Tekst: Anniken Thorsen/Foto: Mikkel Sommer

Det er onkel Nils som kaller Williams mor skrulling, koko eller pling i bollen. Sannheten er at hun er innlagt på psykiatrisk sykehus. Onkel Nils er førtidspensjonert på grunn av dårlig rygg, men William synes det virker som ryggen er bedre nå, for onkelen sleper og bærer stadig på massevis av tunge kasser. Det gjør han fordi han driver med kjøp og salg av alle slags ting – tv’er, stereoanlegg, racersykler og masse annet.

Import – eksport

William får beskjed om at hvis læreren spør hva onkel driver med, så skal han svare «import-eksport». William forstår ikke helt hva det er. Og han har nok innerst inne en følelse av at det ikke er helt greit. Men William har bare onkel nå. Uten ham har han ingen. Han er avhengig av ham og redd for å miste ham. Så han prøver å fortrenge den ubehagelige følelsen i magen. For en stund, i hvert fall.

Pengeproblemer

Onkel driver stadig med kortspill og gambling i håp om å vinne masse penger, men som oftest taper han, og derfor har de vanligvis tvert imot veldig lite penger. Ikke bare det, onkel Nils har stor gjeld. Og han klarer ikke å ordne opp. William forstår at han må prøve å hjelpe. Så han tar mot til seg og oppsøker en tøff fyr med en diger hund – han som onkel skylder penger. Og faktisk klarer han å få utsatt betalingsfristen litt.

«Jeg har sørget for at onkel Nils ikke havner i fengsel, og at han ikke spiller bort alle pengene sine igjen. Jeg har skaffet meg en kjæreste som kan spytte. Jeg er med. Jeg er med i verden. Jeg er William.»

Etterhvert innser William at onkel ikke har rent mel i posen. Men når det kommer en dame fra kommunen for å sjekke hvordan William har det hjemme, spiller han på lag med onkel for å få damen til å tro at alt er bra. Han vil heller være hos onkel enn hos fremmede.

God-vemodig

Kim Fupz Aakeson skriver bra! Historien er litt sår og ganske morsom på en gang. Han bruker et tøft og direkte språk for å formidle et tema som er vanskelig og alvorlig. Heldigvis virker det som det går ganske bra med William til slutt. Denne boka vil jeg anbefale til folk i alle aldre. Det tar ikke så lang tid å lese den, men den sitter i kroppen en stund. På en god-vemodig måte.

Her kan du se flere av bokens fine illustrasjoner tegnet av Mikkel Sommer.

*

Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Aschehoug

Stille, stille, stille av Synne Sun Løes er en nydelig roman om Toves stille tilværelse. I Toves liv har det bestandig vært henne og faren. Toves far hadde en venn en gang, men nå er han borte, og hun og faren er hverandres beste venner. De er begge mennesker som trives best alene. Og trenger de egentlig noen andre?

Det var sånn livet vårt var, mellom vegger og tak. I den innerste av den innerste av alle dukkekonene. Det var der vi bodde.

Når tryggheten utfordres

Men så skjer det som skal snu livet til den lille familien på hodet. Når faren blir alvorlig syk, opplever de begge hvor fort boblen kan sprekke. Nå får Tove plutselig se sin egen ensomhet utenfra.

En dag begynner det en ny gutt i klassen. Han heter Julian, og etter første time sier han hei til henne. Dette er Toves sjanse. Nå kan hun finne seg en venn. Tove og Julian er like både på godt og vondt. De har begge opplevd å miste en av sine nærmeste, og de trives kanskje litt for godt i det stille. De er introverte, sjenerte og sjarmerende, i tillegg til å være både frivillig og ufrivillig morsomme. Å få en venn er noe nytt for dem begge to, og dette resulterer i litt famling og mye usikkerhet. Og det er så inderlig godt beskrevet.

De kan bare knipse oss nå, turistene, forevige oss i et bilde. Julian, en gutt i pysjamas, i en park. Meg, litt kirsebærkledd ensomhet, til pynt, ytterst på et teppe. Jeg legger hodet på skakke og smiler.

Poetisk og elegant

Synne Sun Løes har skrevet en rekke romaner. For ungdomsromanen fra 2002, Å spise blomster til frokost,
vant hun Brageprisen. Hun er en forfatter som på mange måter representerer det rolige, forsiktige og alvorlige, men samtidig også det varme og det humoristiske.

Som tittelen tilsier er dette en stille bok. Men dette er også en bok som i sin stillhet har en egen evne til å berøre og engasjere. Romanen er troverdig og klok, og viser hvordan tryggheten vår plutselig kan bli utfordret, og at vi av og til må ut av denne tryggheten for å kunne komme videre. Boken tar det alvorlige på alvor, men er heller ikke redd for å få den som leser til å le. For er vi ikke alle avhengige av å kunne finne smilet og latteren også når livet er trist?

Stille, stille, stille er en vakker liten roman om å finne en venn akkurat når man trenger det mest.

Tekst: Thor Arne Sæterholen/Foto: Akam1k3 (forfatter Ingar Johnsrud over) og Aschehoug, Gyldendal (under)

Litt synd at Brage har valgt å ha krim i åpen klasse akkurat i 2015. Det ser nemlig ikke ut til å bli et kvalitetsår, for å si det forsiktig. Men jeg tipper (og håper) på følgende nominasjoner:

Kurt Aust:  Dødt løp

En thriller om Tour de France. En god idé, men er den gjennomførbar? Det som først virker som en temmelig konstruert historie, blir etter hvert en skikkelig pageturner. Spenningen bygges opp på flere plan, og for meg som ikke er interessert i sporten, var det morsomt at skildringene av selve sykkelrittene var de mest medrivende.

Jørn Lier Horst:  Blindgang

Det er aldri spesielt nervepirrende å lese Horst, men han er en av de få som virkelig kan bygge opp en kriminalgåte og attpå til løse den på plausibelt vis. Sikker som banken. God underholdning.

Ingar Johnsrud:  Wienerbrorskapet

«Believe the hype!» Bestselger, og solgt til utlandet på første forsøk. Blodig thriller som ligger tett på Jo Nesbø i stil. Filmatisk og dirrende. En endimensjonal og ond skurk, men faktisk ordentlig skummel. Den historiske delen blir det derimot aldri noe sus over. Likevel!

Eirik H. Sæther:  Judaskysset

En Oslo-krim med en del svakheter både i intrige og språk. Det beste med den er skildringen av Oslos rusmiljø, med alle dets fysiske og kroppslige, ubehagelige detaljer. Dette er en forfatter som kjenner stoffet sitt, og som viser innsikt og empati. Kanskje han burde skrive noe annet enn krim?

Les vår gjetning innen skjønnlitteratur-klassen mandag 2. november.

Googler du ordene «delt Oslo», får du mange ferske treff. Grov oppsummering: Venstresiden mener Oslo er delt på midten, høyresiden er uenig. Forfatter Heidi Marie Kriznik mener vi må tørre å bruke klassebegrepet igjen.

Tekst: Oddvar Thorsen

Heidi Marie Kriznik var en av dem vi tidligere i år kåret til en av norsk litteraturs skyggeforfattere, det vil si at hun er en strålende forfatter som får ufortjent lite oppmerksomhet for litteraturen sin. Vanligvis skriver hun skjønnlitteratur om menn og kvinner som av ulike grunner kan sies å befinne seg litt på utsida av samfunnet, men i den siste boka Den delte byen måtte fiksjonen vike for sakprosaen. Vi ble nysgjerrige på hvorfor og bestemte oss for å spørre henne:

Hva var motivasjonen for å skrive denne boka?

Forskjellene i Oslo. Jeg visste de var der, men så ble jeg likevel slått av, da jeg satte meg inn i statistikk og forskning, hvor systematiske forskjellene er. Og at forskjellene var større enn hva jeg trodde.

Klasseforskjeller har også motivert meg til å skrive denne boka. Iblant har jeg kjent det som at klasseforskjeller er noe folk synes er utdatert. Kanskje skyldes det at noen fortsatt forbinder klasser med det tradisjonelle industrisamfunnets synlige skille mellom arbeider og kapitalist. Men forskjellene eksisterer, om enn i litt andre former. Og kanskje er det sånn at de som ikke kjenner på det, lett kan miste av syne at forskjellene finnes? Dessuten blir klassesnakk kjapt forbundet med politisk ideologi, mens forskning viser at å se på klasse er et viktig utgangspunkt for å forstå hvordan mulighetene til å tilegne seg samfunnsmessige goder er ulikt fordelt.

Du er mest kjent som skjønnlitterær forfatter. Hva var det som gjorde at du følte for å skrive sakprosa denne gangen?

Jeg ville knytte det jeg har erfart, og erfarer, til tall og forskning. Og det var noe litt befriende ved det – å kunne vise til tallenes tale. Se her, det bekrefter! Sjøl om det jeg fant var nedslående.

Ga det mersmak?

Ja, det gjorde det.

Kanskje er det sånn at de som ikke kjenner på det, lett kan miste av syne at forskjellene finnes?

Jeg lærte mye av å skrive Den delte byen. Men jeg tenker om meg selv at jeg først og fremst er skjønnlitterær forfatter. Men når det er sagt, så har jeg jo i denne boka, som i de øvrige, vært like opptatt av å etterstrebe å skrive godt og presist, og skrive på en sånn måte at undertekst oppstår – sånn at leseren blir aktivisert. I håp om å gi innsikt i hva forskjellene kan bety for enkelte.

Føler du at du kunne behandlet de samme temaene i skjønnlitterær form?

Ja. Bare på en annen måte. I Den delte byen kunne jeg kanskje, i større grad, og mer direkte, kalle en spade for en spade.

Ellers så tenker jeg jo at jeg har behandla disse temaene i mine tidligere romaner. I debutromanen min går Familien Wojtaszek hele tida rundt og sammenligner seg med familien Olsen. Far Olsen kjører stor Volvo. Familien Olsen representerer middelklassen. Familien Wojtaszek tilhører arbeiderklassen. Men mora streber etter å komme ut av den.

 Linnea er dattera mi. Vi bor og lever i bydel Gamle Oslo. Sånn sett går boka tettere på Linnea enn den gjør i forhold til Liva i bydel Vestre Aker.

Du skriver ofte om folk som befinner seg litt på utsida av samfunnet: ensomme menn, flyktninger og utilpasse sirkusartister, for å nevne noen. Denne gangen har du skrevet om sosial ulikhet i Oslo. Finnes det noen rød tråd i dette, eller bør vi se denne siste boka uavhengig av dine tidligere verk?

Ja, jeg tenker det finnes en rød tråd. Utenforskap. Jeg kommer til å skrive om det igjen. På den ene og andre måten.

Den delte byen er til dels skrevet som en samtale mellom mor og datter på vandring gjennom byen, et grep som fungerer godt for å skape liv blant statistikk og offentlige rapporter, men som får leseren (i hvert fall meg) til å lure på om dette faktisk har hendt? Har du latt deg friste til å inkorporere enkelte grep fra fiksjonens verden i boka?

De eksemplene jeg har tatt fra samtaler med dattera mi, er reelle.

Hun sa ting som gjorde at jeg tenkte: «Wow, det er for godt til å være sant, det var bare å putte det rett inn.» Hvis jeg kjente det etisk riktig å gjøre det. Jeg ville jo aldri skrevet ned ting som var privat. Jeg veit jo ikke hvordan hun vil kjenne det når hun blir eldre, og jeg håper jeg har vært nennsom. Og de tinga hun sa, som jeg tenkte det ikke var farlig at jeg refererte til, gjorde at teksten gikk opp på et vis. Det er sterkt når replikkene plutselig bare er der, og understreker eller setter ting i sammenheng. Og femåringer er jo utrolig fine å snakke med. Men så har jeg jo selvfølgelig redigert og stramma språket i ettertid. Flytta et par setninger. Og så videre.

