Kristian Krogh-Sørensen.

Det fine med Kjersti av Helena Hedlund

Kjersti er sju år og elsker gull. Hun har 105 gullting i en eske under senga, og et hår som skinner, som gull. Fatima sier håret hennes er oransje, og bestemmer at hun og Kjersti skal leke sammen, selv om Kjersti egentlig ikke vil. Hun vil heller leke alene ved det tomme nabohuset. Men det er vanskelig å si i fra, så det blir alltid som Fatima bestemmer. Ting forandrer seg når Gunnar flytter inn i det tomme huset. Han har samme hår som Kjersti, samler på gullting, og kan trylle! Og når Kjersti forteller ham om skatten hun har funnet til samlingen sin, en ekte gullring, lover han å holde på hemmeligheten. Det viser seg nemlig å være lærerens giftering, men Kjersti vil ikke gi den tilbake. En fin høytlesningsbok om vennskap, løgn og sannhet, om å tørre å si det man mener, og om fine og vanskelige hemmeligheter.

Norra Latin av Sara Bergmark Elfgren

Tamar og Clea er begge tenåringsjenter som fantaserer om en skuespillerkarriere, og drømmen blir nærmere virkelighet når de begge kommer inn på dramalinja på den ærverdige og prestisjefylte skolen Norra Latin. Men de to jentene har veldig ulike forutsetninger for å nå drømmen sin. Clea er født inn i teatermiljøet, og hun har allerede hatt ulike roller både på film og scene. Tamar fra Östersund er både sjenert og usikker, og finner seg ikke helt til rette blant de andre elevene, eller sitt nye liv i Stockholm. Dessuten blir hun håpløst forelsket i Clea, en relasjon som virker helt umulig. Men noe er ikke helt som det skal på skolen. En vandrehistorie om et dødsfall og en mystisk forsvinning henger igjen i gangene. Tamar og Clea blir på ulikt vis viklet inn i en dramatisk historie som veksler mellom fortid og nåtid, magi og realisme, noe som etter hvert fører de to jentene nærmere hverandre. En spennende og stemningsfull ungdomsbok med gode miljø og karakterbeskrivelser. Elfgren har også skrevet Engelsfors-trilogien sammen med Mats Strandberg.

Anne-Cath Vestly av Agnes-Margrethe Bjorvand

Dette er en biograf som snakker direkte til hovedmålgruppa, nemlig barna. Den kobler liv og diktning på en fin måte gjennom tekst, sitater og morsomme fakta fra forfatterens liv. Små og store begivenheter som vil gjøre inntrykk på leseren er trukket fram. Blant annet at hun flyttet mye, var veldig sjenert som liten, men også litt rampete. Den mest dramatiske hendelsen er farens altfor tidlige død. Han døde da Vestly var bare 11 år gammel, noe som preget henne resten av livet. Boken er veldig fint illustrert med gamle fotografier og tegninger av Hans Jørgen Sandnes. Boken fungerer fint som høytlesningsbok for de fra fem til ni år, men den kan fint leses av alle.

Buffy By er talentfull: en selvbiografi av Ingeborg Arvola

Buffy By er 11 år og bor sammen med moren og broren Bobby, faren sviktet for lenge siden. Familien er fattig og må klare seg på det de får fra fattigkassa. Det er knekkebrød til neste alle måltider, og stinkende rosenkål i matpakka. Buffy er et uromoment i klassen, og kløna i gymtimene. Det skjer alltid noe tull rundt Buffy. Men hun er blid og har et enormt pågangsmot, og venner. Så den dagen det henger en lapp om gratis slalåmkurs i vinterferien bestemmer hun seg for at dette er noe for henne – kanskje hun er naturtalent i slalåm! Buffy er utrolig løsningsorientert, og har mange kreative måter og løse utfordringer på. Familien har også et imponerende humør og en troverdig positivitet. Boka er humoristisk og varm, og selv om det som fortelles er sårt og alvorlig holder den på optimismen og gleden og gjør aldri familien til et offer. Boken vant Kulturdepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur 2019, og var nominert til Brageprisen 2019.

