Når man kommer over bøker som dette, forsvinner kasseringsangsten. 

Tekst: Kristian Reppesgård/Bokomslag: Klematis

Hjemme hos ekteparet Manny og Valdemar Poulsen består huspynten hovedsaklig av hjemmelagde dukker kledd i danske folkedrakter. Produksjonstid for èn dukke er mellom fire og fem uker, dette er tiden det tar å istandgjøre dukkenes hoder. Hodene er laget av tørkede epler, som trenger disse ukene på å tørke tilstrekkelig. Det eneste som kan gå feil under tørkeprosessen er fukt- og insektsrelatert trøbbel, blir vi fortalt i boken.

Jeg vet ikke hvordan et menneske ser ut fire måneder etter sin begravelse, men jeg forestiller meg at dukkene i Æbledukker du selv kan lave (1999) ikke er så langt unna.

Forlaget Klematis tar dukker og deres garderober på alvor. Hvis danske folkedrakter ikke helt er din greie finnes det flere bøker til inspirasjon fra samme forlag i Deichmans hyller. Hva med en country- eller amish epledukke?

Jeg skal herved anmelde boka jeg skreiv som elleveåring. Dette blir slakt.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Privat

Inspirert av religiøs litteratur
Sommeren 1998, tror jeg det må ha vært, begynte jeg på min første roman, Ingunn og sommerferien. Jeg var 11 år gammel og sterkt inspirert av bøkene jeg leste på den tida, kristne tweens-serier om jenter. Aller mest inspirert var jeg nok av Bestevenner-serien av amerikanske Hilda Stahl, men også Elisabeth-serien av samme forfatter og Tina og Thomas-bøkene av Ruth Nulton Moore. Jeg satte meg og skreiv, etter det jeg kan huske helt uten plan, både når det gjelder handling og karakterer.

Normativt
Ingunn og sommerferien er ikke en religiøs bok slik som de ovennevnte seriene, men den har likevel noen tematiske og særlig språklige likhetstrekk med disse (enkelt og dialogdrevet. Og på bokmål, til tross for at jeg hadde nynorsk som hovedmål). Det er skildringer fra møblerte, tradisjonelle hjem der mor gjør husarbeidet og døtrene er sosiale og normale, kanskje litt bortskjemte, og veldig interesserte i klær.

Mor er på kjøkkenet
Som vi ser nederst på side 1, skal hovedkarakteren Ingunn på ferie til Finland. Da venninnen Tone ikke skal på noen annen ferie enn dagsturer, får Ingunn ideen om å spørre moren sin om Tone kan være med til Finland. I prosessen med å be om tillatelse ser vi (bildet over) at Ingunns mor driver med husarbeid. Først på kjøkkenet, deretter på vaskerommet, noe jeg altså har valgt å trekke fram som en slags miljøskildring.

Kervo pervo
Videre i boka kommer det fram at stedet jentene skal reise til, er byen og kommunen Kervo som ligger ca. 30 km nordøst for Helsinki. Der skal de bo på en campingplass i tre uker. Jeg husker jeg fant dette stedet i et atlas, antakelig pappas Norden-atlas. Så vidt jeg har klart å finne ut, er ikke Kervo et typisk turiststed. Jeg er nokså sikker på at jeg valgte å bruke Kervo som feriested i Ingunn og sommerferien rett og slett fordi det rimer på ordet pervo, noe som selvsagt samsvarte med humoren jeg hadde på den tida (og som jeg kanskje har litt ennå).

Tre uker på kjøpesentre?
Et raskt bildesøk i Google, på den finske stavemåten Kerava, viser oss at byen er prega av høyblokker og det som ser ut som forretninger. Jeg  ser ingen bilder av campingplasser. Engelskpråklig Wikipedia bruker bildet under i artikkelen om byen. Bildet viser noe som ser ut som en handlegate og et kjøpesenter, og kanskje er det nettopp dette kjøpesenteret Ingunn og Tone besøker i det vesle av boka som faktisk beskriver at jentene er i Finland. Boka slutter nemlig svært brått med at jentene er på bomtur i en av kjøpesenterets butikker: «De gikk inn på en butikk, men gikk straks ut igjen da de fant ut at de bare solgte mannsklær der.»

Foto: Wikipedia/Vzb83~commonswiki

Brå slutt
Jeg har skrevet ut hele kladdeboka, 32 sider i alt, pluss to A4-sider, men som vi kan se på boksidene vokser håndskriften en del etter hvert; første side har mindre og tettere tekst enn alle de påfølgende. Kan hende kommer dette av at jeg skreiv fortere og fortere etter hvert og at skriften da blir mindre pen og konsentrert. Men jeg mistenker at jeg heller bare ville se sideantallet vokse raskest mulig.

… jeg mistenker at jeg heller bare ville se sideantallet vokse raskest mulig.

Upåklagelig språk, men anbefales ikke
Det skjer minimalt av interesse i Ingunn og sommerferien. Boka er kun drevet av hverdagslig dialog. Mangel på spenningsmomenter og -kurve (på grunn av manglende planlegging før skrivestart eller lite inspirerende karakterer) har nok muligens drept motivasjonen min til å fullføre romanprosjektet. Eller kanskje jeg syntes dette var bra nok i seg selv: å fylle en hel bok med egen tekst, selv om jeg jo på noen vis tok snarveier til målet.

Men selv om jeg ikke vet hvordan den elleve år gamle meg ville forklart den brå slutten, vet jeg iallfall dette nå: Ingunn og sommerferien anbefales ikke. Den er kjedelig og intetsigende. Språket er for så vidt upåklagelig til å være skrevet av en elleveåring, men… det eneste den gjør, er å speile livet til nettopp en norsk elleveåring. Jeg manglet erfaring og empati til å skrive om dramatiske hendelser slik som Hilda Stahl gjør i Bestevenner-serien. Den handler blant annet om triste barnevernssaker.

Sorry, men dette var ikke noe særlig.

Follow

Hvem stalker Charlotte?

Tekst: Lotte Alfsen/Foto: Aschehoug

«Da Charlotte kom til bevissthet, lå hun fastklemt mellom setet og rattet. Hun kjente noe vått mellom fingrene da hun tok seg til hodet. Lukten av blod gjorde henne kvalm.»

Slik åpner Når du minst venter det av Mahmona Khan. Dette er den tredje boka om Anila, Ambar, Sumera og Charlotte – jentegjengen fra Groruddalen. Og det er ingen tvil om at dette er spennende lesning!

Noen ringer henne og gjør ikke annet enn å puste i den andre enden.

Anonym forfølger?

Mye har skjedd siden vi sist forlot jentene. Charlotte, som skulle drive kafé med tante Rita i Stavanger, er tilbake i Oslo etter at tanten døde brått. Hun er naturligvis nedfor etter dødsfallet, og vet ikke riktig hva hun skal ta seg til. Men snart får hun annet å tenke på. Noen ringer henne og gjør ikke annet enn å puste i den andre enden, hun mottar mystiske pakker uten avsender og sitter med en følelse av at noen iakttar henne – kan det være tilfeldig? Etter hvert skjer det flere uforklarlige og mystiske ting.

Gode hjelpere

På samme tid blir Charlotte invitert med på date av Lukas, en fyr som vil kjøpe kafeen hun arvet etter tanten. Det viser seg at han ikke har rent mel i posen, men problemene begynner for alvor da Charlotte bestemmer seg for å finne ut hvem denne Lukas egentlig er. Har han en forbindelse til det mystiske som har hendt den siste tiden? Venninnene innser at Charlotte er i stor fare, men er redd det er for sent. Ved hjelp av kløkt, mot og kjærlighet til venninnen gjør de alt de kan for å hjelpe henne.

Parallelle historier

Selv om Charlotte er hovedpersonen i denne boka, får vi likevel innblikk i hverdagen til de andre jentene. Sumera er opptatt med studiene. Ambar har et hemmelig kjærlighetsforhold til brorens bestekompis, men alvorligst er det kanskje for Anila, som mistenker at hun skal tvangsgiftes. Dette får vi lese mer om i den fjerde boka i serien, som etter planen skal utgis om et års tid.

Kapitlene er korte, og det skjer så og si noe på hver eneste side

Korte kapitler

Når du minst venter det er en nervepirrende ungdomsroman med alvorlige undertoner. Den er en av få som foregår i det norsk-pakistanske miljøet i Oslo, noe som gjør den interessant i seg selv.

Kapitlene er korte, og det skjer så og si noe på hver eneste side. Hvor troverdig det er at jentene blir avbildet med selveste Brad Pitt på en kinopremiere kan sikkert diskuteres, men det legger i alle fall ingen demper på spenningen!

For fansen

Jeg skulle ønske romanen hadde vært enda bedre i språket, men tror ikke det vil ødelegge leseopplevelsen for dem som liker denne serien. Boka vil særlig glede dem som har lest de to andre fortellingene om jentene fra Groruddalen.

Follow

Det kan være vanskelig å skille seg ut på bokmarkedet. Disse romanene har klart det.

