– Jeg har fått en stor dose krim, men blir aldri lei, sier Radioteaterets regissør Else Barratt-Due. Her gir hun deg tips til krimhørespill i påsken.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Ole Karland / Omslag: NRK, Lydbokforlaget

Else Barratt-Due har vært ansvarlig for krimhørespillene i NRK siden 2008. I tillegg har hun vært leder av Riverton-juryen som hvert år deler ut pris for beste krimroman. Naturlig nok har denne instruktøren, produsenten og dramaturgen veldig mye krim.

Årets påskekrim

Årets påskekrim rakk akkurat å bli ferdig før koronaen kom.

– Det var flaks. Vi kan jo ikke lage radioteater nå, understreker regissøren.

Nå gleder hun seg til å høre påskekrimmen, som hun for en gangs skyld ikke har vært med å lage. Den heter Isblind og er basert på en bok av Knut Nærum. Forfatteren er påvirket av gamle krimforfattere som Agatha Christie, og han blander komedie og krim.

– Det å ivareta komedie i krim er veldig spennende og komplisert. En helt annen utfordring enn tradisjonell krim, forklarer Else, som selv var med på å lage fjorårets påskekrim Voodoo på vestkanten av samme forfatter.

Flere hørespill til påsken

Else Barratt-Due har pløyd seg gjennom en masse krimbøker for å finne tekster som egner seg for drama. Hun leter gjerne etter aktuell norsk krim i tillegg til klassikerne.

– Vi har ofte valgt storyer som er både underholdende og løfter opp problemstillinger i samfunnet, opplyser hun.

Og du trenger absolutt ikke å kjede deg i påsken hvis du liker krimhørespill. Barratt-Due trekker frem flere eksempler på hørespill som kombinerer underholdning og samfunnsengasjement:

Made in Norway av forfatter Vegar Steiro Amundsen er en ny krim som handler om våpeneksport.

– Den forteller noe om verden vi lever i i tillegg til å være underholdende. En bra produksjon, mener regissøren.

Døden ved vann av Torkil Damhaug er et annet eksempel. Damhaug er selv psykiater og denne dramatiseringen avdekker blant annet hvordan det er å være barn under omsorgssvikt.

En annen samfunnsengasjert krim er Tom Kristiansens Profitøren:

– En sterk og kjempefin påskekrim fra 2011 om profitørene under krigen, slår Barratt-Due fast.

Hun anbefaler også Trollspeilet av Tom Egeland.

– Det er en kjempespennende thriller om en seriemorder, hvor en kjent journalist kommer i en farlig situasjon, forteller hun. 

Sverger man til klassikerne, kan man høre på Sherlock Holmes av Arthur Conan Doyle, som er blant Else Barratt-Dues favoritter:

– Her er det mange å ta av, men jeg anbefaler gjerne Fryktens dal. Handlingen beveger seg mellom to kontinenter og tar opp sosial urettferdighet, nærmere bestemt utnyttelse av gruvearbeidere.

Vi har selvfølgelig et godt utvalg av hørespill i samlingen vår på Deichman. Akkurat nå er samlingen utilgjengelig på grunn av korona-situasjonen, men du kan uansett høre disse gratis i NRKs nettspiller eller som podcast:

https://radio.nrk.no/kategori/hoerespill

Prøv også vår nye ebok-tjeneste Allbok. Her kan du låne flere av bøkene som e-bok.

Fra roman til drama

Når hun skal finne tekster som egner seg som hørespill, ser Else Barratt-Due gjerne etter tekster med én hovedperson som vi kan følge gjennom hele historien.

– Det er lett å miste fokus hvis en skal inn i for mange personer underveis, utdyper hun.

Så gjelder det å bearbeide teksten. I samarbeid med flere gjør hun teksten om til dramatikk:

– Vi kan for eksempel velge å legge en scene helt på begynnelsen av hørespillet. I det hele tatt velger vi ut de scenene som har framdrift. Skildringer av natur er derimot ikke så spennende, da faller vi fort av.

I tillegg må hun skape gode replikker for å få til dramatisk dialog.

– Det tar sin tid å få et veldreid manus, slår hun fast.

Kryper inn i øret

Selve lydbildet er også med på å skape dramatikken.

– Det er vårt ansvar å få lytterne til å skape indre bilder. Vi må få dem inn i et landskap hvor de glemmer tid og sted. Jeg mener at radio kan lage indre film som vekker så sterke ting i oss fordi vi er alene i lyduniverset, forklarer regissøren.

Hun trekker frem Macbeth som eksempel. Stykket av Shakespeare er nesten som en thriller, hvor kongen blir drept.

– Når Macbeth spilles på scenen må du se på han. På radio kryper han nesten inn i øregangen. Mikrofonen kan komme veldig tett på innsiden av et sinn, påpeker Else Barratt-Due.

Ikke utseendet som teller

Regissøren slipper å fokusere på det ytre når hun skal besette rollene:

– På scenen har jo utseendet mye å si. Don Juan må for eksempel være litt lekker, fastslår hun.

I Radioteaterets rollebesetning er det derimot stemmen som teller.

– Det er ofte sånn at du vet hva slags stemme som passer til hvilken rolle. Stemmen gir en stemning, disse ordene kommer jo av samme stamme. Stemmen skaper et indre visuelt bilde i lytteren.

Det er ikke vanskelig å få tak i skuespillere til rollene:

– Vi kan velge fra øverste hylle. Skuespillerne sier at de synes det er kjempegøy. Det er nesten oppdragende å jobbe med tilstedeværelsen i språket. En må være veldig presis og unngå småord som “æh”, utdyper hun.

Pandemi-hørespill

Radioteateret kan sannsynligvis ikke gjøre flere opptak før tidligst mai eller juni. Selv sitter Else koronafast hjemme med mannen sin. Hun savner nærheten til barn og barnebarn.

– Det er vanskelig å vite hvordan man skal gjøre ting i disse dager. Man blir kreativ med vasking hjemme. Men vi er i en gunstig situasjon hvor vi ikke mister lønn, legger hun til.

Staben har fått beskjed om å være fleksible. Selv om hun tar en pause fra krimhørespill, er ikke Barratt-Due arbeidsledig. Nå lager hun Sommer i P2-portretter. Hun velger ut personer som skal skrive en halvtimes fortelling, og så følger hun opp teksten.

– Jeg ønsket å holde på med noe annet en stund. Det er fint å få lage andre programmer, og ikke minst snakke om andre ting enn bare pandemi-krisa, synes Else Barratt-Due.

Men for dem som aldri går lei av pandemi-relatert stoff, har regissøren et aktuelt hørespill-tips på tampen: I trifidenes dager av Wyndham.

– Da pandemien slo inn sa faktisk mannen min: Dette er litt «trifidenes dager»!  Det er et skummelt hørespill som handler om en slags pandemi. Menneskenes fremtid er truet av morderiske planter, og et spesielt lysfenomen som gjør folk blinde. Selv om vi ikke blir blinde nå, må vi handle på andre måter. Vi blir kjent med sider vi ikke visste at vi hadde, sier hun ettertenksomt.

Biblioteket

Else Barratt-Due har allerede fått en sniktitt på det nye biblioteket i Bjørvika. I forbindelse med P2-lytternes romanpris laget nemlig NRK live radioteater ut av vinnerromanen Vi er fem av Matias Faldbakken.

– Å lage radioteater i biblioteket er noe av det morsomste jeg har gjort på lenge, sier hun begeistret.

– Det var kjempestilig der! Jeg tror alle kommer til å gå dit, ikke bare for å lese bøker men også for å møtes sosialt!

Simon Stranger liker å spille litt på sin fars gamle nylonstrenger mellom skriveøktene.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Simon Stranger / Forfatterportrett: André Løyning

Velkommen hjem til forfatteren av barne-, ungdoms- og voksenbøker, Simon Stranger, og til kontoret med det rare i! Her får vi vite blant annet at en av bøkene hans har blitt snikoversatt til kurdisk, og at enkelte hyllemonteringer krever tjue kilos tålmodighet.

Så pen vegghengt hylle! Kan du fortelle litt om den: Hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den?

– Takk! Bokhyllene kjøpte jeg på IKEA i fjor. De er av bambus, og henger på hjemmekontoret. Veldig fine, og veldig vanskelige å skru opp. Jeg måtte ha hjelp av broren min, hundre gipsplugger og tjue kilo tålmodighet.

Hvordan er bøkene sortert?

– Det finnes, så vidt jeg vet, ingen perfekte måter å sortere på. Min egen, er at bøkene løselig er samlet etter sjanger i forskjellige deler av bokhyllen. Sakprosa i én del, skjønnlitteratur i en annen del. Pocketbøker i én del, innbundet i en annen. I hver hylle sorterer jeg så etter høyde på bokryggene, så det ikke skal bli så taggete og uryddig, og deretter etter farge. Det betyr at enkelte titler av samme forfatter kan stå litt fra hverandre, men ofte samler jeg dem. Jeg vet stort sett hvor bøkene står, så da fungerer det.

Det finnes, så vidt jeg vet, ingen perfekte måter å sortere på.

«Bilder av rotete kontor …» var emnefeltet til e-posten med bildene. Det eneste rotet jeg egentlig ser, er det som er stappa under hyllene. Er dette bøker det ikke er plass til i hylla?

– Ja, det er vel et eget ord på japansk, tsundoku, som handler om trangen til å kjøpe flere bøker enn man rekker å lese. Det lider jeg absolutt av, og har alltid vært veldig glad i bøker, og de mulige portalene de utgjør til andre verdener. Hyllene er nå fulle, så det betyr at én bok må ut for hver gang en ny kommer inn, men det er OK. Det er flere bøker der jeg ikke trenger å lese flere ganger. I tillegg har jeg begynt å kjøpe bøker elektronisk. Mens andre bøker må jeg ha, for alltid, tror jeg.

Ja, det er vel et eget ord på japansk, tsundoku, som handler om trangen til å kjøpe flere bøker enn man rekker å lese.

Så fin gitar! Er det for deg et nært forhold mellom spilling og skriving?

– Det er en nydelig nylonstrenger som jeg arvet av faren min, som en gang lærte meg å spille gitar. Ganske ofte reiser jeg meg opp etter å ha skrevet noen timer, eller hvis det er et punkt i historien jeg jobber med. Så reiser jeg meg opp, går bort til bokhyllen og åpner en bok. Leser noen sider. Spiller litt gitar, eller bare går rundt i huset, med blikket mot gulvet. Sett utenfra ser det antagelig ganske sprøtt ut.

Øverst til høyre der er det en hvit tykk sak som er så tykk at jeg nesten håper at det ikke er en bok, hvis det er lov å si. Hva er det for noe?

– Den står med ryggen feil vei. Det er en samleutgave av Max, Mischa … av Johan Harstad. Inkludert i boksen er (fiktive) plakater for utstillinger, en katalog, osv. Veldig gjennomført og kult prosjekt.

Her ser vi bøkene dine på mange språk. Hvilket språk er det mest fremmede eller kuriøse du har blitt oversatt til?

– Ungdomsromanen Barsakh er blitt snikoversatt til kurdisk. Kurdistan er jo ikke et land med egne grenser og rettigheter, men like fullt en nasjon, og der er det noen som har oversatt og publisert denne lille romanen om båtflyktninger. Uten kontrakt eller noe, men boken finnes. Det synes jeg er litt stas.

Ungdomsromanen «Barsakh» er blitt snikoversatt til kurdisk.

På toppen av hylla ser jeg en del gjenstander, både kameraer, cd-plater og et skrin med Beatles-motiv. Men Lev Tolstojs Anna Karenina ligger også der. Har disse tingene noe til felles?

– Nei, de har egentlig ingenting til felles. Beatles-boksen er kjøpt på en reise, og skulle være til kvitteringer og slikt. Kameraene er gamle, og skal egentlig gis bort. Anna Karenina begynte jeg på så vidt i fjor, og skal ta opp igjen, men kanskje som e-bok på en ferie. Egentlig er hele den delen av bokhylla, som er nærmest skrivebordet, bøker som jeg holder på med, eller har nytte av i arbeidet med en ny roman. I praksis er det litt mer blandet.

Jeg ser du har en del barnelitteratur i hyllene. Jeg ser Amuletten, som er den serien jeg oftest får spørsmål etter på jobb i biblioteket. Og Gutta i trehuset! Og En pingles dagbok ser jeg også der. Leser du disse bøkene selv, eller er det andre i hjemmet som leser dem?

– Det er stort sett bøker jeg har jobbet med, på Fontini. Jeg jobbet der deltid noen år, noe som var både veldig hyggelig og inspirerende, men har nå permisjon et år for å skrive.

De fleste av de gamle bøkene i hylla har jeg lest og har et forhold til, som de to (!) identiske utgavene av «Egypteren Sinuhe»

Øverst til høyre er det noen burgunderrøde bøker som ser ordentlig gamle ut. Har du lyst til å fortelle hvilke det er?

– De fleste av de gamle bøkene i hylla har jeg lest og har et forhold til, som de to (!) identiske utgavene av Egypteren Sinuhe, men akkurat de tre bøkene er samlede verker av Alexander Kielland, og de har jeg bare bladd i.

Hver uke fremover vil Minerva publisere en ny fortelling av en norsk forfatter, skrevet fra hver sin karantene i koronaens tid. Prosjektet vil utgjøre «en moderne Dekameronen» og Litteraturbloggen publiserer et utvalg av disse tekstene. Første fortelling er skrevet av Hilde Østby.

Tekst: Hilde Østby / Foto: Flickr

Jeg ville skrive om en sykepleier, kanskje hun er rødhåret, ung, nyutdannet, midt i 20-åra, hun har sterke hender, kraftfulle legger som buer barokt ned i Crocs-ene, hun kan løfte en syk kropp og rette på dyna samtidig, den type sterk. Det kommer syke inn, stadig nye, de gisper etter luft og har feber, en eldre dame roper med svak stemme “hjelp, jeg må på do”, det er natt på sykehuset og det svake ropet kan høres i enden av korridoren den rødhårede jobber på.

Sykepleieren, som kanskje heter Ragnhild, kanskje Anne, er rolig og redd samtidig, men følelsen er lett blandet med irritasjon, for hun har nettopp flyttet sammen med kjæresten sin, hun vil gå hjem, men enda et 12-timers skift venter. (Jobber sykepleiere doble 12-timersskift? Google. Han de lov til å bruke Crocs, er det renslig nok? Må finne ut.) Jeg ville skrive om denne kvinnen, om fregnene hennes som sprer seg over nesa hennes. En lokk av det røde håret detter ned i ansiktet og hun stryker den bort idet hun møter portøren, som en gang sa en halvt sexistisk ting til henne, noe som har gjort at hver gang hun møter ham i gangen slår hun blikket ned for å unngå kontakt. Nå unngår hun kontakt, unngår kontakt med alle. Hun er redd. Hun later som om hun ikke er det.

Men jeg klarer ikke å skrive om Ragnhild, tankene mine er for flakkende, jeg tenker at for hvert sekund jeg bruker sammen med denne fiktive kvinnen, en kvinne jeg strengt tatt ikke kjenner eller kan noe om, blir noen smittet med corona, der. Og der. Der blir et syrisk barn smittet med corona, hun sitter i en flyktningeleir i Irak, det er tett i tett av mennesker, der blir moren hennes smittet. Der blir en fransk apotekansatt smittet, der blir en amerikansk bussjåfør smittet, han er redd for familien sin, men han kjører fortsatt, han har ikke råd til å la være, der blir en islandsk lege smittet, der, en burmesisk bonde. Der. 

Ragnhild har tatt et par minutters pause, hun har egentlig aldri røyket, annet enn på fest, men akkurat nå skulle hun ønske hun kunne si “jeg må bare ut et sekund, jeg må ta en røyk”; det eneste hun kan gjøre akkurat nå er å lene seg inn mot veggen ved kaffeautomaten og forsøke å tvinge tankene til et annet sted, hun kjenner seg så trøtt, hun savner kjæresten sin, hun tenker på viruset som kan være over alt, hun tenker på moren sin, som sliter med ettervirkningene av kreft, hun er isolert i en leilighet midt i byen. 

“Hjelp, jeg må på do”, sier den eldre damen med matt stemme inne i rommet i enden av korridoren, og Ragnhild blir irritert av at bare hun kan høre henne, kunne ikke noen som var litt nærmere rommet gjøre noe? Hun tenker på kjæresten sin, Agnes, hun er hjemme, hun er lærer og har måttet gå hjem, hun sitter foran en skjerm og underviser overenergiske og ukonsentrerte barn på dagtid, det sjokoladebrune håret er satt opp i en hestehale, og hun pleier å ha på den lilla, hjemmestrikkede genseren som Ragnhild har laget til henne. Hun dytter seg bort fra veggen og kibber Crocs-ene langs gulvet mens hun går nedover korridoren, det er noe lystig over italienske Crocs som kibbes bortover et sykehusgulv, syns Ragnhild, men tar seg i det. Det er for lite moro i verden, når dette er lystig, tenker hun. Hun legger armen rundt Petra og løfter henne opp fra senga.

Petra Ødegård er 85 år og har hele sitt liv jobbet som flyvertinne, hun var en av de første i lufta. Det var på den tiden man hadde mye større sjans til å få en sånn jobb om man hadde bakgrunn som modell, og det hadde Petra, hun var høy, tynn og vakker, blond og blå øyne, struttende bryster, gyngende gange. Alle turene rundt i verden, det hemmelige forholdet til en gift pilot som varte helt til han fikk sitt andre barn, dagene i Paris på en tid da bare veldig få hadde råd til å dra til Paris. Hun husket de røykfylte pariserjazzklubbene, sommermorgene i tomme avenyer etter lange fester, Luxembourghagen overstrødd med blomster, sitte på en benk i ettermiddagssola med en croissant som et løfte i veska og en bok på fanget. Og nå skulle hun aldri komme til Paris igjen. 

Hun ble grepet av en slags melankoli, eller kanskje det bare skyldtes at hun var så trett, men tanken på at det aldri skulle bli som før, aldri sorgløse ferier i Paris, skyllet over henne. Ikke på egne vegne, men på vegne av barna og barnebarna, de ville aldri kunne stige ombord på et fly med den samme følelsen av å eie verden som hun hadde gjort, at verden var god og åpen og kunne blas opp på hver eneste side. De hadde hatt terrorisme, og det var det ingen som ble stoppet av, de hadde ikke blitt redde av klimaforandringene, men så kom pandemien, og nå gikk hennes gamle flyselskap snart konkurs, som alle verdens flyselskap sto i fare for. Kanskje flyenes tid var over og hun hadde levd sammen med dem, fra de startet til de sluttet, hennes liv skulle bli lengden på den kommersielle flytrafikkens liv, hennes død deres død. De hadde levd sammen, gode liv, og nå skulle de si farvel.

Jeg beskriver denne pensjonerte flyvertinnen med en følelse av avstand, jeg har egentlig en avstand til alt nå, det fremstår tåkete og pappaktig, det som skjer på papiret. Til og med jeg er tåkete for meg. Jeg ser meg selv utenfra: En middelaldrende kvinne som sitter på kjøkkenet og finner opp mennesker hun ikke kjenner som gjennomlever en krise, mens barnet, som skulle vært i barnehagen nå, ser en gammel Disney-film på tv i rommet ved siden av. Det er ikke sånn jeg hadde trodd det skulle bli, sånn livet skulle vært nå. Jeg har en forsinket reaksjon. I mange timer av gangen tror jeg at alt er en drøm. Jeg tenker på flyselskapene som kommer til å gå konkurs og kjenner en slags glede, jeg tenker på klimaet og værsystemer som endelig har fått puste. Jeg tenker at når vi virkelig må, da klarer vi fint å redusere utslippene dramatisk. Så tenker jeg på alle som gisper etter luft akkurat nå, og får dårlig samvittighet. Vi kan ikke feire klimasaken mens folk dør. Vi kan ikke spise sjokolade mens folk som ikke har tilgang på basale helsetjenester blir smittet av en dødelig sykdom. Jeg går i butikken. Jeg kjøper sjokolade. Jeg kan ikke sitte inne mesteparten av dagen, og ikke spise sjokolade. 

Jeg kjøper tursjokoladen, Kvikk Lunsj. Når jeg ikke sitter inne og skriver, går jeg lange turer hver dag, gjerne en mil om dagen, jeg fortjener tursjokolade. Menneskene på turstien går altfor nærme meg, en jogger dytter seg forbi meg med skulderen først, jeg forsøker å ikke bli sint, dytter inn en bit sjokolade for å roe meg ned. Det er så mange som går tur nå, jeg har aldri sett så mange på turstien i Svartdalen. Jeg tramper over hengebroa over Alnaelva, hele broa gynger og knaker, det er lyden av verdensøkonomien, det er lyden av kulturlivet. 

Jeg håper på mange måter at verdensøkonomien endrer seg, jeg kjenner et slags lettelsens sukk gå gjennom tilværelsen nå som alt er roet ned, det absurde stresset som gjennomsyrer livene våre, jaget etter forbruk og mening og underholdning. Men jeg liker jo jaget etter mening og underholdning, også, jeg er del av det. Kanskje det aldri blir som før. Skal jeg ikke kunne gå gjennom sommervarme gater kledd i en helt ny kjole som passer meg perfekt, mens duggen damper fra gressplenene og syrinene skyter mot himmelen? Skal jeg ikke gå forventningsfullt mot en fest full av folk og kaker og glass breddfulle av prosecco og nasjonalsangen som synges fra balkonger? Det var uskyldens tid, i fjor, for ti år siden.

Den gamle fabrikken som lener skulderen over elva her i Svartdalen og som hilser på meg med en pipe som strekker seg inn i sola, vitner om en tid da folk gikk til harde, fysiske jobber uten noe sikkerhetsnett eller rettigheter eller ordentlig arbeidsledighetstrygd, da forbruket var lavt og det de laget varte en hel generasjon, slik at de skulle slippe å kjøpe nytt. De hadde hverandre. De fikk barn og sendte dem inn i fremtiden. Jeg tenker på NAV og at jeg ikke skjønner skjemaet deres for omsorgspenger. Er jeg blitt dummere av å være redd? 

Jeg går en mil hver dag for å få sove, for i begynnelsen av pandemien våknet jeg hver natt klokka tre og sjekket internett et par timer, før jeg krøp sammen inntil mannen og barnet mitt i senga, ble bysset i søvn av den lette snorkingen deres, dyttet nesa mi inn i håret til femåringen og snuste meg trygg og varm. 

Kattungen vi fikk rett før pandemien smyger seg opp i senga hver morgen klokka seks og begynner å male høylydt, vi sjangler ut av senga, sjekker mobilen. “Bare 7000 sykehusansatte i karantene nå”, sier mannen min før han går i dusjen, “det går ned”. Jeg tenker at jeg skulle ønske vi kunne leve her for alltid, inne i denne lille boblen, som på en slags hytte uten strøm og vann og internett (helst det! Nei forresten, jeg gir avkall på alt unntatt det, jeg må ha internett!), uten kontakt med verden utenfor (nei, vi må vite hva som skjer der ute!). Jeg tenker at jeg vil ut, treffe vennene mine, klemme dem lenge. Jeg tenker at klemmer ikke blir som før. 