Jeg jobber også med et annet sakprosa-prosjekt der jeg undersøker frykten mange har for å velge en skole med høy andel barn som ikke har norsk-klingende navn.

Men til sammenligning så finnes det ingen slike samtaler, eller episoder fra Liva, den andre femåringens liv i boka Den delte byen. Der refererer jeg til bosted, statistikk og forskning. Fakta, og refleksjoner. Ikke hva hun sier. Det ville jeg oppleve at var useriøst i en slik bok. Linnea er dattera mi. Vi bor og lever i bydel Gamle Oslo. Sånn sett går boka tettere på Linnea enn den gjør i forhold til Liva i bydel Vestre Aker. Men jeg har forsøkt å vekte informasjon om levekår likt for dem begge, i hvert kapittel.

Har du noen planer for neste bok?

Jeg er i gang med en roman, og jobber også med et annet sakprosa-prosjekt der jeg undersøker frykten mange har for å velge en skole med høy andel barn som ikke har norsk-klingende navn. Det prosjektet har arbeidstittel Hvorfor drar dere? Mine barn er også norske. Jeg har fått tre måneders arbeidsstipend av det faglitterære fond, og det hjelper meg til å frigjøre tid til det prosjektet. Men det er litt vanskelig å jobbe med to prosjekt samtidig. Og så må jeg jo tjene penger til brød og pålegg i tillegg. Å! Jeg kunne ønske døgnet hadde flere timer. At livet ikke gikk så fort!

Føler du at døgnet ditt har mange nok timer? Da har du kanskje også tid til å komme og høre Kriznik snakke om Den delte byen onsdag klokka 19.00 på Grünerløkka filial?
https://www.facebook.com/events/935933046454853/

Attraktive bibliotekarer kommer i alle slags former og fasonger, og gjerne med sløyfe på, ifølge Øystein Espe Bae.

Siste bidrag i vår serie om bibliotekarens betydning kommer fra Øystein Espe Bae. Han er leder for Norsk barnebokinstitutts nettstudium i samtidslitteratur for barn og unge. Han har master i Nordisk litteratur, og har tidligere arbeidet for blant annet Høgskulen i Volda, Nynorsksenteret og Framtida.no. Nå sitter han i litteraturpolitisk utvalg for Norsk bibliotekforening, foruten å være med å drive Barnebokkritikk.no. Her får du Baes beskrivelse av sin(e) bibliotekar(er):

Avstandsforelska i bibliotekaren

Eg var ikkje i kontakt med ein einaste bibliotekar i heile oppveksten.

Det var ingen bibliotekarar som fanga meg opp. Det var ingen bibliotekarar som såg meg, og smitta meg med lesebasillen. Ikkje på eit folkebibliotek. Ikkje på eit skulebibliotek.

Det var jo ingen å fange opp. Ingen å sjå. Ingen å smitte.

Så hadde du spurd Øystein i 1992 om kva som var hans favorittbibliotekar, hadde han berre sett rart på deg, og svart ”Ka du meina, ”bibliotekar”?» – før han såg ned i boka si igjen.

Litterært sjølvgåande, kunne eg nonchalant skutt inn. Eller så kunne eg nemnd at eg har to lærarar til foreldre.

Spol fram til 2015, og situasjonen er snudd på hovudet. No har eg ei hemmeleg, og stadig veksande liste over bibliotekarar som er så inspirerande at eg rett og slett blir litt avstandsforelska.

Eg blir avstandsforelska i bibliotekarar som:

– møter folk med eit kroppsspråk som inviterer til ein genuin samtale

– kremtar ekstra høgt og fortel om sine visjonar for biblioteket når kollegaer i lunsjen hevdar at ”alt var så mykje betre før”

– er uredde, kritiske og nysgjerrige, og tenker utanfor dei eksisterande rammene

– aldri kjenner seg vaksne eller ferdig utdanna

– utstråler stoltheit om si eiga rolle som fagperson, og om biblioteket sin viktige samfunnsposisjon

– gjer alt dei kan for å treffe lesaren der han eller ho er – både i overført og bokstaveleg meining

– tenker nytt om samarbeid med aktørar utanfor bibliotekets fire veggar

– tør å bruke seg sjølv i formidlingssituasjonen, men som ikkje let sine eigne preferansar kome i vegen

– har pynta seg med sløyfe fordi det er onsdag

Min bibliotekar er alt dette, og no veit du innerst inne kven det er snakk om. Det er kollegaen din, ho som viste deg trikset med kaffimaskina første dagen din på jobb. Det er den snakkesalige barndomsvenen din, eller ho smilande jenta med Converse-skoa og ipaden du kom i prat med på den konferansen om digital litteratur. Det er han med det bustete skjegget og dei svarte brillene som både jobbar på biblioteket på skulen din og på biblioteket i nabobygda. Det er ho med dysleksi som bloggar om dei beste ungdomsbøkene lenge før dei slår skikkeleg an.

Det kan til og med vere deg. Det finst inga øvre grense for kor mange ein kan vere avstandsforelska i.

I mars i år opplevde kollega Vidar Kvalshaug mye oppmerksomhet da han fortalte om hvor mye bibliotekaren Paula Bae hadde betydd for hans barndom. Deichmans litteraturblogg har derfor kontaktet flere litteraturkjære personer for å be dem fortelle om sin «bibliotekar»: en litteraturformidler som, med eller uten bibliotekarutdannelse, har gjort inntrykk. Vi håper du liker serien Min bibliotekar!

*

Dette er bøkene du ikke må finne på å ta med deg på hytta.

Foto over: Steven Leonti

På lørdag 31. oktober er det Halloween og søndag 1. november Allehelgensdag. Noen kostymekledte voksne og barn hengir seg med skrekkblandet fryd til gresskarlykter, skummel underholdning og godteri. Andre minnes de døde og setter lys på landets mange gravlunder. Vi vet ikke hva dine planer er, men vi vet som sagt hva du ikke bør gjøre. (Med mindre du er glad i litt god gammeldags grøss, da.)

Johan Harstads Darlah, eller om å bli redd for å se seg selv i speilet

av Katrine Judit Urke

Jeg er ikke blant dem som stadig opplever å «ikke klare å legge fra seg boka», jeg leser sjelden bøker som er spennende på den måten, men natt til lille julaften for noen år siden satt jeg i halvmørket i stua hjemme hos foreldrene mine og opplevde nettopp det.

Darlah er en slags skrekk- og science fiction-hybrid som handler om tre ungdommer fra ulike deler av verden som blir trukket ut til å dra til månen der de skal tilbringe 172 timer. På månen skjer de sjukeste ting, blant annet dukker det etter hvert opp en uventa form for annet liv i rommet.

Da jeg var ferdig med å lese og skulle pusse tenna og legge meg, turte jeg ikke å se meg selv i speilet, og dette mener jeg ikke i overført betydning på noen som helst måte, men helt bokstavelig talt: Jeg turte ikke se på ansiktet mitt. Les boka, så skjønner du kanskje hvorfor. Boka er forresten ikke bare den skumleste jeg har lest, men også smart og velskrevet.

Jussi Adler-Olsens Fasandreperne

av Astrid Werner

En historie hvor uhyggen finnes fra første side. En klassisk historie som begynner med vennegjengen som alle traff hverandre ved en av Danmarks beste kostskoler.  Ondskapen startet  her og mange år senere begynner avdeling Q ved Københavnpolitiet og grave i saken med de uoppklarte mordene på et søskenpar i 1987. Carl Mørck og Assad ønsker snart at de aldri hadde fått saksmappen på sitt bord.

Johan Theorin: Bøgerytteren og andre fortellinger

av Ingela Nøding

Jeg har i grunnen alltid likt tanken på nissen. Ikke bare julenissen, men gårdsnissen, husnissen, han lille med topplua som passer på gårdsdyra og kan skimtes i skumringstimen hvis man er heldig. Etter at jeg leste fortellingen om den morderiske nissen i en av Johan Theorins fortellinger, ser jeg ham dessverre  for meg som en blodtørstig jævel med skarpe tenner og forførerisk røst i uthuset. Jeg angrer på at jeg leste den.

Det gjorde jeg også da jeg den første av fortellingene. Dum som jeg var skulle jeg sove alene i leiligheten akkurat den natta. Jeg tenkte Theorin måtte være passende sengelektyre. For man tror da man er et moderne menneske, trygg i tjukkeste byen. Jeg turde knapt gå og pusse tennene etter å ha lest om mannen som skal føre en flokk turister rundt en gammel gravhaug. Theorin maner fram en unevnelig skrekk i tåken bak hovedpersonen, idet han plutselig står der alene.

Clive Barker: Books of Blood

av Tarjei Werner

Følgende formulering av Stephen King står å lese på omslagene til Books of Blood-serien: “I have seen the future of horror … and it’s name is Clive Barker.” I sin anmeldelse av Barkers debut som spillefilmregissør, Hellraiser (1986), gjorde den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert sin egen vri på dette sitatet: “[...] I have seen the future of implausible plotting, and his name is Clive Barker.” Ebert er ikke den eneste som stiller seg skeptisk. Litteraturviteren og skrekk-eksperten S.T. Joshi skriver i boken The Modern Weird Tale: “Barker is a writer of considerable imagination but extraordinarily slipshod style, conception and execution.”

Det er ikke til å komme vekk fra at Barker kan være en kløne når det gjelder logikk og konsekvens og den slags. De seks novellesamlingene som utgjør Books of Blood var det første han fikk utgitt i bokform, og det merkes at dette er arbeidene til en litt uferdig forfatter. Men til gjengjeld finnes det en rå, tøylesløs energi her. Bare se på disse titlene: “The Midnight Meat Train”, “Pig Blood Blues”, “Sex, Death and Starshine”, “Rawhead Rex”. Temmelig rock’n roll!

Her røres splatter, slapstick, alskens perversjoner og naturstridigheter, satire og grand guignol sammen til en blodpudding som er like fristende som den er motbydelig. Dette er en forfatter som trives best i krysningspunktet mellom det tiltrekkende og det frastøtende, enten det er i anatomisk, psykologisk, spirituell eller hvilken som helst annen forstand.
Om jeg husker rett, beskriver monstrene i Hellraiser seg som “demons to some, angels to others”. På samme vis vil Books of Blood neppe appellere til alle lesere, men for noen av oss er disse redselsfulle fortellingene midt i blinken.

Husk at du rekker å stikke innom oss og låne disse før helgen. Men… det bør du droppe.

 Bildebøker for voksne har økt i antall det siste tiåret. Men sjangeren faller mellom alle stoler i bokbransjen. Det har Emma-Lisa Namløs gjort noe med.

Tekst: Ingela Nøding/Foto av Emma-Lisa Namløs over: privat. Foto av Åse Marie Ommundsen under: Ram Gupta

 -Det finnes ikke noen hylle eller kategori for billedbøker for voksne, sier Emma-Lisa Namløs. Da hun jobbet med en bildebok for barn, oppdaget hun at den grenset mot voksenlitteratur. Det satte i gang en prosess hvor hun forsøkte å finne ut om sjangerbrytningen kunne oppfattes som problematisk av leseren og bokbransjen. Hun fant ut at billedbøker for et voksent publikum sjeldent blir plassert i voksen skjønnlitterær avdeling, verken i bokhandler eller på bibliotek.

