Disse bøkene finnes det for få av. Kan dere gjøre noe med det? 

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen (over), Transit, Lydbokforlaget, Samlaget, Cappelen Damm

Vi hører stadig at det utgis bøker som aldri før. Markedet flommer over av spennende litteratur ingen kommer til å rekker over å lese i løpet av et enkelt livsløp. Likevel er det noen mangler i litteraturutvalget. «Ja, heldigvis,» sier du. «Ellers hadde det jo ikke vært noen vits i å skrive eller drive forlagsvirksomhet». Men jeg tenker ikke bare på markedet slik det ser ut i dag, men også på utgivelseshullene over tid og på tvers av forlag, genre og fagområder. Her tror jeg bibliotekene kan bidra med verdifulle innspill for å komplettere helheten.

Vi som jobber på bibliotek fanger selvsagt ikke opp alle aktuelle titler på markedet når vi kjøper inn litteratur til våre samlinger. Men vi snakker med publikum hver dag og får spørsmål som, gjentatt mange nok ganger, viser noen potensielle mangler.

Jeg har derfor konferert med kollegaer fra ulike deler av Deichman-systemet og drister meg til å lage en liste over hva vi og lånerne savner.

Ønskeliste til dere fra oss

Monologantologier

Vi har tullet en del på jobben med at vi en dag skal utgi en norsk monolog-antologi og tjene oss styrtrike på alle skuespillerspirene der ute. Siden det antagelig ikke kommer til å skje, deler vi denne ypperlige forretningsideen med dere. Vi har ikke tall på hvor mange spørsmål vi får etter gode monologer på norsk. Det skjer kanskje ikke daglig, men i hvert fall ukentlig tør jeg påstå, og slik har det vært over flere år. Vi har som regel ca. fire-fem greie titler å tilby (hvis de ikke er utlånt, da). Det er alt, alt for lite. Lånerne vil gjerne ha monologer «ikke alle andre bruker», monologer fra kjente og ukjente skuespill, forfattere og fra ulike tidsepoker (men ofte fra samtidslitteraturen). Det finnes noen hederlige monologutgivelser som ikke er blant de fem antologiene, men ikke nok til å utgjøre en god bredde i tilbudet.

Bøker med lydfil

I en tid hvor en betydelig og økende andel mennesker har behov for å lære norsk, kan vi ikke sitte med et puslete utvalg egnede bøker på bibliotekene. Flyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere tropper opp hos oss med håp i blikket og låner språkkurs, Veien til førerkortet og lettleste bøker i fleng. Spesielt er det mange som spør etter lettleste bøker med samme tekst innlest på tilhørende CD. Et kjapt søk viser at Trondheim bibliotek og Lydbokforlaget har tretten slike titler, Deichman og Bærum bibliotek har åtte.

Et bredt utvalg titler, av skjønnlitteratur og sakprosa, med tilhørende lydfiler hadde vært noe. Mange av dagens flyktninger har nok enklere tilgang til lyttetjenester via mobiltelefon, enn til CD-spiller. Organisasjonen Leser søker bok har et godt tilbud i boksok.no, der du kan søke på «Ny i Norge» og få opp mange lettleste forslag. Men selv her er det ikke mange bøker som også finnes som lydbok. Kanskje er det på dette området strømmetjenesterevolusjonen for litteratur kan starte?

Morsomme ungdomsbøker

Vi vet at humor slår an hos barna, derav mange morsomme barnebøker. Men hvorfor er det så få humoristiske ungdomsbøker? Hvorfor skal man drukne i dystopier, drama og identitetskrise med en gang man bikker over i tenårene? I en periode hvor livet er alvorlig nok som det er, og alle maser om at man må lese for å få bedre karakterer, trengs bøker som får en til å le. Stavangers bibliotek Sølvberget har listet opp noen eksempler på morsomme ungdomsbøker her.  Men vi trenger flere!

Underholdende ungdomsbøker på nynorsk

Da jeg spør etter innspill, skriver en kollega følgende til meg:

«Jeg ønsker meg flere underholdende nynorsk-bøker for ungdom. Tor Arve Røssland har fått til mye bra, men syns flere kunne slengt seg på.»

«Hva legger du i «underholdende»?» spør jeg. «Tenker du typ mer spenning og humor, framfor «personlig drama»?»

«Det var nettopp det jeg mente, Ingela! :)» svarer hun. «Tror det er spesielt viktig at nynorsk-bøker har et godt driv, nettopp fordi mange syns at nynorsk er krevende. Hvis det da er vanskelig språk og mye indre tanker og føleri, tror jeg man mister mange lesere veldig fort. Man må lokke unge lesere med en spennende handling slik at de forhåpentligvis blir så oppslukt at de glemmer at de leser nynorsk. Så kan vi håpe at de blir så komfortable med språket etterhvert at nynorsken ikke lenger blir en barriere i seg selv.»

Med andre ord: Få Agnes Ravatn til å skifte målgruppe eller host opp noen flere morsomme (eller spennings-) forfattere for ungdom, takk.

Elsa i denne svenske romanen fra 2012 er en sterk kvinnelig karakter. Om enn litt i overkant destruktiv. Hvem er hennes norske søster?

Romaner for voksne med sterke, kvinnelige karakterer

Igjen etterlyser vi bøker for voksne som det finnes flust av for barn. Var det bare i Ibsens og Colletts samtid det fantes sterke kvinner, eller er det så få sterke, kvinnelige karakterer i norsk samtidslitteratur fordi det er få sterke karakterer generelt? Vi vet ikke. Men en annen kollega ønsker seg i hvert fall følgende: «Romaner/fortellinger som har sterke kvinner i hovedrollen, med en type feministisk vri.» Også vi voksne trenger noen forbilder. Hvem etterkommer oppfordringen?

Lettleste, gode bøker om kjærlighet for voksne

Dette har jeg etterlyst her på bloggen tidligere, så jeg skal ikke gjøre det igjen.

Det vil si: bare litt, da. Jeg tror nemlig dere har noen penger å hente her. Igjen med tanke på Norges nyankomne borgere. På norskkursene får de i oppgave å lese norsk litteratur. En del av kvinnene spør etter bøker om kjærlighet og låner seg som regel Hamsuns Victoria. Eller noen noveller. Men det hadde vært så fint med noe mer å tilby. (MERK: Noe som ikke har målgruppe «ungdom».)

Håndballbøker og TV-/dataspillbøker til barn og unge

«Kule håndballbøker (fag) til barn og unge. Der er det ikke mange å velge mellom,» skriver nok en kollega til meg. Hennes innspill minner meg på en annen type litteratur jeg savner: gamer-litteratur, litteratur for barn og unge med et hjerte for TV- og dataspill (et ikke ubetydelig antall potensielle lesere).

Vi drukner i bøker om fotball. Hvorfor da så få titler om digital dribling og virtuelle spillfellesskap?

Kepler62-serien av Bjørn Sortland og Timo Parvela, et par lettleste og noen oversatte og engelske titler er alt jeg finner innen skjønnlitteratur, når jeg søker i vår base. Cappelen Damm ga ut Metamorfoser. Eller det store spillet (en roman om Anna som ledes inn i et dataspill om litteratur!) allerede i 2001. Ellers er det ytterligere tre norske titler som kan sies å omhandle spill. Hvorfor finnes det ikke mer? Har vi ikke «alle» barn vi gjerne skulle sett lest mer, men som heller er interessert i fortellinger på skjerm? Vi drukner i bøker om fotball. Hvorfor da så få titler om digital dribling og virtuelle spillfellesskap?

Så, kjære norske forlag og forfattere.

Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn i produksjonsprosessen før våre lånere til slutt kan trykke på bestill-knappen hos oss. Jeg forstår at dere må vurdere alt fra lønnsomhet til kompetansefelt. Jeg håper likevel denne lista kan være til inspirasjon.

Kom gjerne med tilbakemeldinger! Uansett om du er forfatter, jobber i forlag eller gjør noe helt annet. Kanskje det finnes en hel del titler vi har oversett?

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Tredje lesehest ut er Eirik Kjøs Usterud.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Eirik Kjøs Usterud

Eirik Kjøs Usterud er skribent og internettkjendis særlig kjent under Twitter-navnet @BeastieJoyce. I tillegg til at han daglig leverer humor på maks 140 tegn, vet vi at Usterud er godt over gjennomsnittet interessert i litteratur.

– Da jeg spurte om du ville være med på dette, fortalte du at du ikke har noen ordentlig bokhylle i din nåværende bolig. Derfor ser vi her på en bunke med bøkene du har for øyeblikket. Kan du fortelle litt om bunken – hva inneholder den og hvordan er den sortert? Er det noe du har utelatt for anledningen?
– Det er ikke egentlig noe særlig system der, jeg stablet bare alle bøkene i omtrent like store bunker, med vekt på at de ikke skulle velte. I bunken ser vi en lett blanding av pensum fra da jeg gikk på Blindern, gamle favoritter fra ungdomstiden og bøker kjøpt inn på eget initiativ. Jeg valgte for anledningen å utelate et knippe bøker jeg har, men ikke har lest, samt noen antologier med pensumlitteratur som endte opp med å ta for mye plass.

– På toppen har du fronta en manga-utgave av James Joyces Ulysses. Hvorfor velger du å vise fram den?
– Den er satt i fokus fordi den er det morsomste jeg har i boksamlingen min. Jeg fikk den i bursdagsgave av pappa i perioden jeg var mest opptatt av James Joyce, og det er så utrolig absurd at den i det hele tatt finnes. Med andre ord: En perfekt ting å ha liggende for å gjenspeile min Personal Brand.

En hyperaktuell bok om naturfag, for dem som strøk, og dem som bare vil vite mer.

Tekst: Åshild Svartis/Foto: Cappelen Damm

«Karbon er livets sentrale element, og det meste av livsprosessene i oss og omkring oss involverer karbon i en eller annen form.«

Det er ingen tilfeldighet at denne boka kommer nå. «Plantens framtid avhenger av vår omgang med C,» skriver Hessen og er klar på at klimaforandringene fordrer en forståelse av karbonets utallige forhold og evige runddans, og vår inngripen i denne. Ut fra disse premissene har så naturfagseksperten sammenføyd et stykke lesestoff om livets og dødens gass som kan treffe nysgjerrigperer av alle slag heime.