Harpa av A. Audhild Solberg

Det er høstferie og jaktsesong i den gudsforlatte bygda Elverdal. Agnes er på høyst ufrivillig besøk hos fetter Sindre, og ser for seg en kjedelig uke. Men alt endrer seg når en jeger blir drept av noe de sier en gal gaupe. Men ryktene svirrer om et vesen med sylskarpe tenner som gjemmer seg i skogen, nemlig Harpa. Når Sindre forsvinner må Agnes ut i skogen sammen med vennene hans for å lete. Funnet av Sindres avrevne hånd kan nemlig tyde på at det er noe i ryktene. Harpa er en velskrevet og ganske grufull historie, ispedd litt forelskelse og romantikk. Boka har luftige sider med lite skrift og korte kapitler. Passer perfekt for barn på mellomtrinnet som liker skumle bøker.

Gullunge-tabber av Anneli Klepp

Dette er sjuende bok i serien om Line og hennes hverdag fylt med glede og bekymringer. I Gullunge-tabber gruer Line seg til en kjedelig helg med mamma. Venninnene Eva og Emma skal på tur sammen til London med mødrene sine, noe Line synes er helt pyton. Ekstra ille er det at den dustete fetteren hennes kommer på besøk. Sorg blir til glede når Line får passe Emmas hamster, men siden moren er allergisk må hun gjemme den på rommet. Men alt galt som kan skje, skjer: krisen er fullstendig. Lines verden er en serie med enkelt språk og korte kapitler der barns hverdag blir beskrevet med varme og tatt på alvor. Fine illustrasjoner av Sandra Steffensen. Man kan fint lese denne uten ha lest de andre bøkene om Line, men liker du det du leser, er det flere bøker i serien tilgjengelig i Allbok.

Blodige fakta av Ingelin Røssland

Vil du vite hvorfor blodet er så viktig? I denne morsomme men også lærerike faktaboken får du vite mye om blodet du ikke visste fra før. Den tar for seg alt fra blodets funksjon til bruk av blod i matlaging, religionen og historiske tilbakeblikk. Det er også et helt lite kapittel om mensen. Boken inngår i lettlestserien Lesebra og har lite og luftig tekst – perfekt for ferske lesere. Jenny Jordahls humoristiske illustrasjoner gir teksten ekstra liv og gjør den mer tilgjengelig for leserne. Ekstra pluss for tydelig inndeling i kapitler og innholdsregister bak i boken. Blodige fakta er interessant, gøyal, og litt ekkel.

Djevelen vil alltid finne deg av Lars Mæhle

I den lille bygda, som av lokale omtales som Guds mareritt, forteller historien at det skal finnes en grotte som skjuler djevelens svartebok. Uno og to venner blir nysgjerrige på om historien stemmer, og sniker seg ut om natten for å lete. De finner hulen og en gammel bok med vakker med håndskrift. Det står skrevet at djevelen skal fødes på nytt Valpurgisnatten, og at de som leser teksten skal være avkommets hjelpere. Mistanken faller på den nyinnflyttede familien i den gamle prestegården. De oppfører seg rart, og moren er høygravid. Men Valpurgisnatten nærmer seg, og ungdommene har knapt med tid for å hindre en katastrofe. En mørk og grøssende bok, der djevelen lurer alle til slutt, også oss leserne.

Paulas reise av Torunn Berge

Høsten 1944 ble mange tusen folk i Finnmark tvangsevakuert og endte som flyktninger i eget land. Skjebnen til alle de berørte da hus i Finnmark og Nord-Troms skulle brennes har fått lite plass i krigshistorien. Forfatter Torunn Berge har skrevet Paulas reise – historien om da henne svigermor, 14 år gammel, ble evakuert sørover alene uten familien sin. Hun var innlosjert som hushjelp da tyskerne kom, og visste ikke om hun noensinne ville finne familien sin igjen. Dette er en sann historie om den dramatiske hendelse i nord på slutten av krigen. I tillegg til å fortelle Paulas historie om redsel, sorg og savn under evakueringen, er det også fakta om krigen og livet i Finnmark på den tiden. En viktig og litt glemt historie fra krigen som fint kan leses av barn på mellomtrinnet og oppover.

