-Forventningene fra folk i området er høye, sier Helene Heger Voldner. -Vi håper vi kommer til å klare å leve opp til alt sammen. 

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

Deichmanske bibliotek på Furuset har gått igjennom en omfattende ombygging de siste månedene. I dag åpnet de dørene for publikum og feirer begivenheten hele uka, med blant annet kronprinsparet.

Nytt, unikt tilbud

Lokalene har blitt dobbelt så store, mange samarbeidspartnere har flyttet inn og til sammen utgjør stedet et aktivitetshus for alle aldersgrupper.

Helene Heger Voldner er programansvarlig på Furuset bibliotek og aktivitetshus.

-Furuset bibliotek og aktivitetshus er resultatet av «Fremtidens bibliotek», en prosess som har vart i flere år. Det er et samarbeid mellom Kulturetaten, Deichmanske bibliotek og bydel Alna, og er et nytt og helt unikt tilbud til lokalbefolkningen, forteller bibliotekfilialens programansvarlig Helene Heger Voldner.

Kinotek og kjempekanin

-Vi har lagt til rette for bibliotek, læring, kultur, fritid og frivillighet, men til syvende og sist er vi et hus som skal gjøre de tingene som brukerne av huset ønsker å gjøre her, sier Voldner.

Dette er noe av tilbudet publikum kan glede seg over:

• storsal som kan brukes til dans, arrangementer, debatter, møter, kurs, yogaundervisning og fussballturneringer
• kinotek
• tre læringsrom
• lesesal
• møterom
• kafé
• spillrom
• lydstudio
• stor barneavdeling med en kjempeversjon av en lekekanin, som barna kan klatre rundt på

-Alt dette gleder vi oss til å vise fram, og så er vi veldig spente på hvordan bruken kommer til å prege huset framover! Fremtidens bibliotek formes av brukerne, i samarbeid med de ansatte, påpeker Voldner, som over lang tid har jobbet i tverrfaglige grupper med sine kolleger. Det har de gjort for å stille mest mulig forberedt overfor de ulike brukergruppene som nå vil benytte huset.

Lengre åpningstid

Biblioteket er også blitt meråpent og dermed mer tilgjengelig for folk i en hektisk hverdag. Nå kan de møtes og låne rom gratis store deler av døgnet.

-Det er så mange organisasjoner, foreninger, initiativer og engasjement på Furuset og i området rundt, som alle sammen har ventet på denne møteplassen, som vi ønsker å være, mener Voldner.

De tøffeste gutta

Har du et eksempel på et møte med publikum du vil dele med oss?

-Det var veldig fint i går, da jeg stod oppe i lydstudioet sammen med de tøffeste gutta på Furuset, som ved første øyekast ser ut som om de ikke gjør annet enn å henge på senteret og ikke gjøre noe særlig fornuftig i det hele tatt. De øvde på de nye sangene sine som handler om å ta ansvar for livet sitt og gjøre de rette valgene, og hvordan valgene du tar får konsekvenser for deg senere.

-Det er så mye bra ungdom her ute, som har så mye de vil med livet sitt. Bare de har noen som tror på dem, gir dem selvtillit, og et sted å være, kan de få til det meste. Jeg tror at vi kommer til å få være med på flere slike opplevelser framover, og det kommer til å være noe av det mest givende vi kan gjøre som en offentlig møteplass. Vi kan tilby rom til alle, uavhengig av bakgrunn.

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne uka er det Audun Mortensen sin tur.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Audun Mortensen

Forfatter Audun Mortensen har nettopp flytta og viser oss bokbunken som dukka opp tilfeldig i prosessen og som det derfor ikke er så veldig mye å fortelle om. Her får dere «Vis meg bokhylla di»-rekkens korteste intervju!

– Du fortalte at du nettopp har flytta og at det er disse bøkene du har liggende foreløpig. Vil det si at du har kvitta deg med masse bøker, eller er de bare ikke pakka ut ennå?
– Resten av bøkene er lagret andre steder, i kjellere og på loft…

– Vi vil jo nødig kuppe DNs «På nattbordet», men er dette bøker du leser nå, eller har dette utvalget en annen historie?
– De dukket opp under flyttinga og ble med videre pga. intuitiv appell der og da…

Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Når bibliotek over hele landet står i endring, er det derfor lett å bli bekymret, slik Runa Kvalsund beskriver i Klassekampen 20. februar. Jeg har behov for å komme med noen beroligende ord.

Tekst: Kristin Danielsen, Biblioteksjef Deichmanske bibliotek/Foto: Frank Michaelsen

Som leder av Norges største folkebibliotek er jeg strålende fornøyd med at det skrives og menes mye om bibliotek. Men hva er det vi snakker om når vi snakker om bibliotek?

Først må vi skille mellom folkebibliotekene og Nasjonalbiblioteket. Kvalsund skriver at ”Nasjonalbibliotekarens kasseringsprosjekt har vekt uro”. Jeg er usikker på hvilket prosjekt hun mener. Nasjonalbiblioteket kaster ingenting, de samler på alt (Aftenposten 10.02).

Henviser Kvalsund til debatten i kjølvannet av “Tidenes ryddesjau på Deichmanske”? (Aftenposten 03.02). Her fortalte vi om hvordan vår samling skal utvikles før vi flytter til nytt bibliotek i Bjørvika. Vårt mål med prosjektet er å gjøre samlingen bedre. Dette innebærer kassering, ja, men også innkjøp av mye nytt. Dersom samlingene på bibliotekene landet over skal svare for kriteriene kvalitet, allsidighet og aktualitet må det drives aktiv samlingspleie.

Økt tilgang

Verken Nasjonalbiblioteket eller Aslak Sira Myhre kan påvirke Deichmans samlingsutvikling. Det skulle tatt seg ut. Hvert bibliotek velger selv hva som skal kjøpes og hva som skal kastes.

Vi kaster bøker fordi de er utdaterte, slitte, eller tilgjengelige et annet sted. Som det største folkebiblioteket har Deichmanske vært fjernlånssentral for hele landet. Det trenger vi ikke lenger når Nasjonalbiblioteket tilbyr den nye søketjenesten Biblioteksøk. Da vil brukere kunne søke og bestille blant 17 millioner bøker. I tillegg vil et komplett sett av norske bøker utgitt før 2000 finnes i Nasjonalbibliotekets digitale tjeneste, de aller fleste av disse kan også bestilles fra depotbiblioteket. Tilgangen til bøker i bibliotek vil øke, ikke minke.

Folk, ikke bøker

Folkebibliotekenes oppdrag er ikke å ha alt, men skaffe tilgang til alt. Det er vår kontrakt med bruker. Fremfor å samle alt kan vi fokusere på hva som er relevant for brukerne i vår by. Oslo må tilby andre kilder enn Trondheim. Vi må reflektere vår by, vår historie, vår demografi.

I det nye hovedbiblioteket i Bjørvika er det rikelig med plass til bøker. I dagens hovedbibliotek er 70 % av samlingen i lukket magasin, altså er i underkant av 200 000 bøker fremme. I Bjørvika vil nesten 400 000 bøker være tilgjengelig direkte for bruker. Og misforståelsen om at man må “kjempe om rolige plasser å sitje” kan jeg avkrefte. Det nye biblioteket får 1100 sitteplasser, en økning på 500 % fra dagens situasjon på Hammersborg.

Et bibliotek uten bøker er ikke et bibliotek. Men holder det å fylle et rom med bøker? Nei, mener jeg. Det ligger i grunnen litt i kategorinavnet folkebibliotek. Vi handler om folk, ikke om bøker.

Nye metoder

Kvalsund er redd for at bibliotekenes samfunnsoppdrag er i ferd med å bli utvannet, «eit minstekrav bure vere at det er eit snev av litteraturformidling eller folkeopplysning involvert».

Her er det også god grunn til fortsatt hvilepuls. Samfunnsoppdraget til folkebibliotekene handler om akkurat det samme som før. Vi skal spre kunnskap, peke på sammenhenger og oppfordre til kritisk refleksjon. Formålet er bestandig, men metodene endrer seg.

Tradisjonelt har metoden vært å stille bøker til rådighet og veilede brukere i bibliotekets samling. Det fungerte fint så lenge kunnskapen var trygt plassert mellom to permer og holdt seg i ro på hylla. Men i dag finner du kunnskap overalt, totalt demokratisert for alle som har tilgang til internett. Først og fremst er dette en fantastisk utvikling som skaper flere muligheter enn utfordringer. Men det er en nøtt for folkebibliotekene som tvinges til å tenke nytt om man ønsker en rolle i en digital tid. Deichmanske har derfor gjort en dreining fra samlingsfokus til tjenestefokus.

Aktiv formidling

Vi kan ikke lenger konkurrere om å ha den største samlingen, det slaget er tapt grunnet multinasjonale selskap med data i mengder vi bare kan drømme om. Å ha en stor samling er én ting, men det er hva du gjør med den som er interessant.

Innholdet i et folkebibliotek får først verdi når det er i kontakt med en bruker. I den reviderte bibliotekloven står det at vi aktivt skal formidle. Hvorfor må dette presiseres? Fordi metoden stille til rådighet ikke lenger dekker hele spekteret av brukernes behov.

Arrangement, debatter, samtaler, foredrag, kurs og utstillinger er ikke events, det er formidlingsverktøy. Det er aktiv litteraturformidling og aktiv folkeopplysning.

Debatt og håndverk

Vel så viktig som å kunne lese er evnen til å uttrykke seg og formulere kritiske spørsmål. Debatter i bibliotek er et ypperlig verktøy. Deichmans debattserie USAGT har gitt stemme til ungdommer i hele Oslo som aldri slipper til på en profesjonell debattarena. Både folkeopplysning og dannelse med andre ord.

Folkeverkstedet og maker spaces i bibliotek har etablert et miljø for skapere og folk som liker å lage ting. Makermiljøets motto er ”hack virkeligheten”. Dette sammenfaller utmerket med bibliotekets oppdrag om å oppfordre til kritisk refleksjon.

Et av våre aller mest vellykkede arrangement i 2015, Strikk&Lytt-kveldene, er rett og slett mennesker (mange mennesker) som kommer sammen rundt et håndverk og høytlesning. Forbilledlig, aktiv litteraturformidling.

Et tredje sted

I 2015 hadde Deichmanske 2 916 arrangementer og besøket der økte med 8 prosent. Arrangement som metode for å formidle kunnskap, dannelse og litteratur har noe for seg.

Mitt enkle poeng er at bibliotekenes endringsprosess bør skape begeistring, ikke bekymring.

Av alle ting Kvalsund skriver liker jeg tittelen best. ”Stove nummer to” minner om prinsippene vi følger når vi utvikler nye bibliotekrom. I Deichmanske ønsker vi å gå «fra å være et bibliotek til å bli mitt bibliotek». Et tredje sted som ikke er jobb/skole eller hjemme.

Bibliotektilbudet utvides. Det du har så kjært vil ikke bli borte, det vil bare bli bedre. Så Kvalsund og alle andre som viser et så glimrende engasjement for biblioteket har mye å glede seg til.

En forkortet versjon av dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Vi publiserer det fordi innlegget ikke er tilgjengelig for andre enn papiravis/PDF-avis-brukere.

