Når du først begynner å telle, fins det utrolig mange filmer og tv-serier som handler om forfattere. Men hvordan er det å spille en forfatterspire, når du er en selv?

Tekst: Katrine Judit Urke

Woody Allen. Foto: Wikimedia/Colin Swan

Woody Allen-gutta
Woody Allen er et eksempel på en regissør som ofte lar seg inspirere av mislykkede forfattere eller forfattere i starten av karrieren. Av hans nyere filmer kan vi nevne You will meet a tall dark stranger, der vi blant samlivsbrudd og utroskap finner Roy som i angst og spenning venter på responsen til sitt siste manus. Klassisk Woody. Og så har vi Midnight in Paris som kom året etter, med det triste paret som er på ferie sammen i Paris. Kvinnen i forholdet, Ines, er glad i shopping og redd for regn, mens mannen, Gil, jobber med en roman for å skrive seg unna meningsløse skribentjobber. I Paris får han hjelp til virkelig å innse at han ikke har gjort de rette valga i livet.

Forfattere i thrillere
Så Gil, spilt av Owen Wilson, rusler rundt i Paris for å finne seg selv, noe man kan si han lykkes med. Det samme kan man ikke si om for eksempel Jack Torrance (Jack Nicholson) som i Ondskapens hotell søker seg til en isolert vaktmesterjobb for å få skrivero, men i stedet blir hjemsøkt av både det ene og det andre. Eller forfatteren i Secret Window: klisjeen deprimert og nyskilt forfatter (Johnny Depp) med skrivesperre som stikker fra byen til ei hytte i skogen og er der aleine (til han får et besøk som senker livskvaliteten ytterligere).

Norsk snubling
Et eksempel vi ikke kommer utenom her hjemmefra er selvsagt Joachim Triers Reprise. Espen Klouman Høiner og Anders Danielsen Lie spiller to forfatterspirer i starten av tjueåra som begge får bøkene sine antatt, men samtidig må jo kameratene møte livet med alle sine relasjoner og annen galskap. Da jeg bestemte meg for å skrive denne saken, fant jeg ei topp femti-liste, 50 Best Films About Writers, på Flavorwire, et amerikansk allround kultur-nettsted. Det er stort sett store og kjente titler og også mange klassikere på lista, de fleste amerikanske, men på førsteplass finner vi faktisk Reprise!

«All work and no play makes Jack a dull boy.» Kan den «nødvendige» isolasjonen som forfatter drive en til vanvidd? Foto: Wikimedia/Marcel Oosterwijk

Kvartlivskrisene
På kino akkurat nå vises Mistress America, Noah Baumbachs nyeste med kjæresten Greta Gerwig i en av hovedrollene og som medforfatter av manus. Der møter vi Tracy (Lola Kirke) som er førsteårsstudent på college med store skriveambisjoner, men med noe mangel på inspirasjon. Da hun møter Brooke, som skal bli Tracys framtidige stesøster, er det mye som snur. Brooke er den klassiske karakteren med mange jern i ilden, som ikke får det helt til, men som uten å vite det selv gir Tracy mye å skrive om. Greta Gerwig har også laget Frances Ha sammen med Noah Baumbach, en film som da jeg satt i kinosalen minnet meg om tv-serien Girls (men som i ettertid gjorde mye mer vondt). Den handler om unge mennesker som står overfor et slags endelig valg mellom å forsøke å realisere drømmer og akseptere virkeligheten. Og, ja, i Girls er det jo også med en forfatterspire, serieskaper Lena Dunham spiller Hannah Horvath, en hovedkarakterene som strever, på unge newyorkeres vis, med å få budsjettet til å gå opp parallelt med å lykkes med noe kreativt.

Forfatteren i Unge lovende
Den norske tv-serien Unge lovende har, nær sagt selvfølgelig, hyppig blitt sammenliknet med nettopp Girls, og også der har vi, i tillegg til en stand up-komiker og skuespiller, en karakter, Nenne, som vil bli forfatter (og som, oppdager jeg mens jeg skriver dette, i likhet med flere av de ovenstående karakterene viser seg å ha psykiske lidelser). Unge lovende har blitt sett av flere enn 100 000 siden den ble lagt ut i sin helhet på nett-tv 6. november. Enda flere har sett den etter at den hadde premiere på «vanlig tv» 14. november, og serien har fått mye medieomtale. Derfor introduserer jeg den ikke mer enn dette: Den handler om tre jenter i midten av tjueåra som lever liv som ligner mange liv i Oslo. Jeg er nesten nødt til å be forfatter og skuespiller Gine Cornelia Pedersen, som spiller Nenne, fortelle oss litt mer. Både om Unge lovende, seg selv, forholdet mellom forfatter- og skuespilleryrket og selvsagt om favoritter blant forfatterspirer på film og tv.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik

- Er det som forfatter vanskelig å ikke legge seg opp i manuset til Unge lovende?
– Nei, egentlig ikke. Det er vanskeligere som skuespiller å ikke legge seg opp i manus syns jeg, men det gjør jeg mye allikevel. Legger meg opp i det, altså. Det er det som er så fint med å ha et godt samarbeid med folk du digger. Du får lov til å mene ting, og du blir tatt på alvor. Jeg anser det også litt som et ansvar jeg har som skuespiller. Et ansvar om å ikke bli gjort til offer for et dårlig skrevet manus, eller en dårlig regissør. Det er jeg som skal utføre det, og da syns jeg det er fint å bli lyttet til når jeg kjenner at noe ikke funker.

- Er Oslo viktig som kulisse i serien, eller kunne serien utspilt seg i en hvilken som helst by?
– Oslo er jo ofte byen folk drømmer om når de sitter hjemme på gutte- eller pikerommet og sturer. Jeg kan i alle fall kjenne meg igjen i det. Men det er jo sikkert mange som drømmer om Trondheim, Bergen eller andre byer i Norge også. Jeg vet ikke, denne gangen ble det Oslo, og det er jeg glad for. For meg ville det vært rart å spille Nenne i Bergen.

«Bestemoren min foreslo velmenende at jeg ‘kunne jo bare bli hovmester, siden jeg var så flink til det’.»

- Serien handler jo om unge mennesker som snubler rundt i den såkalte kvartlivskrisa. De er på et punkt der de etter hvert blir pressa til å gutse på og følge drømmen sin eller å akseptere at livet ikke blir fett på samme måten som man hadde trodd. Du har jo gitt ut to romaner i tillegg til at du har fullført Teaterhøgskolen – altså er du ganske langt unna Nenne. Men du har selv på mange måter vært der Nenne er nå? Hvem hadde du trodd du skulle være i dag da du, som Nenne, jobba i cateringbransjen?
– Jeg søkte som en gal på Teaterhøgskolen, og var så fast bestemt på å greie det, at jeg tror jeg trodde jeg i alle fall kom til å gå der. Men at jeg skulle ha gitt ut to bøker i tillegg, den så jeg ikke komme. Så, jeg så vel for meg et liv som ikke er så langt ifra det jeg har nå. Selv om bestemoren min velmenende foreslo at jeg «kunne jo bare bli hovmester, siden jeg var så flink til det».

Gine Cornelia Pedersen er aktuell med romanen Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos. Bokomslag: Oktober

- Tror du Unge lovende vil bety mye for deg som forfatter? Utlånet hos oss har iallfall gått opp, det er faktisk ganske lange ventelister på begge bøkene!
– Der kan du se. Det er vel omtrent det jeg tror det vil bety, at flere leser bøkene jeg skriver. Det er jo utrolig hyggelig.

- Får du utløp for det samme når du skriver som når du er spiller en rolle?
– Omtrent. Jeg kan bestemme min egen virkelighet, dramaturgien ligger i mine hender når jeg skriver, og det er forskjellen. At det er jeg som har all kontroll og makt over universet jeg skaper, jeg fantaserer fritt uten forstyrrelser.

- Hva slags planer har du som skuespiller, og hvilke har du som forfatter?
– Nå skriver jeg et stykke for DUS – Den unge scenen, og det er en kjempefin utfordring som var veldig i tråd med det jeg så for meg skulle bli neste skritt i forfattervirket mitt. Skuespilleryrket er ikke så autonomt som forfatteryrket, så jeg har vel ikke andre planer der enn de som blir til underveis. Nå har jeg noen gigs jeg skal gjøre ut våren 2016, og så blir det spennende å se om man får prøvd seg på en teaterscene kanskje. Jeg har foreløpig kun jobbet med tv og film etter jeg gikk ut av skolen i vår. Jeg drømmer om å skape min egen arbeidsplass så godt det går, og interesserer meg veldig for regi. Jeg må ta det som det kommer. Nå blir jeg mor snart, og det vil nok overta alle planene mine. Jeg vet jo ikke hvordan jeg vil føle det når babyen kommer, men er ganske sikker på, og håper, at jeg ikke tenker på jobb da.

- Har du en favorittfilm eller –serie om forfatterspirer?
– Jeg så Barton Fink for litt siden (altfor sent). Den var ordentlig bra! Ellers elsker jeg jo Joachim Triers Reprise, selvfølgelig … Og så er Girls en serie jeg har satt veldig pris på.

Gine Cornelia Pedersen ble i 2013 tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Null.

«Det er jo det vi liker å se; folk som sliter.»

- I et intervju med Aftenposten etter at du fikk Vesaas-prisen for Null sa du: «Men jeg tenkte jo på det: Faen. Når boken kommer, vil folk tro at jeg er helt gæern.» Men hvordan har du det nå – er du redd for hva folk tror om deg nå når de har sett deg som Nenne?
– Nei. Jeg er ikke det. Jeg gjør en rolle, og jeg er utdannet innen skuespillerfaget. Jeg har stolthet i yrket mitt, og mener at det er bevis nok at jeg har et velfungerende, svært forskjellig privatliv fra karakteren min Nenne. Man kan aldri beskytte seg selv fra forvirringen enkelte opplever ved å se en rolle spilles ut av deg, men det er noe man må ta som en bieffekt av at man har gjort en god jobb. Jeg vil alltid velge jobber fordi de tenner meg, og gjør meg nysgjerrig, og vil aldri velge dem bort fordi jeg er redd for hva folk vil tro. Da er det få roller igjen å spille tror jeg. De fleste roller sliter med ganske alvorlige temaer. Det er jo det vi liker å se; folk som sliter.