Operasjon Lurifaks av Jørn Lier Horst

Detektivbyrå nr. 2 er en superpopulær krimserie der detektiven Oliver og Tiril løser små og litt større mysterier i den lille byen Elvestad. Den siste i serien, Operasjon Lurifaks, er det lommetyver på ferde. Flere i Elvestad har blitt utsatt for en frekk tyv som stjeler lommeboken og tømmer kontoen. Det mystiske er hvordan tyven får tak i pin-koden. Ingen av ofrene ar valgt en lett kode, eller har skrevet den ned på en lapp sammen med kortet. Oliver og Tiril er på saken sammen med hunden Otto. Bok 17 i serien følger opp serien med et realistisk plott og passe spennende scener for målgruppa. Alle oppslagene er fint illustrert av Hans Jørgen Sande, og bakerst finner man tips og trips til hvordan være en god detektiv. Det er flere bøker i serien tilgjengelig i Allbok.

I disse dager kan det være godt å reise i litteraturen. Til andre steder, andre kulturer, andre tider. Vi har samlet lesetips fra noen av Norges aller beste forfattere. Håper du finner et sted å besøke du også!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe, m.fl. / Omslag: Forlagene

Fra russiske sekter til mummidalen, med en aldri så liten avstikker til en bokhandel i Skottland og Canadas øde skoger. Tiden er inne for å hengi seg til bøkene. Her finner du ingen begrensninger, ingen regler, ingen plasthansker. For som Nils Øyvind Haagensen sier det så fint: «Hvem sa man ikke kan ha besøk i karantene?»

Anne Audhild Solberg anbefaler På vandring uten esel i Cevennene av Alexander Leborg

Foto: Aschehoug

Drøymer du om å traske gjennom vakre franske landskap når livet ein dag blir normalt igjen? Kombinere ferie med friluft og mosjon, og vite at det ventar god mat og vin når du kjem fram til vertshuset utpå kvelden? Du er ikkje den einaste: Hausten 1878 la skotske Robert Louis Stevenson, forfattaren av Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde, ut på vandring i den sørfranske fjellkjeden Cevennene saman med eit esel. På den tolv dagar lange turen førte han dagbok over det han opplevde, ei dagbok Alexander Leborg fekk i oppdrag å omsette til norsk 140 år seinare. Leborg blei så fascinert av turen at han bestemte seg for å gå den sjølv, og i fjor kom hans eiga bok om vandringa i Cevennene – i hans tilfelle utan esel.

På vandring uten esel i Cevennene er underhaldande, lærerik og inspirerande friluftslitteratur og kan anbefalast på det varmaste. Det same kan Stevensons bok, På vandring med et esel i Cevennene (1879/2018).

Nils Øyvind Haagensen anbefaler dagbøker og brevvekslinger

Foto: Baard Henriksen

Jeg vil heller anbefale en viss type bøker, tror jeg: dagbøker og brevvekslinger. Som det heldigvis fins veldig mange av. Fra kunstere til oppdagelsesreisende til politikere til næringsdrivende til folk flest. Og mer. Og grunnen til det er todelt: for det første fordi dette veldig ofte er god litteratur, og for det andre og mer til situasjonen vi aller i nå, hvor vi sitter hver for oss og venter: disse bøkene byr på nærkontakt igjen, på selskap som vi aller i varierende grad er avhengig av. Hvis du vil begynne med noen forfattere kan jeg mer spesifikt anbefale The Unabridged Journals of Sylvia Plath, krigsdagbøkene til Astrid Lindgren, dagbøkene til Olav H. Hauge, dagbøkene til Franz Kafka og brevene til John Keats. Hvem sa man ikke kan ha besøk i karantene?

Maria Kjos Fonn anbefaler Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Foto: Tine Poppe

«Jeg kjenner mennesker ingen vet at finnes», fastslår den bokstavelig talt drittleie hjemmehjelpen Ingrid. «Jeg har sett dem drite, jeg har sett dem dø». Hun drar på hjemmebesøk til syke, ensomme og forvirrede mennesker, som vekker like lite sympati hos Ingrid, som Ingrid gjør hos leseren. Blotting, alkoholisme og transvettisisme er dagligdagse ingredienser i Ingrids hjemmebesøk – som hun nevrotisk (og ulovlig) filmer. Selv om Ingrid er fysisk frisk og arbeidsfør, er hun like desperat ensom som menneskene hun besøker. Da den mistenkelig perfekte nye drømmekjæresten gjør det slutt, og drar på jorden-rundt-reise med en annen kvinne, følger hun like gjerne etter. Herfra til Hiroshima er en underholdende og veldig morsom «stalker-roman», som også viser fram liv som både snakkes og skrives for lite om. God underholdning på rolige dager, og ikke minst et eksempel på at man ikke trenger å være isolert i leiligheten for å være ensom.