Ungdomsdebatt på Hovedbiblioteket. Foto: Nora Homleid.

Når de retoriske stormene har lagt seg, trer et klart bilde fram.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

Siden 2013 har norsklærere, professorer og kommentatorer sukket over læreplanens manglende krav til norskfaget. I ulike medier har de etterlyst en tydeligere presisering av at elevene skal ha lest en viss mengde klassikere og norske forfatternavn før de tar på seg russelua. For hva skjer med den yngre generasjon hvis den kan skjelne sms-språk fra virkemidler i et essay, men ikke vet hva en «livsløgn» er, eller hva det betyr «å være seg selv nok»?

På den annen side bekymrer vi oss for alle skoletaperne og dropoutsene, som i motsetning til å lese mer hadde fått økt motivasjon og mestringsfølelse av å lære i praksis. Jeg holdt nylig et framlegg for en gruppe skolebibliotekarer som hjalp elever med å skrive fordypningsoppgave i norsk. En av dem jobbet på en yrkesfaglig skole med mange gutter. Hun hadde god erfaring med å anbefale elevene å analysere reklamer og fotballbiografier framfor Skram og Hamsun. Her var det tydelig at valgfriheten i dagens læreplan var av det gode.

Litteraturelskerne er redde for at gode, men ukjente forfattere som Johansen havner på dynga sammen med reiseguider til Sovjetunionen.

Speiler kunnskapsdebatt

Hvorfor ta opp igjen denne problemstillingen? Jo, fordi den samme motsetningen ser vi nå i bibliotekdebatten. Hva skal folkebiblioteket inneholde? Bøker eller makerspaces? Hele forfatterskapet til Inghill Johansen eller kurs i 3D-printing og debatteknikk? Litteraturelskerne er redde for at gode, men ukjente forfattere som Johansen havner på dynga sammen med reiseguider til Sovjetunionen. Nasjonalbiblioteket mener det er verdt å vente en til to dager på en bestilt Johansen-bok når det gir rom for mer praktisk læring i biblioteket. Deichmans biblioteksjef beroliger med at bibliotekets innhold må variere ut fra hva som er relevant for dets brukere.

Tar man et skritt tilbake, trer altså et klart bilde fram: Biblioteket og debatten rundt dets innhold reflekterer kunnskapsdebatten i samfunnet for øvrig. Alt skal inn i skoleverket, men ingen vil kaste noe mer ut enn det helt avleggse. Og hva er det? Alt skal også inn i biblioteket, men kun det irrelevante skal ut. Og hva er det?

Når ingen spør

Også på høyere utdannelsesnivå går diskusjonen med jevne mellomrom, både i inn– og utland. Humaniora og naturvitenskapene skal bestå, men hvilke fag og forskningsprosjekt skal få tildelt midler? Hvilken kunnskap tjener samfunnet og hva slags dannelse trenger enkeltmennesket?

Det er når ingen spør og ingen svarer, vi bør bli bekymret for å ende i den ene eller andre grøfta. Enten begravd i en haug kortprosa eller et lass 3D-printere.

Biblioteket er kunnskapssamfunnet i miniatyr. Som senter for kunnskap og kultur til hele befolkningen må vi romme mye. Men vi må også diskutere og prioritere innhold. Og slik bør det være. Så lenge debatten går friskt om hvor den gylne middelvei går, skal vi være fornøyde. Det er når ingen spør og ingen svarer, vi bør bli bekymret for å ende i den ene eller andre grøfta. Enten begravd i en haug kortprosa eller et lass 3D-printere.

Så er spørsmålet: Hva vi må ofre i våre kompromisser?

Vanskelige valg

Er det ok at elevene ikke vet hvem Peer Gynt er, så lenge de har lest Et dukkehjem på ungdomsskolen? Hvor stor forskjell bør det være på kompetansekravene til yrkesfagelever og elever innen studiespesialisering? Når nye språkformer og kommunikasjonsvirkeligheter må inn på læreplanen, hva skal ut?

Biblioteket er kunnskapssamfunnet i miniatyr.

Og i biblioteket: Skal vi akseptere at smalere litteratur alltid vil være et par dager unna, fordi den må bestilles fra Nasjonalbiblioteket? Kan man forvente større utvalg i storbyer enn i små? Bør det være bredere utvalg av papirbøker innen skjønnlitteratur, siden mye fagkunnskap ligger tilgjengelig digitalt? Skal bibliotekene tilby det befolkningen etterspør eller det de bør etterspørre? Hvor går grensen mellom folkeopplysning og folketilpasning?

Viktig meningsutveksling

Jo flere som deler sine idéer og meninger om hva bibliotek og utdannelse bør romme, jo bedre. På den måten oppfylles folkebibliotekets formålsparagraf i vid forstand. Vi blir ikke kun en arena, men også et grunnlag for offentlig samtale og debatt.

Så, takk til Morgenbladets Bernhard Ellefsen som fikk i gang blodpumpa i biblioteknorge. Når de sterkeste retoriske stormene har lagt seg, har de viktige nyansene kommet fram. Både gjennom innlegg på sosiale medier og i tradisjonell presse. Det er debatt på sitt beste.

-Publikum tørster etter gode fortellinger fra et kvinneperspektiv, ifølge skuespiller Alexandra Gjerpen.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Einar Aslaksen og Gyldendal (bokomslaget)

Første gang hun stod på scenen i hovedstaden var på Oslo Nye i en bitteliten rolle i Knut Nærum sitt stykke En himmel full av stjerner. I fjor ble norske TV-seere kjent med Alexandra Gjerpen gjennom den populære NRK-serien Unge lovende og rollefiguren Alex. Mandag diskuterer hun den lave kvinneandelen i norsk film på Deichmanske Hovedbibliotek.

Gode forutsetninger

Etter Oslo Nye gikk Gjerpen et år på Norsk Institutt for Scene og Studio (NISS), før hun flyttet til New York og studerte i to år på William Esper Studio.

-Der gjorde jeg først mye Off-Off Broadway-teater (indie-teater, red.anm.), også begynte jeg å konsentrerte meg mer om film.

Hvordan står likestillingen innen film og drama i USA sammenliknet med i Norge?

-Det blir faktisk litt vanskelig for meg å sammenligne Norge og USA. Norge er mindre, mer oversiktlig, vi har kjønnskvoteringer, rimelig barnehage og statlig støtte fra NFI (Norsk filminstitutt, red. anm.) til å lage film. Finnes noe av det i USA? Jammen om jeg vet.

-Det er hovedrollene som får mest spillerom og får vist seg fra flere sider. Det er derfor viktig med kvinnelige hovedroller.

Selv om Gjerpen er forholdsvis nyutdannet har hun allerede opplevd at det finnes langt flere roller for menn enn for kvinner.

Er det et problem at det er færre kvinner enn menn i bransjen?

-Film burde gjenspeile samfunnet, og kvinner og historiene våre er en del av det. Jeg vil påstå at publikum tørster etter gode fortellinger fra et kvinneperspektiv. Det er derfor sammensatte historier og kvinneskikkelser som vi finner i både Skam og Unge Lovende har blitt så populære. I film fungerer oftest biroller som en funksjon: en kone, kjæreste og så videre. Det er hovedrollene som får mest spillerom og får vist seg fra flere sider. Det er derfor viktig med kvinnelige hovedroller. Publikum trenger å oppleve den dybden.

Tenke større

Alexandra Gjerpen liker historien om Ester Nilsson i Lena Anderssons roman.

For å varme opp til kvinnedagen, inviterer Deichman inn kvinner fra ulike deler av bransjen for å diskutere status mandag 7. mars. Både Dramatikerforbundet og NFI sitter i panelet, 88 personer har meldt seg på og over 160 har meldt sin interesse. I tillegg til å se nærmere på årsaker, skal paneldeltakerne diskutere mulige tiltak for å få flere kvinner inn i norsk film.

Hva kan ulike aktører gjøre hvis de ønsker å endre på skjevheten?

-Med en dypt rotfestet kvinnesolidaritet og en villighet til å endre gamle mønster og tankesett kan denne skjevheten med tid endre seg. Jo mer vi kvinner heier på hverandre og utfordrer hverandre til å skrive mer, tenke større, ta større sjanser, vil vi ta mer plass.

Hvorfor er den filmatiske måten å fremstille en fortelling så populær tror du?

-Jeg elsker teateret, men jeg vokste opp med film. Film er tilgjengelig for alle og vi kan se dem om igjen og om igjen.

Litteraturen

Hva slags forhold har du til litteratur? Er det bare Ibsen og filmmanus på nattbordet ditt?

-Ja, det blir mye manus, det gjør det. Og jeg er en kjempenerd for faget, så det ligger nok et par bøker om skuespillerteknikker der også. Men jeg har akkurat begynt på Lena Anderssons Rettsstridig forføyning og gleder meg allerede til å lese oppfølgeren.

*

Panelsamtalen er gratis, men har 18-årsgrense.

Se mer info her:

Den brysomme kvinnen: Hva gjør vi med machokulturen i norsk filmbransje?

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. I dag er det selveste biblioteksjefen, Kristin Danielsen, som viser oss bokhylla si.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Kristin Danielsen

Kristin Danielsen er sjef for Deichmanske bibliotek. Vi har blant annet utfordra biblioteksjefen på hvem hun liker best av William Shakespeare og Henrik Ibsen.

– Et deilig bilde av et rom man får lyst til å være i! Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Det siste først – her er det kaoslagring som gjelder. Omløpstallene er bra for å si det sånn, mannen og jeg leser og vi liker å låne ut og låne selv. Fant minst ti bøker her som ikke er mine. Men det å låne ut privat er det samme som å gi bort, er det ikke? Bokhylla er spesialbygget til stuerommet, noe av det første vi fikk på plass da vi flyttet inn i huset i 2008. Ved siden av står to gode stoler og så er det masse plass på gulvet. Liker godt å ligge og lese så gulvplass er viktig. Pianoet du skimter kjøpte jeg billig av min bror og det er barna som spiller på det. Jeg spilte i noen år da jeg var liten, men sluttet da jeg var 12–13. Mamma sa at det kom jeg til å angre på for alltid og der fikk hun rett. Har som nyttårsforsett hvert år at jeg skal begynne å spille igjen. Innerst inne i mine drømmer er jeg jazzsangerinne med stor, mørk stemme og en gudinne ved tangentene. Det er lov å drømme…

– «Bokklubben da og nå» var stikkorda dine til dette bildet. Men du er vel for ung for å ha et førstehåndserfart blikk på denne utviklinga. Er det arvegods, eller kanskje loppemarkedfunn? Det er vakre utgaver av klassikere – er det først og fremst det estetiske du er opptatt av ved disse? 
– De gamle er klassiskere jeg har arvet. Som noen vet var mamma bibliotekar og god på samlingsutvikling og hennes hyller ble jevnlig oppgradert så en del klassikere fikk jeg med meg. Siden jeg vokste opp i en liten by på Sørlandet lenge før internett og bloggosfæren, har Bokklubben betydd masse for min litterære bevissthet og jeg husker jeg pleide å glede meg til Bokklubben Nye Bøker-magasinet skulle komme i posten. Virker gammeldags nå, men det var jo som på biblioteket, deilig at noen lager et utvalg, beskrev bøkene og sendte dem hjem til deg. Amazon er ikke helt det samme. Og, ja, det er klart at vakre bøker gjør seg på hylla!