 Deichman fikk nylig kritikk for å rekruttere kokker og kunstnere til bibliotekstaben. I november har vi tatt steget videre og fått en medarbeider med militær bakgrunn. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto og illustrasjoner: Maria Dale Scheibenbogen, Stina Åmo og Marie Mæland

Hvis du har vært innom Twitter, Facebook eller Deichmanske på Furuset, Majorstuen og Oppsal i disse dager, har du kanskje fått øye på en liten ninja? Ninjaen gjemmer lapper med boktips i bøker, og på lappene oppfordres finneren til å skrive sine egne anbefalinger. Vi har tatt en prat med Team Superninja, studenttrioen bak prosjektet «Ninjaboktips», for å komme til bunns i hvordan denne figuren oppsto.

Hvem er Team Superninja?
– Team Superninja er Maria Dale Scheibenbogen, Stina Åmo og Marie Mæland. Vi går tredje året på bibliotek- og informasjonsvitenskap på HiOA.

«De kan også beskrives som invitasjoner til å dele din favorittbok og gjemme kortene på nytt som en overraskelse til noen andre.»

Hva er Ninjaboktips?
– Rent konkret er Ninjaboktips små kort med bokanbefalinger fra bibliotekarstudenter. På kortene inviteres også brukerne  til å være med og dele sine egne boktips. På hvert kort står et sitat fra en bok i tillegg til tittel og forfatter og det er 30 forskjellige kort fordelt på fem sjangere. Tipsene er produsert av oss selv og medstudenter, trykket på trykkeri og gjemt i bøker på tre biblioteker i Oslo: Furuset, Oppsal og Majorstuen. De kan også beskrives som invitasjoner til å dele din favorittbok og gjemme kortene på nytt som en overraskelse til noen andre.

Hvordan kom dere på ideen?
– Vi fikk en formidlingsoppgave i Samtidslitteratur-faget som vi tolket som «gjør hva dere vil, bare dere formidler noe». Det tok noen uker med fundering. Etter hvert kom én på idéen med å gjemme bokanbefalinger i bøker, én kom på navnet «Ninjaboktips» og én kom på at vi kunne bruke Boktipsninjaen som maskot og følgesvenn. Vi falt for akkurat den idéen fordi det er gøy å finne ting i bøker, altså ting som andre har glemt igjen. I tillegg til er det gøy å formidle favorittbøkene sine.

Hva er formålet med Ninjaboktips?
– Å bli ferdig med arbeidskravet i Samtidslitteratur før eksamensperioden. Det har kanskje vært den største motivasjonen, men samtidig har vi lagt ned mye mer arbeid i prosjektet enn vi hadde trengt å gjøre for å bestå.

«Selv om den er en ninja er den ikke så veldig flink til å gjemme seg og er over middels glad i å bli tatt bilder av.»

Fra et bibliotekarstudentperspektiv ville vi lage et prosjekt som omsatte teori til praksis. En sentral del av studiet vårt er litteraturformidling og da er det spennende å prøve ut sosiale medier i praksis. Vi har lært utrolig mye og det har vært veldig givende å få gjøre en idé til virkelighet.

Hvorfor ninja? Hvem er han/hun (hen?)?
– Vi valgte en ninja som maskott og fjerde medlem i banden fordi ninjaer gjemmer seg sånn som boktipsene. Vi er ikke sikre på verken navnet eller kjønnet til boktipsninjaen. Han/hun/hen dukket bare opp en dag og snakker ikke så mye. Selv om den er en ninja er den ikke så veldig flink til å gjemme seg og er over middels glad i å bli tatt bilder av, så den passer kanskje bedre som boktipsninja enn sneaky ninja.

Ninjaen skal i utgangspunktet bare gjemme seg rundt omkring på bibliotekene i november, men jeg mener å ha lest et sted at dere vurderer å fortsette litt videre? Eller kanskje andre studenter eller bibliotek får lov til å videreføre dette?
– I desember har vi valgt å lage «Boktipsninjaens 4-søndager-i-adventskalender». Vi lager oppgaver som er lavterskel og har bokpremier donert av butikken Outland og Commentum og Publica forlag. Du som leser dette er hjertelig velkommen til å bli med! Vi er på Facebook.

Selv om vi har hatt som utgangspunkt å gjennomføre prosjektet i november, håper vi at brukere av bibliotekene kan ha lyst til å fortsette med å dele og gjemme. Hvis vi får god respons og noen er interesserte, er det aktuelt å videreføre prosjektet, men det kan ikke bli før på nyåret. Akkurat når og hvor og hvem og hvordan er usikkert, men det er veldig viktig for oss at det blir gjort på en gjennomført måte. Det er i hovedsak Maria og Marie som går videre med prosjektet. Stina er en veldig viktig del av Team Superninja, men hun er også veldig engasjert i språkkaféene på forskjellige Deichman-filialer.

En by. En snøstorm. Tre kjærlighetshistorier. Er dette juleboka for deg?

Tekst: Sara Beskow / Foto over: Serge, Flickr. Foto under: Gyldendal

En av de verste snøstormene noensinne treffer en liten by ved navn Gracetown. Ikke nok med at hele byen er begravd i snø og at det er fullstendig kaos, men stormen kommer på selve julaften. I røren og rotet blir flere liv sammenvevd gjennom tilfeldigheter, for når snøballen har begynt å rulle er det ikke godt å vite hva den røsker med seg.

La det snø består av tre noveller skrevet av tre forskjellige forfattere: Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle. Historiene kan stå på egne ben og trenger ikke nødvendigvis å leses sammen, men her er absolutt litt av gleden å se hvordan de tre forfatterne har klart å veve de tre historiene sammen.

Jeg ble taus. Jeg hadde gitt meg ut i årets verste uvær -verste på mange år -jeg hadde falt i en iskald bekk, og foreldrene mine satt i fengsel… og likevel kunne han ikke snakke med meg?

John Green, kongen av ungdomsbøker, var grunnen til at jeg plukket opp boken i utgangspunktet. Jeg hadde skyhøye forvetninger til hans novelle. Jeg ble derfor overrasket når det, for min del, var Maureen Johnson som satte kronen på verket.

Ikke en stripper

Maureen Johnson står for den første novellen «Jubilee og juleekspressen». Jubilee er hovedpersonen i novellen, med unntak av hennes litt uvanlige navn (som hun syns høres ut som et strippernavn), har hun det perfekte liv. Foreldre som alltid er der for henne og den perfekte kjæresten. Sjokket blir derfor stort når juleaften ikke lever opp til forvetningene. Tvert imot det blir en ordentlig nedtur for Jubilee, den ene fæle hendelsen følger den andre. Det blir en dag med oppvåkninger for Jubilee. Hun lærer seg selv og andre bedre å kjenne, på godt og vondt. Man blir riktig glad i novellens karakterer, spesielt Jubilee. Historien er absurd, men Maureen Johnson klarer å balansere det hele slik at den får en sjarm og varme som passer utmerket til jul.

Daler litt i kvalitet

De to neste novellene, «Et cheertastic julemirakel» av John Green og «Grisenes skytsengel» av Lauren Myracle, fenget meg ikke like mye, men har absolutt sin sjarm. I «Et cheertastic julemirakel» skal en vennegjeng prøve å vinne et kappløp til Waffle House hvor det venter en gruppe cheerleaders. Det er ikke bare lett når en snøstorm herjer. I John Greens novelle blir det litt mye navn å holde styr på i en relativt kort historie. Jeg tror han med fordel  kunne kuttet ned rollelisten og i stedet latt oss bli bedre kjent med noen få av karakterene.

I siste novelle møter vi Addie som er over gjennomsnittet selvopptatt. Hun må, for en gangs skyld, legge sine egne interessser til side for å hjelpe andre rundt seg. Lauren Myracle klarer ikke helt å overbevise meg om at den selvsentrerte hovedpersonen fortjener den slutten hun får. Begge historiene har likevel godt driv og man får lyst til å lese videre og finne ut hva som skjer.

Kakao med marshmallows

Hvis man ønsker seg en dyp og skjellsettende bok man aldri glemmer, tror jeg man blir skuffet over La det snø. Er man derimot ute etter en varm, romantisk og koselig julebok som passer ypperlig sammen med en kopp kakao rikelig toppet med marshmallows, da er dette rette boken for deg.

Ole tar livet sitt, 19 år gammel. Debutant Runar Mykletun lar oss møte Oles familie ti år seinere. Far, mor, søster og bror, som alle strever på sine måter. Men forfatteren kunne med fordel latt oss bli bedre kjent med familiemedlemmene.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug

Bak et unnselig bokomslag og en for meg uforståelig tittel skjuler det seg en god forteller.

Romanen Repetisjonsøvelse starter samme kveld som Oles selvmord, i minuttene mellom kl. 18.00 og 18.30. Ved hjelp av fire små sider introduserer debutant Runar Mykletun Oles familie. Faren Torfinn, er på forretningsreise i Nigeria og forsøker strategisk å velge ut hvem han skal prate med på en fest. Lillesøster Irene har fått ny sykkel og lillebror Endre sitter på rommet sitt og later som om han gjør matteleksa (egentlig har han allerede gjort den, men vegrer seg for å vise mora hvor flink han er). Mora Anette stuller med husarbeid fram til hun plutselig kommer til å tenke på at Ole burde vært hjemme for flere timer siden.

Raske forflytninger
Denne henvisningen til tid og raske forflytningen mellom steder og karakterer gir oss et slags fugleperspektiv. Kort og elegant beskriver Mykletun mennesker som i øyeblikket er hver for seg, men som uløselig er knytta sammen som familie.

Så hopper vi ti år fram i tid, til 2013. Torfinn har gjort det bra i forretninger, særlig med idealistiske prosjekter. Endre er i slutten av medisinutdanninga og har turnustjeneste et sted i distriktet. Irene har flytta til Oslo for å studere. Anette har fortsatt full kontroll hjemme over både husstell og forretninger. Det er iallfall det vi kunne trodd dersom Mykletun fortsatte med overfladiske sveip over livene til familiemedlemmene.

Kort og elegant beskriver Mykletun mennesker som i øyeblikket er hver for seg, men som uløselig er knytta sammen som familie.

Under overflaten
Torfinn er imidlertid en vellykka forretningsmann fram til han gjør en tabbe som fører til at han stikker av til Frankrike sammen med elskeren sin. Endre er straks ferdigutdanna lege, men friker ut etter å (kanskje) ha forårsaka en pasients død. Han har derfor flytta hjem til Anette uten noen plan. Familien tror at Irene bor i Oslo og er opptatt med universitetsstudier, mens hun i virkeligheten har blitt med i en sekt, gifta seg og blitt gravid med et av medlemmene. Anette er hjemme sammen med Endre, lurer på hvor Torfinn er og skjønner at noe har gått galt.

Runar Mykletun. Foto: Niiklas Lello.