Tekst: Ingela Nøding

Ikke alle norske samtidsromaner handler om ensomme mennesker på eller fra bygda. Mange av dem beskriver riktignok hvite folk fra middelklassen som skuer inn i seg selv. Likevel dukker det jevnlig opp bøker som bryter med tradisjoner og forventninger og lar oss bli kjent med nye miljøer, andre karaktertyper og originale språkvalg. Vi har spurt noen av Norges fremste litteraturkjennere:

«Kan du trekke fram en norsk roman fra de siste fem årene som har overrasket deg?»

Dette er svarene vi fikk:

Anne Merethe K. Prinos

(Litteraturkritiker)

Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven (2015)

-Det burde kanskje ikke ha vært en bombe, men personlig ble jeg i hvert fall overrasket over at fjorårets lengste norske roman (1100 sider) også var den som kanskje fascinerte meg aller mest. En roman kan gjøre så mye rart med deg. Den kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads bok om Max, Mischa og Tetoffensiven.

Foto: Ida Skivenes

Gabriel Michael Vosgraff Moro

(Forfatter og tidligere redaktør i Bokvennen)

Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde (2015)

-En snodig, annerledes og underliggjørende roman som overrasket meg stort både språklig og tematisk. Fortellingen er inspirert av en sann historie om europeiske immigranter på Galapagos for snart hundre år siden, men Høyer har diktet videre og brukt den merkelige historien til å si noe allment om menneskelige drømmer og utopier. Dette er en bok som viser hva den såkalte «historiske romanen» kan være når den er på sitt beste og mest oppfinnsomme.

Marie L. Kleve

(Kritiker i Dagbladet)

Siri Pettersen: Odinsbarn (2013)

Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

-En roman som ikke overrasker på noe vis, er ingen god roman, synes jeg. Men her er det heldigvis veldig mange jeg kunne trukket fram. I denne omgang går jeg for Siri Pettersens fantasyroman «Odinsbarn», som kom i 2013. Den første boka i en trilogi, som ble avsluttet med «Evna» i fjor høst. Et kjempeambisiøst prosjekt, ikke minst fordi hun går inn i et fantasylandskap som er ekstremt tett befolket av kjente internasjonale forfattere fra før av. Men så klarer hun likevel å gjøre det til noe helt eget og originalt. Hun blander sjangre og lager en overraskende kobling til den virkelige verden. Godt skrevet og veldig vellykket.

Nora Campbell

(Forlagsredaktør i Aschehoug)

Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet
(2012)

-Jeg ble overrasket og overveldet over at en norsk samtidsroman med kommune-Norge som knagg i så stor grad skulle utvide mine forestillinger om hvordan det norske sosialdemokratiet viser seg i litteraturen. Jeg var ikke forberedt på romanens varme menneskesyn, at den skulle være så fri for tristesse. Evjemos omsorgsfulle blikk for fellesskapet brøt med min forventning om hva unge mannlige forfattertalenter var opptatt av. Hurra for det!

Vidar Kvalshaug

(Forfatter og forlagsmann)

Kristin Sørsdals oversettelse av Elena Ferrantes Napoli-kvartetten (2015-)

-Noe av det overraskende er at historiske romanserier fra mellom 50 og 120 år siden ennå går godt (Michelet/Hoem), spesielt etter at Knausgård/Renberg klarte å trekke historien nærmere oss. Om jeg skal trekke frem én overraskelse, en gledelig en, må det være Elena Ferrantes litterære og kommersielle suksess. Nynorsk, hardcore gateliv i Napoli på femtitallet: Den har et par parametre mot seg. Heldigvis trumfer kvalitet ofte det meste av motstrøm.

Vil du vite mer?

Tirsdag 19. april diskuterer dette eminente panelet den nye norske romanen. Hva snakker den om? Og hvilket forhold har den til makt, politikk og samfunn?

Tid: kl.18.00-20.00

Sted: Deichmanske bibliotek, Bjerke filial

Gratis inngang!

Trykk her for mer info.

Slik ser favorittbøkene ut:

Nå kan kidsa spille på t-banen med 4G-dekning. I gamle dager skrev vi dataspillene selv.

Tekst: Kristian Reppesgård

Spillinteressert ungdom nå til dags aner ikke hvor enkelt de har det, der de sitter med laptopene sine og laster ned spill på mangfoldige GB i løpet av minutter.

Maskinvaren hadde kraft nok innabords til å vise en karakter “gå dør”, men hovedregelen i sjangeren var tekst, tekst og mere tekst.

I min ungdomstid måtte vi besøke hovedbiblioteket for å låne Commodore 64 på eventyr : en veiledning i å spille og skrive eventyrspill (Mike Grace, 1985). I denne boken fant vi oppskriften på Marerittplaneten, et grafikkløst, tekstbasert eventyrspill.

Nervepirrende venting

Da vi kom hjem, skrev vi 40 000 linjer i Commodore 64 Basic programmeringsspråk, krysset fingrene for at den tilkoblede kassettspilleren fungerte som den skulle, før vi lagret teksten. Noen nervepirrende minutter senere skrev vi kommandoen “run” for å starte spillet.

Kommunikasjonsproblemer

Tekstbaserte eventyrspill som Marerittplaneten var virkelig en sjanger for seg selv. Spillene beskrev ofte et scenario, og tok imot tekstkommandoer fra spilleren. En typisk dialog mellom datamaskin og spiller kunne fort se slik ut:

-Du befinner deg i et tomt rom. Du ser en dør på den nordlige veggen. Hva vil du gjøre?

-Jeg vil gå til døren og se hva som er i neste rom.

-Beklager, jeg forstår ikke. Hva vil du gjøre?

-Gå til døren.

-Beklager, jeg forstår ikke. Hva vil du gjøre?

-GÅ DØR

-Ok!

Mye tekst

Visualiseringen av spillenes handling måtte som regel foregå i spillerens hode. Maskinvaren hadde kraft nok innabords til å vise en karakter “gå dør”, men hovedregelen i sjangeren var tekst, tekst og mere tekst.

Og desperat gjetting etter hvilke ord programmereren var ute etter.

-Drep ål med bombekaster. -O.K.!

Kodeord

Nøkkelen til progresjon var alltid å finne det ene ordet eller

Roboten Victor.

ordsammensetningen. Litt som å kommunisere med en kverulant–Siri fra helvete, der hun stiller spørsmålene og språkforståelsen reduseres 99.9% ved mottak av inndata.

Marerittplaneten er for øvrig ikke helt fri for grafikk. Forfatteren/programmereren Mike Grace ville gjerne ha en visuell representasjon av roboten Victor.

Rikt utvalg

På hovedbiblioteket har hele to eksemplarer av Commodore 64 på eventyr : en veiledning i å spille og skrive eventyrspill overlevd en rekke kasseringsrunder og stått trygt på hylleplassen sin i over 30 år.

I hyllene på Deichman kan du i tillegg til dataspill finne litteratur om dataspill og ulike programmeringsspråk.

For de spesielt interesserte: en opplæringsvideo i Commodore 64:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Noen bøker tør jeg bare ikke å lese.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Jeg hadde gleda meg i over et år til Johan Harstad skulle gi ut ny roman og hadde forhåndsbestilt den og observert i nettbokhandelen over tid at tittelen endra seg, at det flotte bokomslaget dukka opp og ikke minst at utgivelsestidspunktet ble forskjøvet ganske mye. Men jeg visste at jeg venta på noe bra, så jeg klarte å roe meg ned, til tross for høyt adrenalinnivå.

Praktisk-estetisk støvsamler
Max, Mischa & Tetoffensiven ble utgitt i november i fjor. Jeg henta den på postkontoret, tok den med hjem, pakka den ut, bar den opp trappa og fant ut at den var for tykk til å få plass i bokhylla med sine 1082 sider. Så jeg satte boka på toppen av bokhylla og der har den stått siden. Nå fungerer den som et slags stativ for deler av uglesamlinga mi.

Angst og depresjon
For noen år tilbake skreiv tidligere kollega Ann-Sofi et innlegg på Litteraturbloggen om å være noe hun kaller lesedeprimert. Det handler om å være inne i en periode med lite leselyst. Tilfellet mitt med Johan Harstads bok er for så vidt beslekta, men handler like mye om frykt som mangel på lyst: Jeg har rett og slett ikke turt å lese boka. Vi kan kalle det leseprestasjonsangst.

Noen burde brukt dem til å slå hodet mitt til fornuft, for jeg har alvorlig store klassikerhull.

«Alt dette gjør Johan Harstads bok …»
Max, Mischa & Tetoffensiven fikk jo (iallfall til dels) ekstremt gode kritikker, og jeg er selvsagt redd for å bli skuffa. Seinest for ei lita uke siden publiserte Litteraturbloggen intervjuer med noen av landets fremste litteraturkjennere som skulle velge seg en norsk roman fra de siste fem årene som har overraska dem. Anne Merethe K. Prinos valgte Harstads roman og begrunna blant det annet slik: «[En roman] kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads bok om Max, Mischa og Tetoffensiven».