Han sier selv at deler av teksten nok vil favorisere realfagsinteresserte, men at det er fullt mulig og lov til å hoppe over disse partiene uten å miste det store bildet. Det har han jammen rett i. Lange kjemiske formler er fortsatt et fremmedspråk for meg, men gjennom Hessens bok får jeg langt større innsikt i naturens intrikate systemer.

Avansert slektsforskning
Magasinert solenergi, trilobitter, plastikk, sot, nylonstrømper, stjernestøv, oss; fellesnevneren er karbon. At alt henger sammen med alt er nesten umulig ikke å tenke på. Boka er tredelt der de første to, «C i alt» og «C i kretsløpet» er grundig, men likevel slentrende vitenskapshistorie. Oppdagelser, kartlegging og anvendelse av karbonforbindelser er først til stor nytte, men så, etter hvert, kommer vrangsida av det hele for en dag.

Siste delen, «Fotavtrykket» er en kort avrunding med tanke på hvordan handtere dette uføret den uvettige omgangen med C setter oss i. Dette er hyperaktuelt, og det er her diskusjonene kan fortsette. Om «den store balansen mellom fotosyntese og celleånding, det å bygge og det å brenne».

Klimafestivalen §112
Den drøyt ukeslange og landsomfattende Klimafestivalen pågår i disse dager. Også Hovedbiblioteket huser arrangement i den forbindelse. Kom innom for eksempel i kveld og sjekk ut Pecha Kucha-happeningen med klimaløsninger for bygg og by, samt bedring av karbonbudsjettbalansen for øye.

Her kan du se Hessen i aksjon, da han holdt innledning til debattmøte om 4-graderssamfunnet i regi av Norsk Klimanettverk tirsdag 19. januar:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

«Verden er full av fortellinger om spøkelser. Er det ikke rart? Sant å si tror jeg vi mennesker liker å skremme hverandre. Kanskje vi også liker å bli litt skremt?»

Tekst: Anniken Thorsen/Foto: Aschehoug

Dette sier forfatteren Tom Egeland. Er du enig med ham? Liker du å bli skikkelig skremt? Elsker du den grøssende følelsen av å tenke på at du kan være omgitt av noe du ikke ser og ikke helt forstår? Er du redd for å se ditt eget speilbilde i vinduet, og for tanken på at det kan dukke opp noe skummelt bak ryggen din? Da vil du nok like Den store spøkelsesboka, en bok som inneholder omtrent alt som er verdt å vite om spøkelser, gjenferd, monstre og vampyrer.

Spøkelseshistorier du ikke har hørt før

Tom Egeland, som er en erfaren og anerkjent forfatter av spenningsbøker både for voksne og barn, har her skrevet tretten spøkelseshistorier. Alle er passelig lange til høytlesning ved leirbålet, på halloweenfesten eller foran hyttepeisen en mørk vinternatt. Vi får høre om den eldre mannen som plutselig har fått en hel spøkelsefamilie inn i huset sitt. Vi møter gutten som får en ny klassekamerat som viser seg å være av den stille sorten. Helt stille faktisk. Og usynlig for alle andre…  Og vi får høre om garderobeskapet som trekker til seg barn og aldri slipper dem ut igjen. Kan man kose seg med spøkelseshistorier? Ja, det kan man! Og det gjorde jeg. Egeland skriver spennende og med glimt i øyet.

«Er du opptatt av… spøkelser?» spurte jeg. «Spøkelser?» gjentok han i et litt foraktelig tonefall. «Det er et barnslig ord! De er jo bare døde.» Bare døde, ja, tenkte jeg for meg selv. «Jeg har god kontakt med de døde,» la han til. Godt for deg, tenkte jeg – selv har jeg knapt nok god kontakt med de levende.

Spennende faktainformasjon

I boka finner du også mange interessante artikler om overnaturlige fenomener. Visste du for eksempel at det spøker på mange gamle hoteller rundt om i Norge? Kanskje du kan få mamma og pappa med på en spøkelsesferie til sommeren? Om du legger turen til Trondheim, kan du jo forsøke å komme i kontakt med Norges mest kjente spøkelse – munken i Nidarosdomen. Og i Utstein kloster nord for Stavanger kan du risikere å møte Den hvite dame. Du kan lære mer om varulver, om Bermudatriangelet og om spøkelseskipet «Mary Celeste» som ble funnet flytende i Atlanterhavet i 1872, uten et eneste menneske ombord.

De siste hundre sidene i boka er viet et spøkelsesleksikon med 350 oppslagsord. Her er det mye kunnskap å hente!

Illustratør Marius Renberg skal ha sin del av æren for at boka er blitt så bra. Han har designet den, og dessuten laget alle de store, flotte tegningene.

Lån denne boka om du virkelig vil fråtse i all slags skrekk og gru!

Jeg har sett på norske utgivelser våren 2016. Disse tre gleder jeg meg spesielt til.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Frank Michaelsen (over) Aschehoug, Oktober

Noen av januargledene mine består i å surfe rundt på forlagene sider og følge med i media. Der prøver jeg å snappe opp hvilke norske forfattere som kommer med noe nytt og hva utgivelsene dreier seg om.

I 2016 gleder jeg meg spesielt til disse, som skal komme i løpet av vinteren og våren:

Helge Torvund: Alt brenner (ute nå)

Denne diktsamlingen er helt fersk. Den utkom 11. januar. Torvund er en etablert lyriker med mange samlinger bak seg. Diktene hans har denne blandingen av vare naturdikt og underfundig alvor som jeg er så svak for.

Torvunds dikt skaper mange uventede bilder. Her får du tekster om livet og mange refleksjoner rundt både ensomhet og funderinger over det som har vært, samtidig som tekstene i de nyere samlingene kanskje har blitt noe mer abstrakte i formen. Alt brenner skal i følge omtalen både inneholde «takknemlighet, lys og varme». Det er en samling hvor ilden er en metafor for den kraften som både legger alt øde samtidig som den legger grunnlaget for nytt liv. Alt brenner er en samling å se fram til.

Stein Mehren: Billedtenkeren (26.05)

En annen og vel så etablert lyriker som er ute med nye tekster denne våren, er Stein Mehren. Hans nyeste bok Billedtenkeren kommer ikke før 16. mai, så her må jeg nok smøre meg med tålmodighet. Før jeg åpna min første Mehren-samling, var jeg av den oppfatning at denne forfatteren var altfor avansert for meg. Etter at jeg leste Corona for mange år siden, måtte jeg (heldigvis) skifte mening. Ikke sånn å forstå at Mehrens poesi er enkel, langt ifra, men utilgjengelig er den tross alt ikke. Den krever nok et minimum av ro og refleksjon, men så  blir også utbyttet desto større. Jeg har derfor all mulig grunn til å glede meg til Billedtenkeren i mai.

Inghill Johansens bøker er små, smale perler med prosa, overkommelig av format å ta med seg de fleste steder.

Inghill Johansen: Bungalow (primo jan.)

2015 var dessuten året hvor jeg for første gang stiftet bekjentskap med forfatteren Inghill Johansen. Velkommen etter, vil sikkert noen si, men jeg tror ikke jeg er alene om ha denne  forfatteren til gode! Takket være en utstilling her på Deichman om gode forfattere som ofte havner i skyggen av bestselgerne, ble jeg oppmerksom på hennes bøker. Johansens nyeste bok, Bungalow, skal i følge forlaget Oktober komme ut i starten av januar, så jeg ligger og vrinsker i startgropa.

Inghill Johansens bøker er små, smale perler med prosa, overkommelig av format å ta med seg de fleste steder. Det var språket i boka Suge som bokstavelig talt sugde meg inn i hennes univers. I omtalen av den nye boka, står det at forfatteren undersøker «hva som holder noe oppe og bryter noe ned».  Uttrykt med Inghills stemme er jeg sikker på at jeg ikke blir skuffa.

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Nå har vi kommet til fjerde lesehest, Astrid Werner.

 Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Astrid Werner

Astrid Werner er bibliotekar på Deichmanske hovedbibliotek og fast skribent på Litteraturbloggen. Astrid har ei gammel bokhylle med mye historie, men med noe overraskende innhold.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Denne hylla står på det gamle rommet mitt, som jeg hadde som barn. Nå er jeg tilbake i barndomshjemmet og dette rommet er «arbeidsrommet» mitt. Hylla er snekra av faren min og lagd av forskalingsmaterialer og dekker hele den ene ytterveggen i rommet. Han lagde den til meg når jeg var i begynnelsen av tenåra.

Etter at jeg flytta tilbake til dette huset og fikk tilbake rommet, havna de bøkene som er spesifikt mine i denne hylla. Samboeren min er med andre ord ikke så interessert i Fifty Shades-bøkene. Resten av bøkene i hylla rommer dermed alt fra Thore Hansen-samlingen min (som aldri aldri under noen omstendigheter blir lånt bort), Pippi-bøkene fra barndommen, minnebøker, floraer, diktsamlinger og buddhisme (puh!) i tillegg til Rocambole, selvfølgelig.

Jeg har til og med lest dem om igjen… Tør nesten ikke innrømme det.

– Her ser vi altså Rocambole-bøkene side om side med Fifty Shades-trilogien. Som vi ser på bildet av hele hylla, er det ikke gjort noen forsøk på å skjule E. L. James’ erotiske romaner, kanskje heller tvert imot. Hva slags forhold har du til Fifty Shades?
– Nei, jeg ser ingen grunn til å skjule Fifty Shades-bøkene, i alle fall ikke hjemme… Jeg reklamerte ikke akkurat for dem når jeg leste dem på trikketuren til og fra jobb.

Jeg kom borti bøkene litt tilfeldig, egentlig. Hadde selvfølgelig hørt en del om dem i forkant. Så lå det en pocket-utgave på engelsk som var en gave til jobben, men som ikke ble innlemmet. Set var bok nr. 1 og jeg tenkte at «den tar jeg og ser hvordan den er».