Det finnes ikke noen hylle eller kategori for billedbøker for voksne.

-Bildebøker for voksne mangler visningsrom i bokhandler og biblioteker, hvor bildebøker som tydelig er skrevet for voksne plasseres sammen med barnelitteratur 0-6 år. Bøkene passer heller ikke inn under seksjonen for underholdningslitteratur, og faller også utenfor i seksjonen for kunstbøker og antologier. Det kan høres banalt ut, men i praksis er dette en medvirkede faktor når butikkene utelukker billedbøker for voksne fra innkjøpslistene, sier hun.

Økende fenomen

Namløs oppdaget at Kulturrådet i 2014 hadde åpnet opp for påmelding av bildebøker for voksne på innkjøpsordningen og begynte å etterforske hva dette kunne fortelle om sjangerens posisjonering i det norske markedet. Var dette en trend på fremmarsj?

Det kan Åse Marie Ommundsen ved HiOA bekrefte. Hun er så vidt hun vet den eneste personen i verden som har forsket spesifikt på bildebøker for voksne. -Bildeboka for voksne begynte på 1990-tallet som et skandinavisk fenomen. Siden da har en rekke forfattere lekt med grensene mellom litteratur for barn, ungdom og voksne. Og parallelt med tendensen til å gi ut stadig mer avanserte allalder-bildebøker, begynte forlagene også å publisere bildebøker eksklusivt for voksne. Siden 2000-tallet er fenomenet økende også internasjonalt, forteller hun.

Siden 2000-tallet er fenomenet økende også internasjonalt.

Ingen produksjonsstøtte

Da Namløs undersøkte sjangerens levekår ytterligere, oppdaget hun stadig flere utfordringer. -Illustrert skjønnlitteratur for voksne og allalderlitteratur har ikke egne bokgrupper når man melder bøker på Mentor (Mentor er et webbasert søke- og bestillingssystem for bøker og andre varer fra alle forlag og utgivere i Norge, red. anm.). Dette fører til at man blir tvunget til å plassere boken innenfor rammer hvor den ikke hører hjemme. En allalderbok er jo nettopp en allalderbok, og ikke en barnebok eller en voksenbok. Det fins heller ikke egen produksjonsstøtte for bildebøker for voksne, selv om det er en like smal (om ikke smalere) sjanger enn tegneserier – som har en slik ordning.

Underveis i researcharbeidet satt hun på Deichmanske hovedbibliotek og kom i kontakt med bibliotekar Karen Hagen. Hun snakket også med Ommundsen, Marie Johansen, barnebibliotekar på Deichman, og Svein Størksen i Magikon forlag. Etter noen søknader til Fritt Ord og Kulturrådet var plutselig det som hadde startet som forsiktig nysgjerrighet blitt til et spennende prosjekt i regi av Namløs og biblioteket. Resultatet er seminaret «Billedbøker og illustrert litteratur for voksne» som går av stabelen fredag 30. oktober på Deichmanske hovedbibliotek.

Stor velvilje

Namløs har opplevd stor velvilje i bransjen under arbeidet med seminaret. Foredragsholdere har takket ja til å komme, kulturråd, forlag- og forfatterforeninger har promotert arrangementet i sine nettverk og påmeldingene har drysset inn.

- Bildebøker for voksne har vel knapt hatt noen status tidligere, ettersom det har vært lite oppmerksomhet omkring fenomenet, sier Åse Marie Ommundsen. – Men nå som bildebøker for voksne er tatt inn i varmen av innkjøpsordningen, demonstrerer jo det at fenomenet er anerkjent og tatt på alvor, i hvert fall av deler av kulturfeltet i Norge.

Det kan virke som bransjen er sulten på mer informasjon om denne typen litteratur. Emma-Marie Namløs er fornøyd: -Antall påmeldelser har overgått alt vi våget å håpe på da vi lanserte seminaret. Dette leser vi som et tegn på at det er stor interesse for feltet. Vi håper at dette seminaret kan bidra til å bedre vilkårene for sjangeren i bransjen.

Seminaret er gratis. Vil du delta? Send en epost til: karen.hagen@kul.oslo.kommune.no

Bokomslag: Om høsten av Karl Ove Knausgård/Vanessa Baird, Oktober og Jegeren av Per Dybvig, Cappelen Damm.

Her kan du se utdrag av bildeboka Namløs jobbet med:

www.hybridbok.no

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Brageprisen, Gyldendal, Aschehoug, Oktober og Flamme

Jeg har prøvd å gjette disse nominasjonene de siste åra, stort sett bare i smug eller med en kollega, men i fjor gjorde jeg det her på bloggen nesten helt uten skam. Jeg prøver meg i år også, selv om jeg bare gjetta én tittel riktig i fjor.

Vi får ikke fire romaner fra fire menn som skriver bokmål. Bortsett fra det kan alt skje.

Politikk og estetikk
I fjor var sjangerfordelingen blant nominasjonene tre romaner og én novellesamling (den så jeg ikke komme siden åpen klasse i fjor var for noveller og essays, men Ingvild Rishøis Vinternoveller ble altså nominert innen både skjønnlitteratur og åpen klasse). I 2013 hadde vi hele tre diktsamlinger og én roman, i 2012 halvparten av hver. I 2011 var det som i fjor tre romaner og én novellesamling mens vi i 2010 fikk tre romaner og ett skuespill. Begge kjønn har vært representert de fem siste årene, men kvinnene har aldri vært i flertall. Begge målformer har vært representert med unntak av i 2010 da alle fire titler var skrevet påbokmål. I fjor funderte jeg over i hvor stor grad Brage-juryen skiller mellom estetikk og politikk. Jeg har vel egentlig ikke kommet fram til noen fasit, men vi kan iallfall ut ifra de fem siste åras nominasjoner trekke følgende konklusjon: Vi får ikke fire romaner fra fire menn som skriver bokmål. Bortsett fra det kan alt skje.

De kjente og kjære
Først en liten navnedrypping av de største av våre skjønnlitterære forfattere som har gitt ut og skal gi ut bøker i år: Karsten Alnæs, Kjell Askildsen, Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Beate Grimsrud, Edvard Hoem, Roy Jacobsen, Karl Ove Knausgård, Liv Køltzow, Merethe Lindstrøm, Erlend Loe, Jon Michelet, Thorvald Steen og Lajla Stien. Og så har vi de yngre, men etter hvert også nokså kjente forfatterne Johan Harstad, Helga Flatland og Heidi Linde. Blant disse er det kun Alnæs (1992), Christensen (2001), Knausgård (2009) og Køltzow (1997) som har fått prisen tidligere (Harstad fikk riktignok barne- og ungdomslitteraturprisen i 2008 for Darlah). Tidligere har det ikke skjedd at samme forfatter har fått prisen to ganger, men kanskje Liv Køltzows roman havner blant nominasjonene i år?

Jeg tipper for øvrig at romandebutant Maja Lunde får Bokhandlerprisen

Bjørnstad, Christensen, Flatland, Jacobsen og Lindes bøker ble nominert til Bokhandlerprisen. Med unntak av Helga Flatland tenker jeg de «hører hjemme» der og ikke blir nominert til Brageprisen (og jeg tipper for øvrig at romandebutant Maja Lunde får Bokhandlerprisen). Men noen av dem blir kanskje nominert til P2-lytternes romanpris i tillegg, muligens sammen med Marit Eikemo, Anne Helene Guddal, Johan Harstad, Line Nyborg, Sigrun Slapgard, Linn Ullmann og Tiril Broch Aakre.

Blant de mest kjente navna, tipper jeg at de kritikerroste romanene til Helga Flatland og Beate Grimsrud blir å se blant Brage-nominasjonene. Og kanskje også Liv Køltzow. Og kanskje Merethe Lindstrøm? Og Lajla Stiens nyeste novellesamling har jo fått mye ros. Og min store favoritt, Johan Harstad, kan jo for så vidt også havne der, det hadde jo vært fint, men jeg må velge, og da holder jeg meg til Flatland og Grimsrud.

De litt mer ukjente
Birger Emanuelsen og Markus Midré har begge gitt ut bøker som ble omtalt som «plagiat-romaner» fordi de utkom midt i plagiatdebatten i sommer. Hans Petter Blad har skrevet den romanen jeg kanskje synes høres mest interessant ut blant høstens bøker: Hovedpersonen finner ut at det skal bli utgitt en biografi om ham etter hans død, og begynner derfor å leve deretter. Eirik Ingebrigtsen har for sin nyeste roman som omhandler romfolk fått ros for å se «ut over egen navle», men har, i likhet med de tre andre mennene i dette avsnittet, ikke fått vill jubel fra kritikerne.

Men så må jeg jo velge, da. Og siden dette er min gjetning, har jeg jo lov til å velge en av mine favorittforfattere

Jeg gleder meg til å lese bok nummer to av Gine Cornelia Pedersen og Kjersti Rorgemoen. Sivert Nesbøs bok nummer to er jeg også nysgjerrig på. Men det er kanskje «for tidlig» for disse forfatterne å bli nominert til Brageprisen? Eller kanskje ikke?

Kollegaen min, Thor Arne, skreiv på starten av høsten et innlegg her på bloggen om de ti bøkene han gleder seg mest til i høst. Blant disse nevner han de nyeste bøkene til Tormod Haugland, Anne Oterholm (som etter det jeg forstår ikke har skrevet en løkkeskriftroman selv om boka heter Liljekonvallpiken) og Kristian Klausen. Thor Arne skreiv i tillegg en begeistra anmeldelse av Kristian Hæggernes’ nyeste roman. Når Thor Arne går god for noe, så er det garantert bra.

I tillegg har jeg notert meg Kristin Ribe som et interessant navn blant årets utgivelser. Og så har vi jo superproduktive Ida Hegazi Høyer som på fire år har gitt ut fire knallgode romaner og Inger Bråtveit som feirer Alice i Eventyrlands 150 års jubileum med romanen Alice A4 som er skrevet etter den oppskrifta som kun Bråtveit kan. Og Erland Kiøsteruds nyeste skal være god.

Blant disse navnene ser jeg for meg at vi kan få Hæggernes, Høyer, Kiøsterud og Oterholm på nominasjonslista. Men så må jeg jo velge, da. Og siden dette er min gjetning, har jeg jo lov til å velge en av mine favorittforfattere, Ida Hegazi Høyer.

Men jeg har lyst til å benytte anledningen til å slå et slag for den litt hippere lyrikken!

Lyrikk
Blant årets lyrikktitler har vi nye utgivelser fra Pedro Carmona-Alvarez, Terje Dragseth, Odveig Klyve, Steinar Opstad, Torgeir Rebolledo Pedersen, Øyvind Rimbereid, Gunnar Wærness og Einar Økland, for å nevne noen av de mest kjente (her var det visst mange menn!). Og så har Inger Elisabeth Hansen og Torgeir Schjerven gitt ut første diktsamling på henholdsvis tolv og ni år (idet jeg skulle sjekke opp dette, fant jeg ut at disse to er gift!). Inger Elisabeth Hansen har fått Brageprisen tidligere, for hennes forrige diktsamling, Trask (2003) – kanskje hun blir nominert igjen i år? Kritikerne er nemlig svært begeistra for Å resirkulere lengselen, avrenning foregår.