Anders Totland anbefaler Morderens ape av Jakob Wegelius

Foto: Marius Knutsen

Ei av dei mest fascinerande bøkene eg har lese dei siste åra, er Morderens ape av Jakob Wegelius. Strengt tatt vil nok både forlag og bokhandlar seia at det er ein roman for barn, men i mine auge er denne minst like god for vaksne. Her er det ein herleg miks av surrealistiske scener, med ein ape i forteljarrolla, og ei spennande detektivhistorie. Mange fantastiske forteljingar blir fort veldig mørke, men her er det òg mykje moro. Den perfekte boka for ei etterlengta verkelegheitsflykt i desse dagar. Dessutan er boka ganske tjukk, så du har litt å lesa på.

PS: For ungdom og vaksne som ikkje lar seg skremma så lett, er Sigbjørn Mostue sin I morgen er alt mørkt-trilogi heilt perfekt apropos-litteratur til alt som skjer i verda no.

Gro Dahle anbefaler Stormlight av Brandon Sanderson

Foto: Line Fresti

Det er så mange boktips jeg gjerne gjerne skulle ha delt, men hvis jeg må velge ett og bare ett, kan jeg ikke la være å velge min egen storfavoritt de siste ti årene: Brandon Sandersons fantastiske Stormlight-serie hvor The Way of Kings er den første romanen, som blir fulgt av Words of Radiance og den foreløpig siste i serien: Oathbringer.
Det er saftige og svulstige titler som tipper over mot det sentimentale, og jeg ble litt avskrekket av titlene, må jeg innrømme, men denne episke fantasyserien er ikke bare overflatisk sentimentalitet, det er substans tvers igjennom med et stort persongalleri med fantastisk fine og godt utbygde, troverdige og levende karakterer, overbevisende situasjoner, flotte scener og en oppbygning som strammer seg i en spennende stigning hvor jeg knapt husker å puste.

Å, jubel og magi for en serie!

Brandon Sanderson er det som kalles en «world builder». Han skaper en verden med ulike samfunn, samfunn som igjen består av småsteder, kultur, infrastruktur og byer, egen teknologi, egen geografi og geologi, eget vær-system, egen flora og fauna og ikke minst en helt egen vitenskap hvor visse stoffer har magiske egenskaper. Han har gjort det før i en debutroman som heter Elantris og i en serie som heter Mistborn som er oversatt til norsk, og som jeg også kan anbefale, spesielt for ungdommer og unge voksne, men The Stormlight Archive er en voksen utgivelse, og selv om dette er fantasy, er det troverdig og forankret og overbevisende. Denne verdenen har ulike folkegrupper som hver har sin historie, sine språk, sine religioner, tradisjoner, politikk, noe som gjør denne sammensatte verdenen med disse ulike samfunnene kompleks, mangefasettert  og fascinerende. Vi følger flere hovedkarakterer fra ulike befolkningsgrupper og samfunnslag, og deres stemmer og blikk gir oss et flettverk av en stor og rik fortelling. Gradvis blir vi kjent med  dette stedet, disse karakterene, disse samfunnene som de kommer fra, og romanen bygger langsomt opp, detaljene myldrer, og det går sakte, men alt knyttes sammen presist, sikkert og troverdig, små tråder tvinnes inn i større tråder, og helheten holder i alle trådene, og jeg blir fanget av fortellingen, og jeg blir helt avhengig av å lese og lese og bli kjent med denne verdenen av brutale kamper mellom riker og mellom klasser, mellom folkeslag, mellom sterke ledere som kjemper om makt og slaver som kjemper for overlevelse.

Når boka er over, er det heldigvis én til og én til. Men når den siste er lest, etterlater den seg et gap som er vanskelig å fylle, da kan vi håpe på at neste bok i serien kommer snart! Og snart ? Når er snart? Om to år kanskje?  Dette er et bokverk som egner seg i coronatider og hjemmekarantene, for disse store bøkene varer, ingen grunn til å ønske seg ut av huset da, ingen grunn til å planlegge ferie eller drømme om sommerferie, for denne storslagne fortellingen fyller alle drømmer og gjør det meningsfullt og givende å sitte inne og hjemme i dag etter dag etter dag! Å, jubel og magi for en serie!