Jeg bøyer meg over datamaskinen igjen: Hvorfor Ragnhild, hvorfor Petra? Det virker så banalt, disse to kvinnenes historie, hva forsøker jeg å si med det? Jeg forbereder et foredrag, jeg forsøker å finne ut hva jeg skal skrive til et essay, jeg tenker på romanen min som alltid blir skjøvet ut til kanten av skrivebordet fordi jeg er så redd for at den skal bli dårlig, jeg klarer ikke å skrive når jeg er redd, og nå er jeg reddere enn før. Hva om jeg dør nå, hva om jeg aldri fikk skrevet det jeg ville si? 

Jeg ville så gjerne si noe om å være et menneske i en presset situasjon, en som har ryggen mot veggen og som likevel klarer å fylles av takknemlighet over verden, som likevel klarer å finne kjærlighet. Men det var før pandemien. Hva betyr det nå? Tiden har stoppet opp, tiden er blitt en annen. Da Boccacio skrev Decameronen, herjet Svartedauden i Firenze, han skrev om ti mennesker som satt i karantene rundt 1350 og fortalte hverandre historier, ti historier hver, det ble 100 historier om sex og kjærlighet og utroskap og merkelige hendelser. Vi trenger fortellinger om kjærlighet når verden kollapser.

Da vulkanen Tambora i Indonesia hadde utbrudd i 1815, var det ekstremt, det påvirket hele jorda. En søyle av aske sto 44 meter opp i lufta og påvirket været på kloden: Året etter ble kalt “året uten sommer”, avlinger slo feil, folk døde av hungersnød. Det året dro Lord Byron og hans reisefølge til Villa Diodati i Sveits, det ble ikke den sommeren de hadde tenkt. Mens stormene herjet utenfor, fortalte de hverandre spøkelseshistorier. Først fortellinger de hadde hørt før, så begynte de å finne på sine egne. 

Mary, kjæresten til poeten Percy Shelley, fortalte om en vitenskapsmann som satte sammen et monster av likdeler, og ga det liv ved hjelp av elektrisitet. Hun kalte fortellingen sin Frankenstein. En av vår tids mest spektakulære og velkjente fortellinger ble skapt en sommer da katastrofen hvilte over Europa. En av vår tids mest utrolige oppfinnelser ble satt sammen under ledelse av Alan Turing mens krigen raste, den ble kalt The Bomb. Det var vår tids første datamaskin, konstruert på Blechley Park midt under andre verdenskrig. Kreativiteten lar seg ikke stoppe av katastrofer. Den vokser.

Da Spanskesyken kom, ble det slutten på første verdenskrig. 100 millioner døde av denne forferdelige sykdommen. “Bare” 40 millioner døde som følge av krigen selv. Men dette var 100 år siden, og legene av i dag er ikke som legene var den gang. Den gang hadde de ikke antibiotika mot bakterieinfeksjoner en gang, og de visste ikke hva virus var. Vi er heldige. Vi har alt i forhold til for 100 år siden, og selv nå kan vi være hjelpeløse. Sorgen de overlevende må ha følt etter en verdenskrig og en epidemi, savnet etter folk de kjente og etter et liv de kjente: Jeg skjønner det plutselig litt bedre, bare litt, i et blaff, mens jeg går gjennom en tom bydel i morgenlyset. Jeg har fulgt flere venner til graven den siste tiden, og nå faller tilsynelatende hele verden fra hverandre: Livet handler (også) om å ta farvel. Livet handler (også) om å skape ny mening når alt som er meningsfullt oppløser seg i tynn luft og blir borte. 

En hel verden hadde kollapset i 1918 og de måtte bygge den opp på nytt. De bygget den opp på nytt, annerledes, merkelig, de var fulle av sorg over alt det tapte, men de ga seg ikke, de skapte verden på ny. En ny krig raserte den. De bygget opp verden på nytt en gang til, annerledes enn før. Hvis du ble født i 1890 ville du ha rukket å oppleve to verdenskriger og en pandemi før du ble seksti. Ville du fortsatt ha håp, etter alt du hadde sett?

Jeg kjøper mer sjokolade. Jeg blir kommer til å bli overvektig. Det er en overfladisk tanke, at jeg blir overvektig, mens fattigfolk risikerer å dø i hopetall i en verdensomspennende pandemi. Vi sjangler oss ut av sjenga, klokka er seks, kattungen maler manisk, mannen min sier “500 000 smittede nå”, jeg tenker “jeg må slanke meg. I dag kjøper jeg ikke Kvikk Lunsj, det gjør jeg bare ikke. Dessuten er det idiotisk å utsette seg for smittefare bare for litt kjekssjokolade, ikke går jeg på ski heller”. Vi setter på en gammel Disney-film, de voksne jobber, katten heiser sjokoladepapiret opp av papirkurven og spiller fotball med den, kaster den opp i lufta, dribler elegant, selv fotball er avlyst, katten er verdens eneste Ronaldo akkurat nå. 

Petra Ødegård har alltid elsket fotball, de siste årene har hun fulgt med på alle mesterskap. Hun heier på Madrid og på Vålerenga, mens hun strikker. “Kan du skru på tv-en”, sier hun til Ragnhild, men det er ikke noe annet å se på enn skremmende nyhetssendinger og kjendisshow med folk Petra aldri har hørt om. Ragnhild får en telefon fra Agnes, men ignorerer den, lar det ringe på lydløst. Hun løfter opp Petra, tar puta hennes, dunker den hardt et par ganger og legger den rutinert tilbake bak Petras hode. Først en halvtime senere kan hun ringe tilbake, hun spriter telefonen og vasker hendene før og etter at hun har tatt på den. 

Agnes sier at hun føler seg dårlig, hun er så tungpustet at det høres i telefonen. “Det går sikkert bra”, sier hun, “kanskje det bare er et angstanfall”. Ragnhild gir beskjed til lederen for avdelingen og tar av seg sykepleierdrakta på skifterommet, vasker hendene grundig. Hun går ut i natta, det er stjerneklart, stjernene er strødd over himmelen som prikker på et pandemikart, klustere her og der, New York, Madrid, Bergamo, deretter bare noen få, ensomme, lysende prikker, Drammen, Ulan Bator. Kanskje hun er smittet. Kanskje Agnes er smittet. Hun kjører innom en bensinstasjon på vei hjem. Vasker hendene med antibac idet hun går inn. Kjøper en lighter, sigaretter og en Kvikk Lunsj, vasker hendene med antibac på vei ut. Når hun sjekker skrittelleren sin har hun gått nesten to mil. 

Jeg burde slanke meg. Jeg burde kose meg! Å spise sjokolade eller ikke sjokolade, det er spørsmålet. Jeg kan ikke tenke på den syriske, fem år gamle jenta som har levd gjennom krig og katastrofe i årevis, jeg må skyve blikket hennes unna, hvem skal passe på henne om moren hennes dør nå? Hvem skal passe på de indiske gatebarna? Hvem skal legge dyna om Petra om Ragnhild blir syk, hvem skal holde oss alle sammen og fortelle oss at det går bra? At alt er tapt, og likevel ikke? Jeg klarer ikke å begynne å gråte. Jeg kjøper en Kvikk Lunsj og brekker den i fire like store biter. Faen, så patetisk, da slanker jeg meg ikke i dag heller. Jeg må tenke at kroppen min er fantastisk og uerstattelig, uansett form, den er frisk, det er viktigst. Jeg klarer ikke å tenke det likevel. Nesten 25 000 er døde nå. 

Da Svartedauden kom midt på 1300-tallet, var det den første store pandemien. Det er ikke sikkert, kanskje det er feil av meg å tenke dette, men samfunnet kollapset og så kom renessansen. Hele verdensordenen gikk i oppløsning, den strenge hierarkiske, religiøst styrte orden, landherrene og biskopene – de mistet sin makt og sin autoritet, eiendommer, livet, i århundrer herjet pesten. Og så kom noe helt nytt, noe utrolig. 

Renessansen er starten på moderniteten, det er starten på den ustoppelige jakten på vitenskapelige sannheter og teknologisk kontroll, på demokrati og ytringsfrihet, kreatitet og kunstnergenier, forbruk og marked. Oss. Denne verden, som har akselerert i teknologisk utvikling og kommersiell skaperkraft, i underholdning og fantasi, denne verden ble kanskje født ut av én verdens kollaps. 

Alle menneskene som ikke er blitt født på grunn av Svartedauden! Alle menneskene som ikke er blitt født på grunn av Spanskesyken! Den fem år gamle jenta mi som kryper opp i armkroken min akkurat nå, hadde hun fantes om ikke alle disse skjebnene hadde blitt kastet om på? “Når vi dør kommer vi til månen”, sier hun til meg, hun har svaret på alt. “Gi meg vannmelon uten frø. Du må ta ut frøene”, sier hun, og fortsetter å se på den 70 år gamle Disney-filmen. De hadde nettopp sett hele verden falle sammen, 70 millioner skal ha dødd under andre verdenskrig, enorme mengder folk ble skadet, martret for livet av savn og traumer. Likevel lagde de utrolig vakre tegnefilmer, som den om Askepott, uten et spor av atombomber og koldbrann og kraniebrudd, de lagde musikk til også, fylt av sukker og blomstrende roser, uten rester av smerteskrik og skrekkgys og fortvilet gråt.

60 prosent av gårdsbrukene i Norge ble nedlagt i perioden 1350-1500, leser jeg i SNL. Derfor ble de kalt ødegårder, spøkelsesaktige sto de igjen etter at eierne døde en grusom død, eller reiste derfra. Og så ble de øde gårdene fulle av liv igjen, det ble bygget nye, det kom nye mennesker, nye drømmer. 

Petra Ødegård roper på Ragnhild, men får ikke svar. Ragnhild står utenfor bilen på en sidevei til den store, firefelts hovedveien som skal få henne hjem, og røyker. Hun kikker opp på stjernene. Stjernene over henne glitrer, så tilsynelatende evige, livet så forgjengelig, det kjennes så fylt av mørk mening, det som skjer nå. Så fylt av varsler og omen, så fylt av sorg. Hun tenker på alt som skal bli borte, alt liv som vil forsvinne i natt, og på barna som blir født, bare på det sykehuset hun jobber på. 

Da renessansen kom, ble planeten Saturn valgt for å symbolisere den nye tiden. Saturn var herre over saturnaliene, karnevalet i romersk tid, da slaver ble herrer og herrer ble slaver for en kort stund, en uke midt på vinteren, muligens en av forløperne til vår julefeiring. Men i renessansen blir Saturn symbolet for varig forandring. Tiden sluttet å være syklisk, den ble forvandlet til et pågående jag etter noe nytt. Bak renessansemennesket lå en trygg verden og glitret, med strenge strukturer og fastsatte roller og en religion som garanterte for evig liv, foran dem lå alt det usikre, de seilte inn i det som på Titanic. Jeg tenker på dem som ga slipp på alt det kjente, ikke fordi de ville, men fordi de måtte. Jeg snuser på håret til datteren min og legger meg inntil henne for å sove, det er overskyet, jeg kan ikke se stjernene. En dag må jeg gi slipp på henne, en dag må hun gi slipp på meg.

“Er det deg?” roper Agnes. “Selvfølgelig”, sier Ragnhild, “hvem ellers?” ler hun, vasker seg, tørker seg grundig. Hun kysser Agnes, i nakken først, så på munnen, så stryker hun det mørke håret hennes forsiktig, holder henne. “Hvordan går det?” sier hun, prøver å ikke bruke den samme stemmen som på sykehuset, den profesjonelt omsorgsfulle. Hun forsøker å snakke som en kjæreste som snakker til kjæresten sin, tar hånden til Agnes og holder den. “Jeg føler meg bedre nå”, sier Agnes og stryker henne over ansiktet, lar fingrene danse lett over nesa til Ragnhild. “Du har så fine fregner! Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på stjernehimmelen”. 

*

Hilde Østby har tidligere utgitt Leksikon om lengsel og Å dykke etter sjøhester. Sistnevnte er skrevet sammen med Ylva Østby. Følg med på Minerva og Litteraturbloggen framover og les mer om Minervas moderne Dekameronen her. 

– Det var en fest å oversette Vernon Subutex! Gøril Eldøen ble blodfan av Vernon Subutex allerede fra første side. Samtidig sier hun at det er den vanskeligste jobben hun har hatt som oversetter.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Magne Tørring / Foto av Virginie Despentes: MacLehose Press / Omslag: Mass Market Paperback

Eldøen har oversatt trilogien om Vernon Subutex. Serien, som er skrevet av franske Virginie Despentes, ble nærmest en kultklassiker over natta.

Blodfan

Gøril Eldøen ble blodfan fra første side:

– Vernon Subutex lignet ikke på noe annet jeg hadde lest av samtidslitteratur, og Despentes skriver befriende skarpt og humoristisk om dypt alvorlige temaer, sier hun.

Bøkene handler om Vernon Subutex som har drevet platesjappa Revolver i Paris hele sitt voksne liv. I begynnelsen av første bind har sjappa gått konk for lengst, han er blakk og ensom og blir ganske snart kastet ut av leiligheten.

– Jeg liker så godt at Despentes betrakter samfunnet nedenfra, til dels fra rennesteinen, og gjør det med så stor troverdighet og varme. Hun vet en del om å være på bånn selv, og sånn sett er hun en sjelden stemme i fransk litteratur og offentlighet, poengterer Gøril Eldøen.

En fest

I år har hun 10-års jubileum som fulltids oversetter. Helt siden tidlig på 2000-tallet har Gøril Eldøen jobbet med språk. Først som redaksjonssekretær og oversetter i avisa Le Monde Diplomatique, senere i oversettelsesbyrå og de siste ti årene som frilans oversetter på fulltid.

Despentes har et helt eget språk som det gnistrer av.

Jobben med å oversette Vernon Subutex definerer hun rett og slett som «en fest»:

– Det morsomste med å oversette Vernon Subutex var slangen, dialogene, harangene, politikken, humoren! Å få lov til å gøtse. Hvor ofte får en oversetter sjansen til å skrive «schtøgg», for eksempel? Sånt er gøy, synes Eldøen.

Hun er i det hele tatt full av lovord om forfatterens språk:

– Despentes har et helt eget språk som det gnistrer av, og det har vært både utfordrende og morsomt å prøve å finne fram til et mest mulig «despentesk» norsk.

Virginie Despentes Foto: MacLehose Press

Aldri kjedelig

Samtidig innrømmer hun at oversetterjobben er den vanskeligste hun har hatt hittil:

– Det er et enormt driv i bøkene. Det var veldig viktig for meg å skrelle vekk alt språklig «daukjøtt» i oversettelsen. Jeg jobbet masse med de første femti sidene for å finne ut hvor jeg skulle legge lista, forklarer oversetteren, og legger til at Despentes spiller på et utfordrende stort språkregister:

– Despentes mestrer det uformelle hverdagsspråket til fingerspissene, med ulike «generasjoner» av slang, og skriver samtidig et veldig litterært fransk som klinger tilbake til 1800-tallets realistiske forfattere. Despentes skriver også veldig «innenfra», hun kjenner menneskene og miljøene hun skriver om, enten det er gamle punkrockere eller tidligere pornostjerner.

Eldøen ville likevel ikke vært utfordringene foruten:

– Det er jo gjerne sånn at vi oversettere trives best når vi har noe å bryne oss på. Ikke én arbeidsdag med Vernon og gjengen har vært kjedelig!

Heisatur

Vernon Subutex starter på bånn, men livet på gata skal vise seg å bli starten på et nytt liv for ham. Han går fra utenforskap til fellesskap uten at det på noe som helst vis blir rosenrødt. Samfunnssatiren står sentralt i serien:

– Bøkene er en heisatur gjennom det franske klassesamfunnet, med Vernon Subutex som omdreiningspunkt. Trilogien har blitt kalt et «svart portrett av dagens Frankrike», opplyser Eldøen.

En fransk kritiker har kalt Despentes’ ståsted for «lysende pessimisme», og jeg tror det er en viktig grunn til at så mange har trykket Vernon Subutex til sitt bryst. Det er dystert og rått, men også feelgood, man blir oppløftet.

Hun forteller videre at bøkene handler om vår vestlige, nyliberalistiske verden, med økonomisk krise, store klasseskiller, velferdssammenbrudd og høyrepopulisme på frammarsj.

– I bok tre har Despentes skrevet inn terrorangrepene som rammet Paris i 2015. Men hun skriver også om sosial motstand, blant annet om bevegelsen «Nuit debout» fra 2016, en slags forløper til De gule vestene, utdyper Gøril Eldøen.

En fransk kritiker har kalt Despentes’ ståsted for «lysende pessimisme», og jeg tror det er en viktig grunn til at så mange har trykket Vernon Subutex til sitt bryst. Det er dystert og rått, men også feelgood, man blir oppløftet.

Paris-entusiast

Også for Paris-entusiaster er det mye å hente i Vernon Subutex’ verden, ifølge Frankrike-kjenneren:

– Subutex-serien er utpregete Paris-bøker, og det har vært en lykke å bli kjent med Vernons Paris, særlig den fantastiske parken Buttes-Chaumont, hvor kafeen Rosa Bonheur ligger (ja, den fins på ordentlig), i 19. arrondissement.

Selv har Gøril Eldøen hatt studieopphold i Paris, og de siste ti årene har hun hovedsakelig oppsøkt Frankrike som oversetter, for eksempel på oversettersenteret CITL i Arles eller på sporet av Vernon Subutex i Paris.

Bonjour tristesse

Nå holder Eldøen på med en nyoversettelse av Françoise Sagans Bonjour tristesse, som utkom i 1954:

– Den gjorde furore, blant annet fordi Sagan, som da var 18 år gammel, skrev så direkte om en ung jentes seksualitet. Boka utkom på norsk allerede i 1955, i Bodil Winsnes’ oversettelse og med tittelen Vel møtt, vemod. Det er en vakker tittel, men den nye oversettelsen kommer nok til å hete noe annet. Jeg er fortsatt i tenkeboksen, for de tilsynelatende tilforlatelige ordene bonjour og tristesse er vriene å oversette, avslutter oversetteren.

Lesetips for frankofile

Og for frankofile lesehester vanker det flere lesetips fra Gøril Eldøen:

• For å holde oss i Paris’ underverden, denne gangen på slutten av 1950-tallet: Zazie på metroen av Raymond Queneau, en forrykende språkfest av en roman, også i Thomas Lundbos norske oversettelse.
• Kunsten å miste av Alice Zeniter, uhyre interessant og medrivende om en del av fransk historie og samfunn som jeg ikke visste så mye om fra før, nemlig harkiene (algeriere som samarbeidet med den franske kolonimakten) og deres etterkommere i Frankrike, suverent oversatt av Egil Halmøy.
• Og så vil jeg anbefale Annie Ernaux! Hun er en av Frankrikes virkelig store og fortjener å bli lest mye mer her til lands også. Tre av hennes mange romaner foreligger på norsk, og i vår kommer ytterligere to, Årene og Hendelsen, i Henninge Solbergs oversettelse. Les og bli klok!

*

Mens lokalbibliotekene og det ordinære utlånet er stengt på grunn av koronasituasjonen, kan du bestille bøkene om Vernon Subutex som ebøker på allbok.no.

Vi skal helt tilbake til 1700-tallet og til Island i Bergsveinn Birgissons nyeste roman, en mektig historie om kjærlighet, sykdom og hungersnød.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Helge Skodvin, Pelikanen / Omslag: Forlagene

Bergsveinn Birgisson, født på Island i 1971, har skrevet en rekke bøker og Reisen til livsvannet er hans femte roman på norsk. For den har han rukket å få både gode anmeldelser og en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Den nå Bergens-baserte forfatteren debuterte i 1992 med diktsamlingen Íslendingurinn, og hans kanskje mest kjente roman her i Norge er Svar på brev frå Helga. Også den ble nominert til den gjeve litteraturprisen. Kanskje det blir Birgissons tur til å hente hjem prisen i år? Reisen til livsvannet er et uansett et særdeles sterkt bidrag.

Hungersnød på Island

I 1784 har vulkanutbruddet på Island vart nesten et helt år. Hungersnød og sykdom herjer på øya. En stor andel av befolkningen har sultet i hjel og de som fortsatt lever, er avmagret og ved dårlig helse.

Føden består mer og mer av råtten håkjerring eller flatfisk, Raja batis, som kalles flyndre eller skate på deres språk og stinker som pisshus i fattigkvarterene. Så sanker folk angelica, kvann og islandslav og koker av dette en bitter drikk som siviliserte mennesker vemmes ved. Det samme kan sies om tranen de drikker ved alle måltider. Hagebruk finnes ikke her, og poteter vil ikke vokse på grunn av klimaet.

Med dette som ramme, blir vi kjent med Magnus Aurelius Egede, nevø av den mer kjente presten Hans Egede. Magnus Aurelius blir sendt fra København til Island. Hans oppdrag er dels å foreta geografiske oppmålinger og dels rapportere til Kronen om tilstanden der ute i Ultima Thule. Det foreligger et forslag om å tvangssende de mest arbeidsdyktige menn og kvinner til Københavns fabrikker og spinnerier, foruten å sende noen av dem til Finnmark. Å hjelpe Islands befolkning med mat og utstyr kom ikke på tale. Myndighetene så det som unødvendig sløseri på en fattig og utakknemlig befolkning. Flere rapporter bygget på at disse menneskene var arbeidssky, late og uvitende.

Vulkanen Lakgígar, foto: Juhász Péter

Egedes ankomst

Egede ankommer øya med fregatten Jægersborg i 1784. Det som møter han er den rene, skjære nød. Beskrivelsene av nøden er sterke å lese. Hvor utsultet folk var, gustne og med sår og skurv i huden, utstikkende ribbein, klær i laser holdt oppe av hyssingstumper. Tallene viser at så mye som 21 % av befolkningen døde som følge av vulkanutbruddet. Det gikk også hardt utover husdyrene og 80% av sauene, 50% av storfeet og 50% av hestene døde. Det var særlig fluorforgiftning og fårepest som førte til at dyrene bukket under.

Så fulgte også en ung gutt dem et godt stykke, anslagsvis ti år gammel. Han var svært medtatt så som filmannen, men det var mer hjerteskjærende syn å se ham på grunn av den unge alderen. Gjennom de fillete skoene kunne man skimte svarte kolbrannsår på stortærne. Ørene var revnet og oppklort, og blodflekker sås tydelig på ryggen under den skitne lerretsskjorten. Gutten hadde et lite medisinglass i hånden.

Bergsveinns fortelling starter for alvor da Magnus Aurelius går i land på Island og smått om senn stifter bekjentskap med land og folk. Det går klart fram at Egede, som heretter blir kalt Magisteren, i starten representerer myndighetene, og dermed på et vis også fienden. Han får med seg to stedlige assistenter, Jon Grimsson og Bardur Grimkelsson, som skal hjelpe han i arbeidet med oppmålingene og ikke minst fungere som veivisere på reisen.

Personlig stemme

Boka har en fortellerstemme som gir inntrykk av å være allvitende, og sitte inne med hele fortellingen om Magisteren. I starten av fortellingen oppfattet jeg språket som tungt. Etter noen sider endret dette inntrykket seg og jeg synes teksten ble lettere å lese. Jeg har reflektert over hvorfor og har kommet til at det kanskje har med at jeg etter å ha lest innledningen, nå opplever historien gjennom Magisteren, som gir teksten en personlig stemme.