Men jeg har lyst til å benytte anledningen til å slå et slag for den litt hippere lyrikken! Jeg var på et forlagsmøte med blant annet Flamme forlag, representert ved forfatter og forlagsmedarbeider Linn Strømsborg som omtalte Flamme forlags diktsamlinger som dikt for folk som ikke leser dikt, dikt man «ikke må ha gått på Blindern for å forstå». Linda Klakken og Kjersti Wøien Håland, som har kommet med nye diktbøker på Flamme forlag denne høsten, er gode eksempler på dette. Det hadde vært så gøy å se en av dem på nominasjonslista! Selv om jeg ikke ville satsa så veldig mye penger på det, holder jeg faktisk en knapp på Linda Klakken.

Jeg lurer litt på hvordan lista til en mann i femtiåra ville sett ut

Så da har jeg endt opp med fire kvinner, tre av dem under førti. Jeg lurer litt på hvordan lista til en mann i femtiåra ville sett ut, men dette er iallfall mine nominasjoner:

Helga Flatland. Vingebelastning

Beate Grimsrud. Evighetsbarna

Ida Hegazi Høyer. Fortellingen om øde

Linda Klakken. Åtte minutter

Les også vår gjetning innen årets åpne klasse, krim!

Få med deg samtalen med de Bragepris-nominerte innen kategori Skjønnlitteratur: Deichmanske hovedbibliotek onsdag 18. november kl.17.30!

Litteraturen beskriver mange slags fedre. Her får du et knippe av dem.

Tekst: Katrine Judit Urke, Astrid Werner og Ingrid Kvamme Fredriksen/Foto over: Lies Thru a Lens, CC, under: Tiden.

Fedre er som folk flest: helt forskjellige. I anledning farsdagen på søndag har vi plukket ut en håndfull ulike, men likefullt fascinerende farsskikkelser fra nordisk litteratur.

Katrine om årets farsportretter

I høst har det kommet mange romaner om fedre. Ikke bare Vetle Lid Larssens selvbiografiske roman, men også debutromaner fra Leonard Ibsen, Synnøve Macody Lund og Per Schreiner.

Det er ganske lenge siden jeg hørte om Leonard Ibsens Jar første gang, og jeg har vært nysgjerrig på den siden da. Kanskje ikke så rart siden forlaget omtaler den som «sannsynligvis en av de mest selvutleverende debutromaner på lang tid». Jeg har endelig begynt å lese boka: Leonard har flytta hjem til Jar, til sin fars leilighet, sammen med sin egen familie. Hans egen far døde tidlig, og det skal handle om savn etter far i tillegg til frykt, både for en voldelig stefar, men også for hvordan vold kan gå i arv. Selv om dette nok ikke blir noe feelgood-farsportrett, gleder jeg meg til fortsettelsen.

NRK oppsummerer nyere bøker om fedre her.

Ingrid om en god far i Aurora-bøkene av Anne-Cath Vestly

Auroras fine, kloke pappa Edvard var ikke som andre fedre på 60-tallet. Valget hans om å være hjemme med barna er utradisjonelt selv i dag. Mens moren til Aurora tjener pengene til familien som advokat, steller pappa Edvard lillebror Sokrates, baker serinakaker og gjør alt husarbeidet. OG han er såvisst ikke noen tøffelhelt – på toppen av det hele finner han tid til å skrive doktoravhandlingen sin.

Mens moren til Aurora tjener pengene til familien som advokat, steller pappa Edvard lillebror Sokrates.

Astrid om en far med sans for dramatikk

Omtaler av fedre er kanskje ikke det jeg har lagt mest merke til når jeg leser, fedre har ofte en vag og litt usynlig rolle i mange tekster, men det finnes unntak. Ett av disse unntakene er Tove Janssons mummipappa. I de fleste fortellingene har han ingen stor rolle, men når man har lest flere av bøkene, skjønner man at her har man en pappa som elsker uvær!

Han simpelthen elsker uvær, storm og katastrofer og benytter enhver anledning til å dra sin til tider sovende og litt engstelige familie ut av dynene og den varme kakkelovnens trygge hygge.

I voksen alder leste jeg både den relativt selvbiografiske Billedhuggerens datter og en biografi om forfatteren Tove Jansson. En  av de tingene jeg fortsatt husker er hvordan hun beskriver sin egen far:

«Första gången pappa visade mig sin eldsvåda var det vinter. Han gick före över isen och mamma kom efter och drog mig på en kälke.  Det var samma röda himmel och samma svarta människor som sprang och något förfärdligt hade hänt.»

- og senere i samme bok:

«Hela natten gick herrarna nere på stranden och kontrollerade att allting var som det skulle. De drog i båtarna och mätte vattenhöjden och bedömde vindstyrkan ute på udden. Ibland kom pappa in och såg efter om vi fanns kvar och stoppade knäckbröd i fickorna. Han tittade på mig och visste att jag tyckte lika mycket om stormen som han.»

Så mummipappa hadde en modell i det virkelige liv og lille Tove delte sin pappas iver når det gjaldt naturkatastrofer og dramatikk.

 Forfatter Ørjan Karlsson gir ut ny fantasy-trilogi. Han mener vi er aktive og passive på en gang når vi leser.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto over: Julia Pike, under: Gyldendal, Scholastic, Ernst Vikne-CC, William Morrow

Ørjan Karlsson har tatt det store steget fra å være voksenbokforfatter til å bli ungdomsbokforfatter. Tidsrosen er første bok i det som skal bli en trilogi, nærmere bestemt Lansetrilogien. Deichmans litteraturblogg tok en prat med Ørjan om fantasy, arven etter J. K. Rowling og en bitteliten bygd i Telemark.

Først og fremst, gratulerer så mye med din debut som ungdomsbokforfatter! Kan du presentere Tidsrosen for oss? Hva slags bok er dette?

Takk for det! Veldig stas å kunne kalle seg ungdomsbokforfatter.

Tidsrosen er en fortelling i urban-fantasysjangeren. Handlingen foregår (for det meste) i vår tid. Hovedpersonen er Martin Sølvfoss, en ganske så normal gutt (ok – han går på kostskole i Cambridge, så ikke helt A4). Siste skoledag får Martin vite at faren er savnet etter seiltur. Når han kommer hjem til Norge, dukker en snodig advokat opp og forteller Martin at han har arvet en eiendom på Ulefoss i Telemark. Snart går det opp for Martin at det er svært mye han ikke vet om sin egen familie – det viser seg nemlig at slekten er voktere av et av de tre fragmentene fra lansen som spiddet Jesus. Hvert fragment har magiske evner – og nå er Onde krefter (med stor ‘O’) ute etter å sikre seg dem. Intet mindre enn verdens skjebne står på spill.

Du har tidligere bare skrevet bøker for voksne, innenfor sjangerne krim, thriller og sci fi. Åtte stykker, hvis jeg har talt riktig. Hvorfor ville du nå skrive en fantasyroman for ungdom? Og attpåtil en trilogi!

Ja, Tidsrosen er nr. 9 – et magisk tall. Jeg har lenge ønsket å skrive en bok for ungdom, og da jeg gikk til Gyldendal falt den siste biten på plass. Forlaget har en dyktig ‘Ung’-redaksjon, og de likte ideen min. Når jeg skriver for ungdom, gjenopplever jeg alle de kule leseopplevelsen jeg selv hadde som ung. Om jeg klarer å videreføre bare litt av den gleden, er jeg happy.

Når jeg skriver for ungdom, gjenopplever jeg alle de kule leseopplevelsen jeg selv hadde som ung. Om jeg klarer å videreføre bare litt av den gleden, er jeg happy.

Arven etter Rowling

Når du skriver om tre ungdommer som har gått på kostskole i England sammen, er det lett å umiddelbart tenke at du er inspirert av Harry Potter. Jeg tenker at du innimellom har en type varm humor som kan minne om Potter-bøkene, for eksempel navnet på advokatfirmaet Strange, Veird og Rarth. Hva slags forhold har du til J. K. Rowling? Og hva slags utfordringer er det ved å skrive fantasy under og etter bokbransjens enorme fantasybølge?

Det er både en utfordring og en fordel. Rowling, som Tolkien mange år før henne, åpnet fantasydøren for et nytt publikum. Rowlings genistrek var (blant annet) at hun satte handlingen i vår egen verden, samtidig som hun bevarte de beste elementene i det som ofte kalles high fantasy. Og selvfølgelig humoren. Både sci-fi og fantasy kan tidvis ta seg selv for høytidelig. J. K. Rowlings humor gir leseren pusterom når det ellers røyner på for hovedpersonene. Det gjør dem også mer levende for leseren.

Utfordringen med å skrive fantasy er på mange måter den samme som med å skrive krim. Leseren har (kanskje ubevisst) et knippe forventninger til historien. Forfatteren på sin side må finne en måte å fortelle sin historie på som både føles original og engasjerende.

Både sci-fi og fantasy kan tidvis ta seg selv for høytidelig. J. K. Rowlings humor gir leseren pusterom når det ellers røyner på for hovedpersonene. Det gjør dem også mer levende for leseren.

Hvorfor tror du fantasy er så populært?

Jeg tror det er flere årsaker til det. Den mest åpenbare er eskapisme – at du gjennom bøkene kan få et friminutt fra den virkelige verden. Men det er nok bare toppen av det berømmelige isfjellet. En god og velfortalt fantasyhistorie er avhengig av akkurat de samme elementene som annen skjønnlitteratur: Interessante karakterer som leseren kan identifisere seg med (eller ta avstand fra) og en fortelling som dypest sett handler om oss selv. Om de valgene vi tar. Konsekvensene det får. Om vennskap, kjærlighet, svik, hat, ondskap og tilgivelse. Vi mennesker har alltid fortalt historier til hverandre, og fantasyen som sjanger gir oss muligheten til å ta for oss de helt store temaene – som det gode mot det onde, uten at det føles kleint eller konstruert. Siri Pettersen bruker å si at ‘Fantasy-leserne kommer til å redde verden.’ Jeg er kanskje ikke like optimistisk, men tror helt oppriktig at skjønlitteraturen hjelper oss å forstå oss selv og verden rundt oss bedre.

Telemark – en litterær skattekiste

Hovedpersonen din arver en eiendom i Telemark, nærmere bestemt på Ulefoss. Undertegnede er faktisk odelsjente fra Ulefoss, så jeg leste selvfølgelig Tidsrosen med litt ekstra interesse. Jeg må bare spørre, hvorfor Ulefoss? Hva slags forhold har du til Ulefoss? Kan vi heretter kalle deg en Ulefoss-venn? (Og så må det jo ha vært ren flaks at de tre vennene klarer å ta tog fra Oslo til Skien i ett strekk, den linja der er jo helt umulig å ha med å gjøre!)

Du må gjerne kalle meg en Ulefoss-venn. Jeg er jo mye i Telemark, og et år hadde jeg en jobb hvor jeg kjørte rundt i hele fylket. Telemark er en visuell juvel og en litterær skattekiste. Valget falt på Ulefoss på grunn av beliggenheten og at det allerede ligger noen praktfulle (og mystiske) herskapshus i det området. Når det gjelder toget, kan jeg ikke si meg annet enn enig. Men det er jo det fine med å være forfatter, noen ganger kan du forskjønne virkeligheten. Kanskje Jernbaneverket burde ansette forfattere?

Det virker som du har gjort mye research til romanen. Den foregår jo i ulike tidsepoker, og du drar linjer til både Jesu korsfestelse og andre verdenskrig. Du har også i dine tidligere romaner dratt historiske linjer. Hvorfor er det historiske så spennende? Og hva slags forberedelser gjorde du til Tidsrosen?