Sigbjørn Mostue anbefaler Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere av Helge Ingstad

Foto: Agnete Brun

I disse tider trenger vi rett og slett mentalhygiene. I så henseende er ingenting bedre enn en tur i skog og mark. Nesten like godt gjør det å lese en bok som tar deg med langt inn i villmarka: Til Canadas øde skoger, snart hundre år tilbake i tid. Den unge Helge Ingstad hadde gått lei av sin tilværelse som sakfører i Levanger. Han solgte bedriften, pakket snippsekken og dro til Canada for å livnære seg som pelsjeger. Med en nøktern fortellerstemme blir vi med på hans reise inn i urørt natur; ombord i kano, på ski, med hundespann, i en enkel tømmerhytte, i et telt ute på øde vidder. Det er som om du selv kjenner hvordan myggen biter og polarvinden river i teltduken. Men tross alt slitet Ingstad måtte igjennom, vil også du som leser sitte igjen med det forfatteren destillerte ned til følgende setninger:

Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Det er en følelse jeg tror mange av oss trenger akkurat nå. For kloden dreier fortsatt stille rundt, naturen ligger der i all sin gavmildhet, og det vil den fortsatt gjøre når alt dette er over.

Kristine Tofte anbefaler Amerikanske guder av Neil Gaiman, The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay og The Broken Earth Trilogy av N. K. Jemisin

Foto: Paal Audestad

Å anbefale bøker er noko alle driv med, men me som les fantasy er kanskje hakket meir disiplar enn lesarar!

Det er tre bøker på lista mi over ting du MÅ lese. Det vil seie to trilogiar og ei enkelt bok.

Den boka som står aleine er Amerikanske guder av Neil Gaiman. Det er både ei reise gjennom USA i dag, ei reise gjennom historia og religionane som er samla på kontinentet, litt ei krimforteljing og bittelitt ein romanse. Les!

Den eine trilogien er The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay. Dette er ein av desse enorme bokverka, der ALT skjer. Elskar du fantasy, må du rett og slett lese denne. Ikkje omsett til norsk, men eg har den på dansk (Fionavargobelinen).

Det siste verket eg vil anbefale er The Broken Earth Trilogy av N. K. Jemisin. Eit moderne, litt ubehageleg verk, då det berører diskriminering. Men åh, så bra!

Zeshan Shakar anbefaler Normal People av Sally Rooney

Foto: Julie Pike

Denne boka plukket jeg opp etter å ha hørt den bli hypet både her til lands og i enda større grad i den engelskspråklige delen av verden. The Guardian har allerede utropt den til en fremtidig klassiker. Jeg er vet ikke om den blir det, men den inneholder i alle fall noen klassiske elementer. Den handler om to unge mennesker, et av-og-på kjærlighetsforhold, og et møte mellom mennesker fra ulike sosiale klasser og de gnisningene det kan by på. Geografisk er vi i Irland, i ettervirkningene av siste finanskrise, og demografisk er vi midt blant millenials.

Boka føles veldig «nå», og er særlig lett å relatere til for mange av oss som selv er millenials (jeg er det så vidt). Samtidig har boka en utpreget politisk bevissthet, særlig rundt klassespørsmål. Dette blir skildret både indirekte og direkte, og aktualiseres blant annet da hovedpersonene begge begynner på det anerkjente og ganske elitistiske Trinity college i Dublin. Likevel, der jeg synes boka er sterkest, er i skildringene av et forhold, ikke minst av psykologien i det, og hvordan maktrelasjoner innad i forhold spiller seg ut.

Marianne had the sense that her real life was happening somewhere very far away, happening without her, and she didn’t know if she would ever find out where it was or become part of it.