– Du skriver at du elsker teater. Hvem ligger hjertet nærmest – Ibsen eller Shakespeare?
– Aj, for et valg! Men først litt om dramatikk – jeg har jo vært danser og senere jobbet administrativt på to teatre og det er fremdeles det sterkeste og beste kulturuttrykket for meg. Å se noe levende som er unikt akkurat da og som kanskje aldri oppstår igjen. Det finnes intet bedre middel for å formidle et budskap enn teater. Det er magi hver gang. Jeg er jo egentlig aller mest glad i samtidsdramatikk, vokste opp i svingen 50 meter fra en av våre beste, Finn Iunker, men han har jeg ikke på hylla. Så når jeg tvinges, så blir det Shakespeare. Han har historie, tragedie og komedie i alle fasetter. Og favoritten er En midtsommernattsdrøm. Jeg er jo glad i humor og skråblikk på livet, og metaperspektivet med teater om teater er jo topp for en som meg.

– Du har bodd noen år i England. Er det grunnen til det som her ser ut som en fascinasjon for engelsk kongehistorie?
– Det startet med min fars interesse for temaet og da jeg var liten var jeg heldig å bli tatt med til England og London. Før vi fikk gå på Madame Tussauds, måtte vi se Hampton Court, Windsor Castle og Tower. Med en guide som kunne så mye som min far endte det opp med at en tiåring som meg faktisk syntes the Tower var mye mer action enn et kabinett med vokskopier av kjendiser. Så der ble spiren født og så har det utviklet seg. Jeg bodde i London i tre år og den byen er så spekket av all dramatikken med det engelske kongehuset og politikken så jeg leste og besøkte det meste. Hilary Mantels bøker synes jeg er glitrende. De tegner et bilde av tiden og menneskene, råskapen og den totale executive power som kongen og adelen den gang hadde. De som ser lengtende tilbake til de gode, gamle dager da alt var enklere bør sjekke fakta. Bøkene til Peter Ackroyd – the History of England – anbefales også varmt. Noen som ikke har fått med seg at jeg er anglofil nå?

– Et vakkert syn – her har vi altså to bind av Bud Graces tegneserie Ernie og to bind av Churchills krigshistorie side om side. Er det Ernie eller Winston du har lest mest i?
– He he, helt klart Ernie. Digger serier. Vokste opp med MAD som jeg fremdeles ler meg i hjel av. Men den i overkant anglofile Kristin har også lest sin Churchill, han var jo en skrue. Disse bøkene fant min mann på Korsvoll skoles loppemarked så de var et kupp.

– «Guilty pleasures på paperback» var stikkorda dine her. Da så jeg for meg Fifty Shades eller kioskbøker, men dette er jo langt ifra det. Hvilke av disse anser du som guilty pleasures?
– Her har jeg bomma på tittel, den burde hete bestselger på paperback. Langt fra guilty pleasures, helt enig. Må trekke frem Donna Tartt her, synes hennes Goldfinch satt som en kule. Den er jo en blanding av The Great American Novel og reinspikka krim, helt umulig å legge fra seg. Og ikke minst en herlig referanse til en annen yndet brite, Charles Dickens (jepp, fikk inn noe fra England selv der). Og en grundig dame, en bok hvert tiende år, da har man sans for detaljene. Har lest at hun kan bruke en dag på en setning. Så hun må leses sakte og gjerne om igjen for virkelig å skjønne språket.

– Det er mye politikk i hyllene dine også, kan vi se her. Men det er ikke snakk om noe enspora andre -verdenskrigs-nørding, dette, men bøker om blant annet KGB, Castro og Zimbabwe. Har du noen anbefalinger til temaer å fordype seg i?
– Jeg er rett og slett grunnleggende opptatt av hvordan verden henger sammen og forsøk på årsaksforklaringer på hvorfor ting har blitt som det er blitt. Fukuyamas bøker er åpenbare anbefalinger og boka med den klare tittelen Why Nations Fail av Acemoglu og Robinson må jeg bare gjennom. Alt henger sammen med alt, og jeg er så fascinert over hvordan de fleste går i en pendulum, men at vi likevel hele tiden tror at vi har funnet nye, uslåelige løsninger. Vi er så ekstremt intelligente og briljante, men håpløst dumme og kortsiktige på samme tid.

-Akkurat nå er det kunstig intelligens jeg dykker ned i, sammen med resten av verden, tenker jeg. Boka Virtually Human av Martine Rothblatt påstår at våre mind maps kan leve evig til tross for at kroppen forgår. Jeg hørte henne i Texas i fjor og stod rett og slett i kø for få signert boka mi. Hun skrev «to the future Kristin, I am looking forward to seeing you.» Science fiction eller virkelighet? Hun utfordrer begrepet virkelighet, og det tror jeg vi skal se flere med henne gjør etter hvert. Blir fantastisk nysgjerrig av å lese sånne bøker. Hvordan skal dette ende?

Kjersti Rorgemoen gir oss ein heilt levande hovudperson som ein vil at skal få det godt. Men for at karakteren skal få det betre, må ho kanskje slutte å le av seg sjølv.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Helge Hansen

Eg elskar dette omslaget med makulerte papirer som ser ut som konfetti. Tittelen er òg utsøkt.

Tidlegare i år høyrde eg ein musikar seie at identifikasjon er kjenneteiknet på god kunst. Eg vart nokså forskrekka av utsegnet, tenk å i ein offentleg samanheng få seg til å seie at «god kunst er» framfor eit litt meir dempa «god kunst for meg er». Men denne påstanden var likevel det eg tenkte på då eg begynte å lese Håpet og festen og vart konfrontert med ein spontan og ubehageleg identifikasjon.

…ein spontan, ubehageleg og konfronterande identifikasjon.

«Har ikkje du budd der veldig lenge?»
Hovudpersonen i boka er ei 35 år gammal kvinne som bur på ein studenthybel sjølv om det er årevis sidan ho studerte – ho har enkelt og greitt ikkje blitt kasta ut:

«Eg bur på overtid på ein vindfull leigehybel. Eg forstår ikkje kvifor ingen har hive meg ut for lengst, det er eit hybelhus som er til for studentar. Og student har eg ikkje vore på fleire år. Det hender eg får spørsmålet Har ikkje du budd der veldig lenge? Då har eg alltid lyst til å svare Har ikkje du hatt det fjeset der veldig lenge?»

Kvinna arbeider i makuleringstenesta til Fretex som «ein konfliktsky mellomleiar for ein stab som mildt sagt er ustadig», ein jobb ho har fått ved hjelp av NAV som ikkje fann anna råd med «den ubrukelege utdanninga frå humaniora».

At ei kvinne med eit slikt liv bruker kvardagane på å makulere viktige dokument verkar litt klisjéprega. Og er dette heilt truverdig – finst det eigentleg så mange akademikarar i slike manuelle yrker samanlikna med kor mange slike tilfeller det er i litteraturen? Men uansett om ein kan kalle det ein urealistisk klisjé, er det effektfullt å gi hovedpersonen dette yrket.

Det blir nesten for mykje sjølvironi, litt som når ein overvektig standup-komikar for n-te gang gjer eit poeng ut av eigen fedme.

Når humoren blir for mørk
Som ein kan lese ut ifrå tekstutdraga ovanfor, er dette ein roman med mykje mørk humor. Hovudkarakteren er sjølvgranskande og veit veldig godt at livet hennar har stoppa opp. Men eg får ikkje alltid til å le. Det blir nesten for mykje sjølvironi, litt som når ein overvektig standup-komikar for n-te gang gjer eit poeng ut av eigen fedme. Det blir for sårt, eg får ein dårleg smak i munnen. Sjølv om dette er fiksjon, opplevast det som å få innblikk i noko svært privat. At romanen er skrive i eg-form bidrar nok òg til denne kjensla. Særskilt i tilfelle der hovudpersonen møter gamle kjende, merker eg at latteren set seg i halsen:

«Eg blei gåande og planlegge kompliment som kunne kome til å bli aktuelle. Bak eit vaskefilleaktig draperi møtte eg ein kjenning, ein kunstnar, som hadde tumla seg ut på byen første gong etter ein fødsel. Eg gratulerte og påpeikte at ho såg godt ut, og tenkte for meg sjølv at ho i tillegg verka litt perpleks. Eg drista meg til å spørje om det å skape eit kunstverk på noko vis kan samanliknast med det å føde ein unge. Ho sa at det kunne det slettes ikkje.»

Grammatikknerding og vakuum
Medan eg les håpar eg at det skal skje ei vending i hovudpersonens liv, at ho til dømes skal bli kasta ut av studenthybelen og bli tvinga til å finne ein annan stad å bu, men ho har nok ein del att å finne ut av innan den tid. Til dømes kan ho bruke tida på å løyse grammatiske gåter saman med romkameraten Ingolf, ei nerding som Rorgemoen har skrive inn på ein måte som kan minne om litteraturutgreiingane i Kristian Klaussens Mitt liv var et hett bibliotek.

Eg håpar hovudpersonen til slutt klarer å nerde seg ut av frustrasjonsvakuumet. For det er slik ho framstår for meg; Kjersti Rorgemoen har skrive fram eit ekte menneske eg vil at skal få det betre.

I går oppsummerte Deichmans Thor Arne Sæterholen krimåret 2015 på biblioteket. Gikk du glipp av det? Her er lista.

Tekst: Thor Arne Sæterholen/Foto: Courtesy of the Boston Public Library, Leslie Jones Collection

De 10 beste norske krimbøkene fra 2015

Kurt Aust: Dødt løp

Bjørn Bottolvs: Før snøen legger seg 

Kjell Ola Dahl: Kureren*

Ingebjørg Berg Holm:  Stjerner over, mørke under

Jørn Lier Horst: Blindgang

Ingar Johnsrud: Wienerbrorskapet

Pedersen & Birkeland: Lysten til det onde 

Vidar Sundstøl: Djevelens giftering

Eirik Husby Sæther: Judaskysset

Øystein Wiik: Rekviem 

Interessante observasjoner:

-To av de fem Riverton-nominerte er ikke med (!).

-Ingen av Cappelen Damms seks utgivelser er med, mens Gyldendal og Aschehoug har minst tre hver med på lista.

-Cappelen Damm har ingen Riverton-nominerte, og av de «tre store» var det dette forlaget som hadde flest nullede** krimtitler i 2015. Interessant at Cappelen er svake på krim, mens de kanskje er det sterkeste forlaget av de tre på skjønnlitteratur ellers.

* Ble tildelt Rivertonprisen.

**»Nullet» betyr at en bok ikke blir ansett som god nok til å inngå i innkjøpsordningen (bøkene som blir kjøpt inn til alle bibliotek).

Bokcovre: Schibsted, Juritzen

Litteraturbloggen snoker fortsatt i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Nå er vi hjemme hos Maja Lunde.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Maja Lunde

Maja Lunde er forfatter. Siste utgivelse er Snill, snillere snillest, nr. 3 i humorserien Verdens kuleste gjeng. For mange er nok Lunde mest kjent for romanen Bienes historie som hun ble tildelt Bokhandlerprisen for i 2015. Til tross for store bokhyller har ikke Maja Lunde så god plass som hun kunne ønska seg, og hun behandler derfor boksamlingen etter samme prinsipp som vi gjør i biblioteket: Når noe skal inn, må noe ut.