Ulike metoder for å holde ut
Familiemedlemmene er altså prega på hver sine vis, både av Oles selvmord og av livet i seg selv. Endre har fortsatt øyeblikk der han klart visualiserer hvordan broren så ut da han fant ham hengende i et tre. For å roe ned har han funnet fram den gamle frimerkesamlingen sin som han sorterer i kjellerstua i barndomshjemmet. Irene kaver etter å finne mening, men skjønner nok selv at hun har gått for langt. Anette lengter tilbake til en familie som hang ihop, mens Torfinn, klassisk (og forståelig) nok, har stukket av.

Kommer aldri nærme nok
Vi blir noenlunde kjent med familien, men vi kommer aldri nærme nok. Drøye 150 sider er for lite for fire personer som alle har tatt noen litt utradisjonelle valg. Karakteren jeg sliter mest med å forstå, er Irene. Irene melder seg inn i en sekt fordi det gir henne en tydelig retning som hun antakeligvis mangla, men grunnen til at hun går så fort videre til ekteskap og svangerskap med et annet sektmedlem, ser jeg ikke. Ingenting tyder på at dette er noe hun ønsker.

Kan hende Mykletun hadde hjulpet leseren ved å la første del være litt lenger og slik la oss i større grad bli kjent med karakterene før selvmordet. Kanskje hadde det gjort det lettere å forstå hvorfor de gjør som de gjør. Slik som romanen er nå mener jeg at enten burde familien vært mindre eller boka lenger – her er det potensiale til mørke, komplekse karakterer som det med Mykletuns gode fortellerstil kunne vært svært interessant å bli ordentlig kjent med.

Hva skal man med bibliotek når man har litteraturhus og festivaler? Bokaktuelle Jan Kjærstad forklarer.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Mimsy Møller, Aschehoug

Jan Kjærstad er utdannet teolog. Men framfor Gud og kirke, har han fulgt forfatterkallet og mener biblioteket er det helligste sted på jord.

- Nytt hovedbibliotek i Bjørvika er reddet. Du var blant forfatterne som støttet Nye Deichman i mediene. Hvordan håper du det nye biblioteket blir, når det endelig står ferdig?

-Forfatterne trenger bibliotekene for å finne bøker de ikke finner noen andre steder.

-Jeg håper at det nye biblioteket blir hva det er ment å være: det viktigste stedet i Oslo for alle som leser bøker. I tillegg at det virkelig blir et signalbygg for hovedstaden, et bygg som viser at vi ikke bare lever i en økonomisk gullalder, men også i en kulturell gullalder.

- Hva trenger forfattere bibliotekene til, når det finnes bokfestivaler, bokhandler og litteraturhus?

-Forfatterne trenger bibliotekene for å finne bøker de ikke finner noen andre steder. Ikke i bokhandelen, ikke i antikvariatet, ikke på nettet. Og det er viktig å kunne holde dem i hendene, bla med fingrene i dem, lukte på dem. Jeg er ikke en person som tror på hellige steder, men biblioteket er det nærmeste jeg kommer et hellig sted. Det skjer noe med kroppen i et bibliotek.

- Du gjester Deichmanske hovedbibliotek på torsdag for å snakke om din siste roman: Slekters gang. Hva kan du og samtalepartner Sverre Tusvik friste publikum med denne gang?

-Vi kan friste med dyp innsikt og mye humor om en roman med mange spenstige historier. Jeg tror det blir en del overraskende spørsmål, både fra Sverre Tusvik og fra publikum. Det kommer til å gi stor kred å ha overvært denne seansen.

Slekters gang handler om om Villa Bohre på Lysaker hvor seks generasjoner har levd og elsket og slåss gjennom det 20. århundret. Vil du oppnå kreden Kjærstad snakker om, er hovedbiblioteket kl.17.3o torsdag 10. desember riktig sted og tid.

Frihet, rett til utdannelse, rett til å ta egne valg. For oss som bor i Norge er dette en selvfølge. For Faten som vokser opp i Libanon under borgerkrigen på 80-tallet er det langt fra slik.

Tekst: Gro Johansen Raih

Året er 1989 og vi befinner oss i et borgerkrigsherjet Libanon. Dette danner bakteppet for historien om Faten. Som 15-åring bestemmer faren at hun skal sendes til hovedstaden Beirut og jobbe som tjenestepike hos en velstående familie. På tross av at Faten er best i klassen sin på skolen, har hun ikke noe valg. Oppgaven hennes er å forsørge familien sin, og faren kommer hver måned og inkasserer lønnen hennes. Faten har lite frihet og tiltales kun som «du, jente» av moren i familien, derav tittelen på boken.

Veien var endeløst lang, og ikke et ord ble sagt i bilen. Radioen ble ikke slått på. Det var stille som på havets bunn. Hun var redd den dagen. Redd for byen, siden hun hadde hørt at det skulle være krig og eksplosjoner i gatene der. Redd, siden hun ikke visste hva som ventet i hennes nye liv.

Å følge drømmene sine

Faten har drømmer, og ønsket om å ta videregående skole og fullføre sykepleierutdannelse gir henne mot. Mot til å holde ut og mot til å tørre å forsøke å frigjøre seg. Med hjelp fra nabogutten Marwan, som hun smugtitter på fra balkongen, og den engelsktalende hushjelpen i naboleiligheten får hun tak i bøker og informasjonen hun trenger.

På en lavmælt og nær måte fortelles historien om Faten og de begrensningene kulturen legger på henne som ung jente. I tillegg til Faten møter vi to andre unge jenter på samme alder. Den ene er venninnen Dalal fra hjemlandsbyen, som i motsetning til Faten får fortsette på skolen. Den andre er Dalia, datteren i huset der Faten er hushjelp. Hun synes skolearbeid er kjedelig og vil heller male. På tross av ulikt utgangspunkt, opplever de mange av de samme begrensningene i møte med tradisjoner, arrangerte ekteskap og kanskje også klasseskiller. På tross av motgang og prøvelser, er det en positiv tone i historien, og man ønsker virkelig at det skal gå bra for Faten.

Fortsatt aktuell

Språket er enkelt og knapt, og boken er ganske lettlest. Dette er en bok for alle som har lyst til å få et innblikk i hvordan det er å være ungdom i Midt-Østen. På tross av at fortellingen er lagt noen tiår bakover i tid, og utviklingen har gått fremover, tror jeg at mange av utfordringene Faten møter også er relevante for hvordan mange ungdommer i Libanon og Midt-Østen har det i 2015.

Fatima Sharafeddine er en anerkjent forfatter i arabisk barne- og ungdomslitteratur. «Du, jente» er første oversatte bok i Mangschous nye serie «Nærvær- nærmere verden». Det er planlagt fem bøker i serien, og neste bok er oversatt fra russisk.

Nylig ble jeg redd. Det blir jeg nesten aldri. Det er et problem.

Tekst: Ingela Nøding/Foto av bokomslag: Gyldendal

Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde sett flere katastrofefilmer. Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde sett mer på TV de siste åra (vi har koblet ut TV-signalene hjemme). Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde hatt en skarpere kritisk sans. Men nå stirret jeg inn i Arill Riises bekymrede ansikt og kjente frykten i magen.

Direktesending

Arill Riise er nyhetsanker på TV2, her under en sending av «Landstinget». Foto: Mari Hvattum, CC BY-SA 3.0.

TV2-ankeret satt i studio med bilder av brann og ulykke bak seg og ba alle komme seg i sikkerhet. Jeg husker ikke en gang hva han sa. Bare noe om at klimaendringene hadde ført til naturkatastrofer over hele kloden. «Er det sant?» tenkte jeg og stirret på skjermen.»Oj… Er det for sent allerede». Når Arill Riise sa det, måtte det jo være sant.

Usannsynlig?

Men det var det jo ikke. Dette var bare en godt iscenesatt introduksjon til et samfunnsengasjert dansenummer på «Norske talenter». Klippingen var så brå at jeg trodde jeg så på en ekte nyhetssending. Selv om jeg nettopp hadde sittet og sett på vanlig fredagsunderholdning i min søsters leilighet. TV2 er jo så kommers. Med reklameavbrudd og sportsavbrudd og nyhetsavbrudd. Det kunne jo vært en ekte ekstrasending?

Den primitive angsten snakker til deg på en annen måte en Tine Sundtoft.

Kjenner etter

Heldigvis forsvant Riise, dansenummeret startet og jeg kunne sitte og kjenne på den uvirkelige følelsen ekte bekymring kan legge igjen i mellomgulvet. Jeg har likevel ikke glemt disse sekundene jeg faktisk var i tvil. I min verden, hvor bilulykker og alvorlige diagnoser omtrent er det eneste vi trenger å frykte, var dette en oppvekker. Jeg ble faktisk redd. Jeg følte skyld da jeg trodde operasjon redd jorden var gått ad undas. Jeg trodde faktisk det var mulig at vi hadde feilberegnet tiden vi hadde til rådighet. Det kan man kanskje le av, men jeg velger likevel å kjenne litt på denne følelsen av frykt blandet med resignasjon og melankoli. «Så greide vi det likevel ikke,» sa følelsen. «Jorden takket for seg i kveld. Nå er vi alene».

Heia ekte frykt

Denne lille opplevelsen ga meg nemlig troa på skremselspropaganda. Etter klimatoppmøtet i Paris har det vært mye snakk om hvorfor folk ikke klarer å ta alvoret helt inn over seg. At krisen strekker seg over for lang tid, at den føles for langt borte fra oss, at vi som enkeltmenneske ikke har noen påvirkningskraft. Men det å kjenne på ekte frykt, det virker. Den primitive angsten snakker til deg på en annen måte en Tine Sundtoft. Og hvor finner vi den? Jo, i fiksjonen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Dystopier funker

Når vi ikke forstår med hodet, må vi forstå med kroppen.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvalmende redselen i Veien av Cormac McCarthy (trailer over) eller den bunnløse ensomheten i Veggen av Marlene Haushofer (trailer under). Historien om en far og hans sønn som vandrer alene gjennom et landskap av ødelagt natur og kannibalisme ga meg en frykt jeg aldri kan eller vil gi slipp på. Følelsen av plutselig å befinne seg totalt alene i verden og som byboer måtte overleve på matsanking fra skogen glemmer jeg heller aldri. Disse to mesterverkene har krefter som all verdens klimaforskere, toppolitikere og forente nasjoner aldri kan opparbeide seg. Dem som får oss til å forstå med magen at her må noe gjøres. Dem som tvinger oss til å se for oss noen groteske fremtidsscenarier og frykte dem med hele vårt sanseapparat og all vår forstand. Når vi ikke forstår med hodet, må vi forstå med kroppen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

De elendige

For å miste jorda til ekstremvær og ulevelige forhold blir som når et barn mister en god forelder. Noen du er helt avhengig av er ødelagt, dødssyk, uberegnelig. Nå må du klare deg som best du kan. «Kom dere i sikkerhet» betyr bare: «Finn et midlertidig sted å oppholde dere som kanskje er sikrere enn der dere er nå.» Det finnes ingen reell sikkerhet når moder jord tar kvelden. Da er vi alene, foreldreløse alle mann. Vi kan forsøke å tilpasse oss forholdene, men vi har ingen garantier for å klare det. Unner vi virkelig oss selv eller våre etterkommer en slik skjebne? Jeg er i hvert fall ikke særlig hypp på å oppleve at Golfstrømmen snur eller flyktningkrisen tredobles fordi grunnvannet i varmere strøk er brukt opp.