Hjelp!

Og så er jeg jo redd for å lese den, min favorittforfatters monsterbok, på feil tidspunkt. Det er mye som kan gå galt. Kan hende formatet også bidrar til å skremme – boka har jo ikke plass i veska.

Skumle klassikere 
På bildet ved siden av ser vi to andre eksempler på min leseprestasjonsangst: Pessoas Uroens bok og Dostojevskij, egentlig generelt, men her representert ved Forbrytelse og straff. Dette er bøker jeg har hatt i hylla i sikkert åtte år, men ennå ikke lest. Noen burde brukt dem til å slå hodet mitt til fornuft, for jeg har alvorlig store klassikerhull.

Hva med dere, kjære Litteraturblogg-lesere – hvilke bøker gir dere angst? De Store Klassikerne? Eller kanskje boka mora di har snakka så varmt om og gitt deg i gave? Eller kanskje kjærestens favorittbok, den boka du virkelig må like (og ikke minst skjønne)? 

Kommenter gjerne under!

Hvis noen tilbød deg muligheten til å kombinere hobbyen din med en god gjerning, ville du takket nei?

Tekst og foto: Marthe Brekke Aske

Tor Hake er et av Deichmans mest dedikerte leseombud. Han har lest på Silurveien sykehjem på Ullern i over fem år, en time hver uke for en gruppe av beboerne. Hjemme står en velfylt bokhylle som sørger for lesestoff.

Denne tirsdagen er det samlet åtte beboere i en trivelig dagligstue. Det er kaffe og kjeks på bordet, og Tor håndhilser på hver og en.

Foto: Tiden.

Dagens høytlesningsstund inneholder utdrag fra Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska og stykker fra Kristuslegender av Selma Lagerlöf, lest både på svensk og norsk. Tor passer på å legge inn små avbrekk, og i dag er det dikt av Herman Wildenwey, og den amerikanske folkesangen «Songen om kirsebærtreet». Det er tydelig at dette er et høydepunkt i uka for disse beboerne, for responsen er god: «Det er så hyggelig når du leser!» kommer det fra sofaen.

Du har holdt på i drøye fem år. Hvordan kom du i gang?

-Jeg kom over et intervju i Aftenposten der biblioteket etterlyste leseombud.

-Som prest hadde jeg snakket med gamle mennesker i tiår, og tenkte at dette var noe jeg kunne bidra med. Jeg hadde litt ryggproblemer, men stemmen – tenkte jeg, den har jeg fremdeles.

-De kan være skrøpelige til kropps, men det friskeste de har er hodet. Det må stimuleres med utfordringer. Derfor liker jeg å legge lista litt høyt når det gjelder litterær kvalitet, så de kan få noe å strekke seg etter.

Hva driver deg?

-Det er gøy å ha en arena hvor man kan drive med interaksjon med andre mennesker.  Mange eldre mennesker fortjener å bli utfordret litt på sin intellektuelle kapasitet. De kan være skrøpelige til kropps, men det friskeste de har er hodet. Det må stimuleres med utfordringer. Derfor liker jeg å legge lista litt høyt når det gjelder litterær kvalitet, så de kan få noe å strekke seg etter. Ukeblader kan de lese selv! Om de ikke får med seg alt, viser de at de har det hyggelig, og de har denne timen i uka å glede seg til.  Jeg trives med dette, og da kan min trivsel smitte over på andre.

Hvilke gode rammer må til for at lesestunden skal fungere?

-Det er viktig å ha med seg personale på institusjonen på dette. For eksempel ved å ha en avtale med en aktivitør eller liknende. De sørger for å samle folk, så de kan sitte klar når man begynner lesestunden. Så kan man gjerne ha kaffe og kjeks, og noen fra personale tilstede underveis som kan hjelpe beboerne hvis behovet er der.

Hva leser du, og hvordan velger du ut litteratur?

-Jeg begynte i min egen bokhylle, for den er ganske stor. Jeg ser også på lista til Leser søker bok.

-Det er viktig å velge noe man synes er artig selv, det vil skinne gjennom til de andre. Og så spiller jeg på lag med kortidsminnet deres! Vi har for eksempel lest En glad gutt av Bjørnson to ganger.  Jeg velger gjerne noe lokalhistorie, det er mye spennende i det lokale historielaget.

Hva kan vi på Deichman hjelpe med?

-Dere kan sørge for at leseombudet føler seg sett. Ta en telefon og hør hvordan det gikk på sist lesestund. Det kan noen ganger være en ensom jobb å være leseombud, så det er viktig å føle at du er der på vegne av Deichmanske bibliotek.

-Jeg spiller på lag med kortidsminnet deres! Vi har for eksempel lest En glad gutt av Bjørnson to ganger.

Hva er viktig i rollen som leseombud?

-Man må tørre å være naturlig, og fleipe litt med seg selv. Bruke de ressursene man har. Man må finne sin måte å gjøre det på. Regelmessige samvær er viktig. Jeg leser en gang i uka, og holder på omtrent en time – inkludert kaffe og litt småprat innimellom.

-Det er fryktelig viktig å brekke opp lesingen, for å holde på konsentrasjonen. Jeg leser små dikt innimellom. Man kan også være kreativ, bruke sang og musikk.

Foto: Lydbokforlaget.

Vil du anbefale andre å melde seg som leseombud?

-Ja, leseombud kan alle være uansett alder. Selv er jeg snart åtti, men tenk hvor flott det hadde vært om ungdom fra videregående eller studenter – gjerne to sammen, så de kunne fremføre levende dialoger – hadde kommet på regelmessige lesebesøk. Ingen dum ting å ha med på en fremtidig CV heller!

-Er man glad i litteratur, så er dette en gyllen anledning. Men det er et par betingelser. Man må være villig til å forplikte seg til regelmessige samvær. Og, om man skal lese for eldre mennesker, må man kunne snakke høyt og artikulert.

-Dette siste går det forresten fint an å lære seg foran speilet på badet hjemme!

Har du lyst til å bli leseombud?

Ta kontakt med Deichmanske bibliotek på epost:

marthe.brekke.aske@kul.oslo.kommune.no

Innlegget er også publisert i Akersposten.

Follow

Venter du utålmodig på neste Star Wars-film? Les dette mens du venter!

Tekst: Sara Beskow/ bilder: Pixabay

I bølgen av den nye Star Wars-filmen The Force Awakens florerer det med Star Wars-effekter, men også bøker og tegneserier. For oss Star Wars-fans er det vel egentlig helt greit. Det er ikke alt som holder mål kvalitetsmessig, men noen av bøkene og tegneseriene er overraskende bra.

En personlig favoritt er tegneserien Star Wars: Skywalker slår til. Det meste som kommer ut blir ikke oversatt til norsk, men det ble heldigvis denne. Det skal totalt utgis tre til i serien i 2016, og jeg gleder meg allerede.

Det er ikke alt som holder mål kvalitetsmessig, men noen av bøkene og tegneseriene er overraskende bra.

Mellom to filmer

Historien foregår i tiden mellom filmene Et nytt håp og Imperiet slår tilbake. Dette er, med andre ord, en serie for dem som kjenner filmene fra før, ellers vil man nok ikke få så mye ut av tegneserien.

Derfor skal jeg ikke avsløre for mye av handlingen, men vi får et gjensyn med Leia, Han Solo, Darth Vader og selvfølgelig Luke Skywalker. Karakterene er gjenkjennelige og tro mot filmene. For eksempel er den velkjente små-ertingen mellom Han Solo og Leia på plass, mens Luke fortsatt sliter med å finne ut hvem han egentlig er.

Tegneserie eller storyboard?

Når jeg leser tegneserien, er det litt som å se storyboarden til en av filmene. Men kvaliteten er selvfølgelig mye bedre, for illustrasjonene er ordentlig forseggjorte og nesten filmatiske i sitt uttrykk. Her har de virkelig fanget essensen av Star Wars; dette er stort, pompøst og galaktisk.

Litt flere godbiter

Det eneste dumme med tegneserien er at det går innmari fort å lese den ferdig. Heldigvis kommer de neste tegneseriene snart. I mellomtiden, hvis man ikke har noe i mot å lese engelske bøker, kan jeg også anbefale The Weapon of a Jedi, Moving Target og Smuggler’s Run. De er dessverre ikke oversatt til norsk, men de er relativt lettleste og ispedd noen kule illustrasjoner.

Follow

Litteraturbloggens aller siste bokhylleintervju er med Bjørn Aagenæs. Takk for følget! 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Bjørn Aagenæs

Bjørn Aagenæs er forlegger i Kolon forlag. Bildene hans rommer blant annet et lite optisk bedrag.