Sigbjørn Skåden anbefaler Giela gielain av Paulus Utsi og The Garden Party av Katherine Mansfield

Foto: Tanya Busse

I ei tid som denne kan det være fint å ta fram igjen eller eventuelt gjøre seg kjent med den gamle samiske dikterhøvdingen Paulus Utsi. Det kontemplative og den autentisk økofilosofiske tilknytninga til landskapet i de tilsynelatende enkle diktene er noe man sjelden finner i poesien i dag, og det å vite at naturen er der for oss dersom vi vil ha den kan være en lindrende tanke nå. Giela gielain er ei tospråklig samisk/svensk diktsamling og kan dermed leses av de fleste her til lands. Den finnes ikke å få kjøpt, men man får den på biblioteker og den kan også leses på bokhylla.no.

Et vers fra Giela gielain:

Vårt liv
är som ett skidspår
på den vita vidden
som snöstormen sopar igen
redan i gryningens början

Jeg bruker ofte å tipse om Katherine Mansfield, for jeg har inntrykk av at hun er for lite lest i Norden. Det er imidlertid god grunn til å lese novellesamlinga The Garden Party, historier som «At the Bay», «The Daughters of the Late Colonel» og «The Garden Party» er fabelaktige på hvert sitt vis og vil gi mange lesere stor glede. Det oppstår noe drømmetilstandaktig i lesinga av mange av Mansfields historier, og det kan kanskje passe fint nå, å senkes ned i en drømmetilstand den tida det tar å lese ei novelle.

Mette Karlsvik anbefaler Kometen kommer av Tove Jansson

Foto: Tove Breistein

Å vere forfattar i koronatida er, for meg som har eit barn, vanskeleg å skilje frå rolla som mamma i koronatida. Barnehagen er stengd, og det ein skulle gjere for å tene pengar blir lagt bort til fordel for tid med barnet. Vi håpar og trur at politikarane løyver omsorgspengar til kunstnarane – slik som alle arbeidstakarane no får. Når eg no les, så les eg med barnet. Tove Jansson er verdas beste kompromiss mellom barn og vaksne. I romanen Kometen kommer ramlar ein komet ned nær huset til mummitrolla. Treffet endrar alt, og det er unntakstilstand. «Krig» utan krig. Det er kjensla eg har i dag også, når grenser stengast og det nesten er portforbod. Jansson skreiv visst Kometen kommer etter andre verdskrigen. Atombombane i Hiroshima og Nagasaki er der, frykta er der, det er lite av den framskrittsoptimismen som elles farga Vesten, og det er dét som gjer akkurat denne boka god. Det finst dei som kallar Janson eskapistisk. Eg synest at Kometen kommer er eit døme på det motsette. Sjølv vil eg seie at framskrittsoptimismen er meir av ein verkelegheitsflukt enn kva Janssons opne, mangfaldige, melankolske, leikande og spørjande bøker er.

Mummitrollet betraktet det dystre landskapet og tenkte på hvor redd jorden måtte være når den så den lysende ildkulen nærme seg. Han tenkte på hvor høyt han elsket alt sammen, skogen og havet, regnet og vinden, solskinnet og gresset og mosen, og hvor  umulig det ville være å leve uten alt dette. Men så tenkte han, mamma vet nok en råd for å redde allting.

Ingvild Rishøi anbefaler Boys av Anna Ringberg

Foto: Hans-Fredrik Asbjørnsen

Jeg ble bedt om å anbefale noe som ikke var for trist – så jeg må advare, denne boka er litt trist, men bare fordi den handler om stor kjærlighet, og det er jo ikke noe spennende å lese om stor kjærlighet som bare går bra. Kjærligheten gjelder en hund som heter Boys, og Boys blir borte fra eieren sin. Og jeg er så imponert av (og litt misunnelig på) Ringberg. Det er meg en gåte at man kan skrive så rørende og spennende og fint, enda det bare handler om en hund, en eier, masse snø og en del sprit, langt der ute på den svenske landsbygda.

Camilla Kuhn anbefaler alle bøkene til Oliver Jeffers

Foto: Maja Hattvang

Alle bøkene til Oliver Jeffers! Den jeg ble kjent med først var Papirflybjørnen, men favoritten min er nok Denne elgen er min. Eller Mistet og funnet. Eller den den om gutten som spiser bøker. Eller den om romrakettene som kræsjer. Eller … Nei, ALLE. Man blir glad av alle bøkene til Jeffers: glad i Jeffers, og ikke minst glad i menneskene og alt det rare vi gjør.