Så lån deg en bok, se en film og skaff deg litt real klimaskrekk og skremselspropaganda. Så kan vi endelig se å få gjort noe!

Jeg tror på poesien. Her er årets fire beste dikt-debutanter.

Tekst: Gunnar Vilberg / Foto: Niklas Lello, Anne Andersen, Julie Pike og Heidi Furre / Bokomslag: Aschehoug, Samlaget, Gyldendal og Flamme

Anders Brenno: Vampire Yeah

Anders Brenno (1988) går på Kunsthøgskolen i Oslo og debuterte som forfatter med årets tøffeste, såreste og vakreste diktsamling. Et «vampire yeah» om livet, kjærligheten og døden. Dette er upolerte og kraftfulle horror-dikt på slang og valdresdialekt. Det handler om å være rosa i svarte klær. Om baby og gråtende cowboy-vampyrer – flaksende på kirkegårder fra gamle skrekkfilmer. Gotisk kitsch og kjærlighetssorg i beste power ballade-stil.

«Vi farer gjennom natta / Blasse / i lyset / Vi ekke forsiktige / Vi er fraktaler / Vi deler stillhet og darkness / Vi tenner våre egne lys / i et haunted house of love / Vi er gærne / Vi er voodoo / Du og jeg er svart magi / Vi ekke engang empiriske / Vi er ekstrasensuelle / og når sola reiser seg fra grava / og vi fremdeles ikke kjenner varme / da veit vi at vi er daue / Da veit vi hva vi er»

Veronika Erstad: Eg er så nær morgonen eg kan kome

Veronika Erstad (1979) er fra Rosendal. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og forfatterstudiet i Tromsø. I hennes debutsamling presenteres vi for to hus ved skogen og havet. Og gjennom to naboer i disse husene tar vi del i et stille liv som beveger seg i grenseland mellom våken og bevisstløs tilstand – mellom ro og uro. Vi får bilder av det gjenkjennelige i hverdagslivets trygge og bittesmå hendelser, iscenesatt av noe større og eventyraktig. Reven under plommetreet er først et villdyr, så kan den plutselig snakke. Verden, virkelig eller uvirkelig, er det du opplever den skal være. Erstads debut anbefales på det varmeste. Jeg leste den på en time i sommer. Den følger meg ennå.

«Naboen syr gardiner med kvite blonder. Han syr med auga igjen. Nåla mellom fingertuppane. Bak skogen veks mareritta inn i det steinete landskapet. Han broderer revar på gardinene. Lyset legg seg mellom fingrane. Revane er kvite. Han syr med open munn, rørsler som startar i mellomgulvet.»

Eirin Gundersen: Du er menneske nå

Eirin Gundersen (1990) har gått på forfatterstudiet ved Høgskolen i Bø og ved Universitetet i Tromsø og debuterer med en diktsamling om båndet som binder fortidens, nåtidens og framtidens bevissthet sammen. Etter tapet av en far opplever dikterjeget i Du er menneske nå sorg og tomhet. Gjennom både enkle og kompliserte betraktninger følger vi jegets gryende prosess og granskning av meningen med eksistensen sett i lys av vår korte tid i universet. Gundersens debut er en balansert og velkomponert diktsamling til ettertanke.

«jeg tenker på å bli funnet som et skall, liggende et sted under stein i forbindelse med et byggeprosjekt. at noen skal grave meg fram, finne ut når jeg levde, hvor lenge jeg befant meg her, om jeg spiste eller ble spist. noen skal legge det som er igjen av meg på et sted med perfekt luftfuktighet; den tørre lufta og levningene mine. noen skal ta vare på meg, stryke varsomt med små koster og ønske å rekonstruere alt.»
(Fravær av versaler i diktsamlingen er forfatterens grep. Kanskje et virkemiddel for å undersøke kontinuitet og rekken av hendelsers likeverdige betydning i det flettverk som til sist er det vi kaller eksistens.)

Erlend Wichne: Hav, sløyd

Erlend Wichne (1991) debuterer om et litterært velkjent og utømmelig tema – havet. På tidvis sørlandsdialekt dikter – eller er det kanskje riktigere å si sløyer – han havet, slik vi alle mener vi kjenner det. Havet i forskjellige settinger og kontekster. En uberegnelig venn – en løve i bånd. Wichne utforsker forståelsen av hav – hvor tanken, handlingen, tilstedeværelsen, og opplevelsen av havet kan være metaforer for våre liv.

«Hvis vi hadde gått rundt / med båten i bølgan nå / og drukna / ville kroppen etter ei stund drivans rundt / i vannskorpa uten å bli funnet / synke inn i vannmassan / Havet åpne seg. / Vannet presse inn i øyan og munnen vår / og bore seg gjennom huden. Havet / er tanglopper og slimål / Snart er kroppen spredt / undersjøisk ut / blir en del av ei / stor / ulevans masse.

Dette er ikke den første ungdomsboken om umulig kjærlighet. Og den er nok heller ikke den siste. Men den er absolutt en av de riktig gode!

Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Gyldendal

Bare i Brooklyn, skrevet av Una LaMarche, er historien om Jaxon og Devorah. Historien omhandler en rekke omfattende og vanskelige spørsmål knyttet til miljø, skjebne og identitet. Også handler den om kjærligheten, så klart.

En mørk og stormfull natt

Boken innleder med et typisk element: Et strømbrudd på grunn av en voldsom storm i New York, der romanens hovedpersoner møtes for første gang i en heis som stopper. Selvfølgelig forelsker de seg i hverandre. Det må til og med sies at dette er kjærlighet ved første sjenerte blikk. Men allikevel og heldigvis: Dette er en bok som er så herlig fri for klisjeer.

Men i virkeligheten slutter tiden nesten å eksistere. Jeg har jo hørt uttrykket før, «tiden sto stille», og det høres ufattelig sentimentalt ut, men det er faktisk slik det føles. Så. Vi kunne vært på t-banen i 30 sekunder eller 30 dager, jeg hadde ikke merket forskjell.

Jaxon og Devorah er like gamle, og begge bor i New York. De bor faktisk i hver sin ende av samme gate. Og nå er de begge håpløst forelska i hverandre. Men der stopper også det de har til felles.

Jaxon er andregenerasjons innvandrer. Han bor sammen med foreldrene og de yngre søstrene, og har i lang tid vært hodestups forelska i klassevenninnen Polly. Men Polly har plutselig blitt en del av den kule gjengen, og Jaxon og bestekompisen Ryan er ikke lenger kule nok. Han er litt lei, og trenger noen nye impulser i livet. Og med Devorah får han så absolutt det.

Devorah er ortodoks jøde, og kommer fra et strengt og lukket hjem. Hun er pliktoppfyllende og har aldri utfordret reglene hun er vant til å leve under. Hun har for eksempel ikke lov til å være alene i samme rom som en mann hun ikke er i slekt med. Møtet med Jaxon representerer noe helt nytt, og noe litt farlig.

Jaxon og Devorah forteller annethvert kapittel, og slik får vi som leser historien fra to sider. Vi blir godt kjent med dem begge. Dette er en historie full av både varme, humor, håpløshet og tro. Alt skrevet med et godt og friskt språk.

Å tolke tegn fra universet har ikke vært min sterkeste side i det siste, men jeg håper det stemmer denne gangen. For hvert sekund som går, suser jeg nærmere det som føles som skjebnen. Og det er for sent å snu nå.

Å krysse sitt spor

Boken har blitt omtalt som en moderne West Side Story, og det er en beskrivelse som passer godt. Historien om Devorah og Jaxon viser storbyens grenser. Disse grensene er kanskje usynlige, men de eksisterer i aller største grad, og er med på å styre livene til sine innbyggere. I Bare i Brooklyn gjør to av dem et forsøk på å krysse disse grensene, et forsøk som skal by på en rekke problemer og frustrasjoner. Men først og fremst er dette en roman om to ungdommer som endelig innser at det er lov å drømme større.

Hvordan skrive realistisk om en 13-årings gjøren og laden? Maria Navarro Skaranger tar oss med Romsås og forteller hvordan.

Tekst: Julie Berge Larsen / Foto: Frank Michaelsen

– Det var ikke et mål for meg å skrive mest mulig realistisk. Boka er en hyllest til Romsås, som er stedet med lavest gjennomsnittsinntekt i Oslo, men for meg hadde det blitt helt feil å ikke forholde meg til hvordan det var da jeg vokste opp, sier forfatter Maria Navarro Skaranger (20). Debutromanen hennes Alle utlendinger har lukka gardiner handler om hverdagen til trettenårige Mariana, som i likhet med forfatteren selv har norsk mor og chilensk far og vokser opp på Romsås. – Jeg føler også ordet «realistisk» har noe alvorlig i seg, det er et alvor der som boka mi ikke har. Jeg tenkte på å ta kontakt med Blindern og snakke med professorene der om språket som identitetsmarkør. Men jeg bestemte meg for å heller høre på kidsa, forteller hun engasjert videre.

– Mange sier at du til tross for Marianas utfordringer har laget en positiv oppvekstroman fra Romsås?
– Jeg begynte å skrive bare fordi det var gøy. Da jeg fant ut at det skulle bli et bokprosjekt, ville jeg ikke rakke ned på stedet der jeg vokste opp. Ungdom som Mariana blir sjelden hørt, jeg ville gi henne en stemme, sier Skaranger som fikk Debutantprisen (som ble delt ut for første gang under Debutantfestivalen i 2015 red. anm.) for boka og stort sett har fått strålende kritikker.
– Det var veldig flott å vokse opp på Romsås. Jeg har fått kritikk for ikke å komme inn på de virkelige utfordringene på Romsås. Neivel, det var heller ikke meningen. Og hva vet det hvite litteratur-Norge om hvilke utfordringer man har på Romsås?