Jeg gjør ofte bruk av historiske hendelser i mine bøker. Fortiden og alt den inneholder ligger der enten vi vil eller ikke. Ingen av oss lever våre liv løsrevet fra historien. Dette kan oppleves både som en trøst og en tvangstrøye. I Tidsrosen blir Martin smertelig klar over dette. Han oppdager ubehagelige ting ved egen familie, og som følge av dette blir livet hans snudd på hodet. Er våre liv skjebnebestemt, eller har vi en fri vilje? Hva betyr egentlig familie når du er den siste gjenlevende?

Med tanke på research så prøver jeg så langt det er mulig å reise til de plassene jeg skriver om. Dernest leser jeg meg opp på tema jeg vet for lite om. Jeg gleder meg alltid til research-fasen. Da kan jeg nerde skikkelig.

Jeg gleder meg alltid til research-fasen. Da kan jeg nerde skikkelig.

Da jeg skulle lese litt om bakgrunnen din, så jeg at du har jobbet i Forsvaret, og at du nå jobber i Direktoratet for samfunnssikkerhet og og beredskap. Du har jo en svært imponerende CV. Hvordan bruker du disse erfaringene i bøkene dine?

Alle som skriver bruker erfaringer fra eget liv. For egen del har jeg fått anledning til å være med på en del ting, noe som gjør at jeg kanskje kan beskrive egne og andres følelser i ekstreme situasjoner på en troverdig måte.

I en tid hvor det er vanskelig å få sett en hel episode av en tv-serie uten å sjekke Facebook, hvor viktig er det å fortsette med å lese?

Jeg tror det er av største viktighet. Selve leseprosessen gjør noe med oss. Ord og mening synker inn i oss på en annen måte enn når vi ser en film/tv-serie eller spiller dataspill. En engasjerende roman eller novelle er aktiv passivitet: Vi konsentrerer oss samtidig som vi tar del i teksten. En bok er både en teleportør og en tidsmaskin.

En engasjerende roman eller novelle er aktiv passivitet: Vi konsentrerer oss samtidig som vi tar del i teksten. En bok er både en teleportør og en tidsmaskin.

Biblioteket

Hva betød biblioteket for deg da du var tenåring?

For lesegleden og -interessen betydde det mye. Da jeg vokste opp i Bodø, var biblioteket delt i to etasjer. I første etasje lå barnebokavdelingen, i andre voksenavdelingen. Nå husker jeg ikke aldersgrensen for å få låne bøker i voksenavdelingen, men bibliotekarene var i mitt tilfelle veldig fleksible. Følelsen av å gå mellom hylleradene og tenke at det lå en verden gjemt mellom permene på hver bok gjorde meg glad. Det gjør den heldigvis fremdeles.

Følelsen av å gå mellom hylleradene og tenke at det lå en verden gjemt mellom permene på hver bok gjorde meg glad.

Helt til slutt, har du noen lesetips for lesehungrige ungdommer?

Det er så mange bøker å velge mellom – både nye og klassikere. Her er tre titler jeg setter stor pris på:

H.P. Lovecraft – Vannviddets fjell – Lovecraft er grøssermesteren. Ferdig snakka. Vannviddets fjell ble utgitt i 1995 i Norge og er sikkert vanskelig å oppdrive. Men boken er tilgjengelig på engelsk. Da med tittelen: At The Mountains of Madness.

Ernest Cline – Ready Player One - Den ultimate gamer/scifi-komboen.

Neil Gaiman – Amerikanske guder – En av mine absolutte favoritter. Anbefales for ungdom som har lest en del/15+.

Tirsdag 10. november blir det storstilt fantasybokad med Ørjan Karlsson, Siri Pettersen og Tonje Tornes på Deichmanske hovedbibliotek kl. 18.00.

Det blir også mulig å kjøpe bøker og få signaturer.

Velkommen!

Noe av det frykteligste en kan oppleve som ung, er at en av foreldrene dør. Når døden i tillegg er selvvalgt, blir sorgen og savnet ekstra vanskelig. 

Tekst: Marianne I. Pauck/Foto: Aschehoug

Slik er det for Tale i Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå. Hun er eldst av tre søsken i en ikke helt vanlig familie. Mamma er forfatter, sliter psykisk og lever for det meste i sin egen verden. Det er pappa som holder familien gående i hverdagen. Så skjer det: Mamma blir funnet død i fjellet. Fortellingen går rett på sak, første setning lyder: «Mamma er død».

Forelskelse og sorg

Familiemedlemmene forholder seg til tragendien på forskjellige måter. Tale trekker seg inn i seg selv og grubler, vil ikke snakke så mye om moren eller det som har hendt. Sorg, sinne, raseri – alt kverner rundt i hodet. Men så har vi jo Espen da, som er så pen og snill og flott på alle måter – går det an å være forelsket når mamma nettopp har tatt livet av seg? Etter hvert tårner det seg slik opp for Tale at hun bare vil flykte vekk fra alt sammen…

Tungt og lett

Boka tar Tales sorg på alvor. Den skildrer godt hva som kan røre seg i sinnet når man blir rammet av noe slikt. Vi kommer ikke like mye innpå de andre personene, men det er jo naturlig da det er Tale som forteller. Kapitlene er korte, noen ganger bare en halv side. Språket flyter godt og boka fremstår som lettlest til tross for sitt tunge emne.

Tre fortellere

«Mamma er et annet sted» er faktisk den tredje boka i en trilogi, selv om de to første er tiltenkt et mer voksent publikum. De to første bøkene, «Hagesang» og «Opphold» forteller om de samme begivenhetene sett fra henholdsvis morens og farens synspunkt. Når det nå er datteren Tale som fører ordet, er det naturlig at hun retter seg mot sin egen aldersgruppe.

Les vårt intervju med forfatter Aasne Linnestå her!

150 år etter Lewis Carrolls Alice i Eventyrland utkom for første gang, har Inger Bråtveit henta med seg Alice på ein måte berre ho kan gjere.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug, Oktober og Pernille Marie Walvik

Alice i Eventyrland, her ved ei norske utgåve vakkert illustrert av Tove Jansson.

I ein forstad i Tyskland bur tenåringsjenta Alice som føler seg fanga blant asfalt og boligblokker, men som samstundes er knytta til omverda via det tyske mortorveisystemet Autobahn. Hovudpersonen i Inger Bråtveits ferske utgiving Alice A4 møter så ein vaksen mann på eit omreisande tivoli. Mannen fattar interesse for ungjenta, og dei blir kjærastar. Han tar med Alice på køyreturar ut av byen, men Alice kjem alltid heim igjen til mora og søstera.

Mange rare folk og dyr
Mora til Alice kan minne om mødre Inger Bråtveit har introdusert oss for tidlegare – ein bitter, kjederøykande fabrikkarbeidar som gjer så godt ho kan, og som ønsker å behalde kontrollen over jentene sine. Alice merker i tillegg ei slags dragning mot røtene sine som Bråtveit viser til som faktiske røter frå tre. Det er i det heile mange fargerike språklege bilete i boka, mykje frå undersjøiske landskap og tre og røter, i tillegg til element vi hugsar frå Alice i Eventyrland. Wonderland, altså det engelske namnet på Eventyrland, nemnast mange gongar, og vi støter på kaniner, sjakkspel, eple, kortstokkar, nøklar og hol å falle ned i. I tillegg spelar «Tåresjøen» ei stor rolle; Bråtveit refererer her til overfløyminga Alice i originalforteljinga lagar med sine eigne tårer, og det er i denne sjøen det undersjøiske landskapet i Alice A4 trer fram.

Ungt blikk
Likevel er ikkje dette verken nokon slags fantasyroman eller nokon gjen- eller vidarediktning av Alice i Eventyrland. I sin førre roman, Siss og Unn, henta Inger Bråtveit inspirasjon til ungjentene sine frå Tarjei Vesaas’ Is-slottet utan å knytte karakterane noko særskilt opp til «originalromanen». Det blir på same måte i Alice A4: Bråtveit har skrive ei forteljing om ei ungjente med mykje til felles med Lewis Carrolls Alice, utan at det betyr at det er same jenta. Men ei ung jente er Alice i alle fall. Det er hennar auge på verda vi ser gjennom, noko som tydeleggjerast mellom anna i ei naiv skildring av eit besøk hjå ei spåkone på det omreisande tivoliet. Bråtveit unnlet her å skrive direkte at spåkona driver med kaffegrut-spåing og handlesing, men fortel i staden på elegant vis alt som skjer i detalj:

«Eg minnest korleis ho, bestemd, tok tak i armen min. Korleis ho la handa mi på bordet, opna henne og byrja å snakka til meg som las ho opp frå ei bok. Viljen er ein bein veg, men du må læra deg å styra han. Det er mange smålinjer inni her, og dei kryssar seg. [...] Spåkona sleppte handa mi, og tok tak i kaffikoppen på bordet. Ho vippa koppen framover, lèt kaffirestane danna eit mønster av svarte sprekker mot det kvite porselenet. Det var eit intrikat system, men spåkona las av: Det er ein mann. Han kjem til å verta viktig. Be-tyd-nings-full, sa kona med vekt på kvar staving, som las ho av ein kode frå eit komplisert morseapparat.» (s. 13–14)

Av og til er det som om både poenga og handlinga gjentakast, men Bråtveits eigenart ber Alice A4 fram til siste side så vidt det er.

Referanserik kjærleiksroman
I likskap med mora ønsker kjærasten, ein lunefull, vaksen mann, å få kontroll over ungjenta. Han lukkast nokså godt med det – Alice fell fullstendig for mannen, og det er dette som er hovudtematikken i boka. Vi får ei Lolita-aktig forteljing om å bli vaksen og om å miste seg sjølv i forelskinga. Romanen inneheld i tillegg til denne kjærleikshistoria både draumeliknande referanserik litteratur, white trash-kultur, nynorsk, svensk og engelsk. Eg blir alltid begeistra av språket til Bråtveit. Ikkje berre blandinga mellom ulike skriftspråk, men minst like mykje miksen mellom poetisk, høgstemt, naiv og hypermoderne tone:

«Du er mi, sa du etter at eg hadde svelgt sommarskyer, plommefersken og regnbogeblodet ned. Nøkkelen ligg i handa mi, tenkte du, og granska andletet mitt. Det gjekk smooth. Det funka fett. Du jubla innvendig då du såg meg liggja der på magen med lett heva aksler.» (s. 93)

Reddande eigenart
Alice A4 er eit underleg verk som er ført i ein penn eg tør påstå berre Inger Bråtveit har. Forfattaren vil i tillegg fortelje ei historie om ung kjærleik, kjønn og makt, men ein treng ikkje lese langt for å skjøne retninga til Bråtveit. Etter kvart går vi litt på tomgang på Autobahn. Romanen kunne hatt godt av å bli kutta litt. Av og til er det som om både poenga og handlinga gjentakast. Men Bråtveits eigenart ber Alice A4 fram til siste side så vidt det er.

Tekst: Kjersti Elise Lien/Foto: Schibsted

I Fuck verden av Monika Steinholm følger vi Gunn som har flytta fra Trondheim til Tromsø sammen med moren sin, Chris. Sammen har de tatt over Chris’ barndomshjem etter at mormor er død. Her skal de prøve å skape et bedre liv, det trodde i hvert fall Gunn. Hun hadde håpet at mora skulle slutte med sin litt tvilsomme jobb og i stedet få seg en utdannelse. I stedet fortsetter telefonsamtalene og stønninga til alle døgnets tider.