– Kan du fortelle litt om selve hylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Denne hyllen står i hallen, den er håndlagd og stod i leiligheten da jeg kjøpte den. Bokhylla inneholder en broket samling av bøker og tidsskrifter og DVD-er. Her finnes en del årganger av litterære tidsskrifter som Vagant, Vinduet, N+1, Paris Review, OEI, Kritik og Kritiker pluss diverse kulturtidsskrifter som Samtiden og Fanfare, samt filosofibladet Agora.  Dessuten inneholder hyllen en samling 1600-tallslitteratur – Cervantes, Montaigne, Rabelais, Shakespeare m.m. –  en hobby fra studietiden da jeg skrev hovedoppgave om diktene til John Donne. De to nederste hyllene er min samling bøker om forleggeri, om redigering, bokbransje, gode forleggere, forlag osv. Inneklemt mellom alt det finnes noen fotoalbum og ymse.

– Her får vi sett litt nærmere på den originale løsningen jeg la merke til: Liggende bøkene der en av dem altså er bretta rundt selve hylla. Er dette av estetiske eller praktiske årsaker?
– Hmm … jeg tror det må være en tilfeldighet eller et optisk  bedrag – iallfall ingen tanke bak. De liggende bøkene er bare for å få plass til dem.

– Her ser vi kanskje på en annen hylle? Står det andre typer bøker her enn i den første hylla?
– Bildene over viser to ulike hyller. Den øverste hyllen viser litt av samlingen med stort sett skjønnlitterære bøker, fra Elias til Hitler, sortert på etternavn. Mange av disse bøkene er bøker jeg ikke har lest, eller ikke er ferdig med å lese, eller tekster jeg føler jeg bør lese på nytt. På den andre siden er det mange bøker som ikke er med i hyllen; jeg pleier fx å gi bort nye bøker jeg har lest og mange bøker havner på loftet etter lesning/gjennomlesning – i påvente av mer bokhylleplass.

Den øverste hyllen viser litt av samlingen med stort sett skjønnlitterære bøker, fra Elias til Hitler, sortert på etternavn.

Hyllen under er en ny mixtum compositum, som består dels av bøker fra antikken, dels av nye bøker jeg har fått i hus og som skal sjekkes ut, dvs. leses og dels av bøker om religion og noen om skrive- og talekunst. Store deler av denne hyllen er med andre ord under konstant utskiftning.

Follow

Bli med inn i en frustrert tenårings mest intime tanker. Hvis du tør.

Tekst: Heidi Westgaard Sætre / Foto: Cappelen Damm

I Megzilla, som er noe så sjeldent som en bildebok for ungdom om pubertet, kommer man nesten klaustrofobisk tett inn på Ingeborg. Tankene til tenåringsjenta er kaotisk og rotete. Hun er høyt oppe og lavt nede, følelsene hennes svinger fra kapittel til kapittel. Sinnet hennes bobler til det koker over. Hun er lei seg og vil bare bort. Forelskelsen bobler også i henne. Bokas vendepunkt (og høydepunkt!) kommer når Ingeborg ser en gutt i klassen på en ny måte, og alt ved han lyser.

Å finne seg selv

Ingeborg låser seg inne og vil bare sove. Hun irriterer seg over foreldrene, og vil frigjøre seg fra dem. Moren hennes er bekymret over at hun sover lenge, hun maser om alt Ingeborg må gjøre og alt hun må huske. Moren spør og graver om hvem hun snakker med på telefonen, og ser ser gjennom Ingeborgs jakkelommer.

Ingeborg er i ferd med å finne ut hvem hun er, hun lengter etter å bli til en ny utgave av seg selv. Hun er under ombygging, men det er ikke så lett når hun føler at hun ikke har kontroll over byggeprosjektet.

Både personligheten og kroppen hennes er under konstruksjon. Hun skal gå fra barn til voksen. De kleine forandringene vi alle går gjennom i ungdomstiden blir skildret på en poetisk og minimalistisk måte av Gro Dahle.

Illustrasjonene til Kaia Dahle Nyhus er rene og vakre, de går ofte over to oppslag og skaper flyt i boka. Tegningene er ikke alltid nødvendige som supplement til teksten, men teksten og bildene utfyller hverandre på en fin måte.

Jeg driver faen meg og bygger! Jeg utvider i både høyden og bredden. Jeg er et område i eksplosiv vekst. Jeg er et helt digert, forbanna bygningsarbeid. Ikke rart jeg er sliten. Mamma kan drikke den jævla kakaoen sin alene!

Tamponger, kyssing og sex

Gjennom Ingeborgs nesten pinlig direkte tanker, kan vi lese om poser under øynene, pupper som vokser for fort, og lengsel etter berøring. Her er det både såre og morsomme beskrivelser av kyssetrening, det hemmelige tamponglageret under senga, og den første gangen.

Denne lille boka vil jeg anbefale til ungdommer, de som snart skal bli det, og de med ungdommer rundt seg. Egentlig passer den til alle som har vært ungdom en gang, men som kanskje har glemt hvordan det er. Omsluttet som vi er av det evinnelige presset om å være vellykket og flink, er det nok flere enn tenåringene som vil kjenne seg igjen i lysten til å gjemme seg under dyna og aldri stå opp igjen.

Boka er ikke en erstatning for fagbøker om pubertet, men jeg kommer til å snike den inn i bunken med «Kroppen vokser» og «Sex og sånt» når noen spør etter denne sjangeren. De delikate bildene og den kule forsiden gjør denne attraktiv for flere lesere, og boka kan absolutt stå på egne ben som en annerledes bildebok om kjærlighet.

Megzilla er, til tross for det krasse navnet, en vakker og viktig bok som vi bibliotekarer må sørge for at ikke drukner på ungdomsbokhylla.

Follow

Endelig har hun fått Statens kunstnerstipend. Soudabeh Alishahi mener det lover godt at eksilforfattere og norske forfattere vurderes like strengt på kvalitet.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Julie Pike

Hun er 53 år gammel og har tilbrakt femten av dem i Norge. Etter at forfatter Soudabeh Alishahi flyktet fra Iran i 2001 har hun måttet jobbe hardt for å få utgitt det hun skriver på norske forlag. Men nå ser endelig fremtiden lysere ut.

I fjor ga hun ut romanen Smil på Gyldendal. Og nå kan hun bruke rundt 230 000 kroner på å fokusere på skrivingen. En av ti som søkte Statens kunstnerstipend i år fikk sin søknad innvilget, men Alishahi er den første fribyforfatteren som mottar stipendet.

Hvordan reagerte du da du fikk den gode nyheten?

-Det var en overraskende god nyhet. Jeg ble kjempeglad. Jeg var i ferd med å skrive siste avsnitt av et kapittel i min nye roman da stipendlista ble offentlig.

-”Så mye lettere alt kommer til å bli! Så mye lettere det blir nå når jeg får mer tid og rom,” tenke jeg. Denne nyheten var akkurat som da jeg fikk beskjed fra forlaget Gyldendal om at Smil skulle publiseres.

Etter å ha blitt fengslet, torturert og truet i hjemlandet Iran, fikk hun opphold i Norge under vingene til Friby-ordningen. «En friby er en by som har påtatt seg å være vertskap for en forfulgt forfatter i opptil to år,» opplyser norske P.E.N på sine nettsider. Organisasjonen jobber for ytringsfrihet og administrerer ordningen i Norge. «Forfattere som kommer til en friby i Norge har formell status som gjesteforfatter i fribyperioden, etter dette er han/hun kvoteflyktning og har muligheten til å bli værende i landet». Den muligheten har Alishahi måttet benytte seg av.

-Forfattere i Iran har fortsatt en hemmelig forening. De samles i skjul.

Hvordan har situasjonen for forfattere i Iran utviklet seg siden du måtte flykte hit i 2001?

-Forfattere i Iran har fortsatt en hemmelig forening. De samles i skjul. Sikkerhetspolitiet har flere ganger funnet deres møtesteder og skapt hindringer for deres møter. Styremedlemmene i den hemmelige forfatterforeningen har flere ganger blitt arrestert og avhørt.

-Likevel har forfatterforeningen i sin siste uttalelse gratulert arbeiderne med dagen på 1. mai. Jeg håper så inderlig at forfatterforeningen i Iran en dag kan fortsette sitt virke offentlig og offisielt.

Hva betyr det for ytringsfriheten at en fribyforfatter får Statens kunstnerstipend?

-Skjønnlitteratur skrevet av eksilforfattere og skjønnlitteratur skrevet av norske forfattere vurderes ut fra de samme kriteriene og det er lovende.

-Fribyforfattere må produsere skjønnlitteratur og har to år på seg til å få verket oversatt til norsk. De må skrive nye litterære tekster etter friby-perioden. Dersom de produserer tekster med skjønnlitterær kvalitet, kan disse bli publisert.

-Skjønnlitterær produksjon i Norge er ikke en lett oppgave. Leserne er veldig strenge og gjenkjenner tekster som er av skjønnlitterær kvalitet.

-Skjønnlitterær produksjon i Norge er ikke en lett oppgave. Leserne er veldig strenge og gjenkjenner tekster som er av skjønnlitterær kvalitet.

Alishahi forteller om hvordan utgivelsen av romanen Smil førte til at hun fikk en stemme gjennom ulike akademiske aktører. Blant annet intervjuet tidsskriftet Filologen henne og inviterte henne til å holde et framlegg i deres regi.