Flere deler av boka består av brev og her er det utstrakt bruk av gammelmodige ord og uttrykk. Disse gir et inntrykk av autensitet. Brevene sier mye om den som skriver og om opplevelsene som kommer til uttrykk. De gir et godt tidsbilde når overklassen (Magisteren og andre utdannede) blander latin i språket. Dette skaper dobbel avstand i forhold til alminnelige folk på Island, hvor de fleste hverken skjønner dansk og langt mindre latin.

Store kontraster

Birgisson skaper en tekst med store kontraster. Han skaper poetiske beskrivelser av landskap og fjell, lysforhold og ikke minst med sine beskrivelser av natur og flora. I motsatsen til dette, får vi nøden som råder blant menneskene, som bor spredt rundt på øya. Menneskenes armod; de døde dyrene  og de avmagrede som fortsatt lever, forfalne hus, båter og redskaper. Alt dette gir en sterk opplevelse av forfall og håpløshet.

I dette landskapet med forfall og sykdom på alle kanter, er likevel ikke alt håp ute, det finnes lysglimt, selv om de ikke er mange. Kjærligheten er et av disse lyspunktene. Birgissons fortelling er også en fortelling om kjærlighet. Kjærligheten mellom to mennesker og kjærligheten til et land og en kultur, til en levemåte.

Den uegennyttige kjærligheten

Det mest interessante i fortellingen om reisen til livsvannet er utviklingen og de mange aksene og motsetningsparene teksten skaper. Og her kommer kjærligheten inn i bildet. Magisteren er i starten en mann med klokketro på vitenskapen, men etter som tida går og han tilbringer mer tid på sagaøya, får denne troen stadig vanskeligere kår. Han blir både mer tvilende til vitenskapen og samtidig mer positiv til islandsk levevis og klokskap. Og denne utviklingen er på mange måter en konsekvens av hans møte med kjærligheten; den rene og uegennyttige kjærligheten fra en kvinne som ikke har noe å vinne på å hengi seg til den, snarere tvert i mot.

Andre motsetningspar er den kjente aksen som går mellom vitenskap og overtro, og hvem som definerer hva som er hva, og som en underkategori: motsetningen mellom skolemedisin og naturmedisin. Motsetningen mellom fattig og rik, som mellom danske styresmakter og Islands befolkning, mellom bønder og leilendinger, finnes også her, for å nevne noe. Oppsummert: motsetningen mellom dem og oss.

Skrømt og gjenferd har også en plass i historien. Det å la de døde komme til orde gjennom teksten er noe som går igjen hos flere islandske forfattere, blant annet i forfatterskapet til landsmannen Jón Kalman Stefánsson, i Trilogien om gutten.

Godt innblikk i historien

Bergsveinn Birgissons historiske roman fra katastrofeårene 1783 og 84 er en stor fortelling. Den gir et godt innblikk i historien om tiden under dansk styre. I de senere årene har det kommet flere skjønnlitterære bøker om kolonialiseringen av Grønland tidlig på 1700-tallet og Danmark og Norges rolle i denne historien. Kim Leines historiske romaner om forkynneren Hans Egede er verdt å nevne: Profetene i Evighetsfjorden og Rød mann/sort mann. Også Tore Kvævens bok: Når landet mørknar, som foregår så tidlig som 1200-tallet, bør taes med. Her utgjør forholdet til Norge og Danmark også en viktig del.

Denne historien fra Island, ca. 50 år senere enn Leines bøker, er fra et annet perspektiv og fra et annet sted, og viser oss en ny brikke i det store bildet som handler om Danmark som kolonimakt. Selv gjorde jeg en refleksjon over denne tiden på slutten av 1700-tallet, som på mange måter bragte med seg store endringer til vår del av verden, i form av skolegang og økt tilgang på kunnskap. Som en anekdote kan jeg nevne at Deichmanske bibliotek første gang åpnet sine dører 12.januar 1785. Fjernt fra et sultherjet og nødlidende Island. Det er nærliggende å tro at nordmenn flest ikke hadde kunnskap om katastrofen som rammet øya i vest. Og Magisteren? Hva skjedde med han? Svaret ligger kanskje å finne i Olav H. Hauges dikt: «Når det kjem til stykke»:

År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykke, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen Allbok. Sjekk også ut bokhylla.no.

Det er duket for tredje kapittel av Minervas moderne Dekamorenen, denne gangen forfattet av Eivind Hofstad Evjemo. Hver uke publiserer Minerva en ny fortelling av en norsk forfatter, skrevet fra hver sin karantene i koronaens tid. Prosjektet vil utgjøre en moderne Dekameronen og Litteraturbloggen publiserer et utvalg av disse tekstene.

Tekst: Eivind Hofstad Evjemo / Foto: Wikipedia og Maja Hattvang, Cappelen Damm

Det var altså en flaggermus, via en pangolin, som hadde fått ham til kjøre til Haraldsrud på blankeste formiddagen med en fireåring i baksetet, for å slenge noen gamle baderomsfliser og restene av en opphugd balkongbenk. Balkongbenken var et rekved fra tida før gutten ble født, da han og ekskjæresten fremdeles bodde i sentrum og var unge og nyforelskede. Benken hadde overlevd silingsprosessen på vei opp til bydelen han nå bodde i – alene, ikke på grunn av sine egenskaper, men fordi han selv hadde bygd den og derfor ikke ville gi slipp på den.

Men når han begynte å brekke den fra hverandre, så han med en gang hvilket håpløst håndverk det var han hadde utført den dagen for seks år siden; skruene sto skjevt inn i de råtne plankene. Det var råteskader rundt festene. Lokket hadde han heller ikke fått til, det lå fremdeles og vippet oppå rammen. Det var uten tvil et amatørarbeid, så håpløst at han kjente han skammet seg over å se på det. Særlig når han tenkte på hvor stolt han faktisk hadde vært.

Ayanda etterlyste ofte handymanevnene, for hun ville som damer flest spare penger på oppussingen for ha råd til glasuren i form av møblement av en viss standard. Hun skrev opp lister med punkter som han skulle krysse av etter hvert som de blei fiksa, men som han ikke fikk gjort noe med, fordi det rett og slett ”låste” seg.

Da han mistet hammeren i gulvet så det ble hakk i parketten, begynte hun å rope til ham på det gamle stammespråket til forfedrene sine, og da han lo, bet hun ham i leggen. Og da han slipte gulvet i feil retning i forhold til linjene i gulvplankene, slik at det dannet seg et rart, englevingeaktig riss i overflaten, tok hun med seg toalettmappen og noen truser og flyttet noen dager inn hos en afrikansk ”mannevenn”.

Hun kom til å gjenta i det uendelige at disse tabbene var eksempler på et fravær i hans karakter, en mangel på innlevelse. Det sa hun også når han slengte en tunfiskboks ned i stekepannen og presterte og brenne fisken når hun – hans lady – satt der og var skrubbsulten. Hun kommenterte det også da han hadde flekker på klærne sine, og var raskt framme med en finger for å pirke det av. Hun mente at han hadde utvist for stor likegyldighet overfor det faktum at han strøk på elektrikereksamen og dermed satte hele husholdningsøkonomien i fare.

Da hun også mente at han hadde est ut og at hun ikke kom til å ligge med ham før han hadde tatt av minst fire kilo, skjønte han at forholdet mildt sagt knirket i sammenføyningene.

Han jobba mye nattevakt i denne perioden, og måtte innrømme at det gjorde han litt skjør i møte med dette resolutte, digre mennesket.

Og så ble hun gravid, men det var en annen historie.

Det var denne perioden, og alt trøbbelet den hadde ført med seg, han nå ville legge bak seg, noe han endelig hadde fått tid til ettersom han var ny-permittert, med tilleggsinformasjon om at stillinga nok hang i en særdeles tynn tråd. Og disse flisene og denne jævla balkongbenken hadde blitt symboler på alt det han ikke lenger orka å drasse rundt på og som han på mange måter klandra for at han hadde havnet der han hadde.

Han hadde også brukt noen av kveldene etter at gutten hadde sovna, til å fjerne gamle fyllebilder som folk hadde lagt ut av ham på Facebook for lenge sida, men som fremdeles svevde rundt der ute. Han så seg selv sprelle i det grelle mørket på Youngstorget, han så en kort filmsnutt der han spiller munnspill på en diger kebab mens det ryr mais i en storm nedover mot skjorten.

Det var virkelig uutholdelig å se på.

Er vi framme pappa? sa gutten fra baksetet.
Han nikket i speilet, snart gutten min.
Men vil kanskje prinsen ha et drops?
Gutten nikket.
Gult, rødt eller grønt?
Rosa, sa han.
Men det har jeg ikke.
Blått da, sa han.
Det har jeg heller ikke. Går det bra med grønt?
Ok.

Han pirket opp dropset fra lomma under håndbrekket og rakte det bakover til ham, og han kjente den lille hånden snappe det til seg som en papegøye.

Det var virkelig et fantastisk lite menneske. Det sorte krøllete håret hadde i begynnelsen gjort ham litt fremmed, men han hadde vendt seg til det. Han var slik han så det et såkalt objektivt vakker, og han mente det. Han syntes støtt og stadig han så stygge barn, og selv om han ikke sa det høyt, så tenkte han det og syntes ikke det var noe feil i det. Eller, det var hver fall ingen tvil om at sønnen var vakrere.

Jeg satt og tenkte på deg som baby, jeg, sa han.
Å, sa gutten.
Du har vokst så fort.
Å, sa han igjen.
Du må ikke vokse for fort da.
Jeg skal ikke det pappa, sa han.
Pappa, sa han, vokser du?
Ja, da, men mest nedover.
Gutten tenkte på det han hadde hørt. Blir du liten, pappa? Skal du ikke være stor?
Jeg bare tuller med deg, gutten min, jeg skal bli en bjørn.
Ok, sa gutten.

Det å bli skilt hadde vært et gedigent nederlag, særlig siden alle hadde skjønt at det fra begynnelsen. Men etter to måneder hjemme hos moren sin, hvor han sov tungt inne på det gamle gutterommet sitt (moren hadde vært raus og båret ut veven hun hadde satt inn der), hadde han kjent seg sterk igjen og begynte å legge planer. Han tok kontakt med folk. Han chattet. En av dem, ikke uten at det vekket et visst ubehag, skrev at han aldri hadde likt afrikadama hans og sneia i løpet av en relativt kort rant innom ordene; manipulerende, ufresh og kvapsete. Nå kan du pule pent, skrev han.

Men de bra damene han møtte var egentlig lite interessert i å pule på ham. Og de han fikk pule på var definitivt ikke pene. Han skjønte vel at det var en helt ny type dame der ute, og at han hadde havnet i kraftig usync med det stedet han var plassert på for å leve sitt liv. Det var som om de sognet til ulike tilstander som gjorde at enten ble han for full eller så ble hun det. Som om det var uutholdelig eller bare kjedelig å være på det samme nivået. Som om det å snakke ærbødig og med respekt ødela dynamikken i det potensielle eventyret som de alle drømte om.

En kveld ble han stående og se på seg selv i speilet inne på dassen, usikker på om han skulle stikke av fra sykepleieren som hadde gitt ham leksjoner i kulturforskjeller mellom Hordaland og Sunnhordland, som satt i baren og slurpet i seg daiquirier. Nei, han visste virkelig ikke hvem han var.

Han og ekskjæresten flyttet ut av sentrum – de hadde ikke råd til å bo der selv om begge ville det – og hadde kjøpt seg leiligheter på hver sin del av en dal som det rant en liten bekk gjennom, slik at det skulle være lett for guttungen og løpe mellom dem. På papiret hørtes det ut som en drøm. Han så til og med fram til å få noen uker for seg selv. Han hadde mange prosjekter.

Men så fylte det ham bare med vemod å sende gutten fra seg. Lyden av skrittene hans nedover i trapphuset gled over i joggesko mot asfalt, og gledeshylene idet han så sin mor igjen  – høygravid – ljoma på den lille plassen foran huset. At hun nå skulle spoile ham, steike pizza, se film og ete godteri, og dekke ham med berøringer som han ikke hadde noen rolle i.

En streiftanke slo ham idet han scannet Oslonøkkelen under laseren: Hvorfor er jeg den eneste som ikke veit hva han vil?

Bilen luktet knusktørr kebony og syntetiske bringebærbjørner.
Slutt og slafs, sa faren, men gutten slafset videre.

Han var for liten for å forstå ordet slafs. Det var for ham en naturlig måte å bevege munnen sin på, og ikke noe han kunne gjøre noe med. Og i stedet kjente han en plutselig lykke, en sterk følelse av virkelig å elske dette mennesket når han så hvor nonsjalant gutten fortsatte å slafse.

Er vi framme?
Jepp.
Er det her vi skal kaste steinen?
Yes, sir.

De hadde vært innestengt i leiligheten i ti dager, bare de to. Han hadde gått offensivt til verks, ligget på gulv, jagd gutten gjennom leiligheten, slengt ham i lange, evinnelige buer ned i voksensenga så han knuste en LEDlampe med rumpa. Han hadde byttet batterier på lekehaier, lekeløver og Disney-roboter som han hadde våknet av at peip og blinket midt på natta, som om de trakk sine mekaniske pust før de svant tilbake inn i sin mystisk, syntetisk søvn. Han hadde lest i bøkene som Ayanda hadde sendt med ham, men det var han som sovnet. Han forsøkte å lese avisen mens gutten sjøsatte dinosaursamlingen sin nede i badekaret, men hele tiden ble han avbrutt av små vannspruter fra en Batman-vannpistol som gutten hadde bevæpnet seg med. Han innså: barn elsker å se aviser gå i stykker.

Hele huset var til slutt okkupert av lek, alt det voksne hadde forsvunnet.  De siste dagene hadde det mer og mer handlet om å finne de lengste barnefilmene, som samtidig hadde et slags pedagogisk innhold, slik at han kunne ligge på sofaen og sove med en slags god samvittighet.

En kveld hadde han fått så jævla vond i hodet at han gikk og knipset ut en Paracet. Men da hadde gutten spurt: Har du blitt syk?

Nei, jeg har ikke det.
Skal du dø?
Nei, sa han. Jeg er ikke syk. Og jeg skal ikke dø.
Jeg vil ikke det, sa gutten.

Han forsøkte tidligere på dagen å vekke guttens interesse for et puslespill med et motiv av det østerriksk alpelandskap, men guttungen hadde fått et vredesanfall og børstet alle brikkene under sofaen.

Dagen hadde ikke akkurat flydd.

Da han kom inn på plassen, parkerte han foran papptrommelen, gikk bak og løsnet selene på guttungen og løftet ham ut. Gutten ble litt forfjamsa over å endelig å få være ute i friluft.

Blir man ikke syk her, spurte han.

Nei, sa faren, ikke om du holder meg i hånda.
Han tok farens hånd.
Er andre her syke, da?
Noen, kanskje. Så vi må holde litt avstand. Da blir vi ikke syke.
Ok, sa han.

De begynte med flisene som sto ytterst i bagasjerommet, men de var jævlig tunge. De hadde vært til overs etter baderomsoppussingen som han og Ayanda hadde vært så fornøyd med, de hadde tatt vare på en pakke av dem i tilfelle de hypotetisk sett skulle finne på å pusse opp et bad i framtida. Og da sammen. Hvorfor han absolutt skulle ta flisene med videre da de flytta fra hverandre, tilskrev han sitt vemodige lynne. Han forsøkte først å bære en stable med flis og  samtidig holde guttungen, men da dette ikke gikk, måtte han gi slipp på hånden hans.

Barn må alltid holde en voksen, sa en stemme bak et digert, dirrende munnbind. Ser du ikke bilene? Det er jævla farlig. Seinest i går hadde vi en situasjon …

Han tok poenget. Men da måtte han altså holde gutten og samtidig bære fliser, noe som ikke gikk, og på en runde veltet flere av flisene ut av hendene hans og knuste mot bakken.

Faen, ropte han. Fitte.
Fulltreffer, sa gutten.

Det hadde vært en pent baderom. Det hadde kostet flere hundre tusen, men også gitt markant verdiøkning på leiligheten. Nå sto han og tenkte at badet som disse knuste baderomsflisene pekte på, tilhørte en fremmed.

Han husker at kjøperen hadde vært en singel dame i femtiårene –  dansk – som skulle bo der sammen med datteren og de to skilpaddene Ted og Dan. Hun skulle legge et slags belegg på gulvet som dekket for de små tassende bevegelsene med ”labbene”.

Han bøyde seg ned og begynte å plukke opp bitene, og gutten kom til å hjalp ham. Så gikk de bort til trommelen, faren slengte først de store bitene nedi, før gutten kom etter og slengte nedi noe rask han hadde funnet.

Flink, sa han. Kjempeflink. Og dette skrytet fikk gutten til å gjøre noe med munnen som oppsto når aksen for flauhet og glede krysset hverandre (Ayandas observasjon).

Han løftet gutten opp, slik at han fikk se ned i trommelen, for han ville det.
Skal jeg kaste deg oppi? sa han.
Nei, sa gutten og skrek.
Jeg skulle da ikke kaste deg. Du skjønte da det?
Jeg vil ned, sa han. Slipp meg ned.

Mens han gikk de siste turene med flis lot han gutten sitte på armen.

Da han så reisverket til den jævla balkongbenken i bagasjesetet, bestemte han seg for å feste guttungen til setet og bet opp en pose med noen knallharde karameller som han fylte hånden hans med.

Sånn, sa han, da sitter du her?
Ja, da.
Og så er jeg der ute. Du ser meg hele tiden.
Ok, sa gutten litt fraværende. Han var allerede godt i gang med å mølje karamellen mellom jekslene.

Han hadde fått hjelp av en kamerat til å slepe droget opp trappen til den nye leiligheten, for benken var det eneste i flyttelasset han umulig kunne klare å bære alene. Han husker at han hadde kjent seg fryktelig ensom i møtet. De fikk liksom ikke i gang praten. Alt handlet plutselig om benken og det praktiske rundt hvordan den skulle bæres og få den inn dørene. Ingenting om ”gamle dager”.

Etter at de hadde fått den opp trappene og satt den ut på balkongen, så var planen hans at de skulle drikke noen kalde øl sittende på balkongbenken – som to jegere som avfotograferes ved siden av en nyfelt vannbøffel –, men kameraten ville ikke ha noe øl og stakk med en gang.

Men selv i deler var det et jævla herk å få slept bitene bort til trommelen og slenge dem over.

Han og Ayanda hadde sittet mye der ute på kebonybenken de to somrene de hadde bodd sammen, hun hadde solt seg på det vippende lokket og hadde latt ham stryke henne over brystene. Det var plass til to om de lå tett. Hun hadde fått sydd to puter hos en sydame på Grønland som passa perfekt til de provisoriske målene.

Da det bare var lokket igjen var han kraftløs i hendene. Gutten satt inne i bilen og fektet med armene.

Men da så han at gutten ikke bare satt der og vinka, men at han gråt, regelrett skreik, at han ikke hadde hørt det før han virkelig tillot seg det. Shit, tenkte han, shit, shit. En dame sto allerede utenfor bilen og forsøkte å få opp døra. Og han løp bort. Hva skjer, hva skjer? Du må passe på, sa dama. Men nå er jeg her, slapp sa, han og åpna døra. Hjertet hans pumpet i brystet. Sorry kamerat, sa han. Salomon-gutten, sorry. Han kilte seg inn i baksetet. Salomon hadde sjokoladesikkel nedover genseren sin og han presset en finger inn i hvert øye. Leppa dirret.

Hva er det, da? sa han.
Du så jo meg hele tiden.
Jeg passer jo på deg.
Jeg ble redd, sa han. Jeg trodde du var død.

Bilen kjentes lett da de endelig kjørte ut av fyllinga. Han gikk inn og kjøpte sto digre is på den første Circle K de kom til som de åt sittende på en rød VG-benk med føttene inn i sola. Mens de satt der og spiste, ringte også moren – guttens bestemor – for å informere om at hun nå hadde havnet i karantene på grunn av at en elev på skolen hun jobba på, hadde blitt smitta. Hun fortalte deretter at hun hadde tatt denne eleven med seg hjem fordi han var så ensom og hadde så få rundt seg – moren jobbet som rådgiver –, så hun hadde satt ham litt foran TV-en i andreetasjen. Men jeg har holdt avstand, det kan jeg love, sa hun, og jeg kjenner meg tipp topp i formen.

Som sønn visste han ikke hvor han skulle begynne. Han hadde allerede brukt mye energi på bekymret seg over at moren befant seg i spå mange såkalte risikogruppe, både på grunn av alderen – hun pushet sytti –, og det at hun hadde et rimelig svekket immunforsvar etter en ganske megaloman strålebehandling noen år før. Moren var også den siste i livet hans som han virkelig kunne kalle for sin allierte – jeg setter alltid deg først, brukte hun å si – og derfor måtte hun betegnes som umistelig.

Du kuker det til, ropte han inn i telefonen. Skjønner du ikke at du kan dø?
Nei, men altså … du …
Men hun fikk ikke fullført, for sønnen la på.

Da de kom hjem varmet han opp litt grøt til guttungen og de satte seg ned for å se barne-TV sammen inne på stua.Han tok opp telefonen og skrollet innom noen nettaviser for å oppdatere seg på smitteantall og dødstall, men begynte allerede å bli lei av hele greia. Det døde jo nesten ingen uansett. Han leste også at EM nå hadde blitt utsatt og han banna inni seg, for han hadde virkelig sett fram til det, å få en adekvat grunn til stikke ut en tur, sette seg på pub og drikke en øl. Å få sitte omgitt av folk og være trygg at det ikke var noe feil ved ham, fordi det var fotball man var er for. Ingen tenkte på dem som satt der alene. Han hadde til og med sørget for å få fri under store deler av mesterskapet.

Han hadde også vurdert å hoste finale-fest hjemme i leiligheten og kalle det en forsinket innflytningsfest.

Men alt gikk jo nå dukken. Han hadde virkelig ingen plan.

Gutten begynte å gjespe et kvarter ut i programmet som handla om en jente som bodde på en mercy-båt utenfor Benin der jentas far jobba som tannlege og moren som sykepleier. Han syntes disse kristenfolka var forferdelig irriterende, men gutten likte det, han stirra som forheksa på skjermen da en liten afrikansk guttunge fikk trukket en jeksel.

Gutten hadde bare spist en skje av grøten sin så han hjalp ham med to til, som han mimikkløst gapet opp for, rullet rundt i munnen og svelget. Så veltet han inn mot skulderen til faren sin og trykket seg mot ham. Lem for lem drev han inn i søvnen.

Utenfor begynte det å bli kveld, og han strakk seg forsiktig mot fjernkontrollen og skrudde av TV-en. Så løftet han sønnen sin forsiktig opp i hendene og bar ham rolig inn på soverommet deres.

I mørket dro han på ham bleien, men da så han at gutten hadde åpnet øynene.
Hei du, sa han.
Er du der?

Det skulle være de to i en dag til, og så skulle gutten over til moren som satt i en like håpløs permitteringssituasjon på den andre siden av dalen.

Han skulle få være med sin nyfødte halvsøster som bare var noe måneder, og sin nye ”far”.