Så vrikka jeg ankelen to dager etter og ble sittende med beinet på en stol noen dager og dermed var det gjort! Jeg ble helt hekta! Jeg må innrømme at jeg liker bøkene, selv om jeg ser at det ikke er stor litteratur og språket er stappfullt av klisjeer. Som erotiske bøker fungerer de helt fint og med en rammefortelling som virker troverdig for sjangeren, så synes jeg absolutt de er lesverdige.

Jeg ble såpass betatt at da bok én var lest, med en skikkelig cliffhanger-slutt, måtte jeg halte ned til min lokale Ark-butikk og få tak i bok 2. Da jeg sto med den i hånda, tenkte jeg – nei, skitt jeg tar med nr. 3 også, det er jo snart ferietid! Og sånn ble det. Alle bøkene i trilogien ble slukt.

Jeg har til og med lest dem om igjen… Tør nesten ikke innrømme det. Tror særlig siste halvdel av siste bok Freed appellerer til mine mest sentimentale følelser, for jeg vet jo at det ender godt, men likevel har jeg lest den flere ganger.

Til slutt må jeg si at jeg synes faktisk det er en fordel å lese disse på engelsk, for på norsk kjenner jeg at jeg blir rød i kinna ganske fort!

Må barnebokforfattere skrive for voksne for å få oppmerksomhet?

Tekst: Kjersti Elise Lien/Foto: Aschehoug, Kagge

I august 2015 fikk Maja Lunde sitt store gjennombrudd og ble mye omtalt her hjemme. Hva det var som skjedde? Bienes historie var det som skjedde. Barnebokforfatteren hadde kommet med en roman for voksne. Det ble lange ventelister på boka på bibliotekene. Lunde smilte fra store reklameplakater rundt om i hovedstaden i desember og utgivelsen fikk like raske bein å gå på som ribba til jul.

Bienes historie er en stor suksess. Den er per i dag solgt til femten land, og romanen fikk Bokhandlerprisen 2015. Det er over 20 år siden Bokhandlerprisen gikk til en barnebok. I 1994 fikk Klaus Hagerup prisen for Markus og Diana: lyset fra Sirius. Det er mange betydelige barnebokforfattere som ikke er funnet Bokhandlerprisen verdig, så sånn sett er Lunde i godt selskap. Likevel er det interessant å spørre seg hvorfor ikke Lundes populære utgivelse Sceneskrekk ikke fikk prisen. Den ble også utgitt i 2015 og har solgt godt. Men den er en barnebok.

Les vårt intervju med Maja Lunde rett før hun fikk sitt gjennombrudd med Bienes historie.

Ulik oppmerksomhet

Som både barnebok– og voksenbokforfatter konkurrerer ikke Maja Lunde mot seg selv. Hun gjør stor suksess både i Norge og internasjonalt med Bienes historie, særs velfortjent. Men hvorfor får ikke bøkene hun skriver for barn den samme oppmerksomheten?

Alle snakker om hvor viktig det er at barn leser. Foreldre, lærere, forskere og bibliotekarer. Så hvorfor får barnebokforfattere ofte mindre kred for det de gjør? Betydningen av arbeidet gjenspeiles nødvendigvis ikke i antall anmeldelser og omtaler. Da jeg på starten av dette året googla «maja lunde verdens kuleste gjeng», fikk jeg 2020 treff. «maja lunde bienes historie» ga 31 400 treff. Tilsvarende søk i avisarkivet Atekst gir henholdsvis 5 og 167 treff. Scorer barnebøkene så lavt fordi barn ikke regnes som ordentlige mennesker, og at det å skrive for barn ikke er en ordentlig jobb?

Er det blitt stuerent å mene at det er lettere å skrive for barn? At det dermed ikke er like verdifullt som å skrive for voksne?

Stille suksess

Er det blitt stuerent å mene at det er lettere å skrive for barn? At det dermed ikke er like verdifullt som å skrive for voksne?  I 2014 ble det gitt ut 1209 barnebøker i Norge, så konkurransen er stor. Noen forfattere selger nesten av seg selv, mens andre blir stående på hylla. Lunde tilhører den første kategorien. Hennes serie om Verdens kuleste gjeng, der Sceneskrekk er første bok, blir mye lest på Deichman. Ungdomsboka hennes Battle har også hatt mange lesere. Nylig kom den tredje boka i barnebokserien, til glede for mange unge lesere.

Før Bienes historie hadde Maja Lunde skrevet tre bøker for barn og en for ungdom, samt manus til blant annet TV-serien Barnas supershow, dramaserien Hjem og humorserien Side om side. Barnebøkene var og er veldig populære i målgruppa, men det gjenspeiles ikke i like stor grad blant anmeldere og forlagsbransjen. Det var voksenboka som gjorde Maja Lunde kjent i Norge og ute i verden.

Frykt og avsky i barne- og ungdomslitteraturen

Dette skriver Arne Svingen i et innlegg holdt på Litteraturhuset våren 2008:

(..) Som kjent er ikke BU-litteraturfavorittstoffet til norske kulturredaksjoner. Skrives barneboka av en profilert voksenbokforfatter, kan de til nøds gjøre en sak. Jeg tør påstå at det aldri i løpet av disse ti årene har blitt anmeldt så lite BU-litteratur som i år. Men innimellom forekommer det BU-litteraturdebatter på trykk. Jeg har deltatt i flere. Det særpregete med disse debattene er at det er vanskelig å unngå et element av sutring og klaging.

Som BU-forfatter føler man seg utvilsomt ofte usynliggjort, undervurdert og dårlig behandlet. Iblant synes tabloide spissformuleringer å være eneste måten å få noe oppmerksomhet rundt denne litteraturen. Problemet er selvsagt at det skal filtreres gjennom journalister som sjelden har noen interesse for feltet. Noen siterer utmerket, andre hører rett og slett ikke etter når du snakker. Men det største problemet er at vi ikke har journalister som selv kan sette dagsorden på dette litteraturfeltet, de som kan skape interessante innfallsvinkler og grave opp spenstige saker.

Det kan virke som Arne Svingen her er inne på noe helt vesentlig – at det er få anmeldelser og lite omtale av barnebokforfattere kan skyldes avisenes og journalistenes manglende interesse for barnelitteraturen. Som om den ikke er ordentlig litteratur og som om forfatterne har en enklere jobb når de skriver til barn. Verken målgruppa eller forfatteren blir tatt helt på alvor.

Du kan lese hele Svingens innlegg her: https://arnesvingen.wordpress.com/om-barnelitteratur/

Søta bror med bismak?

Så leser jeg på Maja Lundes hjemmeside at serien om Verdens kuleste gjeng blant annet er solgt til Sverige. Det er et bokmarked det ifølge Lundes agent Eirin Hagen er svært vanskelig å komme inn på. Jeg heier på Verdens kuleste gjeng, og syns dette er strålende. Dette er en morsom og varm fortelling om en ukul gjeng som finner hverandre, og de fortjener lesere både i Norge og ellers i verden. Men et lite spørsmål lurer i bakhodet – er det Bienes historie som har banet vei i Sverige?

Vanja Øyrås vil at norske bibliotek skal slutte å anbefale deg bøker. Og begynne å foreslå dem i stedet.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

Bibliotek anbefaler lånere bøker hver dag over hele verden. Likevel kan det skje at du kommer inn i et bibliotek og møter et flakkende blikk eller et unnskyldende smil når du ber om en anbefaling. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi bibliotekansatte ikke alltid kan jobben vår skikkelig? Eller er det fordi det finnes for mange bøker og for mange preferanser til at vi klarer å holde oversikten?

Vanja Øyrås er litteraturformidler ved Telemark fylkesbibliotek og leder arbeidet med å innføre konseptet Lesersørvis i norske bibliotek. Foto: Privat.

Uansett årsak, dette er en problemstilling Vanja Øyrås og hennes kolleger ved Telemark fylkesbibliotek har bestemt seg for å gjøre noe med. De lærer bibliotekarer kunsten å foreslå bøker, ved hjelp av konseptet «Lesersørvis».

Hva er Lesersørvis?

-Lesersørvis er den sørvisen vi gir leserne våre i biblioteket. Det er et helhetlig litteraturformidlingstilbud, som tar for seg hvordan vi snakker om bøker, hvordan vi skriver om bøker, og ikke minst: hvordan vi hjelper leserne våre med å finne den neste gode leseopplevelsen.

Hvem er dere som jobber med dette?

-Jeg er prosjektleder og med meg har jeg min kollega Målfrid Lille når vi holder workshops. Vi er ellers et lite team på fylkesbiblioteket, så alle blir litt involvert i alt.

Hvordan kom dette prosjektet i gang?

Joyce Serick er en av hjernene bak konseptet Lesesørvis, som startet på 80-tallet i Illinois, USA. Foto: lesersorvis.no

-Det begynte med at min sjef på Telemark fylkesbibliotek, Tove Fjerdingstad, tok etterutdanning i form av et masteremne ved bibliotekutdanningen i København (IVA). På pensum stod boka til Joyce Saricks “Readers’ Advisory Service in the Public Library”. Boka gir en god innføring i den formidlingsmetodikken vi bruker i Lesersørvis, og gir et bilde av hvor stort Lesersørvis har blitt for flere amerikanske folkebibliotek. Tove ble umiddelbart interessert, og lurte på hvorfor vi ikke har plukket opp dette i Skandinavia.

-Hun bestemte seg for å ta saken i egne hender og tok kontakt med Joyce Saricks for å høre om hun kunne tenke seg å veilede oss i prosessen med å skape en norsk versjon av Readers´ Advisory, dersom vi fikk midler til dette. Joyce var ikke sen om å svare, og prosjektsøknad ble det!

-Jeg har vært så heldig at jeg startet i jobben etter at prosjektmidlene var innvilget, og boka til Saricks lå og ventet på pulten første arbeidsdag. Det skal nok legges til at jeg ble i overkant gira på dette prosjektet, for jeg har brukt så å si hele stillingen min på å jobbe frem en norsk utgave av Lesersørvis siden jeg begynte i september 2014.

-Starten var som begynnelsen på en god historie: «Vi satte oss på et fly til Chicago».

Hvordan har dere gått fram for å frakte Lesersørvis fra USA til Norge?