Ukjent ung mann

Å ha ei mor som ser ut som hun kunne vært søstera di og til tider oppfører seg som akkurat det, er ikke så lett. Det er heller ikke lett å ikke vite hvem faren din er. I lomma på mormors røde kåpe finner Gunn et bilde av en ung mann. Er det faren og hvordan skal hun finne ham? Chris nekter å snakke om hvem som er Gunns far, og mormor kan jo heller ikke hjelpe.

«Han er tung. Han lukter svette, såpe og gutt. De små, lilla solbrillene hans henger på skeive. Hånda hans passer perfekt rundt hennes. Hun haler ham opp, så er de på toppen. Vekterne nærmer seg, men hun er så letta at hun blir stående og glise. – Kom igjen, sier han, og drar henne med seg.»

Alt er ikke som det ser ut

Med ei vond skoletid i Trondheim lagt bak seg, er Gunn innstilt på å få det bedre på den nye skolen. Men livet blir ikke alltid som man tenker og ønsker.

Den personen som virker feil for deg, kan være den rette. Og den som virker som den rette, kan være noe helt annet enn han gir seg ut for.

Niklas for eksempel. En gutt som ikke har kommet over bruddet med Karianne og gjør alt for å få henne tilbake. Kameraten til Niklas’ heter Jens. Jens er forelska i Niklas, men kan ikke si det. Og så har vi Kim som spiller saksofon i korpset, og holder Gunns hånd akkurat litt for lenge.

Sårt og overbevisende

Dette er Monika Steinholms første roman. Det er blitt en ganske sår skildring av ei ung jente som savner en farsfigur, som ønsker at mora skulle være mer voksen og som lengter etter å passe inn. Jeg syns Steinholm beskriver dette bra. Boka er fengende og lett å lese, og mange vil nok kjenne seg igjen i noe av dette.

Vi på Deichmanske hovedbibliotek har plukket fram våre favorittromaner i en liten bildekavalkade. Det er ikke jul enda, så vi sier i stedet: From all of us, to all of you: Happy reading!

Tekst og foto: Ingela Nøding

Psst! Er du mer interessert i sakprosa? Møt de nominerte forfatterne til Brageprisen 2015:

Åse Brandvold (En flukt som aldri tar slutt), Guro Hoftun Gjestad (Storbarnsliv), Arne Schrøder Kvalvik (Min fetter Ola og meg) og Morten Strøknes (Havboka).

Hovedbiblioteket
Onsdag 25. november
kl. 17.30

I en bokhøst full av knuste barndommer debuterer Leonard Ibsen med et oppgjør med egen oppvekst. Resultatet er vondt, klokt og fengende, men også litt tynt og patetisk. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Agnete Øye/Bokomslag: Tiden og Cappelen Damm

Leonard Ibsen tar med seg familien sin, kone og to barn, og flytter hjem til sin fars leilighet på Jar. Forfatteren forteller om sin egen barndom i tillegg til foreldre og besteforeldre i et forsøk på å vise hva som kan gå i arv. Leonard er ti år gammel da faren hans dør og det skal handle mye om fedre, om savnet etter pappa, om frykten for en voldelig stefar og om å være far selv. Det er særlig erfaringene med vold som er sentrale. I fire år er Leonards mor sammen med en mann som er voldelig mot sønnen hennes, og slik Leonard ser det gjør ikke moren noe for å forhindre dette. Da Leonard selv blir far, merker også han en trang til å være voldelig.

Selvbiografiens utfordringer
Det har nærmest blitt en trend å himle med øynene over den selvbiografiske litteraturtrenden. Men jeg nekter å tro at jeg er aleine om å bli nysgjerrig når Tiden omtaler Jar som «sannsynligvis en av de mest selvutleverende debutromaner på lang tid». Nabokjerringa i meg våkner, for det er jo helt spesielt at en ung mann avslører seg selv som voldelig. Og så tar jeg meg i å google forfatterens mormor og å søke opp hans kone og søster på Facebook – hva er det egentlig som skjer med oss lesere når vi leser under denne kontrakten om at alt som står i boka er hentet fra virkeligheten?

Ekstra sterk blir denne kontrakten når Ibsen stadig viser oss hvor nøye han er på at alt skal være etterrettelig. To eksempler finner vi på side 89:

«Nei, det sto visst enda et glass igjen på kjøkkenbenken.» og «Når jeg tenker meg om, må det ha vært siste gang jeg hjalp Hassan med de sekkene.»

Ibsen diskuterer altså med seg selv om hva som skjedde og ikke, diskusjoner som kan minne om de Selma Lønning Aarø har med familien sin i En rekke avbrutte forsøk, et grep som gir teksten en sympatisk gjennomsiktighet.

Voldens manifestasjoner
Leonard blir fort irritert på kona si, han liker for eksempel ikke å bli forstyrra når han sitter konsentrert med noe, iallfall ikke når han blir avbrutt uten god grunn. Aggresjonen hans manifesterer seg fysisk, i ryggen og beina og testiklene, og for å roe seg ned går han lange turer. Men utover beskrivelsen av dette fysiske får vi ingen innsikt i denne trangen til å utøve vold: Hva foregår i hodet til Leonard? Hvilke tanker oppstår når han har det slik? Vi kan jo alle kjenne igjen hvordan det er å bli irritert på en av sine nærmeste, men hvorfor tipper det fullstendig over for Leonard?

Vi kan jo alle kjenne igjen hvordan det er å bli irritert på en av sine nærmeste, men hvorfor tipper det fullstendig over for Leonard?

Utydelige sammenhenger
Utsnittene Ibsen har valgt ut fra sine foreldre og besteforeldres liv kan virke noe tilfeldige. Jeg regner med at utvalget egentlig er gjennomtenkt, forfatteren ønsker nok å vise hvordan han har blitt den han har blitt. Men fortellingen om kunstnermormoren som fant seg en elsker (hun har for øvrig malt det flotte portrettet av Leonard som fjortenåring på omslaget) og konflikten mellom Leonards foreldre og besteforeldre på farsiden burde vært forsøkt plassert i en tydeligere sammenheng med fortellingen for øvrig.

Jar starter langt tilbake i tid når Ibsen nøster opp sin familiefortid, og slutter med lyden av et smell 22. juli 2011, noe som kommer litt brått på og som kan virke som en litt vel lettvint avslutning. Men jeg lurer på om Ibsen her forsøker å si noe om kulturforskjeller, på samme måte som han gjorde i Aftenposten i 2010 da han skreiv om «Hassan», stefaren som er innvandrer fra Iran. Kanskje er det spesielt kulturforskjeller rundt vold mot barn han ønsker å fremheve.

Oppgjøret
Som vi oppdager når vi leser romanen, har Leonard Ibsen fått hjelp for problemene sine i løpet av eller etter den tida. Alle romanens deler starter med små utdrag med sitater fra psykologtimer. Men hvorfor forfatteren, når han har fått hjelp, behøver terapi i full offentlighet, for det er det romanen ofte oppleves som, er ikke helt godt å si. Jeg var tidligere i høst og hørte på en samtale med forfatter Tove Nilsen som blant annet snakka om ulike måter å beskrive farsforhold: Det kan være et oppgjør, en kjærlighetserklæring eller en kjølig faktadistanse. Jar er utvilsomt et oppgjør.

Leonard Ibsens stefar, som i Jar er kalt Hassan, er anonymisert i romanen. Ellers skal karakterene etter hva jeg har forstått ha sine virkelige navn. Dette er kanskje en søkt og urettferdig sammenlikning, men i 2007 gjorde forfatteren et slags opprør med forfatterstudiet i Bø, der han selv hadde vært student, i tidsskriftet Prosa. Han navnga forelesere og kom med konkrete eksempler på hva de etter hans mening hadde gjort feil. Er det litt av den samme hevngjerrigheten vi ser i begge tilfellene? Ibsen forsøker å finne årsaker til at livet har blitt som det har blitt, men romanen mangler analyser og forsøk på å finne løsninger. I stedet får vi tidvis nærmest en unådig navnedrypping av enkeltpersoner som forfatteren mener har skyld i skjebnen hans, litt på samme måte som i artikkelen om forfatterstudiet i Bø.

For bortenfor alt dette er det også en klok og fengende roman.

Engasjerende, men overflatisk
Det viser seg å være vanskelig å se bort ifra forfatteren selv og hans hensikter med boka, men jeg gjør et forsøk. For bortenfor alt dette er det også en klok og fengende roman. Når jeg skriver «klok» er det på grunn av formuleringer som dette:

«Det fine med å ha en familie er at man slipper jaget etter mening; det er bare å komme hjem etter dagens arbeidsøkt og straks er det mening på alle kanter.» (s. 14)

Noen ville kanskje heller kalt en slik formulering svulstig, lesningen oppleves jevnt over som å lese en eldre herre fra vestkanten, men jeg finner det gammelmodige språket behagelig. Med «fengende» mener jeg at romanen engasjerer, særlig i møte med Leonard som barn, men samtidig er den såpass overfladisk at den krever akkurat litt for lite av oss.

 Dette er en ordløs bok om å forlate sin familie for å finne et bedre liv for dem. Det gjør den ekstra relevant i disse dager.

Tekst: Caroline Seljestad/Foto: Arthur A. Levine Books

Ankomsten eller The Arrival av Shaun Tan er en ordløs grafisk roman. Her brukes et universelt språk, nemlig ikke noe språk i det hele tatt. Bare dette er et fantastisk virkemiddel for selve handlingen.

Bilder uten ord

The Arrival er en fortelling om en familiefar som reiser fra sin kone og datter til et fremmed land i håp om å skape et bedre liv for dem. De vakre og uttrykksfulle illustrasjonene trenger heller ingen ord. Det holder med bildene. Illustrasjonene er kraftfulle og gir leseren følelsen av frustrasjon da mannen kommer frem til det fremmede landet. Hvordan er det å være flyktning? Hvordan er det å komme til et land og ikke kunne språket? Jeg lurer på hvordan det er å være i et land hvor alt er fremmed. Ikke bare språket, men maten, menneskene, bygningene. Hvordan er det å være på søken etter et bedre liv?

Symbolikk og tolkning

Familiefaren får endelig tilbud om å leie et rom. I dette rommet dukker det opp et lite merkelig dyr som virker snilt og hjelpsomt. Hvilken rolle spiller dyret? Boken er full av symbolikk og det er opp til leseren å tolke den. Mannens hjemby er avbildet med en drages hale slynget rundt seg. Hvorfor det? Hvilke assosiasjoner vekker det hos deg?

Fortellingen gir et stort rom for tolkning og hvis du tar deg tid til å se på bildene og forsøke å analysere dem, kan du finne din egen forklaring på de merkelige science fiction-aktige vesenene som forfatteren har med. Boka formidler mange følelser: ensomhet og det å være ubetydelig, følelsen av utilstrekkelighet og det å være maktesløs, men også kjærlighet og savn, og ikke minst lykken av å bli gjenforent. Fortellingen er alvorlig og til tider dyster, men man finner også humor i den, noe som er viktig i alvorlige situasjoner.

Fortellingen gir et stort rom for tolkning og hvis du tar deg tid til å se på bildene og forsøke å analysere dem, kan du finne din egen forklaring på de merkelige science fiction-aktige vesenene.