Gleder du deg til å møte søsteren din snart, da, sa han.
Litt av guttens hode stakk opp av dynen og dette hodet nikket.
Skal jeg fortelle en historie om en baby? sa han.
Ok, sa han lavt.

Men da han begynte å fortelle, sovnet gutten nesten med en gang, og faren reiste seg, kysset ham på pannen og skrudde av lyset.

Stuen virket så stor da han gikk inn i den. Han orket ikke å rydde, men skjøv bare ting unna med foten. Det østerrikske alpelandskapet lå fremdeles i biter på gulvet med deler av sin himmel kilt under sofaen. Han satte seg tungt ned, tok opp telefonen og ringte moren. Han tenke han ville unnskylde seg for det han hadde sagt. Innrømme at han bare hadde vært redd for henne.

Hun tok telefonen nesten med en gang, men han rakk bare å si mamma før stemmen hans plutselig brast. Og da moren hørte sin sønn gråte, så stilnet hun. Så begynte hun langsomt å gjenta navnet hans, det som han hadde fått etter sin far, han som han aldri hadde møtt. Hun laget denne lave, liksom susende lyden med pusten sin som hun gjorde for å etterligne rolig vind, og som han alltid hadde elsket. Så sa hun: Jeg skulle gjerne vært der og hjulpet deg. Jeg kommer når dette er over. Da skal vi være sammen igjen alle tre.

Det var seint og sånne samtaler var plutselig mulig nå.

Etter å ha lagt på, reiste han seg og sto og så ut over byen. Heisekranene stakk hull på den rosalilla, forurensende solnedgangen langt der ute. Han så ingen spor etter ”katastrofen” noe sted, dette som det ble sagt var det mest alvorlige som hadde rammet landet siden krigen. Han skimtet ingen fullparkerte sykehuskorridorer, han så ingen likkister i militæreskorte. Bare en og annen jogger strøyk forbi. Rundt lekestativene flakset det småfugler, eller var det kanskje flaggermus. Noen pakistanske ungdommer drev og øvde cricket på den lille gressplenen. For ham var det helt enkelt. Avstandene var de samme, ingen forandring hadde skjedd i løpet av unntaksperioden. Han begynte å undre seg over om han var en av dem som foretrakk å ha det sånn, at han nøt viste at heller ingen andre var ute og forlystet seg mens han sto her alene. At det liksom hjalp.

Moren hans hadde fortalt at hun holdt motet oppe ved å følge en britiske serie, og hun anbefalte ham å sjekke dem ut. Fantastiske skuespillere, sa hun. Utsøkt foto.

Han hadde ikke lyttet så nøye etter, bare jattet med. Men han hadde fått med seg at hun gjerne ville sende ham innloggingspassordet til Netflix-en sin (han måtte si opp sin for å kutte utgifter), så de kunne dele på gledene, og nå hørte han at en melding tikke inn et sted i den mørke leiligheten.

*

Eivind Hofstad Evjemo debuterte med Vekk meg hvis jeg sovner som han vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for i 2009. Han har siden markert seg som en av norsk skjønnlitteraturs sterkeste stemmer med utgivelser som Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet og Velkommen til oss. I tillegg er Evjemo redaktør for Cappelen Damms antologi Signaler.

Følg med på Minerva og Litteraturbloggen framover og les mer om Minervas moderne Dekameronen her. 

Deichman inviterer til økolanglesing! Hva sier litteraturen om det å være menneske under klimakrisa? Førstkommende torsdag kl. 19.00 kan du se og høre de to forfatterne Ida Frisch og Erland Kiøsterud lese fra henholdsvis Kjære Grønland og Stillhetens økologi på deichman.no. Vi varmer opp med kortintervjuer om klimakrisen og bærekraftige boktips.

Tekst: Paal Bjelke Andersen, Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Eivind Volder Rutle / Omslag: Oktober og Tiden

Erland Kiøsterud

Erland Kiøsterud debuterte med Sår som aldri gror i 1973 og har siden gitt ut bok annethvert år. Kiøsterud skal denne torsdagen lese fra essaysamlingen Stillhetens økologi, som er en del av en serie av romaner og essaysamlinger som han kaller ‘Slik det er’. Hvordan skal vi tenke og handle i møte med klimatrusselen? Hvordan kan vi se oss selv utenfra og erkjenne at den økologiske krisen vi har skapt er del av oss selv – vår egen kropp, våre tankemønstre og våre fortellinger.

Erland ser et stort potensiale i miljøbevegelsen Ectinction Rebellion og mener at håp er knyttet til skjønnhet og livsglede. Samt at et godt dikt åpner verden.

Hvordan ser en vanlig dag ut for deg nå under koronakrisen?

–  Jeg har, som ellers, arbeidet med meg gjennom hele dagen, å skape er å leve under trykk. Den lange tiden i isolasjon har gitt mer tid til litterær fordypning.

Koronakrisen har redusert det globale klimautslippet radikalt. Tror du det kan føre til noen varige endringer?

– For mennesker som lever i sterkt forurensende byer må det være fantastisk å kunne puste inn ren luft og se vårens intense, knoppende grønt mot en klar blå himmel. Hvorfor skulle de gi fra seg det igjen?

Hva kan diktet eller essayet si oss om det å være menneske under klimakrisen som en sakprosabok ikke kan?

– Det økologiske skiftet vi skal igjennom blir dypt og omfattende. Jeg bruker det personlige essayet til å utforske spørsmål jeg ikke har svar på, jeg prøver å ta leseren med meg i en søken etter andre måter å tenke og leve på. Et godt dikt åpner verden for oss.

Du har engasjert deg i Extinction Rebellion. Har dette engasjementet lært deg noe som du kan ta med deg inn i skrivingen?

– Først og fremst ble jeg dypt berørt av det store engasjementet blant helt vanlige mennesker i alle slags yrker – for et potensial! Også i demokratisk betydning.

Kan du nevne tre klimarelaterte bøker som vi alle burde lese?

– Om økologi har jeg bare faglitteratur i hyllen. Patrick Curry’s Ecological Ethics er både en introduksjon til det økologiske engasjementets ulike retninger og en håndbok i økologisk handling.

– Frank Benjamin Golley redegjør i A History of the Ecosystem Concept in Ecology for hvordan økologi som vitenskap vokste frem. I Panarchy beskriver Gunderson og Holling økosystemets være- og virkemåte, Panarchy finnes også i en kortversjon. Men, akk, den som ikke har leste Philippe Descola’s Beyond Nature and Culture, vet ikke hvilken verden vi lever i – en vakker bok om menneskenes ulike måter å forstå seg selv på.

Har du håp for fremtiden? Hvordan skal vi ivareta håpet? Kan litteraturen hjelpe oss her?

– Håp er jo knyttet til skjønnhet og livsglede. Med økt innsikt i hvor egenrådig og mektig naturen egentlig er, med økt innsikt i hvilken ydmykende situasjon vi befinner oss i, er det lov å se for seg at skjønnhet og livsglede kan funderes på andre måter enn vi gjør i dag.

Ida Frisch

Ida Frisch debuterte med romanen Klør i 2018, en bok hun selv beskriver som «skikkelig rar». For bare noen uker siden kom diktsamlingen Kjære Grønland, som er formet som en rekke brev til verdens største øy. Grønlandsisen smelter. Hvordan oppleves det av øya selv? Hvor er den på vei? Hva forvandler den seg til? Ligger det en lettelse i det å bli en annen? Kan forholdet mellom havet og isen sammenliknes med kjærlighet? Og ikke minst: Hvordan kan vi mennesker tenke annerledes om naturen nå som det er helt nødvendig at vi gjør det?

Ida har fått mer tid til å kose med katten den siste tiden, og har stor tro på poesiens kraft.

Hvordan ser en vanlig dag ut for deg nå under koronakrisen?

– En vanlig er løping i skogen, hagearbeid, kontorarbeid, boklesing, spising, helst litt dansing – og en kos til katten! Egentlig har ikke hverdagen min forandret seg så mye, unntatt at det kjennes litt på den økonomiske angsten at mye er utsatt eller avlyst. Jeg lever heldigvis billig, og bruker våren for det den er verdt, ved å høste brennesle, skvallerkål og andre godsaker som kommer tilbake til oss nå! Det gir meg styrke og håp å tilegne meg litt mer kunnskap hvert år, om hvordan å leve litt mer bærekraftig, litt mer i tråd med naturen.

Koronakrisen har redusert det globale klimautslippet radikalt. Tror du det kan føre til noen varige endringer?

– Jeg håper det kan føre til at flere mennesker organiserer livene sine rundt færre objekter, mindre økonomisk risiko, og mindre reiseradius. Dessuten håper jeg det kan skapes en større bevissthet rundt globaliseringens baksider, samt at vi lærer oss å huske på sårbarheten i livene våre og økosystemene vi er en del av. Jeg håper også at flere går inn for å være fanebærere for opprettholdelsen av balanse både i menneskene og i naturen. Heia flere lokale eventyr og et litt saktere tempo!

Hva kan diktet eller essayet si oss om det å være menneske under klimakrisen som en sakprosabok ikke kan?

– Jeg tror poesien kan åpne opp for en mer åpen lesing hos mottakeren, og at vi hver for oss kan la stoffet møte oss der vi er i livet. Kanskje vi kan unngå skam og marginalisering av menneskers liv når vi åpner opp for lesinger uten moral og skumle grafer, men heller fokuserer på enkeltindividenes forhold til naturen?

På forlagets nettsider kan vi lese at du «er bosatt i distriktet der [du] utforsker et mer klimanøytralt liv.» Har det lært deg noe som du kan ta med deg inn i skrivingen?

– Haha. Jeg har lært at det er frustrerende, givende, og til tider slitsomt å sette seg i posisjonen som elev. Jeg mener, jeg feiler og lærer og feiler og lærer hver eneste dag. I det store og det hele er det utrolig tilfredsstillende å inkorporere kunnskap og praktikk tilbake i hverdagen min, og jeg unner alle å trekke opp sine egne grønnsaker!

Kan du nevne tre klimarelaterte bøker som vi alle burde lese?

– Jeg vil anbefale alle å lese Erland Kiøsterud sin essaysamling, virkelig. Den er alvorlig, lett og klok, og bærer med seg erfaringen fra et levd liv i stadig opposisjon og undring til systemene som har skapt, og fortsetter å skape oss.

– I vinter leste jeg MaddAddam-triologien av Margareth Atwood, og fikk bakoversveis. Både pandemi- og økomessig er dette et ellevilt mesterverk av en litterær reise! Nå som du har tid – gyv løs på denne murstein-triologien.

– Plukk opp Arne Næss! Og selv om det ikke er en bok – se dokumentaren Loop. Helt nydelig om å hoppe av, nettopp, loopen, finne sin egen sannhet, og vinne tilbake kontrollen over egen tid.

Har du håp for fremtiden? Hvordan skal vi ivareta håpet? Kan litteraturen hjelpe oss her?

– Jeg er håpefull, og tror vi ivaretar håpet – og odler nytt håp, ved å selv forandre oss. Ved å sette oss i en posisjon hvor vi bøyer oss for naturen, og ikke tråkker over og på den, tror jeg vi kan finne tilbake til en dypere takknemlighet og glede ved å eksistere. For hvis det er nok å våkne frisk dag etter dag, se sesongene komme og gå, og kanskje lære seg et triks eller to om dyrking eller høsting, så blir det kanskje vanskeligere å utnytte naturen? Jeg tror på det radikale ved litteraturen, absolutt. Les, og la deg forvandle og forandre!

*

Få med deg økolanglesingen på deichman.no. Her kan du også se opptaket i etterkant.

Fortellingen om tre generasjoner kvinner er utgangspunktet i romanen Ladivine av Marie NDiaye. Leseren inviteres inn i et univers der det unaturlige fremstår som naturlig med varierende grad av hell.

Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto og omslag: Solum Bokvennen

Franske Marie NDiaye debuterte som forfatter allerede i en alder av 17 år, og har et omfangsrikt forfatterskap bak seg som omfatter flere romaner, skuespill og noveller. For romanen Trois femmes puissantes, i norsk oversettelse Tre sterke kvinner, vant hun Prix Goncourt. Ladivine er oversatt fra fransk av Synneve Sundby. I romanen utforsker forfatteren temaer knyttet opp mot identitet, skam og det uhyggelige gjennom fortellingen om tre generasjoner kvinner.

Bak fasaden

Ladivine Sylla arbeider som tjenestepike og lever et enkelt liv alene med sin datter Malinka. Datteren nører opp under en altoverskyggende skamfølelse for moren og bakgrunnen deres. Hun sminker seg slik at hun skjuler trekkene hun har arvet. Malinka oppgir sitt navn, til fordel for Clarisse, finner en ektemann med et franskklingende etternavn og begynner et nytt liv. Hun tar et ugjenkallelig valg, omskriver historien sin til at foreldrene er døde, og stenger med det moren ute av sitt nye liv. På tross av dette besøker hun moren jevnlig i hemmelighet, de månedlige besøkene både demper og opprettholder den dårlige samvittigheten hennes. Etter 25 år sammen blir Clarisse Rivière forlatt av sin mann, og tapet skaker hennes selvforståelse. Hun beholder imidlertid etternavnet hans, og gir uttrykk for at det er som et bevis, hun setter sin lidelse på utstilling. Eksmannen får etterhvert en ny partner, som også heter Clarisse.

I romanen er det flere av kvinnene som deler navn, dette tydeliggjør hvordan livene deres står i sammenheng med hverandre. Ladivine Rivière er datter av Clarisse og barnebarnet som deler navn med en bestemor hun ikke kjenner. Perspektivet i romanen skifter mellom kvinnene, tiden løper mellom de ulike fortellingene, men flere elementer, handlinger og følelser speiles i hverandre. Kvinnene lever enkle liv, men bak den hverdagslige fasaden er det noe som skurrer, man får tidlig en følelse av at det hviler en forbannelse over dem.

Familieforviklinger ispedd magisk realisme

Romanen trekker mot den litterære sjangeren magisk realisme, kjennetegnet av overnaturlige hendelser som utspiller seg i realistiske handlinger. Ladivine Rivière reiser med ektemann og barn på ferie til et ikke navngitt land. Vanligvis ferierer de med ektemannens foreldre i trauste omgivelser, men denne ferien skal vise seg å bli noe annet. På ferien er tilværelsen preget av den trykkende varmen og underlige opplevelser. De mister bagasjen sin på flyturen, vel fremme opppdager de flere av eiendelene sine til salgs på et marked. De møter personer som bærer deres klær, selv klær de med visshet vet at de ikke pakket med seg, ser de nå på fremmede. Romanen er full av slike hendelser tilfeldigheter og sammentreff, noen mer uhyggelige enn andre. Kombinert med de hyppige perspektivskiftene, er det tidvis hesblesende lesning å følge med på hvem som har ordet, og dermed hvem sin virkelighet man tar del i. Fra perspektivet til noen av kvinnene er de unaturlige elementene sømløst inkorporert, som hos Ladivine Sylla når små figurer hun samler på beskrives med enkelte menneskelige egenskaper. Hos Ladivine Rivière er det imidlertid ofte mer betydelige hendelser av uhyggelig karakter som finner sted. Som for eksempel når en ung mann som familien blir kjent med dør, og senere dukker opp som tjener i et herskapshus de besøker.

En brun hund som løper gjennom romanens ulike deler beveger seg også i utkanten av det som anses som normalt. Hunden oppfattes vekselvis som truende og beskyttende. I enkelte tilfeller er det som om kvinnene identifiserer seg selv eller andre med hunden. Det er når de gjør dette at hunden går fra å bare være en hund i gatebildet, til å tillegges en grad av mystikk. Under ferien legger Ladivine Rivière merke til hunden, og finner likhetstrekk mellom sine egne følelser og hundens.

Hunden fulgte etter, alltid på den andre siden av gaten, hun så det når hun tittet bakover, på skrå, med overkroppen halvt vridd, hun så den overlegne og ivrige gangen blant de andre forbipasserende, selgere av t-skjorter og caps, eller kvinnene som hadde lagt frukt til salgs utover en presenning på fortauet. Den mistet henne ofte av syne når det kom en buss eller når trafikklyset stoppet en hel rekke biler. Da kunne hun ikke la være å senke farten, ikke fordi hun fryktet at hun hadde ristet den av seg, men fordi den uroen hun antok måtte fylle hundens hjerte, var smertefull også for henne.

 Det naturlige ved skildringene bidrar til å styrke kontrastene i fortellingene. Romanens rammer omfavner og aksepterer det unaturlige, uten at det kommenteres ytterligere.

Det kunstige livet

Kvinnene i Ladivine deler navn, og et ubehag over egen eksistens og livsførsel. En særlig selvbevissthet gjennomsyrer hele romanen. Stemningen i boka er anstrengt, noe som tidvis smitter over på leseopplevelsen. Det er slitsomt å kikke inn i sinn der alt som ligner autentiske følelser holdes tilbake. Som når Clarisse Rivière funderer på sin rolle i familien.

Denne fornemmelsen av suksess sto i kontrast til den mer og mer ubehagelige tanken på at hennes konstante forsettlige selvutslettelse hadde bygget opp en tynn vegg av is rundt henne, og at både datteren og ektemannen til tider undret seg, uten å si det, kanskje uten å vite det, over at de aldri nådde inn i kjernen av hennes følelser.

Valget Clarisse tar om å slette moren fra sin historie, får følger som strekker seg på tvers av generasjoner. Det er som om Clarisse Rivière er en varslet tragedie. Kvinnene i romanen er fanget i en gjentakende fortelling preget av tapserfaringer. Det virker ikke som om de er i stand til å leve livet i all dets inderlighet, men holdes tilbake og fremstår som kunstige i sin egen livsførsel. Det krever sitt å følge dem gjennom romanen. Med underlige og uhyggelige elementer skaper Ladivine et univers der tilsynelatende alt kan skje, gitt at leseren aksepterer dens premisser.

En må ikke nødvendigvis lete etter seg selv i bøkene, sier Ida Pallin Bostadløkken. Hun har startet lesesirkelen «Menn som leser kvinner» hvor menn blir utfordret til å lese kvinnelige forfattere.

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Robert Johan Thomsen Vawter

Det er på Deichman Grünerløkka at hun holder lesesirkelen. Her er det plass til femten deltakere, og hittil har mellom tre og sju menn dukket opp på lesesirklene. For tiden holder Deichman stengt på grunn av koronasituasjonen, men vi krysser fingrene for at vi snart kan ta opp igjen lesesirklene.

Ble inspirert av samtaler med menn

Ida Pallin Bostadløkken fikk ideen til lesesirkelen etter samtaler med mannlige venner og bekjente om litteratur og kjønn:

– Vi snakket om seksualitet, fødsel, vennskap og makt. Jeg argumenterte for at bøker kan gi innsikt i disse temaene og at mennene burde lese hvis de vil forstå. Ikke-skrivende kvinner som meg selv kan oppleve det som vanskelig å sette ord på mange erfaringer. Litteraturen gir oss muligheten til å dele. Noe som igjen hever kvaliteten og potensialet i samtalene mellom oss.

Jeg opplever det som et lite svik at massevis av hvite menn her i landet kun leser krim av hvite menn på hytta. Fremfor kvinnelige forfattere, som for eksempel: Rankine, Ferrante, Oksanen og Aleksijevitsj. Eller Christie eller Braithwaite?

Slår et slag for nysgjerrigheten

Disse argumentene kan brukes til å oppfordre til all lesing, mener Ida:

– Ikke bare menns lesing av kvinnelige forfattere, men min lesing av ikke-hvite forfattere, skeive og ikke-binære.

Hun viser til filosofen Martha Nussbaum. I boka Litteraturens etikk har Nussbaum argumentert for at lesing kan gjøre oss flinkere til å innta andres perspektiver.

– En må ikke nødvendigvis lete etter seg selv i bøkene, som Nussbaum sier, siterer Ida og fortsetter:
– Det bør være en nysgjerrighet og mot i valg av litteratur. Vi bør stille oss selv spørsmålet “hvorfor velger jeg noen bøker bort?”.

Ulike tolkninger

Ida Pallin Bostadløkken forbereder alltid noen spørsmål på forhånd. Under selve lesesirkelen går hun og deltakerne gjennom handlingen i romanen eller novellen og hovedpoengene i essayene.

– Folk har ulike tolkninger av bilder, språk og struktur. Vi diskuterer fritt rundt det som blir sagt, forteller Pallin Bostadløkken.

Forrige lesesirkel-møte dreide seg om den danske forfatteren Tove Ditlevsen, som tidligere ble omtalt som banal, men nå er ansett som “autofiksjonens mester”.

Kanoniserte menn

De fleste av mennene som kommer på lesesirkelen har lest noen kvinnelige forfattere fra før, men alle har lest flest menn. Ida tror det kommer av at vi ofte prøver å finne ei bok vi kan identifisere oss med:

– De har lest for å finne seg selv i fortellingen. Og så har de tenkt at de ikke vil kunne identifisere seg med kvinners fortellinger.

I tillegg viser Ida til at det er mennene som tradisjonelt har blitt kanoniserte i litteraturhistorien:

– Menn er kanon. Det var med de store herrene at de mannlige leserne startet sin leserkarriere, og så har det blitt en vane. Omslagsdesign og omtale virker også inn, tilføyer hun.

Også forskning har vist at menn foretrekker litteratur skrevet av andre menn. I en undersøkelse, riktignok tidlig på 2000-tallet, gjennomført av litteraturprofessoren Lisa Jardine, ble 400 menn spurt om hvilken bok som betydde mest for dem. 19 av de 20 bøkene som ble oftest nevnt er skrevet av menn.

Men hvorfor skal menn absolutt lese kvinner?

– Menn skal ikke absolutt lese noen ting som helst. Men hvis de leser bøker, hvorfor ikke også kvinner?, svarer Ida retorisk tilbake.

Lærerikt og spennende

Lesesirkel-lederen har inntrykk av at menn leser kvinner på en litt annen måte enn kvinner leser kvinner:

– De stiller seg oftere spørrende til hvorfor kvinnene gjør som de gjør og de lever seg lettere inn i de mannlige karakterene. Jeg synes det er så lærerikt og spennende. De reflekterer godt rundt makt og misbruk av denne. Samtidig ser de hvor fanget mennene også er i sine roller. Det er musikk i mine ører!

*

Neste arrangement er foreløpig utsatt på grunn av koronasituasjonen, men følg med på Deichmans nettsider eller «Menn som leser kvinner» på Facebook.

Å fortelle hverandre fortellinger, å lese historier. Det er lite jeg oppfatter som så grunnleggende for tilværelsen. Likevel synes jeg det kan være litt utfordrende å faktisk ta seg tid til det som jeg anser som såpass viktig. Jeg vil bli en bedre leser! Finne tilbake til leseroen!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Eivind Rutle / Omslag: Forlagene

Kari Spjeldnæs er tidligere forlagsdirektør i Aschehoug og jeg husker henne godt fra alle lanseringene jeg har vært på i Sehesteds gate. Spjeldnæs er litteraturviter og har en imponerende CV fra bok- og forlagsbransjen. Det var med en boblende nysgjerrighet jeg fikk lov til å lese manuset til Karis nye bok, LESE. En liten bok om store opplevelser. Du får ikke tak i den før i august, men den er verdt å vente på! Les mer på Karis blogg her.