– En stor og fin og klassisk bokhylle. Kan du fortelle litt om selve hylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Dette er en helt streit Billy fra Ikea. Den står på soverommet, og er det første jeg ser når jeg våkner om morgenen. Det er et bra syn å våkne til, selv om den er veldig kaotisk og bærer preg av å være i konstant bruk, og fullstendig uten system. Jeg skulle gjerne hatt en enda større bokhylle, drømmer om et bibliotek, slik at jeg kunne beholdt alt jeg kjøper, men det har vi ikke plass til, dessverre. Derfor går nesten like mye inn som ut. Fordi bokhylla egentlig er for liten, er det også bunker med bøker overalt i resten av huset. Jeg leser gjerne i mange bøker på en gang, og disse ligger stablet både på nattbordet, i stua og på skrivebordet mitt.

– En tilsynelatende ærverdig tobindsutgave av Don Quijote – hva er historien bak den?
– Jeg fikk disse bøkene av bestefaren min, og de er noe av det kjæreste jeg eier. Verdens første roman i illustrert praktutgave fra 1916. Det er bøker med stor B, rett og slett. Jeg har ikke giddet å sjekke hva de er verdt, for jeg kommer aldri til å selge dem.

– To nobelprisvinnere sammen med de noe yngre forfatterne Jennifer Egan og Lars Petter Sveen. Hvilken bok er det du vil vise oss her?
– Jeg er en alteter når det gjelder bøker, leser både klassikere, samtidsromaner og sakprosa. Her har noen av de siste jeg har lest havnet ved siden av hverandre. De har ikke andre likhetstrekk enn at de alle er bøker jeg har satt stor pris på, og som jeg kommer til å beholde.

– Og her står det bøker av og om Simone de Beauvoir på rekke og rad. Hva er ditt forhold til Beauvoir?
– Den totale mangelen på system i hylla har også noen fordeler. Bøkene lever sitt eget liv i hylla, de blir tilfeldig plassert ved siden av hverandre, og noen ganger pares bøker som kler hverandre godt. Som Beauvoir med Sandel. Beauvoir leste jeg i en jafs som ganske ung, og bøkene satt i meg lenge.

– Dette er tretten bind av 20. århundre-serien til Gyldendal, stemmer det? Har du alle sammen? Hvilken er din favoritt fra det 20. århundre? 
– Vi har ikke alle, dessverre, men et noe tilfeldig utvalg. Jeg har heller ikke lest alle, men har det på en bucket list over ting jeg vil gjøre før jeg dør. Å peke ut en favoritt er umulig, men Sylvia Plaths Glassklokken gjorde stort inntrykk.

I en tid hvor isolasjon og selvmordsstatistikk diskuteres, er denne boka en berikende og høyaktuell utgivelse.

Tekst: Bodil Aga Aandstad/Foto: Moment studio

Vikram Kolmannskog er utdannet gestaltterapaut. Han har en doktorgrad i rettsosiologi, er skribent og har blant annet vært juridisk rådgiver for Flyktningehjelpen.

I hans debutbok Den tomme stolen – fortellinger fra gestaltterapi får leseren fortellinger og faglitteratur om hverandre. Boken er bygd opp slik at den enkelte fortelling fra terapirommet etterfølges av fagbolker. Fortellingene tar utgangspunkt i terapisituasjoner, og Kolmannskog tar i bruk jeg-formen når han skriver. Dette gjør at han setter et dokumentarisk premiss for fortellingene, som er fritt gjenfortalt fra reelle situasjoner og pasientmøter.

Fortellerstilen er skjønnlitterær, men selv om historiene har reelle faktaforløp, har forfatteren fortalt at disse ikke er case-studier. Tittelen viser til metoden “stolarbeid”, der en pasient utforsker forskjellige sider av seg selv, fantasireiser, scenarioer med andre personer, eller annet som er relevant for terapiarbeidet. Stolarbeidet fungerer som en rød tråd gjennom alle fortellingene, men den mest tydelige tråden er terapeuten selv.

Når Kolmannskog beskriver møtene med sine pasienter, er det med en ydmykhet og faglig kompetanse som besnærer.

Den ydmyke behandler
Når Kolmannskog beskriver møtene med sine pasienter, er det med en ydmykhet og faglig kompetanse som besnærer. Det er ikke bare pasientens refleksjoner og problemer som dukker opp, men også terapeutens. I fortellingene møter vi en oppriktig forteller som evner å se hvor han som fagperson kommer til kort, og hvilke forbedringer som kan gjøres.

En av historiene som rører meg som leser er den om Jonny,  som Kolmannskog besøker i fengselet. Jonny snakker mye, og er overveldende. Det er som han har bygd en mur av prat for at ingen skal kunne nå inn til ham. Først da Kolmannskog tar i bruk en oppmerksomhetsøvelse begynner fokuset å forandre seg, og Jonny blir mer tilgjengelig for veiledning.

«Plutselig er det stille noen sekunder. Min første innskytelse er at jeg må benytte anledningen til å få sagt noe om denne polariseringen mellom oss, få inn noen kloke ord, men så venter jeg litt. Det er allerede noe som skjer i stillheten her. Jonny synker litt sammen.
«Jeg har ikke fortalt deg om isolasjonen. Jeg fikk assosiasjoner til den nå, da du sa helt til stede, kanskje.»
«Vil du fortelle litt mer?»
«Det er noen år siden. Det varte fire måneder. Jeg satt i varetekt. Jeg hadde noen kvadratmeter. Vinduene var dekket til av persienner, men slik at jeg kunne vite om det var mørkt eller lyst ute, ikke mer.  Jeg fikk en time lufting per dag.»
Andre sperret ham inne, han lagde sine egne murer. Selvfølgelig er det en grunn til at han har sin mur, til at han holder andre mennesker og sanseinntrykk ute og kroppslige fornemmelser og følelser tilbake. Og så slår det meg med klarhet og tristhet: Jeg har vært nok en person som har forsøkt å endre på ham. Jeg har forsøkt å bryte gjennom hans mur, lure meg inn uten hans tillatelse, forsøkt å få ham til å snakke mindre, sanse, kjenne og føle mer. Jeg vil beklage, men det er kanskje mer mitt behov enn hans. Jeg fortsetter heller å lytte.
«Når vi gikk gjennom korridoren på vei ut til luftegården, kunne jeg høre gråt og skrik fra voksne menn i nabocellene. Voksne menn hulket som barn, Vikram.»
Han sier navnet mitt, og jeg er her sammen med Jonny. Jeg svelger.
«Det hendte at fengselsbetjentene forsøkte å få i gang en samtale med meg på vei gjennom korridoren og i luftegården – følge opp et mål om å motvirke negative følger av isolasjon. Jeg snakket, jeg, men ikke om det som betydde noe. De var jo mine fangevoktere. Jeg har ikke snakket med noen om dette, ikke ordentlig. Jeg kan jo ikke bekymre kona og de utenfor heller.»
En mur ikke bare for å beskytte seg selv, men også dem rundt ham.
«Voksne menn, hulket som barn, Vikram», gjentar han. » ( s.116)

Pasientenes historier belyser ikke bare ulike terapeutiske tilnærminger, men er også bidrag til å vise hvordan Kolmannskogs hverdag som terapeut er, hvordan han utvikles som fagperson og medmenneske.

Vond lesning

Mange av fortellingene griper hardt om hjerterota. Å lese om overgrep, menneskers fordømmelse av hverandre, og hvordan man blir ekskludert fordi man er annerledes er vondt. Kolmannskogs personlige fortellerteknikk gjør det lett å leve seg inn i skjebnene han møter.

Noen steder kommer det tydelig frem hvordan han jobber, blant annet at han ser sine pasienter ved å speile dem:

 “Jeg legger merke til at du ser ut av vinduet.”
  “Ja. Jeg vil ikke se på deg og bli sett på. Da kommer klumpen.”
“OK. Jeg kan også se ut av vinduet.”
Det snør. Stille. Så ser jeg, fra øyekroken, noen tårer i øynene hennes.
“Vi må ikke snakke om tårene”, sier hun.
“Ok”, sier jeg.
  Utenfor faller snøen sakte og i store flak og dekker treet og alt annet. Nina ser vel ikke snøen og treet. 

  (s. 166)

Som leser tar jeg meg selv i å ønske å se andre mennesker på samme måte, å kunne lytte til andre og bekrefte dem slik han gjør i disse fortellingene. Kan vi, som mennesker, bli bedre på å speile hverandre i hverdagen? Ikke bare som en bevisst teknikk på stevnemøter eller jobbintervju, men for å se menneskene vi bryr oss om?

Jeg tror de fleste som leser denne boken vil få lyst til å bli møtt og sett av en terapeut som Kolmannskog.

Jeg tror de fleste som leser denne boken vil få lyst til å bli møtt og sett av en terapeut som Kolmannskog. Det vil heller ikke forundre meg om noen av dem også blir like fascinert som undertegnede ble. Boken bærer mange eksempel på hvordan nærvær og å bli sett er viktig i terapien.

Overgrep og kreft
Kolmannskog bruker noen sider etter hver fortelling til å skrive om metoder og begreper i gestaltterapi, alt sett i lys av fortellingen vi nettopp leste. Faget er ikke lett, og tidvis tar det tid å virkelig forstå. Forlaget presenterer boken som en som kan brukes i undervisningsøyemed, og til det er sammenhengen mellom fortelling og fakta ypperlig.

Mye av det Kolmannskog tar for seg vil være tankevekkere for de fleste av oss. Et eksempel er når Kolmannskog refererer til en medisinsk artikkel som peker på en mulig sammenheng mellom overgrep og kreft. Han tar utgangspunkt i en artikkel av Eberhard-Gran, Schei & Eskild: Somatic Symptoms and Diseases are more Common in Women Exposed to Violence, publisert i Journal of General Medicine i 2007 og skriver:

“Flere studier har vist sammenhenger mellom å ha vært utsatt for overgrep og dårligere psykisk helse. Nå har vi også en rekke studier som viser at overgrepsutsatte har høyere forekomst av fysiske sykdommer enn andre. En norsk studie fra 2007 undersøkte vold og sykdom blant kvinner i alderen 18 til 40 år. Av de som hadde vært utsatt for fysisk vold, var forekomsten av sykdommer betydelig høyere enn hos normalbefolkningen. Blant de som også hadde opplevd seksuell vold, var det enda høyere forekomst. Sykdommene inkluderte astma, migrene, diabetes og kreft. Ifølge denne og lignende studier kan dette skyldes stress og andre vanlige reaksjoner og tilpasninger etter overgrep som bidrar til en økt sårbarhet for sykdomsutvikling.” (s. 169)

Lese, lære, leve
Vi leser av ulike grunner. Noen bøker leser vi for å lære noe, andre for å underholdes eller for å forsvinne inn i en annen verden. Den tomme stolen… byr på en opplevelse som beriker leseren på flere nivå. Ikke bare beveger du deg inn i andre menneskers liv, men du har også muligheten til å lære om terapi, og dermed også en god del om deg selv.