En universel roman

Shaun Tan er en australsk forfatter og illustratør. Han har gitt ut flere grafiske romaner og har vunnet Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren i 2011 for hans bidrag til barnelitteraturen. The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk, er den eneste boken jeg har lest av Tan. Jeg skal lese flere. The Arrival er en fortelling alle kan lese og forstå, uansett hvor du kommer fra og hvor gammel du er. Fortellingen vekket svært mange følelser i meg, spesielt siden verden nå er vitne til så mange mennesker på flukt og hvor hjerteskjærende det er. The Arrival er en vakker roman som gir deg håp om at selv om man befinner seg i en fortvilet situasjon, så kan det gå bra. Det er godt å bli minnet på.

Tans illustrasjoner må ses. Amazon gir deg anledning til å bla i deler av boka her.

I dag kjente jeg mild avmakt i møte med naturen. I årets bøker beskrives maktspillet mellom natur og menneske.

Tekst: Ingela Nøding/Bildet over: Oljemaleriet «Tiger i en tropisk storm eller Overrasket!» (min overs.) av Henri Roussau fra 1891

Jeg kom nettopp i lokalavisa for å ha kjørt bilen i grøfta i dag morges. Når man flytter på landet i Norges ulendte og grisgrendte terreng må man regne med dårlig føre og såpeglatte veier. Man er plutselig prisgitt naturen. Elementene. Vind, vann og is. Alt det vi prøver å rydde bort og holde på plass i byene. Mange av årets norske bøker handler også om hav, skog og klima. Det ville, det vakre, det vi kan påvirke, men ikke kontrollere. Lørdag kan du bli kjent med noen av disse utgivelsene.

Skremmende naturskildringer

Det er mye å velge blant hvis man vil fordype seg i nye bøker med grønt tema. NRK.no skrev nylig om den både trygge og innvaderende skogen i Britt Karin Larsen og Ida Hegazi Høyers bøker. Årets Pulitzerpris for sakprosa ble tildelt Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen, boka som beskriver hvordan verdens økosystemer trues av utryddelse. I dag fikk vi vite at Maja Lunde fikk årets Bokhandlerpris for romanen Bienes historie. Den skildrer nok et skremmende naturscenario: biedød. Det er spennende å se hvordan forfattere tar tak i ulike sider av klima- og miljøspørsmålet og lar det belyse menneskets rolle i en større sammenheng. Man får lyst til å høre dem tenke høyt rundt dette. Hva kan litteratur og refleksjon bidra med i en tid som krever handling?

Les vårt intervju med Maja Lunde fra i sommer her.

Spennende sjanse

Da er det godt å vite at nettopp navn som Maja Lunde gjester «Årets bøker», NRKboks rykende ferske bokfestival som avholdes her på Deichmanske hovedbibliotek. Festivalen feirer årets bokutgivelser. Dermed blir den aktuelle forfatteren intervjuet sammen med en annen skribent som er i vinden: Morten Strøksnes. Han er forfatteren av Havboka, «et fullendt verk som spenner over fire årstider» ifølge Dagens Næringsliv. Sjansen til å få et spennende innblikk i litterære trender har vi med andre ord denne helgen.

Flora og fauna

Mye av de øvrige festivalprogrammet handler også om natur. Her er noen smakebiter:

- Roy Jacobsen beskriver sjø, krig og kystkultur i sin nye roman Hvitt hav. Han kommer og leser høyt på lørdag.

- Inger Elisabeth Hansen skriver om flora og fauna i sin ferske, Bragepris-nominerte diktsamling Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår.  Hansen kommer og leser poesi med sin like bokaktuelle poet-ektemann Torgeir Scjerven på lørdag.

- Deichmans ekspert på våre eldste samlinger, Astrid Werner, inviterer inn i Deichmans urskog: bokmagasinene. Der viser hun vår grønne, litterære historie gjennom en vakker utgave av verket: Flora Danica (1761-1884).

Jeg hørte nylig en forsker på radio si at Hollywood har ødelagt vår forståelse for hvordan en miljøkatastrofe arter seg. Hvis den ikke skjer fort, klarer vi ikke å oppfatte alvoret. Da er det en fryd å oppleve hvordan litteraturen kan trekke linjer både bakover og framover i tid og vise det komplekse, skjøre, vakre og brutale forholdet mellom menneske og natur. Så er det opp til oss å avgjøre hva vi gjør med den innsikten.

Les hele programmet og meld din interesse for festivalen her:

Bokomslag: Aschehoug.

Antagelig er du allerede pepret med julegavetips fra de fleste hold. Men disse ligger det ingen salgsstrategi bak.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Lydbokforlaget, Cappelen Damm og Gyldendal.

Det er tid for å handle gaver til jul og tilbudene er mange, men som bibliotek vil vi selvsagt anbefale bøker. Og da gjerne dem som ikke står i stabler hos bokhandelen, men dem som ligger gjemt i en netthandel, et antikvariat eller med ryggen ut i butikken. Alternativt kan du «go green» og pakke inn en av våre bøker, gi den bort og tilby mottaker å levere den ferdiglest i januar, til glede for neste låner.

Til junior:

Jeppe Jansens giraff av Odd Eidem. Jeppe Janson har fyllt hundre år! Men tror du han er glad for det? Langt ifra. Trist og lei seg vandrer han rundt i hagen sin med det lange skjegget i en trillebår og snakker med seg selv. Alt er grått og trist for Jeppe. Helt til han en dag oppdager noen merkelige gnagemerker på et av trærne i hagen. Hvem kan ha lagd dem? Sånn går det til at Jeppe Jansen treffer Tviga og alt blir annerledes. Boka kan fortsatt fåes på antikvariat!

Til den tenksomme:

En ny bok som ikke får allverdens oppmerksomhet er Henrik Syses Det vi sier til hverandre. Syse har en evne til å framstille relativt tungt stoff på en lettfattelig måte, uten at meningen går tapt i overforenkling. Som filosof er Syse ganske lavmælt, men han har en egen evne til å lese samtiden svært godt. I sin nye bok tar han tar opp ytringsfrihet, moralsk ansvar og etiske grenser. Stort mer aktuelt kan det vel ikke bli?

Til den kresne:

Ett minutts stillhet av Siegfried Lenz. En liten perle av en kjærlighetshistorie, som kom på norsk i 2009. Langt unna vinter og glatte veier, julenisser og snømenn. Vi befinner oss i en småby ved Østersjøen. Det er sommer og sol og blått hav. Det er forelskelse, kjærlighet og død.  Kjærligheten mellom læreren Stella og eleven Christian er både kjent og fortalt så godt at du kan lese den om igjen.

Til den som vil ha en god historie:

Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaetan Soucy. Stort mer dramatisk historie skal du lete lenge etter! Soucy gir deg alt du måtte trenge av spenning, kalde grøss nedover ryggen og en stadig trang til å sitte med åpen munn. Alt dette pakket inn i et flott språk. Soucy er canadisk og denne boka ble hans internasjonale gjennombrudd. Vi møter et søskenpar idet faren dør og de blir alene i verden. Når du klapper sammen denne boka og historien er ferdig lest, skjønner du hvorfor du til stadighet har måttet dytte opp haka – gang på gang!

Tekst: Anne Thoresen/Foto: Aschehoug

Møt Greg, gutten som har sjonglert seg gjennom alle årene på high school uten verken venner eller uvenner. Han har perfeksjonert kunsten å være akkurat nok venn med alle til å slippe unna trøbbel. Han liker å holde seg i utkanten hvor han ikke behøver å involvere seg i noe. Men da Rachel, som er Gregs klassekamerat og også datteren til morens venninne, får leukemi, insisterer moren hans på at han må være en god venn.

Jo mer tid du tilbringer med henne, jo større forskjell kan du gjøre i livet hennes.

Filmgeeks

Strengt tatt handler ikke denne historien så mye om jenta som skal dø. Den handler mest om Greg, og litt om Earl. De er egentlig mer arbeidskamerater enn de er venner, og bruker det meste av tiden sammen på å enten lage eller se film. Sammen har de laget en drøss med parodifilmer, som det ikke er meningen at noen skal få se.

Kluss med følelser

Greg er helt ubrukelig når det gjelder å snakke om følelser. Til gjengjeld er han  ganske god på å få folk til å le. Han bruker humor som en buffer mellom seg og det virkelige livet, og ser på seg selv som en person som ikke betyr spesielt mye for andre. Om han får komplimenter går han rett inn i «overdreven-beskjedenhet-modus», som han kaller det, noe som skaper så kleine situasjoner at jeg som leser vrenger meg i stolen.

Så dette med følelser er altså vanskelig. Hva skal han liksom føle når moren forteller at jenta han (mot sin vilje) var kjæreste med i sjette klasse har blitt alvorlig syk? Moren er kjempelei seg. Burde han ikke også ta det litt tungt, kanskje gråte litt?

Antihelt

Greg er en antihelt da historien starter. Han er fortsatt antihelt når siste side er lest. Men kanskje har han vokst på en eller annen måte. Alt det som skjer preger Greg mer enn han klarer å si med ord, og det går ut over skole og karakterer.

Du leser sikkert dette og tenker: «Wow, Greg må ha vært skikkelig lei seg på grunn av Rachel. Så lei seg at hele livet hans raste sammen. Det er jo egentlig ganske rørende.» Men det er faktisk ikke en helt presis beskrivelse. Det var ikke sånn at jeg satt på rommet mitt og hørte på harpemusikk mens tårene rant og jeg trykket en av Rachels soveromsputer inntil meg. (…) Ville jeg i det hele tatt tilbragt tid med henne hvis hun ikke hadde hatt kreft? Selvsagt ikke.

Nå vil jeg se filmen

Jeg hadde håpet på en tåredryppende, sentimental historie om kjærlighet og død, for noen ganger er det akkurat det jeg vil ha. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk i stedet en forholdsvis lettbeint historie om en pubertal og utilpass gutt som er utrolig morsom, men som det ikke er så mye tak i.

Jeg har ikke sett filmen, men traileren sier meg at her er det i hvert fall tåregaranti – både lattertårer og andre tårer. P3s Filmpolitiet gir filmen terningkast 5 og sier at det er en «smakfull og sorgmunter feelgood» som også inneholder mange morsomme referanser for filmfrelste.

Er sorg et sentralt tema i norsk samtidslitteratur? Og i så fall: hvorfor?

Tekst: Kaja Østgaard Pettersen/Foto over: Eirik Ingebrigtsen av Finn Ståle Felberg, Forlaget Oktober.

Gjennom høsten har Deichman Majorstuen invitert til arrangementsrekka «Romanen som samtidsspeil», om tendenser og særpreg ved den norske samtidsromanen. Straks står fjerde og siste litterære dypdykk for tur. Onsdag 2. desember kl. 18 møtes forfatterne Eirik Ingebrigtsen og Tiril Broch Aakre til en førjulssamtale med forfatter og kritiker Gabriel Michael Vosgraff Moro. Vi har tatt en prat med dem i forkant av møtet og presenterer her noen smakebiter på hva publikum har i vente.

Snart møtes dere til en førjulssamtale på biblioteket om «hverdag», «høytid» og «sorg». Eirik og Tiril, opplever dere disse temaene som representative for den norske samtidsromanen, sånn generelt? Er det snarere andre temaer dere anser for å være særlig representative?

Eirik: – Familierelasjon, tap (sorgprosess) og julehøgtid – eller spesifikk årstid for den del – med alle dei markørane som då kjem fram, er absolutt representativt, ja. Og vidare er mor, far, barn alltid tilstade i samtidsromanen som eit kretsløp av minne, relasjon, problematiseringar. Framandgjering og «etter katastrofen» ser vi fleire bøker ta for seg no, og det finst eit politisk engasjement i både prosa og lyrikken.
Tiril: – Ja, jeg opplever temaene «hverdag», «høytid» og «sorg» som representative. Jeg vil komme tilbake til hvilke bøker, hvilke temaer, endringer og linjer over tid det er snakk om i onsdagens samtale.