Det var med litt ærefrykt og stor entusiasme jeg satte i gang med forberedelser til intervjuet med Kari Spjeldnæs som du kan se på deichman.no i kveld kl. 19.00. Vi snakker om nettopp det å bli en bedre leser, om hukommelse og hva som faktisk skjer med hjernen når vi leser.

Boka til Kari satte i gang en hel rekke med tankeprosesser hos meg, og jeg skal ikke avsløre noe mer om hva hun skriver om, men jeg begynte å tenkte på hva jeg faktisk husker av det jeg har lest. Og om jeg var en bedre leser før smarttelefonen og Netflix. Hva pleier du å huske? Har du kanskje en bok du har lest flere ganger og som fremstår som annerledes for hver gang? For meg er denne boken Jane Eyre av Charlotte Brontë.

Verdens Beste Bok

Jane Eyre er en bok jeg til stadighet vender tilbake til i ulike faser av livet. Første gang jeg leste det jeg nå vil kalle «Verdens Beste Bok», gikk jeg på ungdomsskolen. Historien om foreldreløse Jane som får et tøft møte med verden som liten, og som siden fortsetter å få det enda tøffere som guvernante på Thornfield Hall hvor hun blir forelsket i husets herre, Rochester. Det går «bra» til slutt, men det er en rimelig lang vei dit og innebærer blant annet en gal kvinne på loftet som leker med ilden. Særdeles meget kort fortalt. Jeg skal innrømme at jeg ikke fikk særlig mye ut av den som 14-åring. Minnene mine fra boken den gangen er at jeg husker romanen som en litt klissete kjærlighetsfortelling. Ikke ulikt mye annet ræl jeg leste den gangen. Språket, alle nyansene, samfunnskritikken og de fantastiske skildringene for over hodet på meg. Ha! Jeg rødmer ved tanken av mitt tidligere veslevoksne jeg.

En lydbok på Tøyen

Jeg plukket den litt tilfeldig opp igjen tidlig i tyveårene. Akkurat hvorfor husker jeg ikke. Jeg bodde på Tøyen i en meget pen leilighet med stukkatur og uten ordentlig bad, og lånte Jane Eyre på mitt lokale bibliotek hvor jeg husker jeg snek meg rundt blant trange hvite hyller, lånte gamle klassikere som jeg ikke alltid leste. Dette var mange år før oppussingen, men det spilte ingen rolle for meg hvordan lokalet så ut. Bøkene var jo der!

Uansett, jeg hørte den faktisk på lydbok og syntes plutselig den var kjempespennende! Litt mindre enn ti år hadde gått, og nå framsto fortellingen som ganske annerledes. Eksen på loftet, Janes kamp for selvstendighet, barndomsårene. Kanskje var det spesielt beskrivelsene av barndommen og den forferdelige internatskolen som virkelig slo meg denne gangen. Det er noen bøker som funker skikkelig godt på lydbok, og dette var heldigvis en av dem. Jeg som egentlig pleier å like å gjøre ting mens jeg hører på lydbok, ble bare sittende med hendene i fanget og la meg fullstendig suge inn i Brontës voldsomme univers. Tenk så “feil” jeg kunne ta som tenåring! Skjønt feil og feil, av og til treffer bare ikke boken akkurat når du leser den.

Den gale kvinnen

Den tredje gangen jeg var så heldig å møte på Jane var noen år senere, i slutten av tyveårene som litteraturstudent på Blindern. Mens mine medstudenter lot seg sjokkere av Rochesters gale kone hadde jo jeg hørt historien før. Dette kunne jeg. Trodde jeg. (Igjen så veslevoksen!) Jeg hadde lest boka før, jeg satt og nikket litt bedrevitende i kollokviegruppen. Jepp, jeg visste alt allerede. Men nå var det plutselig andre aspekter ved Jane Eyre som virkelig hadde satt seg.

Som så mange før meg oppdaget jeg Gilbert og Gubars feministiske teorier i bibliotekhyllene på Sophus Bugge. The Madwoman in the Attic heter samlingen deres, og det var som om en ny verden åpnet seg for meg. Det er merkelig hvordan man som student på 2000-tallet tror at man oppdager noe før alle andre når man leser teorier fra 70-tallet. Det var uansett ulidelig spennende for meg å kunne dykke ned i teksten på en helt annen måte enn før. Den gale kvinnen på loftet var ikke lenger bare en endimensjonal karakter som står i veien for Janes lykke! Kanskje var hun den undertrykte lidenskapen til Jane selv? Dette gjorde inntrykk, og Jane Eyre åpnet seg for meg som et stort feministisk verk. Etter at vi i tillegg leste Wide Sargasso Sea av Jean Rhys ble selvsagt verken Rochester eller Bertha (den gale kvinnen) den samme igjen. Sistnevnte fyller ut Jane Eyre på en helt unik måte og kan på det sterkeste anbefales hvis du ikke har lest den.

Men hva hvis jeg nå finner fram til Jane Eyre igjen? Hva vil jeg legge merke til, hva vil jeg huske hvis jeg leser den enda et tiår senere? Det må jeg bare finne ut av!

Leseinspirasjon

Det er interessant dette med hva man husker av en bok, hva man sitter igjen med av minner og inntrykk. Hvor man var i livet, steder man oppholdt seg mens man leste. Og nå føler jeg meg skikkelig inspirert til å lese Jane Eyre atter en gang, finne roen og å borre dypt ned i teksten. For det betyr faktisk mye for meg å ha anledning til å gjøre dette, og jeg tror jeg skal gjøre det litt oftere.

Vi nevner ikke Jane Eyre i samtalen i kveld, men det var denne romanen jeg følte meg nærmest besatt av igjen etter å ha snakket med Kari Spjeldnæs om lesing. Jeg håper du gjør like mange nye oppdagelser som meg etter å høre Kari snakke om det å lese. Og hvis du er veldig opptatt med hundre andre ting akkurat kl 19, kan du se opptaket i etterkant. Når du finner tiden og roen til det.

Hva er det med Cornwall?

Tekst: Astrid Werner / Foto: Wikimedia, Pxfuel / Omslag: Forlagene

Etter å ha lest og hørt på flere romaner i den såkalt lettere sjangeren, slo det meg at flere av dem hadde handling lagt til Cornwall i England. Jeg stusset over dette og fant fram til både eldre og nyere litteratur som på en eller annen måte hadde tilknytning til landsdelen.

Vakre viker

Et kjapt oppslag på nettet gir en masse informasjon og treff på Cornwall. Det er lett å skjønne at mange kjenner seg tiltrukket av regionen. Blant attraksjonene kan du være med på alt fra turer i det utrolig vakre landskapet bestående av heier, vakre viker med flotte strender, pittoreske landsbyer, vakre og hemmelighetsfulle hager, kjente restauranter, kunstutstillinger, markeder, matlagingskurs og en masse annet.

Utvalgt vakkert hus i Cornwall, foto: Pxfuel

Mystiske familiehemmeligheter og intenst kjærlighet

Men hvor kommer bøkene og litteraturen inn i bildet? Min inngang skjedde via amerikansk-fødte Liz Fenwick, som har skrevet flere serier som er lagt til Cornwall, og hun har også senere bosatt seg der.  Den ene er lagt til jule-høytiden og består av fire bøker. Den andre foregår også på et lite sted i Cornwall. Hver av bøkene har ulike hovedpersoner, mens personer fra de foregående bøkene opptrer i ulike biroller. Foreløpig er bare én av forfatterens bøker oversatt til norsk, Stjerner over Cornwall, men flere finnes på svensk. Dette er romaner som kan kalles «chick lit», hvor familiehemmeligheter, tapt og funnet kjærlighet innenfor en ramme av vakre omgivelser, gamle hus og nære relasjoner utgjør hovedingrediensene.

Det var først da jeg tilfeldigvis kom over Safranhuset av Rosanna Ley, som også er lagt til Cornwall, at jeg for alvor stusset. Cornwall igjen? Atter en gang var ingrediensene noen av de samme som hos Fenwick. Å finne tilbake til røttene i en miks med familiehemmeligheter, er en kombinasjon som viser seg å være en suksess og som går igjen i mange av de bøkene med den karakteristiske forsiden «kvinne-med-ryggen-til» som ofte har noe av det samme ved seg.

Kate Morton, kjent for bøkene Tilbake til Riverton, Den glemte hagen og mange flere, har også bidratt med en Cornwall-roman, nemlig Huset ved innsjøen. På Deichman er denne plassert i krimhylla. Historien til Morton inneholder mange av de tidligere nevnte ingrediensene, som familiehemmeligheter, men her kombinert med forsvinningen av liten gutt og dermed er krimplottet i gang. Innsjøen ligger selvfølgelig i Cornwall og bådet huset og eiendommen ligger forlatt i lang tid før noen fatter interesse og ting begynner å skje.

Suksess i Tyskland

Rosamunde Pilcher er en annen forfatter med tilknytning til området, og mange av bøkene hennes er oversatt til norsk. Pilcher er faktisk født i Cornwall og skulle ha de beste forutsetninger for å kjenne stedet. Kjærlighet og hemmeligheter følger med også her. Noen av hennes mest kjente titler er: Skjellsankerne (The Shell Seekers) og Vintersolverv (Winter Solstice) Pilcher bodde store deler av livet i Skottland, men barndommen og oppveksten i Cornwall dukker opp i flere av bøkene hennes. Miljøet og omgivelsene danner også bakgrunn for en tysk tv-serie (fra ZDF) basert på hennes bøker, med mer enn 100 episoder. Flere kjente herregårder og gods i Cornwall  opptrer her, i tillegg til det karakteristiske landskapet med klipper, flotte sandstrender og frodige heier, filmet på en storslagen måte. Dette har gjort Pilcher til en superstjerne i Tyskland og haugevis av tyske turister kommer hvert år til Cornwall.

Vrakplyndere og dramatikk

En halvglemt bok dukket fram i hodet, Jamaica Inn av Daphne du Maurier. Hadde ikke dette noe med smuglere og en forreven kyst å gjøre? Jovisst, du Maurier har tilbragte store deler av livet i Cornwall viser det seg. Et søk på nettet viser ganske fort at den klassiske romanen foregår i Cornwall: «a grim journey across bleak Cornish moorland to Jamaica Inn».

Her var regnet stritt og ubamhjertig, det pisket mot vognrutene og falt i hard og ufruktbar jord. Det var ikke trær her, bare et eller to som strakte nakne grener i alle fire himmelretninger, bøyd og vridd av århundrets stormer, og så svarte var de blitt av vind og vær at selv om våren skulle ånde på et slikt sted ville knoppene ikke våge å springe ut av frykt for at en ny frost skulle drepe dem.

Her er de overdådige, frodige hagene og pittoreske landsbyene byttet ut med et åpent, karrig landskap, mørklagte fyr og vrakplyndrere, men likevel – Cornwall er åstedet og rommer mer enn pur idyll viser det seg.  Også bøkene Rebecca og Kaperen fra Bretagne (senere utgitt med tittelen Stormfulle dager) foregår langs denne kyststrekningen. 

Rebecca ble filmet så tidlig som i 1940 av Alfred Hitchcock med store navn som Laurence Olivier og Joan Fontaine i hovedrollene. BBC laget en fjernsynsserie av boka  i fire deler, som ble vist på NRK i 1980. Skummelt og grøssende husker jeg og har selv vage minner om vrakplyndring nattestid.

Flukt fra virkeligheten

Oppsummert så finnes det en masse bøker som foregår i Cornwall. Noen har området kun som en kulisse, andre har dette grevskapet som en aktiv og viktig del av fortellingen. Om det finnes en forklaring på hvorfor så mange bøker lagt til dette området i det sørlige England, er jeg slett ikke sikker på. En forklaring kan jo, som tidligere nevnt, være det vakre landskapet og de mange flotte eiendommene. De innbyr til historier om familier med aner langt tilbake i tid, skandaler og hemmeligheter. Hele forklaringen kan likevel ikke ligge her, ettersom England er full av vakkert landskap og små, koselige landsbyer og flotte eiendommer. Kanskje kan det være historier knyttet til smuglervirksomhet gjennom tidene? Nærheten til Frankrike vil kanskje også spille en rolle? Uansett, om du trenger litt flukt fra virkeligheten og fra alt snakk om korona-virus og statistikk over døde og smittede, så kanskje en tur til Cornwall er tingen? En smittefri tur til en herregård eller en glemt hage? Eller kanskje til et smuglereventyr eller to?

God tur til de vakre viker!

Hverdagen begynner sakte, men sikkert å komme tilbake til oss. Om enn som en litt ny hverdag. Deichmans bibliotekansatte er på plass for å gi deg både nye digitale tjenester og for å pakke bestillingene dine. Nå kan du nemlig bestille, hente og levere på biblioteket. Men hvordan er arbeidsdagen på Deichman om dagen? La oss ta turen til Holmlia!

Tekst og foto: Marte Storbråten Ytterbøe

Jeg møter Gro Johansen Raih og Anna Rustad Krokene på Deichman Holmlia, et av mine egne lokalbibliotek. Biblioteket er en kjær venn, og blir flittig brukt av undertegnede til både babysang og boklåning. Det føles rent eksklusivt å få lov til å komme inn på biblioteket nå, og det er rart å være i et helt tomt lokale. Det er jo menneskene som virkelig puster liv inn i biblioteket. Her på Holmlia har Gro og Anna vært to av de som har pakket bokpakker til lånerne de siste ukene. Allerede den første uken som Deichman åpnet opp for bestillinger hadde Holmlia 431 utlån.

Tilbake til «normalen»

Som mange andre i Oslo ble også bibliotekansatte beordret hjem fredag 13. mars. Nå har en god del fått lov til å returnere til arbeidsplassen sin, i små grupper. Og det til både glede og lettelse!

Var det deilig å komme tilbake på jobb?

Både Gro og Anna nikker ivrig.

– Det var veldig deilig, sier Gro som har hatt hjemmeskole med tre barn den siste tiden. En oppgave som ikke alltid har vært lite enkel.

Anna svarer bekreftende.

– Jeg bor med to andre i kollektiv hvor alle tre hadde hjemmekontor med enten jobb eller skole, så det var helt topp å kunne få lov til å komme seg på jobben. Det er noe med å forflytte seg ut av det stedet hvor man sover. Og jeg føler meg helt trygg, folk er veldig flinke til å ta hensyn.

Det er en fryd å atter en gang lage fristende bokutstillinger til lesehungrige!

Språkkafé som når ut

Til vanlig er det 9 ansatte fordelt på Holmlia og Bjørnholt, hvorav sistnevnte er et kombinasjonsbibliotek som ligger på Bjørnholt videregående skole. Bjørnholt er stengt for utlån, så det er på Holmlia folk på Søndre Nordstrand nå må henvende seg for å få lånt bøker. Gro er barnebibliotekar og jobber mye med klasser og barnehager, samt Lesefrø på Bjørnholt. Sammen med kollega Malene Augland har hun laget digitale fortellerstunder i koronatiden, og disse har blitt svært godt mottatt. Anna er ansatt i voksenavdelingen og har blant annet språkkafé, lesesirkel og arrangementsrekken Påfyll som en del av sine arbeidsoppgaver.

Anna har i tillegg til å jobbe med bestillinger også holdt digital språkkafé.

– I begynnelsen var det litt utfordrende å snakke med folk digitalt jeg aldri hadde møtt før, men det har vært fantastisk gøy at vi faktisk nådde ut til andre land! Folk fra hele Europa har vært med på språkkafeen vår!

Deichman Holmlia har et variert arrangementstilbud på nett. Førstkommende fredag kan du blant annet være med på babyyoga, hjemme i din egen stue. Onsdag 13. mai kommer nye sjanser for å være med på språkkafé. Følg med på nettsidene for oppdateringer og på Holmlias Facebook-sider for boktips, hvordan ta avleggere, verksted og mye mer.

Savner lånerne

Publikum og de som kommer til biblioteket for å låne, lese, printe eller bare henge er en stor del av sedvanlige bibliotekhverdagen. Det er mye planlegging av klassebesøk og arrangement, men også en god del praktisk arbeid, og de ansatte er vant til å ha mye kontakt med de som kommer innom.

Hvordan føles hverdagen på biblioteket nå?

– Det er veldig fint å jobbe med noe mer praktisk, som å sette sammen bokpakker, forteller Gro. Hun synes det har vært spesielt hyggelig å sette sammen forundringspakker til barnehagene.

Både voksne og barn har bestilt forundringspakker, i tillegg til helt spesifikke titler. Og her får lånerne mye skryt, de har vært veldig flinke til å fylle ut interesser når de har bestilt, så det har vært så gøy å finne fram ulike bøker, forteller Anna.

Bøker klare til å bli hentet.

Anna snakker med stor entusiasme om hvor mye hun savner den daglige kontakten med lånerne.

– Det hender jeg har sett noen av barna som vanker på biblioteket med foreldrene i byen, og da må jeg alltid løpe bort og spørre hvordan det går, ler Anna.

Bestille, hente og levere

Fra mandag 11. mai kan du nå også levere bøker. Du behøver ikke avtale tid, men det blir et køsystem utenfor biblioteket slik at de ansatte til enhver tid har kontroll over hvor mange som befinner seg i lokalet.

Nå kan du også bestille bøker på vanlig måte via Deichmans nettsider, og du behøver ikke lenger sende e-post. Her finner du oppdatert informasjon og oversikt over hente- og leveringstider. 

Lån denne!

Helt til slutt, har dere noen boktips som folk bør passe på å låne med seg?

– Kjempefesten av Iben Akerlie og Harpa av Audhild Solberg. Harpa var utrolig skummel! Men veldig god. Også Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup Thygesson. Den passer veldig bra nå, kommer det raskt fra Gro.

Anna dykker kjapt ned i mobilen for å sjekke leselistene sine på nettstedet Goodreads.

– Klubben av Mathilda Gustavsson må med. Og Trick Mirror av amerikanske Jia Tolentino. I tillegg vil jeg gjerne anbefale Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen.

Noen minutter etter at jeg har forlatt Deichman Holmlia tikker det inn en melding fra Anna.

– Kan jeg anbefale Yahya Hassan også?

Det kan hun!

Yahya Hassan ble begravd 5. mai. Han var en rasende ung mann som skrev dikt få hadde sett maken til, men rakk dessverre bare å få utgitt to diktsamlinger. Forfatter Julie Stokkendal har gjendiktet den danske poeten til norsk, og hun beskriver Hassan som modig, kompromissløs og følsom.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Espen Bøg-Jensen, Kolon / Omslag: Armada

I 2013 entret en helt ny stemme den litterære scenen. Suksessen Yahya Hassan var et faktum. Han fikk priser og fantastiske kritikker. Men tiden etter ble særdeles turbulent. Voldsdommer og psykiatrisk fengselsanstalt preget Hassans siste år, men tilbake står to voldsomme og intet mindre enn fantastiske samlinger, Yahya Hassan og Yahya Hassan 2.

Det kan ikke ha vært en lett oppgave å ivareta Yahya Hassans helt særegne språk og raseri! Julie Stokkendal, som debuterte med romanen Dagene i 2019, har oversatt Yahya Hassan 2. På spørsmål om hvorfor de valgte akkurat henne svarer forlaget at Stokkendal har både god kjennskap til og følsomhet for det danske språket, spesielt siden hun faktisk bor i Danmark. I tillegg kjenner forfatteren godt til Hassans diktning, og sjefredaktør i Armada, Anne Fløtaker, skriver at hun «demonstrerte en god forståelse for hva diktene ville.»

Du er både oversetter og forfatter. Hva kan forfatteren lære av oversetteren og omvendt?

– Jeg er veldig fersk både som forfatter og oversetter/gjendikter, så det synes jeg er vanskelig å svare på overordnet sett. Men personlig har jeg opplevd at de to overlapper og glir over i hverandre. I hvert fall var det slik med akkurat denne gjendiktningen, hvor jeg har fått være på innsiden av Hassans språklighet, tanke- og bildeverden, og har skullet prøve å gjendikte med samme kraft og intensitet som han diktet med, og gi poesien hans en så god norsk språkdrakt som mulig. Det har vært spesielt spennende å jobbe med de ulike tonene og stemningene poesien hans veksler mellom, og som bidrar til å gjøre poesien hans så kompleks. For eksempel høystemthet i det ene øyeblikket og vulgaritet og gatespråk i det neste. Der har jeg jobbet mye som jeg gjør når jeg selv skriver, men sånn er det vel å oversette og gjendikte. Man blir en slags medforfatter. Nå svarte jeg ikke helt på spørsmålet, men det ble et slags svar allikevel.

Noen av disse diktene skyter i alle retninger, de ekspanderer og aksellererer, forover og bakover i tid, inn og ut av historien, frem og tilbake mellom hans eget liv og verdenskriger, religioner, slavehistorie, klimakatastrofe.

Du har jobbet med diktsamlingen Yahya Hassan 2, hvordan vil du beskrive disse diktene? Hvordan skiller denne diktsamlingen seg fra den første?

– Debuten hans handler mye om barndom, ungdom og veien inn i litteraturen, mens oppfølgeren begynner der debuten slapp, rent handlingsmessig, og handler om livet etter at han ble kjent. Begge diktsamlingene går ekstremt tett på det personlige, men i Yahya Hassan 2 hever han oftere blikket fra seg sitt eget liv, og inndrar verden og verdenshistorien i diktene, spesielt i diktsamlingens siste del. Han trekker større linjer og paralleller. Flere får gjennomgå. Noen av disse diktene skyter i alle retninger, de ekspanderer og aksellererer, forover og bakover i tid, inn og ut av historien, frem og tilbake mellom hans eget liv og verdenskriger, religioner, slavehistorie, klimakatastrofe. Det er høyt tempo.

– Men det er også flere kortere, enklere dikt i Yahya Hassan 2 enn i debuten, for eksempel små portretter av medfanger, og scener fra sykehusinnleggelser og fengselsopphold. Han tillater seg også å være mer banal og lekende i flere av disse diktene enn jeg opplever at han er i debuten.

Yahya Hassan, foto: Morten Holtum

Hvordan har du jobbet med språket til Hassan? Hvordan ivaretar du raseriet i tekstene hans?

– Generelt har jeg bare prøvd å være så følsom og oppmerksom som mulig i arbeidet med språket hans, så språket fremdeles er Hassans, selv om det er norsk. Når det gjelder raseriet, ivaretar det mye seg selv fordi alt står med versaler. Rent visuelt er det mer kraftfullt enn om det stod med små bokstaver, og som leser kan i hvert fall jeg få en følelse av å bli ropt til. I tillegg uttrykker mange av diktene helt eksplisitt sinne eller forargelse, som blant annet underbygges av rytme, bokstavrim og lange, rablende oppramsinger. Dette har jeg prøvd å ivareta så godt jeg kan for eksempel ved å lese diktene høyt og lytte meg frem. Det har kanskje vært mer utfordrende å bevare sorgen i diktene, fordi den kan forsvinne litt i sinnet, som er lettere å få øye på. Men det er masse sorg, fortvilelse, sårbarhet og ømhet i diktene også.

Har du noen eksempler på hva som har vært spesielt utfordrende å oversette til norsk av ord og uttrykk?