Noen har sammenlignet Kolmannskog med Irvin D. Yalom, og det er berettiget på flere vis. Evnen til å levendegjøre terapi og metodikk for den jevne leser er en av dem. Fokuset på møtene mellom terapeut og pasient og hvordan partene lærer av hverandre er en annen.  Sist, men ikke minst; denne boken kan brukes til både organisert og hverdagslig læring.  

Om jeg skal lete etter en negativ nål i den høystakken av alt som er bra i denne boka, er det at fagdelene faktisk kunne vært mer inngående. Noen ganger føles det som de ikke går nok i dybden. Om boka kommer i digitalt format, håper jeg alle fotnotene blir inkludert som lenker, da dette gir en unik sjanse til å lære enda mer. 

Det burde skrives flere bøker av denne typen.

Det burde skrives flere bøker av denne typen.  Noen av mine favorittbøker er fiksjoner basert på terapihandlinger, deriblant Når Kaninen Hyler av Truddi Chase og Da Nietzsche gråt av nevnte Irvin D. Yalom. Det er meg en gåte at ikke flere slike bøker løftes frem. Er det mitt blikk som er sløvt, eller er det for få av disse bøkene? Våger vi ikke lese dem? Eller er det for få som evner å skrive dem?

Vikram Kolmannskog er en dyktig forfatter som flott sjonglerer fakta og det skjønnlitterære i sin bokdebut. Det er nok ikke bare jeg som blir skuffet hvis han gir seg etter dette, så min uforbeholdne oppfordring er: Skriv mer!

Litteraturbloggen snoker i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne uka titter vi innom Deichmans Ellen Aabakken.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Ellen Aabakken

Det var kollega Stian B. Hope (hvis bokhylle kan betraktes her) som tipsa om Ellen Aabakkens velfylte hyller. Ellen Aabakken er leder for samlingsutviklingsprosjektet ved Deichmanske bibliotek. Samboeren hennes, Ola, jobber også i Deichmanske, og Ellen avslører her blant annet utfordringene ved å spleise to bibliotekarers boksamlinger.

De første årene var nok litt turbulente for boksamlingene, men nå lever de godt sammen i ett alfabet.

– Mange flotte bokhyller, kanskje med litt forskjellig typer innhold? Kan du fortelle litt om selve hyllene – hvilket rom står de i, hvor har du kjøpt dem, hva inneholder dem, hvordan er de sortert?
– For noen år siden flyttet vi alle bøkene ut fra stua og inn i hyller i trappegangen [bildene over] for å få mer luft og lys i stua. Men der ble det selvfølgelig fullt og nå har vi bokhyller i en eller annen form i alle rom. Når to bibliotekansatte bestemmer seg for å dele hus og katter blir det selvfølgelig to boksamlinger som skal dele bokhyller – med påfølgende diskusjoner om oppstilling og ordning. Skal dikt og skuespill stå sammen med romaner? Skal norske forfattere skilles ut? Hva med de skandinaviske? De første årene var nok litt turbulente for boksamlingene, men nå lever de godt sammen i ett alfabet. Ja, for skjønnlitteraturen må stå alfabetisk på hyllene, men med norske forfattere for seg. Faglitteraturen står temavis rundt i huset. På kontoret er det lave, dype hyller som rommer kvart-bøker (større format) er det en salig blanding av fotokunst, kokebøker, design, hagebøker og ymse som viser interesser og prosjekter som for lengst er gjemt og glemt. For eksempel naturfarging av garn. Der mistet jeg motet etter å ha lest boka! I Olas hule i kjelleren står musikkbøker og krim sammen med vinylsamlingen. Bokhyllene i gangen er de samme, gamle BBB-reolene som jeg har hatt siden 80-tallet. De vokste med boksamlingen og går fra gulv til tak. Hvem vet hva som gjemmer seg bak bøkene i tillegg til et tykt støvlag? Til sommeren (kanskje) skal alle bøkene pakkes ned, gangen skal males og nye praktiske, vegghengte hyller skal inn.

– Det mest karakteristiske ved bokhyllene våre er nemlig at de er fulle. Det er på høy tid med et eget, privat samlingsutviklingsprosjekt! Noe må plukkes ut for kast eller forvises til loftet, men inntil det skjer utnyttes all plass. En ledig vegg i stua har igjen fått hyller [bildene over]. Her har vi satt noen utvalgte forfatterskap og de nyeste innkjøpene får som regel plass hvis de blir funnet verdige. Patti Smith hviler oppå Thomas Bernhard. Drawings av Kurt Vonnegut breier seg over både Ian McEwan, Asta Olivia Nordenhof, Sofi Oksanen og Per Petterson.

Kanskje er det vanskelig å kaste fordi bøkene vi har lest har blitt en del av identiteten vår?

Så hvorfor beholde alle disse bøkene? Med unntak av noen få ting, er det bare bøker og musikk vi har beholdt gjennom 35 år. Det meste annet er byttet ut, kastet eller gitt bort. Men favorittforfattere, bøker som har betydd noe spesielt, de signerte utgavene, bøkene du husker hvor du kjøpte og hvor du var når du leste dem er det ikke så lett å skille seg av med. Kanskje er det vanskelig å kaste fordi bøkene vi har lest har blitt en del av identiteten vår?

– Ja, nettopp – du har jo sendt over bilder av både det som må være favorittforfattere og signerte utgaver. Her ser vi en solid rekke Doris Lessing-titler. Hva er ditt forhold til forfatteren?
– Doris Lessing ble min favorittforfatter da jeg var 16–17 år. Hun var en av de forfatterne som fikk meg til å gå fra å sluke alt ukritisk (også kasse på kasse med klissete pocketbøker) til å bli en mer selektiv leser.

– Her har vi noen Penguin-klassikere, noen beatpoeter og en del City Lights-utgivelser. Hva er det du ønsker å vise fram til Litteraturbloggens lesere her?
– Beatpoetene var, sammen med Beckett, Camus, Hesse og flere, Olas bøker. Det er ikke til å komme fra at jeg nok hadde en overvekt av kvinnelige forfattere i min boksamling, mens han hadde en overvekt av mannlige forfattere. Vi er begge veldig glad i disse utgavene. De betyr minst like mye som bøker med gullsnitt og skinninnbinding.

– Her viser du oss selveste Howl signert av selveste Alan Ginsberg! Og en flott, blå Margaret Atwood-signatur på et eksemplar av Surfacing – hvilke historier gjemmer seg bak disse?
– Ola og jeg hørte Allen Ginsberg lese på bokmessa i Oslo i 1993. Det var utrolig fint og spesielt. Margaret Atwood var der året etter og jeg tok med den boka jeg likte best og fikk den signert. Det var et eget sus over å høre henne lese den gangen og det var utrolig stas når hun var her på Deichman i 2015 og overleverte den første teksten til prosjektet Future Library. Jeg har et litt ambivalent forhold til det med signering. Det er fint å få en bok signert, men det er også noe litt rart ved å stå i kø for å få en signatur. Hva skal man si til en favorittforfatter som har betydd mye og som ikke bare blir en floskel eller en likegyldig kommentar i rekken av så mange kommentarer? Det er jo bøkene som har betydd noe og ikke forfatteren som person.

Det er fint å få en bok signert, men det er også noe litt rart ved å stå i kø for å få en signatur.

– La oss gå litt tilbake til samlingsutviklings- og kasseringsprosjektet hjemme – hva skal ut og hva får bli?
– Både Howl og Surfacing kommer til å overleve den store kasseringsbølgen som skal feie over de hjemlige bokhyllene, men naturfarging av garn havner nok på loppemarked sammen med en bok om Photoshop fra 2001 og Spis deg yngre (den tittelen lovet bare for mye!). Og bakom synger skogene står lagelig til for hogg, mens Trær som faller står fjellstøtt i hylla.

—–

Les også Ellen Aabakkens debattinnlegg og svar til Bernhard Ellefsen om samlingsutviklingen i det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika.

Kjære leser. Deichmans litteraturblogg tar påskeferie.

Rett over ferien er vi blant annet tilbake med anmeldelser av Veaaspris-nominerte forfattere og reportasje fra det nye biblioteket for unge på Tøyen.

Vi ønsker deg en god og bokfylt påske!

Redaksjonen.

Foto: Pablo Monteagudo, Flickr

– For et syn! Her er jo alt av veggplass brukt til bøker. Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Bokhylla omkranser spisebordet i stua og er plassbygget av en lokal byggmester. Målet var – selvfølgelig – å få plass til så mange bøker som overhodet mulig. Men det må understrekes at samlingen er gjenstand for aktivt kasseringsarbeid. Mange bøker inn betyr som alltid mange bøker ut. Magasinet er å finne på kontoret, hvor det flyter bøker over alt, bøker det er uaktuelt å kvitte seg med og som stadig kommer til nytte på en eller annen måte.

 – En imponerende samling amerikansk litteratur – jeg ser titler av særlig Saul Bellow og Philip Roth. Hva er det du ønsker å vise litteraturbloggens lesere her?
– Philip Roth, Saul Bellow, Norman Mailer og John Updike er forfattere jeg alltid vender tilbake til: På mange måter utgjør de gullstandarden. De utviser en fullstendig mangel på litterær berøringsangst, de blander liv og diktning og kulturelle strømninger og sine egne storslagne bevisstheter i romaner langt flere norske lesere burde stifte bekjentskap med. Alle burde ha en liten samling amerikanske 60-tallsromaner i hylla, tenker jeg.

Follow

Av evolusjonshistorie kan man også lage litteratur, viser Maria Dorothea Schrattenholz. Med sin mesterlige poesidebut tar hun med leseren på en reise i tid og rom.

Tekst: Camilla Tilrem Onstad/Foto: Carsten Aniksdal

Det er ikke alle forunt å vite hva en skal bli når en blir stor. Maria Dorothea Schrattenholz (f. 1980) uttalte i september til radioprogrammet Diktafon at hun som barn ønsket å bli astronaut, men da hun tok til å studere var hun først innom Kunstakademiet i Tromsø, før hun nylig utdannet seg som forfatter på forfatterstudiet i samme by.

Mennesket og naturen
Forfatterens brede og varierte bakgrunn og interesser kommer godt fram i bokdebuten hennes. Atlaspunkt handler om en reise til planeten Mars, en reise som vi vet kan være ganske nærliggende. Mars er naboplaneten vår, og har forhold som gjør at menneskeheten kanskje kan bosette seg der på sikt. Lyrikeren har på mesterlig vis klart å omgjøre sin interesse for realfag og sin lange erfaring innen billedkunst til tekst. Samlingen er full av språklige bilder, og gir leseren en utvidet forståelse for naturvitenskapen. Schrattenholz formidler elegant hvor lite et menneske er i universet, og i historien.

Schrattenholz formidler elegant hvor lite et menneske er i universet, og i historien.

Fungerer vi i andre elementer?
Atlaspunkt er delt inn i de fire delene «Her», «Gjest», «Mars» og «Retur». Fortellingen starter i «Her»:

så reiser du deg
står helt oppreist
står rak og sterk
mellom trærne
som bærer atmosfæren
du er her nå
fanget i oksygenet
men med frihet
til å puste

Poetisk og nærgående beskrives kroppens anatomi når du-personen tar seg en løpetur. Forfatteren fremstiller kroppens bevegelser som i sakte film. En løpetur er en triviell episode i et menneskes liv, men blir til poesi under Schrattenholz’ penn. Makeløst formulerer hun sansingen av kropp og menneskets opprinnelse.