-Spørsmålene deres hadde filosofiske røtter og var litteraturteoretiske. Da jeg så spørsmålene, svarte jeg på dem med glede og aksepterte deres invitasjon. Jeg deltok i deres forsamling og snakket om skjønnlitteraturens og romanens språk. De er veldig avanserte tenkere, og jeg ser for meg en enda lysere og bedre fremtid når det gjelder skjønnlitteratur og litteraturkritikk i Norge. I Norge er det umulig å nå frem med en skjønnlitteratur som sitter fast i 1900-tallet.

-Mye av det som blir publisert i andre land rundt oss, Iran, Midtøsten og så videre, er bare en kopi av vestlige og moderne litteratur.

Mener du at skjønnlitteratur som utgis i andre land er umoderne?

-Jeg mener at mye av det som blir publisert i andre land rundt oss, Iran, Midtøsten og så videre, er bare kopier av vestlig og moderne litteratur. Det har ikke noen dype, filosofiske tanker bak seg.

Alishahi er tydelig opptatt av mulighetene som åpnet seg etter Gyldendal-utgivelsen. Tidligere har hun utgitt novellesamlingen Midtveis på Cappelen Damm og vært redaktør for antologiene Under samme himmel og Instruks i å skrive horedikt, sammen med henholdsvis Bente Christensen og Asbjørn Øverås.

Hun legger også vekt på å takke for ulike typer støtte fra Kulturrådet, Den Norske forfatterforening og Deichmanske bibliotek.

Hva betyr stipendet for deg?

Dette er en stor mulighet for meg når det gjelder produksjon av skjønnlitteratur. Jeg håper å få flere lesere.

Velkommen til åpen markering av Alishahis stipendtildeling!

Tid: Tirsdag 3. mai kl.13.00

Sted: Deichmanske hovedbliotek

Follow

Kristin Bjørns skjønnlitterære debut er en godt skrevet novellesamling med et originalt utgangspunkt, men det er dessverre noe som mangler.

Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Julie Pike

Jeg er veldig glad i novellesjangeren. Det tror jeg er drevet av en nysgjerrighet, denne følelsen av å få et lite innblikk, litt som å bli kjent med noen som går forbi eller sitter ved siden av deg på bussen. De riktig gode novellene lar deg på kort tid bli fascinert, berørt, påvirket. I Kristin Bjørns Sant nok møter vi en rekke interessante skjebner, men jevnt over fascinerer samlingen ikke nok.

Små og store historier
Sant nok består av seks noveller. Vi møter blant annet kvinnen som hele livet har hatt en stor interesse for Jostedalsrypa. Vi leser om den unge moren som ønsker å forstå sammenhengen mellom kart og terreng og hvorfor akkurat Tsjadsjøen mangler logikk på kartet. Og om teaterdivaen som møter trøbbel i arbeidet med en oppfølger til sin første suksessforestilling om Audrey Munson, verdens første it-girl.

Disse menneskene har ulike oppdrag, men de har også mye til felles. De forholder seg alle til fakta og vitenskap, nærmest som en flukt fra egen tilværelse og egen sannhet. Alle karakterene søker etter noe, etter forhold som gjerne skulle ha vært litt annerledes, eller et verdensbilde som skulle ha vært bedre forklart. Menneskene vi møter i novellene er opptatt av geografi, astrofysikk, dramatikk og historie, sammenhenger som er store og uhåndterlige, og som bekrefter hvor små vi er. At vi bare er enkeltmennesker som for en liten stund får være en del av en større sammenheng. Dette blir jeg som leser nysgjerrig på.

Hva som varer og hva som forsvinner
Novellen som griper meg sterkest er «Steady State». En datter sitter på sykehjemmet sammen med sin mor, og hører henne fortelle. Dette er historien om morens liv, om hvordan hun møtte ektemannen, det som med tiden har blitt til en historie som handler like mye om den engelske astrofysikeren Fred Hoyle. Det er særlig denne setningen som oppsummerer det som treffer så sterkt: «[…] det er lenge siden det spilte noen rolle for henne hvor historiene kommer fra». Her møter leseren skjøre og såre beskrivelser av kjærligheten og glemselen, hva som varer og hva som forsvinner.

Alle sammen søker etter noe, etter forhold som gjerne skulle ha vært litt annerledes, eller et verdensbilde som skulle ha vært bedre forklart.

Ønsker en bedre sammenheng
Novellesamlingen har jevnt over et godt språk, med mange fine formuleringer og refleksjoner. I «Steady State» er kunnskapen om Fred Hoyle godt balansert med den demente morens egen historie. Men dette fungerer allikevel ikke like godt i alle tilfeller. Et eksempel er novellen «Det der med Svartedauden». Jenta som hele livet har vært interessert i fortellingen om Jostedalsrypa har blitt lærer, og hennes høydepunkt i historietimene er å formidle dette videre til elevene sine. Her blir den historiske kunnskapen trukket litt for langt og presentert litt for lenge, og det som kunne vært med på å understreke karakterens fascinasjon gjør heller at novellen brytes opp og mister driv.

Bjørns karakterer er spennende, men de hadde fortjent at leserne ble bedre kjent med dem. Hva styrer dem i søken etter kunnskapen? Utgangspunktet er der, men jeg hadde ønsket meg en bedre balanse i forholdet mellom menneskene vi møter og vitenskapen de på hvert sitt vis presenteres gjennom. På denne måten hadde vi som lesere kommet tettere på.

Follow

Follow

Ruben er seksten år og lever på lånt tid. Med kort tid igjen å leve ønsker han å sette spor etter seg.

Tekst: Kjersti Elise Lien/Foto: Cappelen Damm

Det er mange ting Ruben ikke vil få oppleve, men før han dør vil han ut på sitt livs reise. Denne reisa betinger at Alona Cohen, jenta han er så forelska i, blir med på ferden. Ruben vil kjøre bil til Danmark, drikke seg full og ligge med Alona.

«Å, nei,» tenkte jeg. «Ikke nok en bok om kreftsyk ungdom. Jeg vil ha en bok om livet, om ungdom som har det gøy og lever morsomme liv. Ikke sentimentalitet og grining og triste slutter.»

Vel, så feil kan man ta. Dette er riktig nok en bok om en ung gutt med kreft, men det er også en bok om livet, blotta for tåredryppende historier og jeg gråt (nesten) ikke en eneste gang. Med Så lenge himmelen er over jorda har Levi Henriksen levert en vakker bok om en ung gutt som vil få mest mulig ut av den tida han har igjen her på jorda.

De som ikke gir opp

Dette er Rubens historie, og det er med hans ord vi får høre om opp- og nedturer. Om hans bekymrede og velmenende mor. Om hans far som elsker musikk. Og ikke minst om lillebror Elias på ti år. Vi får høre om forbildene.

– Alona, sier jeg med tjukk stemme. – Ja? – Jeg elsker deg. – Det er et stort ord, sier hun. – Nei da, sier jeg. – Bare seks bokstaver. På engelsk er det bare fire.

Da hun legger hodet bakover og ler, føler jeg det som om det er jeg som balanserer oppe på rekkverket av brua. Som om det er jeg som er så modig. Som om det er jeg som ikke bryr meg om jeg vil falle ned. – Du kan kysse meg hvis du vil, sier hun.

Rubens forbilder er de som mot alle odds ikke har gitt opp, som amerikaneren som fikk armen i klem under en stein i ødemarka og selv måtte amputere armen med en sløv kniv. Eller Qgwyn George som overlevde et fall på 1000 meter uten fallskjerm. Ruben velger å holde på håpet, selv om han vet at sjansen for å overleve hjernesvulsten er lik null.

Et mysterium

Ønsket om å sette spor etter seg er gjenkjennelig. Det kan man gjøre på så mange vis. En måte er å være en «Gate-Wildenvey» som en journalist kaller Ruben. I forkledning sniker han seg rundt og henger opp små betraktninger og sitater, som dette av Albert Einstein: «Forskjellen på dumhet og genialitet er at genialitet har sine begrensninger.»

Ruben liker tanken på å være et mysterium, helt alene om hemmeligheten. Han har heller ikke delt historien om sin sykdom med så mange. Bestevennen James vet det og lærerne på skolen. Men til Alona vil ikke Ruben si noe. Dersom de skal bli kjærester, skal det ikke være fordi hun synes synd på ham.

To motsetninger

Alona er ei jente med mange lag. Spontan og vill, sår og trist. Hun har som Ruben erfart at livet kan være skjørt, men som Ruben gir hun ikke opp. De to er ganske forskjellige, og Ruben forstår seg ikke helt på henne. Men kanskje akkurat det ikke er så viktig. Kanskje det holder å elske hverandre.

Follow

Fem år gammel skrev Selma Lønning Aarø sine første dikt. Henrik Wergelands skjebne var blant inspirasjonskildene. 

Tekst: Selma Lønning Aarø/Foto: Privat

Mitt første dikt hugsar eg veldig godt. Det var eit dikt til Wergeland. Mamma, som var norsklærar, hadde fortalt ganske tåredryppande om den unge diktaren som låg der og skulle døy medan våren og gyldenlakken blomstra utanfor vindauga hans.