-Starten var som begynnelsen på en god historie: «Vi satte oss på et fly til Chicago». Jeg hadde akkurat lest boka til Joyce, og det var på tide å dra til Illinois som er hovedsetet til Lesersørvis i USA. Her bugner det med spennende lesersørvisbiblioteker, og dedikerte lesersørvisbibliotekarer. Joyce hadde på forhånd satt oss i kontakt med mange av de viktigste aktørene.

-Jeg har et spesielt godt minne fra da jeg snakket med en litt yngre bibliotekar som nettopp hadde begynt i lesersørvisavdelingen ved St. Louis Public Library. Jeg fortalte henne hvor vi hadde vært og hvem vi hadde truffet, og hun grep meg brått i armen og så på meg med store øyne: «Oh my god, you met the rockstars!».

-Her passer det forresten å skyte inn at alle rockestjernene vil være foredragsholdere på Lesersørviskonferansen i Skien 1.og 2. juni.

-Hun grep meg brått i armen og så på meg med store øyne: «Oh my god, you met the rockstars!».

-Vel hjemme igjen begynte arbeidet med å utvikle en kursrekke for bibliotekarene i Telemark. Vi har hatt syv heldagsseminarer, hvor vi har kurset i metodikk og sjangerlære. Samtidig er arbeidet med nettsidene påbegynt, og det skrives også for harde livet en bok om Lesersørvis som jeg håper vil være klar til konferansen i juni.

På Deichmanske bibliotek har vi mange bøker å formidle ut av hyllene.

-Kursrekken er ferdig i Telemark, og vi har begynt å holde to-dagers workshops i andre fylker. Vi var nettopp i Akershus, og det er så utrolig morsomt å se hvordan kursdeltagerne tar til seg metodikken og bare setter i gang å lage koblinger mellom litteratur og leser på kryss og tvers av samlingen med det samme.

-Fremover blir tiden fylt med å planlegge Lesersørviskonferansen, og vi skriver på en prosjektsøknad for å utvikle Lesersørvis til å bli nettkurs. Vi vil gjerne dele metodikken og formidlingsverktøyene med så mange som mulig, og da tenker vi -godt inspirert av USA- at nettkurs bør bli neste steg.

-Det er så utrolig morsomt å se hvordan kursdeltagerne tar til seg metodikken og bare setter i gang å lage koblinger mellom litteratur og leser på kryss og tvers av samlingen med det samme.

-I USA har de jo også kommet så langt at de har utviklet et digitalt Lesersørvis-verktøy som heter Novelist (Les her hvordan du kan logge deg på Novelist hjemmefra, red.anm.). Verktøyet tar i bruk Lesersørvis sin metodikk for å koble bok og leser, og kan derfor generere presise leseforslag skreddersydd til låneren. Det er jo aldri godt å si hva fremtiden vil bringe, men det er jo utvilsomt lov å håpe at vi kanskje kunne ha utviklet noe tilsvarende her i Norge en dag. Noen som melder seg frivillig til å være med forresten?

-Både Joyce Saricks og Duncan Smith (leder av Novelist) kan du treffe på Lesersørviskonferansen, så her er det bare gode grunner til å møte opp!

Hva håper dere å ha fått til når prosjektet er ferdigstilt?

-Vi håper å ha gitt flere bibliotekarer et verktøy de kan bruke for å formidle bredden i samlingen. Lesersørvismetoden gjør det mulig for bibliotekaren å koble leser og bok, uansett hva slags type leser man har med å gjøre.

-Vi er opptatt av at breddeformidling ikke kan ta utgangspunkt i den enkeltes fritidslesing, og jobber derfor med å innføre verktøy som bibliotekarene kan ta i bruk for å hurtig ekspandere kjennskapen til samlingen.

-Vi er opptatt av at breddeformidling ikke kan ta utgangspunkt i den enkeltes fritidslesing.

-Det jeg synes er morsomst med prosjektet er at det gjennom metodikken blir mulig å koble bøker på tvers av sjangre, på tvers av skjønn og fag, og på tvers av høy og lav litterær kvalitet. Jeg håper derfor at vi gjennom å kurse i Lesersørvis kan få til skikkelig breddeformidling i bibliotekene med utgangspunkt i lånerne våre.

Forfatter Lars Petter Sveen etterlyste nylig mer engasjement fra NB for å heve formidlingskompetansen i bibliotekene. Og dere lager både nettside, seminar og sjangerstudier for bibliotekene. Er vi bibliotekansatte for dårlige til å anbefale bøker?

Forfatter Lars Petter Sveen.

-Det er utvilsomt litt morsomt at du stiller meg dette spørsmålet, for er det noe jeg utfordrer kursdeltagerne våre på, så er det dette med å anbefale bøker. Er det virkelig mest hensiktsmessig å gjøre litteraturformidlingen personlig gjennom å anbefale?

-Jeg forsøker å få bibliotekarene til å slippe det personlige utgangspunktet og heller gå inn i en profesjonalisert rolle som formidler av en bred samling, som tar høyde for at vi gjennom formidlingshverdagen møter alle slags type lesere. Hvis vi legger fra oss begrepet «anbefale» og heller går inn for å lage gode leseforslag basert på lånerens behov og ønsker, så tror jeg at vi har gjort både oss selv og låneren en stor tjeneste.

-Gjennom å foreslå bøker blir det lettere for meg som bibliotekar å komme med forslag til bøker som jeg ikke nødvendigvis liker selv. Her bruker jeg meg selv som eksempel: Jeg har aldri fått til dette med krimbøker, og synes tanken på å anbefale de mest sjangerkonforme krimbøkene er vanskelig. Men jeg kan saktens mer enn gjerne foreslå disse bøkene til en låner som skal på påskefjellet og vil ha med seg en «fengende krim» i bagasjen.

 -Jeg forsøker å få bibliotekarene til å slippe det personlige utgangspunktet og heller gå inn i en profesjonalisert rolle som formidler (…)

-Jeg tror også at det er veldig mye lettere for låneren å kommunisere til bibliotekaren hva de ønsker å lese, dersom de ikke får bøker anbefalt. Det blir lettere å si at «nei, det der høres ikke ut som det jeg leter etter», hvis de får et leseforslag, fremfor at en bok blir anbefalt. I en anbefaling ligger det noe personlig, og det blir vanskeligere å gi tilbakemelding til bibliotekaren om at: «Her treffer du bare ikke».

-Det til side, står du der med en låner du er hundre prosent sikker på at deler din smak innen litteratur, så kjør på! Bli personlig! Anbefal! Men vær oppmerksom på at de fleste lånerne dine gjør neppe det.

-Gjennom Lesersørvis-tilnærmingen jobber vi med å gjøre formidlingen fordomsfri. Vi har en bred samling, og vi har alle slags type lånere. På spørsmålet «kan du hjelpe meg å finne en god bok», skal vi ikke trekke frem noe vi selv har likt og lest, men jobbe for å finne frem til hva som er en god bok for akkurat denne låneren.

Lærer man å bli en god bokanbefaler på bibliotekutdanningen, eller bør Lesersørvis inn på HiOAs pensumlister?

-Lesersørvis bør så definitivt inn på HiOAs pensumlister. Readers’ Advisory er et eget fag ved flere amerikanske bibliotekutdanninger, og kursingen vår baserer seg på et læringsopplegg.

-Den tilbakemeldingen jeg får oftest, er at metodikken og verktøyene vi innfører er så lette å ta i bruk. Det er fordi de bygger på ting vi allerede gjør, men som vi mangler et reelt system på her i Norge. Hvordan svarer vi egentlig låneren som er på utkikk etter en god bok, men som har helt andre leseinteresser enn oss selv?

-Jeg er usikker på om de som uteksamineres fra HiOA i dag har et godt svar på det spørsmålet.

Det er ikke alltid enkelt å matche riktig bok med riktig leser.

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne uka har vi titta i hjemmebibliotekene til forfatter Tom Egeland som gjerne skulle ha ansatt en bibliotekar.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Tom Egeland

Tom Egeland er forfatter, kritiker og journalist. I 2011 fortalte han til NRK at han eide ca. fem tusen bind og vi tenkte at det ville være spennende å undersøke tilstanden fem år etter.

– Wow, Tom Egeland, tre hjemmebiblioteker. Kan du fortelle litt om dem – hvor har du kjøpt bokhyllene, hva inneholder de, hvordan er de sortert? Er bokhyllene satt av til sine typer bøker, eller står det litt av hvert i alle tre?
–  Ja, vi har faktisk tre hjemmebiblioteker – ett på mitt skriveværelse (der jeg har krim og spenning samt faglitteratur knyttet til de temaene jeg selv skriver om som forfatter), ett i et tidligere soverom (der vi har norsk og internasjonal skjønnlitteratur, samt lyrikk og sakprosa), og så ble sannelig rommet til sønnen vår til bibliotek da han flyttet hjemmefra. Til sammen blir det nok et par hundre løpemeter med bokhyller. Bøkene står alfabetisert etter forfatterens etternavn, men det er selvsagt et håpløst system. For jeg klarer jo ikke å forrykke alle bøkene hver gang jeg skal sette en ny bok inn i bokhyllen. Jeg burde kanskje ha ansatt en bibliotekar. Hyllene er helt enkelt Billy-bokhyller fra Ikea. Dermed har vi kunnet bygge dem fra gulv til tak og rundt hjørner og det hele.

– Da du sendte meg bildene, skreiv du at dette [bildet over] er antikvariske bibler og koraner, den eldste fra 1708. Hvorfor eier du disse, fungerer de som inspirasjonskilder?
– Jeg simpelthen elsker antikvariske bøker. Det er noe med stoffligheten, lukten, de eldgamle notatene i margene og omslagene, vissheten om at disse ordene satt noen å leste for hundrevis av år siden. Den latinske Bibelen fra 1708 brukte jeg faktisk forleden dag i researchøyemed. Jeg trengte et bibelsitat fra 1700-tallet, på latin, og da var det beleilig å kunne skritte de få meterne fra kontoret til biblioteket. Personlig er jeg ikke troende, men både Bibelen og Koranen er viktige i vår forståelse av religiøsitet og kulturhistorie. Jeg er veldig glad i den antikvariske samlingen min.