– Det har vært litt utfordrende å bevare Hassans høystemthet, språklige stolthet og forkjærlighet for gammeldagse ord og vendinger, uten at den norske gjendiktningen høres for dansk ut – fordi høystemthet på norsk jo ofte kan oppfattes som mer dansk, for eksempel med foranstilte personlige pronomener. Pedro Carmona-Alvarez og jeg snakket mye om å finne denne balansen (Pedro gjendiktet Hassans debut, og har vært en verdifull konsulent som jeg har jobbet mye med i arbeidet med Yahya Hassan 2). Det har vært viktig å bevare Hassans høystemte gir og tørre å la den norske gjendiktningen gjengi dette som var et særpreg hos Hassan, selv om det kan virke litt utypisk norsk noen ganger.

– Det er også noen få referanser som går tapt i gjendiktningen, det er vanskelig å unngå. I diktet «FUGLESKRÆMSEL» står det f.eks. på dansk «DAGENS GANGBETJENT ER BOGSTAVELIG TALT RØV OG NØGLER». Han tegner et bilde av fengselsvakten, men spiller også på det danske uttrykket «røv og nøgler» – som vi ikke har på norsk, og som betyr at noe er irriterende eller idiotisk. Her måtte jeg gi avkall på referansen til uttrykket for å beholde det visuelle bildet, fordi det var viktigst. Det er også noen få andre steder referansene i et bilde var for godt pakket inn på dansk til at de ga mening på norsk, og da føltes det riktigst å pakke ut bildet og tydeliggjøre referansen så det fungerte på norsk, selv om det originale bildet var lurere. Men overordnet sett har det bare vært å holde tunga rett i munnen. Dansk og norsk er språkområder som ligger så nære at det fort lekker dansk over i det norske.

I mine øyne var han var en modig, kompromissløs, følsom og utrolig klarsynt dikter.

Hva slags dikter var Yahya Hassan? Hva har vi mistet?

– I mine øyne var han var en modig, kompromissløs, følsom og utrolig klarsynt dikter, som ikke lot seg innfange eller definere hverken som menneske eller poet. Han strittet imot alt og alle som forsøkte å sette ham i bås eller ta ham eller poesien hans til inntekt for meningene sine. Og så var han en viktig litterær stemme for mange som vanligvis ikke beskjeftiger seg med poesi. Han appellerte utrolig bredt, og inspirerte for eksempel ungdommer fra miljøet han vokste opp i, til å begynne å skrive selv.

Mottagelsen av Hassans dikt er virkelig helt unik. Hvorfor tror du at diktene hans traff så mange?

– Den største grunnen, tror jeg, er at han skrev utrolig godt. Han hadde masse litterært særpreg helt fra begynnelsen av, og han skrev med en klarhet og kraft som er sjelden. Og så tror jeg det berørte mange at han var så modig. Det har vært noe på spill for ham, og det tror jeg man kan merke som leser. Og så er diktene hans tilgjengelige, ikke lukkede. Han er ikke en vanskelig poet å lese, men allikevel utrolig interessant og kompleks.

Har du noen lesetips for oss som savner Yahya Hassan? Hvis det overhodet er mulig å sammenligne han med noen.

– Jeg kommer egentlig ikke på noen som minner om Yahya Hassan.

KVESTET OG BEVÆPNET

JEG ER HARDT SKADD OG TRENGER HVILE

MEN JEG KAN FREMDELES BARE LE

NÅR EN FATTIG DAGARBEIDER

SIER AT HAN HAR SATT EN PRIS PÅ HODET MITT

FOR NÅR JEG HAR DEN ENE HÅNDA VIKLET INN I GIPS

HAR JEG ET SKARPLADD SKYTEVÅPEN I DEN ANDRE

Yahya Hassan, Yahya Hassan 2

I sin debutroman Hilsen Ruth skildrer Ingrid Tørresvold et samfunn der ulykken har inntruffet. Gjennom portretteringen av en 39 år gammel barista blir det sært, sårt og ganske morsomt.

Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss / Omslag: Cappelen Damm

Ikke tenk på en rosa elefant! Et språklig bilde flittig brukt av ymse terapeuter og coacher. Du skal ikke tenke på det som uroer deg. Men i det du får beskjed om å ikke tenke på det, hva gjør du da? Du tenker på det. I dette tilfellet er mantraet ikke tenk på pandemi. For i debutromanen til Ingrid Tørresvold møter vi et samfunn i krise ikke ulikt vårt eget. Som følge av en ekstrem hetebølge og voldsomme skogbranner innføres restriksjoner på innkjøp av vann, de som har mulighet reiser nordover til kaldere strøk og folk oppfordres til å stille som frivillig arbeidskraft. Midt i alt dette står Ruth svett bak en disk og pusher varm kaffe til overopphetede kunder. Unntakstilstanden er et faktum.

Ruth og de andre

Ruth utfører ikke sin rolle i det sosiale spillet med letthet. I møte med ulike sosiale konvensjoner og forventninger er hun rett og slett litt blank. Hun juger for å komme seg ut av ubehagelige situasjoner og for å få venner. Hun juger på seg lignende erfaringer som menneskene hun møter, en abort, en ekstrajobb, et tap av en søster. Under de grenseoverskridende løgnene ligger et allmennmenneskelig ønske om å være viktig, om å høre til. Romanen tester henne i de ulike løgnene. Når en eldre kvinne faller om av varmen, er ikke Ruth i stand til å utføre førstehjelp. Dette til tross for at hun visstnok skal ha en ekstrajobb som svømmeinstruktør for eldre. Ruth blir gjennomgående gjennomskuet. Det er tidvis smertefull lesning, ettersom de fleste løgnene tross alt bunner i en streben etter å bli likt.

Gjennom romanen følger vi Ruths famlende forsøk på å danne et vennskap med kollegaen Sofie. Det viser seg at Sofie planlegger en abort, og i stedet for å vise empati og holde seg til sannheten, kan Ruth fortelle at hun gjennomførte en abort som tenåring. Fundamentet for et vennskap er lagt. Men Ruths oppførsel er smålig, hun blir sjalu når Sofie får besøk av en venninne på jobb, og reagerer med å rappe solbrillene hennes for deretter å knekke de i to inne på toalettet.

Romanen fortelles fra et førstepersonsperspektiv, til tross for dette er det ingen som virkelig kommer nær Ruth, heller ikke leseren. Ruth portretteres i et nøkternt språk gjennom handlinger og interaksjoner med andre mennesker. Av romanen fremkommer det at menneskene som er en del av hennes sosiale kjerne, søsteren og foreldrene, holdes på armlengdes avstand. Det er Sofie som er sentrum for Ruths univers gjennom romanen. Deres relasjon speiler Ruths erfaringer av vennskap fra barndommen preget av sjalusi og sårede følelser.

Språk som svinger

Tørresvold skriver med snert. Med utgangspunkt i tung tematikk som klimakatastrofer, ensomhet og utenforskap er de overraskende og lekne metaforene forfriskende. Som når Ruth beskriver latteren til Sofie:

Det finnes ingen vegger i den latteren, den bare strømmer ut av henne som cornflakes i en bolle.

Ruth er rar, men ofte gjenkjennbar. Hun forteller hvordan hun kvelder i forveien tenker ut ting hun skal si, flotte formuleringer, men dagen etter er formuleringen glemt og sjansen til å forvandles til en sosial stjerne tapt. Dette er en lett gjenkjennelig forestilling for dem hvis munn ofte går forut for tanken.

 Å gjennomleve en katastrofe

Hilsen Ruth har flere humoristiske kvaliteter, men ingen av disse er til forkleinelse for romanens dystopiske bakteppe. Leseren får innblikk i samfunnets tilstand ved hjelp av fellesmeldinger Ruth mottar fra kommunen og oppdateringer på TV.

En varme helt utenom det vanlige, sier meteorologen på TV. Hun er svett i ansiktet og på halsen. Det må være uutholdelig å komme fra varmen og inn i et studio med lamper som brenner. Men det går over, fortsetter hun, vi vet bare ikke når. Dette er jo en unntakstilstand, sier nyhetsverten, men vi har jo hatt hetebølger her i landet før. Ja, dette er ekstremt, sier meteorologen.

Gjennom portretteringen av Ruth får vi innblikk i hvordan hun forsøker å bevare normaliteten i tider preget av det unormale. Hun holder fast ved sine vante holdepunkter, som vaktene på kaféen. Samtidig uttrykker hun at hun ikke ønsker at livet skal returnere til normalen. Når vannet, som har vært borte, kommer tilbake setter Ruth kranen på fullt og lar det renne formålsløst ned i sluket. Slike tilsynelatende irrasjonelle handlinger som Ruth foretar seg fungerer som brudd i teksten. Et annet eksempel er når hun ringer brannvesenet tydelig opprørt. Kvinnen i telefonen spør hvor det brenner, og Ruth svarer: Under meg. Handlinger som dette fjerner Ruth fra de andre. Romanen minner om at et samfunnsproblem som en alvorlig katastrofe, ikke fjerner innbyggernes egne problemer. Ruths personlige katastrofe er at hun er ensom.

Det ensomme mennesket

Ingrid Tørresvold skriver med en særlig sensitivitet om det ensomme mennesket, samtidig som romanen tilbyr bruddstykker av mennesker som gjennomlever katastrofen. Romanen skildrer små lysglimt, men tegner også et tidvis pessimistisk bilde. Man blir ikke et bedre menneske av å gjennomleve en katastrofe. Når det gjelder vår egen kollektive katastrofe snakkes det om det positive som kan komme ut av den. Én ting er i alle fall sikkert, hvis du er interessert i å utforske det positive som har kommet ut av denne bokvåren, er debutromanen til Ingrid Tørresvold et godt sted å starte.

Få tilgang på 1500 lyd- og e-bøker med Libby.

Tekst: Siri Larsen / Omslag: Forlagene

Libby er en e-bok- og lydbok-tjeneste tilgjengelig for alle med lånekort hos Deichman. Det er en samling med ca. 1500 titler for barn og unge, og flere vil det bli fremover. Noe fag, men mest skjønnlitteratur. Vi kjøper stadig inn nye bøker for å kunne tilby et variert og rikholdig utvalg sånn at alle skal finne noe de vil lese eller lytte til. Med Libby kan du også allerede nå lese den nyeste romanen til Suzanne Collins, The Ballad of Songbirds and Snakes. I tillegg til engelske bøker finnes det noen titler på tysk, polsk, russisk og spansk, og Harry Potter kan du faktisk lese på norsk! Vi har plukket ut noen titler som en liten smakebit, men anbefaler deg å logge på og sjekke ut innholdet.

Refugee av Alan Gratz

Refugee forteller den brutale historien til tre barn under tre ulike tidsperioder og fra tre ulike deler av verden som flykter fra hjemlandet i håp om et bedre liv. Karakterene i boka er fiktive, men basert på virkelige personer og historiske hendelser. Det er historien om Joseph, en jødisk gutt som i 1939 reiser med skipet MS Saint Louis mot Cuba i håp om å komme seg unna Hitler og nazistenes konsentrasjonsleir. Det er Isabel som i en hjemmelaget båt flykter fra sosial uro og Fidel Castros diktatur til USA og frihet. Og det er syriske Mahmoud som krysser Middelhavet i en overfylt gummibåt i retning Berlin og en tilværelse uten bomber og krig.

Tre skjebner, men påfallende like historier, fortalt kapittelvis i tredjeperson. Historiene fortelles parallelt, og hver flukt blandes mentalt i hverandre. Et effektivt grep for å vise likheten og de menneskelige lidelsene til alle de som flykter, og også hvordan historien gjentar seg. Det er smertefullt å lese om deres utfordringer og tap, men det er også om mot, håp og drivkraft til aldri å gi opp hos de unge hovedpersonene. Dette er en viktig men trist bok, og det kan være vanskelig å holde tårene tilbake.

Boken til John Boyne ble en stor suksess. Her fra filmversjonen av «The Boy in the Striped Pajamas». Foto: Miramax Film

Ønsker man å lese flere bøker om krig og flyktninger så anbefaler jeg også Nowhere Boy av Katherine Marsh om den syriske gutten som holder seg skjult i en kjeller i Belgia,  tegneserieversjonen av Anne Frank: The Diary of a Young Girl, eller The Boy in the Striped Pajamas. Alle tre kan lånes i Libby.

Ferals av Jacob Grey

Dette er første bok i en urban og spennende fantasy-trilogi om Cav, en foreldreløs tretten år gammel gutt som lever og kommuniserer med tre kråker. De bor i en trehytte i byen Blackstone. En by herjet av kriminalitet og korrupsjon etter at den fryktede og onde «The Spinning Man» tok over kontrollen for åtte år siden. Cav har ingen kontakt med mennesker, og foreldrene husker han bare vagt gjennom en tilbakevennende drøm der de kaster ham ut av vinduet fem år gammel. En drøm som virker skremmende virkelig. En ettermiddag blir han vitne til at en ung jente, Lydia, blir angrepet av farlige fanger på rømmen. Sammen med kråkene griper han inn og redder henne, og et vennskap etableres. Cav gjør også en grusom oppdagelse. Fangene har de samme egenskapen som ham, de kan snakke og kontrollerer ulike dyr. Det ene dyret farligere enn det andre. Cav og resten av byen er i stor fare, og det er bare han som kan redde dem.

Fortellingen er mørk og dystopisk, spekket med actionfylte scener og noe magi. Den gufne stemningen forsterkes av at historien er full av ekle og skumle krypdyr som giftige slanger, edderkopper og kakerlakker kontrollert av slemme folk. Cav er en sann helt som raskt lærer seg nye ferdigheter for å forsvare seg selv og sine venner, og som viser barmhjertighet i situasjoner man ikke kunne forventet av ham. En prefekt bok for de som liker modige helter i et mørkt univers. Ekstra spennende er det at i følge Goodreads er forfatteren Jacob Grey et mysterium man vet lite om. Det ryktes at han er glad i dyr og kan snakke med kråker. Ikke helt usannsynlig at historien om Cav kanskje er litt selvbiografisk …

Libby har et godt utvalg av fantasybøker for både barn og unge. Kjente serier som blant annet Harry Potter, Percy Jackson, Artemis Fowl og The Warriors. Og for deg som har lest alle disse, vil det helst sikkert dukke opp noen du lenge har hatt lyst til å lese, men ikke hatt tid til. Sannsynligvis vil du også oppdage noen helt nye og spennende titler du aldri har hørt om før.              

Big Nate: In a Class By Himself av  Lincoln Peirce

Dette er første bok i serien om Nate, en ganske kreativ og innbilsk elleveåring som elsker å lage tegneserier og å henge med vennene sine. På skolen er han derimot ikke like ivrig, og han har ett og annet å utsette på både lærere og andre medelever. Men selv om Tim er en skikkelig skrythals, har han en tendens til å havne i trøbbel, og det meste går ofte ganske galt. Optimismen er derfor stor når han spiser en lykkekake med spådommen «I dag vil du overgå alle andre». Egentlig et livsmotto Tim lever under uansett, men når er han i hvert fall sikker på at lykken snur. Bøkene er humoristiske, og tekst, illustrasjoner og tegneseriestriper utfyller hverandre godt. Dette er en bok jeg tror vil appellere til jenter og gutter på mellomtrinnet, og som både vil le av og med Nates tilnærming til livet. Serien er perfekt for dem som liker En pingles dagbok og Tom Gates.

Det finne flere gjennomillustrerte bøker i samlingen som de nevnte om Pingla, Greg og Tom Gates, men også Captain Underpants og Treehouse Series og Dork Diaries. I tillegg finner du kanskje noen nye favoritter som ikke er oversatt til norsk. 

Estranged av Ethan M. Aldridge

Interessen for tegneserier blant barn og unge har økt etter suksessen med Amuletten. En ny populær serie er fortellingen om Edmund som blir forbyttet med en alvegutt som liten, og ender opp i alvenes underverden. Her vokser han opp hos alvekongen som deres kjælemenneske, respektløst behandlet, og kun omtalt som Ynglingen. Alvesønnen vokser opp som Edmund i hans familie med mor, far og storesøster, de intetanende om at deres sønn er byttet ut med en alv. Når dronningens søster Hawthorne begår statskupp i alvelandet, drar Ynglingen for å finne sin «tvillingbror» for å advare om at han er i fare. Sammen må de bekjempe den onde trollkvinnen. Det er den eneste måten å unngå katastrofe for både de over og under jorden. Dette er en spennende og litt mørk historie lagt til en underverden full av fantasy-elementer som alver, drager, hekser, og snakkende stearinlys med menneskelige egenskaper. Her er det action, stilige alver og fokus på betydningen av familie og ønske om tilhørighet. Den er vakkert illustrert med akvarelltegninger og detaljer som gjør underverden realistisk, alvene fantastiske, og Edmund og Barnet ulike til tross for likheten. Dette er en tegneserie som er verdt å teste ut.

Nydelige tegninger i «Estranged». Illustrasjon: Ethan M. Aldridge

Utvalget av tegneserier er stort i Libby. Du kan låne kjente serier som Amuletten, Hilo, Zita og Baby-Sitters Club Graphix, men også enkeltstående titler som This Was Our Pact, klassikeren Adventures of Huckleberry Finn og fagbokserien Science Comics. Og selvfølgelig en drøss med andre titler.

I Want My hat Back av Jon Klassen

Dette er en skikkelig morsom og absurd bildebok for både store og små. Da den kom ut ble den kåret til en av årets 10 beste bildebøker av New York time, og etter å ha lest den vil du nok skjønne hvorfor. En bjørn har mistet hatten sin og vil gjerne ha den tilbake. Han spør alle dyrene han møter i skogen, men ingen har sett den. Men det er noe mistenkelig med haren. Mye av humoren ligger i illustrasjonene og selv om de er enkle er de veldig uttrykksfulle. Blikkutvekslingen mellom bjørnen og haren når bjørnen fatter mistanke om at noe er galt er kostelig. Den korte, ganske repeterende teksten får tilhørerne til å fnise, og ikke minst det at vi som leser skjønner hvor hatten har tatt veien, før bjørnen, er gøy. Latteren og undringen hos barna når man kommer til de siste sidene er ubetalelige. Det er morsomt å høre de ulike teoriene om hva som egentlig har skjedd. Enkel historie og enkle tegninger som samtidig rommer så mye og gir leseren rom til å fantasere og spinne videre. Den fungerer godt for små barn, litt større barn, ungdom og voksne. Alle ville humre godt over denne sjarmerende boken, og hevnen er søt. Eller hva skjedde egentlig på slutten?

Hvem har tatt hatten til bjørnen? Illustrasjon: Jon Klassen

Andre bildebøker i samlingen er klassikere som The Very Hungry Caterpillar og The Giving Tree, bøker om Curious George, Anna og Elsa fra Frozen, om mye mye mer.

The Hate U Give av Angie Thomas

Hvis du ikke har lest den sterke historien om 16 år gamle Starr Carter har du muligheten til å både lese og høre den i Libby. Starr lever et splittet liv mellom den svarte og fattige nabolaget hun bor i, og den fine rike hvite privatskolen hun går på. Når barndomsvennen Kahli ubevæpnet blir skutt og drept av en hvit politimann under en politikontroll, går den skjøre verden til Starr i oppløsning. Hun er eneste vitne, og må ta den vanskelige beslutningen om hun vil gi sin forklaring for politiet og ta de konsekvensene det får, både for henne og nabolaget hun bor i. En trykkoker er nemlig i ferd med å eksplodere. Dette er en sterk og samfunnskritisk historie om rasisme, og om dagens USA og forskjellsbehandling av hvite og svarte. Karakterene er nyanserte og realistiske, og fortelling viser at rasismen også går begge veier. Forfatteren behersker et autentisk og naturlig ungdomsspråk noe som gjør dialogen troverdig. Starr befinner seg i et brutalt miljø og det røffe slangpregede språket i boken gjenspeiler miljøet som beskrives. Dette er en viktig og ganske hjerteskjærende bok som vil gjøre deg fortvilet og rasende, men som også rommer håp, kjærlighet og vennskap. Den vil gjøre inntrykk. Boken skapte stor oppmerksomhet da den kom ut i USA i 2017, og har blitt beskrevet som vår tids klassikere. Den er også filmatisert.

Fra filmen «The Hate U Give». Foto: NFkino

Samlingen har også hennes andre bok On The come up, bøker av forfatteren John Green som The Fault in Our Stars, klassikeren The Lord of the Flies av William Golding og flere andre titler som tar opp sosiale temaer. Logg deg inn og sjekk ut hva som finnes.

The Confidence Code for Girls av Katty Kay og Claire Shipman

I utgangspunktet er jeg skeptisk til selvhjelpsbøker. Kanskje spesielt til unge jenter som allerede føler de må prestere på topp på alle områder, og nå må de i tillegg vise at de har god selvtillit. Denne boken synes jeg derimot er innafor hvis man er på jakt etter litteratur som kan gi råd når livet butter litt. Boken gir et minikurs i hvordan du kan skaffe deg bedre selvtillit, og beholde den. Det er mange gode vinklinger, og fokus på at man er forskjellige, og trenger selvtillit til ulike ting. Det er tips til de som må fortelle verden at man er lesbisk, engstelig for å si noe i timene, vil begynne med en idrett man egentlig ikke kan uten å engste seg for å se dum ut, eller rett og slett bare vil bli tryggere på å møte nye mennesker. Mange ulike scenarier blir belyst. Det poengteres at man må bruke små skritt, venne seg til å stå i ubehaget, men også viktigheten av å feile og at noen ganger når man ikke målene man har satt seg. Boken er og illustrert og full av morsomme lister, tegneserier, quiz og ulike interessante caser fra virkelige jenters utfordringer. Klarer man ikke bruke tipsene i eget liv, kan det uansett være fint å lese om at andre også synes livet kan være utfordrende. Man skal heie på seg selv, og tillate seg selv å snuble underveis!

Det er også mulig å høre bestselgerne Good Night Stories for Rebel Girls, lese biografier om kjente personer eller lære mer om vitenskap og historie. Logg inn og sjekk ut listen «Non-fiction for children and young adults».

Bear on the Loose! av Hilde Lysiak

Hilde Kate Lysiak startet som tiåring å gi ut avisen The Orange Street News med hjelp av faren, Matthew Lysiak, medforfatter og journalist. I følge forlagets nettsider har avisen over 700 betalende abonnenter, og nettsiden hennes blir lest av flere hundre tusen. Hilde sykler rundt i byen hun bor i og dekker blant annet branner, tornadoer og lokale innbrudd. Noen av historiene har blitt til bøker, og er gitt ut som serien Hilde Cracks the Case. Dette er bok nummer to, og her er det mystiske fotspor, kloremerker, knurrelyder og andre funn som vekker Hildes interesse. Det kan tyde på at det er en farlig bjørn på rømmen, og Hilde er på saken. Sammen med søsteren Izzy, som er fotograf, drar de rundt og snakker med folk, noterer og samler stoff til å skrive om, og forhåpentligvis, avsløre mysteriet, Hilde går nøye til verks. Hun er en skikkelig gravende journalist der alle steiner skal snus. Bøkene er sjarmerende og skrevet i en lettfattelig stil der hvert kapittel avsluttes så spennende at man bare må lese videre. Det er masse detaljerte illustrasjoner som utfyller teksten. Hun skriver også litt om fremgangsmåten og hvordan hun tenker i arbeidet sitt. Fine tips til andre unge journalistspirer der ute.