Mari Moen Holsve anbefaler Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Foto: Frank Michaelsen

Jeg var en sånn ungdom som leste mye, men de typiske ungdomsbøkene traff meg ikke så ofte. Jeg var 15 da jeg leste en setning som lød omtrent: «første gang han strøk meg over puppene», og jeg slang boka fra meg der og da. Å skildre ungdomstida er vanskelig – men viktig. Jeg jakter på perler innenfor denne sjangeren når jeg får tid, og i disse dager har jeg hatt ro til å lese Brageprisvinner og debuten til Ane Barmen, Draumar betyr ingenting. Nam! Hvor skal jeg begynne? Den stemninga – bygdefølelsen, ensomheten, føkk verden-vibbene. Også Tormod, da, som er død fra første side og som jeg aldri kommer til å møte, men som jeg likevel elsker. Jeg nyter Louises agg og spydigheter. Jeg digger den passiv-aggressive familien og hver eneste runde med øl, Linni, neglelakk og ostepop.

Ane Barmen forteller på mange måter en vanlig historie fra ungdomstida, og samtidig ikke. Jeg tror på henne, og på hovedpersonen, hele veien. Og selv om jeg ikke er 15 lenger, så hører jeg min indre 15-åring si at «yes! Sånn var det.»

Ole Robert Sunde anbefaler Å snu verden inn mot verden av Tone Hødnebø og Løperne av Olga Tokarczuk

Foto: Tine Poppe

Her kommer mitt forslag til to bøker. Først Tone Hødnebøs dikt i samling Å snu verden inn mot verden: Jeg aner ikke om jeg fatter til bunns Hødnebøs dikt, men det er ikke poenget; jeg fatter heller ikke hva svarttrosten synger om, selv om den synger svært vakkert; i et dikt i fra boken Stormstigen fra 2002 står det: «Fornuften er varm, følelsene kalde»; i dette spennet, tror jeg, ligger mye av hennes poetikk, for å sette det på spissen; den er selvmotsigende og paradoksalt fullstendig klar, og den danske poeten Mette Moestrup skriver i etterord til Hødnebøs samlete dikt: «I stedet for ‘det paradoksales metode’ kan jeg bruke et begrep fra Tone Hødnebøs eget poetiske ordforråd nemlig selvmotsigelse: ‘Jeg skriver for å motsi meg selv’., linjen er hentet fra Nedtegnelser, og kritikeren Carina Elisabeth Beddari legger vekt på, skriver Moestrup i etterordet at «Tone Hødnebøs poesi er analytisk og sanselig, idemessig og konkret».

HÅNDEN SKRIVER

men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
det totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og lesernes øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

Den andre boken er Løperne av Olga Tokarczuk: Baksideteksten til hennes bok står det at dette er en bok om en russisk sekt som ikke ville anerkjenne noen form for kirkelig eller verdslige autoriteter, og denne sektens lære var, eller er, at alle i sekten holder seg i konstant bevegelse; det er akkurat denne roman gjør, for her er det stadig nye fortellinger og stadig fortellinger om å bli borte; dette er en frisk og freidig roman som tar sjanser og det er nettopp det litteraturen bør gjøre i mine øyne og boken er også full av tegninger av all verdens elver og kart over byer; alt flyter og det er en skikkelig roman som ikke følger deg hjem, men hele tiden på nye eventyr ut i verden, eller slik verden var før den ble korona-smittet, sannelig bør vi komme tilbake til den gamle verden.

Neha Håbu-Naveen anbefaler Sampaios kafé av Anders Lindqvist

Foto: Espen Wang Naveen

Det er ikke lett for meg å komme på gode bøker, når hele bokhylla mi er demontert og alle bøkene ligger i esker. For jeg stoler ikke så veldig på min egen hukommelse. Men jeg forsøker allikevel. Og i forsøket dukker det stort sett opp barne- og ungdsomslitteratur. Men jeg har lyst til å være smal og sær, fordi det er jeg altfor lite for tiden. Og så slår det meg; Sampaios kafé, av Anders Lindqvist. Det er en bok jeg snublet over i mitt arbeid med masteroppgaven min. Den handler om Eva og Professor Mendoza og hans assistent, som våger seg å drikke en magisk kakao, i en kafe i Argentina. Dagen etter våkner Eva som et appelsintre i gata utenfor kafeen, mens professoren er en liten baby i Tromsø. Og alle har glemt at de eksisterte. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke husker om boka er godt skrevet, men historien er herlig og i motsetning til mange andre bøker, husker jeg den så godt. Det er magisk realisme med en god dose humor, og scenen der professoren endelig lærer seg å gå, har brent seg fast i minnet. Og det at jeg husker den så godt og at jeg smiler når jeg tenker på den, er for meg et kvalitetstegn.