Fanget i oksygenet men med frihet til å puste – et slående eksempel på debutantens vakre formuleringer. Oksygen er en forutsetning for levende organismer på jorden, noe som gjør at menneskeheten er bundet til oksygenet. Mennesket trenger oksygen for å omsette energi i cellene, og samlingen inneholder mengder av utsøkte beskrivelser av menneskecellenes dans med dette grunnstoffet. Forfatterens skildringer får leseren selv til å kjenne nødvendigheten av oksygenet på kroppen, og får oss til å reflektere over spørsmål som: Fungerer vi i andre elementer?

Forfatteren får oss til å reflektere over spørsmål som: Fungerer vi i andre elementer?

du drikker fra fossen
der vannet renner blankt
uten å huske noe
uten å gjenkjenne
kroppens vann
et annet vann
på vei et annet sted
gjennom cellene
cellene som samler seg
cellene som deler seg

Forfatteren har en befriende evne til å lede leseren til øyeblikkets magi, som når noe så enkelt som et fossefall assosieres til vannet i menneskecellene. Velskrevet viser hun at hun er opptatt av den store helheten som vi er en del av. Øyeblikkssituasjoner er inngående og rikt beskrevet og utfordrer den menneskelige nysgjerrigheten.

Gir nye perspektiver
Atlaspunkt er en bok som bør leses sakte. Selve leseopplevelsen varer mye lenger enn selve gjennomlesningen, for tekstene henvender seg til leseren på et metanivå, som krever refleksjon og ettertanke. Atlaspunkt vinkler universet på nye måter. Forfatterens blikk og måte å forholde seg til verden på gir ikke bare leseren ny kunnskap, men ny erkjennelse om menneskets opprinnelse, og en nysgjerrighet på framtiden.

——

Litteraturbloggen anmelder debutantene som står på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Først ut er Maria Dorothea Schrattenholz’ diktsamling Atlaspunkt.

Anmeldelser av Paal Maage Elstads Kun en liten del av universet og Kenneth Moes Rastløs kommer fortløpende. Intervju med Maria Navarro Skaranger kan leses her og omtale av Alle utlendinger har lukka gardiner finnes her.

Tarjei Vesaas’ debutantpris blir delt ut 2. april.

Follow

Follow

Paal Maage Elstads lyrikkdebut er ujevn. Men på sitt beste evner han med sitt blikk for detaljer å overraske.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Renate Espe Aase

Løgnen er menneskeskapt. Det er det eneste jeg er sikker på. (s. 37)

Poesien har fått god plass å boltre seg på med masser av luft rundt i den nesten kvadratiske diktsamlingen Kun en liten del av universet. Som tittelen antyder, sier Paal Maage Elstads tekster noe om kun en liten del av virkeligheten. Men lyrikk har jo ofte fokus på detaljer, så dette er ikke unikt i så måte.

Mange av tekstene er vanskelig tilgjengelige i den forstand at Elstad skaper et eget, utilgjengelig univers. Det dreier seg om språket, med bilder som er absurde på en måte som gjør enhver form for gjenkjennelse umulig. Poesi har til tider kvaliteter som overrasker leseren og på den måten får fram ny innsikt, men i Elstads samling står de absurde bildene litt i veien for forståelsen. Det er vanskelig å plassere jeg-et og forvirrende ikke å vite hvem som snakker i teksten.

På sitt beste er de tidligere omtalte absurde bildene uventede og morsomme.

Når det er sagt, finnes det også flere positive trekk ved samlingen, og Elstads blikk for detaljer er ett av dem. På sitt beste er de tidligere omtalte absurde bildene uventede og morsomme, som her:

Om jeg må dø, så ønsker jeg å dø i søvne.
Og noen kan gjerne ligge igjen i mørket og lytte en stund.
(s. 30)

Eller her

oppdragelse = å stimulere utviklingen av noen kognitive
egenskaper til fordel for andre
(s. 82)

Noe annet jeg setter pris på ved Elstads tekster er hans evne til å gi uttrykk for ensomhet, tap og sorg over å være forlatt. Den skaper en opplevelse av gjenkjennelse hos meg som leser, til tross for at dette er en ung manns uttrykk og dermed vanskeligere å identifisere seg med for meg som godt voksen kvinne.

Forfatteren evner også å observere tiden baklengs, noe som beskrives godt i samlingens siste del.

—-

Litteraturbloggen anmelder debutantene som står på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Anmeldelse av Maria Dorothea Schrattenholz’ diktsamling Atlaspunkt kan leses her, mens anmeldelsen av Kenneth Moes Rastløs blir publisert i morgen. Intervju med Maria Navarro Skaranger kan leses her og omtale av Alle utlendinger har lukka gardiner finnes her.

Follow

I dag åpner Deichmans «Biblo», en ny bibliotekfilial for unge mellom 10 og 15 år, på Tøyen i Oslo. Hvordan har de ansatte jobbet for å lage en helt ny type bibliotek? Vi besøkte «Team Tøyen» under innspurten. 

Tekst: Ingela Nøding/ Foto: Marco Heyda

Da jeg møter dem på Tøyen Torg, står de omgitt av store boktraller. Grafisk designer Veronica Falsen Hiis og pedagog Einar Goksøyr Åsen er i ferd med å trille bøkene som enda ikke er bladd i av unge hender ned til de nye biblioteklokalene. Der nede snekres, støvsuges og bankes det i ett kjør. Det er snaue to uker til åpningsdagen, og om et par dager skal alle bøkene få hver sin id-brikke.

Veronica Falsen Hiis er grafisk designer og en av de fem teammedlemmene som har arbeidet fram den nye bibliotekfilialen. Foto: Privat.

-Det er jo fortsatt, som du ser, litt kaos. Falsen Hiis viser vei forbi elgen som er halvt skulptur, halvt bokhylle. Lenger inn i lokalet står det skiheiser, en lastebil og telefonbokser som lyser fristende rødt og nylakkert.

-Hvor er bøkene?

Blir det sånn at dere er oppe til klokken tre på natten de siste dagene?

-Ja, det tror jeg. Det er jo allerede sånn at det er ingen som går hjem klokken fire, for å si det sånn. Eller har helger hvor man ikke jobber. Det er viktig å ta i et tak nå på slutten.

Det har allerede vært flere skoleklasser innom det nye biblioteket for unge på Tøyen i planleggingsperioden. Barna har gitt de ansatte nyttige innspill og tilbakemeldinger. Biblioteket er langt fra ferdig, og litteraturen har ikke ankommet enda, da noen av dem likevel spør om de kan få fri fra skolen for å kunne være der hele tiden.

Hva sier elevene som kommer hit, da?

-Først blir de helt overveldet og bare liksom «wow», tror at man kan kjøre på tingene og sånn. Og så tar det litt tid og så spør de: «Men hvor er bøkene?» De har uttalt at de har lyst til å gjøre lekser her, så det er viktig at vi har fokus på de tingene.

Unge IT-gründere

Avdelingsleder Reinert Mithassel understreker også i et intervju med Aftenposten at filialen ikke skal være en ordinær ungdomsklubb: lesing og kunnskap skal vektlegges.

Det er likevel tydelig at nyskaping og brukermedvirkning har vært mer enn tomme festtaleord for «Team Tøyen», som de ansatte på filialen kaller seg.

-Det er litt sånn at vi må finne opp kruttet på nytt.

Fals Thiisen var et av tre teammedlemmer som var de første som ankom kontorlokalene 1. desember i fjor.

-Det var liksom oss tre, 1000 kvadratmeter og ett bord. Så vi bare: «Jaja… Hva skal vi gjøre nå?» ler hun. -Så det er litt sånn at vi må finne opp kruttet på nytt.

For å skape en fleksibel bokkatalog som muliggjør at bøker kan omrokkeres daglig, men likevel finnes igjen, har de nok en gang fått elevhjelp. IT- og kodeinteresserte elever i videregående skole-alder har startet firma og hjulpet biblioteket med å utvikle et passende og eget registreringssystem, løsrevet fra Deichmans øvrige katalog.

Epler og bananer

Videre har de har prøvd å tenke kategorisering på nytt. Hvordan velger barn bøker? Ut fra omslag? Ut fra hva de liker ved en bok? Ut fra hva den gjør med leseren? For å illustrere valgmulighetene har de ansatte lagt frukt og grønnsaker ut over et bord og vist ungene hvordan man kan sortere dem ut fra form, farge eller type.

-De er jo litt pliktoppfyllende på en måte… og «voksne», så de vet jo hva skjønnlitteratur betyr. Det er nesten mer vi som prøver å få dem til å tenke forbi det.

Men blir det feil? At vi skal tvinge dem til å tenke annerledes enn voksne?

-Ja, det har vi jo lurt på. Jeg tror vi kommer til å få en bra mellomting. At man kan gå å finne noe ut fra hva man liker, men også slippe å tenke «Hvor skal jeg lete» fordi kategoriene er så «rare» at man skjønner ingenting.

Godt forberedt

Effekten av hyllesorteringen og utlånssystemet får de prøvd ut i forkant. Teammedlem Christian Bermudez er medielærer og kunstner. Han forteller at dagen før åpning skal to klasser fra Tøyen skole komme og teste ut biblioteket.

Samme dag som Litteraturbloggen er på besøk skal de også ha møte med barnevernet for å finne ut hvordan de kan etablere et samarbeid. Slik kan de stille forberedt til å hjelpe hvis de møter barn som har problemer.

-Hvis du er under femten, er det ikke slik at du ikke kan gå til andre bibliotek. Dette er bare et ekstratilbud.

Isolert?

Noen voksne jeg har diskutert med på Facebook er redde for at barna ikke blir eksponert for nok litteratur. At de blir adskilt fra voksenlitteraturen, slik at de ikke har noe å strekke seg etter. Hva tenker du om det?

-Nei, det er et godt poeng, svarer Bermudez. -Men jeg tenker kanskje det viktigste er å komme seg til et bibliotek og at man finner noe som kan være interessant. At man finner et trygt sted med noe man har lyst til å lese.

-Og kanskje klarer vi å fange dem i to-tre år. Så, når de blir femten, vet de at vi har mange filialer over alt hvor de kan finne andre typer bøker. Men hvis du er under femten, er det ikke slik at du ikke kan gå til andre bibliotek. Dette er bare et ekstratilbud. De som har lyst til å bli eksponert for andre typer bøker kan også ta en tur til Hovedbiblioteket eller til vår filial på Tøyen som ligger bare 100 meter unna. Så det er ikke noe problem.

Hele spekteret

Når du er femten år, vil du da være på et sted der det er tiåringer?

-Vi er klar over at vi har to forskjellig målgrupper. De er veldig ulike. Men vår jobb er å sikre at alle føler seg trygge og at de har en plass de trenger, fortsetter Bermudez.

-Så kommer vi til å jobbe veldig proaktivt så alle får sitt sted.

Blir det forskjellige steder i lokalet?

-Fysisk er det mulig å dele biblioteket inn i forskjellige miljø. Men vi kommer også til å ha ulik tematikk og forskjellige workshops, så vi jobber for å dekke hele spekteret fra ti til femten.