Ønsker du flere spennende detektivhistorier? Test ut Spy School Series, Murder Most Unladylike, Mystery Series og Nate the Great Series.

Mr Stink av David Walliams

David Walliams debuterte som forfatter i 2008 med The Boy in the Dress, og har siden det gitt ut mange bøker for barn. Den siste i rekken er boken Mr Stink, fortellingen om et vennskap mellom en liten jente og en stinkende uteligger. Chloe vokser opp med en snobbete og ufyselig mor, en forsagt og undertrykt far, og en bortskjemt superflink lillesøster som plager henne. Moren hakker konstant og mener hun ikke er bra nok, og for feit. Chloe er ensom, men nysgjerrig på sider av samfunnet mange andre prøver å unngå. En dag tar hun kontakt med uteliggeren Mr Stink som sitter på samme benk hver dag, i sol eller regn, alene med hunden sin. Han viser seg å være en hyggelig mann som ser Chloe og den hun er. Han blir hennes venn, selv om han stinker så tårene renner, inviterer hun ham til å bo i skuret i hagen. Det skaper selvfølgelig problemer. Walliams kombinerer det humoristiske og det groteske på en måte som får barn til å le og grøsse samtidig. Han har en klar moral og tydelige karikeringer av personer med et slett menneske- og verdisyn. De er overfladiske og fæle, og det er de varme og snille med de nære verdiene som er helter i historiene og trekkes frem som de gode menneskene. En absurd men også litt alvorlig historie passende illustrert av Quentan Blake.

Mr Stink på benken sin. Illustrasjon: Quentan Blake

Det finnes flere bøker av David Walliams i samlingen, også den helt nye boken Slime, foreløpig ikke oversatt til norsk. Walliams’ sannsynligvis største inspirasjonskilde er også godt representert, nemlig Roald Dahl. Flere titler både som lydbok og e-bok.

One of Us Is Lying! av Karen M. McManus

Denne boken minnet meg i starten om filmen The Breakfast Club, for de av dere som kjenner til den. Torsdag ettermiddag må fem studenter på Bayview High sitte igjen etter skoletid. Det er fem helt ulike typer som til da ikke har hatt noe med hverandre å gjøre: Bronwyn (nerden), Addy (skjønnheten), Nate (forbryteren), Cooper (sportsidioten) og Simon (outsideren). Simon er en forhatt og fryktet elev, og hjernen bak Bayview Highs beryktede sladder-app. Simon kommer ikke levende fra igjensittingen, men dør i løpet av ettermiddagen. Det viser seg at han fredag hadde han planlagt å offentliggjøre noen saftige avsløringer om de fire andre i rommet, og etterforskerne tror dette handler om et drap, ikke en ulykke. Alle de fire er mistenkte, og alle bedyrer sin uskyld. Så hvem av dem lyver, og hvilke hemmeligheter er det de frykter skal avsløres? Og kan de egentlig stole på hverandre?

Dette er en tjukk, men likevel ganske lettlest bok som er vanskelig å legge fra seg. De fire klassekameratene veksler på å fortelle sin historie, og på den måten får man ulike vinklinger på det som skjer. De har aldri tidligere hatt noe med hverandre å gjøre, men blir nå ufrivillig knyttet til hverandre på grunn av anklagen. I løpet av boken utvikler hovedpersonene seg vekk fra de definerte rollene de var i, og det knyttes relasjoner og vennskap som før ville vært helt usannsynlig. Dette er en skikkelig spennende bok. Kanskje noen aner hva som har skjedd underveis i historien, men mange vil få seg en skikkelig overraskelse.

Liker du overraskende bøker kan vi også anbefale One of Us Is Next av samme forfatter, eller We Were Liars og Genuine Fraud av E. Lockhart.

*

God lesning!

Tapt kjærlighet og stille opprør i Søstrene på Stenberg av Elin Tinholt. Men er det troverdig?

Tekst: Astrid Werner / Foto: Kathleen McIntyre /  Omslag: SolumBokvennen

Camilla Colletts roman, Amtmandens døtre, kom i 1854. En samfunnskritisk fortelling om kvinners stilling, ekteskap og kjærlighet. Her er Sophie Ramm vår ulykkelige heltinne, og kanskje er hun ikke så ulik Camilla selv? I 2019 kom Elin Tinholts debutroman Søstrene på Stenberg, hvor hun gir oss et nytt syn på nettopp disse døtrene til amtmann Lauritz Weideman. Søstrene Ingeborg (Bolly), Nahyda og Amalia har uten tvil vært Camilla Colletts modeller.

På storgården Stenberg

Vi befinner oss på storgården Stenberg i Vestre Toten og skriver mai 1840. Gården ligger høyt og fritt, 400 meter over havet og et godt stykke fra nærmeste nabo. Samtiden syntes også gården lå øde til. Fortellingen blir fortalt av den yngste av søstrene, Amalia på 22 år, og i form av brev skrevet av tjenestejenta Eline som forteller om livet på gården gjennom små og store begivenheter. Livet på Stenberg i hverdag og fest er godt fortalt og lett å se for seg.

Bolly pleide alltid å legge hånden foran munnen når hun lo, fordi hun skjemtes over de stygge tennene sine. Det trengte ikke hun. Amalias tenner var jevne og hvite. Toogtyve år og ukysset. Hun trakk pusten. Var det farens skyld at Bolly og Nahyda nå var som gamle frøkner å regne? Faren var streng. Men han ville det beste for døtrene sine. En fattig pianolærer var ikke bra nok for Nahyda. Hva med henne? Ville det noen sinne komme en mann som var bra nok?

Amtmannsgården fotografert i 1943. Foto: Halvor Vreim, Wikipedia.

Elin Tinholts fortelling har et middels raskt tempo som innbyr til refleksjon rundt det som blir fortalt og beskrevet. Skiftet mellom dialogene søstrene og foreldrene i mellom og mer beskrivende partier, gir teksten liv. Sammen med kapitlene som består av brev fra Eline, skaper det et driv i boka. Tonen er varm, men også litt sørgmodig. Kapitlene som inneholder Elines brev er alle skrevet i 1900 og fungerer dermed som stadige frampek om hvordan det går. Melankolien er knyttet til den vissheten dette gir oss som lesere.

Det er stort sett søstrene som framstår levende i denne fortellingen og som har flere lag. Amtmann Weidemann, hans kone og tjenerskapet (så nær som Eline) blir aldri like tydelige og heller ikke søstrenes tre brødre, som har roller av ulik tyngde i fortellingen. De tre søstrene framstår som svært forskjellige i temperament og som typer, mens  samholdet dem i mellom er sterkt. Man får tidlig et inntrykk av at søstrenes bånd og vennskap danner en allianse, både som kvinner i motsats til mennene og som barn i forholdet til foreldrene.

Troverdig opprør?

Amalia setter spørsmålstegn ved ulikheten i behandlingen av kvinner og menn. Det gjelder spesielt i forbindelse med giftermål og kjærlighet, men også utdannelse. Det er likevel noe lavmælt over opprøret, og jeg fornemmer en klar bevissthet om alle stengslene og begrensningene som finnes i hennes og søstrenes liv. Tinholts bok er fiksjon, men jeg tar meg i å undre meg over om disse tankene og dialogene hadde kunnet finne sted? Amtmannsgården Stenberg var jo en storgård og døtrene fikk undervisning av en guvernante. De ble undervist i såvel historie som fransk, geografi og musikk. De var langt fra uvitende, Amalia og hennes søstre, men noen stor bevegelsesradius hadde de ikke. Både tilløp til kritiske spørsmål og fortvilelsen over tapt kjærlighet renner ut i sand. Så er kanskje disse tankene og meningsytringene innenfor en ramme av sannsynlighet, tross alt. Jeg tenker at de virker troverdige nok, selv om jeg tar meg i å kjenne på en skuffelse over at  Amalia ikke tar noe eget initiativ til å ta opp kontakten med mannen hun forelsker seg i. Hun har heller ingen direkte konfrontasjoner med faren i teksten. Amalias forhold til faren og tidens konvensjoner veide tyngst og dette var antagelig normen og dermed ikke et uventet valg.

En ung Camilla Collett. Portrett: Jacob Edvard Munch.

Forfatteren har også skrevet inn et par episoder der den unge Camilla Wergeland (senere Collett) opptrer. Camilla og Amalia treffes første gang i Christiania. Senere blir Camilla gjest hos familien på Stenberg og hun blir da vitne til Amalias desperasjon og fortvilelse. Amalia forelsket seg i den nyutdannede legen Baumann, som ble drevet fra gården under dramatiske omstendigheter.

Hva gjør størst inntrykk?

Uten tvil er det kvinnenes vilkår og ufrihet som gjør størst inntrykk på meg. De er på alle måter privilegert, men til en høy pris. De lever et liv uten slit og arbeid, på en stor gård med god plass og tilgang på alt av mat, klær, utstyr, tjenerskap etc.  På Stenberg finnes det for eksempel et lysthus som søstrene benytter og en stor anlagt park etter engelsk stil, med en «filosofsti» med vakre trær, busker og planter. Kort sagt, et liv i luksus uten å mangle noe. Bortsett fra én ting; frihet.

Tapt kjærlighet

Lauritz Weidemann vokter alle sine kvinner strengt og ingen beiler er god nok for hans døtre. De ender derfor opp som ugifte alle sammen. Ingen av dem fikk den kjærligheten som deres forelskelser innbød til og livet på Stenberg forblir hele deres verden. I historien knyttes dette til amtmannens tidlige opplevelse med lillesøsterens skandaløse kjærlighetshistorie. Lauritz’ lillesøster Sofie Benedicte hadde et heftig temperament og en sterk vilje, og tvang igjennom et forhold til en gift mann, og dette endte i skandale for både henne og hennes barn. Det nære forholdet til Sofie Benedicte hviler som en skygge over farens innstilling til kjærlighetsekteskap. Dette skal få konsekvenser for alle hans døtre.

Amalias søster Nahyda var et stort klaver-talent, og fikk også et nært forhold til sin pianolærer. Faren legger hennes drøm om et liv som pianist ettertrykkelig i grus ved sin hensynsløse latterliggjøring og avfeier det som et umodent drømmeri som vil gå i knas før det får begynt. Bollys forelskelse i den unge Frantz Raabe blir det heller ingenting av, og til sist Amalias bekjentskap med Bauman, den nyutdannede legen. At Weidemann heller ikke liker forandringer, gjør ikke saken bedre. Episoden når Amalia kommer tilbake etter et opphold hos kusinen i Christiania, viser dette godt:

– Fader vet mye … Moren vendte ansiktet bort, og Amalia fikk inntrykk av hun smilte. – Han vet mye, gjentok hun, men ingenting om kjoler. I natt kommer Fader til å sove godt.
– Har Fader sovet dårlig?
– Han blir urolig når dere ikke er hjemme. Han vil ha døtrene sine her. Det vet du jo.
– Selv må han jo svært ofte av sted?
– Kanskje nettopp derfor? Han vil at alt her hjemme skal være slik det var da han dro. Han tåler ikke forandring. Ikke her hjemme. Her hjemme skal alt være slike det alltid har vært.
– Stakkars Fader, hvisket Amalia.

Håp i tida

Eline representerer den nye tid og et håp om endring for kvinners kår. Hennes blikk nedenfra, skrevet på dialekt, er befriende å lese. Tinholts bok om amtmands-døtrene har kastet nytt lys over både Colletts romanfigurer, men ikke minst gitt meg et fint innblikk i de privilegerte familiers liv i første halvdel av 1800-tallet. Det har dessuten gjort meg nysgjerrig på å besøke Stenberg gård, som idag er en del av Mjøsmuseet. På tross av at dette er en sørgelig historie om tapt kjærlighet og ufrihet, finnes det et håp i tida som går, for oss alle.

Med første setning i romanen Lysende kollektiv stiller Andrés Barba spørsmålet som skal besvares over de resterende sidene: Hvordan døde de 32 barna i San Cristóbal? Utgangspunktet for en spennende leseopplevelse er satt, dessverre forblir fortellingens potensiale uforløst.

Tekst: Anna Rustad Krokene / Foto: Eduardo Cabrera, Gyldendal / Omslag: Gyldendal

Spanskspråklig litteratur er i vinden. Helgen som var gikk Norsk Litteraturfestival 2020 av stabelen, med et spanskspråklig fokus. Festivalen kunne skilte med internasjonale navn som Mariana Enriquez, Junot Díaz, Tamara Tenenbaum, Alejandro Zambra og Elvis Guerra. På grunn av koronasituasjonen kunne ikke litteraturfestivalen fylle Lillehammer som den vanligvis gjør hvert år, men til gjengjeld hadde du anledning til å oppleve festivalen digitalt hjemmefra enten på NRK TV, radio eller på nett.

Vil du utforske spanskspråklige forfattere utover de som sto på festivalplakaten? Hva med å bryne deg på Lysende kollektiv av Andrés Barba? Den nylig utkomne romanen, oversatt fra spansk av Knut Ofstad, har et plott med elementer som trekker mot krimsjangeren. Fortellingen om de 32 introduseres med setningen: «Når jeg blir spurt om de 32 barna som mistet livet i San Cristóbal, avhenger svaret mitt av alderen på den som spør.» Forfatteren legger opp til en uhyggelig leseopplevelse.

De 32

En gruppe barn inntar den fiktive byen San Cristóbal. På dagtid henger de i byen, men om natten er de ingen som kjenner deres tilholdssted. Barna kalles for jungelbarna eller de 32 og består av gutter og jenter i aldersspennet ni til tidlig tenårene. Fortellingen om de 32 fortelles ved hjelp av tilbakeblikk gjennom perspektivet til en tidligere offentlig tjenestemann. Mannen flyttet til byen sammen med sin kone og hennes datter, etter at han ble tilbudt en lederstilling i sosialtjenesten. De 32 skaper tumulter i byen. De lever på siden av samfunnet, kommuniserer med et eget språk som er uforståelig for andre og begår småkriminelle handlinger. Innbyggerne undrer, hvor er det barna forsvinner om natten? Det snakkes om barna, men ingen skikkelige tiltak iverksettes. En dag stormer de 32 et supermarked og knivstikker flere mennesker, to av ofrene må bøte med livet. De har gjort seg selv til barnemordere. De 32 forsvinner fra byen. Uhyggen øker, barn i byen rømmer hjemmefra for å slutte seg til de 32. Nå handler det ikke lenger bare om de 32, men også om innbyggernes barn, de må bli funnet. Jakten er i gang.

I det grønne

Byen ligger rett ved jungelen, som fungerer som et bakteppe for fortellingen. Kontrasten mellom jungelen og sivilisasjonen, mellom det ville og det temmede er tydelig. Omslaget på den norske utgaven av Lysende kollektiv viser det som ligner lysende øyne som titter ut mellom grønn vegetasjon, og understreker at det er noe som holdes skjult. Tilstedeværelsen av det mystiske er gjennomgående i romanen, særlig er mange spørsmål knyttet til de 32 og hvordan deres samfunn fungerer, det er ikke før mot slutten av romanen at dette kommer frem i lyset. Troen på det overnaturlige regjerer og fører tidvis til redsel blant befolkningen.

Det er også sagt mange ganger at den utbredte overtroen San Cristóbal gjorde resten, men folk som ikke har kjennskap til byen er ikke klar over i hvilken grad dette var sant, og heller ikke at hvit magi utgjorde en reell maktfaktor i distriktet. Et år før hendelsene gjennomførte kommunens sosialtjeneste en spørreundersøkelse om hvit magi, med nedslående resultat: Fire av ti personer mellom tjue og seksti år svarte at de hadde tydd til hvit magi i løpet av det siste året; kjærlighetsbesvergelser, spådommer, inskripsjoner, onde øyne …

Såkalt hvit magi kan kjennes som en form for nyttemagi. Magisk virksomhet er tradisjonelt preget av ritualer med seremonielle handlinger man enten kan utføre alene, eller i fellesskap med andre. Store deler av befolkningen i San Cristóbal tror på denne formen for magi, som bringer både frykt og spenning. Som når fortelleren i romanen beskriver hvordan barna i byen, som konsekvens av en økende fascinasjon, legger øret mot bakken for å lytte etter de 32.

Hver gang vi gikk ut av et rom, hver gang de var alene i hagen, i friminuttene eller på værelset sitt, bøyde de seg ned med hjertet i halsen og la øret mot bakken, konkurrerte om å bli den første til å høre disse andre barna.

Denne spesifikke handlingen var basert på en fortelling barna kjente til fra barndommen. Ved å konsentrere seg om en enkelt ting, ville alle verdens andre lyder bli ubetydelige.

Byråkrat som forteller

Yrket som offentlig tjenestemann reflekteres i stilen til fortelleren. Med en nærmest byråkratisk etterrettelighet redegjør fortelleren for hendelsene i perioden som ligger over tjue år tilbake i tid. Han refererer jevnlig til dokumentarer, akademiske artikler og nyhetsartikler, samtlige imaginære kilder om hendelsene knyttet til de 32. I tillegg referer han til virkelige personer som lingvisten Saussurre og filosofen Nietzsche. Andrés Barba beveger seg tidvis mot idéromanen, med enkelte passasjer som presenterer overordnede idéer, men snubler på veien i enkle refleksjoner.

Når en fugl tar sine første skjelvende skritt mot kanten av redet og kaster seg ut fra en høyde som kan medføre dens død, foretar den ikke en filosofisk overlegning om kunsten å fly, den bare flyr.

Allikevel fører kombinasjonen av imaginære og virkelige referanser til at man som leser av og til må stoppe opp, og minne seg selv på at romanen ikke er basert på en virkelig historie. Andrés Barba trekker inn myter som den om Romelus og Remus som ble ammet opp av en ulvinne. Med dette skriver han de 32 inn i genealogien av ville barn. Barn som har levd sine liv utenfor samfunnet, i naturen og dyrenes vold.

Romulus og Remus malt av Peter Paul Rubens i 1616.

De ville barna

Skillet mellom barnas og de voksnes verden er tydelig i romanen. Valget av perspektiv gjør lite for å bryte ned dette skillet. Som leser sitter man igjen med noen av de samme brennende spørsmålene som introduseres i romanen. Hva foretok barna seg all den tiden de var i jungelen? Hvem var de egentlig?

Det relasjonelle båndet mellom foreldre og barn undersøkes i romanen. Lysende kollektiv stiller spørsmål ved om de voksne fortsatt kan elske sin barn når de begår gale handlinger. Et eksempel på en slik relasjon trekkes frem når det som viser seg å være den biologiske faren til stedatteren til fortelleren dukker opp. Mannen har med seg et passfoto av en gutt, hans sønn, og stedatterens halvbror. Han er en av de savnede, han er en barnemorder, han er en av de 32.

Et samfunn i frykt

Barna som vokser opp bryter med sine foreldre. De 32 har flyktet fra de forventningene samfunnet har satt til dem. De finner frem til sine egne forventninger og danner sitt eget samfunn. Samfunnet deres er som et grenseland mellom barndommen og de voksnes verden. Et voksent alvor preger deres barnlige lek. De 32 er utbrytere som forstyrrer de voksnes univers. Lysende kollektiv av Andrés Barba reflekterer ikke videre rundt barnas oppførsel, men er mer henvendt mot hvordan de voksne oppfører seg mot barna.

Med et lovende utgangspunkt begir Andrés Barba seg ut på en undersøkelse av maktbalansen i relasjonen mellom voksne og barn. Hva skjer når den ene parten frykter den andre? Hva skjer med et samfunn som frykter sine barn? Det spennende plottet drukner dessverre i forfatterens valg av perspektiv og med fortellerens kjedsommelige byråkratiske etterrettelighet. Plottet i Lysende kollektiv er spennende, men i dette tilfellet er det ikke nok.

Velkommen inn til Kristin Storrusten som slår et slag for å bekjempe utseendepress blant bokhylleløsninger!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Kristin Storrusten / Forfatterportrett: Bjørn Wad

Hvis du lurer på hva kulturfiffen og andre har hjemme i bokhyllene sine, må du melde deg inn i Facebook-gruppa Vi som dømmer en bok etter omslaget. I starten av mai starta forfatter og journalist Kristin Storrusten denne gruppa etter å, sammen med Anette S. Garpestad, ha tenkt på det i flere år. Gruppa har allerede flere hundre medlemmer og høy aktivitet. Her deles både vakre, kule og kuriøse bokomslag og diskusjonene er livlige.

Så da tenkte vi selvfølgelig at det vil være gøy å se på Storrustens bokhyller! Men svaret vi får på henvendelsen står stikk i strid med forventningene om flotte, estetiske hyller:

– Jeg er veldig glad i denne spalten, men med skam å melde har jeg skikkelig krise på hjemmebane etter at vi flyttet for snart et år siden til en leilighet med mest skråvegger. Jeg har ca. halvparten av bøkene i kasser fortsatt og helt kaos i det som er her! Så jeg holdt på å si nei, men så kom jeg på at vi trenger å bekjempe utseendepress, også i boksektoren.

Dette blir gøy!

Aller først: Står alle hyllene i samme rom? I såfall, hvilket rom?

– Nei, som sagt har jeg flyttet inn i en leilighet med mange skråvegger. Jeg hadde 5,5 billyhyller, 4 av dem med ekstrahøyde, i forrige leilighet. Nå har jeg puttet billyhyller der det er mulig: En står på soverommet (den høye), en høy står på barnerommet og er breddfull av barnebøker. Den halve står i stuen, og de fire overhyllene er plassert ved siden av dem. De to resterende billyhyllene er gitt vekk, og en ble kassert.

– Jeg synes egentlig dette er flaut, jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde flottere bokhyller. Jeg har jo vært hjemme hos Helene Uri nå, siden vi lager podkaster sammen. Hun har helt sjukt fine bokhyller. Jeg er veldig, veldig sjalu.

Jeg synes egentlig dette er flaut, jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde flottere bokhyller. Jeg har jo vært hjemme hos Helene Uri nå, siden vi lager podkaster sammen. Hun har helt sjukt fine bokhyller. Jeg er veldig, veldig sjalu.

En fin, klassisk hylle! Hva slags hylle er det, hvor er den kjøpt?

– En billyhylle! Jeg tror dette er den ene som kom fra min manns studietid. Altså er den kjøpt på IKEA Furuset ca. 2005. En årgangshylle der, altså.

Jeg ser at den ene hylla i stor grad inneholder dine egne bøker, og så er det en, den under, som har en del klassikere, og liggende på toppen ser vi noen gode språkbøker. Er det en form for sortering her?

– Haha, sortering. Joda! Det er jo altså at jeg bare har tatt noen kasser fra loftet og begynt å sortere.
Oppå ligger språkbøker og mikrofonen jeg bruker for å spille inn Språktalk (Storrusten og Helene Uris språk-podkast. Red.anm.).
I øverste hylle er det tegneserier, kunstbøker og litt diverse.
Så er det egne bøker, det er faktisk litt viktig å ha fremme fordi man plutselig trenger det.
Så følger en hylle med diverse bøker. Jeg har jo kvittet meg med mange, så disse har overlevd flere runder med ostehøvel. Trekker gjerne frem Leksikon om lengsel av Hilde Østby og Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson der, flotte omslag og veldig fine bøker. Den første stjal jeg faktisk, jeg kan kanskje innrømme det nå. Til min unnskyldning var jeg fattig student og det var et leseeksemplar.
Hylle 4 fra toppen er mannen min sin, der er det mest turbøker og dataspill.
I hylle 5 ligger det en BH ja, det hadde jeg ikke lagt merke til. Og under den ligger noen av mine egne gamle dagbøker. Jeg skrev dagbok fra jeg var 6 til 19 år. Jeg har forsøkt litt innimellom igjen, og nå er jeg i gang igjen. Det anbefales å skrive noe bare for sin egen del.
Hylle 6 er bøker jeg har lånt, blant annet gamle ungpikebøker fra Ingvild Herzog, det var veldig bra. Og til høyre står bøker jeg har tenkt til å lese.
Hylle 7 er lave bøker.
Hylle 8 er samme som hylle 3, bra bøker jeg vil beholde.