– Og dette er altså førsteutgaver av romaner skrevet av din oldefar Jon Flatabø. Opplys gjerne Litteraturbloggens lesere om Flatabøs forfatterskap! Hva slags forhold har du til disse bøkene?
– Oldefar Jon Flatabø var sin tids Margit Sandemo og kanskje litt Jo Nesbø . Han skrev umåtelig populære folkelivsromaner som Brudefærden i Hardanger, Petra, perlen fra Smaalenene, Bruderovet i Hardanger og så videre. Mye romantikk, men også litt dramatikk og krim. I dag ville de vel ha blitt omtalt som serieromaner. I motsetning til svirebrødre som Falkberget og Hamsun gikk oldefar aldri inn i litteraturhistorien, men i sin samtid solgte han oppmot 100 000 eksemplarer av bøkene sine. Å eie noen av bøkene hans, mange av dem førsteutgaver, synes jeg er veldig stas. Min egen seriefigur Bjørn Beltø er oppkalt etter to av oldefars pseudonymer: Bjørn Botnen og Sven Beltø.

En ungdomsbok på nynorsk i grøssersjangeren? Ja takk!

Tekst: Sara Beskow/Foto: Samlaget

Jeg har vært stor fan av Tor Arve Røssland helt siden jeg leste Svarte-Mathilda. Gleden var derfor stor da Røssland skulle utgi en ny bok! Glimt finner sted på øyen Grovøy hvor vi veksler mellom to skjebner, en i vår samtid og en under 2. verdenskrig. Jon har akkurat flyttet til Grovøy hvor han håper på en ny sjanse. Han har slitt med stamming og det har gjort han veldig sjenert. Selv om han ikke har blitt mobbet, har han aldri helt følt at han har passet inn.

Det var som å sjå ein gammal animasjonsfilm. Skikkelsen gjekk rykkvis over golvet framfor biljardbordet, før han stoppa og snudde seg mot kameraet. Jon ramla bakover i sofaen og tok ei pute framfor seg.

Venn eller fiende?

På kort tid blir han kjent med en liten gjeng som spiller band sammen i et gammelt hus på øyen. Når mystiske ting begynner å skje i ungdomhuset, er Jon overbevist om at det er gjengen som prøver å skremme han vekk. Vennskapet var for godt til å være sant. I sinne bestemmer Jon seg for at han skal avsløre dem, men ting går ikke helt som planlagt.

Reddet av tyskerne

Solveig har hatt en tøff start på livet. Hun har mistet begge sine foreldre. Siden hun bare er femten år gammel, har det blitt bestemt at hun skal sendes til fastlandet hvor hun skal bo på et barnehjem.

Solveig sov ikkje mykje den natta. Gjennom veggen høyrde ho snorkinga frå kapteinen. Ho kjente lukta av løytnant Steiner, uansett kor mykje ho vaska både hender og ansikt. Ho klarte ikkje å skrubbe han vekk.

Men samme dag som hun skal rives vekk fra alt som er nært og kjært, kommer tyskerne til den lille øyen. De tar over huset hennes og hun får bli på øyen for å være tjenestepike for tyskerne. Solveig er lettet og takknmelig for å få bli, men innser etterhvert at avgjørelsen kan komme til å koste henne mer enn hun er villig til å gi.

Gledelig gjensyn

Tor Arve Røssland er ordentlig god på å skrive grøssere. Glimt blir så intens og nervepirrende at man ikke kan lese fort nok, samtidig som man ikke er helt sikker på om man orker å bla til neste side. Det er en ordentlig berg og dalbanetur. Det var deler av boken jeg syns var vanskelige og brutale å lese, men en grøsser skal tross alt ikke være hyggelig. Den har åpenbart falt i smak hos flere lesere siden den er blitt nominert til Uprisen, prisen for årets ungdomsbok.

Nynorsk+Grøssere = <3

Svarte-Mathilda-serien har lenge vært min redningsbøye når en av dere kommer subbende bort til meg med et blikk som sier at dere har blitt tvunget til å gjøre det verst tenkelige: å lese en nynorsk bok.  Med noen magiske ord vekkes dere til live: «Hva med en ordentlig god grøsser?».

Det pleier nesten alltid å funke, dere drar fra biblioteket med et hakket mindre dystert blikk. Enda mer tilfredstillende er det når dere kommer tilbake for å levere boken og sier med et stort smil at boken var så spennende at dere glemte at den var på nynorsk. Det er derfor veldig fint endelig å ha en ny bok i arsenalet mitt som er minst like bra, om ikke bedre.

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Nå har turen kommet til bibliotekar Stian B. Hope.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stian B. Hope

Stian B. Hope er bibliotekar på Deichmanske hovedbibliotek og fast bidragsyter på Deichmans musikkblogg. Jeg fikk tips om å kontakte ham av en felles kollega som kunne avsløre at Stian har velfylte hyller.

– Oi, dette var ei romslig hylle, men likevel er det flere bøker her enn hylla har plass til. Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Ja, det er trangt om plassen, og jeg har en del bøker i andre hyller også, på soverommet, på gangen og på hytta. Hovedhylla står i stua vår, og det er en god gammaldags «Ivar-hylla» fra Ikea, kjøpt på 90-tallet og bygd litt på etter hvert. Husker jeg dro ut og kjøpte den høyeste de hadde, 2,20 eller noe. Selve hyllene er 80 cm pr stk tror jeg, og 30 cm dype, så det ligger noen dubletter og slikt baki der. Hylla inneholder kun skjønnlitteratur: romaner, noveller, dikt og skuespill.

Husker jeg dro ut og kjøpte den høyeste hylla de hadde.

Bøkene er sortert alfabetisk etter forfatter, men ikke innenfor hver bokstav, det ble så mye å forskyve når jeg fikk en ny bok så det ga jeg opp til slutt. Men etter at jeg begynte å kjøpe vinylplater igjen har jeg måttet ta ut bøker etter hvert. Har dessverre ikke plass til begge deler. Jeg har en egen faghylle hvor biografier, memorarer, essays og slike ting står.

– Her er det vel Dostojevskijs samlede du ønsker å vise oss. Hva slags forhold har du til bøkene?
– Jeg brukte lang tid på å skaffe alle bindene av Dostojevskijs samlede verker, som Solum forlag ga ut på 90-tallet. Kjøpte på salg over alt hvor jeg bodde: Stavanger, Harstad, Bergen og til slutt i Oslo da jeg flyttet hit. Men det var et bind jeg brukte ekstra lang tid på å finne, bind 23, De fornedrede og krenkede, noe jeg tilfeldigvis nevnte til en kompis en gang. Årene gikk, jeg sjekket som vanlig salgspallene, knyttet spesielt håp til Mammutsalgene og lyktes til slutt med å finne boken. Endelig var alle 29 bindene på plass. Det tok meg bare sånn ca. ti til tolv år.

Det er en av de vakreste gavene jeg noensinne har fått.

Vel, det gikk noen år til, tenkte ikke så mye mer på gamle Fjodoren, var godt i gang med å finne andre samleobjekter. Men så hadde jeg bursdag en gang, og nevnte kompis ga meg en hard pakke, og du kan jo tenke deg hva som åpenbarte seg: De fornedrede og krenkede av Dostojevskij. Jeg ble naturligvis superglad, men også litt trist, og skulle selvfølgelig ønske at jeg ikke hadde funnet den selv. For hvilken fantastisk gave! Her hadde han gått og husket på at jeg manglet den boken i fire, fem år, minst. Jeg blir fremdeles rørt av å tenke på den historien. Det er en av de vakreste gavene jeg noensinne har fått. Ellers er det lenge siden jeg har lest noe av Dostojevskij. Og jeg har egentlig ikke lest mer enn fem, seks bøker totalt sett heller, tenker jeg. Mangler for eksempel storverket Brødrene Karamasov. Så det må jeg gjøre noe med snart.

Mari er hekta. Ikke på dop, men på August og spisse kroker.

Tekst: Heidi Westgaard Sætre/Foto: Mangschou

Spørsmålene kverner rundt i Maris hode: Jobber jeg nok med lekser? Kommer jeg inn på designstudiet? Er jeg bra nok for Torger? I Slipp hold av Heidi Sævareid leter hovedpersonen etter et sted hvor hun kan stenge ute alle tanker og bekymringer, noe som oppsluker henne totalt.

Suspension som virkelighetsflukt

Mari er 17 år og går siste året på videregående. Gjennom Oliver, den nye gutten i kollektivet hennes, møter hun August. Han er tre år eldre, har langt hår, piercinger, tatoveringer, og driver med suspension. Mari blir nysgjerrig på suspension. Hun forestiller seg kroker som borer gjennom huden, og drar henne oppover. Hun lar seg fascinere av tanken på den intense smerten, og å henge i løse luften. Men hun ville aldri turt å gjøre det selv. Eller?

Hun kunne uansett ikke ha fortalt det til Torger. Mari og Torger har vært sammen i noen måneder, han er kjekk, skoleflink, populær – han virker som drømmetypen. Men hun har aldri kommet helt inn på han. Han er distansert og bruker lang tid på å svare på meldingene hennes. De møtes alltid på hans premisser, eller han avlyser avtaler i siste liten. Torger har en mening om alt og alle, og han syns Oliver er en freak.

Uten å fortelle det til Torger begynner Mari å treffe August. Han forteller om suspensionmiljøet, den intense følelsen av å henge, å være 100% tilstede. Litt etter litt former det seg en tanke hos henne om å henge selv. Hun tiltrekkes mer og mer av August, samtidig som hun trekker seg vekk fra Torger.

En liten bok som rommer mye

Mari viser åpenhet for nye ting. Hun er nysgjerrig og selvstendig. Likevel er hun en sårbar tenåring som kjenner på forelskelse, usikkerhet og bekymringer for fremtiden. Mari finner den etterlengtende roen i August. Hun identifiserer seg med han og hans verden. Spørsmålet er: «Går det an å overgi seg til noen uten å gi opp hele seg?» (s. 203)

«Jeg lukker øynene og ser for meg at jeg blir spent fast på en benk og får skarpe kroker gjennom overkroppen, bena og armene, at jeg blir heist opp. Jeg ser for meg de blanke krokene som strekker huden på magen og brystkassen oppover, jeg ser for meg at jeg har utstrakte armer, som om jeg flyter på ryggen i vannet.»