Historia må ha gjort eit enormt inntrykk, for det starta ein slags poetisk raptus. Diktet gjekk slik:

Til Wergeland

Du har gjort så mykje i ditt korte liv
du bretta deg saman som eit siv
i dødens mørke port

Eit par dagar etterpå venta eg utanfor ein butikk medan mor mi kjøpte garn.

Det var vår og solskinn og eg forsøkte å trakka på skuggen min medan eg venta. Det gjekk ikkje og som eit resultat av denne røynsla skreiv eg diktet «Skuggen»:

Eg går så utslitt på vegen 
eg skuggen min prøver å nå 
men skuggen den går for fort for meg
ingen kan skuggen sin nå

Då eg nokre dagar etter dette igjen måla eit maleri som eg kalla «På gjengrodde stier» tok det heilt av. Mor mi vart raskt overtydd om at eg var eit stort geni som kom til å skriva dikt og illustrera dei sjølv. Eg trur ho tenkte at dersom eg kunne gjera dette i ein alder av fem, ville eg kunna utretta noko verkeleg stort og lyrisk i vaksne alder.

Vel, eg blei aldri lyrikar eller malar. Mor mi tok skikkeleg feil. Då eg i tenåra kom sterkt tilbake som masseprodusent av tekst til spalta «Mitt første kyss» i bladet Romantikk, var ho berre sånn passeleg interessert.

Forrige uke foreslo Nasjonalbiblioteket en ny måte bibliotek kan låne ut ebøker på. Hva betyr det for deg som leser?

Tekst: Ingela Nøding

Sist mandag lanserte Nasjonalbiblioteket en ny modell for ebok-utlån. Det vil si at de anbefaler norske bibliotek å kjøpe inn og låne ut ebøker på en ny måte, slik at du som leser kan få flere titler å velge mellom.

Du får tilgang på like mange bøker som fattern i Førde og tante på Hønefoss.

Mediene har forsøkt å belyse gode og dårlige sider ved den nye utlånsmodellen, her er noen eksempler:

Frigir flere tusen e-bøker

Fryktar ny «Zlatan-effekt»

Aslak Sira Myhre lover flere ebøker i bibliotekene

Det er mange hensyn å ta. Noen er nødt til å tjene penger på bøkene, mens andre har behov for å kunne låne dem. Så hva betyr alt dette for deg som ikke er forfatter, forlegger, bokhandler eller biblioteksjef? Du som bare lurer på hvordan du kan få lånt en ebok?

Dette er konsekvensene for deg som vil låne:

1. Kanskje ingenting. Modellen er nettopp bare en modell. Det vil si at ditt bibliotek trenger ikke ta den i bruk hvis de ikke vil.

2. Hvis biblioteket ditt tar i bruk modellen, får du mange flere titler å velge mellom enn tidligere.

3. Du må trolig vente i to år på å lese de mest populære bøkene som ebok. Når hver ferske utgivelse biblioteket kjøper har en grense på kun ti lån de første to årene, må du vokte utvalget som en hauk hvis du skal være en av de ti som klarer å slå kloa i Linn Ullmanns ferskeste… (Du kan mase på biblioteket om å kjøpe flere eksemplarer, men det vil likevel være like stor sjanse for å få tak i den som å få tak i en billett til en Justin Bieber-konsert. Nesten.)

Du må trolig vente i to år på å lese de mest populære bøkene som ebok.

4. Ebøker du kan låne i dag vil du også kunne låne om noen år. Før forsvant de etter fem år fordi lisensen gikk ut på dato. Nå fortsetter de å være tilgjengelige på samme måte som papirbøker.

5. Du får fri tilgang til alle K-fond-titler* som har vært utgitt som ebok i mer enn ett år.

Vi håper dette gjorde deg litt klokere. Skulle du fremdeles føle deg forvirret av dette rabalderet rundt e-bøker, er det bare å spørre om det du lurer på i kommentarfeltet. Vi svarer etter beste evne.

Aldri lånt e-bøker før? Klikk her for å lese om hvordan du kommer i gang:

E-boklån. Trinn for trinn

Vil du lese hele forslaget til ny e-bokmodell? Du finner det her:

Ny e-bokmodell (ligger nederst på siden)

*K-fond er forkortelse for Kulturfond. Kulturfondet kjøper inn bøker som er av en viss kvalitet fra forlagene. Disse gis gratis til bibliotekene. Denne norske innkjøpsordningen startet i 1965.

Det vurderes, premieres og ekskluderes. Hva kan du stole på i en jungel av bokomtaler og litteraturpriser?

Tekst: Katrine Judit Urke/Bokomslag: Flamme, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke/Over: Pearl Buck mottar Nobelprisen i litteratur i 1938

Tittelen på denne kommentaren er hentet fra Flamme-singelen Joggesko (2015) av Kristin Auestad Danielsen. Sitatet beskriver en tematikk som stadig dukker opp i bokbransjen.

Som de fleste litteraturinteresserte nok har fått med seg, hadde forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Rohde for noen uker tilbake en kronikk i Aftenposten om anmelderes habilitet. Rohde mener anmelderen, for hvem er egentlig hun?, har for mye makt. Nå for tiden (eller kanskje alltid?) foregår det interessante diskusjoner om litteraturkritikk, og da er det interessant for oss i biblioteket å forsøke å peile oss inn på en posisjon i alt dette.

Å krølle sammen Morgenbladet-kåringen
Med Rohdes kronikk i mente, var det med stor interesse jeg leste nevnte utgivelse: Joggesko. Omslaget viser et krøllete eksemplar av Morgenbladets litteraturkåring 2015 der kritikerne trakk fram de ti mest interessante forfatterne under 35 år. Joggesko starter helt konkret: «Eg er ikkje på lista over dei ti mest interessante forfattarane under 35 år.»

Også lesere og kritikere kan mene at andres dommer er urettferdige.

Også kritikere og lesere reagerer
Kristin Auestad Danielsen fortsetter slik: «Les lista sjølv. Eg heiter ingen av desse namna. Det må vere ein feil?». Joggesko er riktignok en diktsamling, en humoristisk sådan, så dette skal selvsagt ikke leses som en slags klagepamflett eller et avisinnlegg, men vi kan tenke oss at det er mange forfattere som opplever kåringer og prisutdelinger slik.

Også lesere og kritikere kan mene at andres dommer er urettferdige. Da årets kortliste til Tarjei Vesaas’ debutantpris ble offentliggjort, oppsto det mange reaksjoner på at Hanna Dahl, som ble nominert til Brageprisen og som flere mente skilte seg klart ut blant fjorårets debutanter, ikke sto på lista. Og flere reagerte på at Helga Flatland ikke var en av de ti Morgenbladet trakk fram i sin kåring.

Å kjenne de rette folka
I høst publiserte Litteraturbloggen tre skjønnlitterære bidrag fra et kommende nummer av litteraturtidsskriftet Kamilla. Tekstene var i brevform, og en av dem, «Brev til en redaksjon», har forfatterens opplevelse av å bli refusert og hans syn på redaksjonsarbeid og -makt som en slags ytre ramme.

En av problemstillingene forfatteren Jonas Meyer legger fram, er hvorvidt Kamilla har publisert ham tidligere fordi han kjenner et av redaksjonsmedlemmene. Teksten han sendte inn til et nummer da alle bidragsyterne skulle være anonyme, ble refusert.

Det er jo lett å leke seg med skyldfordeling i skjønnlitterær form, men dette med å kjenne de rette folka ble nettopp svært aktuelt på alvor. Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen kommenterte at en av vårens debutanter har fått fire personer fra egen omgangskrets til å blurbe (skryte av boka) på bokomslaget. Ellefsen mente at forlaget hade begått en tabbe, mens forlaget på sin side uttalte at dette ikke var unik praksis i blurbe-sammenheng, ei heller i Norge.

Vi leser mye – faktisk er vi så heldige at vi jobber med bøker hver eneste dag.

Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen kommenterte at en av vårens debutanter har fått fire personer fra egen omgangskrets til å blurbe (skryte av boka) på bokomslaget.

Upoetisk innkjøpsordning?
Så har vi saken der fjorårets utgivelser fra de anerkjente poetene Jan Jakob Tønseth og Annabelle Despard ble underkjent av Kulturrådets vurderingsutvalg som bestemmer hvilke titler som skal kjøpes inn til bibliotekene. Tidligere var det i slike tilfeller ankemuligheter, men Kulturrådet har gått bort ifra dette. I stedet for å ha en egen ankenemnd, går klager tilbake til det samme utvalget pluss én ekstra person. Tønseth mener at hele innkjøpsordningen burde avvikles, at den blir for tilfeldig og subjektiv, og at det at ei bok blir antatt av forlag er kvalitetstegn nok i seg selv.

Jan Erik Vold uttalte seg i februar om at ordningen slik den er nå er udemokratisk og «upoetisk» og at det at kritikerroste bøker ikke blir kjøpt inn viser at dette ikke fungerer.