Jeg skrev dagbok fra jeg var 6 til 19 år. Jeg har forsøkt litt innimellom igjen, og nå er jeg i gang igjen. Det anbefales å skrive noe bare for sin egen del.

Er det bøker i pappeskene på gulvet foran hylla?

– Stemmer! Som sagt har jeg ikke plass, så det er to kasser med bøker som jeg hadde tenkt til å sette i bokkiosken på St. Hanshaugen, men så ble den tatt bort! Koronatiltak? Jeg vet ikke. Skulle gjerne gitt dem til et loppemarked, for jeg elsker å gå og titte der, og jeg synes bøker skal vandre. Hvis jeg har lest en bok og ikke tenker at jeg skal lese den igjen eller vil låne den bort (eller den har sentimental verdi), skal den vandre videre.

Jeg synes bøker skal vandre.

Hva slags hylle er dette?

– En halv billyhylle der, også denne i fuskeeik. God årgang på denne også, husker ikke når den er kjøpt. Den har vært flyttet rundt og opp og ned.

Her ser jeg noen prakteksemplarer av bøker som får meg til å tenke på Facebook-gruppa du oppretta! Hvilken bok er den skikkelig gamle, store øverst til høyre der?

– Oppå Lisa Aisato ligger en bok om Hans Gude i tekst og flotte trykk. Denne var en gave til min oldefar, Halle Gude Grindal, da han var barn, for Hans Gude var hans oldefar.

– I det hele tatt er det en del bøker i denne hyllen som er arvet, blant annet Kiellands samlede nederst til høyre (som jeg fikk fordi jeg er født i Stavanger og da burde jeg jo ha det), pluss en del ordentlig gamle bøker innimellom. (I nest nederste hylle i forrige bilde kan man se en almanakk fra 1700-tallet som kommer fra min farmors familie, som jeg respektfullt har plassert mellom en Nick Hornby-pocket og Martina Haag.)

– Overraskende mye her har jeg arvet med dedikasjon. Vanskelig å kvitte seg med sånt. Som Asbjørnsen og Moe der, jeg tror vi har syv samlinger eventyr. Masse plass tar de også. Jeg er usikker på hva man kan gjøre med sånt. Men på toppen i midten der ligger to utgaver av Shadow on the Mountain, som er en amerikansk barnebok skrevet om min farfars liv under krigen.

Denne var en gave til min oldefar, Halle Gude Grindal, da han var barn, for Hans Gude var hans oldefar.

Hvilke bøker er øverst til venstre? Annik Saxegaard, jeg tror ikke jeg kjenner til forfatteren?

– Jeg ble faktisk intervjuet av Deichmans blogg for ti år siden, da var det denne, Ina-serien, jeg trakk frem! Annik Saxegaard er ungpikeforfatter. Det er særlig Ina-serien jeg elsker, fordi den er vittig. Hun skrev også under pseudonymet Bente Bratt, så i den lånte bunken fra forrige , koste jeg meg med B 212 som handler om en jentegjeng under krigen. Jeg har lest Ina-serien minst 10 ganger. Jeg regner med å lese den like mange ganger igjen. Det er selvfølgelig fordi jeg har så gode minner knyttet til den, men etter å ha fått et miniforedrag fra Ingvild Herzog kjenner jeg også på en veldig trang til å heve ungpikelitteraturens status igjen. Kanskje skrive noe selv. Fordi vi trenger sånne leseglede-bøker, i alle fall de romantiske av oss.

Etter å ha fått et miniforedrag fra Ingvild Herzog kjenner jeg også på en veldig trang til å heve ungpikelitteraturens status igjen. Kanskje skrive noe selv. Fordi vi trenger sånne leseglede-bøker, i alle fall de romantiske av oss.

Hva befinner seg i den vesle blå eska?

– Kortspillet Ligretto! Spilte det veldig mye på folkehøgskolen, men mannen min er ikke fan, så nå er det nå med mest fordi det er sånn.

Åh, dette minner meg om barneavdelingen på bibliotekene! Ikke bare på grunn av teppet, men løsningen med krakker med bøker under. Hva er tanken her?

– Nei, asså, tanken er vel først og fremst «Alle disse skråtakene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet». Jeg ville teste hvordan det var å ha bøker helt innerst, der vi uansett ikke kan gå. Så en kveld hørte jeg på Aftenpodden og skrudde opp billy-overhyllene som var blitt til overs. Synes det ble ganske fint. Matten er der tilfeldigvis.

– Egentlig har jeg en grandios plan om å bygge egne bokhyller av naturplank (med barken på) og murstein eller et eller annet. Men jeg innser vel stadig mer at mannen min og jeg er stuck i limboen mellom «nok interesse for interiør» og «nok penger til at noen andre kan fikse». Er altså veldig usikker på om det noensinne blir noe av. Men har dårlig samvittighet for den halvparten bokkasser som fortsatt står på hemsen.

Så et godt tips er vel å spille på hester. Eller ha mange venner på besøk så du til enhver tid kan ha halve biblioteket ditt på utlån.

Til venstre ser det ut som du har fotoalbum. Så kjekt å se, det er ikke så ofte jeg ser det hjemme hos jevnaldrede. Og så ser jeg noen oppslagsverk her. Er det de bøkene du vil ha best tilgjengelig som er plassert her?

– Haha, nei, mer omvendt. Det er altså så skrånende tak, og jeg er såpass høy (1.85), at jeg aldri nok vil komme inn her. Kanskje når vi en dag får ryddet vekk de to bordene som står i veien (som sagt, ikke verdens største interiørinteresse).

– Men fotoalbum er jeg glad i! De fleste her er samvittighetsfullt limt av min mor, men jeg forsøker å gjøre det selv også. Ikke fordi det er en kvinnegreie jeg har dårlig samvittighet for, men det er terapi å kunne sortere livet sitt litt.

– Der ligger også Wergelands samlede, ja ja men sann.

– I pappkassene man skimter til venstre ligger kokebøker. Ikke mine, mannens. Jeg har en stk. Fra boller til burritos.

Hva er ditt beste, eller dårligste, tips til bokelskere med skråvegger?

– Når du inviterer en snekker inn for å komme med anbud for spesialbygde hyller, husk å 1) sette av helt dust mye penger 2) innse at du må ha alle bøkene stående fremme for at han faktisk skal skjønne hvor mange bøker du har. Vi endte opp med en veldig dyr tegning som vel ville hatt plass til halvparten av bøkene mine.

– Så et godt tips er vel å spille på hester. Eller ha mange venner på besøk så du til enhver tid kan ha halve biblioteket ditt på utlån.

«Do you hear me, do you feel me? We gon’ be alright,» synger Camille uten blygsel i den stille aviskroken på Deichman Holmlia. Hun kjemper mot rasisme hver eneste dag med en ukuelig optimisme og er brennende opptatt av mangfold i biblioteket.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Tale Hendnes / Omslag: Forlagene

Camille Oneida Wendy Charles er utdannet pedagog og har jobbet i mange år som lærer. Hun er samfunnsdebattant, skribent, har danset i gruppen Tabanka og kan det meste som er å kunne om hiphop. Nå har ferden gått til Deichman Holmlia, hvor hun begynte i ny jobb 2. juni, samme dagen som alle lokalbibliotekene åpnet.

Hvorfor ville du jobbe i bibliotek?

– Jeg har alltid lest og begynte å lese ganske tidlig. Faren min tok meg med på biblioteket, så biblioteket har vært veldig viktig for meg. Jeg har jobbet som lærer i nesten fem år og var litt lei av å jobbe med veldig små barn. Her på Holmlia skal jeg jobbe mye med ungdom og det elsker jeg. For meg er Deichman skikkelig prestisjejobb! Nå kan jeg også være med på å påvirke hva bibliotekene faktisk kjøper inn. For det skal være mangfold i biblioteket, og mangfold i litteraturen.

Litteraturen gir innblikk i andres virkelighet

Camille er svært opptatt av litteratur skrevet av svarte forfattere. På sin Instagram-konto deler hun mange boktips, og før intervjuet sendte hun meg også en lang liste med bøker som jeg bare måtte sjekke ut. Men hvorfor er det egentlig så viktig å lese litteratur med en ikke-vestlig og ikke-hvit bakgrunn?

Deichman skal være for alle!

– Chimamanda Adichie sier for eksempel at det er farlig med “the single story”, altså hvis man bare har ett narrativ får du bare stereotyper, du får ikke hele sannheten, det blir falskt. Litteraturen stimulerer all slags mulige tanker, du får innblikk i en virkelighet som ikke er din. Veldig mange av de ungdommene som er her på biblioteket har en utenlandsk bakgrunn. Og de er veldig opptatt av Black Lives Matter. Det må være synlig for lånerne våre at vi har litteratur av for eksempel svarte forfattere. Deichman skal være for alle!

Fant seg selv gjennom dansen

Det har vært noen stormfulle uker i kjølvannet av drapet på George Floyd i USA. Folk over hele verden har vist sitt engasjement, og det er som om verden plutselig våknet opp litt igjen. Camille holdt selv appell under demonstrasjonen i Oslo fredag 5. juni, men hun er ingen nybegynner i offentligheten. Hvor startet engasjementet og aktivismen?

– Jeg begynte å danse i Tabanka, et dansekompani som danser afrikansk og karibisk dans. Grunnleggeren, Thomas Talawa Prestø, utviklet en egen teknikk som kombinerer ulike elementer fra afrikansk og karibisk dans som ble danset i skjul og som har overlevd fra slaveriet og fram til nå.

Camille danset med Tabanka i sju år, og det er mektig å høre henne snakke om hvordan hun opplevde å danse sin egen historie, en dans forfedrene hennes ble drept for å danse. Hun forteller også om da hun begynte å blogge om psykisk helse, rasisme og feminisme. Dette fikk ballen til å rulle, og hun ble kontaktet for å skrive for blant annet Samora og Dagbladet. I Dagbladet skrev Camilla en artikkel om hiphop-kultur og om hvordan musikktradisjoner fra Afrika ble med over til Amerika og utviklet seg til dagens hiphop.

Kendrick Lamar. Foto: Fuzheado, Wikipedia

– Kendrick Lamar vant Pulitzerprisen for musikk i 2018, han har gjort et veldig stort inntrykk på hiphop. Mange tror at hiphop bare er om tull og damer, men det er så mye bra hiphop som er oppløftende og happy og som ikke bare handler om alkohol, weed og drugs. Lamar er en veldig god låtskriver.

Låta «Alright» av Kendrick Lamar ble også spilt på slutten av appellen til Camille under demonstrasjonen forrige fredag.

– Det er en optimistisk og oppløftende låt! Alle svarte kids kan den sangen. «Do you hear me, do you feel me? We gon’ be alright.»

Camille begynner å synge i aviskroken på Deichman Holmlia, og jeg kjenner jeg blir ganske glad jeg også.

Rasisme er en epidemi

Vi snakker videre om demonstrasjonen utenfor Stortinget. Hvor stort det føltes. At hun aldri hadde sett så mange ungdommer, og så mange svarte ungdommer mobilisere. Den største demonstrasjonen om ytringsfrihet og Black Lives Matter i Norge.

– Rasisme er en epidemi i seg selv, sier Camille. – Vi lever i et rasistisk system. Rasisme er ikke en person, det er et system. Når debatten begynner med spørsmålet “Er det rasisme i Norge?”, da er det ikke håp. Har folk glemt Benjamin?

Tror du engasjementet holder seg?

– Jeg føler dette er veldig annerledes. Videoer som viser drap og vold mot svarte mennesker har eksistert lenge. Men nå bruker folk mer tid på sosiale medier enn før. Folk er hjemme på grunn av korona, de er permittert eller hjemme fra skolen. Folk med utdannelse som sitter hjemme har mer tid. Men jeg synes ikke man skal spre denne typen videoer, det er ikke respektfullt, mener Camille. – Jeg synes det er «trauma porn». Det å se noen bli drept sakte i åtte minutter, det er lenge. Man har ikke respekt for den svarte kroppen.

Men du må gjøre noe, ikke bare poste et svart bilde.

For Camille har det vært en travel uke. Hun har sittet konstant på telefonen sin og fått hundrevis av meldinger hver dag.

– Jeg er veldig aktiv på sosiale medier, og jeg formidler ting på en saklig, men direkte måte. Jeg baserer ting på fakta, ikke synsing, og jeg tror jeg har perspektiver som folk ikke tenker på. Jeg skal snakke for de som ikke kommer til. Ingen skal være redd for å si noe i det offentlige rom. Men du må gjøre noe, ikke bare poste et svart bilde, sier Camille og ser på meg.

Jeg som mange andre postet også et svart bilde på Instagram med hashtaggen #blackouttuesday. Men ja, hva gjør vi egentlig mer? Engasjementet til nyblivne bibliotekansatte smitter lett over på andre, og hun Camille har begått kunststykket i å virkelig nå ut til den helt vanlige jenta og gutten i gata.

Skjønnlitteraturens kraft

Vi vender tilbake til skjønnlitteraturen igjen. For hva kan den egentlig gjøre for å utvide perspektivene våre?

– Skjønnlitteratur er fortalt på en måte som gjør at du får bilder i hodet, og du får en engasjerende historie. Det blir ikke så faglig. Du leser om opplevelser, men det er viktig at det blir litt personlig gjort. Det trenger ikke være om rasisme, bare det ikke er en hvit protagonist.

– Hvis en fortelling er satt i Ghana kommer du ikke unna ghanesisk kultur, fortsetter Camille. – Det er en stor del av å få vite litt mer. Du har vært innom og vet nå at det finnes. Det er viktig. Det er også veldig viktig med opplevelser som du kjenner deg igjen i. Du kan for eksempel kjenne deg igjen i Americanah av Adichie, om en jente som føler hun ikke helt tilhører den afro-amerikanske kulturen. Hun føler seg utenfor og det er jo et universelt tema! Du menneskeliggjør det litt.

Americanah fikk svært gode kritikker, også da den kom på norsk i 2014. Det er en skikkelig murstein, men det var en bok som ble snakket om. Lenge. Den handler om rase, immigrasjon, kjærlighet og hår.

Lesetips for forståelse

Kan du komme med noen flere boktips til Litteraturbloggens lesere?

– White Fragility av Robin DiAngelo er “the holy grail”, alle må lese den boka! Den åpnet opp så mye for meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette ord på ting før den boka her. Språk er så viktig. Det gjør noe med hele opplevelsen din, det å finne et språk for det du føler. Hvit skjørhet er viktig. Jeg må trøste så mange hvite mennesker som får dårlig samvittighet når jeg snakker med de om rasisme. Alle har rasistiske holdninger. People don’t pay attention to words. Jeg slåss ikke mot rasister, men mot rasisme. Det er en -isme, et system, ikke en spesifikk person. Jeg er veldig lei av at folk snakker om individer. Hjelp meg med å støtte organisasjoner som er der for meg istedenfor.

Dette er tydelig viktig for Camille. Jeg noterer meg bak øret å låne akkurat denne boka.

– All politikk er identitetspolitikk. Det å være hvit er en identitet. Forfatteren av White Fragility er hvit og snakker til hvite. Hun sier tydelig i forordet at dette er til hvite mennesker som en gruppe.

– Andre fagbøker jeg kan anbefale er Safyia Umoja Nobles Algorithms of Oppression, det er en veldig interessant bok og handler om hvordan søkemotorer har blitt rasistiske. We Should All be Feminists av Chimamanda Adichie, So You Want to Talk About Race av Iljeoma Oluo og Why I No Longer Talk To White People About Race av Reni Eddo-Lodge må med. Også Rasismens poetikk av Guro Sibeko og Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Men jeg må tilbake til skjønnlitteraturen etter å ha lest så mye fagbøker, utbryter Camille.

Hvilke skjønnlitterære forfattere har vært viktige for deg?

– Toni Morrison og Maya Angelou er veldig viktige stemmer, spesielt Morrisons The Bluest Eye er utrolig fin.

Toni Morrison var den første svarte kvinnen som vant Nobelprisen i litteratur, i 1993, og hun utforsket blant annet svart identitet og arven etter slavehandelen. Den avdøde forfatteren hadde et helt unikt språk, svært poetisk, og tilhører definitivt de store mesterne i litteraturen.

– Adichie har også en roman til som heter En halv gul sol. Ellers vil jeg anbefale The Color Purple av Alice Walker, The Fishermen av Chigozie Obioma og Homegoing av Yaa Gyasi. For ungdom må jeg anbefale Noughts & Crosses av Malorie Blackman. Det er en alternativ virkelighet satt i England. «Noughts» er de hvite. «Crosses» er de svarte. Alt er snudd på hodet. De hvite må gå med afrikanske klær, blir utsatt for politivold, alt det svarte blir i vår egen verden. Og selvfølgelig The Hate U Give av Angie Thomas, det er jo allerede «a classic». For litt mindre barn kan jeg anbefale Little Leaders av Vashti Harrison, det er korte biografier for barn, og Rosas buss av Fabrizio Silei.

Jeg skjønner at her må det virkelig lånes! Og det er tydelig at lånerne allerede latt seg inspirere. Utstillingen som Camille har satt opp ved inngangen av biblioteket er nesten ribba.

– Biblioteket må ha alt, det må være der. Det må være tilgjengelig, avslutter Camille engasjert.

Og jeg vandrer ut med Toni Morrison i hånda etter å ha plukket den opp fra den nå snart tomme utstillingen Camille har laget på Deichman Holmlia. Litt klokere og med litt lengre leseliste.

Hun har oversatt kjærlighetsromanen Khallirhoe fra den greske antikken. Gresk er ikke det enkleste språket å oversette fra, forteller universitetslektor emeritus Bente Lassen.

Tekst og foto: Wera Birgitte Holst / Omslag: Gyldendal

Romanens forfatter heter Khariton. Han vet vi lite om, annet enn at han selv titulerer seg som «sekretæren til advokaten Athenagoras». Tittelen Kallirhoe betyr skjønt-rennende, og er navnet til heltinnen i romanen. Det dreier seg om en klassisk kjærlighetshistorie: Forelskelse ved første blikk mellom en ung mann og en ung kvinne, begge usedvanlig vakre og av fornem byrd. En ond skjebne skiller dem fra hverandre, og så drives de rundt i verden til lands og til vanns og blir utsatt for de frykteligste hendelser, mens de hele tiden lengter etter hverandre. Først etter mange prøvelser og skremmende opplevelser blir de gjenforent og vender hjem til et lykkelig liv.

Nå gikk det slik til at de to plutselig støtte på hverandre i trengselen – noe guden hadde funnet på for at de to skulle få se hverandre. Og det ble kjærlighet ved første blikk […] skjønnhet og edel byrd i en høyere enhet.

Sparker heltinnen

Kallirhoe regnes for å være antikkens eldste roman. For et moderne øye kan det synes sjokkerende når helten av sjalusi sparker heltinnen slik at hun besvimer. Eller når han torturerer slavene sine for å få vite om han egentlig har grunn til å være sjalu. Slike episoder gir et glimt av det greske samfunnets hierarkiske strukturer. Samtidig er det kvinnen som faktisk er hovedpersonen og som tar et første initiativ i begynnelsen av boka.

Boka inngår i Kanon-serien til Gyldendal. Ifølge oversetter Bente Lassen er den absolutt lesverdig:

– Jeg synes boka er god, ikke minst på grunn av beskrivelsen av de forskjellige personene som gjør dem levende og belyser deres karakter, sier hun, og fortsetter: 

– Forfatterens interesse for psykologi, retorikk og historie kommer klart frem gjennom den historiske rammen og beskrivelsen av fortellingens personer. Personene blir levende gjennom måten de snakker og handler på.

Han fant ikke ord for sin forbitrelse mot henne, men overveldet av raseri langet han ut etter henne idet hun løp frem. Med et velrettet spark traff foten hans jenta i mellomgulvet og slo pusten ut av henne.

En glemt sjanger

Papyrus av «Kallirhoe». Bilde: Wikiwand.

Romanen er en sjelden fugl. Det eksisterer bare fem kjærlighetsromaner fra den greske antikken. Disse er formidlet i sin helhet gjennom håndskriftoverlevering fra middelalderen og takket være papyrusfunn. Den greske antikkens litteratur er mest kjent for sine epos og skuespill, mens kjærlighetsromanene fra samme epoke lenge ikke ble tatt alvorlig.

– Som student og senere lærer i gresk hadde vi ikke noen sjanger som het roman eller novelle på pensumlisten, forteller oversetteren.

At Bente Lassen valgte akkurat gresk som språk, henger sammen med hennes interesse for antikkens litteratur og historie. 

– Etter artium var jeg to år i New York og studerte ved Columbia, kunsthistorie, med etruskisk kunst som hovedoppgave. Jeg snuste litt på gammelgresk og tok bifag i det her hjemme. Så ble det hovedfag. 

Indre liv

Lassen forteller at romanene fra den greske antikken kjennetegnes ved at kjærligheten kommer frem i ord og ikke i fysisk handling. Omtrent halvparten av teksten utgjøres av direkte tale, monologer, dialoger og livlige diskusjoner.

– Dermed får vi mer innblikk i personenes indre liv, tanker og følelser enn den ytre handlingen, forklarer hun. 

Et viktig trekk som skiller antikke greske romaner fra moderne, er at vi allerede i begynnelsen får vite hva som skal skje:

– Fortelleren meddeler gjerne i forveien hva som skal hende og hvordan det hele kommer til å ende. Spenningen gjelder først og fremst hvordan handlingen kommer til å utvikle seg, utdyper Lassen. 

Guden kom inn i hodet hans og sa: «Tenk om jeg hadde kunnet få se Kallirhoe her, med klesdrakten trukket opp over knærne og armene bare, med blussende ansikt og bevende bryst. Ja virkelig, som bueskytteren Artemis, som, når hun beveger seg over fjelltoppene, langs høydedragene Taygetos eller Erymanthos, gleder seg over jakten på villsvin og fotrapp hjort»

Helt gresk

Bente Lassen levner ingen tvil om at det byr på problemer å oversette fra gammelgresk. En av utfordringene med språket er det enorme ordforrådet, forteller oversetteren. 

– Men også verbalsystemet, syntaksen og skriftbildet volder hodebry, sier hun. 

Lassen legger til at det er store forskjeller på gammel- og nygresk. 

– De er helt forskjellige språk, på samme måte som norsk og norrønt. 

For å illustrere at hun ikke har valgt verdens enkleste språk, siterer hun en annen oversetter:

– Professor Mørland oversatte masse både på latin og gresk. Han pleide å si: Ja, latin kan man jo lære, men gresk–, og så bare ristet han på hodet!