 

Vinteren 2010 satt en gruppe opprørte poesifantaster på en pub i Oslo. De fikk ikke utgitt diktene sine. Fem år senere har Anders Aabel med flere etablert en indie-scene som trekker hundrevis av publikummere.  

Tekst: Ingela Nøding/ Foto: Privat

For fem år og noen måneder siden satt noen frustrerte poesielskere utenfor Kakadu pub i Torggata. De mente det pågikk en aktiv trenering av poesiutgivelser hos forlagene og diskuterte hva de kunne gjøre med saken. Mange lyrikere var misfornøyde med stadige tilbakemeldinger om å endre manus og komme tilbake til forlaget om et par måneder.

Slik fortsatte forlagene til det ikke var noe igjen av poetenes opprinnelige idé, mente de. -Folk opplevde det som traumatiserende, sier Andes Aabel. Den dagen i månedsskiftet november/desember 2010 bestemte han seg for å opprette en kulturscene som «viser frem den neste generasjon poeter til et sultent publikum», for å sitere OPS! selv.

-Man blir tryggere når man får møtt publikum og de sier «Wow! Dette var fantastisk!», selv om tekstene ikke er moteriktige hos forlagene.

Et møtested

Daglig leder i OPS! Anders Aabel på Verdens poesidag 2015 i Deichmanske hovedbibliotek.

OPS! står for Oslo Poesi Sentrum, der Aabel er daglig leder. -En jente endte med å hive sitt manus i peisen, sier han. -Så vi tenkte: La oss prøve diktene ut på publikum. Det gjorde vi, og det ble fullt hus. Folk var veldig fornøyde med å kunne lese opp. Man blir tryggere når man får møtt publikum og de sier «Wow! Dette var fantastisk!», selv om tekstene ikke er moteriktige hos forlagene.

OPS! er støttet av Norsk Kulturråd og arrangerer månedlige poesikvelder der ferskingene i tillegg til publikum også får møtt de mer etablerte poetene. Kriteriene for hvert arrangement er at det ikke skal leses på engelsk og at det hver gang tas inn tre nye opplesere.

Nytt og mye

-Vi har mellom tolv og fjorten personer som leser hver gang, forteller Aabel. -Hvis du skal fenge tilstrekkelig, må du ha hyppige skift på scenen.

Det er ikke nok med fire personer, slik man ofte har på forfatterkvelder andre steder, mener han. I tillegg må det gjerne være musikk til.

-Vi går alltid gjennom tekstene i forkant, men de tre nye oppleserne er ofte usensurerte. Gjør de det bra, er de velkomne tilbake.

I 2015 kom det over 200 tilskuere på Oslo Poesi Sentrums arrangement på Deichman (bildet er tatt under riggingen). Aabel venter enda flere i morgen.

Bestselger innen poesi

Aabel illustrerer behovet for nytenkning i bransjen med en historie. En av de frustrerte poetene som frekventerte Kakadu heter Stein Holte. Han hadde ifølge Aabel 360 sider klare til utgivelse, men ønsket ikke å gå igjennom det å bli bedt om å revidere gang på gang av et forlag. Han fikk i stedet med seg noen venner og etablerte Obsternasig forlag. –Nå har Holte solgt 900 eksemplarer av diktsamlingen sin. Det er en bestselger innen poesi, sier Aabel.

-Det er mer enn én måte å gjøre ting på! Vi er blitt et solid anker.

Så han solgte dem uavhengig av bokhandlene?

-Ja. Han selger dem selv og folk tar kontakt.

Aabel fortsetter.

-Det er mer enn én måte å gjøre ting på! Vi er blitt et solid anker. Det kommer opptil 150 publikummere og vi holder på i opptil fire timer, sist i Teaterkjeller’n. Og det er alltid fri entré.

Gratis entré er det også når OPS! inviterer til en litt forsinket, men storstilt feiring av Verdens poesidag i morgen kl.18.00 på Hovedbiblioteket.

I tillegg til poesi, består programmet av både stev, dans og performance. Les mer her:

OPS! Poesifest på Deichmanske hovedbibliotek

PS: Pga. bartilbud er det 18-årsgrense.

Her kan du se et eksempel på en opplesning under et av OPS!s arrangementer:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Follow

Kenneth Moes debut kan betegnes som befriende pretensiøs fosterstillingslitteratur. Eller enkelt og greit: litteratur. Eller: en påminnelse om at gubber kan være såkalte «friske pust».

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Sindri Tyr Hognason

Kenneth Moe er Pelikanens første skjønnlitterære debutant, og Rastløs er altså på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Imponerende, men kanskje ikke så overraskende fra et såpass kresent forlag der brorparten av utgivelsene er oversettelser av redaksjonens egne favoritter.

Mer oppsiktsvekkende er det, som Olaf Haagensen påpeker i Morgenbladet, at ingen av de tre største forlaga, Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal, er representert på lista. Gyldendals debutant Hanna Dahl ble riktignok nominert til Brageprisen, så vi bør kanskje ikke påstå at de tre største er de svakeste på debutanter, men følgende er uansett interessante observasjoner:

• To av de nominerte er utgitt på Oktober (ikke overraskende da forlaget blir ansett som de sterkeste på skjønnlitteratur).
• Én er altså utgitt på det forholdsvis ferske (2010) forlaget Pelikanen.
• Den siste er utgitt på stadig ekspanderende Vigmostad & Bjørke og markedsført som deres første poesisatsning.

Kenneth Moe er ikke redd for å vise at han har et bevisst forhold til litteraturen og dens største temaer: Kjærligheten, ensomheten og ja, faktisk, meningen med livet

Kjærligheten
«Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: ‘Hvordan jeg lærte å elske’, og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.» (s. 21)

Forlaget har valgt ut sitatet ovenfor til bokas vaskeseddel, og avslører slik et av de store temaene Rastløs handler om: Kjærligheten. Den oppgitte motivasjonen til å skrive Rastløs er forelskelsen i dama Kenneth (romanens hovedperson) aldri får. Ved hjelp av første setning proklameres hele romanen som et brev:

«Du spør om jeg skriver om deg og det korte svaret er ‘ja’ og resten av dette famlende brevet får være det lange.» (s. 7).

Det er modig å debutere med en roman som kan kalles både ambisiøs og pompøs.

Det er modig å debutere med en roman som kan kalles både ambisiøs og pompøs. I tillegg skal den være selvbiografisk. Kenneth Moe er ikke redd for å vise at han har et bevisst forhold til litteraturen og dens største temaer: Kjærligheten, ensomheten og ja, faktisk, meningen med livet (som Moe til og med (på et vis) kommer fram til!).

Litteraturen
Rastløs er i stor grad en metatekst i det at den stadig handler både om selve skriveprosessen og om hva litteratur er og skal brukes til, som her på s. 98:

Ens tanker blir først klare når man finner metaforen som med minst mulig tvetydighet favner om det man begjærer: En diamant av en formulering, en stødig bro fra impuls til handling. Det man kaller ‘litteratur’ er kun avfall fra denne prosessen. Jeg har skrevet og skrevet, og ikke kommet noe nærmere. Men litteratur har jeg saktens produsert: En liksom klok setning her, en dum der, noen vittige, en hel masse syting og klaging fra ende til annen. Det oser og syder av kroppsvæsker, av snørr og blod og det som verre er, disse greiene som flyter mellom mennesker. Boken er blitt som en gryte full av dem, og i tillegg har jeg skjøvet deg (en uskyldig) oppi suppa. Alt for at jeg skulle finne noe jeg strengt tatt ikke har funnet! Allikevel er jeg ved godt mot, for en mening med livet skaper man tross alt ikke i en håndvending, og kjærligheten er ikke alle forunt, men noe har jeg da fått til: Noe som kan trykkes og bindes inn, stables på paller, plastes, sendes til butikker og biblioteker, kjøpes eller lånes, gis bort i gave, bæres omkring i vesker og i ryggsekker, nytes på bussen, nytes i sengen, nytes på toalettet (helst der), og så videre.

Refleksjonene i Rastløs minner meg i blant om tekstene til Karl Ove Knausgård.

Refleksjonene i Rastløs minner meg i blant om tekstene til Karl Ove Knausgård. Det kan hende at denne koblingen oppstår fordi Knausgård har vært Moes redaktør, at Knausgård derfor ligger langt framme i hodet. Formuleringer som denne gjør det uansett nærliggende å tro at Kenneth Moe og Karl Ove Knausgård har valgt hverandre:

«En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske – eller den er ingenting.» (s. 50)

Gubbe og unggutt
Internettporno, kollektivtilværelsen og snylting på Lånekassen levner lite tvil om at Kenneth er en ung mann, men samtidig oppleves det ofte som om det er en godt voksen mann som er forteller. I tillegg til formuleringer som vitner om et, jeg holdt på å skrive gammelmodig, men mer presist er vel klassisk, litteratursyn, bekymrer Kenneth seg for sykdommer: kreft, allergier, hjerneblødninger og muggsopp. I tillegg er han glad i et rolig og forutsigbart liv og forteller slik om en vane med å steke pannekaker til frokost hver lørdag morgen:

… formuleringer som vitner om et, jeg holdt på å skrive gammelmodig, men mer presist er vel klassisk, litteratursyn …

«Det er dette jeg har å se frem til hele uken, min eneste forutsigbare tilfredsstillelse. […] Denne ene tingen vet jeg at vil gjøre med glad hver gang, hver uke, hver lørdag morgen, uansett hva annet det er som foregår i livet.» (s. 59)

Ensomheten
I tillegg til Karl Ove Knausgård er Tomas Espedal med sine selvbiografiske punktromaner også en (eldre) kollega man kan få i tankene. I Rastløs holder Kenneth seg stort sett på rommet i kollektivet han bor i og vi får innblikk i skittentøy, oppvask og stillesitting og ikke minst ensomhet; ensomheten er en følgesvenn allerede fra første side og er som en slags grunnstein i Kenneths tilværelse:

«Jeg er ensom. – Hva betyr egentlig den tanken? Hva innebærer den? Det er som om den har blitt en holdning, noe jeg bare insisterer på, som et slags holdepunkt i livet, i motsetning til alt annet, som bare renner over meg, lik tykk, seig masse, til jeg har det opp til nesen og ikke får puste. Jeg insisterer: Jeg er ensom. Bare det. Alt enestående og kaotisk ved livet mitt har stivnet til i den abstraksjonen.» (s. 88)

Kenneth Moe er ingen «unnskyld for at jeg finnes»-debutant

Imponerende
Kenneth Moes Rastløs er, i likhet med det faktum at Pelikanen forlag får Vesaas-nominasjon på første forsøk, imponerende og oppsiktsvekkende. Romanen, eller kortroman eller punktroman blir den jo også kalt, sistnevnte er kanskje den mest presise betegnelsen – dette er kortprosatekster som henger sammen i en kort roman (109 sider) – er litteratur med stor L.