Men med et stadig økende antall forlag er det vanskelig å se for seg at en form for automatisk ordning vil fungere; det at et lite forlag antar en tittel, behøver ikke bety at boka oppfyller et alminnelig krav om kvalitet.

Dermed er kanskje ikke det udemokratiske så upoetisk likevel, verken når det gjelder innkjøpsordningen, litteraturpriser eller anmeldelser. Vi må nesten bare godta at de er basert på subjektive vurderinger. Men det er samtidig nødvendig å kunne ha en viss tillit til dem som sitter bak spakene.

Stol på oss
Det er altså mye makt man kan skaffe seg innen denne bransjen, iallfall ifølge enkelte. Hvis forfatterne kommer lengst med «riktig» nettverk, og hvis forlag og enkelte medier skaffer omtaler som skal selge, hvem kan du stole på da?

Jo, se til biblioteket!

For omtrent halvannet år siden begynte avisene for alvor å kutte i anmelderstabene, og Litteraturbloggens redaktør Ingela Nøding uttalte at bibliotekarer bør anmelde bøker fordi «vi som jobber på bibliotek har en unik posisjon som ukommersielle bokformidlere». Og det gjør vi på Deichmanske, det siste året har vi hatt anmeldelser som en av våre hovedsatsninger her på Litteraturbloggen.

Vi er alltid nysgjerrige på de litt ukjente stemmene.

Vi anmelder nyere, stort sett norske bøker, poesi, romaner og novellesamlinger, med en hyppighet på cirka to anmeldelser i måneden. Vi er alltid nysgjerrige på de litt ukjente stemmene. Vi leser mye – faktisk er vi så heldige at vi jobber med bøker hver eneste dag. Og vi kan ikke skryte på oss å kjenne så veldig mange forfattere.

Det kan selvfølgelig hende dere fra tid til annen er dypt uenige med våre vurderinger, men likevel: Oss på Deichmanske kan dere stole på!

Follow

Hvis du alltid har levd i ei boble, hva kommer til å skje hvis den sprekker?

Tekst: Maren Ødegaard Røste/Foto: Aschehoug

Madeline er ei jente som ikke kan huske livet utenfor. Nesten hele livet har hun vært inne, trygt beskyttet av luftfiltre, medisiner, sykepleiere og moren. Med et katastrofalt dårlig immunforsvar er alt farlig. Livet rammes inn av husets fire beskyttende vegger. Verden er en boble av Nicola Yoon er en nydelig ungdomsbok om kjærlighet, trygghet og utrygghet.

Jeg forteller henne at han syns jeg er morsom og smart og vakker, i den rekkefølgen, og at rekkefølgen er viktig.

Olly

Madeline har aldri gått på vanlig skole. Det hadde vært livsfarlig. Til og med leksene hun får må steriliseres og vakuumpakkes før de havner på rommet hennes. Men en dag må det vel skje noe, noe mer? Svaret er ja,  og det som skjer er Olly.

Den eneste utsikten Madeline har er ut på nabohuset. Hun liker å stå på rommet sitt og se ut, for det er bare på denne måten hun får se med egne øyne at det finnes et liv utenfor hennes eget. Det er også sånn hun får øye på Olly, den jevnaldrende gutten som flytter inn i huset ved siden av sammen med familien sin. Olly fascinerer henne. Han og Madeline får kontakt umiddelbart, først et smil, så en vinkende hånd, så en mail. Og så?

Han strekker beina elegant og helt uanstrengt opp i været. Og jeg blir igjen slått av roen i bevegelsene hans. Det er som meditasjon for ham. Kroppen hans er hans flukt fra verden, mens jeg er fanget i min.

Det som er utenfor

Madelines sykdom gjør at Olly og hennes kjærlighetshistorie blir noe spesiell. Olly blir ikke bare gutten hun er forelsket i, han blir også selve symbolet på det livet som ikke er tilgjengelig for henne. Lengselen etter både kjærligheten og frihet vokser i takt med hverandre i Madeline, og det å være isolert fra dette  oppleves stadig mer utfordrende. Og til slutt blir det umulig.

Tegnede sjarmbomber

I tillegg til sjarmerende karakterer, et godt språk og en fin historie er det enda en ting som begeistrer meg ekstra ved boken: illustrasjonene. Forfatterens mann, David Yoon, har illustrert den på en fabelaktig god måte. Det er morsomme, triste, sjarmerende, smarte, enkle og allikevel rike illustrasjoner som fungerer veldig godt sammen med bokens handling. Illustrasjonene tilhører Madeline, og de gjør at vi blir enda bedre kjent med henne. Madeline tar til tegningen når ordene ikke strekker til, når tegningene er den eneste måten å uttrykke alt hun brenner inne med.

Utsnitt av en av illustrasjonene til David Yoon.

Stor sympati og små frysninger

Verden er en boble har kanskje ingen revolusjonerende handling, men den har mye sjarme. Det er takket være Madeline og Olly, som begge er så sympatiske at jeg får lyst til å gi dem begge en stor klem og melde meg inn i chattegruppa deres. De er morsomme, kloke og originale karakterer. Det er de som gjør at jeg som leser fanges i ei bokboble, med latter og tårer, toppet med små hint av frysninger.

Og bobla? Den sprekker.

Follow

«Dagboka er den beste venn du kan få». Debutant Mari Tveita Stagrim har bladd i sine gamle bekjennelser.

Tekst og foto: Mari Tveita Stagrim/Forfatterportrett: Ingrid Pop

Vi har bedt debutant Mari Tveita Stagrim dele fra sin barndoms skriblerier. Stagrim kommer fra Nesodden i Oslo og utga høsten 2015 novellesamlinga Alle nyanser av sinne. Siden hun er en interessant, ny litterær stemme, ba vi om et innblikk i hennes skrivende fortid.

Det fikk vi. Dermed skal du nå få se utdrag fra forfatterens gule skrivebok der hun skreiv dikt over flere år. Boka inneholder både glede og smerte og et eget dikt til venninnen Aase.

Dette skriver hun til oss:

Den første boka der jeg bare skrev dikt var en lodden, gul skrivebok som jeg fikk av søsteren min etter å ha vunnet filipine i jula. Jeg hadde nettopp fylt elleve, og sidene er fylt med dikt som jeg skrev over flere år. Jeg hadde vært en ivrig dagbokskriver i lang tid, og det første diktet var derfor dedikert til dagboka mi:

Jeg var som mange andre på samme alder glad i enderim. Med ulikt hell prøvde jeg meg frem, og det tok en stund før det fungerte. Etter en periode med enderim prøvde jeg meg på engelsk. Jeg leverte dette diktet til engelsklæreren min i 8. klasse, og var uendelig stolt:

Tilbakemeldinger fra lærere var viktig, og det var enormt motiverende! Jeg prøvde meg også på nynorsk, men kan vel trygt si at det ikke var noen suksess. Kan se ut som jeg glemte å sjekke ordboka.

Du skal ikkje skjula
dine triste tårer

Du skall ikkje visa
at du gret

Du skal ikkje være
beskjeden, og skjula
dine meiningar

og du skall ikkje
sei at du er betre
enn du er

Etter hvert ble skrivingen mer eksperimentell, det er bare å tolke i vei!

Hes, jeg er hes!
Hvorfor?
– Jeg vet ikke

Smerten hopper opp
og biter meg i hjertet.

– Sitt, smerte!
– Ligg, smerte!

Men smerte vil ikke adlyde.

Å lage merker på kroppen
med strykejern,
er ikke lurt
tenkte den blomstrende jenta,

for så å varme opp
kjelen
istedenfor.

I boka står også et dikt til venninnen min Aase, hun er fortsatt er en av mine beste venner, og fortjener vel å få dette diktet nå, etter alle disse årene. Så vær så god, Aase, dette er det jeg tenkte om vennskapet vårt da jeg var 13 år:

Et ekte smil

Å sitte sammen deg,
ved ensomhetens mørke tjern
betyr mer for meg enn du tror

Å se deg smile med all din
ynde og se deg slappe
av med meg gjør meg
glad.

Når du lytter til mine tragiske
og sårende ord,
uten å snu deg bort,
så hjelper du meg til å
smile utvendig, og kanskje
til og med innvendig

At du er min venn,
Betyr mye mer for meg
enn du tror, fordi da kan
jeg være meg.

Silber-seriens første bok vil gjøre deg hekta allerede fra første side.

Tekst: Siri Johnsrød Traneid/Foto: Gyldendal

Olivia Silber, eller Liv som hun kalles, har hatt flere merkelige drømmer i det siste. Slike rare drømmer som ofte kommer når man flytter til en ny by, begynner på en ny skole og må flytte inn med morens nye kjæreste og hans familie. Det blir enda merkeligere når det hun har fortalt noen gutter fra skolen i drømmeland blir gjenfortalt når de møtes på skolen dagen etter. Det må jo være et sammentreff? For det er jo umulig at de kan huske hva hun har fortalt dem i hennes egne drømmer – eller?