– Du har sagt at «alt er integrering». Hva mener du med det?
– Har jeg sagt det? Ja, hva mente jeg med det? Jeg mener det er feil å si at integrering er et slags mål, at vi skal komme et sted. Det går ikke an å si at integreringen er feilslått. Integrering pågår hele tiden og vi vil møte nye utfordringer hele tiden, mener tjueåringen som nå bor på St. Hanshaugen i Oslo med kjæresten sin. Hun flyttet fra Romsås til Østensjø da hun var i trettenårsalderen, men valgte å fortsette på sin gamle skole.

– Kan du si noe om hvordan du bruker virkeligheten i romanen din?
– Jeg vet ikke… Romanen er ganske realistisk… Hele livet til ungdommen kretser jo rundt ungdomsskole, vennene, folka på skolen, forelskelse. Mariana har litt problemer hjemme, men hun legger det fra seg og det tar ikke overhånd… Tankene hennes i boka er ikke litteraturreflekterende. Marianas logikk er rett fram og direkte hele tida, sier den unge forfatteren som nå skriver for fullt, samtidig som hun tar et emne i litteraturvitenskap på Blindern.

– Hvilken tilbakemelding har du fått av Romsåsfolk som har lest boka?
– Eh … Tja … Folk kjenner seg igjen. Ikke bare folk fra indre østkanten. Fordi det er veldig allment. Marianas hverdag er et vanlig ungdomsliv. Jeg tror samtidig at folk ser at det er konstruert og overdrevet. Handlingen i boka går over cirka ett år og det er det mest interessante som er plukket ut. I klassen hennes skjer det mye hele tida og sånn er det jo ikke på skolen, forklarer Skaranger.

– Hvor nært er språket i romanen ditt eget språk da du var tretten?
– Det ligner ganske mye… i noen situasjoner, men jeg snakka ikke sånn hele tiden. Stemmen i boka og språket i boka er konstruert. Siden «kebabnorsk» er et muntlig språk som jeg skriver ned, blir det konstruert. Teksten har ord og setninger man henger seg opp i. «Du, bror…»; Mariana snakker sånn med alle og sånn er det ikke i virkeligheten, sier forfatteren som særlig har blitt lagt merke til for det helt spesielle språket i boka si.

– Hva har utfordringen vært ved å gi ut en bok med en ramme som er så lik din egen oppvekst?
– Nei, likheten har ikke vært den egentlige utfordringen… Utfordringene lå i mye annet både før og etter utgivelsen… Det var slitsomt å være så lenge inne i verdenen og språket til en trettenåring da jeg skrev den. Samtidig er det forferdelig å lese boka igjen nå. Det å komme inn i rytmen er umulig, forteller hun oppgitt.

– Kan du si noe om rytmen i språket ditt?
– I teksten fyker det frem og tilbake, som kakling… Hvis det kommer en tekst til meg, skriver jeg med letthet til den er ferdig… Jeg har nesten ikke kontroll over hva som skjer i teksten. Og jeg går ikke tilbake for å endre på den, sier Skaranger selvsikkert.

– Rytmen finnes i hvordan ungdom snakker: «ikke sant, ikke sant, ikke sant…» Gjentagelse. Vi hadde noen runder der vi ville kutte ut «hun bare, jeg bare…» fra boka, men det måtte være med, fortelleren forfatteren som ga ut debutboka på Forlaget Oktober.

– Hvordan var redaktøren din å jobbe med, med tanke på å beholde språket ditt?
– Hun var… eller er veldig grei. Ga meg frie tøyler. Det tror jeg er veldig viktig fordi vi ikke har den samme bakgrunnen. Hun måtte gi meg frie tøyler, mener Skaranger.

– Kan det være lettere å komme inn i romanuniverset, når man som leser må konsentrere seg om det for mange uvante språket i boka?
– Min bestemor på nitti år fra Frogner synes den var veldig fin. Hun likte de lange setningene og at det skjedde så mye. Men jeg skjønner hvis folk synes det er vanskelig å komme inn i universet til en trettenåring. Det er rett fram og tut og kjør. Det må man tåle. Jeg har fått fra én til fem i terningkast av kritikerne. Og hørt alt fra «det er den verste boka, jeg skjønner ingenting» til å få skryt fra små barneskoleelever, ivrer debutanten.

– Hva betydde Nansenskolen for romanen din?
– Det var på Nansenskolen jeg skrev den… Eller store deler av den. Det var veldig fint der, jeg gikk på skrivelinja. Noen lærere sa «her har du et bokprosjekt». Så det er Nansenskolen jeg skal takke for dette, sier forfatteren fornøyd.

– Hvorfor liker du Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri?
– Alle må jo like den, den er veldig fin. Min bok ligner Khemiris, fordi boka handler om en gutt på samme alder som Mariana og er skrevet på rinkebysvensk. Den kretser rundt hverdagen til en viss aldersgruppe og har også fokus på språk som identitetsmarkør. Khemiri er mer dempet enn meg, forklarer Skaranger om sin svenske kollega som hun er inspirert av.

– Hva annet inspirerte deg da du skrev boka di?
– Jeg hørte mye på Dr. Dre, Beyonce og Jason Derulo… Så en del på Holmlia streetbattle på YouTube… Jeg går gjerne på et kick, så blir det veldig lett å skrive tre dager og så går det veldig tregt igjen, sier Skaranger som lot omslaget til boka si være leopardskinn. Forfatterens navn og tittelen på romanen skinner i gull.

– Jeg var i Chile og da gikk alle i leopard. Tenkte at det passa så fint til Mariana. Og jeg elsker leopard! Tittelen spiller litt på hva jeg forsøker å gjøre med boka: å åpne gardiner eller noe…

Intervjuet står på trykk i høstens utgave av Deichmanbladet. Gratismagasinet finner du både på ditt bibliotek og andre steder der folk ferdes i Oslo.

Å liste opp årets beste utgivelser har nærmest blitt obligatorisk blant skribenter på denne tiden av året. Vi kan jo ikke være noe dårligere. Så her får du våre favoritter fra 2015. 

Tekst: Ingela Nøding, Thor Arne Sæterholen, Katrine Judit Urke og Astrid Werner / Foto over: Wikimedia/Ondrejk / Bokomslag: Communicatio, Oktober, AFV Press, Jippi og Press

Ingela anbefaler

Føkka opp av Hege Arstad
Arstad følger opp samtidstrenden med en fortelling om et ungt, ensomt menneske med selvdestruktiv livsførsel. Likevel, den svarte humoren trekker denne romanen opp. Vi møter journalisten Ida som drikker mye, jogger intenst og ligger med bestevenninnens ektemann. Det tar tid før hun skjønner hvorfor. Boka minner om Stine Pilgaards Min mor sier (som også er en av årets morsomme utgivelser på norsk), men er drøyere. Der Pilgaards humor er en poetisk brite, er Arstads en frodig amerikaner. Av og til fører det til en og annen platthet, men alt i alt har Føkka opp en driv og friskhet norsk litteratur trenger.

Thor Arne anbefaler

Alice A4 av Inger Bråtveit
En befriende bok i havet av traust realisme og selvbiografi! Historien er i utgangspunktet enkel – ei 14 år gammel jente som faller for en ung mann med bil – men det er måten det fortelles på som er det vesentlige i denne boka: overraskende bilder, drøm, poesi og fantasi, i tett samspill med Alice in Wonderland. Litterær nytelse venter for den som våger.

Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes
Trenger vi flere bøker om ensomme og fremmedgjorte unge menn i norsk samtidslitteratur? Svaret er ja, så lenge bøkene er så velskrevne som Hæggernes’ roman. Fettere & kusiner er en av disse sjeldne romanene som gir meg følelsen av at alt som fortelles er vesentlig, at ikke ett ord kunne vært utelatt. En illusjon, selvfølgelig, men det er det som er kunsten.

Melding til alle reisende av Liv Køltzow
Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med Parkinson i en alder av 60, bryter med ektemannen og sine gamle «finkulturelle» venner, og går inn i et forhold med trailersjåføren og dansebandentusiasten Vegard. De utnytter hverandre gjensidig. Han nyter godt av pengene hennes, mens hun får etterlengtet sex og, ikke minst, romanstoff. Køltzow bruker nok av sitt eget liv her, men boka oppleves i høyeste grad som en roman. Velkomponert, overraskende, rasende og morsom. En personlig og kunstnerisk triumf!

Katrine anbefaler

Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø av Ingvild Lothe
Grünerløkka filial har en vidunderlig samling av utgivelser fra småforlag, og AFV press, som har gitt ut Ingvild Lothe, er altså et av dem som er representert. Denne kan det være lurt å sjekke ut for dem som er redd for å gå glipp av gull. Min gode kollega og venn ga meg Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø en dag jeg var helt lost på hva jeg skulle lese. Og hurra for det. Dette er ei lita flis, 21 sider, men putta i et stort og vulgært format. På forsida har vi altså et kvinnelig kjønnsorgan med en del av universet inne i seg. Og inni har vi dikt i samme gata og veldig i tråd med diktene i Uren poesi-innlegget som jeg skreiv her på bloggen tidligere i år. Kanskje boka er noe for tilhengere av snodigtwitter? Ingvild Lothe leste for øvrig på Litteratur på Blå i november om twitterpoesi.

Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer
Jeg ble Ida Høyer-fan etter å ha lest Ut og Unnskyld. Årets roman (og Høyers fjerde på fire år!) foregår på en øde stillehavsøy og er inspirert av virkelige hendelser som refereres til som Galapagos-affæren. Da jeg leste at dette var rammen, mista jeg litt av iveren etter å lese boka; det jeg liker best ved Høyers romaner er måten hun skildrer det fullstendig hverdagslige og det å være utilpass i nettopp det. Fortellingen om øde hørtes derimot eksotisk og eksperimentell ut. Men Høyer utnytter disse fremmede elementene til å få fram følelsen av nettopp å være utilpass. En mann ankommer øya helt aleine, og Høyer bruker situasjon hans til å gjøre narr av samfunnet vårt, på litt Erlend Loesk vis. Ypperlig utført og svært morsomt, og, som vanlig, godt skrevet.