Kenneth Moe er ingen «unnskyld for at jeg finnes»-debutant. Han tør, til tross for første bok og ung alder (f. 1987), å kjøre på med metaperspektiver og formuleringer det er fare for at noen kaller pretensiøse i all sin unorskhet, men som iallfall jeg synes er vellykka, faktisk hver eneste gang. Jeg måtte stadig kjempe imot impulsene til å ta bilder av boksidene med mobiltelefonen («Wow! Dette må jeg huske!») og er stolt av at jeg klarte å holde meg til tolv bilder. Uansett om Kenneth Moe får Tarjei Vesaas’ debutantpris 2. april:

Gratulerer med litteraturen, mann.

—-

Litteraturbloggen anmelder debutantene som står på kortlista til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Anmeldelser av Paal Maage Elstads Kun en liten del av universet og Maria Dorothea Schrattenholz’ Atlaspunkt kan leses her og her. Intervju med Maria Navarro Skaranger kan leses her og omtale av Alle utlendinger har lukka gardiner finnes her.

Tarjei Vesaas’ debutantpris blir delt ut 2. april.

Follow

Follow

Rett etter at det demrer for fylkesbibliotekar Arne Sjølingstad får han beskjed om at han skal førtidspensjoneres. Slikt blir det god litteratur av.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Jonas Ersland

Arne, en ufrivillig førtidspensjonert fylkesbibliotekar, sitter på kontoret sitt siste arbeidsdag. Derfra forteller han om sine opplevelser på jobb. Den siste tida hans som bibliotekar i et, etter hva jeg kan forstå, nordlig fylke inneholder hendelser og møter som kan se hverdagslige og ubetydelige ut fra utsiden, men som for Arne har vært skjellsettende. Altså det vi kan kalle Store hendelser i liten skala.

Troverdig bibliotekar
Bjørn Arild Erslands svært presise beskrivelser av bibliotekaryrket i denne romanen gjorde meg, som selv er bibliotekar, overbevist om at forfatteren også er det. Men det er han faktisk ikke. Troverdig er det iallfall, sjargongen og tankegangen sitter som støpt, og det er morsomt å lese for eksempel dette, hvor Arne referer til en brosjyre han har utarbeida for fylkesbiblioteket:

Sjargongen og tankegangen sitter som støpt.

Arbeidsplassbibliotekprosjektet er ikke nevnt her, sa jeg. Men det faller fint under virksomheten vår og kan vel plasseres i kategori seks: Initiere, gi støtte til og gjennomføre forsøks- og utviklingsprosjekter innen biblioteksområdet i fylket.
Jeg sliter litt med å forstå slike setninger, sa Line. Sånne ord får jeg aldri helt taket på, hva menes for eksempel med utviklingsprosjekter innen bibliotekområdet i fylket?

Om Ersland har en form for førstehåndskunnskap til bibliotekaryrket kan vi bare spekulere i, men med den rike produksjonen av barne- og ungdomslitteratur bak seg har nok forfatteren samla en del erfaringer ved hjelp av egne forfatterbesøk i bibliotekene.

Da det demrer
Da sjefen på fylkesbiblioteket bestemmer seg for at Arne skal pensjoneres, er Arne iferd med å gjenoppdage sine kreative sider og er i planleggingsfasen av et nytt utstillingsprosjekt. Det er derfor vanskelig for ham å godta at han skal ut av arbeidslivet. Arne er jo faktisk i sin aller beste alder og ønsker, om ikke annet, å få fortsette å jobbe noen prosjektbaserte prosenter.

Det Bjørn Arild Ersland bruker mest plass på og som han bruker for å vise oss prosessen Arne går gjennom, er bibliotekarens begeistring for og opplevelser sammen med den fiktive forfatteren Line Erle. Som del av prosjektet «Arbeidsplassbiblioteket» reiser Erle på turné i fylket, og Arne er med som sjåfør og reisefølge. Det er gjennom samtaler Arne har med Line i bilen at han får øynene opp for at han kan leve livet annerledes. Fra hans side oppstår det et nært vennskap, mens vi kan anta at forfatteren opplever dette som en vanlig profesjonell relasjon.

Et formidabelt bokomslag. Den røde streken fra retteprogrammet kler innholdet.

Byråkratisk poesi
Arne åpner seg for Line om alt fra familieforhold til personlige minner. Han forteller også om noen dikt han har skrevet. I et for Arne modig øyeblikk bestemmer han seg for å vise diktene sine til Line, og blir overveldet av hennes tilbakemeldinger, selv om disse er nokså forsiktige. Erle er påpasselig med å understreke at poesi ikke er hennes sjanger; hun er først og fremst tegneserieskaper.

Diktene er prosaiske og meget prega av at Arne de siste årene har arbeidet mest innen helt andre sjangre, som prosjektsøknader.

Arnes største inspirasjonskilder er tog og natur. Diktene han skriver er prosaiske og meget prega av at Arne de siste årene har arbeidet mest innen helt andre sjangre, som prosjektsøknader. Noe vi blant annet ser i dette utdraget fra «Elg og tog II»:

I Kristiansand må de snu toget.
Det skjer hver dag.
Hele året.
Toget kommer ikke lenger.
Da parkerer de toget et stykke før lokomotivet er kommet til enden av perrongen.
Jeg pleier å se på når de løsner lokomotivet fra vognene.

Den koblinga de bruker på tog virker ganske spinkel.
Det er bare noe de gjør med en knapp og så er lokomotivet løst.
Vognene blir stående alene.
Fulle av folk.

Arne gjenoppdager altså sine kreative sider og ønsker å bruke dem videre i jobben i et utstillingsprosjekt med utgangspunktet i elementene elg og tog. Underveis i turneen med Line Erle får han ideen om å foreslå et samarbeid der hun illustrerer diktene hans, men han spør henne først etter turen (i en e-post han skriver mens han er full på kontoret).

Det blir nærmest en besettelse for ham å vente på svaret fra Line som, når det omsider kommer, på Arnes siste dag, er et høflig nei takk. Muligens er det avslaget som får Arne til å innse at hans dager på fylkesbiblioteket virkelig er omme.

Det blir nærmest en besettelse for ham å vente på svaret fra Line.

Naiv stemme
Arnes eksistensielle krise blomstrer altså allerede før han får beskjeden om at han skal pensjoneres og kommer i konflikt med denne tvungne livsendringen. Dette plutselige behovet, i godt voksen alder, for å utvikle sine kunstneriske sider, minner meg om en annen svært god norsk roman som omhandler nok en bibliotekar: Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud, der hovedpersonen oppdager et slags filmskapertalent.

Det er likevel ikke bare de kreative behovene Arne oppdager, men også en ensomhet i ekteskapet som kanskje alltid har vært til stede og som har vokst etter at hans voksne datter flytta hjemmefra. Bjørn Arild Ersland har valgt å gi Arne en naiv fortellerstemme som kan minne om for eksempel Ingvar Ambjørnsens Elling og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Mathea fra Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Noen ganger blir dette naive grepet litt overdrevent, men, i likhet med Ambjørnsen og Skomsvold, er det overdrevne effektivt:

Bjørn Arild Ersland har valgt å gi Arne en naiv fortellerstemme som kan minne om for eksempel Ingvar Ambjørnsens Elling og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Mathea fra Jo fortere jeg går jo mindre er jeg.

Denne ettermiddagen var Line og jeg fortsatt ikke blitt kjent med hverandre. Også ved et par andre anledninger var kommentarene hennes av en slik art at om Line hadde vært en annen person, ville jeg tenkt at hun drev gjøn med meg. Men Line er ikke slik. Hun er den personen hun gir seg ut for å være. Line er et godt menneske.

Ersland tar også i bruk en lun og smart humor. Beskrivelsene av lokaltbrygget øl som Arne og Line drikker til en middag er et eksempel på at Ersland virkelig treffer:

Flere av ølsortene hadde virkelig kreative navn. Alle med en mer eller mindre maritim vri. Det var et mørkt øl med hvitt skum de kalte Spekkhoggeren. De lysere sortene hadde navn som Myrvann, Storflo og Kveitepiss. I løpet av kvelden rakk vi å smake oss gjennom hele sortimentet. Mens noen var i kategorien av det jeg vil kalle eksperimentelle, var det andre som var virkelig gode. […] Jeg hørte meg selv spørre om de mest intime detaljer. Ting jeg hadde tenkt på under foredraget, men som jeg uten adskillige mengder Kveitepiss ville latt ligge.

Store hendelser i liten skala er Bjørn Arild Erslands første skjønnlittære bok for voksne, og vi får håpe og regne med at den ikke er den siste. Romanen gir oss et presist bilde av en mann i det vi kan kalle forsinka midtlivskrise. Den er velkomponert og godt balansert mellom humor og alvor.

Follow

Snart er det sommer. Da kan alt forandre seg.

Tekst: Kristine Holmeide Dalane/Foto: Jippi

Det er sommerferie. Du gleder deg masse til det du skal finne på mens du har fri, men menneskene rundt deg behandler deg plutselig som et medlem av en fremmed art. Kan vi skylde på hundedagene? Eller kanskje på puberteten?

Annes sommer er bratte knauser og blikkstille sjø, Guns n’ Roses på CD-spilleren og hesteplakater fra Penny-klubben på veggen over senga. Sånn var tidlig ungdomstid på nordvestlandet på den tida Hundedagar er satt til. Når jeg leser denne tegneserieromanen, kjenner jeg igjen mye av dette fra min egen barndom, og det vil nok ikke alle gjøre. Men du kjenner deg kanskje igjen i tida hvor gleden din over tilværelsen knuses av bråvoksne skolevenninner?

Slemme jenter

Anne, Mariell og de andre jentene er i den samme tidlige fasen av puberteten, med tilsynelatende små forskjeller i alder. Plutselig er alt et sosial spill, og Anne opplever at hun ikke kan regne med å ha Karianne på sin side sånn som før. Hun sniklytter gjennom dører og gløtter gjennom vinduer for å prøve å forstå, men hun får ikke kontroll på verden der ute. Mye av det som skjer er grelt og skjærer i hjertet.

Mye av det som skjer er grelt og skjærer i hjertet.

Det er i det hele tatt lett å få medfølelse med Anne. I fortellingen får vi stadig vekk se henne fremstilt med senket hode og unnskyldende, nedslått blikk. Her kjenner jeg veldig godt igjen følelsen av å være sårbar og usikker.

Kva gjer eg no?

Anne blir trukket i ulike retninger. Foreldrene til Anne vil se det uskyldige barnet, mens venninnene prøver å presse henne til å modnes. Turbulensen Anne opplever resulterer i at hun selv også gjør andre vondt for å forsøke å kjenne seg akseptert et sted, og ting skjer som snur hele situasjonen på hodet. Hvordan har egentlig Anne det med seg selv når sommeren nærmer seg slutten?

Blyantunivers

Hundedagar er tegnet med blyant i en myk og nær stil – du kan til og med se noen utviskinger her og der, noe jeg liker godt. Rommene, antrekkene og naturen har mange detaljer som det er gøy å sitte lenge og se på. Jeg falt spesielt for de store illustrasjonene av naturen og bydga der Anne bor. Anja Dahle Øverbye skaper et univers der Anne som ung og kreativ jente passer godt inn. Arbeidet hennes kan du forresten kanskje ha sett på bloggen Hjartesmil.

Dette er Anja Dahle Øverbyes første tegneserieroman, men hun er allerede i gang med ny bok. Du kan følge arbeidsprosessen hennes på bloggen Haustlauv. Hundedagar er løst basert på hennes egen oppvekst.