Gabriel Michael Vosgraff Moro leder samtalen mellom Tiril Broch Aakre og Eirik Ingebrigtsen onsdag 2. desember kl. 18.00 på Majorstuen filial. Foto: Ida Skivenes.

La oss så vende blikket mot de to romanene som står i sentrum for samtalen, Heimfall. Ei juleforteljing fra 2012, og Redd barna som kom i år. De to bøkene har en rekke åpenbare likhetstrekk. Først og fremst møter leseren to mennesker i sorg: Johan (Heimfall) skal feire sin første jul uten kona Inger, og Tanja (Redd barna) og mannen Paul har mistet tenåringsdatteren Ida for kun et halvt år tilbake. Handlingen i begge bøkene foregår over et kort tidsrom (henholdsvis fire dager og et døgn) i den kalde og mørke måneden som desember er. Og snøen, den laver ned. I hvilken grad og på hvilken måte opplever dere at romanene har visse likhetstrekk?

«Det er ein (stille) aggresjon i begge bøkene»

Eirik: – Det er ein (stille) aggresjon i begge bøkene, forsøk på normalitet og konsentrasjon, kanskje.
Gabriel: – Det har vært interessant å lese to romaner som så åpenbart er beslektet i tematikk, men også i form. Det kommer til syne allerede i åpningene, som i begge bøkene etablerer en førstepersonsforteller i presens, der den konkrete hverdagen til henholdsvis en kvinne og en mann står i sentrum. Det handler blant annet om sorg, eller rettere sagt, hvordan leve med den og i den. Dette er to romaner som går tett på noen helt sentrale menneskelige erfaringer alle levende før eller siden må forholde seg til. Men selv om alvoret er stort, finnes det en letthet i begge bøkene. Da tenker jeg ikke på humor, men på det litterære drivet og språkarbeidet, som ofte kjennetegner virkelig gode bøker.

Det er ikke kun temaet sorg som blir behandlet, men vel så mye omsorg. Er det en påstand som er gjenkjennelig?

Eirik: – Ja, omsorg i den forstand at det er det enklaste, mest sjølvsagte mellom familiemedlemma. Å strekka handa ut. Å gi ein kopp te. Og frustrasjonen i dette nære når slike enkle ting blir gløymt eller forsaka. Sviktar ein, ligg det kanskje noko anna under, sorg og avstand, noko som okkuperer og hindrar ein.
Tiril: – Ja, dette var de to mest sentrale temaene jeg jobbet med. Jeg vil jo tegne et portrett av en person som opplevde stor sorg, og samtidig skulle gi god omsorg til de to minste barna sine. Samtidig ville jeg forsøke å undersøke lagene i sorgen – sorgen over datteren, men også sorgen over brorens skjebne, sorgen over Norges behandling av asylbarna og ungdommene som ble drept på Utøya. Jeg ville også undersøke der omsorg for barn brister – både hos hovedpersonen Tanja, og i samfunnet vårt. Barn og ungdom glipper mellom fingrene våre. Tanja gjør alt hun kan for å gjøre det beste for barna sine, hun er full av gode intensjoner, men likevel ender hun opp med å gjøre noe sterkt kritikkverdig mot slutten av boka, i kampens hete. Det er disse bristene, hos enkeltpersoner i hverdagslivet, og de mer strukturelle, som jeg var interessert i.
Gabriel: – Johan blir jo nærmest tvunget av kommunen til å ta seg av sin dødssyke voksne datter gjennom jula, så han må innta en rolle han ikke har hatt på lenge og helst ikke vil forholde seg til. For Tanja, som er småbarnsmor, er den daglige omsorgen fremdeles en selvfølgelig del av hverdagen. Men i begge bøkene finnes det også en type omsorg for tilværelsen og den andre, knyttet til hendelser i fortiden og minner, som fremdeles er levende.

Tiril Broch Aakre er nominert til Ungdommens kritikerpris for romanen Redd barna. Foto: Paal Audestad.

Johan og Tanja går altså julehøytiden i møte for første gang etter å ha mistet henholdsvis kone og datter. Jula kan som kjent være en prøvelse for noen hver, og her har vi to mennesker som befinner seg i hver sin relativt ferske sorg. Eirik og Tiril, hva var tanken bak å legge handlingen så nært opp til denne, for svært mange, krevende tiden?

Eirik: – Det var vel fordi tida stoppar litt opp, tankane kjem, familiemedlemmar kjem saman. Ein blir bevisst «årshjulet», og for Johan er det jo første jul der han må henta fram pynten sjøl, utan kona si.
Tiril: – Det var flere årsaker – for det første handler det jo om en faktisk sak i boka: utsendelsen av de lengeværende asylbarna. Og den saken var i mediene på det tidspunktet, desember 2014. Og så var det dette med adventstiden, der man i kristen tradisjon venter på barnet som ble født, mens her var det noe motsatt. Tanja og barna bruker adventstiden til å tenne et lys hver dag på graven til Ida.

«Det var noen skjellsettende opplevelser som satte i gang romanen min»

Hvordan nærmer man seg egentlig temaet sorg? Gjorde dere «forarbeid» av noe slag?

Eirik: – Research i sjela, tenker på minne, lys, stemning som høyrer jula til + undring over korleis det må vera å mista ei kone, eller ha eit sjukt barn som du er ambivalent til å pleia.
Tiril: – Det var noen skjellsettende opplevelser som satte i gang romanen min – 22. juli, og at jeg opplevde at et ungt menneske jeg kjente ikke ville leve lenger. Historien om Ida og denne familien er en helt annen, det er en fortelling. Men begge disse hendelsene snudde opp ned på verden for meg, og den følelsen preger nok boka. Jeg ønsket å skrive om en mor som måtte leve med en veldig stor sorg og samtidig holde hverdagslivet i gang. Og jeg ønsket som sagt å avdekke noen lag i sorgen: følelsen av at verden går i oppløsning, på flere plan.

I Broch Aakres roman som kom ut tidligere i år, ligger 22. juli som et mørkt bakteppe. Hos Ingebrigtsen kan både Johans frustrasjon over kommunens innsparinger innen helse og omsorg, og sønnens julefeiring på Gran Canaria, sies å være elementer som fester romanen til vår samtid. Gabriel, opplever du at Redd barna og Heimfall speiler samtiden vår, og i så fall på hvilke(n) måte(r)?

Gabriel: – Først og fremst tenker jeg at romanene handler om helt grunnleggende menneskelige følelser og engstelser som går ut over samtiden i snever forstand, slik alle gode bøker gjør. Samtidig er dette to romaner som tydelig er skrevet i dag og forholder seg til en konkret virkelighet vi alle kan gjenkjenne som vår egen. Det skaper en gjenkjennelse som på mange måter gjør romanene ekstra virkningsfulle. Det er lett å tenke: Det som skjer med disse karakterene kan jo også skje med meg.

Gabriel, du skal lede samtalen mellom Eirik og Tiril. Har du lyst til å avsløre noen momenter du kommer til å legge særlig vekt på?

Gabriel: – Jeg vil gjerne høre mer om hvordan forfatterne har jobbet med og forholder seg til sorg som erfaring, og hvordan og hvorfor dette presset seg frem i disse to romanene. I hvilken grad kan litteratur lindre sorg? Men jeg skal forsøke å ikke gjøre det til en sorgtung samtale, selv om sorg og sorgens virkninger nok vil stå sentralt. Adventstiden kan for mange utløse følelser knyttet til den forestående høytiden, som er så ladet med minner og forventninger knyttet til andre mennesker, ikke minst familien. Så jeg tror også familie, barn og foreldre, vil være et viktig tema.

«Jeg skal forsøke å ikke gjøre det til en sorgtung samtale, selv om sorg og sorgens virkninger nok vil stå sentralt.»

Til sist, har dere nylig lest en norsk samtidsroman som dere har lyst til å trekke frem og anbefale for Litteraturbloggens lesere?

Tiril: – Jeg vil gjerne anbefale Geir Gulliksens siste roman, Historie om et ekteskap.
Gabriel: – Jeg vil gjerne få nevne Ida Hegazi Høyers roman av året, Fortellingen om øde. Romanen er basert på en sann historie om eksentriske europeiske utvandrere til Galapagos på 1920–30-tallet, og er både språklig og tematisk en frisk og annerledes leseopplevelse.

Om arrangementsrekka

Arrangementene har vært støttet av Fritt Ord som i fjor utlyste midler under fanen «RomanSamtidNorge», der vår egen undertittel har vært «Romanen som samtidsspeil». Formålet har (som alltid) vært å stimulere til økt leselyst og å skape begeistring for litteratur generelt, samt gjøre publikum kjent med og løfte frem den norske samtidsromanen spesielt. Slik har den øvrige rekka sett ut:

- Brit Bildøen og Lars Mæhle samtalte med forfatter og forlagsredaktør Ragnfrid Trohaug om den engasjerte romanen.  Mæhle og Bildøen er to forfattere som gjennom romanen utforsker den nære fremtiden og presserende samfunnsproblemer som klimaendringer og maktbalanse.

- De to siste vinnerne av Tarjei Vesaas’ debutantpris, Amalie Kasin Lerstang (Europa, 2014) og Gine Cornelia Pedersen (Null, 2013) møttes til en samtale med psykiater, forfatter, professor og kritiker, Finn Skårderud om kropp og psyke.

- Forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin møtte forfatterne Christelle Ravneberget (Jeg gidder ikke leve uten deg, 2015) og Tina Åmodt (Det blir aldri lyst her, 2014) til en samtale omkring det vanskelige samlivet.

Det neste, siste og ei heller så (umiddelbart) lystige temaet, er altså «Hverdag. Høytid. Sorg».

Om forfatterne

Tiril Broch Aakre (f. 1976) debuterte med diktsamlingen Kniplinger (Tiden) i 2013. Tidligere i år kom hun med romanen Redd barna (Flamme Forlag). NORLA (kontoret for Norsk litteratur i utlandet) har valgt ut denne som en av satsingstitlene under høstens bokmesser i Göteborg og Frankfurt.

Eirik Ingebrigtsen (f. 1975) debuterte med romanen Vesen (Oktober) i 2001, og har siden den gang utgitt totalt seks romaner. I 2013 ble han tildelt Sultprisen for forfatterskapet sitt, og Heimfall. Ei juleforteljing (Oktober), ble i 2012 kortlista til P2-lytternes romanpris. Han er ute med ny bok nå i høst, romanen Spikrar frå fallande plankar (Oktober). Ingebrigtsen er ellers bl.a. prosjektansvarlig i Norsk Forfattersentrum og står bak programmet på «Forfattarforelesninga».

Gabriel Michael Vosgraff Moro (f. 1981) debuterte i 2003 med 365 dager med Ludwig Wittgenstein (Solum). Han har siden utgitt romanen Autobahn (Aschehoug, 2005) og Der lyset slipper inn (Aschehoug, 2009), sistnevnte nominert til Ungdommens Kritikerpris samme år. Tidligere i høst utkom intervjuboken De forvandlede (Aschehoug), der han i tegneserieformat har intervjuet ti internasjonalt ledende forfattere. Moro har tidligere vært redaktør av Bokvennen litterært magasin og ellers operert som litteraturkritiker i Morgenbladet og VG. Tidligere i år var han med å starte Littkritikk.no, en ny portal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker.

Bokomslag: Flamme forlag og Forlaget Oktober.