Roskva Koritzinsky anbefaler Seiobo der nede av László Krasznahorkai

Foto: Håkon Berg

Ofte, når det snakkes om litteratur i den norske offentligheten , måles bøkene ut fra hvor godt leseren kjente seg igjen («hun beskriver det akkurat som det er!») eller på den andre siden hvor mye hun lærte om noe hittil ukjent («Jeg ante ikke engang at denne verdenen eksisterte!»). Godt språk og vakre formuleringer blir også verdsatt, men da som hjelperyttere som sørger for at «budskapet» og «tematikken» når helt fram til målstreken. I begge tilfeller troner ideen om fellesskapet (som stadig oftere innebefatter ikke bare mennesker, men også dyr og natur) der alle er like mye verdt men hvor ulike forutsetninger og behov respekteres, som et Soria Moria slott i det fjerne: Om bare.

Det er selvfølgelig – og heldigvis, kan man være fristet til å si – store deler av kunsthistorien som forholder seg til hva et liv er og hva virkelighet er, på en helt annen måte. (Jeg tenker på poesien som det stedet i litteraturen der dette oftes uttrykkes, tenk bare på lyrikere som Inger Christensen, Walt Whitman, Rilke.)

László Krasznahorkais bok Seiobo der nede består av 17 tekster som på ulike måter handler om forholdet mellom fordypning og transcendens, øyeblikk og evighet. Ofte handler det om det konsentrerte arbeidet som av storsamfunnet anses som unødvendig, ubetydelig eller uvesentlig, enten det er en maskemaker i Kyoto som bruker månedsvis på å ferdigstille én maske til no-teatret, et malerverksted i Italia på 1500-tallets møysommelige arbeid med en brudekiste med motiv fra bibelen, forberedelsene til og utførelsene av et svært intrikat rituale i et rinzaikloster eller en fugl som år ut og år inn står midt i elven og venter konsentrert på sitt bytte.

I Seiobo der nede tar fortellingene i seg selv form som ritualer. Påstanden om at øyeblikket og evigheten er ett og det samme blir til en kroppslig erfaring hos leseren: Jeg kjenner hvordan konsentrasjonen om alle de små detaljene, gjentagelsene og den uopphørlige strømmen av tekst (flere av fortellingene er som en eneste lang setning og boka har knapt marg) forandrer fornemmelsen min av tid, av hva stillhet er, av viktig og uviktig. Kort sagt, hva det vil si at noe er levende.

Linn Strømsborg anbefaler En bokhandlers dagbok av Shaum Bythell

Foto: Frank MIchaelsen

Dette er så enkelt og samtidig så genialt, og det er akkurat hva tittelen En bokhandlers dagbok antyder, en bokhandlers dagbok fra ett år. Shaun er bruktbokhandler i en liten by i Skottland og hvert innlegg handler om hvor mange bestillinger som har kommet inn, litt om kundene som er innom, de som bor i byen og jobber sammen med ham, litt om bøkene han leser eller har lest og litt om bokhandelkatten Captain, som er på en motvillig, evig slankekur. Hvis Black Books-serien var en bok, så ville det kanskje vært denne. Å lese disse hverdagslige betraktningene om vind, vær og bokkjøpere gjør meg rolig langt inn i sjela, det får meg til å ville flytte til en liten by og drive bokhandel sjæl, lese bøker foran peisen hele vinteren og sitte i hagen etter jobb og lese bøker hele sommeren. Finne riktig bok til riktig kunde, tørke støv i hyllene og alfabetisere og rydde når jeg har tid. For bokelskere verden over er denne boka en skatt. Det har også kommet en oppfølger som heter Confessions of a Bookseller, og den er like bra. Måtte Bythell skrive bokhandeldagbok resten av sitt liv!

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen Allbok. Sjekk også ut bokhylla.no. Og kanskje har du noen av bøkene i bokhylla hjemme allerede?