På samme måte som Mari oppslukes av August og tanken på å henge, oppslukes jeg av denne boka. Jeg lar meg fascinere av beskrivelsene av suspension og nærheten i forholdet mellom Mari og August.

Det er tøft at Sævareid har skrevet om et så smalt og (sett utenfra) mystisk miljø. Jeg håper at ikke leserne lar seg skremme vekk av blodige kroker og smerteskildringer, for denne boka er mye mer enn det. Dette er en troverdig og uklissete kjærlighetshistorie. Det er en bok om å finne ut hvem man er, hva man vil bli og hva slags mennesker man vil ha rundt seg. Det gjelder bare å slippe hold.

«Kjærligheten har mange hus. Det samme ord betyr ikke alltid det samme i hvert av dem», skal Voltaire ha sagt. Vi har sett nærmere på ømme ordbøker.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Jonathan Thorne/flickr, Flamme og Kagge

Jeg er svak for kjærlighetstitler som går rett på sak. Jeg har for eksempel nettopp lest Gine Cornelia Pedersens bok nummer to, Kjærlighetshistorie, ei bok jeg gleda meg lenge til å lese. Det hadde jeg nok gjort uansett, jeg har stor tro på Pedersens forfatterskap, men jeg gleda meg nok litt ekstra på grunn av tittelen.

Jeg trodde jeg visste det jeg trengte å vite om Bibelen, men jeg har åpenbart en del å lære.

Og så er jeg svak for oppslagsverk. Jeg eier ikke så veldig mange bøker, men jeg har iallfall synonymordbok, fremmedordbok, stor blå bokmålsordbok, nynorsk ordbok, engelsk ordbok og atlas i bokhylla mi. Så jeg var naturligvis en av dem som ønska meg Yann de Capronas Norsk etymologisk ordbok til jul i 2013, men jeg fikk den ikke («altfor kjedelig gave å kjøpe», fikk jeg beskjed om). Men jeg skal nok skaffe meg boka etter hvert.

Gavebok og bibelvers
Norsk etymologisk ordbok ble en knallsuksess, Yann de Caprona fikk Brageprisen og boka er trykket i 50 000 eksemplarer. Forfatteren fulgte i 2014 opp med Kjærlighetens etymologi en «ordbok med ord knyttet til kjærlighet – en gave å gi, en gave å få!». Den fiffige ordboka inneholder 600 ord. De fleste av ordene står også i Norsk etymologisk ordbok, men nytt i denne boka er at oppslagene er krydra med sitater og kuriosa. I tillegg innleder professor Ole Martin Høystad med en tekst om kjærlighetens historie. Deler av teksten omhandler kjærlighet i Bibelen, blant annet med noen forbløffende vakre utdrag fra Salomos høysang:

Jeg trodde jeg visste det jeg trengte å vite om Bibelen, men jeg har åpenbart en del å lære.

Oppslagsordene er valgt etter kriteriene positivt og muntert.

Delvis muntert ordutvalg
Yann de Caprona forteller i et intervju i Aftenposten at det er særlig par (de «vil selvsagt hive seg over den») og folk som skal holde taler som vil få glede av boka. Oppslagsordene er valgt etter kriteriene positivt og muntert. Vår er den eneste årstiden som er med, kjønnsorganer og andre kroppsdeler er utelatt, men boka er faktisk ikke bare hyggelig: Ord fra «det fysiske bægjerets mørkere sider» som prostitusjon, trafficking og sadisme er tatt med.

Diktbok forma som ordbok
Da jeg kom over Flamme-singelen Kjærlighet, et register av Rebecca Lindenberg tenkte jeg med en gang på Kjærlighetens etymologi. Lindenbergs bok er forma som en ordbok, med 100 oppslagsord. Men utgangspunktet (og resultat og sjanger) for denne boka er noe helt annet. Dette er en diktsamling, eller et slags langdikt. Mens Lindenberg jobba med boka (gjendikta av Nils-Øivind Haagensen, Flamme-redaktør og en av mine favorittpoeter), omkom kjæresten hennes i en ulykke og innholdet ble endra deretter. Selv om leseren får nokså åpenbare hint om dette, blant annet ved at ulykken nevnes og at oppslagsordet ung enke er tatt med, skjønte jeg ikke at du-et i boka er død før etter at jeg var ferdig med å lese. Det kan bli interessant å hente fram igjen boka og lese den på nytt om ei stund.

Likt i form, ulikt i innhold
Jeg har altså oppdaga en ordbok krydra med sitater og en lyrikkbok som er forma som en ordbok. Svak som jeg er både for kjærlighet og oppslagsverk, har jeg lyst til å se på Kjærlighetens etymologi og Kjærlighet, et register sammen.

Ordboka har 600 ord, diktboka har 100, og de har disse 17 ordene til felles:

begjær, eros, hjerte, idol, kjærlighet, kokett, lyrisk, løfter, partner, poesi, psyche/psyke, pupill, sentimental, sinne, skilsmisse, tilgi, trøst

Nedenfor oppsummerer jeg et utvalg av det jeg har lært.

Begjær: Ordet begjær er beslekta med gjerne som igjen er beslekta med det engelske ordet yearn.

Rebecca Lindenberg behandler begjær på dette vakre viset:

BEGJÆR, en akkord fra den dypeste basstrengen i kroppen
dyp nok til å drukne i

Amorin er ifølge fremmedordboka en «kjærlighetsgud i barneskikkelse».

Eros: Om eros lærer Yann de Caprona meg at det også finnes en erot, en «liten kjærlighetsgud, amorin». Jeg slår opp erot på Ordnett og leser at en amorin ifølge fremmedordboka er en «kjærlighetsgud i barneskikkelse». Min umiddelbare reaksjon: «Jeg vil ha en amorin!» Men så finner jeg ut at amorin selvfølgelig er det samme som engelsk cupid, og da blir det på en måte ikke like spennende lenger. Om Eros viser Lindenberg til Seneca som sier at Eros har mulighet til å ramme «jomfruers bryst med en ubestemmelig varme og friste selv gudene til å forlate himmelen og innta jorden i en hvilken som helst skikkelse».

Hjertet: Hjertet («knyttnevestor hul muskel i blodkarsystemet som pumper blodet rundt i kroppen; tenkt som sete for livsfunksjonene, følelser, sinnsstilstander») har forgreininger til mange ord med forskjellige betydninger:

Og her viser også Lindenberg, på en helt annen måte, hvor viktig livshjertet er:

HJERTE, José Asunción Silva tok på seg ei hvit skjorte
og gikk til legen. Han ba legen tegne et hjerte på skjorta
like stort som og like over det som slo i kroppen hans.
Silva gikk hjem, ladet en pistol, satte den midt i
tegninga og skjøt.

Kjærlighet: «kjærlighet: varm, hengiven følelse for noe(n); erotisk følelse, hengivenhet for en annen person.» Tittelen på innlegget er henta fra de Capronas definisjon av kjærlighet. Lindenberg prøver også å finne ut hva kjærlighet er:

«Men hva er det? Et privat språk? En stadig
bevegelse til?»

«Mange av kjærlighetsordene er slettes ikke å finne i norsk dagligtale»

Kokett: I Aftenpostens intervju med Yann de Caprona bemerker skribenten at boka nærmest er en slags nostalgisk ordbok; «mange av kjærlighetsordene er slettes ikke å finne i norsk dagligtale». Dette slår meg når jeg leser ordet kokett. «Jeg blir flau av å bruke sånne ord,» skriver Lindenberg. de Caprona har tatt med dette treffende sitatet: «Det største underet med kjærligheten er at den helbreder for koketteri» av François de la Rochefoucauld.

Lyrikk: Ordet lyrikk ble opprinnelig brukt «om dikt som ble lest opp med ledsaging av lyrespill.»:

LYRISK, en lavmælt form for mild beundring / eller meditasjon. (fra Lindenberg)

Løfte og tilgi: Når Rebecca Lindenberg skriver om løfter og å tilgi, gjør hun det på en nedpå og (kanskje nettopp derfor) vond måte:

LØFTER, nå tenker jeg like mye på dem vi aldri ga hverandre
som dem vi trofast holdt.

TILGI, vi gjorde det. Hele tiden.

Og de Caprona krydrer løfte med et (også ganske nedpå) Stein Mehren-sitat: «Det er lettere å tilgi enn å tillate.»

Når jeg nå gransker ordet tilgi, ser jeg likheten mellom det norske og det engelske ordet (forgive). Ordet stammer fra «middellavtysk togeven ‘gi til noen; innrømme; tilgi’».

Partner: Ordet partner kommer fra engelsk og betyr del (part). I Lindenbergs behandling av ordet henviser hun til dødsfallet til kjæresten: «hva er ordet for meg nå? (Se også: UNG ENKE.)»

Poesi: Min favorittdel av Lindenbergs bok er den svært presise lille formuleringa om poesi:

POESI, hvordan tenking føles.

de Caprona lærer meg at poesi egentlig betyr å «skape, frambringe».

POESI, hvordan tenking føles.

Psyke: Både Lindenberg og de Caprona lærer meg om kvinneskikkelsen Psyke/Psyche, en «personifisering av sjelen, framstilt som en liten kvinneskikkelse med vinger» som dessuten var elskeren til Amor (aka tidligere nevnte Eros, Erot, Cupid, Amorin).

Pupill: Dette, fra de Capronas bok, forvirrer og fascinerer meg:
«Ordet skyldes det forminskede bildet av en selv som man ser når man kikker inn i øyet på en annen person, jamfør det engelske uttrykket look babies in the eyes, som bokstavelig betyr ‘s babyer i øynene’ og blir brukt når man kjærlighetsfullt ser i en annens øyne og ser et miniatyrbilde av seg selv.»

Sentimental: Ifølge de Caprona betyr sentimental «(altfor) følelsefull». Rebecca Lindenberg er usikker på om ordet er positivt eller negativt og prøver å finne ut av det blant annet ved å spørre seg hva det motsatte er:

«Hva er det
motsatte av sentimentalitet? Er det måtehold? Er det
stillhet?»