Hundedagar av Anja Dahle Øverbye
Jeg merka før jeg leste biografien til forfatteren at dette er fra Nordvestlandet, fra traktene der jeg selv vokste opp. Fjella og fjordene og, selvfølgelig, nostalgien, slo mot meg fra starten, på samme måte som når jeg leser Maria Parrs barnebøker. I Hundedagar møter vi en gjeng unge jenter, mot slutten av barneskolen, antar jeg, som er som jenter på den alderen ofte er: nådeløst slemme og opptatt av hierarki. Hundedagar er en grafisk roman, og så lite belest innen tegneserier som jeg er, har jeg ikke øyne eller vokabular til å skrive så mye om streken. Men alt, både tekst og bilde, er gjort med blyant. Fortellingen skal være inspirert av forfatterens barndom, og alt føles veldig nært og personlig når det er utført slik. Som å få en tegning fra en venn. Forfatteren har lagt ut en liten smakebit på sine nettsider som kan ses her.

Astrid anbefaler

H for hauk av Helen Macdonald
Det var først og fremst den flotte tegningen på omslaget som fanga meg. En vakker tegning av en hønsehauk med et gjennomborende blikk. Å lese denne boka bare fordi du er interessert i fugler, blir nok for snevert. Helen Macdonalds fortelling er så mye mer. Interessen for fugler deler jeg riktignok med forfatteren, men det er Helens tap av faren som er hovedtema og som fører til at hønsehauk-prosjektet settes ut i livet.  Farens død etterlater et enormt tomrom og hele livet settes på vent.  For å prøve å få livet tilbake på et spor hvor hun ikke bare eksisterer, men også lever, bestemmer hun seg for å trene en hønsehauk. Hun har falkonerbakgrunn, men erfarer fort at hauker er ikke det samme som falker og vice versa. Som en parallell historie får vi også høre om forfatteren T. H. Whites prosjekt med sin hauk i klassikeren The goshawk fra 1951. Teksten har en nerve, samtidig som den har vakre beskrivelser av landskap og sorg.

I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson
I starten var jeg ikke helt overbevist om jeg egentlig likte denne boka, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse til. Ensomhet er så mangt og det jeg liker i Olssons bok er måten hun greier å få fram nyansene. Her finnes en hel palett med avskygninger, fra den svarteste ensomhet til den grålyse varianten av å bo alene i sitt eget selskap. Vi blir kjent med tre personer som alle bor i samme oppgang. Ensomheten er det eneste de har til felles, og via tilfeldigheter blir disse tre sakte, men sikkert bedre kjent med hverandre. Olsson har et vakkert språk og historien er til tider spennende. Og slutten? Den kan jeg jo ikke røpe her!

I går fant vi denne gjenglemt i en bok.

Tekst&foto: Ingela Nøding

(Vi har redigert bort navnet øverst.)

Vi i Litteraturbloggen benytter anledningen til ønske dere alle en strålende jul, med eller uten sjokolade og slektsbilder!

Det har vært et fabelaktig bloggår! Ukjente forfattere og forfatterspirer, spennende bokanmeldelser og -omtaler og gode historier om bibliotek og leseglede. For ikke å glemme fortellinger om bibliotekarer med og uten sløyfe. Håper dere har kost dere like mye med innleggene som vi har gjort.

I romjula tar vi ferie, men følg med på nyåret. Da snoker vi i bokhylla til kjente og ukjente lesehester!

Mange varme hilsener fra litteraturbloggerne.

Forlaget Oktober har gitt ut en LP! Musikkduoen Universet består av forfatter Bård Torgersen og musiker Kenneth Ishak. Siden Ishak ikke leser bøker, har vi tatt en prat med Torgersen om litteratur og musikk. 

Tekst: Victor Josefsen / Foto: Magnus Stivi

– Hva er det siste du leste? (Kan være bok, magasin, avis)
– Jeg leser artikler om kunstig intelligens. Drømmen min er å scanne hjernen min, loade den opp til en computer, bli skutt ut i verdensrommet, få tid til å tenke i noen tusen år, på alt vi kunne gjort her nede. Vende tilbake hit, når alt er borte, sitte i noen tusen år å kjenne på følelsen av å være alene. Vente på at batteriene skal lade ut.

– Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? Hvordan skulle det vært?
– Jeg har allerede fått laget soundtrack til deler av flere av bøkene mine. Jeg vil fortsette med det, være med på å lydlegge mine egne ting.

– Hva er din favorittbok?
– Det er ikke én bok, det er mange, tekster studentene mine skriver på tekstlinja på Westerdals. Som ikke er ferdig enda. Det er de beste tekstene, de lever enda. Ferdige utgitte tekster er det ikke noe mer å gjøre med, det er som å samtale med en død, interessant nok det. Men jeg velger heller det som er uferdig. Som kan gå alle veier. Helt opp eller helt ned.

«Jeg liker nerder, men jeg er ikke en nerd.»

– Hva er ditt favorittalbum?
– Det er et nerdespørsmål. Jeg liker nerder, men jeg er ikke en nerd. Jeg har ikke en favorittskive. Jeg har tusenvis av skiver. Jeg burde hive halvparten, men jeg klarer ikke. Jeg knytter meg til skiver. Til omslaget, til lyden, til minnene. Når jeg blir skutt ut i universet skal jeg ikke bare tenke, jeg skal bruke minst like mye tid på å høre på musikk. Og til å spille harpe.

– Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?
– Philip K. Dick. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å treffe på ham når jeg er på vei ut av vår galakse. Jeg vil at han skal synge for meg. Og hvis han ikke vil det, så skal jeg synge for ham. Men aller mest håper jeg på en duett, hvor han synger bass, og jeg tenor.

I november slapp Universet albumet Vi skal ikke dø. En gang til og musikkvideo til låta «Pompidou». Vi skal ikke dø. En gang til tar utgangspunkt i forskjellige tekster skrevet av Bård Torgersen. Intensjonen har vært å koble tekstene sammen på en ny måte og bringe sammen elementer fra både dikt og prosa. Albumet er en co-utgivelse mellom Kenneth Ishaks nystartede label Solhøy og Oktober Forlag (dette er Oktobers første LP-utgivelse siden 70-tallet), i samarbeid med Sellout! Music.

Intervjuet er tidligere publisert på Deichmans musikkblogg som del av serien «5 om bøker og musikk».

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Jeg starter like så greit med meg selv.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Jeg heter Katrine Judit Urke og er bibliotekar på Deichmanske bibliotek, Bøler og Oppsal filialer. Her er et lite intervju med meg selv for å vise at det finnes bibliotekarer som eier både få bøker og lite system.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Hylla står på soverommet mitt. Jeg kjøpte den fra Ida som hadde rommet før meg og jeg vet ikke hvor hylla kom fra før det. Før jeg flytta kvitta jeg meg med masse bøker fordi jeg visste jeg skulle få mindre plass. Derfor eier jeg nok en del færre bøker enn de fleste bibliotekarer. Innholdet, som blant annet består av bøker (stort sett oppslagsverker og skjønnlitteratur for barn og voksne), dvd-er, dagbøker, kompendier og fotografier, er stappa inn primært etter rekkefølgen jeg pakka dem ut fra flytteeskene, men også litt etter høyde. Jeg er ikke så opptatt av hvordan det ser ut på rommet. Jeg trodde jeg skulle bo der et halvår eller så, men nå har jeg snart bodd der i et år, så det hadde kanskje vært hyggelig å få det litt mer pent. Da kunne jo bokhylla vært et sted å starte.

– Her har du trukket ut det som ser ut som to billedbøker for barn. Hvorfor har du valgt å vise oss det?
– Vi får nok se ordentlig bra snacks fra andres bokhyller i innleggene framover. Det som derimot kanskje skiller seg mest ut ved min boksamling, er nettopp at jeg har noen pekebøker som jeg ikke har skaffa verken på grunn av barn eller av billedkunstneriske årsaker. Det handler vel heller om en slags guilty pleasure, noe jeg kan finne trøst i. Beibi lei seg handler om et barn som gråter og aldri blir fornøyd, til tross for at det blir tilbudt både mat, vann, smokk og så videre. Men så gir barnets mamma barnet en klem. Da er alt bra igjen. Kaj har en gave handler om Kaj som pakker inn bamsen sin, Lise, og gir henne til moren sin som gave. Men moren kan jo selvsagt ikke få Lise på ordentlig, Lise er jo Kajs bamse! For meg er det i blant nødvendig å bli minnet på at vi mennesker i bunn og grunn er så enkle.

Hvorfor er bekreftelse så viktig for oss? Hvorfor er vi så opptatt av å bli likt? Linnea Myhres andre roman er en samling brev hun har skrevet til venner og familie, redaktører og bedrifter. Pluss et kjærlighetsbrev, til Sondre Lerche.

Tekst: Caroline Seljestad/Foto: Nikolaj Jonas Blegvad

I sin første bok, Evig søndag, forteller Linnéa Myhre åpent, ærlig og brutalt om hvordan det er å leve med spiseforstyrrelser. Det er en dyster roman om et dystert tema. Hun har fremdeles spiseforstyrrelser i Kjære, men det kommer frem i denne romanen at hun har det bra. Selv om hun takker venner og familie for at hun har dem, er det også brev i denne boka til noen hun har noe usagt til. I tillegg virker det som hun tar et lite oppgjør med faren sin. Brevet til ham er for øvrig hjerteskjærende, og da jeg hadde lest det, tenkte jeg at faren hennes burde skjerpe seg og ringe datteren sin.

«At du kan si navnet ditt og spørre meg om det går bra, imponerer meg til en viss grad, men jeg har dessverre aldri vært inne på tanken om at du kan være smartere enn vi mennesker kanskje tror. At du skjønner ting. For det gjør du ikke. Og det er kanskje derfor jeg nå har sett meg mett på forholdet vårt. Du blir jo aldri voksen. Og du dør jo aldri heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre meg deg. Dessuten holder jeg ikke ut bråket ditt lenger. Jeg må få lov til å høre på radio eller se på TV i mitt eget hus. Du bestemmer ikke over meg, du er under meg i næringskjeden. Du er en undulat!»

Taco og Twitter
Linnéa Myhre er jo morsom! Jeg lo flere ganger da jeg leste boken for lenge siden, men humret igjen da jeg nå måtte lese flere avsnitt på nytt. Jeg liker spesielt godt brevet hun skrev til produsenten av Santa Maria tacokrydder og det ene brevet til psykologen, som inneholder små notater hun har skrevet mellom 2011 og 2014. Og brevet til Twitter. Som er undulaten hennes.

Linnéa Myhre er forfatter

Mange av dere vet hvem Linnéa Myhre er. Hun er populær på Twitter og Instagram og har vært med i «Skal vi danse». Men hun er forfatter også.  Jeg håper at dere får lyst til å lese bøkene hennes. Hun skriver lett og fint om alvorlige ting. Og ikke fullt så alvorlige ting. Men om ting som betyr veldig mye for henne.