Drøm eller virkelighet

Når Liv faller i søvn befinner hun seg plutselig i en lang «drømmekorridor» full av dører av ulike farger og fasonger. Ved å gå inn en av disse dørene blir Liv en del av drømmen til personen døren representerer. Dette gir Liv muligheten til å seg å snike seg inn i drømmene til andre mennesker, og sjangsen til å finne ut deres mest private tanker og følelser. Men er det en person drømmer om representativt for hva han eller hun mener, tenker og føler i virkeligheten? Og kan man lyve når man sover? Og hva vil skje med Liv når personen hun drømmesnoker på våkner?

Ikke alene

Det viser seg at det er flere mennesker som har disse drømme-egenskapene, og etter hvert ender Liv opp med å bli en del av en slags «drømmegjeng» bestående av fire gutter fra den nye skolen hennes, deriblant hennes stebror Grayson. Disse guttene hjelper henne med å finne svar på flere spørsmål om drømmene hennes, og Liv blir motvillig med på å utføre merkelige ritualer sammen med dem på en kirkegård mens de drømmer. For det som skjer i drømmeland har ingen innvirkning på det virkelige liv mener Liv. Men hva vil skjer når de skal prøve å påkalle en demon som vil oppfylle deres høyeste ønsker?

Sladrete blogg

Samtidig som Liv prøver å finne ut om drømmene hennes skjer i et magisk, parallelt univers eller om hun bare er sprø, får leseren høre om andre spennende ting som skjer i skolehverdagen til Liv og søsteren Mia. Det er en mystisk blogger, «Secrecy», som vet alt om hva som skjer på skolen, og legger ut nyhetsoppdateringer om elevenes liv. Denne sladrete bloggen fører til at rykter sprer seg lett, og både Liv og Mia vil finne ut av hvem det er som står bak, og hvordan vedkommende vet så mye om alle skoleelevene. Bloggen gir leseren dypere bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene, og gjør det lettere å leve seg inn i handlingen og forstå karakterene.

Tyske Kerstin Gier har opplevd stor suksess med sine bøker.

Ny serie

Silber-serien er en ny spenningsserie for ungdom skrevet av Kerstin Gier, forfatteren bak Rubinrød-serien. Serien er oppkalt etter hovedpersonen, Liv Silber, som er en ganske så normal tenåringsjente. Hun er morsom og sarkastisk, og lett å kjenne seg igjen i. Boken er skrevet fra hennes perspektiv, og leseren får vite Livs innerste tanker rundt temaer som morens nye kjæreste, hvordan det er å få stesøsken og hvordan det er å begynne på en ny skole. Selv om Liv forelsker seg, og etter hvert utvikler et forhold gjennom boken, er fokuset fremdeles på hva som skjer mens hun drømmer. Dette skiller boken fra andre bøker som handler om kjærlighet og magi.

Silber: Drømmenes første bok anbefales på det sterkeste hvis man liker spennende ungdomsromaner om temaer som vennskap, kjærlighet og magi.

Denne våren har det utkommet tre novellesamlinger med påfallende beslektede knutepunkter: En om å gifte seg, en om å få barn og en om å være enslig. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Drew Patrick Miller/Bokomslag: Cappelen Damm, Oktober og Pax

Noveller er, som vi alle har lært på skolen, korte, avsluttende prosatekster. Selv om novellesamlinger dermed inneholder tekster som er uavhengige av hverandre, kan man gjerne spore en slags felles tematikk i dem. Noen novellesamlinger har også elementer som tydelig går igjen i novellene. Eksempler (og anbefalinger) er Frode Gryttens Rom ved havet, rom i byen der alle novellene er skrevet ut ifra malerier av Edward Hopper, Edy Poppys Sammen.Brudd med samlivsbrudd som felles tematikk og Ronnie M.A.G. Larsens Offa: Forteljingar frå ei øy som viser fram ulike skjebner på øya Giske på 1970-tallet.

Til døden av Hilde Lindset

Hilde Lindsets andre novellesamling er også et eksempel på en novellesamling med et knutepunkt. Helvetesporten (2014) tar utgangspunkt i Rodins skulptur med samme navn. Årets novellesamling fra Lindset, Til døden, har ekteskapet («til døden skiller oss ad») som «prisme», som forlaget kaller det.

Jeg kan huske at da jeg leste debutboka til Hilde Lindset minte den meg om nettopp Askildsen.

Da jeg for noen år tilbake for alvor oppdaga novellesjangeren, var det ved hjelp av novellenestor Kjell Askildsens Hundene i Tessaloniki. Askildsen zoomer inn på et slags taust grums i kjærlighets- og familieforhold på en måte som tar pusten fra meg. Jeg kan huske at da jeg leste debutboka til Hilde Lindset minte den meg om nettopp Askildsen, og jeg blei derfor ikke overraska da jeg fant ut at hun har skrevet hovedoppgave om forfatteren.

Til døden består av atten noveller. I første novelle, «En og en halv centimeter fra bordkanten», blir vi observatører i et bryllup; Lindset beskriver detaljert og elegant «ritualet» som foregår under middagen. Jeg blir nysgjerrig på brudeparet, her er det noe som ikke stemmer i det hele tatt. Og slik fortsetter det, det skrapes elegant på overflatene til alt fra nygiftede par til par som skal til å signere skilsmissepapirer. Det er ingen skildringer av utelukkende lykkelige ektepar, men det skal det etter min mening ikke være heller, de finnes jo ikke (iallfall ikke i litteraturen). Tekstene handler selvsagt ikke bare om ekteskap, men også mye om de indre, helt personlige krisene, men denne prismen er tydelig. Om man skal kunne innvende noe, kan det nevnes at enkelte av novellene avslutter noe melodramatisk, men jeg synes det passer i akkurat denne boka både på grunn av tematikken og Lindsets nokså tradisjonelle «litterære» språk som gir rom for å være litt pompøs. Til døden er en sjeldent sterk leseopplevelse, og det gleder meg stort at Hilde Lindset nå blir betrakta som en av våre største novellister.

Få barn av Geir Nummedal

Geir Nummedal debuterte i 2012 med romanen Hun er der hele tiden. Få barn er hans andre bok og altså en novellesamling, en kanskje litt uvanlig vei å gå etter å først ha gitt ut en roman. Som i første bok er Nummedal i Få barn en god forteller. Samlingen er en jevnt over god bok som forteller om livene til alle mulige slags mennesker. Novellenes fellesnevner, barn, er altså langt ifra så tydelig her som ekteskapet hos Hilde Lindset. Som det kommer fram på baksida av boka, handler det her om «å ønske barn, ha barn, være barn, ligge sammen uten tanke på barn, være voksne som lever uten barn», altså om potensielt hvem som helst. Nå har Nummedal riktignok tatt med noen episoder som kanskje er med for å lime fast tematikken: Vi møter en kvinne som tester positivt på en graviditetstest og en som gjennomgår en spontanabort (det må nevnes at disse fyskiske erfaringene er imponerende godt skildra).

Den andre novella som har festa seg, og som jeg anbefaler alle å lese, er bokas nest siste tekst, «Voksne mannen».

Men la oss se bort ifra dette med tematikken og formålet med den; Få barn er en velskrevet andrebok fra Geir Nummedal. Novellene, sju i antallet, har store variasjoner i karakterer og innhold, vi møter alt fra barnet via den unge kvinna til den eldre mannen.

Det er særlig to noveller som har festa seg hos meg. Den ene er novelle nummer to, «Snekker Andersen ringer på», som er en skikkelig raring. Teksten utvikler seg til en slags thriller som stadig får meg til å heve øyenbrynene på grunn av uventede detaljer, særlig hva gjelder referanser til barnelitteratur (Nummedal er for øvrig redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm). Den andre novella som har festa seg, og som jeg anbefaler alle å lese, er bokas nest siste tekst, «Voksne mannen». Den handler om en småbarnsfar som møter veggen. Det er vanskelig å forstår hvordan dette skjer, alt tilsier at mannen egentlig har det fint, og det er vel akkurat det som treffer meg, at det er skremmende å tenke på hvordan det kan skjære seg for hvem som helst. Denne setninga kommer jeg aldri til å glømme, her beskriver Nummedal ansiktet til mannen etter at han har grått lenge: «Etterpå føles ansiktet mitt vansiret, ødelagt.».

Menn uten kvinner av Haruki Murakami

Nevnt, men ikke glemt: Haruki Murakamis novellesamling Menn uten kvinner er blitt oversatt til norsk denne våren. «Om menn med og uten kvinner, om den vanskelige kjærligheten, og om det å klare eller ikke klare å se hverandre og leve sammen» – baksideteksten forteller oss at det også her handler om de sterkeste relasjonene mennesker har gjennom livet. Jeg skal ikke lyve på meg å ha lest boka, men jeg har iallfall hørt at den skal være god, at den handler om ensomhet og at den er typisk murakamisk med blandingen mellom realisme og det eventyr-/fantasyaktige. Jeg regner med at mange blir begeistra for denne.