Trøst er et ord jeg faktisk kan bli fysisk kvalm av.

Trøst: Trøst er et ord jeg faktisk kan bli fysisk kvalm av. For meg låter det nedverdigende, selv om det kanskje ikke burde gjøre det. Lindenberg behandler uansett ordet på en måte som får fram akkurat dette:

«når vi ankommer der
hvor det fins trøst, kommer hun aldri til å si nei.»
(Lindenberg krediterer her en person (eller en tittel?) kalt Campion)

Litt roligere blir jeg av de Caprona som skriver at trøste stammer fra traust som er beslekta med trygg og tro og viser slik at trøst egentlig bare er jordnært og menneskelig.

♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡ ♥ ♡

Her finner du en oversikt over kjærlighetsbøker og -filmer du kan finne på Deichmanske bibliotek.

Gledelig valentinsdag!

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. I dag ser vi i hylla til Jørn H. Sværen (og dyrene hans).

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Jørn H. Sværen

Jørn H. Sværen er poet (siste utgivelse Håndtak (2015)), gjendikter og medlem av bandet Ulver, i tillegg til å drive England forlag. En kollega hadde en følelse av at det ville befinne seg noe interessant hos Sværen. Kollegers følelser bør åpenbart tas på alvor.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Bokhylla dekker den ene langveggen i stua. Den er laget av Geir Ruud, han er en spennende snekker, han synger, spiller banjo, stuper og skriver på en bok med fiskehistorier. Jeg fikk en død fugl av ham til jul. Det er den lengste bokhyllen han har laget, sier han. Den rommer det meste jeg har av bøker, men ikke tidsskriftene, de står i hyller i bodene på loftet, sammen med restopplagene fra forlagene mine.

Det er et sinnrikt system, jeg finner ikke alltid fram selv.

Noen steder er bøkene sortert etter emne, andre steder etter språk, høyde, bredde, harde eller myke permer. Diktsamlingene står stort sett samlet, siden de er er noenlunde like, like tynne, med myke permer. De er sortert etter språk, hyllevis, og innenfor hyllene etter høyde. Det er et sinnrikt system, jeg finner ikke alltid fram selv.

– Oi, her var det litt av hvert, både diverse dyr og mange tynne bøker. Eller er det tidsskrifter, eller pamfletter, eller hva er det egentlig vi ser her?
– Ja, dette er de tynneste bøkene, sydd eller stiftet i ryggen, og løsblader og lignende. Dere kaller det småtrykk? Det er en salig blanding av språk og sjangere, dikt for det meste. Hvis blokka brenner ned, så er det disse bøkene jeg vil savne mest.

Hvis blokka brenner ned, så er det disse bøkene jeg vil savne mest.

Jeg fikk minken i bursdagsgave for noen år siden. Den lille pingvinen har jeg fra bestefaren min, den er laget av en hvalrosstann som han fant på Sør-Georgia, da han var der på hvalfangst etter krigen. Den svarte steinen er fra Desolation Island, en øy utenfor nordvestspissen av Antarktis, jeg fikk den av en venn som var på en båt der nede. Knokkelen er også derfra, den er fra en av framluffene på en hvalross. I den lille glassbeholderen er en fjær og dun fra en pingvin. Den lille katten sitter og ser på en liten mus som sitter oppå et ostestykke. De er laget av ett og samme stykke glass, på en øy utenfor Venezia. Ved siden av dem står en ozelot, den er også av glass.

Tekst: Terje Haugsgjerd/Foto: Sony Pictures, Orbit

Jodorwsky. Navnet alene kan høres ut som en karakter fra en Star Wars film. Alejandro Jodorowsky Prullansky er en chilensk multikunstner, blant annet kjent som regissør av avantgarde-filmene El Topo og The Holy Mountain fra tidlig 70-tallet. I 1975 fikk han en visjon om å filmatisere Frank Herberts science fiction-bestselger Dune.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Ormer og ørkener

Dune er den første boken i en episk science fiction-saga som følger Atreides-slekten på planeten Dune, der familier står mot familier i kampen om universets makt. Dune følger i mindre grad den mer teknologiske orienterte science fiction-sjangeren, og er mer en gresk tragedie satt til rommet. Her rir hovedpersonen som en kappekledd Messias på gigantiske ormer gjennom endeløse ørkner. Det var denne visuelle mastodonten som Jodorwsky ville gi liv til, da han samlet noen av de mest talentfulle kunstnerne innen science fiction feltet, som H. R. Giger, Chris Foss og Jean Giraud (Mœbius). Resultatet ble dessverre kun en dreiebok over hvordan filmen kunne ha sett ut, da selve filmprojektet kollapset.

Dune som film ble realisert noen år senere av David Lynch, men den rommer på langt nær de visjonene man kan se i dokumentaren Jodorowsky’s Dune, der vi får et innblikk i kreativiteten og personlighetene til dem som var involvert i dette arbeidet.

Fra film til tegneserie

For Jodorwsky ble heldigvis ikke alt strevet bortkastet, da arbeidet ble videreført gjennom de klassiske SF-tegneseriene han senere var med på å skape. Inkalen er kanskje den mest kjente, der vi følger antihelten John DiFools i en surrealistisk eventyrhistorie satt til et fremtidsunivers tegnet av Moebius (pseudonym for illustratøren Jean Giraud).  En annen Jodorwskyklassiker er The Metabarons illustreret av Juan Giménez, som har mer av Dune-historien i seg og som er mer spartansk og brutal enn Inkalens fantasypreg. I denne serien følger vi en slekt av supersoldater fra deres opprinnelse og utvikling av riter, der blant annet en del av overgangsritualet er fedredrap og å ofre ulike kroppsdeler uten å vise smerte. Kort sagt, The Saga of The Meta-Baron er ikke for sarte sjeler, men viser likevel potensialet for tegneserien som litteratur, der dens komplekse innhold skaper en unik verden.

Nye stemmer

Liker du fremtidsvisjoner, som kamp mellom kunstige intelligenser, intergalaktiske romskip og onde imperier, kan du fredag 19. februar møte forfatteren Ann Leckie på Deichmanske hovedbibliotek. Hun står bak den prisbelønte space opera-trilogien Imperial Radch. Det er en bokserie som både utfordrer og utvider science fiction-sjangeren. Forfattermøtet er et samarbeid med butikkjeden Outland. Har du ikke hørt om Leckie, kan du lese Outlands omtale av seriens første bok Ancillary Justice her.

Denne kvelden møter Leckie den norske forfatteren Ørjan N. Karlsson. Karlsson har selv skrevet sine egne fremtidsvisjoner i science fiction-thrilleren Huset mellom natt og dag (Vendetta Forlag 2014) blant annet inspirert av Bing & Bringsværd. Benytt denne anledningen til å høre de nye stemmene innen science fiction.

Les mer om Ann Leckie her.

Gine Cornelia Pedersen følger opp brakdebuten med nok en frisk og sår roman. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Pernille Marie Walvik/Bokomslag: Oktober

Solveig og Peer Pedro bor sammen i ei leilighet i Oslo. Solveig blir gravid, og da stikker Peer Pedro på ferie aleine. Han sier han skal være borte i to uker, men blir borte i månedsvis mens Solveig går hjemme og steller med «frøet».

Peer Gynt
Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos spiller på Henrik Ibsens Peer Gynt. Peer Pedro reiser rundt i verden, blir rik på tvilsomme forretninger, ligger med diverse damer og leiter etter røttene sine. Helt mot slutten av fortellingen, i romanens andre akt, kommer Peer Pedro hjem til Solveig og dattera deres, og så skal de flytte til en hytte i skogen, men det blir opp til leseren å finne ut om det går bra eller ikke.

Ofte får jeg assosiasjoner til dagbok- og bloggsjangeren og Linnéa Myhres romaner.

Løs form
Kjærlighetshistorie ser i likhet med debutromanen Null ved første øyekast ut som en diktsamling – hyppige linjeskift, ingen punktum. Versaler forekommer kun på overskrifter. Solveig og Peer Pedro forteller annenhver gang, som oftest henvender de seg til hverandre, og sånn sett kan boka leses som en slags brevroman. Av og til er tekstene faktisk brev som de skriver til hverandre mens Peer Pedro er ute og reiser. Ofte får jeg også assosiasjoner til dagbok- og bloggsjangeren og Linnéa Myhres romaner. Formen er muligens litt for sprikende, og romanen oppleves i blant noe umotivert; Null er mer helstøpt.

«Sproget er annerledes i meg nå»
I Kjærlighetshistorie hører vi mer fra Solveig enn fra Peer Pedro, og det er derfor nærliggende å anse Solveig som hovedperson. I Null møtte vi en yngre hovedperson enn vi møter i Kjærlighetshistorie, men de har ellers mange likhetstrekk. Et av dem er at de er Oslo-innflyttere og vokser opp på det jeg forstår er bygder på Østlandet. Solveigs stemme bærer preg av dette. Forfatteren har gitt henne en bred dialekt med ord som «auger» og «åffer» og «mjågt» (sistnevnte måtte jeg google for å finne ut at betyr «smal»). Oslo-gutten Peer Pedro har et mer finslipt språk og mens han er ute og reiser, slutter han å bruke navnet Peer og skriver til Solveig at «sproget er annerledes i meg nå». Kontrastene mellom den litt naive Solveig og iblant litt pompøse Peer er komiske og virkningsfulle.

Kontrasten mellom det litt naive språket til Solveig og den iblant pompøse Peer er komisk og virkningsfull.

Pur menneskelig
Siden også formen er påfallende lik, ser jeg noen ganger for meg at hovedpersonen er den samme i begge Pedersens bøker, men at jenta har blitt noen år eldre i Kjærlighetshistorie. Felles for begge er at de er litt «gærne» og utagerende, slik som unge kvinnelige karakterer i nyere norsk skjønnlitteratur gjerne er. Eller «gærne» og «gærne», jeg noterte faktisk at Solveig minner meg på at jeg selv ikke er gal (eller iallfall ikke aleine om å være det), så karakterene er vel kanskje i større grad pur menneskelige enn «gærne». De er ekte mennesker som holder seg i live lenge etter endt lesing.