Tekst og foto: Stine Laukvik

Det var lokale kunstnere og andre engasjerte som reddet de gamle fabrikkbygningene som nå er blitt Frysja kunstnersenter, fra å bli en nitti meter høy administrasjonsbygning på 70-tallet. Berge både bor og har sitt atelier i kunstnersenteret. Hun leier den eneste leiligheten som ligger i atelierbyggene, og hun kan gå i pysjen inn i atelieret om hun vil. Hvilket hun vil – ofte.

Litterære tresnitt

Berge har utsikt mot naturen som glir forbi rett utenfor. Og det er naturen man i stor grad finner igjen i hennees kunstnerskap. Men det er ikke utelukkende den lokale og for oss lett gjenkjennelige naturen som finner uttrykk i arbeidene hennes. Det er også former som er hentet fra et annet landskap.

Berge arbeider i metallgrafikk, tresnitt og papircollage. Det er gjerne teknikken som for henne er med å avgjøre hvilket format og hvilke typer motiv som oppstår i verkene. I collager og metallgrafikk er det natur vi blir presentert for – det er aldri dyr eller mennesker med her. Bildene blir komposisjoner. Tresnittene er i følge kunstneren “mer litterære”. I dem ser vi dyr, trær og av og til mennesker som er i en eller annen relasjon. I utstillingen som settes opp på Deichmans filial i Nydalen er det kun tresnitt.

Tresnitt av Mari Krokann Berge. Tittel: Så sint.

Det hvite mot det sorte, og skyggene mot lyset er det som først slår en når man ser tresnittene i denne utstillingen. Den tretten meter lange veggen bak verkene er i en slags skittenstøvete petroleumsgråturkis farge og gir en god kontrast til de lyssterke tresnittene. Motivene består av forenklede figurative elementer i landskap som vi gjenkjenner som noe bortenfor vårt eget nordiske klima. Det er mulig å gjenkjenne noen av figurene, apekattene som sitter på hver sin grein imellom bladverk, eller gnuer på en slette med lyssterk sol i horisonten.

- Jeg bruker dyrefigurer fordi jeg er mye friere i uttrykket da. Jeg kan overdrive for eksempel ørene eller størrelsen på hodet for å få fram et spesielt uttrykk. Det kan bli veldig banalt om jeg bruker mennesker.

De viktige skyggene

Bildene har tema som avstand og nærhet, relasjoner og ensomhet. Det skal være mulig å kjenne seg igjen i de allmenne følelsene og fortellingene man finner representert i bildene.

Skyggene er viktigere enn formen, ifølge Berge.

Og skyggene er viktigere enn formen, ifølge Berge. Hun begynner med en form, men det er utviklingen av skyggene som gir bildene en spenningsflate. Etterkrigstidskunstneren og professoren ved Statens kunstakademi, Ludvig Eikaas, er en av dem som Berge har latt seg inspirere av. Det var han som lærte oss å ta utgangspunkt i formen, for deretter å se hva som skjer med skyggene.

Tresnitt av Mari Krokann Berge. Tittel: Grått regn.

Mari Krokann Berge har sin utdanning fra Kunstakademiet i Trondheim og Oslo, og har i tillegg en etterutdanning som kurator fra KHiO. I 2004 ble hun tildelt statens garantiinntekt for kunstnere. Hun har hatt flere separat- og gruppeutstillinger, og er innkjøpt av flere større institusjoner som blant annet Norsk kulturråd og Nasjonalgalleriet.

Utstillingen henger ut måneden på Nydalen filial. Mer info om kunstneren kan du finne her: http://marikrokannberge.com/

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Andre lesehest ut er Ragnhild Steinulvsdatter Stuler.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Ragnhild Steinulvsdatter Stuler

Ragnhild Steinulvsdatter Stuler er avdelingsleder på Deichmanske bibliotek, Bjerke filial. Jeg tok kontakt med henne fordi jeg visste at hun eier ei bokhylle som kunne vært hovedbildet til Bookshelf Porn.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Bokhylla står i stua og er fra ABC-Reoler. Det var viktig at den ikke var for dyp (bare 23 cm!). Den er åpenbart fargekoordinert, og bare forsøksvis sortert etter forfatter/forlag innen hver farge. Gjenfinning er som regel ikke noe problem. Og ja, jeg hoarder moteblader.

– Og her var det jaggu ei bokhylle til?
– Jeg regner med at det egentlig var den vanlige bokhylla du ville snakke om, men jeg sender også med et bilde av denne som man kan snurre på og som var mitt første (og hittil eneste) auksjonskjøp. Den inneholder stort sett kokebøker.

– Her har du funnet fram noe gammelt og signert! Hva er dette?
– Dette er det jeg er mest stolt av i bokhylla mi, nemlig et eksemplar av Ida Elisabeth (1932) med hilsen fra Sigrid Undset til min oldefar Nils Lid.

– Her er det også en signert bok, men dette ser ut som noe ganske annet enn en nobelprisvinner?
– Dette er det jeg er minst stolt av (den er heller ikke min egen): Arnie Skiffle-Joe Norses halvautentiske roman «spekket med grøss og gruoppvekkende mareritt» og ca. en million utropstegn.

I 2016 kommer det nye bøker fra mange av de store forfatternavnene. Disse fem har jeg størst forventninger til.

Tekst: Victoria Elena Montes Amundsen/Foto: normaross.fi, Gyldendal, Samlaget

Nytt år betyr nye romanutgivelser. Og det gleder jeg meg til! Hva er vel bedre enn å ha en lang liste over bøker man venter på å få lest, og å kunne fråtse i lista i vinterferien, påskeferien og sommerferien? Under har jeg tatt for meg et knippe bøker som jeg ser frem til å lese, enten det blir hist og her i lunsjen, på sengekanten eller i lange strekk på late fridager.

Norma av Sofi Oksanen (15.03)

Endelig en ny roman av den finske Sofi Oksanen, denne gangen en spenningsroman. Moren til Norma Ross har alltid forsøkt å skjerme datteren for omverdenens kritikk, på grunn av Normas merkelige tilstand. Da moren begår selvmord, står Norma alene igjen mot resten av verden. Det viser seg snart at moren har visst mer om Normas lidelse enn hun fortalte. For å finne ut mer, begynner Norma å jobbe på morens tidligere arbeidsplass, familien Lamberts frisørsalong. Familien har imidlertid sine egne grunner til å la Norma jobbe der.

Sofi Oksanen er fra Finland, og vant Nordisk Råds litteraturpris i 2010. Hun har finsk far og estisk mor, som vokste opp i det sovjetokkuperte Estland. I flere av de foregående romanene har Oksanen fokusert på de historiske linjene mellom Finland, Estland og til dels Russland, og da særlig sovjettiden. Den historiske plasseringen fungerer som en rammefortelling for å gi struktur og en dypere forståelse for hovedhistorien. Oksanen vier særlig plass til kvinnene og skriver om hvordan livet deres kan ha en sammenheng med landenes ulike og samtidig sammenfiltrede historie. Men i stedet for å nærme seg grensen for historiske romaner, nærmer Oksanen seg denne gangen mer spenningsromanens domene. Jeg gleder meg stort til å lese hvordan hun har mestret oppgaven, fire år etter den forrige romanen.

Den japanske elskeren av Isabel Allende (20.04)

Isabel Allendes romaner har alltid hatt en egen plass hjemme hos oss på grunn av at hun selv og noen av romanene har en tilknytning til en del av min families historie. Derfor gleder jeg meg alltid til hver nye utgivelse. I Den japanske elskeren møter vi polske Alma Belasco, som står midt oppe i den nylig påbegynte verdenskrigen i 1939. For å komme unna krigen, sendes hun til velstående slektninger i San Fransisco, hvor hun møter sønnen til en japansk gartner. Paret møter imidlertid motstand når japanerne angriper Pearl Harbor i 1941. Mange år senere finner Almas barnebarn og pleier gaver og brev som har blitt sendt til Alma gjennom årenes løp, og sammen tar de del i Almas lange historie.

Med Inéz, jeg elsker deg viste Allende at hun absolutt mestrer den historiske sjangeren, og i Om kjærlighet og skygge og Åndenes hus beskriver hun et kontrastfylt samfunn under både et kommunistregime og et brutalt diktatur. Den japanske elskeren er til forskjell fra de ovennevnte romanene lagt til USA, og jeg gleder meg til å lese hvordan Allende presenterer en historie på tuftene til en stor krig som rammet hele verden.

Dei som flyktar og dei som blir og Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante (01.03 og 10.09)

I 2016 er endelig de to siste bøkene i italienske Elena Ferrantes bestselgende Napoli-kvartett tilgjengelige på norsk. Vi fortsetter å følge hovedpersonen Elena Greco der vi slapp i bok 2, og får den endelige avslutningen i bok 4. Elena og Lila har nå blitt voksne kvinner og lever hvert sitt liv i hver sin del av Italia; Elena bor i Firenze, mens Lila aldri har forlatt Napoli. En gang hadde venninnene en felles drøm om en dag å forlate det fattige og brutale nabolaget i Napoli, men likevel kjenner de begge en sterk tilhørighet til byen ved foten av Vesuv.

Selv har jeg lest Napoli-kvartetten på engelsk, for jeg klarte ikke vente til bøkene forelå ferdig oversatt til norsk. Det er imidlertid verdt å vente på oversettelsene, ettersom den nynorske målformen beriker historien. Tilhengere av den mystiske personen som gjemmer seg godt bak pseudonymet Elena Ferrante bør absolutt skaffe seg de kommende bøkene, og nye lesere må kaste seg rundt og få begynt på denne bestselgende serien.

Mysterieavenyen av John Irving (19.01)

Johns Irvings fjortende roman blir utgitt på nyåret, i en stil Irving-lesere vil kjenne igjen fra tidligere bøker, med eksentriske karakterer og surrealistiske hendelser. Jeg må driste meg til å si at jeg har rynket litt på nesa av noen av de siste bøkene hans, hvorav én ble lagt bort etter omtrent 100 sider. Med hans tidligere romaner som Garps bok og En bønn for Owen Meany fortsatt friskt i minnet, håper jeg alltid at Irving skal slå tilbake med samme kraft i en ny utgivelse.

I Mysterieavenyen følger vi den nå aldrende Juan Diego på hans vandringer verden over, samtidig som hans lange historie rulles frem. Mexicanske Diego blir tidlig adoptert til USA og reiser fra familien, som blir boende i slummen. Under adskillig bedre kår i USA utdanner han seg til lærer og blir senere forfatter. Når Diego reiser verden rundt på bokturné, fordyper han seg i minner som leseren også får delta i.