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne gangen ser vi i bokhyllene til Bjørn Vatne.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Bjørn Vatne

Bjørn Vatne debuterte som forfatter med romanen Slik skal vi velge våre ofre i 2015. I tillegg jobber han med Ålesund litterære salong. Vatne avslører at han lenge har vært fylt av en forventning om å få en henvendelse som denne.

– Dette var et herlig småkaotisk syn! Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Bokhylla står i stua, som også utgjør kjøkkenet, og er på den måten en litt støvete og fettete, og ja, småkaotisk kjerne i huset. Den er oppbevaringsplass for en mengde nødvendige ting i tillegg til bøker, som hesteskoer, brukte billetter og ledninger, og var en gang, smerter det meg å si, sortert etter FARGE (ikke alle får smerter av fargesorterte bokhyller red. anm.).

Den var en gang, smerter det meg å si, sortert etter FARGE.

Man kan se rester av det enda, i de kroker hvor bøkene har fått stå mest i fred, for eksempel oppe til venstre, der en svart ansamling har holdt stand i snart ti år. Det sier kanskje noe interessant om bøker med svart omslag? Den er av type selvbygger, men ingen lettvint løsning med møbelvinkler, nei, her snakker vi utfreste slisser til hyllene, et møysommelig arbeid som gav moderate kosmetiske resultater. Men den scorer høyt på soliditet.

– Du skreiv til meg at du simpelthen ikke klarte å la være å vise fram denne trappa. Hva er historien bak denne flotte hylleløsningen?
– Denne trappa ble til overs da vi måtte bytte ut loftslemmen. Jeg forsto rett og slett ikke hvordan jeg skulle kvitte meg med den. Hvor kaster man en trapp? Den ble liggende ute på verandaen i tre-fire år, og da hadde den oppnådd denne, har jeg skjønt, ettertraktede patina av drivved. Under en opprydning ble den båret inn og lent mot veggen i påvente av å bli kappet til peisved, og da så vi straks muligheten til å bytte ut Billy-hylla med noe langt mer sofistikert.

Siden har jeg vært fylt av denne forventningen om at noen en dag skal ringe fra, la oss si et profilert bibliotek, og spørre: Kan du vise oss bokhylla di?

Høydepunktet kom da noen kommenterte at dette var skikkelig Tumblr-aktig, og siden har jeg vært fylt av denne forventningen om at noen en dag skal ringe fra, la oss si et profilert bibliotek, og spørre: Kan du vise oss bokhylla di? Det eneste jeg har å utsette på den, er at det er noe foruroligende ved en trapp fylt av litteratur som ikke leder noe sted. Nei, stryk det. Det er faktisk det BESTE ved den, at den ikke skal noe sted.

– Her ser vi en del klassikere, både gode gamle og moderne. Og en legofigur, er det det? Hva er det du ønsker å fortelle oss med dette bildet?
– Dette er et utsnitt fra det jeg tenker på som det grå hjørnet. La oss si at det er en hyllest til den vakre, viktige tradisjonen med klassikerserier, her representert ved fire av dem: Gyldendals små grå, Den gule serie, Tidens navnløse, men ypperlige serie med moderne klassikere, og den nyere Forfatterens utvalgte. Særlig de små grå har jeg hatt mye glede av, både som en veiviser i kvalitetslitteratur, og en måte å skaffe enkelte nødvendige klassikere til en overkommelig pris. De har fulgt meg i lommer og fiskevesker og blitt mistet og gjenfunnet i stadig sjabrere form.

Hva legofiguren angår var det ikke bevisst, den lå der og slang som så mye annet. Skal jeg tenke noe om den, må det være at den representerer et nyttig korrektiv til det noen ganger overveldende gråfilteret i bakgrunnen.

…og andre utdøende yrkesgrupper.

 Tekst: Astrid Werner/Foto: Gyldendal. Portrett av Hans Sande over: Chr. Hansen.

For en som kjenner kvalmen komme snikende og piggene raskt skyte fart gjennom genseren når en skummer igjennom VG-artikkelen «Slik blir du attraktiv på jobbmarkedet» – er Hans Sandes diktsamling Kunsten å somle den beste motgift som finnes. Bare for å ha nevnt det: VG-artikkelen handlet om hvordan du skulle jobbe gratis utover vanlig arbeidstid, til enhver tid være på tilbudssida ovenfor arbeidsgiver og mer i samme dur. Å somle var definitivt ikke en del av hverken denne artikkelen eller kulturen, for å si det sånn.

Nå er neppe folk som somler drømme-arbeidstakere for bedriftene, men som livsinnstilling har somlekunsten mye for seg. Det er faktisk ganske skremmende at den er i ferd med å gå tapt.

«Eg hadde gløymt kunsten å somle

gløymt at føtene kunne vingle

og stoppe opp kor som helst

Eg hadde gløymt ordet velefjør

og at skjora var den vakraste fuglen i verda

med velevipp av grøn smaragd…»

(side 12)

Outsiderne

Å somle er kanskje noe vi forbinder med barn og gamle, med dem som er utenfor, utenfor arbeidslivet, utenfor det pulserende livet, det som teller, som blir en del av statistikken, som regnes med. Somle er nært beslektet med «å surre» som jeg personlig er ganske flink til, i alle fall på fritida.

Hans Sande er egentlig en ganske produktiv forfatter, så kanskje det er grunnen til at han selv hevder å ha glemt kunsten å somle? Han er representert med over 50 ulike innførsler i Deichmans katalog. Over halvparten av titlene er barnebøker, og blant bøkene for voksne er det en lett blanding av prosa og lyrikk.

UVISS

Viss berre hjartet mitt kunne roe seg

Viss berre levra slutta med å skrumpe

Viss nyrene frisknar til

og viss du kjem tilbake som ein heilt annan

Viss klimaendringane stoppar opp

og kreften ikkje spreier seg

reknar eg med å få

eit par fine år på slutten

(side 15)

Humor og savn

Kunsten å somle kom i fjor, i 2015. Som tidligere diktsamlinger, er også denne full av ironi, humor blandet med litt alvor. I alvoret ligger det sterke understrømmer av savn. Det er savn etter mennesker som er borte, men også savn etter det som har vært; en tid som ikke kommer tilbake, gjenstander og gjøremål som er tilbakelagt og kanskje handlinger man ønsker ugjort. Diktet «Uviss» er et godt eksempel på dette.

Lyrikken til Sande har mye galgenhumor. På tross av alt som har gått og kan gå galt, ligger det en type hverdagsoptimisme på bunnen, og mange av diktene har denne lille, underfundige overraskelsen til slutt.

Mitt håp er at flere finner tilbake til  kunsten å somle. Bare ikke si det til sjefen.

 Hva skjer når ei jente på femten bestemmer seg for å skrive dagbok? Kanskje du tror det blir ei klissete bok fylt med dagdrømmer og hemmeligheter? Da har du ikke lest dagboka til Vanessa Svartmo.

 Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Gyldendal

«Men hva gjør man når ens mor kun har bøker a la «Finn din indre panter»? Jo, takker Gud for biblioteker. Siden jeg mangler så mye av det en tenåring bør ha her i livet, er jeg Deichman evig takknemlig for gratis tilgang til verdenslitteraturen. Den har gitt meg glimt av andre virkeligheter, og det har mildt sagt vært kjærkomment all den tid min egen har vært såpass rassen.»

Det er ikke lenge siden det ble publisert et innlegg her på Litteraturbloggen om våre ønsker til forlagene. Noe av det som ble etterlyst der var morsomme bøker for ungdom. Og endelig, her er i hvert fall en, skrevet av Andrea Bræin Hovig. Humor er jo veldig individuelt, og vi ler av ulike ting. Men jeg kan si med hånda på hjertet at det er lenge siden jeg har ledd så mye som jeg gjorde av å lese om det ulykkelige, komiske og allikevel sjarmerende livet til Vanessa Svartmo.

Å skrive for å forandre
Vanessa bor sammen med moren sin i en kommunal leilighet i Oslo. En gang bodde de sammen med faren og en liten bror også. Men broren er borte og faren har flytta ut, og moren er mer tragisk enn noen gang. Det er ikke rart Vanessa er ulykkelig. Hun har ikke engang mobiltelefon. Heldigvis er det en ting som redder Vanessa fra det fullstendige forfallet: Biblioteket.

Og så bestemmer Vanessa seg for å begynne å skrive dagbok, og selv om hun kanskje ikke vil innrømme det selv, så hadde det vært fantastisk kult å bli forfatter. Hvis noen vil lese dette vrølet hennes, da. Er det en ting Vanessa ikke mangler, så er det nemlig selvinnsikt.

«Må skrive med mindre bokstaver. Har fylt nesten en hel skrivebok med ETT kapittel. Er det mulig? Har jo hørt om han Knausgård som skriver 100 sider om ei brødskive, men jeg vil tro at han er mer oppegående sånn rent litterært.»

Losergjengen
Skriveprosjektet settes også i gang av en oppgave hun får på skolen. Flere ganger i uka må Vanessa møte opp til samtale med «losergjengen». De har på hvert sitt vis falt litt utenfor livet på skolen. Samtalene ledes av sosiallærer Britt, og Vanessas skildringer av både Britt og den sosialt utfordra gjengen med medelever er så morsomme at jeg flere ganger måtte lese avsnittene om igjen. Og uten å avsløre for mye så vil jeg aldri mer kunne gå forbi Nationaltheatret uten å tenke på Vanessa Svartmo og losergjengen.

Humor og alvor
Det som bidrar til at det morsomme fungerer så godt, er alvoret som ligger i bunnen. Dette er ikke bare en bok om en tenåringsjente med selvinnsikt og et komisk talent, men også en dønn seriøs bok om familieforhold, tap, skilsmisse og identitet. Store temaer som føles ekstra store og sårbare i tenårene.

Vanessa Svartmo er Andrea Bræin Hovigs debut som ungdomsbokforfatter. Fra før kjenner vi henne som skuespiller, men også som forfatter av barnebøkene om Ville Wilma. Jeg håper det kommer flere bøker for ungdom fra Bræin Hovig, for dette var kjærlighet fra første side.