 Kan du din Mappelthorpe? Eller er du fersking, men nysgjerrig på billedkunst? Les disse kule kunstromanene!

Tekst: Karen Hagen/Foto over: Rulia Joberts, Flickr

Det skjer mye spennende på kunstfronten i Oslo fremover. Blant annet kobles den amerikanske fotokunstneren Robert Mapplethorpe med Edvard Munch på Munchmuseet og den japanske kunstneren Yayoi Kusama kommer til Henie Onstad. Vi gleder oss!

På Deichmanske bibliotek kan vi tilby massevis av kunstbøker av ulikt slag (ja, i dette øyeblikk bestilles det inn flere av Robert Mappelthorpe), som kan vekke eller utvide din kunstinteresse. Her har vi laget en liten liste over romaner om kunst og kunstnere, til inspirasjon før du kaster deg ut i de kommende utstillingene.

1)  Audun Mortensen: Samleren

(Foto: Flamme)

Forfatteren er selv kunstner, og har utstillinger nasjonalt og internasjonalt, blant annet på det respekterte galleriet Gagosian Gallery i New York, så her det trolig egne erfaringer fra miljøet som ligger til grunn for teksten. Vi møter en kunstkritiker som gjør omtrent hva det måtte være for å fremme sin karriere. For å få til et intervju med en mediesky, berømt kunstner, må han stjele et av bildene hennes. «Samleren blottstiller kunstverdenens indre logikk med kløkt, nerve og språklig overskudd» skriver forlaget om boka. Sjekk den ut selv!

2) Rachel Kushner: The flamethrowers / Flammekasterne

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke. (Foto: Clohe Aftel og Gyldendal)

Denne romanen var dirrende het innen kunstverdenen for et par år siden. Har du ikke fått den med deg ennå, har du noe å se frem til. Norgesvennen James Wood, litteraturanmelder i The New Yorker, har sammenlignet Rachel Kushner med Gustave Flaubert. Her er det kunstmiljøet i New York på 70-tallet det dreier seg om. Den gangen «ingen» hadde penger, og folk kunne ta over områder og bo på Manhattan og være fattige og eventyrlystne. Den kunst- og motorsykkelelskende hovedkarakteren Reno forelsker seg i en eldre konseptkunstner, som er arving til et dekk- og motorsykkelimperium i Italia. Hun ender dermed opp i det anarkistiske miljøet rundt Den Røde Brigade.

3)      Siri Hustvedt: The Blazing World / Denne flammende verden

Oversatt av Bodil Engen. (Foto: Aschehoug)

I denne romanen skriver en forfatter på en posthum biografi om en fiktiv kunstner: Harriet Burden. Fortellingen belyser hvor vanskelig, eller nesten komplett umulig, det er å være kvinnelig kunstner i den mannsdominerte kunstverden. Harriet Burden iscenesetter et maskeringsprosjekt hvor hun lar noen unge mannlige kunstnere publisere hennes verker i deres navn, for slik å bevise at kunstmiljøet er mer opptatt av kjønn enn kunst. Finurlig, gjennom notatbøker, dagbøker og avisartikler, blir vi kjent med Harriet og hvor gjennomførbart prosjektet hennes utarter seg.

4)  Donna Tartt: The Goldfinch / Stillitsen

Oversatt av Hilde Lyng. (Foto: Beowulf Sheehan og Tiden)

Denne boken vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2014. Er du ute etter en real pageturner, så velg denne. Theo Deckers mor vil vise sin sønn hennes favorittmaleri i Metropolitan Museum of Art, men blir drept øyeblikk senere av en eksplosjon. Theo overlever, og en døende mann oppfordrer ham til å ta maleriet The Goldfinch av Carel Fabritius. Vi følger Theo i det som blir et svært urolig liv, hvor han skjuler og holder hemmelig bevaringen av maleriet fordi han er livredd for å bli tatt for kunsttyveri. Dette er et forsvarsskrift for hvorfor vi behøver kunsten og kraften i ett enkelt maleri.

5)   Patti Smith: Just Kids

Oversatt av Brit Bildøen. (Foto: Samlaget)

Dette er ikke en roman, men en biografi , men den er så poetisk skrevet at den går rett inn på listen likevel, og er et MUST før utstillingen på Munchmuseet!

Her får vi kjennskap til hvordan to kunstnersjeler finner hverandre og sin egen kunstneriske oppvåkning i New Yorks kulturundergrunn på slutten av 1960- og inn i 1970-tallet. Vi blir kjent med miljøene rundt legendariske Chelsea Hotel, Andy Warhols The Factory og klubbene Max’s Kansas City og CBGB. En ærlig og vakker beretning om kjærlighet, vennskap og kunst.

6) Kazuo Ishiguro: An artist of the floating world / Kunstner i Den flytende verden

Oversatt av Kari og Kjell Risvik. (Foto: Tate Publishing og Faber & Faber)

Yayoi Kusama skrev mellom 1983 og 1990 åtte romaner, men ingen er oversatt eller enkle å få tak i. Deichman har imidlertid hennes selvbiografi Infinity net som ble gitt ut av Tate Publishing i 2013.

Jeg har imidlertid plukket ut en roman om en annen, men fiktiv, aldrende kunstner fra Japan. I motsetning til Kusama opplever ikke han å få en polkaprikkete avslutning på sin karriere. Masuji Ono var en berømt maler før krigen. Han er nå pensjonert og opplever at hverken hans idealer eller tankegang gjelder lenger. «Den flytende verden» – som er navnet på det gamle gledeskvarteret med tehus, barer og geishaer – jevnes med jorden for å gi plass til ny bebyggelse. Nok et tegn til maleren om at hans tid er ute.

Hva ville dystopier vært uten kjærlighetens umuligheter? Dødslekene har Peeta, Katniss, og Gale. Divergent har Tris og Four. I Legenden av Marie Lu er det militærpiken June og opprøreren Day det handler om.

Tekst: Bodil Aga Aandstad/Foto: mariusz kluzniak, Flickr (over) og Front forlag

Havet har steget. USA splittes mellom militærmakten og koloniene. Når du blir ti år, testes du. Ikke for magiske evner eller personlighet, men for en type intelligens. Høyest mulig score er 1 500 poeng. Det er bare èn person som har fått så høyt resultat. Day er ikke helt sikker på hva som skjedde med den personen, men antar at det involverer mye makt og penger.

De høye poengene rett under toppscore  gjør at du kan gå på et eliteuniversitet og jobbe i kongressen. Får du middelmådig resultat, må du  nøye deg med å fullføre high school og gå på et vanlig universitet. Lav score gjør deg fattig. Så er det de som ikke består. Som Day.

Da jeg var ferdig med Testen, var jeg så sikker på svarene mine at jeg ikke engang tok meg bryet med å se på da de satte karakterer på dem. Men så kom funksjonærene og samlet meg og en flokk andre barn i et hjørne av Testarenaen. De satte et stempel i papirene mine og deretter skuflet de oss inn på et tog som tok oss inn til byen. Det eneste jeg fikk med meg var medaljongen jeg hadde rundt halsen. Jeg fikk ikke engang si farvel til familien min. (Lu 2015, s. 18)

Klasseskiller

Day røper ikke hvor han havnet da han ble ført bort, men han forteller hva som vanligvis skjer: Man blir satt i arbeidsleir eller blir brukt til forsøk på sykehusene. Day rømmer. Han gjør opprør. Etterlyses. Men siden ingen vet hvordan han ser ut, er han vanskelig å fange.

En dag skjer det han frykter mest. En i familien hans rammes av den dødelige pesten. Siden de er fattige, får ikke familien tak i medisin. Day bestemmer seg for å prøve, men forsøket mislykkes, og for første gang i sitt liv dreper han noen: broren til June. 

Bokomtalen fortsetter under filmen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

June er den eneste som har oppnådd den høyeste poengsummen på Testen. Foreldrene hennes er døde, og da hennes eneste bror blir myrdet, tas hun ut av skolen for å hjelpe militæret. Som familieløs har hun ingenting å miste, og hun er klar for hevn. Hennes test-oppdrag hos militæret blir å finne og fange Day. Gutten som drepte hennes bror.

Tenåringsfølelser

Marie Lu har skrevet en dystopi-trilogi, der Legenden er første bok. Det har (selvfølgelig) vært snakk om å filmatisere bøkene. Få vet når, eller om, filmen(e) faktisk kommer.

Språket i romanen flyter fint, og passer godt til en adapsjon. Fortellerstilen er handlingspreget, men har også mange beskrivelser. Tankeprosessene og følelsene til de to hovedkarakterene skildres med omhu. Vi får innblikk i hva Day og June føler, uten at forfatteren går for dypt eller lar karakterene overanalysere situasjoner og emosjoner de prøver å finne ut av.

De beste partiene er der June og Day undres over hverandre, og føler på utryggheten overfor det som skjer rundt dem: Hva er sant? Hvem kan de stole på? Små streif av patos gjør tenåringene troverdige. Day og June er ikke filosofer, men funderende og følsomme tenåringer som settes på prøve. Likevel er de også fantastiske, på hvert sitt vis.

De beste partiene er der June og Day undres over hverandre, og føler på utryggheten overfor det som skjer rundt dem: Hva er sant? Hvem kan de stole på?

To sider av samme sak?

Karakterene i dystopier har gjerne særegne superkrefter, uten å være hverken superhelter eller hverdagshelter. De ligger i et sjikt midt mellom. Begge er svært intelligente. Vi skjønner fort at noe er galt ettersom Day ikke består testen. I tillegg er både Day og June ekstremt sterke fysisk: de er smidige og raske. Første gang vi møter June har hun blitt utvist fra skolen for å klatre opp fjorten etasjer på en bygning utenfor skole-området. Det tok henne seks minutter og førtifire sekunder.

Selv om perspektivet skifter mellom Day og June i annethvert kapittel, går historien lineært og henger sammen i tid. Overlappingen mellom kapitlene er fortellerteknisk finurlig gjennomført; vi glir rett inn i handlingen for hver nye start. Det å se historien fra to sider er et godt trekk som styrker romanen, og er strategisk riktig i skildringen av det klassedelte samfunnet. Om boka blir film, er dette et av aspektene jeg lurer på om lar seg videreføre.

Legenden passer for dem som liker dystopisjangeren som en analogi til nåtidens politikk og samfunnsproblematikk.

Lenke til seriens hjemmeside (NB! Spoilervarsel): http://legendtheseries.com/

Marie Lu på Tumblr: http://marielubooks.tumblr.com/